Med dette nummeret har vi to mål: Det ene er å løfte frem empiriske og teoretiske analyser av hvordan sosiologi, sport og samfunn henger sammen i Norge. Det andre er å initiere ideer om hvordan idrettssosiologien som felt generelt sett kan utvikles videre. Utgangspunktet for disse målene og dette nummeret var flere interessante tekster som David Rowe, sosiologiprofessor ved Western Sydney University, skrev om idrettssosiologiens utvikling i anledning 50-årsjubileet til International Sociology of Sport Association (ISSA) og International Review for the Sociology of Sport (IRSS) i 2014 (se for eksempel Rowe, 2015; 2016). I disse ser han tilbake på hvordan sport har gått fra å være et marginalisert emne til å bli en naturlig del av sosiologien globalt sett. Fire temaer fra Rowes gjennomgang av utviklingen mellom sport og sosiologi er gjenspeilet i artiklene i dette temanummeret om «Sport» av Norsk sosiologisk tidsskrift.

For det første dreier det seg om sosiologers økende interesse for problemstillinger knyttet til idrettens og sportens egenskaper, utbredelse og variasjon når det gjelder å forstå hvordan og hvorfor samfunn fungerer. Da undertegnede disputerte i 2014, var prøveforelesningens tema «Critically evaluate the contribution of sociology to our understanding of the social significance of sport in contemporary Norway». Kort fortalt var mitt svar at forholdet mellom identitet, nasjon og prestasjoner er sammensatt på en slik måte at samfunnsanalysen ville blitt fattigere uten sportsperspektivet. Den historiske gjennomgangen av idrettssosiologi i Norge viste at fagmiljøet var fragmentert, men at fagpersonene på hver sin måte skaffet viktige deler til et samfunnsmessig helhetsbilde. Eksempler på dette er forskning på sosialiseringsmekanismer, relasjonsbygging og identitetsdannelse blant ulike grupper i samfunnet via idrett (Lippe, 2001; Seippel, 2002; Andersson, 2008; Andersen, 2009; Lesjø, 2009; Hanstad, 2011; Seippel, Sisjord & Strandbu, 2016). Andre studier tar for seg meningen med idretten i seg selv. I Meningen med idrett (Neumann & Steen-Johnsen, 2009) handler kapitlene om alt fra fallskjermhopping til fotball og fitness, men forklaringene virker likevel inspirert av filosofen Peter Wessel Zapffes (1899–1990) betraktninger om fjellklatring: mens det er nytteløst å forklare meningen med det til en som ikke har erfaring med det, er det unødvendig å forklare det for en som har prøvd. For å forstå omfanget av hva denne meningsdannelsen betyr i stort, argumenterer Trygve Beyer Broch i dette nummeret for at «det sterke programmet» i kultursosiologi er en relevant innfallsvinkel. Broch viser blant annet hvordan ungdomshåndball som institusjonalisert konkurranselek, der lek–kreativitet og spill–struktur samspiller, kan «avleses» empirisk via det sterke programmets kulturstrukturerende egenskaper.

For det andre har idrett og sport, via deres organisasjoner, blitt integrert i samfunnets økonomiske og politiske sfærer samtidig som de noe paradoksalt kan sies å danne egne funksjonssystemer (Tangen, 2004). Samtidig som disse organisasjonenes kompleksitet øker innad på grunn av idrettens popularitet og profesjonalisering, for å nevne noe, blir de utad stadig mer knyttet til ikke-idrettslige aktører og miljøer – investorer, medier og kriminelle. Flere av disse institusjonene blir i økende grad støttet av politikere og interesseorganisasjoner i den hensikt å oppnå samfunnsmessige mål. I lys av dette dokumenterer Åse Strandbu, Ørnulf Seippel, Patrick Lie Andersen, Elisabeth Gulløy og Håvard Bergesen Dalen i dette nummeret en viktig kjensgjerning: idrett kan reprodusere klasseforskjeller, til tross for at idrettens organisasjonsmodeller i Norge legitimeres med klasseutjevnende idealer. For å forstå betydningen av klasse i det norske samfunn er slike analyser med andre ord uunnværlige, ettersom idrett er så sammenvevd med andre institusjoner som skole og helse. En annen måte å analysere forholdet mellom idrett og politikk på, gis av Jan Ove Tangen og Kolbjørn Rafoss i deres artikkel om den norske idrettsmodellen. Det politiske ønsket om å forme betydningen av idrettens vesen i Norge har resultert i at anleggene som bygges, utformes mer i tråd med den organiserte idrettens interesser enn med befolkningens ønsker og behov. Denne utviklingen, som sammenfaller med at idrettsorganisasjonene selv har involvert seg i økonomi og politikk, skaper utfordringer for idrettens selvstendighet. Til tross for at flere av de største idrettsorganisasjonene i verden tviholder på en forestilling om at sport og politikk ikke skal blandes, fører dagens globaliserte, mobile og relasjonelle nettverkssamfunn til at dette idealet er umulig å praktisere. La meg ta noen eksempler. I motsetning til likegyldigheten fra tidligere tider, begynte Den internasjonale olympiske komité (IOC) i 2014 å bry seg med (de manglende) HMS-rettighetene til arbeiderne som bygde anlegg til Sochi-OL. I Norge viste en doktoravhandling fra 2016 at institusjonalisert rasisme i norsk idrett, det vil si en normalisert praksis som bidrar til å marginalisere minoriteter, i for liten grad fanges opp av lokale idrettsledere (Massao, 2016). En tredje måte å avdekke dette vises i Nils Asle Bergsgaards artikkel om anleggspolitikk og maktens former. Å investere i idrettsanlegg er en krevende prosess for politikere, i og med at mange hensyn skal med – slik som ideologisk pregede mål, lokale krav, investorrelasjoner og gjenbruk. Dette byr på potensielle konflikter ettersom det er mange parter som skal tilgodeses.

