Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks?

Om sosioøkonomisk integrering blant innvandrere og deres etterkommere i Norge
Postdoktor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Bidrar den egalitære og sjenerøse velferdsstaten i Norge til å hindre eller fremme integrering blant innvandrere og deres etterkommere? I lys av teoretiske argumenter og empirisk forskning, tar jeg i denne artikkelen opp dette temaet ved å diskutere tre måter som en egalitær velferdsstat kan påvirke sosioøkonomisk integrering i innvandrerbefolkningen. For det første, hvorvidt velferdsstaten påvirker selektiviteten i migrantstrømmer til egalitære samfunn. For det andre, hvorvidt velferdsstaten svekker tilknytningen til arbeidsmarkedet blant innvandrere med et lavt kvalifikasjonsnivå. For det tredje, hvorvidt velferdsstaten fremmer utdanningsmuligheter og økonomisk mobilitet blant innvandreres etterkommere. Jeg avslutter med å stille spørsmål om det finnes et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks i Norge. Det vil si at sentrale kjennetegn ved vår egalitære velferdsstat – slik som lav økonomisk ulikhet og et omfattende sosialt sikkerhetsnett – både kan bidra til svak økonomisk integrering blant lavkvalifiserte innvandrere og samtidig sterk oppadstigende mobilitet blant deres norskfødte etterkommere.

Nøkkelord: innvandrere, etterkommere, integrering, velferdsstat, Norge

Does the egalitarian and generous welfare state in Norway hinder or promote integration among immigrants and their descendants? In light of theoretical arguments and empirical research, I address this topic by discussing three ways in which an egalitarian welfare state may influence socioeconomic integration within immigrant-origin populations. First, whether the welfare state influences the selectivity in which migrants who immigrate to egalitarian societies. Second, whether the welfare state weakens labor market attachment among low-skilled immigrants. Third, whether the welfare state promotes educational opportunities and economic mobility among the descendants of immigrants. I conclude by asking whether the egalitarian welfare state in Norway faces an integration paradox. This implies that key characteristics of the egalitarian welfare state – such as a low level of economic inequality and an extensive social safety net – simultaneously contributes to both weak economic integration among low-skilled immigrants and strong upward mobility among their native-born descendants.

Keywords: immigrants, second generation, integration, welfare state, Norway

Innledning1

Vår tid er folkevandringens tidsalder – en transnasjonal revolusjon som setter sitt avtrykk på både de landene migrantene reiser fra og de landene de innvandrer til (Castles, de Haas og Miller, 2015; Collier, 2013). Innvandrerandelen i befolkningen i rike, vestlige land har siden 1960 økt fra under fire prosent til nærmere 13 prosent i dag. Ved begynnelsen av 2015 levde nærmere 245 millioner mennesker utenfor sitt fødeland på verdensbasis – et tall som aldri har vært høyere – og Europas 76 millioner internasjonale migranter utgjorde da det høyeste registrerte antallet for noen verdensdel (FN, 2016). Integrering av innvandrere og deres etterkommere som fullverdige og produktive samfunnsmedlemmer i sine nye hjemland, vil være en sentral utfordring for Norge og andre rike land i Vesten i det 21. århundret.

Innvandringen til Norge startet relativt sent – i løpet av få tiår har landet gått fra å være relativt etnisk homogent til å være preget av høyt etnisk mangfold og en synlig etnisk dimensjon av sosial ulikhet (Brochmann og Kjeldstadli, 2008). I dag er den relative størrelsen på innvandrerbefolkningen i Norge og de skandinaviske landene sammenlignbar med den vi finner i andre rike innvandringsland i Vesten (Bevelander et al., 2013; Dustmann og Frattini, 2013; OECD, 2015). Skandinavia skiller seg imidlertid ut med sterke velferdsstatlige institusjoner og egalitære samfunnsforhold (Esping-Andersen, 1990). Kombinasjonen av en sjenerøs velferdsstat og en etnisk sammensatt befolkning er interessant i et komparativt perspektiv.

Integrering kan bredt forstås som prosesser som bidrar til at befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn får tilgang til knappe samfunnsgoder, slik som sosial aksept og deltakelse i sentrale institusjoner i samfunnet, som utdanningssystemet, arbeidslivet, boligmarkedet og politikken. Full integrasjon vil si at personer med innvandrerbakgrunn opplever de samme livssjansene som den etniske majoritetsbefolkningen og at de anerkjennes som en legitim del av det nasjonale fellesskapet. Fokuset her er innvandrerbefolkningens bevegelse mot likhet i utdanning og økonomisk posisjon relativt til den etniske majoritetsbefolkningen, altså en utvikling mot at etnisk minoritetsstatus ikke lenger er avgjørende for individers muligheter og livsutfoldelse (Alba og Foner, 2015).2 I innvandrergrupper som har begrensede ressurser ved ankomst, utfolder ofte slike integreringsprosesser seg over lange tidsrom, gjerne flere generasjoner (Duncan og Trejo, 2015; Waters og Pineau, 2015).

