I gråsonen er en bok basert på kvalitative intervjuer med relativt unge mennesker om hvorfor de er – eller har vært – tiltrukket av ekstreme holdninger og miljøer. Boka er delt i to hoveddeler, der den første beskriver «Det høyreytterliggående landskapet» og den andre «Ytterliggående islam». Hvorfor noen unge mennesker i liberale demokratiske land trekkes mot ekstreme holdninger er et kronspørsmål i tiden, og Vestels bok er et bidrag i letingen etter svar. Han reduserer ikke årsaken til hverken erfaringer med utenforskap i en liberalistisk fremmedfiendtlig verden eller til religionens/ideologiens fangarmer alene. Svaret synes å ligge et sted i en kobling mellom verdenspolitikken og individets følelser. Vestels overordnede prosjekt er å finne ut av hvilke erfaringer, holdninger, engstelser eller lengsler som har trukket informantene mot et verdensbilde der gråsoner forsvinner og erstattes av en kamparena for de gode og de onde.

Informantene står i sentrum, og mye av teksten er en videreformidling av det de forteller. Dette følges opp av forfatterens refleksjoner omkring hvilke samfunnsmessige endringer ekstremisme blant unge kan forstås i lys av. Boka er slik et forsøk på å analysere ekstremisme i lys av makro-, meso- og mikroprosesser, det vil si hvordan enkeltindividets opplevelser henger sammen med både lokale og globale prosesser. Et slikt perspektiv har manglet i norsk ekstremismeforskning. Det er derfor synd at Vestel, slik han selv erkjenner, har hatt store metodiske problemer. Først og fremst har det dreid seg om å finne informanter. Til tross for tittelen som lover et blikk på ungdom, er de fleste informantene godt voksne – og de er få. Så få at Vestel selv vurderte å skrinlegge prosjektet. En innvending mot boka er derfor at informantene like fullt benyttes som typiske eksempler. Boka hviler i for stor grad på et materialgrunnlag som enten burde vært mye større eller blitt sterkere kontekstualisert med referanser til funn fra forskning i andre land.

Ikke bare kildene, men også de teoretiske perspektivene kunne med fordel vært mer mangfoldige. Det er i hovedsak den britiske fascismeforskeren Roger Griffins tredelte inndeling av veien fra ekstreme holdninger til vold som utgjør den teoretiske rammen.1 Vestels materiale passer ikke til teorier myntet på terrorisme. Griffins første ledd, følelsen av at verden bryter sammen (det som en gang var orden er blitt uorden), har en viss gjenklang i materialet, men teoriene om veien herfra til legitimering av vold forblir kun en teoretisk referanse for leseren. Teorier om utviklingen av kollektive identiteter og aktivisme kunne derimot bidratt til analysen av tiltrekningen mot ekstremisme: sosialbevegelsesteorier, der nettverk, aktører, interaksjon og mobilisering står sentralt sammen med et søkelys på identitet, ville vært et naturlig valg. Vi vet fra forskning på ekstreme nettsamfunn at det å dele en kollektiv identitet, å ha en felles kamp mot hegemoniet og å kommunisere hyppig, er sentralt i den formen for sosial bevegelse ekstreme miljøer kan betegnes som.

Frustrasjon, sinne og sorg over Norges plass i en kaotisk verden utgjør grunntonen hos forfatterens informanter: hos de høyreekstreme i form av frykten for mangelen på kontroll som globaliseringen fører med seg; hos de radikale muslimene utgjøres fienden av et globalt system av vantro. Frykt, kaos, konflikt, krig og sinne er sentrale temaer i Vestels bok. Vektleggingen av emosjoner og personlige erfaringer er interessant, men noe mer plass kunne vært viet ideologi. Ekstreme holdninger bunner jo i en form for overbevisning, og det er verdensanskuelser det tross alt handler om. Religion som ideologi er også nærmest fraværende. At mange muslimske ekstremister har vært kriminelle og innom fengsel er en kjent sak, men spørsmålet om i hvilken grad radikalisering kan være er form for religiøs soning, har sjelden blitt artikulert.

Krig – den glemte dimensjonen i debatter om radikalisering

Denne kritikken til tross, Vestels bok overrasker ved forfatterens vilje til å undersøke om noe av grunnlaget for tiltrekningen mot ekstreme holdninger kan være basert på berettiget samfunnskritikk. Har disse unge menneskene noen grunn til å være sinte? spør Vestel. Informantene viser selv til et politisk engasjement som motiv for radikalisering. Norges forhold til kriger og konflikter er den glemte dimensjonen i debattene om radikalisering, skriver forfatteren. Han minner om at konfliktområder for en god del norske muslimer befinner seg nær i kraft av at de kan ha slekt i områdene, eller at krigene utgjør selve årsaken til at de er i Norge. Vestel går langt i å hevde at det ligger et potensial for bekjempelse av ekstremisme i at norske politikere og norsk offentlighet våger å kritisk løfte frem norsk deltakelse eller tilstedeværelse i konflikter. Han skriver: « (…) dersom norsk offentlighet i all sin bredde hadde prioritert å forholde seg til, rette søkelyset mot og ta de vanskelige debattene om støtte til statlig terrorisme, norsk næringslivs engasjement under suspekte regimer i verdensbegivenhetens konfliktområder og Norges utenrikspolitiske rolle i disse konfliktene –  ikke minst forholdet til USA – kan det faktisk være at unge radikale og samfunnsengasjerte muslimer ville fått en sterkere opplevelse av å bli hørt, tatt på alvor, forstått og støttet» (s. 232/233).

I høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i Europa er det ikke bare sinne, men også frykt som utgjør en sentral del av retorikken: frykt for at tradisjoner forsvinner, at landet tas over av migranter og flyktninger, frykt for arbeidsplassene. Vestels informanter får næring fra konspirasjonsteorier – forestillinger om sammensvergelser i det skjulte, som igjen skaper mistillit til politikere, makt og journalister. Konspirasjonsteorier skaper frykt, men de gir også en følelse av makt og kontroll, hevder Vestel: Hvis man har forstått sammensvergelsen, kan man ikke lenger lures. Han minner om at ungdommer er ekstra sårbare for konspirasjonsteorier – de er jo spennende, kontroversielle og taler ofte makta midt imot.

Vestels bok har til tross for tematikken få eksempler på rystende holdninger. Det er antagelig fordi informantene hans befinner seg i gråsonen – de er tiltrukket av ekstremisme, men er ikke riktig der. I så måte handler kanskje boka aller mest om streben med identitet. Og for begge grupper ser det ut til at identitetspolitikk er en løsning. De lider begge av identitetsbasert frykt – jeg frykter din identitet fordi den kan utslette min identitet.

Felles for forfatterens informanter er at de har begynt å stille seg spørsmålet om hvilken side de må ta i en verden med færre gråsoner. Som en av dem sier: «Vi må ta tak i det, stoppe det, forby det, før det går for langt.» Utsagnet minner om det filosofen Arne Johan Vetlesen har skrevet om hvordan radikal andregjøring kan oppfattes som moralsk riktig: Når den andre står for verdier som defineres som en trussel mot vår identitet, ja, da blir det moralsk riktig å ekskludere den andre. Det er en slik form for legitimering ungdommen i gråsonen nærmer seg.