For det tredje er individuelle idrettsutøvere blitt gjenstand for analyse, av flere årsaker. Deres rolle i samfunnet har blitt «kjendisifisert», ved at deres egenskaper ved siden av idrettsprestasjonene får vel så mye omtale (se Helland, 2003, for en tidlig analyse). Eksponeringsblandingen av press og ønsker kommer til syne på sosiale medier og i realityprogrammer og fører iblant til at utøvere krever spesialavtaler på grunn av sin personlige status, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Andre oppnår berømmelse på grunn av at deres prestasjoner fremstår som anomier i et idrettsland vanligvis assosiert med vinteridrett. Uten å ta stilling til om sjakk er idrett eller ikke, er den mentale styrken, forberedelsene og prestasjonskulturen som gjennomsyrer Team Magnus Carlsen interessant fra et idrettssosiologisk perspektiv, fordi det sier noe om hvordan idrettstenkning sirkulerer i samfunnet. I sin bokomtale i dette nummeret av Gary Alan Fines studie av sjakkspillets mysterier og sosiale koder, understreker Trygve Beyer Broch at boken egentlig ikke handler om sjakk. Den handler i stedet om å forstå konkurransementaliteten og smågruppeinteraksjonen, som i mine øyne har paralleller til eksamen på videregående skole så vel som til ledelsespraksiser i arbeidslivet. Ytterligere en innfallsvinkel til idrettsutøveres individuelle gjøren og laden tilbys av Frode Telseth i sitt essay om forholdet mellom kroppens fenomenologi og fotball. Telseth, som selv har bakgrunn som fotballtrener, hevder at Norges dalende status i internasjonal fotball siden Drillo-tiden på 1990-tallet blant annet handler om betydningen av at kroppsliggjøring av spillerforståelse har blitt svekket på grunn av politiske beslutninger om utvikling av unge fotballspillere i regi av Norges Fotballforbund (NFF) (se også Sæther, 2017, for en beslektet analyse). Vi må ikke glemme skyggesidene av denne individualiseringen, mer presist hint om en kultur der doping aksepteres og etiske dilemmaer står i kø. I sin bokomtale av Bjørn Barlands studie av treningssentre og fitnesskultur, skriver Daniel Arnesen om en idrettsforståelse der juksing av kulturelle årsaker blir legitimert som et middel til å nå et samfunnsmessig anerkjent mål – seier i konkurransen. Uten sammenligning for øvrig var det en debatt i slutten på 2016, etter Johaug-saken, om doping burde tillates siden det endelige målet i enhver konkurranse er å vinne uansett (se Tangen, 2016, og tilhørende artikler på forskning.no).

For det fjerde er sport og sosiologi blitt så sammenvevde fagfelt på grunn av medienes rolle i dagens samfunn, eller «the unruly trinity», som Rowe kaller det, av sport, media og samfunn (the media sports cultural complex). Profesjonaliseringen av sport og økt mangfold på grunn av teknologisk og kulturell globalisering, har medført at private investorer har fått en vesentlig sterkere betydning for idrettens organisering, selv på lokalt nivå. Dette påvirker også statens motivasjon for å involvere seg i idrettspolitikk, for eksempel når det gjelder søknader om store arrangementer som OL. Dette behandles mer indirekte i artiklene i dette nummeret, men tematikken er ikke langt unna. I 2012 investerte eksempelvis den norske stat deler av Oljefondet i Formula One Group, de kommersielle eierne av Formel 1, utelukkende av profittønsker. Vi kan også nevne striden om den blandede responsen på private langrennslag, lederlønningene til idrettstoppene, bettingselskapenes ønske om å bruke idrettspersoner på reklameplakater, og på at en alpinkjører på landslaget i alpint i 2016 saksøkte sitt eget særforbund for å ha lov til å profilere en energidrikk på hjelmen. Det vil si, i sistnevnte tilfelle er det snakk om langt mer enn en energidrikk, som for øvrig var forbudt å selge i Norge inntil 2009 på grunn av for høye koffein/taurin-verdier. Merkevaren består i tillegg av et mediehus, et plateselskap og en musikkskole, og sponser ca. 500 individuelle idrettsutøvere verden rundt. Som om ikke det var nok, er merkevaren en hyppig bidragsyter til ulike actionsport-eventer der selve arrangementet får vel så mye oppmerksomhet som deltagerne. Det mest spektakulære av dem var kanskje Felix Baumgartners verdensrekordsmadrende fallskjermhopp fra «kanten av atmosfæren» – altså 39 000 meter. Samtidig sponser ikke dette selskapet hvem som helst. Å være en del av dette merket betyr med andre ord langt mer enn bare ekstra sponsorinntekter, det er også en anerkjennelse av at ens personlighet hører hjemme i «den kuleste klubben». Rowes innfallsvinkel til denne problematikken er at den gjensidige interessen mellom nåtidens media (i særdeleshet sosiale medier) og sport former samfunn på en annen måte enn før, samtidig som dette feltet eksemplifiserer teorien om «the culturalization of economics» på en mangfoldig måte.

