Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Territoriell stigmatisering og gutter som «leker getto» i Groruddalen

Forsker II, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i Loïc Wacquants begrep territoriell stigmatisering, og utforsker minoritetsnorske unge groruddølers kjønnede erfaringer og strategiske manøvrering i møte med andres diskreditering av deres bosted. Her fokuseres det på spesifikt maskuline måter å håndtere stigma knyttet til sted på, med analyser av «gettolek» og kollektiv voldsbruk mellom unge menn fra ulike nabolag. Denne praksisen virker i sin tur tilbake på stedets omdømme og unge beboeres stedstilhørighet og stedshåndtering på måter som skaper tydelige kjønnsforskjeller. Territoriell stigmatisering som fenomen har slik sett en åpenbar kjønnsdimensjon som med fordel kunne vært løftet frem i litteratur hvor dette fenomenet utforskes teoretisk og empirisk. For å kunne dra nytte av Wacquants begrep i lokalsamfunn med relativt høy levestandard og en offensiv velferdsstat, er det også særlig viktig å utforske subjektive erfaringer og strategier for håndtering av stigmaet etnografisk, med sikte på en komparativ forståelse av fenomenet.

Nøkkelord: territoriell stigmatisering, områdesatsing, urban marginalisering, etniske minoriteter, ungdomskultur, kjønn

This article discusses Loïc Wacquant’s concept of territorial stigmatization by exploring gendered experiences and coping strategies among young adults of ethnic minority background in Eastern Oslo in the face of external discrediting of their neighbourhood. In the suburb of Furuset specifically masculine ways of coping with such stigma can be referred to as ‘ghetto play’, involving among other things violent encounters between groups of young men defending their own neighbourhood. These practices give rise to gendered processes of spatial stigmatization and local belonging. Discussions of territorial stigmatization as a phenomenon and analytical concept should therefore include attention to gender. In order to apply Wacquant’s concept of territorial stigmatization in a Scandinavian welfare context, it is of particular importance to ethnographically explore the subjective experiences of coping with stigma.

Keywords: territorial stigmatization, area-based initiatives, urban marginalization, ethnic minorities, youth culture, gender

Innledning1

I Urban Outcasts (2008) bruker Loïc Wacquant begrepet territoriell stigmatisering om urban marginalisering hvor bostedsadresse står i veien for oppnåelsen av andres fulle aksept. Denne spesifikke formen for stigma – «a taint of place» (ibid: 238) – har som analytisk kategori en tosidig teoretisk inspirasjon. Som begrepet antyder er Wacquant inspirert av Goffmans berømte teoretisering i Stigma (1975), som omhandler menneskers håndtering av det å bli utsatt for stereotyp og diskrediterende klassifisering. I tillegg bygger Wacquants analyser på Bourdieus teorier om symbolsk makt (Bourdieu, 1991: 170), her forstått som makten til, mer eller mindre ubemerket, å endre verden gjennom å endre folks måter å oppfatte den på. Gjennom komparativ analyse av marginaliseringsprosesser i spesielt utsatte forsteder i Chicago og Paris, viser Wacquant hvordan diskursene rundt sted – både «nedenfra» i dagligdagse interaksjoner og «ovenfra» gjennom beskrivelsene til journalister, politikere og byråkrater – skaper en kollektiv opplevelse av uverdighet og skam blant beboerne.

I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i Wacquants analyser av fenomenet territoriell stigmatisering når jeg utforsker minoritetsnorske unge groruddølers erfaringer og strategiske manøvrering i møte med andres diskreditering av deres bosted. Ettersom min egen forskning tilsier at unge menn og kvinner tilpasser seg den territorielle stigmatiseringen på ulike måter, har jeg i denne artikkelen valgt å fokusere spesielt på maskulin «gettolek». Denne særegne strategien for håndtering av territoriell stigmatisering innebærer blant annet praksisen med å forsvare hjemstedet kollektivt og fysisk i møte med ungdom fra andre nabolag, for på den måten å bygge opp under myten om det farlige «gettostedet». Fører slike kjønnede strategier for håndtering av stigmaet til at territoriell stigmatisering rammer unge menn hardere? Kan synliggjøring av kjønnsforskjeller på dette området gi oss en dypere forståelse av urban territoriell stigmatisering som fenomen?

Min ambisjon i det følgende er henholdsvis å utforske og å utfordre territoriell stigmatisering som erfaring og analytisk kategori med utgangspunkt i et nabolag med en sterkt tilstedeværende lokal velferdsstat. Et godt egnet kasus for formålet er Furuset, en utskjelt drabantby i Groruddalen, hvor det er lagt ned betydelig offentlig innsats for å forbedre levekår så vel som omdømme (Alghasi, Eide og Eriksen, 2012; Rosten, 2015). I en slik kontekst mener jeg det blir særlig viktig å utforske subjektive erfaringer og håndteringsstrategier nedenfra – i Goffmans ånd – med tanke på komparasjon. Før jeg introduserer metode, empiri og analyser med påfølgende diskusjon, er det nødvendig å knytte nevnte teoretiske perspektiver til den spesifikke konteksten som den nasjonale og lokale norske velferdsstaten i dette tilfellet utgjør.

Furuset og frykten for «franske tilstander»

På Furuset har det over det siste tiåret pågått et omfattende endringsarbeid gjennom «områdesatsing» (Andersen, 2001), med tanke på å forbedre levekår og trivsel blant stedets i underkant av 10 000 innbyggere. Dels har dette arbeidet vært en del av Groruddalsatsingens «områdeløft» (DAMVAD, 2015; Gabrielsen, 2014), og dels en midlertidig forsterket innsats rettet mot barn og unge gjennom bydelens tjenesteapparat (Rosten, 2015). Fra politisk hold rettferdiggjøres gjerne en slik målrettet satsing med at nærmere 70 prosent av innbyggerne i Furusetområdet er innvandrere eller etterkommere av innvandrere, som har markant dårligere helse, lavere inntekt og svakere tilknytning til arbeidslivet sammenliknet med befolkningen i Oslo for øvrig (Nadim, 2008; Wiggen, Dzamarija, Thorsdalen og Østby, 2015). Negativt vinklede medieoppslag med dette som utgangspunkt har vært et tilbakevendende problem både for Furusets beboere og lokale myndigheter. Når Groruddalen og Furuset eksplisitt omtales i det offentlige ordskiftet, er det ofte i diskusjoner om hvorvidt man er i ferd med å få etablert «innvandrergettoer» og «parallellsamfunn» også her i Norge (for eksempel Fosli, 2015; Slettholm, 2011a og b). En viktig målsetning med den forsterkede innsatsen på Furuset har vært å bidra til å dempe denne stigmatiserende offentlige bekymringen rundt stedet.

En annen begrunnelse for en intensiv offentlig og frivillig innsats i dette området, har vært at Furuset, før arbeidet kom i gang, hadde betydelige utfordringer knyttet til voldsbruk, hærverk og til dels også organisert kriminalitet i ungdomsmiljøet. Lokalt ble dermed Furusets unge – og da mer presist en del av Furusets unge menn – holdt ansvarlige for stedets dårlige omdømme. Gjennom 2000-tallet var skyteepisoder og rivalisering mellom den såkalte A-gjengen og B-gjengen, hvorav flere sentrale gjengmedlemmer var bosatt på Furuset, et yndet tema i riksmediene. Det hele toppet seg med en skuddveksling under verdensmusikkfestivalen Mela i Oslo sentrum i 2006, noe som også ble startskuddet for politiets Gjengprosjekt (Politidirektoratet, 2010). I løpet av tiåret som har gått har ungdomskriminaliteten så vel som gjengkriminaliteten i Oslo generelt, og i Groruddalen og Furuset spesielt, blitt kraftig redusert (Salto-rapport, 2014), samtidig som ideen om «den farlige innvandrergettoen» består (se Fassin, 2013: 51 om tilsvarende situasjon for beryktede forsteder i Paris).

