Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Introduksjon
Open access
(side 109-113)
av Hans Erik Næss
Med dette nummeret har vi to mål: Det ene er å løfte frem empiriske og teoretiske analyser av hvordan sosiologi, sport og samfunn henger sammen i Norge. Det andre er ...
Fagfellevurdert artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 114-131)
av Trygve B. Broch
SammendragEngelsk sammendrag

Hvordan kan det sterke programmet i kultursosiologi (SP) brukes i studier av sport? SP behandler hvordan kultur, som meningsdannende prosesser, former sosiale relasjoner. I det følgende rettes søkelyset mot hvordan meningsdannelse i sport former sosialt liv. I tråd med SPs teoriutvikling hentes inspirasjon fra både sosiologiske og antropologiske klassikere som behandler hvordan sport, lek og spill former samfunn. Gjennom litteraturen forstås sport som kompromisset mellom lek og spill. Lek fremkommer som en kulturstruktur som muliggjør kreativ forming av representasjoner, symboler og sosiale relasjoner. Spill er institusjonalisert lek, en sosial struktur med mål og regler som organiserer deltagernes samhandling. Sport forstås som institusjonalisert konkurranselek der spill–struktur og lek–kreativitet, formalia og frihet samspiller. Slik blir sport et fruktbart kultursosiologisk laboratorium for SP-forskning på hvordan meningsdannelse former sosialt liv i institusjoner og samfunn.

How can the strong program in cultural sociology (SP) be applied in studies on sport? SP highlights how culture, as meaning-making processes, shapes social relations. In investigating how meaning-making in sport transpires, I theorize how sport shapes social life. In line with the development of SP, inspiration is drawn from sociologists and anthropologists who have studied how sport, play and games shape our societies. The literature manifests sport as the compromise between play and games. Play is a culture structure that generates imaginative representations, symbols and social relations. Games are defined as social structures with goals and rules that organize the gamers’ social relations. In turn, sport can be theorized as institutionalized competitive play where game structure and creative play, formalities and freedom, interweave. In this manner, sport can become a crucial laboratory for cultural-sociology research on how meaning-making processes shape social arrangements in institutions and broad society.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 132-151)
av Åse Strandbu, Elisabeth Gulløy, Patrick Lie Andersen, Ørnulf Seippel og Håvard Bergesen Dalen
SammendragEngelsk sammendrag

I denne artikkelen undersøker vi den klassebaserte rekrutteringen til ungdomsidretten i Norge over en 60 års periode. Vi har analysert tilgjengelige publikasjoner om klasseforskjeller i ungdoms idrettsdeltakelse, og vi har satt denne analysen inn i en teoretisk og historisk sammenheng. Spørsmålene vi stiller er hvordan sammenhengen mellom idrettsdeltakelse og klassebakgrunn har vært forstått historisk og teoretisk, hvordan klasseforskjeller i idrettsdeltakelse er målt i landsrepresentative ungdomsundersøkelser, hvilke klasseforskjeller som er funnet, hvordan disse er forklart og hvordan vi kan tenke oss at klassebakgrunn kommer til å få betydning framover. Vår gjennomgang viser at mens det var store klasseforskjeller i idrettsaktivitet på begynnelsen av 1950-tallet, finner vi ikke slike tydelige klasseforskjeller i undersøkelser fra 1980- og 1990-tallet og heller ikke fra tidlig 2000-tall. Derimot har vi vist, med ulike målemetoder som en mulig feilkilde, at det er tegn til tydeligere forskjeller i senere studier. Vi foreslår også at tre prosesser – profesjonalisering av idretten, økende kostnader og krav om mer intensiv foreldreinvolvering – kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende barne- og ungdomsidrett i framtida.

