Gary Alan Fine er professor ved Northwestern University og Faculty Fellow på Center for Cultural Sociology ved Yale. Han er kulturforsker, inspirert av Goffman, og har produsert et tosifret antall etnografiske bøker; blant annet om restaurantkjøkken, meteorologer og barneidrett. En vårdag i 2013 møtte jeg opp som en feministisk inspirert og idrettssosiologisk PhD-student på Fines kontor. Han kunne fortelle meg at han slett ikke er idrettsforsker, og at han er feil mann å spørre om hvordan ulikhetsstrukturer påvirker interaksjon. Fine er en smågruppeforsker, og hevder at samfunnet er bygd opp og formet av samhandlingen som pågår i utallige små grupper. Med dette bakteppet leste jeg hans seneste etnografi: om sjakk.

Lett kokett fastslår Fine innledningsvis at boken hans ikke handler om sjakk. Blant den store mengden sjakklitteratur som finnes, er dette eksemplaret, antakelig forfattet av den dårligste spilleren, forteller han. Interessen for sjakk er kultursosiologisk og en videreføring, kanskje heller en demonstrasjon, av hans program for smågruppestudier: Tiny Publics: A Theory of Group Action and Culture (2013). I dette programmet gis empirien en sentral plass for å belyse hvordan sosiale strukturer både formes og forhandles, består og forgår, gjennom interaksjon. I sin analyse av sjakk viser forfatteren oss at «[the] world of competitive chess is built on clusters of tiny publics, wispy groups that appear for a pleasant weekend and vanish like the snow» (s. xiii). Som etnografisk virtuos setter Fine empirien i sentrum – boken handler så absolutt om sjakk.

Mange har testet brettspillet sjakk, mange kjenner noen som spiller, mange har en formening om hva spillet dreier seg om, og mange kan kanskje se for seg en typisk sjakkspiller. Ved første øyekast kan sjakk fremstå som et spill der to enslige intellekt møtes til kamp. Fine utøver det jeg forstår som en nyanserende sosiologi, og snur selvfølgelig denne antagelsen på hodet. Han hevder at sjakk er en stillferdig duett for to utøvere med et felles mål. Sjakkbrettet er en scene, koreografert av delt kulturhistorie, regler, maktrelasjoner og grensedragninger. Dette er den kompetitive sjakkverdenen, påpeker Fine. Du er ingen sjakkspiller om du spiller med mamma og pappa i helgen. På denne måten avgrenser han sitt fokus, samtidig som han kan nyansere våre forståelser av sjakk og sjakkspillere.

Nyanserende sosiologi krever empirisk mangfold. Slik jeg leser Fine, er han ikke opptatt av hvorvidt stereotypier reproduseres eller utfordres, men hvordan stereotypier aktivt omformes og kan brukes til å forme handling. Med et glimt til sjakkens rike kulturhistorie, introduserer Fine sitt femårige etnografiske arbeid. Fra 2006 til 2010 intervjuet han 50 personer. Ved å samtidig besøke sjakklag på flere barne- og ungdomsskoler, sjakklubber og åpne og private turneringer for sjakkspillere i alle aldre, er Fines etnografi et dedikert forsøk på å gripe sjakkens mangfoldige verdener og meningspotensialer. Sjakk er en metafor, sjakk er kunst, vitenskap og sport. Leseren får umiddelbart innsyn i hans sans for idiosynkratiske detaljer, men også i hans produksjon av teoretiske begreper som følger av hans empiriske teft. Sjakk utøves gjennom institusjonaliserte former for koordinert samhandling (collective action), der et variert mangfold av sjakkinteresserte ønskes velkommen til åpne fellesskap (soft community). Identifikasjon med dette fellesskapet er avhengig av individenes klisteraktige tilegnelse og bruk av delt kunnskap om sjakkens historie, helter og teknikker (sticky culture). Fines interesser strekker seg fra sjakkens verden til kultursosiologisk teoretisering.

I ‘Fun in Games’ påpekte Goffman (1961) at spill, sport og samhandling skaper selvstendige verdener, der ulike deler av den omkringliggende kultur gjøres gjeldende. Fine har nok latt seg inspirere når han evner å vise oss hvordan fokusert samhandling i sjakk og bredt tilgjengelig kultur veves til et meningsfullt hele. Som samhandling for øvrig, utøves sjakk gjennom trekk og mottrekk der motstanderne forestiller seg spillsekvenser (lines of play). I samhandling ser vi for oss potensielle fremtider, og tar høyde for at samhandlingspartneren gjør nøyaktig det samme. Sjakkduettens samhandling er adskilt fra hverdagslivet gjennom strengt regulerte regler og normer. Fine avslører likevel hvordan utøvere stadig tøyer og bryter idealiserte former for stilfull, stillferdig og intellektuell batalje. Spillere nyter medbrakt, knekker knoker, trommer med pennen, hoster, knirker med stolen, stirrer olmt og puster tungt. De av oss som har glede av Goffmans studier, kan nok finne mye glede også i Fines arbeider.

Tid: timer, minutter og sekunder inntar en sentral plass i denne boken. Dette er en dimensjon av sport, spill og moderne samfunn som er lett gjenkjennelig. Tid avgjør hvorvidt vi kan avveie alternativer eller må handle intuitivt. Tid er en ressurs. Sjakkspillere kan strategisk forsøke å «tvinge» motparten til å bruke opp sine tidsressurser, og fra sjakkens fyldige historie kan spillere hente teoretiske ressurser. Fine viser hvordan både tidsteknologier og teoretisk kunnskap har implikasjoner for pragmatisk handling og opplevd identitet. Ved å starte spillet på en teoretisk informert måte, benytter du, tar del i og relaterer deg til en lang linje med praksiskunnskap. Dette er lett gjenkjennelig for akademikeren, som kikker på artikkelens referanseliste før tekstens potensial avgjøres. Fine påpeker her en sentral dimensjon av identitetsdannelse og viser hvordan aktør–nettverk-teori varsomt kan flettes inn i en analyse av hvordan tid og teknologi former mening og handling.