Når sentrale aktører i bydelsapparatet, skolen og idrettslaget på Furuset peker ut 2005 som det året de begynte å ta grep om situasjonen i ungdomsmiljøene, var ungdomsopptøyene som foregikk omtrent samtidig i franske forsteder kanskje vel så viktig. I november 2005 startet det som endte opp i fransk nasjonal unntakstilstand med at to tenåringsgutter med minoritetsbakgrunn mistet livet i forsøk på å flykte fra politiet i forstaden Clichy-sous-Bois (Mucchielli og Le Goaziou, 2007). TV-bildene av brennende biler og sint minoritetsungdom som kastet stein på politiet i etterkant, fikk både politikere, byråkrater og Ola Nordmann til å frykte «franske tilstander» på norsk jord. Bydelsdirektøren uttaler i retrospekt når han intervjues av Viggo Vestel i forbindelse med Alnaprosjektet, at ungdomssatsingen på Furuset har fungert som en «forsikring mot franske tilstander blant ungdommene». I Frankrike må opptøyene riktignok forstås i lys av fransk kolonihistorie og et langt mer klassedelt samfunn enn det norske, så vel som en stolt nasjonal tradisjon for politisk aktivisme. Innbakt i den iherdige offentlige innsatsen på Furuset de seneste årene ligger det likevel elementer av denne frykten for arbeidsløs, marginalisert og sint ungdom fra «innvandrergettoen».

Forstaden Clichy-sous-Bois skiller seg imidlertid vesentlig fra Furuset hva gjelder levekår, arbeidsledighetsnivå, tilgjengelige velferdstilbud og befolkningens kontaktflate ut mot samfunnet for øvrig (Mucchielli og Le Goaziou, 2007). Innenfor rammen av «velferdsambisiøse» (Rugkåsa, 2011) skandinaviske stater, vil konsekvensene av å vokse opp og å bo i et territorielt stigmatisert nabolag antakelig til sammenlikning være av mindre betydning for den enkeltes muligheter til sosial mobilitet. Wacquants teoretisering på dette området må ellers sees i sammenheng med hans definisjon av gettoen (2000: 383) som bygger på følgende fire kriterier: Stigma, sosioøkonomiske begrensninger, fysisk og institusjonell avgrensning.

For å ta det siste først: på Furuset er det ikke mangelen på offentlige tilbud og statlig inngripen som slår en, men snarere velferdsstatens allestedsnærvær. Det gir heller ikke særlig mening å beskrive spesielt utsatte nabolag i Groruddalen som tvangsmessig avgrenset i fysisk forstand. Dalen har velfungerende kollektivtransport, og en stor andel av innbyggerne eier sine boliger – i motsetning til i utsatte nabolag i sentrum (Brattbakk et al., 2015). Boligkvaliteten er også bedre her enn i sammenliknbare byområder i Sverige og Danmark (Andersen, 2014; Gabrielsen, 2014). Forskningen viser dessuten at groruddølene stort sett trives, føler seg trygge og opplever at det er gode oppvekstvilkår der hvor de bor (Nadim, 2008). Samtidig ser det ut til å være et betydelig misforhold – både på Furuset (Alghasi et al., 2012; Rosten, 2015) og i Groruddalen for øvrig (Brattbakk og Hansen, 2004) – mellom eksternt omdømme og beboernes opplevelser av eget hjemsted. Her blir Wacquants skille mellom marginaliseringens sosiale og mentale strukturer relevant (2008: 197), altså skillet mellom objektive sosiale forskjeller og de mer subjektive opplevelsene folk har av sine sosiale posisjoner og muligheter i samfunnet. Det er nettopp unge Furusetbeboeres subjektive opplevelse av å vokse opp på et sted som andre ser på som «et gettosted fullt av utlendinger», og måten dette håndteres på, som er tema for denne artikkelen.

Kjønn og håndtering av stigma i et strukturelt perspektiv

I senere tid har Wacquant selv gått tilbake til sitt analytiske rammeverk fra Urban Outcasts for å differensiere mellom det han omtaler som «ulike sosiale og symbolske strategier» (Wacquant, 2011) som iverksettes i møte med ekstern diskreditering av eget nabolag. Han understreker at hva slags strategier som benyttes og kombineres av beboerne, enkeltvis eller i grupper, nødvendigvis vil variere, samt at strategiene vil avhenge av sosiale posisjoner med utgangspunkt i klasse, alder, livssituasjon, boligkvalitet, botid i nabolaget og etnisitet (Wacquant, Slater og Pereira, 2014: 1275–76). Det som i mitt eget materiale utpeker seg som den mest sentrale forskjellsmarkøren for stedshåndtering – nemlig kjønn – nevnes symptomatisk nok ikke i denne sammenhengen. De mer generelle mekanismene Wacquant peker på i forholdet mellom stedsidentifisering innenfra og stigmatiserende kategorisering utenfra, er imidlertid helt sentrale for å forstå unge etterkommere av innvandreres kjønnede livsbetingelser og stedshåndtering i stigmatiserte nabolag.

I sin doktoravhandling Fremmed, farlig og fræk. Unge mænd og etnisk/racial andenhed – mellem modstand og stilisering (2007), oppsummerer Sune Qvatrup Jensen sine minoritetsdanske mannlige informanters situasjon som en opplevelse av «brutal mangel på anerkendelse» (se også Jensen, 2006: 269–270). For det første utsettes de unge mennene fra tilsvarende nabolag i Danmark for territoriell stigmatisering. For det andre utsettes de for stigmatisering med utgangspunkt i etnisitet eller rase. For det tredje stigmatiseres de som sosialt og økonomisk underprivilegerte. Og for det fjerde anses deres måter å være menn på som «feil» i en dansk setting. De unge mennenes motstrategi, ifølge Jensen, blir da å søke alternative måter å oppnå anerkjennelse på, gjennom «ekspressiv maskulinitet» som en form for subkulturell kapital. Voldsbruk er hos Jensen et eksempel på en slik ekspressivt maskulin og alternativ måte å søke anerkjennelse på.

Med utgangspunkt i hip hop og ungdomsmiljøer i Hammarkullen, en forstad i Göteborg som befolkningsmessig kan sammenliknes med Furuset, beskriver Ove Sernhede tilsvarende identitetsarbeid med utgangspunkt i «mot-identiteter» (2002: 88). Hammarkullen i Göteborg blir for de minoritetssvenske ungdommene et «eksistentiellt andningshål» (2002: 96) – et sted på trygg avstand fra den stigmatiseringen og diskrimineringen som erfares eller forestilles som en del av samfunnet utenfor. Et kollektivt ønske om å forsvare fristedet sitt mot utenforstående, resulterer her ofte i det Sernhede omtaler som «stadsdelsnationalism» (ibid: 190–95) blant unge menn, en betegnelse for kollektiv voldsbruk med utgangspunkt i nabolagsrivalisering. Denne særegne måten å uttrykke territoriell tilhørighet på, ved å anse et fysisk angrep på en av hjemstedets ungdommer som et angrep på hele nabolaget, knyttes hos Sernhede til bevisstheten om egen marginal posisjon i samfunnet og et ønske om å kompensere for manglende «respekt». Her spiller de unge mennene også bevisst på – og forsøker å leve opp til – medienes bilder av den farlige «innvandrergettoen».

