I boken Fortellinger om doping og kroppskultur sammenfatter Bjørn Barland sin forskning på dopingbruk i kroppsbygger- og fitnessmiljøer gjennom 25 år. Spørsmålet som har stått sentralt i hans forfatterskap, og som han igjen vender tilbake til i boken, er hvorfor noen av personene som er del av disse miljøene velger å bruke prestasjonsfremmende midler. For å svare på dette, trekker han på observasjoner og intervjuer samlet inn over mange år som har gjort det mulig å beskrive hvordan de organiserer og lever sitt liv og gir mening til det å kombinere trening med doping. Dette er utgangspunktet for en interessant bok om et tema som de fleste har hørt omtalt i mediene, men gjerne ikke har så mye kunnskap om.

Selv om boken forholder seg til doping som sosialt fenomen, og ikke fra et medisinsk eller juridisk ståsted, gis det forklaringer av begreper, preparater og regelverk gjennom faktabokser. Dette er et fint pedagogisk grep som gjør at selv den uinnvidde leser kan henge med på notene. I den første av disse boksene defineres doping som det «å manipulere kroppen med medisiner eller preparater eller bruk av ulike metoder som påvirker kroppen på en ikke-medisinsk måte». Det dreier seg om preparater som testosteron, anabole steroider og veksthormoner som brukes til å gjøre musklene større, øke yteevnen og endre kroppens utseende. En historisk gjennomgang i første kapittel bidrar også til å gi kontekst til bruken av slike preparater innen idrett og kroppsbygging.

Boken har som et uttalt mål å se om erfaringene til dem som bruker slike preparater kan forstås på en annen måte enn ved tradisjonell avviksteori eller psykologisk diagnostikk. Det har vært vanlig å se doping som et aspekt ved annen rusmiddelbruk eller som koblet til spiseforstyrrelser som anoreksi og megareksi. Gjennom en kultursosiologisk tilnærming knyttes det i stedet til moderne kroppskultur. På den ene siden kan doping ses på som en sosial handling som utøves i et fellesskap hvor det tar form av en meningsfylt praksis. På den andre kan doping ses som del av identitetsprosjekter der det å bygge kropp også handler om å bygge seg selv.

Tilnærmingen legger til grunn at kroppen er et kulturprodukt som vi forstår gjennom systemer av symboler og mening, slik at det å dyrke og forme kroppen kan ses på som en form for meningsdannelse og kommunikasjon. Denne ideen settes i sammenheng med modernitetsteori og sosial frustrasjonsteori: kroppsforming kan forstås både som et individuelt refleksivt prosjekt og som en måte å svare på samfunnets forventninger om kropp og utseende. På dette punktet kunne boken dratt fordel av en kontekstualisering for å underbygge relevansen av disse perspektivene: Hvilke kroppsidealer er det som har slått rot i samfunnet, hvorfor nettopp disse idealene fremfor noen andre, og hva er deres betydning for moderne kroppskultur?

Det er også påfallende at betydningen av internett og sosiale medier for utøvelsen av kroppskultur ikke diskuteres når plattformer som Facebook, YouTube og Instagram er blitt så viktige for å se og bli sett i vår samtid. Samtidig kan dette unnskyldes med at de miljøene som Barland beskriver i hovedsak hører 1990-tallet til, da han gjorde store deler av sitt feltarbeid i forbindelse med doktoravhandlingen Gymmet: en studie av trening, mat og dop fra 1997. Fraværet av en historisk og samtidig kontekst rundt kroppskulturen gjør at man sitter igjen med et inntrykk av at bokens tyngdepunkt i større grad ligger på det som har å gjøre med doping enn kroppskultur.

Hoveddelen av boken fokuserer på dopingens kontekster og motivasjoner. Det er tydelig at det ikke bare er det omfattende datamaterialet, men også Barlands evne til å etablere fortrolighet og tillit med de han har studert som er med på å gi rike og gode analyser. Til tross for at doping må tenkes å være et sensitivt tema, har han kommet svært tett innpå treningsmiljøene. Selv om han selv betegner sin inngang til feltet da han var doktorgradsstudent som resultat av at han var heldig, er det ingen tvil om at han over tid har lagt ned arbeid i å definere sin egen forskerrolle og å gå inn i det på feltets egne premisser. Drøftingen av de utfordringene han stod overfor er interessant å lese, og vil være relevant for andre som skal inn i lignende miljøer.

Boken tar for seg bruk av doping både på treningssentre og helsestudio (eller «gymmet»). Mange unge som begynner med doping, eksperimenterer med preparater i kombinasjon med det å trene på treningssenter fordi de har komplekser for egen kropp. Etter som de blir i bedre form og får mer kunnskap om doping, velger noen å gå videre til gymmet, hvor man finner de som driver med kroppsbygging og annen kraftidrett. Dette miljøet blir inngangen til et fellesskap hvor alt kretser rundt trening, kosthold og doping. Når man leser om gymmet og de som frekventerer miljøet, tegnes et bilde av et miljø hvor rasjonelle treningsregimer kombineres med strenge kostholdsdietter og utprøving av ulike dopingpreparater.