Mangelfull integrering kan bidra til økt ulikhet og svekket økonomisk bærekraft i alle mottakerland, men de samfunnsmessige konsekvensene er potensielt større i egalitære velferdsstater enn i mer laissez-faire pregede økonomier som den vi finner i USA (Parsons og Smeeding, 2006). I et samfunnsøkonomisk perspektiv beror virkningene av innvandring på hvor god den sosioøkonomiske integreringen av både innvandrerne og deres etterkommere er, samt tempoet i framtidige innvandring (Holmøy og Strøm, 2012). Sjenerøse velferdssystemer settes raskt under press dersom en stor andel av innvandrerbefolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, slik at statsfinansene belastes både gjennom tapte skatteinntekter og økte trygdeutbetalinger (Brochmann og Hagelund, 2011; NOU 2011: 7). Lav sysselsetting og høy bruk av trygdeordninger i innvandrerbefolkningen kan bidra til redusert oppslutning om velferdsstaten, større skepsis mot fortsatt innvandring og økte spenninger mellom minoritet og majoritet (Alesina og Glaeser, 2004; Cornelius og Rosenblum, 2005; Möllerström, 2016).

Denne artikkelen tar for seg ulike måter som den egalitære og sjenerøse velferdsstaten vi har i Norge kan påvirke sosioøkonomisk integrering av innvandrere og deres etterkommere. Jeg diskuterer tre sentrale aspekter i lys av teoretiske argumenter og foreliggende forskning. For det første, hvorvidt velferdsstaten påvirker selektiviteten i migrantstrømmer som innvandrer til egalitære samfunn. For det andre, hvorvidt velferdsstaten svekker tilknytningen til arbeidsmarkedet blant innvandrere med et lavt kvalifikasjonsnivå. For det tredje, hvorvidt velferdsstaten fremmer utdanningsmuligheter og økonomisk mobilitet blant innvandreres etterkommere. Jeg avslutter med å stille spørsmål om det finnes et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks i Norge. Det vil si at sentrale kjennetegn ved vår egalitære velferdsstat – slik som lav økonomisk ulikhet og et omfattende sosialt sikkerhetsnett – både kan bidra til svak økonomisk integrering blant lavkvalifiserte innvandrere og samtidig sterk oppadstigende mobilitet blant deres norskfødte etterkommere.

Nyere innvandring til Norge

Så sent som i 1970 utgjorde innvandrere og deres norskfødte barn kun om lag én prosent av Norges befolkning; i 2016 hadde innvandrerbefolkningen vokst til omtrent 16 prosent (SSB, 2016). Nyere innvandring til Norge har gjennomgått flere, delvis overlappende faser (Brochmann og Kjeldstadli, 2008). Selv om Norge aldri hadde et eksplisitt program for å hente gjestearbeidere til landet, begynte den ikke-europeiske innvandringen ved at unge menn fra Pakistan, Tyrkia og Marokko kom til landet for å søke arbeid på slutten av 1960-tallet. Innvandringsstoppen som ble innført i 1975, satte imidlertid en stopper for ufaglært arbeidsinnvandring til Norge. I stedet åpnet man for innvandring som fulgte tre hovedprinsipper: for det første, innvandring som følge av etterspørsel etter høyt kvalifisert arbeidskraft; for det andre, familiegjenforening for slektninger av innvandrere som allerede befant seg i Norge; for det tredje, adkomst for visse grupper flyktninger og politiske asylsøkere. Disse prinsippene har i stor grad vært førende for innvandringspolitikken som er blitt ført helt fram til i dag.

I perioden etter 1975 har ikke-europeisk innvandring til Norge i hovedsak bestått av familiegjenforening og flyktninginnvandring. På slutten av 1970-tallet ankom de første gruppene av flyktninger fra Vietnam og Chile. Ut over 1980- og etter hvert 1990-tallet ble gruppen av nyankomne flyktninger større og mer sammensatt, med bakgrunn fra land i konfliktområder som Iran, Irak, Sri Lanka, Somalia og det tidligere Jugoslavia. Mens arbeidsinnvandringen fra lavinntektsland var ubetydelig etter 1975, fortsatte innvandringen fra deres opprinnelsesland gjennom kjedemigrasjon i form av familiegjenforening. Som en konsekvens av dette hadde den pakistanske opprinnelsesgruppen vokst til den største i den norske innvandrerbefolkningen ved årtusenskiftet.

Etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 har det kommet en ny innvandringsfase, muliggjort av det åpne arbeidsmarkedet i EU/EØS-området. I det siste tiåret har det vært høy arbeidsinnvandring og tilhørende familieinnvandring fra nye EU-medlemsland i Øst-Europa, i særdeleshet Polen og Baltikum. Slik har innvandrere med bakgrunn fra Polen vokst til den største innvandrergruppen i Norge i dag (SSB, 2016).

Selv om det er stor variasjon innad i innvandrerbefolkningen, kom altså storparten av innvandrerne til Norge før årtusenskiftet fra lavinntektsland og hadde relativt lite formell utdanning. Disse gruppene som opprinnelig ankom som arbeidsinnvandrere eller som flyktninger fra regioner preget av ustabilitet og krig, befant seg etter hvert i nedre sjikt av den sosioøkonomiske lagdelingsstrukturen i Norge. Innvandring av lavkvalifiserte arbeidsmigranter og humanitære flyktninger har altså ført med seg en ny dimensjon av etnisk lagdeling i vårt ellers egalitære samfunn, og barn av innvandrerforeldre har et betraktelig lavere sosioøkonomisk utgangspunkt enn barn i befolkningen for øvrig.