Wacquant, Jensen og Sernhede legger alle stor vekt på strukturelle forklaringer i sine analyser av territoriell stigmatisering, men i motsetning til Wacquant, vektlegger de to sistnevnte også betydningen av kjønn. Mine analyser i det følgende av det å «leke getto» som en form for stedshåndtering, er inspirert av Waquants arbeider så vel som av Jensens og Sernhedes studier, men med visse motforestillinger som jeg kommer tilbake til i diskusjonsdelen.

Feltarbeid på Furuset

Denne artikkelen bygger videre på min doktoravhandling Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen (Rosten, 2015), hvor jeg utforsker unge Furusetbeboeres stedshåndtering, samt deres ambisjoner og livsvalg i overgangen fra ung til voksen. I prosjektet har jeg vært spesielt opptatt av hvordan det å vokse opp på Furuset fører til en ambivalent og ofte konfliktfylt stedshåndtering, hvor informantene veksler mellom å internalisere og reprodusere stereotypiene av stedet på den ene siden, og å utfordre og motbevise det på den andre. Doktorgradsprosjektet inngikk i et større forskningsprosjekt om inkluderende og ekskluderende prosesser i drabantbyen (Alnaprosjektet), hvor en gruppe forskere over flere år gjorde intervjuer og etnografiske studier i barnehager, skoler, arbeidskvalifiseringstiltak, foreninger, trossamfunn og idrettslag, samt i det offentlige rom i Groruddalen (se Alghasi et al., 2012).

Mitt eget feltarbeid pågikk med vekslende intensitet gjennom 13 måneder i 2011–2012, etter først å ha vært involvert i diverse ungdomsprosjekter som bydelsansatt i Alna i perioden 2006 til 2010. Under feltarbeidet som fulgte, tilbrakte jeg flere dager og kvelder i uka på Furuset, og da først og fremst på fritidsklubben, på skolen, i idrettshallen, på kafeen på senteret, eller i uteområdene. Her vekslet jeg mellom å være en tydelig forsker i intervjusituasjoner, deltakende observatør i mer uformelle settinger, og nærmest usynlig observatør i noen sammenhenger. I feltarbeidsmaterialet inngår også dybdeintervjuer med 31 unge kvinner og menn med ulik etnisk bakgrunn i alderen 19–36 år oppvokst på Furuset. Blant disse var det 22 som var – eller tidligere hadde vært – involvert i lønnet eller frivillig ungdomsrelatert arbeid i bydelen eller idrettslaget. Det er nettopp i kombinasjon med deltakende observasjon i mer dagligdags samhandling med et stort antall unge mennesker og offentlig ansatte i dette nabolaget over tid, at intervjuene har blitt en verdifull kilde til innsikt.

Mitt rollebytte fra «bekymret» bydelsbyråkrat og ungdomsarbeider til «nysgjerrig» ungdomsforsker har åpenbart hatt stor innvirkning på min forskning. Dermed er det kanskje riktig å si at jeg har samlet mine data med varierende intensitet over en tiårsperiode, fra og med september 2006 og frem til dags dato. På grunn av min tilknytning til Alnaprosjektet, kombinert med min tidligere arbeidserfaring i bydelen, har anonymisering i denne studien vært utfordrende. Anonymisering av selve stedet fremstod ganske fort som en umulighet, og dermed har jeg også vært tvunget til å tenke ekstra nøye igjennom eventuelle konsekvenser av det jeg skriver.

Blant ungdom og unge voksne som er involvert i organiserte fritidsaktiviteter eller på andre måter har tilknytning til ungdomsmiljøet på Furuset, har flertallet foreldre fra land i Afrika og Asia, eksempelvis Pakistan, Tyrkia, Marokko, Somalia eller Sri Lanka. Noen har også selv innvandret til Norge som barn, ofte før skolealder. Når de snakker om seg selv og hverandre, tyr mange av dem til ideen om generasjonen i skvis mellom (innvandrer)foreldrene som ikke forstår det samfunnet de lever i og et storsamfunn som nekter å akseptere dem for det de er. Disse og andre sosiale grenser som til stadighet trekkes opp, både i deres egne og mine beskrivelser av dem – eksempelvis med utgangspunkt i kjønn, religion eller etnisitet – gir ikke alltid rom for å synliggjøre de store individuelle forskjellene dem imellom med tanke på familiebakgrunn, sosialt nettverk, verdier og ambisjoner for fremtiden. Det er viktig å ha dette i mente når jeg nå går over til å analysere det å «leke getto» som en særegent maskulin måte å håndtere territoriell stigmatisering på.

I doktoravhandlingen beskriver jeg, inspirert av systemteori, hvordan komplementære kjønnsroller i Furusets ungdomsmiljø kommer til uttrykk gjennom en slags «selvforsterkende over-spesialisering» (Bateson, 1936: 187–88) som «ansvarlige» jenter og «uansvarlige» gutter. Satt på spissen innebærer dette at man i samme alderskull vil finne grupper av venninner som skal inn på medisinstudiet, koste hva det koste vil, samtidig som deres kamerater nærmest i fellesskap bestemmer seg for å slutte på videregående skole til fordel for hasjrøyking, slåssing eller andre lyssky affærer. Det siste viser riktignok til en praksis som kun gjelder for et lite mindretall av Furusets unge menn til enhver tid. Over mange år har dette mindretallet imidlertid hatt for vane å «gjøre mye ut av seg» lokalt – som når de henger på T-banestasjonen eller ved inngangen til kjøpesenteret og på denne måten bidrar til å definere stedet. Ettersom de ofte refereres til som «Furusetgutta», har jeg også i denne sammenhengen valgt å la dem «representere» unge menn fra Furuset, i noen grad på bekostning av kompleksiteten jeg nettopp viste til.

«Leke getto»

Siden etableringen av Furusetfestivalen og ikke minst idrettslagets lederutdanning for ungdom i alderen 15–25 år (Alnaskolen), har hundrevis av unge menn og kvinner her engasjert seg direkte eller indirekte i arbeidet med å gjøre Furuset til et bedre sted, i egne og andres øyne. I den forbindelse fremheves gjerne alt som ikke passer inn i det negative (og i noen grad medieskapte) bildet, for derimot å vise at Furuset er et «varmt», «inkluderende», «fargerikt» og «harmonisk» lokalsamfunn. Jeg har andre steder analysert hvordan det erfarte misforholdet mellom ekstern kategorisering og intern stedsidentifikasjon på Furuset bidrar til sterk lokal identifikasjon blant Furusets ungdom, på tvers av kjønn og etnisitet (se for eksempel Rosten, 2012; Rosten, 2015).

I det følgende skal jeg imidlertid ta for meg det jeg forstår som en litt annen type motstand i møte med territoriell stigmatisering, og som på Furuset nærmest utelukkende benyttes av unge menn. I denne sammenhengen brukes det å «leke getto» om håndtering av territoriell stigmatisering gjennom å bekrefte, overdrive og «leke med» fordommene knyttet til «den farlige innvandrergettoen». Waquant refererer til tilsvarende strategi som «stigma inverson (hyperbolic claiming)» (se Wacquant et al., 2014: 1276). Praksisen springer ikke nødvendigvis, slik jeg ser det, ut av en konstant og kroppslig innarbeidet alternativ virkelighetsforståelse blant utøverne, jamfør Bourdieu, men snarere et repertoar av følelser og overbevisninger som mer situasjonsavhengig settes i spill, jamfør Goffman. Det å «leke getto» blir en mulig måte å håndtere at du bor og lever i et lokalsamfunn som nedvurderes av folk utenfra, og som du selv heller ikke alltid kan føle deg sikker på er bra for deg.