Disse fire aspektene ved fagfeltet er verken gjensidig ekskluderende eller uttømmende for alt som foregår i skjæringspunktet mellom sosiologi, idrett og samfunn. Men de, og artiklene i dette nummeret (og den særdeles grundige fagfellevurderingen av dem), viser ikke desto mindre at de er viktige bidragsytere til en større diskusjon: hvorfor sosiologien er relevant i det 21. århundret. De senere årene har det skjedd mye når det gjelder å samle norske idrettssosiologer om dette – fra å utgi tunge antologier (Seippel, Sisjord & Strandbu 2016) til at Høgskolen i Molde, som den første i Skandinavia, er arrangør av Sport & EU-konferansen til Association for the Study of Sport and the European Union i 2017. Jeg vil derfor avslutte denne innledningen med et sitat fra David Rowe som bidragene i dette nummeret har sterkt slektskap med:

Sport is (also) prone to excessive myth-making that seeks to place it beyond the everyday world of politics and material struggle. Yet, paradoxically, sport is often – sometimes cynically, sometimes sentimentally – the plaything of the political apparatus. Critical sociology is an essential corrective to this tendency, its organised scepticism constantly asking troubling questions about who wins and who loses – and that does not only mean on the sporting field (Rowe, 2016).

Referanser

Andersen, S. S. (2009). Stor suksess gjennom små, intelligente feil. Erfaringsbasert kunnskapsutvikling i toppidretten. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 50(4), 427–461.

Andersson, M. (2008). Flerfarget idrett. Nasjonalitet, migrasjon og minoritet. Bergen: Fagbokforlaget.

Hanstad, D. V. (red.) (2011) Norsk idrett. Indre spenning og ytre press. Oslo: Akilles.

Helland, K. (2003). Sport, medier og journalistikk. Med fotballandslaget til EM. Bergen: Fagbokforlaget.

Lesjø, J. H. (2009). Idrettssosiologi: Sportens ekspansjon i det moderne samfunn. Oslo: Abstrakt forlag.

von der Lippe, G. (2001). Idrett som kulturelle drama: Møteplasser i idrettssosiologi og idrett. Oslo: Cappelen Akademisk.

Massao, P. B. (2016). Idrett, rase og kjønn: Opplevelser av svarte norsk utøvere. Doktoravhandling, Norges idrettshøgskole.

Neumann, I. B. og Steen-Johnsen, K. (red.) (2009). Meningen med idretten. Oslo: Unipub forlag.

Rowe, D. (2015). Assessing the Sociology of Sport: On Media and Power. International Review for the Sociology of Sport, 50(4–5), 575–579. 10.1177/10126902145386271012-6902

Rowe, David (2016). «Why Sport Needs Sociology and Why Sociology Needs Sport». Address at the TASA Sport Thematic Group Symposium, Melbourne, 10 Februar 2016. Lest 14 oktober, 2016. Tilgjengelig på: http://www.westernsydney.edu.au/ics/news_and_media/blog/why_sport_needs_sociology_and_why_sociology_needs_sport

Seippel, Ø. (red.) (2002). Idrettens bevegelser. Oslo: Novus

Seippel, Ø., Sisjord, M. & Strandbu, Å. (red.) (2016). Ungdom og idrett. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Sæther, S. A. (2017). De norske fotballtalentene. Oslo: Universitetsforlaget.

Tangen, J. O. (2004). Hvordan er idrett mulig? Skisse til en idrettssosiologi. Oslo: Høyskoleforlaget.

Tangen, J. O. (2016) «Doping – den ultimate løsningen på toppidretten», forskning.no, 18. oktober. Tilgjengelig på: http://forskning.no/meninger/kronikk/2016/10/doping-er-den-ultimate-losning-i-toppidrett