Velferdsregimer og den egalitære velferdsstaten i Norge

Velferdsregimer refererer til hvordan den samlede velferdsproduksjonen i et samfunn fordeles mellom tre sentrale institusjoner: staten, markedet og familien (Esping-Andersen, 1990, 1999; se også Esping-Andersen og Myles, 2011). En viktig dimensjon knyttet til både produksjonen og fordelingen av velferd er graden av de-kommodifisering, som vil si i hvilken grad enkeltpersoner og husholdninger har tilgang til inntektskilder utenfor arbeidsmarkedet, og i hvilken grad de kan opprettholde en akseptabel levestandard med basis i slike ikke-markedsbaserte inntektskilder. I tillegg er graden av økonomisk omfordeling gjennom skatter og offentlige overføringer viktig for den resulterende økonomiske ulikheten i samfunnet.

Noe forenklet kan vi skille mellom tre stiliserte velferdsstatsregimer (Esping-Andersen, 1990, 1999). Det anglosaksiske «liberale» velferdsstatsregimet, representert ved Storbritannia og USA, kjennetegnes ved minimal offentlig innblanding i markedene, et lavt skattenivå og lite arbeidsmarkedsregulering – med hensikt om å bidra til økonomisk vekst. I liberale velferdsstater er sosiale velferdsordninger i stor grad behovsprøvde og som oftest målrettet mot dem med størst behov, det er lite økonomisk omfordeling, og inntektsulikheten er komparativt sett høy. Det kontinentale «konservative» velferdsstatsregimet, med typiske representanter i land som Frankrike, Tyskland og Nederland, er kjennetegnet ved at sosiale stønader gjerne gis gjennom yrkesmessig tilknytning basert på ansettelseslengde. Selv om det er en del variasjon innad blant de kontinentale velferdsstatene, har de som oftest et middels nivå av både omfordeling og inntektsulikhet.

Det skandinaviske «sosialdemokratiske» velferdsregimet – representert ved Norge, Sverige og Danmark – kjennetegnes i motsetning til de andre velferdsregimene ved at staten omfordeler økonomiske ressurser gjennom en rekke universelle velferdsgoder, finansiert av offentlige skatteinntekter, til borgerne. I tillegg er arbeidsmarkedet generelt velregulert og samordnet med sosialpolitikken. Det er en høy sysselsettingsrate i den innfødte majoritetsbefolkningen, med en sammenpresset lønnsstruktur og et relativt sett høyt lønnsnivå i yrker med lave kvalifikasjonskrav. De nordiske velferdsstatene bidrar slik til omfattende økonomisk omfordeling, og den resulterende inntektsulikheten er lav.

I et komparativt perspektiv er Norge og de andre skandinaviske velferdsstatene kjennetegnet ved både lav inntektsulikhet og lav forekomst av fattigdom i både relativ og absolutt forstand (OECD, 2008). I Norge er det faktisk slik at så mye som halvparten av den økonomiske ulikheten i samfunnet forsvinner dersom vi tar hensyn til velferdsstatens omfordelende rolle gjennom skattlegging, kontantoverføringer og tilbud om gratis eller subsidierte offentlige tjenester (Aaberge, 2016). De skandinaviske velferdsstatene utmerker seg imidlertid særlig når det gjelder reduksjon av fattigdom og da spesielt fattigdom blant barn. Sammenligner vi omfanget av relativ barnefattigdom før og etter at velferdsstatens omfordelende funksjoner er tatt hensyn til, ser vi at den relative barnefattigdommen reduseres med om lag 75 prosent i de skandinaviske velferdsstatene mot i overkant av 40 prosent i de liberale og kontinentale velferdsstatene (Gornick og Jäntti, 2012). De skandinaviske velferdsstatene har blant de laveste forekomstene av barnefattigdom i verden og utgjør de mest barnevennlige landene i Europa, evaluert over et bredt spekter av velferdsindikatorer (Bradshaw og Richardson, 2009; UNICEF, 2016).

I denne sammenhengen er det altså viktig å ta med seg at de egalitære skandinaviske velferdsstatene er effektive i sin reduksjon av økonomiske ulikheter og fattigdom. I det følgende diskuterer jeg hvordan kjennetegn ved den egalitære velferdsstaten kan påvirke sosioøkonomisk integrering blant befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn.

Velferdsstaten og selektivitet i migrasjonsstrømmer

Selektiviteten i migrasjonsstrømmer, både med henblikk på hvem som utvandrer og hvilke land de reiser til, er et sentralt tema i innvandringsforskningen (Lee, 1966). Variasjon på tvers av land i hvilke ressurser innvandrere har ved ankomst, er viktig for deres integrering i arbeidsmarkedet og på andre samfunnsarenaer. Er det slik at egalitære velferdsstater i særlig grad tiltrekker seg lavkvalifiserte migranter?

Graden av økonomisk ulikhet i mottakerlandet kan påvirke den sosioøkonomiske integreringen av innvandrere og deres etterkommer allerede før ankomst, ved å påvirke hvilke migranter som velger å reise til hvilke land og hva som kjennetegner dem. Ifølge Borjas’ (1987) innflytelsesrike modell bør individers migrasjonsbeslutninger forstås som en funksjon av inntektsfordelingen i både opprinnelseslandet og mottakerlandet. Gitt alt annet likt, er antakelsen at det er mer rasjonelt for en lavt utdannet person å utvandre fra land med stor inntektsulikhet til mer egalitære land, siden forskjeller i utdanningskvalifikasjoner der er mindre avgjørende for materiell levestandard. Motsatt vil det være rasjonelt for høyt utdannede personer å reise til mottakerland preget av større inntektsulikhet, fordi dette vil gi dem større økonomisk avkastning på deres utdanningskvalifikasjoner.

