Denne artikkelen utforsker hvordan forståelse av sosial interaksjon kan ligge til grunn for og utvikles gjennom bruk av spontane dybdeintervjuer som metode og metodologi i det offentlige rom. Dette gjøres gjennom analyse av skrevne observasjoner og feltnotater, både fra egne empiriske studier og andre forskeres refleksjonsnotater produsert i forbindelse med andre studier, men hvor samme metode og metodologiske perspektiv har vært benyttet. Deretter introduseres begrepet «interaksjonsdør» for å vise hvordan observasjon og spontane dybdeintervjuer kan være tett sammenvevde metodiske teknikker som understøtter hverandre under datagenerering, heller enn produsenter av ulike typer data.

Det er en etablert sannhet i de fleste samfunnsvitenskapelige kretser at begrepet ʻrase’ er forankret i sosiale konstrukter. Like fullt synes det problematiske begrepet ʻrase’ med relativ regelmessighet å vende tilbake i offentlige diskurser også i en norsk og europeisk kontekst. Uavhengig av den etablerte begrepsforståelsen i samfunnsvitenskapene, har begrepets ʻetterliv’ og de populære forestillinger som knytter seg til begrepet den dag i dag materielle konsekvenser for minoriteter som utsettes for prosesser av rasialisering. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det problematiske ʻrase’-begrepets historie og samtid. Dette er en teoretisk artikkel, og i det tilfeldige utvalget av litteratur er det lagt vekt på samfunnsvitenskapelig litteratur som kan bidra til å belyse problemstillingen i en norsk, europeisk og amerikansk samfunnsmessig og politisk kontekst. Det argumenteres for at utfordringene til den diskrediteringen av ʻrase’-begrepet som har funnet sted i en norsk og europeisk kontekst etter nazismen, 2. verdenskrig og Holocaust, skriver seg fra det man kan karakterisere som en ny ʻbiologisme’, samt fra den langt mer utbredte og legitime bruken av ʻrase’-begrepet i en amerikansk akademisk kontekst og litteratur – og fra enkelte anti-rasistiske strømningers insistering på nødvendigheten av å opprettholde et begrep om ʻrase’ for at rasisme i ulike former i samtiden skal kunne anerkjennes og adresseres. Den faglitteraturen på ny-rasisme og/eller kulturell rasisme som vokser frem på 1980-tallet, gir imidlertid grunn til å stille spørsmålet om ikke underliggende ʻrase’-begreper i vår tid først og fremst kommer til offentlig uttrykk gjennom såkalt rasialisering av minoriteter.