Hvordan kan det sterke programmet i kultursosiologi (SP) brukes i studier av sport? SP behandler hvordan kultur, som meningsdannende prosesser, former sosiale relasjoner. I det følgende rettes søkelyset mot hvordan meningsdannelse i sport former sosialt liv. I tråd med SPs teoriutvikling hentes inspirasjon fra både sosiologiske og antropologiske klassikere som behandler hvordan sport, lek og spill former samfunn. Gjennom litteraturen forstås sport som kompromisset mellom lek og spill. Lek fremkommer som en kulturstruktur som muliggjør kreativ forming av representasjoner, symboler og sosiale relasjoner. Spill er institusjonalisert lek, en sosial struktur med mål og regler som organiserer deltagernes samhandling. Sport forstås som institusjonalisert konkurranselek der spill–struktur og lek–kreativitet, formalia og frihet samspiller. Slik blir sport et fruktbart kultursosiologisk laboratorium for SP-forskning på hvordan meningsdannelse former sosialt liv i institusjoner og samfunn.

I denne artikkelen undersøker vi den klassebaserte rekrutteringen til ungdomsidretten i Norge over en 60 års periode. Vi har analysert tilgjengelige publikasjoner om klasseforskjeller i ungdoms idrettsdeltakelse, og vi har satt denne analysen inn i en teoretisk og historisk sammenheng. Spørsmålene vi stiller er hvordan sammenhengen mellom idrettsdeltakelse og klassebakgrunn har vært forstått historisk og teoretisk, hvordan klasseforskjeller i idrettsdeltakelse er målt i landsrepresentative ungdomsundersøkelser, hvilke klasseforskjeller som er funnet, hvordan disse er forklart og hvordan vi kan tenke oss at klassebakgrunn kommer til å få betydning framover. Vår gjennomgang viser at mens det var store klasseforskjeller i idrettsaktivitet på begynnelsen av 1950-tallet, finner vi ikke slike tydelige klasseforskjeller i undersøkelser fra 1980- og 1990-tallet og heller ikke fra tidlig 2000-tall. Derimot har vi vist, med ulike målemetoder som en mulig feilkilde, at det er tegn til tydeligere forskjeller i senere studier. Vi foreslår også at tre prosesser – profesjonalisering av idretten, økende kostnader og krav om mer intensiv foreldreinvolvering – kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende barne- og ungdomsidrett i framtida.

I artikkelen drøftes spørsmålet om den norske idrettsmodellen er i utakt med tiden. Vi svarer ja på spørsmålet. Dette skyldes en utdatert måte å tenke idrett og politikk på. Det foreligger en kulturell fortelling – den norske idrettsmodellen – som hindrer innsikt i og forståelse for nye trender og endringer i befolkningens fysiske og idrettslige utfoldelse.

Idrettsmodellen tar utgangspunkt i at idrett er for alle. Jo mer anlegg desto mer aktivitet, idrett er sunt, og toppidrett skaper breddeidrett. Modellen vektlegger også bestemte samarbeids- og finansieringsformer som både stimulerer og begrenser aktørenes handlingsrom. Forskning viser et annet bilde: et misforhold mellom idealer og realiteter – en modell i utakt med tiden.

Vi stiller derfor spørsmålet om i hvilken grad den norske idrettsmodellen er egnet for dagens og morgendagens forhold. Om det offentliges mål og visjoner skal realiseres tilfredsstillende, bør andre samarbeidsformer og støtteordninger vurderes. Og en ny kulturell fortelling må utvikles på grunnlag av ny kunnskap om hvordan politikere tenker.

I denne artikkelen analyseres de ulike maktformene som er virksomme i den lokale anleggspolitikken. Spørsmålene som drøftes er: Hvem er det som får sine ønsker oppfylt? Hvilke ressurser, både av penger, nettverk og symbolsk kapital mobiliseres i slike prosesser? Basert på en tidligere studie av lokal idrettspolitikk, supplert med eksempler som utbygging av kunstgressbaner versus svømmehaller i Oslo, utbyggingen av nye Holmenkollen og Hall i Nord-prosjektet, foretas en teoretisk informert drøfting av disse spørsmålene. I artikkelen identifiseres flere ressursbaser for maktutøvelse: human kapital (kompetanse), sosial kapital (nettverk), økonomiske kapital (friske penger) og kulturell kapital (legitimitet). Disse kapitalformene kobles så til Lukes’ (2005) tre dimensjoner ved makt, som her analyseres som tre nivåer av maktutøvelse: 1) direkte (og formell) makt, 2) indirekte institusjonalisert makt (f.eks. agendasetting) og 3) symbolsk/diskursiv makt. Med utgangspunkt i dette teoretiske rammeverket, analyserer jeg hvilke ressurser og hvem som får gjennomslag i anleggspolitikken. Artikkelen viser hvordan de ulike kapitalformene i varierende grad er virksomme på de ulike nivåene av maktutøvelse, men at det også er tett samvirke mellom de forskjellige formene. Dagens anleggsstruktur reflekterer i stor grad den maktstrukturen som gjenfinnes i idrettsfeltet ved at det foregår det Bourdieu (1984) kaller «objektiv strukturering», der både tilbuds- og etterspørselssiden er strukturert ut fra de samme reguleringsprinsippene.

I dette essayet analyseres manglende internasjonale resultater for norsk fotball siden tidlig 2000-tall med utgangspunkt i henholdsvis Merleau-Pontys fenomenologiske og Bourdieus sosiologiske perspektiver om kroppsliggjøring. Jeg hevder at norske fotballspillere mangler god nok spilleforståelse til å være konkurransedyktige internasjonalt. Delvis skyldes dette en ideologi som tilsier at spillet skal tilpasses barna, ikke motsatt. Dette medfører at sentrale elementer ved spillets struktur, som forståelse av tid, rom og relasjonelle ferdigheter, ikke tidlig nok inkorporeres som gode vaner for norske spillere. I tillegg skyldes manglende resultater også en diskrepans mellom hvilken kompetanse spillerne har og hvilket spill en forsøker å spille. Kulturelle elementer fra norsk fotballs suksessperiode på 1990-tallet, basert på en direkte spillestil og «best uten ball», er kroppsliggjort i norske fotballspillere, samtidig som en de senere årene har forsøkt å spille en ballbesittende stil. Resultat- og prestasjonsmessig har dette fungert svært dårlig. I tråd med Østerbergs benevnelse om amfibisk handling foreslås en alternativ tilnærming, der forholdet mellom realitet og intensjonalitet bedre samsvarer.