Når informantene mine selv bruker uttrykket å «leke getto», er det for å beskrive et lokalt og aldersbetinget machofellesskap, gjerne uttrykt gjennom motstand mot å lære noe nytt, uvilje mot folk utenfra og jevnalderlojalitet med utgangspunkt i Furuset som sted. Her er det ikke bare snakk om reaksjoner på avvisning og manglende respekt utenfra, men også et ønske om anerkjennelse på innsiden, blant sine nærmeste. Å «leke getto» handler om å «tøffe seg». Som en av mine egne kvinnelige informanter lett ironisk påpeker på vegne av det hun omtaler som «Furusetgutta»: «Du vet, du er aldri så kul som når du akkurat har banka noen». De unge mennene det her er snakk om, benytter seg mer eller mindre konsekvent av identitetskategorien «utlending» som betegnelse for sitt skjebnefellesskap. På denne måten «tar de tilbake» en kategori som en del majoritetsnordmenn benytter for å definerer etniske og religiøse minoriteter ut av det nasjonale fellesskapet.

Mye av sjargongen i dette ungdomsmiljøet handler om å kjempe for retten til å definere seg selv og sitt eget hjemsted. Verselinjene nedenfor er hentet fra en av de første raplåtene som ble produsert i fritidsklubbens lydstudio, forfattet av en kameratgjeng fra den lokale ungdomsskolen:

vi snakker Furuset

stedet vi elsker mest

hata av de fleste,

de tror de er bedre

media prater piss om stedet

politikerne mere

ta å sug k*

for de vet ikke en dritt

90 % svart, 10 % hvitt

I disse linjene tematiseres noe som svært mange av informantene i min studie setter ord på, nemlig ubehagelige hverdagsmøter med fordommene mot hjemstedet, enten det er i klasserommet eller forelesningssalen, på jobben, på fotballbanen, på T-banen, når de åpner en avis eller logger seg på sosiale medier. I rapteksten vises det til «media», «politikerne» og «haterne» der ute som «ikke vet en dritt» (om Furuset), og som «tror de er bedre» (enn oss på Furuset).

Awale er ungdomsarbeider og rapartist med ansvar for musikkproduksjonen i lydstudioet, og har fungert som mentor for en lang rad av unge tekstforfattere i studio på Furuset de siste årene. Han er stolt av hva Furusetungdommen får til, samtidig som han også er opptatt av hvordan det han beskriver som «gettomentalitet» kan ta litt overhånd i ungdomsmiljøet. «Bare hør på dem, det er så deilig å være offer, vet du,» utbryter han oppgitt, i samtale med en ungdomsarbeiderkollega. De to snakker om noen av guttene i 10. klasse som ikke gidder å gjøre lekser «fordi de er overbevist om at de aldri vil få noen jobb uansett – de er jo utlendinger». Awale utdyper hva han mener med utgangspunkt i tekstproduksjonen i studioet:

Hvis jeg rapper om no’ dritt så er det fordi det har skjedd no’ dritt, ikke sant? Men en del av de gutta her, de skriver bare om andre sin dritt. Sånne gangsterting, fordi de tror det er sånn det skal være. Du vet, hardcore.

Slik jeg forstår Awale, er han bekymret for konsekvensene av at lokal ungdom på denne måten mer eller mindre ukritisk overtar andres beskrivelser av andre virkeligheter og gjør dem til sine egne. Disse narrativene kan, slik Awale ser det, få folk til å gi opp før de har prøvd. Det fenomenet Awale beskriver her, unge menn som forsøker å gjøre seg selv og hjemstedet sitt hardere og tøffere enn det i realiteten er, har altså fått et eget uttrykk i det lokale ungdomsmiljøet: Å «leke getto». I den samme raplåten som teksten ovenfor er hentet fra, legger de unge rapperne an en ironisk distanse til slik hyperbolisering når de omtaler Furuset som «stedet Vesten frykter mer enn Bin Laden» og «hovedstaden til B-gjengen (messer du med oss står du aldri mer opp av den sengen)».

Richard Jenkins skiller i sin bok om sosial identifikasjon (2008: 99–101) mellom nominell og virtuell identifisering, hvor den nominelle innebærer omgivelsenes tildeling av sosiale merkelapper mens den virtuelle viser til hva den nominelle identifiseringen betyr erfaringsmessig og i praksis over tid for den som bærer den. Det er også forholdet mellom disse to som utgjør kjernen i mine egne analyser av territoriell stigmatisering blant unge menn fra Furuset. Når et helt lokalsamfunn i enkelte sammenhenger tildeles merkelapper som «ressurssvakt», «farlig», «fattig», «getto» og liknende, er ikke det i seg selv nok til at den enkelte beboer vil oppføre seg – eller bli behandlet – deretter. Samtidig er det tydelig å se at en del unge menn på Furuset identifiserer seg kollektivt og virtuelt som «fattige utlendinger». På den ene siden henger det sammen med den offentlige diskursen om Groruddalen og erfaringer med boligsegregering på bynivå, jamfør Bourdieus «objektive» sosiale skiller. På den andre siden handler det også om det subjektive, eksempelvis om «virtuell identifikasjon» med en hiphop-tradisjon hvor tematisering av fattigdom, vold og sosial urettferdighet har stått helt sentralt (George, 2007).

Basert på studier fra Stockholm, advarer Peter Frick (2005) mot det han oppfatter som en standardisering av marginaliserte storbyområder, altså mot denne gettofascinasjonen. Forskerne, mediene og de unge mennene som villig går inn i rollen som fryktet forstadsungdom benytter seg jo, som han påpeker, av de samme referansene og inspirasjonene, fortrinnsvis med utgangspunkt i den amerikanske gettoen og hiphop (Frick, 2005:142). I seg selv illustrerer uttrykket å «leke getto» Fricks poeng godt, noe som vitner om at de unge selv også er bevisste på slike mekanismer. Konsekvensene av at forestillinger og informasjon flyter mellom ulike kontekster på denne måten, blir at reaksjoner på den stigmatiseringen Furusetungdommen opplever, farges av noe som overskrider både dem selv og situasjonen de befinner seg i.

Neela, lederen for fritidsklubben, beskriver det hun oppfatter som et påfallende sterkt samhold blant lokal ungdom på denne måten:

Alt det negative media skriver om, forsterker den stoltheten som både ungdommen og de som jobber her føler. Det er noen som er mot oss, og da må vi stå sterke sammen. Når du har noen å kjempe mot, så blir det et «vi». Men jeg tror det er bare den siste tiden at ungdommene her har blitt opptatt av at de vil endre Furusets rykte. Før tror jeg det var mye viktigere for dem med den maktfølelsen det gir å være fra det verste stedet.

Samholdet i ungdomsmiljøet oppstår ifølge klubblederen altså i spenningsfeltet mellom nedvurderingen utenfra og motkreftene innenfra, i form av omdømmebygging og endringsvilje. Men det finnes også en annen kime til fellesskap i ungdomsmiljøet som lå der forut for omdømmebyggingen, nemlig denne pirrende ideen om å være fra det verste og farligste stedet. Frick beskriver fra Stockholms forsteder (2005: 146) hvordan stigmatiseringen utenfra synes å utstyre både stedene i seg selv og de som velger å forsvare dem fysisk med en egen kraft. Denne tette koblingen mellom det sosiale og det territorielle er gjenkjennelig i min egen studie, ikke minst når de som til enhver tid inngår i kategorien «Furusetgutta» av og til møtes på senteret for å slåss.