Ut fra et slikt rendyrket neoklassisk økonomisk perspektiv, er det altså grunn til å tro at egalitære velferdsstater vil ha en større tiltrekning på lavkvalifiserte innvandrere enn høyt utdannede innvandrere. For det første vil vi forvente at innvandrere med de laveste kvalifikasjonene og den høyeste risikoen for å være avhengige av ulike trygdeordninger, vil sortere seg inn i mottakerland med minst økonomisk ulikhet og de mest sjenerøse velferdsytelsene. For det andre vil vi forvente at innvandrere til egalitære og sjenerøse velferdsstater er negativt selv-selektert ved at deres utdanningsnivå og tilhørende inntektspotensial, faller under det gjennomsnittlige nivået i både opprinnelseslandet og mottakerlandet. Det er imidlertid viktig å merke seg at disse stiliserte modellene i liten grad tar hensyn til forskjeller i staters innvandringspolitikk, kostnader og barrierer knyttet til individers migrasjon og betydningen av sosiale nettverk for kjedemigrasjon (Massey, 1999; Massey et al., 1993).

Til tross for at innvandrerbefolkningen i de egalitære skandinaviske velferdsstatene i stor grad har sin opprinnelse i lavinntektsland utenfor Europa og har relativt lav utdanning, gir ikke empirisk forskning entydig støtte til forventningene som følger av neoklassiske modeller (Nannestad, 2007). Selv om noen undersøkelser konkluderer med at mottakerland med mindre økonomiske forskjeller tiltrekker seg flere lavt utdannede innvandrere (Grogger og Hanson, 2011), finner flere studier at andre faktorer, slik som kulturell nærhet, geografisk avstand eller innvandringspolitikk, er viktigere for å forklare variasjon i sammensetningen i innvandrerbefolkningen på tvers av ulike mottakerland (Belot og Hatton, 2012; Pedersen, Pytlikova og Smith, 2008; Razin og Wahba, 2015).

Nye tall fra OECD viser faktisk at innvandrerbefolkningen i Norge og de andre skandinaviske landene i snitt har et noe høyere utdanningsnivå enn det som gjelder for EU-landene samlet sett, og at andelen med høy utdanning har økt i den senere tid (OECD/EU, 2015). Det er altså ingen entydig indikasjon på at lav økonomisk ulikhet og sjenerøse velferdsordninger i de skandinaviske landene i særlig grad fungerer som «velferdsmagneter» (Borjas, 1999) på migranter med lave kvalifikasjoner og begrensede muligheter på arbeidsmarkedet.

Det ser heller ikke ut til at innvandrere generelt er negativt selvselektert relativt til befolkningen i landet de forlot. Flere studier av innvandrerseleksjon i rike mottakerland i Europa og Nord-Amerika finner at innvandrere fra lavinntektsland som regel er positivt selektert, det vil si at de har et høyere utdanningsnivå enn ikke-migranter som bor i opprinnelseslandet (Belot og Hatton, 2012; Feliciano, 2005b; Lessard-Phillips, Fleischmann og van Elsas, 2014). En slik positiv seleksjon reflekterer mest sannsynlig at det er store kostnader og risikoer forbundet med migrasjon, og at det befolkningssegmentet i opprinnelseslandet som har færrest ressurser, møter barrierer som hindrer dem i å emigrere.

En ny komparativ studie viser for eksempel at selv om innvandrere med ikke-europeisk opprinnelse i Sverige, i hovedsak flyktninger med opphold innvilget på humanitært grunnlag, ofte har et relativt lavt utdanningsnivå i absolutt forstand, har de jevnt over et klart høyere utdanningsnivå enn snittet i deres respektive opprinnelsesland. Et tilsvarende mønster ble ikke funnet for innvandrere fra europeiske opprinnelsesland, som tenderer til å ha et lavere utdanningsnivå enn sine motparter i opprinnelseslandet (Lessard-Phillips et al., 2014). Selv om en tilsvarende studie ikke finnes for Norge, kan disse resultatene tyde på at innvandrere fra ikke-europeiske lavinntektsland heller ikke er negativt selvselektert her til lands, til tross for at de ofte har et lavt utdanningsnivå i absolutt forstand.

For voksne innvandrere vil deres absolutte utdanningsnivå fra hjemlandet, sammen med manglende språkbeherskelse og andre faktorer, være viktig for deres produktivitet og inntektspotensial i deres nye hjemland. For innvandrere fra lavinntektsland speiler imidlertid et lavt utdanningsnivå i absolutt forstand ofte et dårlig skolesystem i opprinnelseslandet, og innvandrernes relative sosiale posisjon i hjemlandet samsvarer derfor ikke nødvendigvis med den statusen de får i mottakerlandet. I et generasjonsperspektiv kan imidlertid en positiv seleksjon av innvandrerforeldrene, i form av høy utdanning og sosial status relativt til befolkningen i landet de forlot, være viktig for å forstå det ofte ambisiøse utdanningsløpet hos barna deres (Feliciano, 2005a; Ichou, 2014; van de Werfhorst, van Elsas og Heath, 2014). Slik kan utdanningssuksess og tilhørende økonomisk mobilitet blant barna deres være en måte å gjenopprette familiens tapte posisjon på for innvandrere som selv har en opplevelse av nedadgående mobilitet etter ankomst i et nytt land.

