Musikkfeltet ble Dag Østerbergs siste bok. Sammen med sin tidligere student ved Institutt for musikkvitenskap, Rudolf Terland Bjørnerem, har han skrevet den første innføringsboken i musikksosiologi på norsk. Musikkfeltet viser for forfatterne til «helheten av forskjellige former for musikk, måter å utøve, lytte eller spille musikk på, musikken i sin materialitet – instrumenter, bygninger, teknologi, industriell produksjon og lignende – dens organisasjoner, formidlinger og bivirksomheter … med dets mangfold og indre motsetninger» (s. 13).

Boken inneholder ti kapitler, i tillegg til introduksjons- og konklusjonskapitlene. Hvert av kapitlene er sentrert rundt ulike sosiologiske temaer, slik som materialitet, sosialisering, kjønn, samfunnsklasser og offentlighet. Der man lett kan se for seg at en innføring i musikksosiologi skulle handle om hva sosiologer har sagt om musikk, har Østerberg og Bjørnerem i stedet skrevet en bok om allmenn sosiologi anvendt på musikkens mange aspekter og funksjoner. Dette gjør boken original, og den vil være interessant for de som har lite kjennskap til sosiologi og mye kjennskap til musikk. Boken inneholder også mye interessant stoff om musikkhistorie som mange sosiologer vil ha glede av. For de som vil ha en oversikt over hva som er skrevet om musikk innen sosiologifaget, er jeg imidlertid ikke sikker på om dette er boken å konsultere. Boken har ingen systematisk gjennomgang av sosiologien om musikk, og det er flere bidrag som ikke presenteres. Kjente sosiologer som Simmel, Elias, DiMaggio og Becker har alle skrevet om musikk, men blir ikke nevnt i boken (sistnevnte blir riktignok viet en fotnote). Nyere forskning av unge sosiologer som Claudio Benzecry, Jennifer Lena eller Lisa McCormick er heller ikke omtalt.

Boken er verken strukturert historisk kronologisk eller etter teoritradisjoner i (musikk)sosiologien. Det er i stedet klassiske sosiologiske temaer som behandles i de ulike kapitlene. Boken har slik mer preg av å være en innføring i (den østerbergske) sosiologi for musikkstudenter enn en innføringsbok i musikksosiologi for sosiologistudenter. Boken har for eksempel mange passasjer om teoretiske debatter i sosiologien og om vitenskapshistorie, men forfatterne evner ikke alltid å koble dette til det som skrives om musikk på en overbevisende måte. Kapitlene starter ofte med noe generelt om sosiologi eller om samfunnet for så å ta fatt på musikken. Dessverre har disse delene en tendens til å forbli for løsrevet fra hverandre til å være et vellykket strukturerende grep.

Vi får i boken grundige innføringer i teoriene til kjente skikkelser som Adorno, Bourdieu og Weber. Passasjene er gode og vil fungere utmerket som en første inngang til disse forfatterskapene. Av teoretiske tradisjoner er det marxisme/kritisk teori og funksjonalisme/systemteori som blir viet mest plass. Forfatterne skiller gjennomgående mellom kunstmusikken (den klassiske og den samtidige) og populærmusikken (underholdningsmusikken og bruksmusikken), og diskuterer mot slutten av boken gråsoner mellom disse i samtiden. Skillet mellom de to relateres til graden av institusjonalisering og kompleksitet i uttrykket. Dette analytiske skillet fungerer godt, og det er forfriskende å lese en sosiologisk bok som, i god Adorno-ånd, fremhever viktigheten av kunstmusikken for samfunnet.

Bokens beste passasjer er de historiske utlegningene om kunstmusikken. Her viser forfatterne frem store kunnskaper. Populærmusikken er til sammenligning mer tilfeldig behandlet. Folkemusikken sier de så å si ingenting om. Delene om populærmusikk oppleves for ofte som påklistrede, og det kommer tydelig frem at (i hvert fall en av) forfatterne har mer inngående kjennskap til kunstmusikken enn populærmusikken. En mer rendyrket bok om kunstmusikken hadde trolig fungert bedre. Samtidig inneholder boken interessante diskusjoner av forskjellene mellom kunstmusikk og populærmusikk, så vel som spenninger mellom den klassiske og samtidige kunstmusikken. Diskusjonene i kapittel 10 om musikklandskapets forvandling inneholder for eksempel interessante refleksjoner rundt «den trege materien» i orkestrene og musikkhøyskolene på den ene siden og nyskapningen innen samtidsmusikken på den andre.

Forfatterne skriver godt om den marginale plassen til kvinner og arbeiderklassen i kunstmusikkens historie. Kapittelet om musikk og offentlighet er også meget interessant. Her lærer vi blant annet at CIA spilte en rolle i å fremme den modernistiske musikken til komponister som John Cage og Morton Feldman som del av den kalde krigens ideologiske krigføring. I kapittelet lærer vi også om musikkens funksjon i oppbyggingen av karismatisk lederskap. Forfatterne følger videre Habermas sin teori i utlegningen av hvordan musikken gikk fra å være en del av den føydale offentligheten under barokken til å bli del av den borgerlige offentlighet idet kunstmusikken ble autonom. Inspirert av Habermas beskriver de så dagens musikkoffentlighet som re-føydalisert, der musikken i stor grad er bruksmusikk og vi forholder oss til den som konsumenter.

Forfatterne omtaler Musikkfeltet som et pionerarbeid siden det ikke foreligger noen systematisk fremstilling av musikksosiologi som et eget fagområde. På side 12 sier de at det finnes noen få norske musikksosiologiske bidrag, men de viser ikke til noen referanser. Selv om dette uomtvistelig er den første innføringsboken i musikksosiologi på norsk, er jeg ikke sikker på det er den første systematiske fremstillingen av musikksosiologi som et eget fagområde. Forfatterne baserer for eksempel store deler av boken på artikler fra The Routledge Reader in the Sociology of Music fra 2015. Fremstillingen av musikksosiologien som et fagområde er heller ikke veldig systematisk, siden det er en del forskningsbidrag som ikke blir viet plass, og forfatterne baserer deler av boken på egne kunnskaper, erfaringer og synspunkter heller enn foreliggende forskning. Det er likevel ingen tvil om at Østerberg og Bjørnerem har skrevet en fyldig bok om sosiologi og musikk. De viser inngående kjennskap til mange temaer fra musikkhistorien og viser hvordan sosiologien kan hjelpe oss med å forstå musikkens sosiale funksjoner. Samtidig er en bok om generell sosiologi og alt som har med musikk å gjøre en vanskelig bok «å lande». Resultatet er derfor noe ujevnt, og boken ville nok blitt enda bedre med en strammere struktur og en mer systematisk litteraturgjennomgang. Østerberg og Bjørnerem har likevel, gjennom å kombinere allmenne sosiologiske tematikker med dyp kunnskap om musikk, skrevet en original og innholdsrik bok om musikksosiologi.