I Gråsonen er et ambisiøst og viktig prosjekt. Viggo Vestel studerer høyreradikale og ekstreme islamister og ser etter fellestrekk og samspill. Tendensen i forskingen så langt har vært å se dette som separate fenomener. Det åpner for nye innsikter og forståelser, når forfatteren gjør sammenligninger til en del av forskningsdesignet. Boken belyser personer i forskjellige faser av «radikalisering» - med svært ulike erfaringer - ikke bare de mest ekstreme. Perspektivet utvides dermed til å omfatte utbredte erfaringer og problemer, langt inn i det politiske mainstream. Vestel bidrar med økt innsikt i den politiske ekstremismens forskjellige uttrykk samt ambivalensen personer kan oppleve rundt ekstreme holdninger. Dette er avgjørende for å forstå fenomenet og mangler så langt i forskningen på feltet.

Bokens tyngdepunkt ligger i kapittel tre og fire, som beskriver henholdsvis det ekstreme høyre og ekstreme islamister i Norge. Kapittel tre har tittelen «Det høyreytterliggående landskapet» og begynner med en oversikt over organisasjoner og utviklingstrekk på ytterste høyre fløy i Norge. Dette fungerer fint som bakteppe for de mer individuelle erfaringene som kommer senere. Hovedvekten legges på fire høyreekstreme informanter, men også mer kjente tilfeller som Breivik og Fjordman trekkes inn. Et viktig poeng er at personlige erfaringer med innvandrere synes å spille en avgjørende rolle for radikaliseringsprosesser. 11. september var viktig og innebar at høyreorienterte grupper vendte seg mot islamkritikk. Kjente konspirasjonsteorier som Eurabia-teorien ligger under og gir ideologisk ammunisjon til utviklingen av mer ekstreme holdninger.

Interessante tema som dukker opp underveis, er hvordan de høyreekstreme markerer seg mot vold og er relativt liberale i spørsmål om likestilling. Det første henger tett sammen med behovet for å distansere seg fra Breivik, og det andre med islams konservative syn på kjønn. Høyreekstreme grupper i Norge har tradisjonelt vært involvert i en del vold og vært skeptiske til likestilling. Forholdet til jøder og homofile er nye konfliktlinjer og skiller tradisjonelle høyreekstremister fra nyere anti-islamister, men det er mye ambivalens i deltakernes fortellinger om dette. Kapittelet gir en fin innsikt i kompleksiteten som kommer til syne når vi går inn i enkeltpersoners meninger og veier inn til ytterliggående politiske posisjoner. En av informantene identifiserer seg for eksempel først og fremst partipolitisk med Miljøpartiet De Grønne. Det er også slående hvordan ubehagelige opplevelser og mobbing i ungdomstiden ofte blir plassert inn i en større forklaringsramme ved hjelp av islamkritikk hentet fra Internett. Kapittelet oppsummeres ved å se livshistoriene i lys av Griffins (2012) teori om stadier i radikaliseringsprosesser (nomiske kriser, opprettelsen av «nomiske hjem» og belønninger ved transformasjon fra anomi til nomos) og Baumanns (2007) begrep om «flytende frykt».

Kapittel fire har tittelen «Om ytterliggående islam og om å leve som muslim i Norge», og kretser rundt tema kjent som «jihadi-salafister», «radikal islam» og «radikalisering». Vestel er svært forsiktig i omgang med disse kontroversielle begrepene, og velger heller å skrive om det han kaller «ytterliggående islam». Han gir en god oversikt over sentrale moskeer og organisasjoner og om forskjellene mellom Islam Net og Profetens Ummah, som har fått mye negativ medieoppmerksomhet. Hovedbildet som tegnes er at norske muslimer opplever at mediepresset, dekningen av ekstreme grupperinger og jihadistisk terrorisme er en stor byrde. Ved på trekke på Roy (2004), blir det tydelig hvordan stigmaet islam har fått i Vesten og spredningen av anti-islamisme har gjort islam til potent kulturelt symbol. Det representerer en type annerledeshet som kan være fascinerende, spesielt for identitets-, spennings- og konfliktsøkende ungdom.

11. september var også viktig for norske muslimer. De opplevde i økende grad at deres utenforskap ble sett som en direkte trussel, og noe av «radikaliseringen» kan sannsynligvis ses som en reaksjon på dette. Lite tyder på at 22. juli forandret noe særlig. Det meste av dette er godt kjent, og Vestels viktigste bidrag er derfor konkrete enkelthistorier. Han viser hvordan ekstreme politiske meninger er gjenstand for kontinuerlige forhandlinger, både i selve intervjuet og i livsløpet. Den siste delen av kapittelet viser også hvordan politisk mobilisering kan motiveres av internasjonale konflikter. Dette er ofte underkommunisert i psykologisk, men også sosiologisk forskning. Hendelser som trekkes fram som viktige for norske muslimer er invasjonen av Afghanistan, Abu Ghraib, Guantánamo og Tsjetsjenia, men også mer ukjente konflikter som Myanmar og praksiser som bruken av droner i krigføring. Personlige opplevelser er viktig også for politisk ekstremisme blant muslimer. De rommer alt fra personlige og nomiske kriser til ubehag ved mediedekning, diskriminering på flyplasser og den mer generelle følelsen av ikke å passe inn. Vestel beskriver dette som framveksten av en spesiell emosjonell struktur, forankret i individuelle følelser og holdninger som speiler samfunnet rundt.