«Møtes på senteret med balltre»

I den perioden hvor jeg fulgte ungdomsarbeidernes forebyggende innsats tett, gikk mye av tiden deres til håndteringen av det klubblederen beskriver som «territoriesjuke» blant en del av Furusets unge menn. Sharif, 19 år og deltidsansatt, tok oppgaven svært alvorlig, med utgangspunkt i at han selv som ung hadde vært involvert i en rekke slagsmål hvor det stod om hjemstedets ære («stadsdelsnationalism», jamfør Sernhede, 2002: 190–95). Sharif beskriver i ettertid hvordan han i en periode mot slutten av ungdomsskolen og frem til han til slutt ga opp å fullføre yrkesfaglig linje på videregående, levde et dobbeltliv – han var «engel» hjemme og «skada person» ute. Med det siste sikter han særlig til den kollektive voldsutøvelsen som på mange måter utgjør kjernen i det jeg omtaler som gettolek. «Det var sånn fritiden min var da», forteller han, «det var det vi gjorde hele tiden, det ble en vane».

Ut fra hva Sharif og andre forteller om slike konflikter og hva jeg selv har observert, kan følgende mønster utledes: Det hele starter med at «småbrødrene» (kamerater i midten av tenårene, her underforstått fra Furuset) kommer i krangel med unge menn fra en annen del av byen, eksempelvis på skolen, på fotballbanen, på en fest eller, for de som er litt eldre, på et utested. Ikke sjelden skjer det fordi noen har blitt «blikka»2 eller «på grunn av en dame» (noens kjæreste/venninne/søster/kusine). «Småbrødrene» ber så om moralsk og fysisk støtte fra «storebrødrene» (eldre unge voksne hvorav enkelte med brødre blant de yngre) for å hevne manglende respekt utvist fra motparten. Dersom konflikten utarter, blir godt voksne «brødre» etter hvert innblandet, enten gjennom å true eller også fysisk angripe motparten (inklusiv kamerater og deres eldre «brødre»), eller ved å megle og forhandle om en løsning på konflikten.3

På et tidspunkt var jeg selv vitne til opptakten til en slik slåsskamp, da et tyvetalls unge menn mellom 15 og 20 år samlet seg på baksiden av senteret for å dra ut og hevne at en av «deres egne» hadde blitt slått ned på vei hjem fra skolen et annet sted i Groruddalen. Selv satt jeg inne på ungdomsklubben, på baksiden av senteret, foran et stort vindu som vendte ut mot den mørke passasjen utenfor. Jeg var sammen med et titalls unge kvinner på samme alder som de unge mennene – deres venner, klassekamerater, kusiner, søsken og kanskje en og annen hemmelig kjæreste. Dette var altså unge mennesker som hadde tilbrakt store deler av oppveksten sammen – i og rundt det samme kjøpesenteret, langs de samme gangstiene, i de samme trappeoppgangene. Nå betraktet de hverandre gjennom glassruten, utvekslet megetsigende blikk og en og annen tekstmelding.

«Du vet, de har ikke noe liv de der, de bare henger rundt her på senteret», sa en av jentene, mens guttene utenfor ble flere og flere. «De blir behandla som dritt på skolen fordi de er så useriøse, og de får seg ikke jobb sånn som oss», forklarte en annen. «Hvis de vil havne på sykehuset, så vær så god», kom det demonstrativt uinteressert fra en tredje, «vi bryr oss ikke». Da jeg så kommenterte at mange av guttene utenfor hadde fullført gatemeglingskurs i regi av Røde Kors, utbrøt en av dem lattermildt: «Ja, se på han med balltreet der, han er på nivå 2 i konfliktmegling!». Den unge mannen, som i dette tilfellet hadde fått juling på forhånd, dukket til slutt opp utenfor sammen med storebroren sin, også han kjent for å havne i bråk. Storebror holdt en arm rundt lillebrors skulder, og de to gikk sammen rundt og håndhilste på hver og en av de fremmøtte. Etter hvert forsvant de fleste inn i biler som hadde kommet til, eller de gikk til fots samme vei som de kom, og passasjen var igjen folketom. Blant jentene innenfor fortsatte praten om alt mulig annet, som om ingenting hadde hendt.

En av jentenes kommentar til opptrinnet utenfor klubben den kvelden, «de gutta har ikke noe liv, de bare henger rundt her på senteret», oppsummerer godt de unge kvinnenes holdninger til en del av Furusets unge menn. «Å ikke ha noe liv» innebærer fra deres synspunkt uvirksomhet og lavt ambisjonsnivå, dårlig planlegging, umodenhet og til dels også umoral. Slik jeg forstår dem, preges deres egen hverdag av at de gjør noe, de har «skaffet seg et liv», blitt voksne. Jevnaldrende unge menn derimot, vil ikke bli voksne, slik de ser det. Så lenge guttene nekter å gi slipp på sitt homososiale og Furuset-orienterte machofellesskap, har de heller «ikke noe liv». Når jentene distanserer seg så tydelig fra jevnaldrende unge menn, uttrykker de samtidig forståelse for at det faktisk også kan være vanskeligere å være (minoritetsnorsk) gutt, for eksempel i møte med lærere, arbeidsgivere, dørvakter eller politi. Utsagn som «de blir behandlet som dritt på skolen fordi de er useriøse», eller «de har ikke fått seg jobb sånn som oss» (underforstått fordi folk ikke vil ansette dem), er ment å forklare guttas aggressive oppførsel. Samtidig er mine unge kvinnelige informanter opptatt av å understreke at «gutta» overdriver betydningen av sine problemer i overgangen fra ung til voksen, eller også at de faktisk forsterker dem på egen hånd gjennom å «leke getto». De unge kvinnene fremstiller seg på denne måten kollektivt som moralsk overlegne når de fremhever de unge mennenes mulighet til å håndtere situasjonen på en bedre måte. Flere av dem provoseres eller trekker overbærende på skuldrene av at «gutta» tilsynelatende ikke er villige til å legge ned den samme innsatsen som dem selv, uttrykt gjennom det å bli værende på Furuset senter fremfor å fullføre utdanning og skaffe seg jobb.

Fra «ulv» til «sjiraff»

Ungdomsarbeidere på Furuset knytter tenåringsguttenes motstandspraksis og «gettomentalitet» til den livsfasen de befinner seg i. Ikke bare er disse guttene «bad boys» i motsetning til sine jevnaldrende søstre og venninner. De er også «bad boys» i motsetning til det store flertallet av hjemstedets voksne menn og familiefedre. Både mannlige og kvinnelige ungdomsarbeidere engasjerer seg aktivt i å forsøke å endre Furusetguttas holdninger, eksempelvis med et vennlig og humoristisk, men samtidig strengt irettesettende, «Voks opp ’a!», i retning av en ung mann som i deres øyne «leker getto». Jeg tolker slike kommentarer som en oppfordring til mer strategisk og langsiktig akkumulering av sosial så vel som moralsk kapital.

Sharif gir mye av æren for at han klarte å «skjerpe seg» til de lokale ungdomsarbeiderne og venner i moskeen. Etter ungdomsår med mye slåssing, rekrutteres han selv inn i forebyggingen av den typen kollektiv voldsbruk. Sharif har gjennomgått opplæring i gatemegling etter Røde Kors’ modell (Dale, 2006). Han benytter gatemeglertermer når han forteller om hvordan han har gått fra å være «ulv» (angriper i affekt, gjerne i flokk) til å bli «sjiraff» (har god oversikt og et stort hjerte, jamfør sjiraffens anatomi):

Det er ikke lett når man bor et sted hvor det bare er kaos hele tiden. Furuset er bare kaos. Men etter mye prat frem og tilbake så skifta jeg hele vennegjengen min, jeg ble en del av en helt annen gjeng. Jeg har kjent de også fra barnehagen, det er bare to helt forskjellige gjenger, den ene er sjiraffer og den andre er ulver. Så jeg tenkte sånn at hvis jeg havner der, med ulvene, så har jeg ikke noen fremtid. Hvis jeg havner med sjiraffene, så greit, jeg er ikke skolesmart, men jeg kan greie meg i livet.