Velferdsstaten og integrering av lavkvalifiserte innvandrere

Institusjonelle kjennetegn i mottakersamfunnet kan påvirke hvordan nyankomne innvandrere integreres sosioøkonomisk i sine nye hjemland (Reitz, 1998; van Tubergen, Maas og Flap, 2004). Kan trekk ved arbeidsmarkedets struktur og de sjenerøse stønadsordningene i egalitære velferdsstater bidra til å svekke arbeidsmarkedstilknytningen blant innvandrere med et lavt kvalifiseringsnivå?

Fra et etterspørselsperspektiv bidrar en sammenpresset lønnsstruktur i egalitære velferdsstater til at lavkvalifisert arbeidskraft blir relativt sett dyrere her enn i mange andre land (Barth, Moene og Wallerstein, 2003). Dette skaper større krav til produktivitet i yrker med lave kvalifikasjonskrav, og økte produktivitetskrav kan gjøre det vanskeligere for arbeidstakere med lav produktivitet – slik som innvandrere med lite formell utdanning og begrensede språkferdigheter – å få innpass i arbeidslivet. Samtidig får arbeidsgivere sterkere insentiver til å investere i tiltak som bidrar til en mer effektiv bruk av arbeidskraften, som skaper mindre etterspørsel etter lavkvalifisert arbeidskraft. Høy ansettelsesbeskyttelse i velregulerte arbeidsmarkeder kan også påvirke arbeidsgiveres ansettelsesbeslutninger overfor innvandrere. Dette skaper økte oppsigelseskostnader når lønnsnivået i yrker med lave kvalifikasjonskrav er komparativt sett høyt, noe som igjen kan bidra til at arbeidsgivere tar færre risikoer ved nyansettelser, og slik gi større tilbøyelighet til statistisk diskriminering mot innvandrere (Heath, Liebig og Simon, 2013; Kogan, 2006). I mer deregulerte arbeidsmarkeder, som man vanligvis ikke har i egalitære velferdsstater, er det ofte høyere markedskonkurranse, som kan gi mindre spillerom for etnisk diskriminering av denne typen. I sum kan disse faktorene heve terskelen for at lavkvalifiserte innvandrere får et stabilt fotfeste i arbeidsmarkedet.

Fra et tilbudssideperspektiv kan alternative inntektskilder i form av ulike offentlige stønadsoverføringer i et sjenerøst velferdssystem med relativt høye minimumsytelser også bidra til at lavkvalifiserte innvandrere har en mindre økonomisk gevinst av å være i jobb. Mange innvandrergrupper lever ofte i husholdninger med relativt mange barn og har slik stor forsørgelsesbyrde, noe som gir tilgang til tilleggsytelser som kan redusere den økonomiske motivasjon til å være i arbeid ytterligere. Samlet sett kan samspillet mellom sjenerøse velferdsytelser, familiestruktur og lavkvalifiserte innvandreres konsentrasjon i dårlig betalte jobber gjøre at mottak av sosiale stønader og lav sysselsetting blir en økonomisk rasjonell respons på uheldige arbeidsinsentiver (Boeri, 2010; Bratsberg, Raaum og Røed, 2010).

Det er derfor bekymringsverdig at Norge og de andre skandinaviske landene er blant de rike landene i Vesten som har de største forskjellene i arbeidsmarkedsdeltakelse mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen (OECD/EU, 2015). Dette er problematisk, selv om sysselsettingsnivået i den norske majoritetsbefolkningen som sådan er høyt, og blant innvandrerne også på linje med snittet for innfødte i EU sett under ett, fordi det vitner om et arbeidsmarked som ikke klarer å integrere innvandrere godt nok. Lav sysselsetting relativt til majoritetsbefolkningen er en særlig utfordring for de egalitære skandinaviske velferdsstatene, fordi denne samfunnsmodellens økonomiske bærekraft og legitimitet er særlig sårbar dersom store befolkningsgrupper står utenfor arbeidslivet og er avhengige av offentlige overføringer for sitt livsopphold.

Komparative studier som forsøker å ta hensyn til forskjeller i sammensetning i innvandrerbefolkningen i ulike mottakerland, finner at de høye relative sysselsettingsgapene mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen består i de skandinaviske velferdsstatene, eller mer generelt, i land med mindre arbeidsmarkedssegment for yrker med lave kvalifikasjonskrav (Fleischmann og Dronkers, 2010; Kesler, 2006; Kogan, 2006; Koopmans, 2010). Resultater fra eksperimentelle studier av personer med innvandrerbakgrunn sine sjanser for å bli kalt inn til jobbintervju viser imidlertid ingen entydige indikasjoner på at nivået i etnisk ansettelsesdiskriminering er utpreget høyt i de egalitære skandinaviske velferdsstatene (Heath et al., 2013).