How class-based recruitment to Norwegian youth sport is measured, interpreted and understood and how it has changed over the past 60 years are issues raised in this article through analysis of published reports from nationally representative youth surveys. The relationship between sports participation and class background among young people is discussed both historically and theoretically, how class differences in sports participation are measured, and how existing class differences are explained. Our review shows that while a study from the 1950s revealed major differences in sports participation by occupation and educational level, no obvious class inequalities are found in studies from the 1980s, the 1990s or the early 2000s. Signs of stronger differences are shown in later studies, although different measurement methods are a possible source of error. We suggest three processes – professionalization of sports, increasing costs and demands for more intensive parental involvement – that are likely to contribute to more exclusionary child and youth sports in the future.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 152-170)
av Kolbjørn Rafoss og Jan Ove Tangen
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen drøftes spørsmålet om den norske idrettsmodellen er i utakt med tiden. Vi svarer ja på spørsmålet. Dette skyldes en utdatert måte å tenke idrett og politikk på. Det foreligger en kulturell fortelling – den norske idrettsmodellen – som hindrer innsikt i og forståelse for nye trender og endringer i befolkningens fysiske og idrettslige utfoldelse.

Idrettsmodellen tar utgangspunkt i at idrett er for alle. Jo mer anlegg desto mer aktivitet, idrett er sunt, og toppidrett skaper breddeidrett. Modellen vektlegger også bestemte samarbeids- og finansieringsformer som både stimulerer og begrenser aktørenes handlingsrom. Forskning viser et annet bilde: et misforhold mellom idealer og realiteter – en modell i utakt med tiden.

Vi stiller derfor spørsmålet om i hvilken grad den norske idrettsmodellen er egnet for dagens og morgendagens forhold. Om det offentliges mål og visjoner skal realiseres tilfredsstillende, bør andre samarbeidsformer og støtteordninger vurderes. Og en ny kulturell fortelling må utvikles på grunnlag av ny kunnskap om hvordan politikere tenker.

In this paper, we ask whether the Norwegian sports model is out of step with the times and find that the answer is ʻyes’ as a result of the outdated way sport and politics are considered. There is a cultural narrative about ʻThe Norwegian Model’ that precludes growing trends and changes in the population’s participation in exercise and sport.

The Norwegian sports model assumes that sport is for all; sport promotes good health and top-level sport motivates the population to be active. The model contains specific forms of collaboration and financing which both stimulate and restrict the agent’s freedom of action. Research shows another picture; a mismatch between ideals and realities – a model out of step with the times.

In asking how suitable the Norwegian sports model is for the future, we find that if political goals and visions are to be realized satisfactorily, other forms of cooperation and financial support schemes are needed, and a new cultural narrative about sports in Norway has to be developed on the basis of new understandings of how politicians think.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 171-187)
av Nils Asle Bergsgard
SammendragEngelsk sammendrag

I denne artikkelen analyseres de ulike maktformene som er virksomme i den lokale anleggspolitikken. Spørsmålene som drøftes er: Hvem er det som får sine ønsker oppfylt? Hvilke ressurser, både av penger, nettverk og symbolsk kapital mobiliseres i slike prosesser? Basert på en tidligere studie av lokal idrettspolitikk, supplert med eksempler som utbygging av kunstgressbaner versus svømmehaller i Oslo, utbyggingen av nye Holmenkollen og Hall i Nord-prosjektet, foretas en teoretisk informert drøfting av disse spørsmålene. I artikkelen identifiseres flere ressursbaser for maktutøvelse: human kapital (kompetanse), sosial kapital (nettverk), økonomiske kapital (friske penger) og kulturell kapital (legitimitet). Disse kapitalformene kobles så til Lukes’ (2005) tre dimensjoner ved makt, som her analyseres som tre nivåer av maktutøvelse: 1) direkte (og formell) makt, 2) indirekte institusjonalisert makt (f.eks. agendasetting) og 3) symbolsk/diskursiv makt. Med utgangspunkt i dette teoretiske rammeverket, analyserer jeg hvilke ressurser og hvem som får gjennomslag i anleggspolitikken. Artikkelen viser hvordan de ulike kapitalformene i varierende grad er virksomme på de ulike nivåene av maktutøvelse, men at det også er tett samvirke mellom de forskjellige formene. Dagens anleggsstruktur reflekterer i stor grad den maktstrukturen som gjenfinnes i idrettsfeltet ved at det foregår det Bourdieu (1984) kaller «objektiv strukturering», der både tilbuds- og etterspørselssiden er strukturert ut fra de samme reguleringsprinsippene.