Det bildet Sharif tegner opp her, med barndomsvenner i form av to gjenger – «ulver» og «sjiraffer» – viser til to ulike veier som han i retrospekt «velger mellom». I det første tilfellet dreier det seg om en situasjon hvor han er «uten fremtid», og i det andre en situasjon som faktisk gir muligheter til å «greie seg i livet». «Ulven» blir et bilde på den bråkmakeren Sharif var før, mens «sjiraffen» blir et bilde på den ansvarlige konfliktløseren han ønsker å være nå.

I stedet for å trekke seg unna ungdomsmiljøet for å kunne «starte på nytt», forsøker Sharif altså å endre seg innenfor et lokalmiljø han beskriver som «bare kaos». Lojaliteten til «ulveflokken» gjør det lenge vanskelig for Sharif å gå en annen vei, og han finner fort ut at det beste er å jobbe mest mulig, sånn at han faktisk ikke har anledning til å stille opp når noen ringer og vil ha ham med. I tillegg holder han seg mest mulig på Furuset i fritiden, for å unngå å dumpe borti gamle fiender fra andre nabolag. For Sharif er endringen han går igjennom enorm, fra gutta på senteret som «river ned» til gutta i moskeen og på klubben som «bygger opp». Samtidig har han i praksis bare beveget seg noen få meter, fra Furuset senter opp til Muslim Senter Furuset, og fra passasjen på baksiden av senteret til klubblokalene innenfor.

Etter min erfaring fra Furuset ender en del minoritetsnorske unge menn som Sharif i løpet av ungdomstiden opp som «ulver» fremfor «sjiraffer» – som bråkmakere, unnasluntrere og «utlendinger» fremfor ambisiøse og ansvarlige elever/studenter og rollemodeller i lokalsamfunnet. Disse unge mennene styres og styrer seg selv og hverandre i en slik retning av to grunner: For det første opplever de at de ikke har anledning til å velge å være norske – det er det «de norske» som er. For det andre opplever de at de heller ikke kan tillate seg å være arbeidsomme, fornuftige og ordentlige – for det er det jentene og de voksne som er. De aller fleste av disse «ulvene» ender også som Sharif på et tidspunkt opp med å «skjerpe seg», gjennom å fullføre utdanning, skaffe seg jobb, etablere familie og følge lover og regler i storsamfunnet. På det tidspunktet er det imidlertid ofte en del dører som er stengt for dem, dører som det vil kreve svært mye å få åpnet opp igjen. Da er det også fristende som forsker å nikke forståelsesfullt med hodet når de i retrospekt hevder at det var «på grunn av Furuset» at ting gikk skeis.

Kjønnet territoriell stigmatisering i velferdsstaten

Wacquants teoretisering rundt territoriell stigmatisering tar altså utgangspunkt i Bourdieus og Goffmans komplementære perspektiver, hvor førstnevnte studerer hvordan symbolsk makt virker ovenfra mens sistnevnte utforsker hvordan stigmatisering håndteres nedenfra (Wacquant et al., 2014). I en kritisk gjennomgang av Wacquants analytiske perspektiv problematiserer Jensen og Christensen (2012) det de forstår som underkommunikasjon av beboernes og lokale myndigheters handlekraft til å utøve motstand mot den negative kategoriseringen deres lokalsamfunn utsettes for. Forfatterne forklarer denne mangelen med måten inspirasjonen fra Bourdieu hos Wacquant overskygger arven fra Goffman. En analyse som hviler så tungt på Bourdieus perspektiver på symbolsk dominans, passer ifølge forfatterne dårlig på det nabolaget de selv har studert i Aalborg – som antakelig også har mer til felles med Furuset enn med Wacquants feltsteder i Paris og Chicago.

Kjernen her ligger ifølge Jensen og Christensen i forståelsen av hvordan internaliseringen av stigmaet foregår. I sine analyser legger Wacquant eksempelvis stor vekt på hvordan berørte av territoriell stigmatisering gjerne forsøker å plassere stigmaet et annet sted – eksempelvis hos en nabo som ikke rydder opp etter seg, hos hasjrøykerne på gatehjørnet eller hos familien i naboblokka som mistenkes for å leve godt på offentlig stønad samtidig som de arbeider illegalt (Wacquant, 2008: 240). Blant Jensen og Christensens informanter i Aalborg er det ikke diskrediteringen av nabolaget i seg selv som internaliseres, men snarere bevisstheten om at man selv blir diskreditert (Jensen og Christensen, 2012: 88). Det samme gjelder stort sett for Furusets unge beboere når de bærer med seg andres nedvurdering på tross av at de selv aktivt tar avstand til den. Samtidig er mange av dem altså involvert i denne «gettoleken» som en slags lek med internaliseringen av stigmaet som spenner fra blodig alvor til distansert ironi. Resultatet blir da også en ambivalent stedstilhørighet og en til dels sterk intern dikotomisering mellom omdømmebyggere og bråkmakere, sjiraffer og ulver – mellom de som løfter stedet opp og de som snarere trekker det ned i søla. Kjønn spiller her en helt vesentlig rolle.

Da ungdomssatsingen ble igangsatt midt på 2000-tallet som et kjønnsblandet lavterskeltilbud, hadde denne innsatsen også en åpenbar, om enn ikke nødvendigvis uttalt, kjønnsdimensjon. Tidligere erfaringer med ungdomsarbeid i området tilsa at jenter med minoritetsbakgrunn i liten grad deltok i organiserte fritidsaktiviteter, mens minoritetsgutta derimot hadde dominert både fritidsarenaene og det offentlige rom på måter som ikke alltid ble sett på som positive (se Vestel, 2004 for tilsvarende funn fra andre deler av Groruddalen). Målsetningen for innsatsen ble dermed på den ene siden å «jekke ned» de uregjerlige guttene gjennom idrettstilbud, konfliktmegling, (rap)musikkstudio og mer direkte kriminalitetsforebyggende tiltak. På den andre siden skulle man bidra til selvstendiggjøring av de «skikkelige» og presumptivt sosialt kontrollerte jentene gjennom å tilby kjønnsblandede fritidsarenaer som også foreldrene kunne tolerere. Interessant nok ble dette arbeidet etter hvert utført av ungdomsarbeidere som i all hovedsak selv hadde vokst opp på Furuset som barn av innvandrede foreldre, og som på mange måter kunne kjenne seg igjen i kjønnsstereotypiene som her lå til grunn.

Fra Göteborg beskriver Sernhede tilsvarende kjønnede måter å forholde seg til stigmatiseringen av hjemstedet på som det jeg selv har pekt på fra Furuset, og ikke minst en tilsvarende overbærenhet blant jentene med guttas hang til å representere hjemstedet i ett og alt. Sernhede beskriver godt hvordan mange minoritetssvenske unge menn i stigmatiserte forsteder på ett tidspunkt velger å gi opp, eller også gjør kampen mot strukturelle begrensninger i storsamfunnet til «en del av sin identitet» (2002: 103). De minoritetssvenske kvinnene kjemper seg ifølge Sernhede snarere igjennom på tross av hverdagslivets utfordringer. Disse kjønnsspesifikke handlingsmåtene blant informantene får likevel, slik jeg leser ham, svært begrenset plass i hans analyser av marginaliseringsprosesser blant minoritetssvensk ungdom. Den samme kritikken kan rettes mot Jensens analyser av minoritetsdanske unge menns opplevelse av «brutal mangel på anerkendelse».