Noe av det mest fengende i denne delen er beskrivelsene av gymmet, personlighetene i miljøet og rutinene, kunnskapen og ritualene som er knyttet til doping. Gjennom observasjoner og intervjuer får leseren et innblikk i det kommunikasjonsfellesskapet som dette miljøet utgjør. Analysene av hvordan praktisk kunnskap om doping konstrueres i samspillet mellom aktørene på gymmet og måten denne kunnskapen bryter med medisinsk kunnskap, er spesielt leseverdige. Det er også beskrivelsene av kroppsbyggerkonkurransen og dens funksjon som ritual i kroppsbyggermiljøet. Som leser opplever man å sitte igjen med en bedre forståelse av konteksten for doping etter å ha lest denne delen, og det er mye takket være Barlands innsiktsfulle analyser.

Kapittel fem byr på en mer teoretisk fundert analyse som trekker inn et kjønnsperspektiv, i tillegg til at også mer konvensjonelle rammeverk fra avviksforskning blir drøftet, blant annet subkulturelle forklaringer. Alle disse perspektivene gir et godt inntak til å sette doping inn i en større kontekst og i sammenheng med moderne kroppskultur. Den modernitetsteoretiske fortolkningsrammen som blir introdusert tidlig i boken, havner imidlertid litt i bakgrunnen, og er faktisk plassert helt til sist i kapittelet. Når denne ble flagget som sentral i bokens innledning kunne man ha viet den mer plass, selv om drøftingen slik den står nå fungerer godt for å vise hvordan det å forme kroppen gjennom doping kan kobles til identitetsbygging.

Begrepet som gis mest plass i dette kapittelet er imidlertid Mertons (1968) anomibegrep. Anomi viser i denne sammenheng til en opplevelse av manglende samsvar mellom samfunnsmessig formidlede mål og verdier og den enkeltes legale muligheter til å handle i tråd med dem. For å tilpasse seg en slik situasjon kan den enkelte ta i bruk ulike strategier. Den strategien som fremstår som mest relevant for å forstå doping er «innovasjon»: man aksepterer kroppsidealene, men ikke de vanlige midlene for å oppnå dem, og velger derfor doping som alternativ strategi for å nå dette målet. Barland viser også til andre strategier som konformitet, ritualisme, tilbaketrekking og opprør.

Det største ankepunktet mot analysen av doping som anomisk tilpasning er at ikke alle tilpasningsstrategiene later til å ha like stor forklaringskraft. «Ritualisme» er for eksempel at man ikke forplikter seg til målene, men likevel godtar de legale midlene fordi det gir trygghet. Barland identifiserer et behov for trygghet, kontroll og respekt blant de som bruker doping og knytter dette til regelstyring, men selve koblingen til anomibegrepet skurrer. En ritualist, etter Mertons begrepsapparat, må vel være en som ikke bryr seg om moderne kroppsidealer, men som likevel halvhjertet går på et treningssenter fordi alle gjør det, og ikke en som registrerer trening og kosthold og som systematisk bruker doping? Analysene vil i mine øyne stå seg like godt om ikke bedre, dersom man trekker mindre på anomibegrepet og mer på annen relevant teori.

Bokens siste kapitler rommer en diskusjon av doping som samfunnsproblem. Selv om konsekvensene kan være store for den enkelte, tyder undersøkelser som boken viser til at det er et lite utbredt fenomen. Det kunne derfor være nærliggende å se samfunnets reaksjoner som en form for «moralsk panikk» (Cohen, 1972), men det er også en reell problematikk knyttet til sammenhengen mellom doping, rusmiddelbruk og vold. Dette er også noe av bakgrunnen for at Stortinget for få år siden gjorde det straffbart å erverve, besitte eller bruke doping. Barland drøfter dette ved å sammenligne doping med narkotika, et grep som er med på å gi perspektiv. Samtidig som han er tydelig på at dette er noe som må forebygges, stiller han spørsmål ved om kriminalisering er riktig vei å gå, tatt i betraktning erfaringene med kampen mot rusmisbruk – et viktig spørsmål som behandles på en god måte.

Etter å ha lest boken, sitter man igjen med en opplevelse av at man har lært noe nytt som det er verdt å tenke over. Gode refleksjoner fra forfatterens side avslutningsvis bidrar også til befeste dette inntrykket. Boken anbefales for den som ønsker innsikt i dopingens kontekst og motivasjoner, enten man er sosiolog, idrettsviter eller simpelthen bare nysgjerrig.

Referanser

Barland, B. (1997) Gymmet: en studie av trening, mat og dop. Ph.D-avhandling ved Norges idrettshøgskole. Oslo.

Cohen, S. (1972). Folk Devils and Moral Panics. London: Mac Gibbon and Kee.

Merton, R. K. (1968). Social Theory and Social Structure. New York: The Free Press.