In this article I analyse the powers active in local politics when sports facilities are being built. I discuss whose wishes are fulfilled, and also the resources, money, network and symbolic capital mobilized by such processes. Based on an earlier study of local sports policy, supplemented by examples as the development of artificial turf versus swimming pools in Oslo, development of the new Holmenkollen and the ‘Hall in the North project’, I carry out a theoretically informed discussion and identify several resource bases for the exercise of power: human capital (skills), social capital (networks), economic capital (fresh money) and cultural capital (legitimacy) – all forms of capital that relate to Lukes’ (2005) three dimensions of power analysed here as three levels of exercising power. They are: 1) direct (and formal) power, 2) indirect institutionalized power (agenda setting), and 3) symbolic / discursive power. Based on this theoretical framework I analyse the resources and actors that impact on local sports facility policies and politics and show how different forms of capital are effective to varying degree at different levels of power. However, different forms of capital are closely linked. The structure of today’s facilities is largely a reflection of the power structure found in the field of sport in general, and this again relates to what Bourdieu (1984) calls «objective structuring» in which both supply and demand are structured by the same regulatory principles.

Essay
Open access
Dårlige vaner og manglende sans for spillet?
Et kroppssosiologisk essay om norsk fotballs forståelse for spillet
Vitenskapelig publikasjon
(side 188-201)
av Frode Telseth
SammendragEngelsk sammendrag

I dette essayet analyseres manglende internasjonale resultater for norsk fotball siden tidlig 2000-tall med utgangspunkt i henholdsvis Merleau-Pontys fenomenologiske og Bourdieus sosiologiske perspektiver om kroppsliggjøring. Jeg hevder at norske fotballspillere mangler god nok spilleforståelse til å være konkurransedyktige internasjonalt. Delvis skyldes dette en ideologi som tilsier at spillet skal tilpasses barna, ikke motsatt. Dette medfører at sentrale elementer ved spillets struktur, som forståelse av tid, rom og relasjonelle ferdigheter, ikke tidlig nok inkorporeres som gode vaner for norske spillere. I tillegg skyldes manglende resultater også en diskrepans mellom hvilken kompetanse spillerne har og hvilket spill en forsøker å spille. Kulturelle elementer fra norsk fotballs suksessperiode på 1990-tallet, basert på en direkte spillestil og «best uten ball», er kroppsliggjort i norske fotballspillere, samtidig som en de senere årene har forsøkt å spille en ballbesittende stil. Resultat- og prestasjonsmessig har dette fungert svært dårlig. I tråd med Østerbergs benevnelse om amfibisk handling foreslås en alternativ tilnærming, der forholdet mellom realitet og intensjonalitet bedre samsvarer.

In this essay, the poor results of Norwegian teams in international football since the year 2000 are analyzed through the concept of embodiment in Merleau-Ponty’s phenomenology and Bourdieu’s sociology. I argue that the reasons behind the results can be located in a limited understanding of the game in recent years, and this partly because of an ideology claiming that the game has to be adapted to children, rather than an opposite approach. For Norwegian youth footballers, an understanding of time, space and relational dimensions of the game will not be achieved as good habits at an early stage. The lack of results on the international stage is also due to a discrepancy between the materiality of the players and how they play the game. Norwegian football have been trying to escape from the notion of «best without the ball», and a direct playing style, founded in the successful 90’s, but the Norwegian players nowadays have this way of playing the game embodied. Therefore, by following Østerberg’s concept of amphibious action, suggests an alternative approach, where the relationship between reality and intentionality better correspond.

Bokanmeldelse
Open access
(side 202-205)
av Trygve B. Broch
Gary Alan Fine er professor ved Northwestern University og Faculty Fellow på Center for Cultural Sociology ved Yale. Han er kulturforsker, inspirert av Goffman, og har produsert et tosifret antall ...
Open access
(side 206-209)
av Daniel Arnesen
I boken sammenfatter Bjørn Barland sin forskning på dopingbruk i kroppsbygger- og fitnessmiljøer gjennom 25 år. Spørsmålet som har stått sentralt i hans forfatterskap, og som han igjen vender tilbake til ...
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon