Marte Mangset (2016) går i Sosiologisk tidsskrift hardt ut mot «den nye kultursosiologien» slik den er blitt presentert for norsk offentlighet av Håkon Larsen (2013, 2015). Hun stiller spørsmål ved hvor ny denne kultursosiologien egentlig er; kritiserer begrepsfestingen av retningen i bestemt form entall; anklager Larsen for heltedyrking av Jeffrey Alexander; mener at mye kultursosiologi faller utenfor Larsens fokus; er skeptisk til at kultursosiologi skal representere en egen «skole»; og problematiserer forståelsen av kultur som en «uavhengig variabel».

Denne kommentaren retter seg mot den siste av disse innvendingene – den om kultur som «uavhengig variabel», også kjent som tesen om kulturens relative autonomi (Alexander, 2003). Tesen er selve bærebjelken i «det sterke programmet» i kultursosiologien, formulert av Jeffrey Alexander. Under overskriften «Hva menes egentlig med det å bruke kultur som uavhengig variabel?» argumenterer Mangset for at tesen overdriver kulturelle fenomeners betydning, samtidig som den dreier oppmerksomheten vekk fra viktige spørsmål om hvordan kultur oppstår, opprettholdes, videreføres og endres – og at man da overser at kultur er en «avhengig» så vel som en «uavhengig» variabel. Hun hevder også at mange feilaktig knytter seg til Alexanders tese, uten egentlig å målbære dens syn på kultur som en autonom størrelse. Som eksempel på sistnevnte bruker hun kapittelet undertegnede og Dag Album (2015) bidro med i Larsens antologi.

Etter mitt skjønn har Mangset i sin kommentar misforstått tesen om kulturens relative autonomi. Formålet med denne teksten er derfor å gi et oppklarende svar på Mangsets eget spørsmål, om hva som menes med å forstå kultur som «uavhengig variabel». For det formål vil jeg først adressere Mangsets kritikk av min og Albums forskning, for så å rekonstruere poenget om kulturens relative autonomi, slik det framsettes hos Alexander.

Prestisje som «uavhengig variabel»

Mangset refererer som sagt til kapittelet Dag Album og undertegnede (2015) har bidratt med i Larsens bok, Kultursosiologisk forskning. Der skriver vi om vår forskning på sykdomsprestisje (Album, 1991; Album og Westin, 2008; Johannessen, 2014; Album m.fl. 2017), som handler om hvordan helsepersonell rangerer sykdommer i et hierarki av anseelse. I denne forskningen går vi «sterkt» kulturanalytisk til verks: Vi forsøker å forstå det meningsunivers som muliggjør prestisjerangering av sykdom, framfor automatisk å slutte oss til at sykdomsprestisje utelukkende speiler materielle forskjeller på det medisinske feltet.

Mangset er kritisk til at vi knytter vår forskning opp mot det «sterke» programmet. Hun hevder at vi da opererer med den urimelige antakelse at prestisje er en ren «uavhengig variabel», upåvirket av materielle forhold – og at dette er i kontrast til våre empiriske analyser, der materielle forhold viser seg å være av betydning. Her er jeg uenig med Mangsets lesning. I kapittelet vårt skriver Album og jeg følgende:

For Weber (2000: 57) er lagdelingsprinsippene makt, penger og prestisje å forstå som autonome, i den forstand at de ikke kan reduseres til hverandre. Fenomenene er riktignok sammenvevde, men penger eller makt gir ikke nødvendigvis prestisje, og prestisje gir ikke nødvendigvis penger eller makt. Dette kommer av at prestisjesystemene styres etter andre prinsipper enn de materielle ulikhetssystemene (Zhou, 2005: 93). Weber representerer slik et ikke-materialistisk syn på prestisje (Hatch, 1989). Ved å insistere på at prestisje skal forstås som en uavhengig heller enn avhengig variabel, er denne prestisjeforståelsen i tråd med Jeffrey Alexander og Philip Smiths (2003) «sterke program» for kultursosiologien. Formålet blir dermed å gi «tykke beskrivelser» (Geertz, 1973) av kulturers prestisjevurderinger, heller enn å redusere dem til variasjoner i materielle faktorer. (Johannessen og Album, 2015: 7)