Inspirert av Wacquant, vektlegger både Sernhede og Jensen strukturelle forklaringer i sine analyser. Selv om Sernhede (2002) også tematiserer kjønnsforskjellene, legger han stor vekt på hvordan den symbolske volden han (i likhet med meg) mener at mennene er spesielt utsatte for. På samme måte som de unge kvinnene fra Furuset, fremhever Sernhedes kvinnelige informanter imidlertid hvordan minoritetssvenske unge menn selv låser seg inne i posisjoner som gjør dem blinde for egne muligheter. I analysene legger Sernhede lite vekt rent eksplisitt på dette at de unge mennene bidrar aktivt inn i de «demoniserende prosessene» (Sernhede, 2011: 163) som den territorielle stigmatiseringen utgjør.

Etter min mening bør det fremheves at gutter og unge menn dominerer empiriske studier av urban marginalisering nettopp fordi de selv også aktivt bidrar til sin egen stigmatisering på måter som de unge kvinnene svært sjelden gjør. På Furuset bidrar de unge selv aktivt til å skape ulike mulighetsrom for gutter og jenter når de deltar eller ikke deltar i kommunalt ungdomsarbeid, og ikke minst når de velger ulike strategier i møte med territoriell stigmatisering. Satt på spissen: I dette lokalsamfunnet er jentene først og fremst jenter, mens guttene er «utlendinger» fra Furuset. Dermed blir deres erfaring med territoriell stigmatisering ofte svært ulik, og den får også ulike konsekvenser både kollektivt og individuelt. Mens territoriell stigmatisering ofte rammer de unge mennene midt i kjernen av deres identitetsarbeid, kan de unge kvinnene lettere skyve stigmaet over på sine brødre, fettere og jevnaldrende kamerater. Territoriell stigmatisering har altså en åpenbar kjønnsdimensjon som med fordel kunne vært fremhevet langt mer i forskning hvor dette fenomenet utforskes teoretisk og empirisk.

Når det er sagt, er det også åpenbart at «Furusetguttas» aggresjon må forstås i lys av en opplevelse av manglende anerkjennelse, slik Jensen også peker på. Her står deres etniske minoritetsposisjon sentralt, hvor «gettolek» blir en form for motstand og «reaktiv etnisitet» (Portes og Rumbaut, 2001: 284) i møte med det de oppfatter som en fiendtlig innstilt majoritetsbefolkning. Deres «territoriesjuke» rivalisering, slik en av ungdomsarbeiderne beskriver den, kan på den måten forklares med kollektivt opparbeidet aggresjon mot et skolesystem og et storsamfunn som ikke levner minoritetsnorske unge menn stor tro på egen fremtid (se for eksempel Rogstad, 2016). Her er de minoritetsnorske unge kvinnene kanskje mer forskånet, og dermed også i takt med en ungdomsgenerasjon som på bakgrunn av Ungdata-undersøkelsen (Bakken, 2013) blir beskrevet som veltilpasset, utdanningsambisiøs og hjemmekjær, og som i liten grad gjør opprør mot foreldrene og det etablerte samfunnet.

I en artikkel om subkulturell kapital advarer Jensen (2006) mot å underkommunisere strukturelle forklaringsmodeller på urban marginalisering til fordel for vektlegging av individualisering og personlige valg. Her mener jeg det er grunn til å advare mot å gå til den andre ytterligheten, spesielt i en skandinavisk velferdsstatssetting, hvor materiell fordeling av goder og symbolske makthierarkier ser svært annerledes ut enn i for eksempel Paris og Chicago. Når territoriell stigmatisering erfares i et nabolag med en sterkt tilstedeværende lokal velferdsstat og et relativt høyt velstandsnivå, blir det særlig viktig å utforske subjektive erfaringer og håndteringsstrategier nedenfra – i Goffmans ånd. Her skal man ikke underkjenne betydningen av interne mekanismer i generasjonsfellesskap og nabolag – enten det er snakk om ungdommenes egen «selvforsterkende overspesialisering» som «ordentlige» jenter i kontrast til gutter som «leker getto», eller kjønnsdimensjonen i den lokale velferdsstatens innsats overfor barn og unge. Det er i samspillet mellom Furuset-eksterne og Furuset-interne faktorer – mellom den offentlige debattens stigmatisering og lokale krefters dikotomisering mellom gode og dårlige «ambassadører» for Furuset – at den kjønnede territorielle stigmatiseringen erfares, forsterkes og forsøksvis bekjempes.

Stigmatiserende velferd?

Både det norske velferdsnivået og velferdsstatens vilje til å sørge for sine borgere skulle kanskje tilsi at territoriell stigmatisering ikke var et problem i Norge. Ikke desto mindre har jeg i denne artikkelen vist at den ubehagelige opplevelsen av å vokse opp på «feil» sted kan få avgjørende betydning i overgangen fra ung til voksen, og da spesielt for unge menn. Samtidig har jeg problematisert det til tider dystopiske bildet Bourdieu-inspirert forskning tegner av marginalisert minoritetsungdom i europeiske forsteder. Strukturelle perspektiver får her den bieffekten at de dekker over de interne prosessene som på ulike måter også bidrar til å dempe eller også forsterke stigmatisering og konsekvensene av den. I en av sine nyere artikler om urban marginalisering betegner Wacquant den engelske urban etnografi-tradisjonen som «blissfully atheoretical» (2016: 1087) idet den ifølge ham konsentrerer seg om å produsere erfaringsnære bilder av urbant hverdagsliv. Mitt poeng er i så fall at vi ikke må bli så henført av våre strukturelle perspektiver og teoribygging – av å skille mellom informantenes og våre egne begreper og analyser – at vi glemmer å benytte oss av genuint utforskende etnografi som inngang til en mer kompleks forståelse av situasjonen til etterkommerne av innvandrere i spesielt utsatte storbyområder.

I denne artikkelen har jeg argumentert for at territoriell stigmatisering som prosess i størst grad påvirkes av – og får konsekvenser for – stedshåndtering og identitetsarbeid blant unge minoritetsnorske mannlige beboere. En vanlig kritikk mot målrettet offentlig innsats i såkalte problemområder er at innsatsen i seg selv kan bidra til ytterligere stigmatisering (Andersen, 2014; Andersen, 2001; Gabrielsen, 2014). Et spørsmål jeg mener bør utforskes nærmere er i så fall hvordan denne typen innsats kan slå ulikt ut for ulike grupper av beboere, eksempelvis for unge kvinner og menn. Kan hende er det sånn at en offensiv velferdsstat med sterke likestillingsidealer og ambisjoner om sosial utjamning i seg selv indirekte bidrar til å forsterke territoriell stigmatisering på måter som går verst ut over gutta? På den annen side har svært mange unge av begge kjønn, som en del av områdesatsingen på Furuset, fått mulighet til sammen å vise sitt engasjement til beste for lokalsamfunnets barn og unge. Etter et tiår med forsterket innsats på ungdomssiden fremstår lederutdanningen i Alnaskolen (Furuset IF) og Furusets nyetablerte prestisjebibliotek/ungdomshus som manifestasjoner av en positiv endringshistorie i et lokalsamfunn hvor etterkommere av innvandrere utgjør kjernegruppen av ungdom. Det gjenstår å se hvordan dette arbeidet på sikt vil påvirke og endre stedets eksterne omdømme så vel som den til dels kjønnsspesifikke håndteringen av sted blant Furusets ungdom og unge voksne.