Når det gjelder innvandreres arbeidstilbud, viser norsk forskning at mannlige arbeidsinnvandrerne som kom fra Pakistan og Tyrkia tidlig på 1970-tallet, opprettholdt et høyt sysselsettingsnivå i de første årene etter ankomst (Bratsberg et al., 2010). Imidlertid opplevde disse gruppene fallende sysselsettingsrater ut over livsløpet, og stadig flere forsvant ut av arbeidsmarkedet og over på ulike trygdeordninger. I år 2000 lå sysselsettingsraten blant de opprinnelige arbeidsinnvandrerne på 50 prosent, mot om lag 90 prosent i sammenlignbar gruppe i majoritetsbefolkningen. Selv om andre faktorer også har vært av betydning her, anslår Bratsberg, Raaum og Røed (2010) at uheldige insentiver som undergraver arbeidstilbudet som følge av tilgang til sjenerøse trygdeytelser, særlig i husholdninger med store barnekull, kan forklare over en tredjedel av den fallende sysselsettingsraten i disse gruppene. Fallende sysselsettingsrater over livsløpet og økende overgang til ulike trygdeytelser er også dokumentert for flere av flyktninggruppene som ankom fra konfliktområder ut over 1980- og 1990-tallet, og i noen grad også for de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne som kom etter EU-utvidelsene på 2000-tallet (Bratsberg, Raaum og Røed, 2014; Bratsberg og Røed, 2016).

Samlet sett kan altså de små lønnsforskjellene og sjenerøse velferdsordninger i Norge bidra til å skape store sysselsettingsforskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrere med et lavt kvalifikasjonsnivå. Dette har også implikasjoner i et generasjonsperspektiv, siden innvandrernes svake tilknytning til arbeidsmarkedet gjør at barna deres opplever en sterkt forhøyet risiko for å vokse opp i et hjem preget av vedvarende lavinntekt i alle de skandinaviske landene. På tross av en generell lav forekomst av barnefattigdom i både Norge, Sverige og Danmark, har det vært en markant overhyppighet av barnefattigdom innad i innvandrerbefolkningen i alle landene i flere tiår (Galloway, Gustafsson, Pedersen og Österberg, 2015). Et sentralt spørsmål blir derfor hvordan innvandrernes etterkommere klarer seg som voksne i den norske velferdsstaten.

Velferdsstaten og sosial mobilitet blant barn av innvandrere

Innvandrernes etterkommere, som selv er født og oppvokst i Norge, har helt andre forutsetninger enn sine foreldre for å klare seg bra i utdanning og arbeidsliv. De omtales ofte som den langsiktige integreringens lakmustest, blant annet fordi de har vært eksponert for det norske velferdssamfunnet og utdanningssystemet fra barnsben av (Henriksen og Østby, 2007). Bidrar velferdsstaten til høy økonomisk mobilitet og vellykket sosioøkonomisk integrering blant etterkommerne av fattige og lavt utdannede innvandrerforeldre?

Egalitære velferdsstaters lave økonomiske ulikhet og reduserte barnefattigdom er positivt for alle barn med et dårlig utgangpunkt i livet, inkludert barn av fattige og lavt utdannede innvandrerforeldre. Komparativ forskning viser at land med lav inntektsulikhet, som de skandinaviske velferdsstatene, tenderer mot å ha høy økonomisk mobilitet på tvers av generasjoner, mens land med høy inntektsulikhet har lavere økonomisk mobilitet (Breen, 2004; Corak, 2013). I tillegg til at økonomiske forskjeller i utgangspunktet er mindre i egalitære land, overføres altså mindre av denne ulikheten til neste generasjon. Den oppadstigende mobiliteten nederst i inntektsfordelingen blant barn som vokser opp i hjem med dårlig familieøkonomi, er særlig høy i Norge og andre de skandinaviske velferdsstatene (Bratberg et al., 2016; Bratsberg et al., 2007). Egalitære velferdsstater reduserer altså ikke bare omfanget av barnefattigdom (Gornick og Jäntti, 2012), men også de negative konsekvensene som økonomisk deprivasjon i oppveksten er forbundet med senere i livet (Duncan, Telle, Ziol-Guest og Kalil, 2011). Hvilke foreldre man har – «fødselslotteriet» – er altså mindre avgjørende for de framtidige livsmuligheter for barn med vanskelige oppvekstvilkår i egalitære velferdsstater enn i de fleste andre kontekster.

Det er også slik at barn av innvandrere, som ofte har høye utdanningsaspirasjoner (Kao og Tienda, 1995), kan dra særlig nytte av de mulighetene som finnes i de offentlig finansierte skolesystemene i egalitære velferdsstater. Egalitære utdanningssystemer som den enhetsskolen vi har i Norge, bidrar til å redusere sosioøkonomiske prestasjonsforskjeller (Chmielewski og Reardon, 2016). I tillegg kan de også være til stor nytte for elever med innvandrerforeldre, i kontrast til mer selektive systemer som baserer seg på tidlig ferdighetstesting, fordi mer selektive systemer forsterker etniske og sosioøkonomiske utdanningsforskjeller ved at elever tidlig sorteres inn i ulike studieløp basert på skoleprestasjoner (Cobb-Clark, Sinning og Stillman, 2012; Heath og Brinbaum, 2014; van de Werfhorst og Mijs, 2010). Utdanningssystemer som gir elevers egne studievalg større betydning, og hvor disse avgjørelsene først tas sent i grunnskolen, bidrar slik til et større spillerom for høye utdanningsambisjoner (Jackson, Jonsson og Rudolphi, 2012; van de Werfhorst et al., 2014). Når de økonomiske hindrene i stor grad også er fjernet, kan dette øke sjansen for at skolemotiverte etterkommere fortsetter inn i høyere utdanning.