Mangset har rett i at vi skriver «uavhengig heller enn en avhengig variabel», og vi er enig i at dette er en uheldig formulering. Men i avsnittet for øvrig vil man se at vi ikke forstår prestisje som en ren «uavhengig variabel», blant annet fordi vi omtaler fenomenene makt, penger og prestisje som sammenvevde. Vårt poeng er at prestisjevurderinger har relativ autonomi fra materielle faktorer som makt og penger, i den forstand at prestisje ikke fullt og helt kan reduseres til disse to andre ulikhetsdimensjonene. At dimensjonene kan påvirke hverandre, anser vi derimot som ganske selvsagt.

Kulturens relative autonomi

Ettersom Mangset bruker kapittelet til Album og meg som et symptom på sykdomstilstanden i det «sterke» programmet, kan det være verdt å se nærmere på noen hovedpunkter ved dette programmet.

Løselig definert forstår Alexander kultur som meningsaspektet ved sosialt liv. Som antydet ovenfor, ønsker han å vektlegge hvordan dette meningsaspektet kan analyseres som en «uavhengig variabel». Metaforen skal først og fremst framheve den kulturelle dimensjonens status som noe mer enn et epifenomen. I en programmatisk erklæring sier han:

To believe in the possibility of a cultural sociology is to subscribe to the idea that every action, no matter how instrumental, reflexive, or coerced vis-à-vis its external environments (Alexander, 1988), is embedded to some extent in a horizon of affect and meaning. This internal environment is one toward which the actor can never be fully instrumental or reflexive. It is, rather, an ideal resource that partially enables and partially constrains action, providing for both routine and creativity and allowing for the reproduction and transformation of structure (Sewell, 1992). Similarly, a belief in the possibility of a cultural sociology implies that institutions, no matter how impersonal or technocratic, have an ideal foundation that fundamentally shapes their organization and goals and provides the structured context for debates over their legitimation. When described in the folk idiom of positivism, one could say that the more traditional sociology of culture approach treats culture as a dependent variable, whereas in cultural sociology it is an «independent variable» that possesses a relative autonomy in shaping actions and institutions, providing inputs every bit as vital as more material or instrumental forces. (Alexander 2003: 12)

Alexander ønsker altså å understreke at ethvert fenomen er situert innen et bredere univers av mening, og, i tråd med metaforen om den «uavhengige variabel», at dette meningsuniverset spiller en kausal (men ikke lovmessig) rolle i sosial handling (sistnevnte utdypes av Reed, 2013). Jeg er enig med Mangset i at dette ikke representerer noe radikalt nytt – vi finner blant annet spor av en slik forståelse i Thomas-teoremet, som sier at når mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser (Merton, 1995).

Mer særegent for Alexanders program er variabel-metaforens andre implikasjon, nemlig at kultur ikke kan reduseres fullt og helt til faktorer som økonomi og politikk. Dette følger av at kulturelle fenomener har en egen logikk, som følger andre regler enn økonomisk eller politisk logikk. Fortellinger er en kulturell form som illustrerer dette, med deres «regler» for oppbygning, karakterer, vendepunkter og plott. Fortellingenes regler er høyst virksomme i det sosiale liv, for eksempel i journalisters omgang med stoffet de formidler (Fulton, 2005), i sykes erfaringer av sin sykdom (Kleinman, 1988), og i legers forståelse av pasienter (Hunter, 1991). Å mestre fortellinger er også en kilde til gjennomslagskraft, slik Tore Rafoss (2015) viser i sin analyse av Stoltenbergs narrative suksess i tiden etter 22. juli. Alt dette gjør fortellinger verdt å studere i sin egen rett.