Fine hevder at deltagelse i sjakk skaper forpliktelser til sivilsamfunnet; «commitment to action meshes with commitment to others» (s. 151). Dette er en av hovedtesene til den organiserte idretten også i Norge. Idrett er en hyggelig smeltedigel der vi lærer å samarbeide. Ved sjakkbrettet møtes deltagere, gjerne med svært forskjellig kulturell bakgrunn, men med enkelte delte verdier, ønsker og ambisjoner, forteller forfatteren. I sjakkens verden møtes riktig nok få kvinner, men her er menn i alle aldre og med stor etnisk variasjon. Overskridelse av generasjonsskiller er derimot ikke uten problemer. Fine viser hvordan voksne menn som etter å ha tapt for seksåringer, slukøret forlater sjakksamfunnets møteplasser. Andre, mer proaktive voksne menn, legger kampstrategien mot «snørrunger»: spill sakte, kjedelig og tving barna til å tenke. Å være en inkluderende og god taper i sjakk(samfunnet), avhenger kanskje av hvem en taper mot.

Fine ønsker også å vise at statistikk og objektive rangeringer er grunnleggende sosialt konstruert. Fengslet for mordet på sin mor, bestemte den sjakkyndige Bloodgood seg for å trene sine cellekamerater i spillets finesser og betalte deres medlemskap i USAs sjakkforbund. Tallrike kamper gjorde Bloodgoods rangering stadig bedre. Til slutt ble han «så god» at forbundet enten måtte endre sitt rangeringssystem eller invitere ham til det nasjonale mesterskapet. Forbundet tok valg nummer en: endring. Presis, såkalt objektiv rangering, er med andre ord fastsatt i bestemte fellesskap, eller i små grupper. Statusdistinksjoner, selv når de er tallfestet, er kulturelt konstruert, og deltagelse i fellesskapet krever lojalitet til hierarkiet.

Sjakk, både internasjonalt og i Norge, har fått et oppsving de siste ti år. Før VM i 2013 hevdet VG at «Sjakk-Carlsen» var blitt mer populær enn Champions League fotball. Til tross for denne påstanden og øket medieeksponering, hevder mange at sjakk fremdeles er et spill for «nerder», og at sjakk mangler en ambassadør med publikumstekke. Norsk skisport har jo Petter Northug, og fotballen har John Arne Riise. Til glede for norsk selvfølelse, undrer Fine om Magnus Carlsen kan øke sjakkens populærkulturelle status globalt. I idrett er synlighet ofte synonymt med tilstrømning av økonomiske ressurser. Utstyr, trenere, lokaler og reiser koster. Slike aspekter kan vanskeliggjøre satsing i sjiktet mellom topp og bredde. I påvente av Carlsen-revolusjonen kan den midlertidige løsningen, hevder en av Fines informanter, være å skaffe seg en kone med yrkessuksess som kan betale for deg.

Ingen bør la seg provosere av Fines gjennomførte detaljfokus. De rommer etter denne leserens mening flere etnografiske diamanter. Fokuset på sjakk er vellykket, og tjener som et godt eksempel når forfatterens mål er å analysere fritidsaktiviteter og frivillighetens kompleksitet. Dette ble derimot ikke tydelig før bokens konklusjon var lest. På veien, og gjennom Fines briller, illustrerer sjakk hvordan kognisjon tilhører fellesskapet og hvordan indre liv kan maskeres eller dramatiseres gjennom handling. Han viser hvordan handlingsvalg bare kan anses som vellykkede i lys av samhandlingens resultat. I Players and Pawns ser vi hvordan spill og sport muliggjør åpne fellesskap med eksklusive statussystem og hierarkier. Slike fellesskap omkranses av andre små fellesskap og, ikke minst, storsamfunnet med globale tilknytningspunkter. Fine teoretiserer fra bunnen av og opp – dette er en tidkrevende praksis.

Første gang Fine viste sin interesse for idrettens samfunnsanalytiske potensialer, var med monografien With the Boys: Little League Baseball and Preadolescent Culture (1987). Denne gang er det sjakk som står i fokus. Monografien er ifølge forfatteren skrevet av en elendig spiller. Anmelderen har verken omfattende kunnskap om eller særlig interesse for sjakk. Fines sjakkanalyse leses derfor som tidvis nedlesset av detaljer. Slik bygges en imponerende helhet som åpner opp for og demonstrerer den samfunnsanalytiske relevansen av sport – ikke minst for smågruppestudier. Det er nettopp i bokens detaljrikdom og tidvis myke form at mange vil finne personlig glede og nikke gjenkjennende til bokens budskap. Selv misliker jeg plasseringen av referansene i fotnoter og at forlaget presenterer en fagbok uten referanseliste. Det gir meg ikke mulighet til å vurdere boken før jeg har lest den – ved et raskt blikk på de siste sidene. Med dette arbeidet presenterer og illustrerer Fine også en mikroanalytisk eksersis av ypperlig kvalitet. Boken er vel verdt lesning for alle som interesserer seg for meningsdannede prosesser i institusjoner og smågruppekonstellasjoner.

Referanser

Fine, G. A. (1987). With the Boys: Little League Baseball and Preadolescent Culture. Chicago: University of Chicago Press.

Goffman, E. (1961). ‘Fun in games’. I: Encounters: Two Studies in the Sociology of Interaction (s. 17–81). Indianapolis: Martino Publishing.