Samlet sett er det grunn til å tro at disse forholdene bidrar til at barn av innvandrere opplever høy sosial mobilitet i Norge; ikke primært i kraft av å være minoritetsindivider, men fordi barn som vokser opp under relativt vanskelige oppvekstforhold ofte klarer seg bedre her enn de ville gjort i mange andre land. Så hvordan klarer innvandrernes norskfødte etterkommere seg i utdanningsmessig og økonomisk, sammenlignet med sine innvandrerforeldre og jevnaldrende i resten av befolkningen? Reproduserer de den økonomiske marginaliseringen innvandrerforeldrene ofte var preget av, eller opplever etterkommerne oppadstigende mobilitet ut av fattigdommen de ofte ble født inn i?

Etniske forskjeller i fullføring av videregående utdanning mellom etterkommere og deres jevnaldrende i resten av befolkningen, er viktig for deres senere livsmuligheter. Siden tidlig 1990-tall og fram til i dag har det imidlertid vært en positiv utvikling med reduserte forskjeller. Mens om lag 70 prosent av barn med etnisk majoritetsbakgrunn har fullført videregående skole innen fem år i hele denne perioden, har andelen blant etterkommerne sett under ett økt fra om lag 60 prosent tidlig i perioden til over litt i overkant av 65 prosent for de seneste kohortene vi kan følge. Dette betyr at de etniske forskjellene i fullføring av videregående har blitt halvert, fra 10 prosentpoeng i begynnelsen av perioden til om lag 5 prosentpoeng i dag (Bratsberg, Raaum og Røed, 2012; Hermansen, 2016a). De reduserte etniske forskjellene lar seg ikke forklare av endringer i familiebakgrunn eller landopprinnelse i etterkommerbefolkningen, noe som kan bety at norske skoler har blitt bedre til å løfte minoritetselevene opp mot snittet i resten av befolkningen (Bratsberg et al., 2012).

Det er imidlertid stor variasjon i tilbøyeligheten til å gjennomføre videregående utdanning på tvers av ulike minoritetsgrupper. Der barn av innvandrere fra Vietnam, India, Iran og Sri Lanka fullfører videregående i lik eller noe høyere grad enn befolkningen for øvrig, har etterkommere fra land som Marokko, Tyrkia og, i noe mindre grad, Pakistan, en lav gjennomføringsrate, hvor bare 50 til 60 prosent av barna fullfører videregående utdanning (Bratsberg et al., 2012). I videregående utdanning ligner situasjonen i Norge den man finner ellers i Vest-Europa, hvor etterkommere av innvandrere fra Tyrkia og land i Nord-Afrika opplever relativt store utdanningsproblemer i forhold til den etniske majoriteten, mens etterkommere av innvandrere fra land i Sørøst-Asia i mange tilfeller gjør det bedre enn sine jevnaldrende i vertslandets befolkning (Alba og Foner, 2015; Heath, Rothon og Kilpi, 2008).

På tross av lavere fullføring av videregående utdanning, har imidlertid barn av innvandrere større tilbøyelighet til å begynne i høyere utdanning i dagens Norge. Mens to av ti unge voksne i majoritetsbefolkningen er registrert som studenter, gjelder dette nå for tre av ti blant etterkommerbefolkningen sett under ett (Hermansen, 2016a). Denne overrepresentasjonen gjelder imidlertid for begge kjønn og langt på vei innenfor alle store opprinnelsesgruppene her til lands (Østby og Henriksen, 2013). Det er faktisk slik at barn av innvandrere i dag deltar i høyere utdanning i like stor eller høyere grad enn det vi finner blant jevnaldrende i majoritetsbefolkningen i både Sverige, Danmark og Norge (Bevelander et al., 2013).

Gitt de store etniske forskjellene i sosioøkonomiske oppvekstforhold er dette oppsiktsvekkende, siden tallene ikke er justert for forskjeller i familiebakgrunn mellom majoritet og minoritet. Så langt viser studier av norskfødte etterkommere at de har et markant høyere utdanningsnivå enn innvandrerforeldrene i alle de store opprinnelsesgruppene (Bratsberg et al., 2012; Hermansen, 2016b). Dette tydeliggjør de mulighetene det norske utdanningssystemet åpner for barn hvis foreldre innvandret fra land med begrensede muligheter for skolegang.

Dersom vi ser på overgangen fra utdanning til arbeid, har ikke-europeiske etterkommergrupper ofte et noe lavere sysselsettingsnivå enn jevnaldrende i majoriteten, men deres eget utdanningsnivå er av større betydning for arbeidsdeltakelse enn innvandrerbakgrunn (Olsen, 2016). En viktig forklaring på en slik «flaskehals» inn i arbeid ser ut til å være etnisk ansettelsesdiskriminering (Birkelund, Rogstad, Heggebø, Aspøy og Bjelland, 2014; Midtbøen og Rogstad, 2012), men tradisjonelle kjønnsrollemønstre er nok også av betydning for den relativt lave yrkesdeltakelsen blant etterkommerkvinner med bakgrunn fra Pakistan, Midtøsten og Nord-Afrika (Kavli, 2015; Østby og Henriksen, 2013). Tross et lavere sysselsettingsnivå, er etniske forskjeller i inntekt og tilgang til høystatusyrker små eller ikke til stede når vi sammenligner norskfødte personer med og uten innvandrerbakgrunn med samme utdanningsnivå (Bratsberg et al., 2014; Hermansen, 2013).