Hovedpoenget i boken er at stormakter og næringslivets rolle har blitt undervurdert i forståelsen av radikaliseringen av muslimer i Vesten – og at ytterliggående høyrekrefter og ytterliggående islam deler en felles forståelse av at Vesten og islam er i krig. Disse motpolene er involvert i en selvforsterkende negativ spiral og deler verdensbilde mer med hverandre enn med noen andre. Vestel oppsummerer samspillet mellom antiislamister og radikal islam i syv punkter: Muslimer utsettes for krenkelser, som gir grobunn for terror, som igjen bidrar til anti-islamisme. Sammen med politiske hendelser på transnasjonalt nivå fører dette til radikaliseringsprosesser som bidrar enda mer til ikke-muslimers frykt og til ekstremifisering av islamkritikerne – som igjen forsterker radikaliseringsprosessene blant unge muslimer «og så videre og så videre» (s. 228). Batesons (1978) begrep symmetrisk skismogenese fanger samspillet mellom ytterliggående høyre og ytterliggående muslimer: Det ene angrepet rettferdiggjør og forsterker det neste.

Sosiale aspekter som livskriser, marginalisering og mobbing bidrar også til utviklingen av ekstreme holdninger og dragning mot potensielt voldelige miljøer. Vestel siterer Bjørgo og Gjelsvik som poengterer at noen er «radikaliserte som følge av sin deltakelse, ikke som årsak til deltakelsen» (2015: 230). De ekstreme miljøene tilbyr en tilhørighet og identitet de ikke får andre steder, men krever også en viss deltakelse. Det er vanskelig å si hvilke faktorer som er avgjørende. Politiske begrunnelser har mer legitimitet, mens sosiale faktorer også kan brukes til å tone ned de politiske bekymringene som ligger bak «radikalisering».

I gråsonen er en viktig bok, men skjemmes litt av dårlig redigering og kvaliteten på data. Boken kunne med fordel vært kortere og mer rett-på-sak. Da kunne den fått flere lesere. Redigeringen virker tidvis litt tilfeldig; kapittel fire er for eksempel på 92 sider, mens kapittel fem er på beskjedne tretten sider. Sistnevnte kapittel, en «gjennomgang av kunnskapsstatus» (s. 208), ser ut til å være skrevet for et annet formål og burde ikke vært med. I en fagbok er det mer naturlig å integrere litteratur underveis i selve analysen enn å presentere den i et slags review til slutt. Vestel er også svært bevisst og forsiktig med begrepene han bruker, men noen ganger blir det for mye. Uttrykk som det «høyreytterliggående landskapet», for eksempel, sitter ikke godt. En får også inntrykk av at mens Vestens rolle i internasjonale konflikter ses som viktig for muslimers «radikalisering», gis høyreekstremistenes politiske bekymringer ikke samme legitimitet. Vekten på vestlige lands rolle underspiller også at de fleste konflikter hvor islam mobiliseres i voldelige konflikter er sekteriske, mellom forskjellige muslimske grupperinger og land.

Det er også mer grunnleggende problemer. Det er ikke klart hvorfor Griffin og Baumann er trukket fram fra mengden av radikaliserings- og terrorismelitteratur, og en bredere bruk av forskningslitteraturen i analysen hadde vært en fordel. Insisteringen på at bokens originale bidrag er et «ungdomsfokus», er også litt underlig. Dette henger tett sammen med det største problemet: kvaliteten på data. Vestel er kjent for sine lange og solide etnografiske feltarbeid på østkanten i Oslo, men denne boken er basert på kvalitative intervju med fire høyreekstreme (en er nå aktiv anti-rasist) og syv med tilknytning til det såkalt ytterliggående islam (hvorav to er ungdomsarbeidere). De fleste deltakerne er godt opp i årene, noe som gjør grepet med fokus på ungdom vanskelig å forsvare. De fleste som blir intervjuet er også moderate, spesielt muslimene, noe som begrenser analysen av politiske ekstremisme. Selv om forfatteren trekker inn allment kjente episoder og personer, blir datagrunnlaget for tynt og for låst til noen enkeltindivider til å tegne det større ideologiske landskapet rundt politisk ekstremisme i Norge.

Hovedinntrykket av boken er likevel godt. Vestel gir nyttige oppsummeringer av tidligere forskning på feltet og bidrar med en interessant nyansering i et politisk betent og polarisert landskap. Det å ha slike stemmer «midt imellom» er en stor verdi i seg selv. Det er også fint endelig å ha en fagbok om politisk ekstremisme på norsk, et felt hvor journalister så langt har dominert.

Referanser

Bateson, G. (1978). Steps to an Ecology of Mind. New York: Ballantine Books.

Baumann, Z. (2007). Liquid Fear. Cambridge: Polity Press.

Bjørgo, T. og Gjelsvik, I. M. (2015). Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. En kunnskapsstatus. Politihøgskolen. PHS Forskning, 2012, 2.

Griffin, R. (2012). Terrorists Creed. Fanatical violence and the human need for meaning. New York: Palgrave McMillan.

Roy, O. (2004). Globalized Islam. New York: Columbia University Press.