Denne interessen for kulturell logikk innebærer derimot ikke at man anser materielle logikker som uviktige. Å forstå kultur som «uavhengig variabel» vil snarere si å anerkjenne og analysere kulturelle fenomener på deres egne premisser, samtidig som man forsøker å forstå deres samspill med materielle faktorer av ulik art. Rett nok sier Alexander (2003: 14) at man bør sette epistemologisk parentes rundt de ikke-symbolske sidene ved fenomenet man studerer, for å kunne vie sin fulle oppmerksomhet til analyseobjektets meningsaspekter. Men dette utgjør bare analysens første skritt; i neste omgang skal de ikke-symbolske sidene bringes inn igjen. Alexander er tydelig på dette punktet, blant annet i et intervju med Håkon Larsen i Sosiologisk tidsskrift:

When you have reconstructed these cultural structures, then you put the structures back into the social system, if you will. And then you look at the relations and tension between the cultural structures and the institutional logics. (Larsen, 2014: 81)

Alexander er altså ikke fremmed for å analysere kultur som «avhengig» variabel. Poenget er bare at dette bør gjøres etter den meningssentrerte analysen, slik at man sikrer en dyptpløyende studie av analyseobjektets kulturelle aspekter.

Selv slutter jeg meg ikke fullt og helt til Alexanders prosedurale føringer, men jeg er grunnleggende enig med hans insistering på å gjøre inngående analyser av studieobjektets meningsdimensjon. Det er derfor Album og jeg studerer legers sykdomsforståelser ved hjelp av kulturanalytiske begreper som narrativer og metaforer, samtidig som vi relaterer disse til materielle sider ved den medisinske kulturen, slik som hvordan slike forskjeller (re)produseres i medisinundervisningen. I likhet med Alexander forstår vi altså kultur som både «uavhengig» og «avhengig» variabel. Mangsets kritikk er følgelig en stråmann: Det finnes ikke den kultursosiolog – verken Alexander, Geertz, Album eller meg selv – som vil forstå kultur som en ren «uavhengig variabel».

Behov for begrunnet kritikk

Når det er sagt, er det mange grunner til å være kritisk til Alexanders «sterke» program, slik Mangset jo er. Larsen (2013: 55) lister selv opp en rekke kritiske punkter, som at Alexander tenderer mot å opphøye kultur til en «hellig» analytisk størrelse, at han ikke lever opp til sitt eget perspektiv i sine empiriske analyser, og at perspektivet ikke er så nytt som man skulle tro. Nylig publiserte også tidsskriftet Qualitative Sociology en serie artikler som stiller spørsmål ved tesen om kulturens relative autonomi (Gorski, 2016; Lizardo, 2016; Molnár, 2016; Smilde og Zubrzycki, 2016). Disse argumenterer for at tesen har en rekke begrensninger, blant annet at man overser hvordan folk skaper kultur som svar på materielle utfordringer de møter i verden. Alexanders program er altså langt fra uangripelig. Men angrepene bør bero på at man har satt seg grundig inn i det man kritiserer.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at jeg deler Mangsets bekymring for at en ensidig vektlegging av programmene i den «nye» kultursosiologien generelt, og Alexanders program spesielt, vil kunne snevre inn studentenes horisont for hva som er gode analytiske verktøy i (kultur)sosiologiske studier. Programmene byr på et fattig språk for å snakke om ikke-kulturelle aspekter av virkeligheten, og man risikerer i verste fall å utdanne studenter som, eksempelvis, forklarer oppslutningen om Donald Trump utelukkende med fortellingen han konstruerer om seg, uten å ta høyde for mer grunnleggende sosiale forhold. Derfor er det viktig at både «gamle» og «nye» kultursosiologer inngår i meningsutveksling med hverandre – og i dét henseende var Mangsets kommentar et fruktbart bidrag.