Referanser

Alghasi, S., Eide, E. og Eriksen, T. H. (2012). Den globale drabantbyen: Groruddalen og det nye Norge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Andersen, B. (2014). Westbound and Eastbound: Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo. Doktoravhandling. Oslo: Unipub.

Andersen, H. T. (2001). The New Urban Politics of Europe: The Area-based Approach to Regeneration Policy. I Governing European cities: Social Fragmentation, Social Exclusion and Urban Governance (s. 233–253). Aldershot: Ashgate.

Bakken, A. (red.) (2013). Ungdata. Nasjonale resultater 2010–2012. NOVA-rapport, 10/13.

Bateson, G. (1936). Naven: A Survey of the Problems Suggested by a Composite Picture of the Culture of a New Guinea Tribe Drawn from Three Points of View. Cambridge: Cambridge University Press.

Bekeng, S. (2012). Veier til vold – en kvalitativ studie av unge menn i et flerkulturelt miljø. Masteroppgave, Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Bourdieu, P. (1991). Language and Symbolic Power (Ce que parler veut dire l’économie des échanges linguistiques). Cambridge: Polity Press.

Brattbakk, I., Hagen, A. L., Rosten, M. G., Sæter, O., Osuldsen, J., Andersen, B. og Bratseth, K. (2015). Hva nå, Tøyen? Sosiokulturell stedsanalyse av Tøyen i bydel Gamle Oslo. AFI-rapport, 8.

Brattbakk, I. og Hansen, T. (2004). Post-war large housing estates in Norway: Well residential areas still stigmatised? Journal of Housing and Built Environment, 19(3), 311–332.

Dale, G. (2006). Fra konflikt til samarbeid: Grunnbok i konfliktarbeid med ungdom. Oslo: Cappelen Akademisk.

DAMVAD (2015). Effekt- og resultatverktøy for områdeløft. Husbanken. Hovedrapport.

Elgvin, O., Rogstad, J. og Sinnathamby, S. F. (2013). Rurbane møter. Deltakelse og samhold blant ungdom og kvinner på Stovner. Fafo-rapport 2013:02.

Fassin, D. (2013). Enforcing Order: An Ethnography of Urban Policing (La force de l’ordre une anthropologie de la police des quartiers). Cambridge: Polity Press.

Fosli, H. (2015). Fremmed i eget land: Samtaler med den tause majoritet. Bergen: Vigmostad & Bjørke.

Frick, P. (2005). The making of place. I M. Andersson, Y. G. Lithman og O. Sernhede (red.), Youth, Otherness and the Plural City: Modes of Belonging and Social Life (s. 139–160). Göteborg: Daidalos.

Gabrielsen, G. V. (2014). Groruddalen: Oslos vakreste verkebyll? Problempresentasjoner og stedsforståelser i Groruddalssatsingen. Doktoravhandling ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

George, N. (2007). Hip hop Amerika. Oslo: Kontur forlag.

Goffman, E. (1975). Stigma: om afvigerens sociale identitet. København: Gyldendal.

Jenkins, R. (2008). Social Identity. London: Routledge.

Jensen, S. Q. (2006). Rethinking subcultural capital. Young, 14(3), 257–276.

Jensen, S. Q. (2007). Fremmed, farlig og fræk. Unge mænd og etnisk/racial andenhed – mellem modstand og stilisering. SPIRIT PhD Series. Aalborg: University of Aalborg.

Jensen, S. Q. og Christensen, A.-D. (2012). Territorial stigmatization and local belonging. City, 16(1–2), 74–92.

Mucchielli, L. og Le Goaziou, V. (2007). Quand les banlieues brûlent … Retour sur les emeutes de novembre 2005. Paris: La Decouverte.

Nadim, M. (2008). Levekår i Groruddalen. FAFO-rapport, 2008:27.

Politidirektoratet (2010). Politiets bekjempelse av kriminelle gjenger i perioden 2011–2015. Rapport.

Portes, A. og Rumbaut, R. G. (2001). Legacies: The Story of the Immigrant Second Generation. Berkeley: Russell Sage Foundation.

Rogstad, J. (2016). «Hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett ender med å kjøre taxi?». I J. Rogstad og K. Reegård (red.), De frafalne: Om frafall i videregående opplæring – hvem er de, hva vil de og hva kan gjøres? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Rosten, M. (2012). Om å dyrke roser fra betong: Områdeløft på Furuset-vis. I S. Alghasi, E. Eide og T. H. Eriksen (red.), Den globale drabantbyen: Groruddalen og det nye Norge (s. 145–161). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Rosten, M. G. (2015). «Nest siste stasjon, linje 2». Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen. (Doktoravhandling.) Oslo: Unipub.

Rugkåsa, M. (2011). Velferdsambisiøsitet – sivilisering og normalisering: Statlig velferdspolitikks betydning for forming av borgeres subjektivitet. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 22(3–4).

Salto-rapport (2014). Barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo. Rapport basert på data fra 2013. Oslo Politidistrikt og Oslo kommune.

Sernhede, O. (2002). Alienation is my Nation: Hiphop och unga mäns utanförskap i det nya Sverige. Stockholm: Ordfront.

Sernhede, O. (2011). School, Youth Culture and Territorial Stigmatization in Swedish Metropolitan Districts. Young, 19(2), 159–180.

Slettholm, A. (2011a, 23.03.). Det er vanskelig å være etnisk norsk her. Aftenposten Aften, 10–11.

Slettholm, A. (2011b, 29.03.). Advarer mot terror fra Groruddalen. Aftenposten Aften.

Vestel, V. (2004). A Community of Differences: Hybridization, Popular Culture and the Making of Social Relations among Multicultural Youngsters in «Rudenga», East Side Oslo (bd. 15/2004). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Wacquant, L. (2000). The New ‘Peculiar Institution’: On the Prison as Surrogate Ghetto. Theoretical Criminology, 4(3), 377–389.

Wacquant, L. (2008). Urban Outcasts: A Comparative Sociology of Advanced Marginality. Cambridge: Polity Press.

Wacquant, L. (2011). Territorial Stigmatization Revisited: Symbols, State, and Space. Paper presentert på International Conference on Territorial Stigmatization and Advanced Marginality, University of Porto.

Wacquant, L. (2016). Revisiting territories of relegation: Class, ethnicity and state in the making of advanced marginality. Urban Studies, 53(6), 1077–1088.

Wacquant, L., Slater, T. og Pereira, V. B. (2014). Territorial Stigmatization in Action. Environment and Planning, 46(6), 1270–1280.

Wiggen, K. S., Dzamarija, M. T., Thorsdalen, B. og Østby, L. (2015). Innvandreres demografi og levekår i Groruddalen, Søndre Nordstrand, Gamle Oslo og Grünerløkka. SSB-rapport 2015/43.



1Tusen takk til redaktørene, de anonyme konsulentene og til Aina Landsverk Hagen for verdifulle innspill til teksten underveis. Takk også til HiOA for finansiering og til Thomas Hylland Eriksen, Marianne Rugkåsa og folk fra Furuset for sjenerøs deling av livsvisdom på veien til doktorgrad.
2Å «blikke» noen innebærer å heve øyenbryn eller holde den andres blikk på en måte som gjerne oppfattes som frekt, fornærmende og truende av den som blir «blikka».
3I en rapport fra Kripos om den organiserte kriminaliteten i Norge (2013: 35) knyttes alvorlige voldshendelser i Oslo i 2012 ikke bare til mer etablerte «etniske gjenger», men også til flere av Oslos ungdomsmiljøer, hvor masseslagsmål mellom unge menn fra Furuset og Holmlia nevnes eksplisitt. Se også Bekeng (2012) og Elgvin m.fl. (2013) for tilsvarende beskrivelser.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon