Det populærvitenskapelige essayet ser ikke ut til å stå videre høyt i kurs blant norske sosiologer, til tross for alt snakk om formidling og samfunnspåvirkning. Hans Erik Næss fremstår derfor som et friskt pust og et unntak, med sine bøker om aktuelle temaer. Næss skriver ledig og engasjerende, unngår unødig fagsjargong og snirklete bisetninger, er rett på sak og kan være skarp og polemisk når det behøves.

Tidligere har Næss særlig gjort seg bemerket med bøker om globalisering, et tema som springer direkte ut av hans egen forskning, der kritikk av metodologisk nasjonalisme er et gjennomgående tema. Hans nye bok er av et annet slag, og kan beskrives som et forsøk på en samtidsdiagnose snarere enn forskningsformidling, motivert av undring og en anelse bekymring over tendenser forfatteren har lagt merke til.

Temaet er, som tittelen antyder, tendensen i samtiden til å individualisere sosiale fenomener, og å tillegge individer både totalt ansvar for sin tilværelse og en uendelighet av muligheter til å realisere sitt iboende potensial. Dette er en tematikk flere yngre samfunnsvitere nylig har snust på her i landet; psykologen Ole Jacob Madsen utga for et par år siden en kritisk bok om selvhjelpsbøker, og Kristian Bjørkdahl har nylig hudflettet samme sjanger i flere artikler. Hans Erik Næss’ bok overlapper noe med disse, men den sikter videre, og gjør et relativt vellykket forsøk på å unngå moralisering og ironisering.

Boken har langt på vei en kronologisk oppbygning, med 1980-tallet som naturlig omdreiningspunkt. Det var i dette tiåret at tidsskriftet JEG var å finne hos Narvesen, statsminister Brundtland høytidelig begravde janteloven på fjernsyn, og ‘jappetiden’ ble et synonym for en type individualistisk karrierisme rensket for samfunnsansvar. Næss argumenterer for at en ny personforståelse ble hegemonisk på denne tiden, en som snart skulle etablere seg gjennom lukrative kursopplegg, bøker i selvutvikling og tv-programmer som forkynte at du som ser på kan bli hva du vil, for ikke å si hvem du vil. Senere viser han blant annet hvordan de sosiale mediene brukes på måter som forsterker individualiseringen av ansvar, opplevelsen av utilstrekkelighet og presset etter å ‘bli den beste utgaven av deg selv’.

Næss har mange kvaliteter som populærvitenskapelig forfatter. Han er en våken iakttager av sin samtid, og har ofte originale tolkninger av kjente fenomener som McDonald’s eller virkelighets-tv. Han har god oversikt over populærkulturen og blander ubesværet høyt og lavt, og siterer like gjerne en VG-journalist som en sosiologisk teoretiker. I denne boken går han også langt i å trekke veksler på sin egen biografi (han er født i 1978) og impulsene som formet den unge Hans Eriks refleksjoner om selv og identitet. Dette tilfører boken en dimensjon som er sjelden blant sosiologer, en yrkesgruppe som til forskjell fra andre norske samtidsforfattere gjerne vegrer seg for å snakke om personlige erfaringer.

En hovedkonklusjon er at forbedringsindustrien – fra kursing og peptalks til bøker og likes – virker mot sin hensikt fordi den medfører utilsiktede konsekvenser. Den systemiske aggregateffekten av utallige forsøk på å ‘bli den beste versjonen av deg selv’ er masseproduksjon av tapere. Nå kan det med rette innvendes at denne slutningen ikke er videre original; det er allerede mange år siden enkelte av oss påpekte at det ville være et mer effektivt middel mot arbeidsløshet å skape arbeidsplasser enn å sende folk på jobbsøkerkurs. Da er Næss’ avsluttende refleksjoner mer interessante. Der avslører han nemlig at det for ham ikke er individualiseringen i seg selv som er problemet – altså tendensen til å oversette strukturelle motsigelser til individuelle ‘utfordringer’ – men at selvhjelpsindustrien baserer seg på en McDonaldisert, standardisert og relativt autoritær forståelse av identitet. Ved hjelp av noen korte eksempler viser Næss at søken etter frihet og autonomi må komme innenfra, at den må være genuint personlig og ikke basert på en mal formidlet utenfra. Dermed fremstår det som naturlig at Næss’ utforskning av selvhjelpsindustrien slutter med en henvisning til Peter Wessel Zapffe (dessverre feilstavet som Petter Wessel Zappfe) og dennes tilnærming til fjellklatring, snarere enn en sosiologisk analyse av nyliberalismens makt over sinnene.

Er Forbedringsindustrien en god bok? Tja. Den er velskrevet og lettlest, men noe repetitiv og tidvis litt heseblesende. Den er noe overlesset med eksempler, anekdoter og referanser til samtidskulturen, og mange av dem er så tids- og generasjonsspesifikke at undertegnede, som bare er 16 år eldre enn forfatteren, ofte faller av lasset. Enkelte av de mer interessante sosiologiske perspektivene, som Castells’ analyse av identitet i nettverkssamfunnet og Goffmans begrep om inntrykkskontroll, behandles mindre grundig enn de kunne ha fortjent; og det er noen standardverk, blant annet om narsissisme, som ville ha styrket og beriket analysen. Samtidig bør det i rettferdighetens navn innrømmes at denne typen innvendinger gjerne ble ført til torgs mot enkelte av mine egne bøker for noen år siden. Lærte jeg noe av det? Jeg håper det – ja, jeg tror faktisk at kritikken inspirerte meg til å gjøre meg til en litt bedre versjon av meg selv. Selv om det aldri ville ha falt meg inn å innrømme det der og da. Når det gjelder Hans Erik Næss, er det ingen tvil om at han en begavet formidler og en spennende sosiologisk tenker. Dette er ikke hans beste bok, men vi gleder oss ikke av den grunn mindre til den neste.