Referanser

Album, D. (1991) Sykdommers og medisinske spesialiteters prestisje. Nordisk Medisin, 106, 232–236.

Album, D. og Westin, S. (2008) Do Diseases Have a Prestige Hierarchy? A Survey among Physicians and Medical Students. Social Science & Medicine, 66, 182–188. DOI: https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2007.07.003

Album, D., Johannessen, L. E. F. og Rasmussen, E. B. (2017) Stability and Change in Disease Prestige: A Comparative Analysis of Three Surveys Spanning a Quarter of a Century. Social Science & Medicine, 180, 45-51. DOI: http://doi.org/10.1016/j.socscimed.2017.03.020

Alexander, J. C. (2003) The Meanings of Social Life. Oxford: Oxford University Press.

Fulton, H. (2005) Narrative and Media. Cambridge: Cambridge University Press.

Geertz, C. (1973) Thick Description: Toward an Interpretative Theory of Culture, i C. Geertz (red.), The Interpretation of Cultures. Selected Essays (s. 3–30). New York: Basic Books.

Gorski, P. S. (2016) The Matter of Emergence: Material Artifacts and Social Structure. Qualitative Sociology, 39(2), 211–215. DOI: https://doi.org/10.1007/s11133-016-9328-5

Hunter, K. M. (1991) Doctors’ Stories: The Narrative Structure of Medical Knowledge. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Johannessen, L. E. F. (2014) The Narrative (Re)production of Prestige: How Neurosurgeons Teach Medical Students to Valorise Diseases. Social Science & Medicine, 120, 85–91. DOI: https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2014.09.013

Johannessen, L. E. F og Album, D. (2015) Utenfor kroppen: Kulturanalytiske studier av sykdom, i H. Larsen (red.), Kultursosiologisk forskning (s. 143–156). Oslo: Universitetsforlaget.

Kleinman, A. (1988) The Illness Narratives: Suffering, Healing, and the Human Condition. New York: Basic Books.

Larsen, H. (2013) Den nye kultursosiologien: Kultur som perspektiv og forskningsobjekt. Oslo: Universitetsforlaget.

Larsen, H. (2014) Cultural Sociology as Social Research: A Conversation with Jeffrey C. Alexander. Sosiologisk tidsskrift, 22(1), 75–90.

Larsen, H. (2015) Kultursosiologisk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Lizardo, O. (2016) Cultural Symbols and Cultural Power. Qualitative Sociology, 39(2), 199–204. DOI: https://doi.org/10.1007/s11133-016-9329-4

Mangset, M. (2016) Gjør ny skoledannelse kultursosiologien mer slagkraftig? En kommentar til Håkon Larsens lansering av en ny kultursosiologi. Sosiologisk tidsskrift, 24(03), 246–255. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2928-2016-03-04

Merton, R. K. (1995) The Thomas Theorem and the Matthew Effect. Social Forces, 74(2), 379. DOI: https://doi.org/10.2307/2580486

Molnár, V. (2016) The Power of Things: Material Culture as Political Resource. Qualitative Sociology, 39(2), 205–210. DOI: https://doi.org/10.1007/s11133-016-9331-x

Rafoss, T. W. (2015) Kampen om demokratiet: 22. juli og konstruksjonen av et kulturelt traume, i H. Larsen (red.), Kultursosiologisk forskning (s. 197–212). Oslo: Universitetsforlaget.

Reed, I. A. (2013) Cultural Sociology as Research Program: Post-positivism, Meaning, and Causality, i J. C. Alexander, R. Jacobs, og P. Smith (red.), The Oxford Handbook of Cultural Sociology (s. 27–45). Oxford: Oxford University Press.

Smilde, D. og Zubrzycki, G. (2016) The Sources of Cultural Power: Beyond the Cultural Arbitrary. Qualitative Sociology, 1–4. DOI: https://doi.org/10.1007/s11133-016-9327-6