Etterkommerne opplever også økonomisk mobilitet sammenlignet med sine foreldre, og inntektsforskjellene mellom etterkommerne og majoriteten er markant mindre enn i innvandrergenerasjonen. Etterkommere av pakistanske og tyrkiske innvandrere viser en sterk forbedret arbeidsmarkedsposisjon i den forstand at de er mye mer lik majoritetsbefolkningen enn sine egne innvandrerforeldre både med hensyn til inntekt, sysselsetting og mottak av sosiale stønader (Bratsberg et al., 2014). Den positive betydningen av oppvekst i Norge understøttes ytterligere av at barn som innvandret fra lavinntektsland før skolepliktig alder, ofte gjør det tilnærmet like bra som norskfødte etterkommere, mens barn og ungdom som kom senere i oppveksten, gjør det i økende grad dårligere i både utdanning og arbeidsliv jo eldre de var da de innvandret (Bratsberg et al., 2012; Hermansen, 2017).

Figur 1:

Inntektsfordeling hos innvandrerforeldre og deres barn relativt til den norske majoritetsbefolkningen

Kilde: Egne beregninger av registerdata fra Statistisk sentralbyrå. Utvalget består av alle individer i fødselskohortene 1970–1982. Barn av innvandrere inkluderer individer født i Norge og utenlandsfødte som ankom før skolestart (n = 10,112), mens barn i etnisk majoritet er begrenset til personer født i Norge (n = 649,037). Barnas inntekt er basert på gjennomsnittet av alle årene personen er observert mellom 30 og 34 år, fram til 2012; foreldrenes inntekt er målt som summen av mors og fars gjennomsnittlige inntekt i de årene barnet var mellom 13 og 20 år. Innenfor hvert barns fødselskohort rangordnes deretter både de voksne barnas og deres foreldrenes inntektsnivå i persentiler fra 1 (lavest) til 100 (høyest). Figuren gjengir inntektsfordelingen i desiler (fra de ti prosentene med lavest inntekt til de ti prosentene med høyest inntekt) etter innvandrerbakgrunn for barn og deres foreldre. Lignende analyser presenteres i Hermansen (2016a, 2016b).

Bildet av oppadgående økonomisk mobilitet er slående når vi ser på etterkommerbefolkningen samlet sett (Hermansen, 2016a, 2016b). Figur 1 dokumenterer den økonomiske mobiliteten etterkommerne har opplevd fra sin oppvekst til de ble voksne. Figuren viser inntektsnivået til innvandrerforeldrene og deres voksne barn relativt til inntektsfordelingen ellers i den norske befolkningen i desilintervaller (se figurtekst for forklaring), og avslører to hovedfunn: For det første, at innvandrerforeldrene var dramatisk overrepresentert i bunnen av inntektsfordelingen da barna deres var i tenårene, og nærmere 45 prosent av etterkommerne vokste opp i de 10 prosent fattigste familiene. For det andre, at det samlet sett er sterkt reduserte inntektsforskjeller når barn av innvandrere tidlig i trettiårene sammenlignes med sine jevnaldrende med etnisk norsk bakgrunn. Etterkommerne er fortsatt noe overrepresentert i nederste del av fordelingen, men forskjellene er jevnt over betraktelig mindre enn hos foreldrene.

Figur 2:

Inntektsposisjon hos innvandrerforeldre og deres barn etter landbakgrunn

Kilde: Egne beregninger av registerdata fra Statistisk sentralbyrå. Utvalget består av barn av innvandrere i fødselskohortene 1970–1982 og inkluderer både individer født i Norge og utenlandsfødte som ankom før skolestart (n = 10,112). Se note til figur 1 for beskrivelse av inntektsmålet. Sentrum i hver sirkel viser forholdet mellom gjennomsnittlige inntektsnivå for innvandrerforeldrene og barna deres innenfor de ti største landgruppene i barnas fødselskohorter, samt to restkategorier for barn med bakgrunn fra andre land i OECD-regionen og andre lavinntektsland. Størrelsen på hver sirkel viser til det relative antallet barn innenfor hver gruppe. Den stiplede diagonallinjen viser til en situasjon hvor barnas relative inntektsposisjon tilsvarer foreldrenes relative inntektsposisjon. Lignende analyser presenteres i Hermansen (2016a, 2016b).

Figur 2 viser at inntektsopphentingen gjelder for alle etterkommergruppene som i dag har rukket å nå voksen alder. Figuren viser forholdet mellom innvandrerforeldrenes og barnas gjennomsnittlige inntektsposisjon for de ti største landgruppene i den voksne etterkommerbefolkningen (se figurtekst for forklaring). Dersom sirklene for de ulike landgruppene ligger til venstre over den diagonale linjen, viser avstanden opp til sirkelen til graden av oppadgående inntektsmobilitet for den enkelte gruppe. Vi ser altså at nær sagt alle innvandrergrupper opplever sterk økonomisk framgang, og at graden av inntektsmessig opphenting mellom foreldre og barn er sterkest i de gruppene som kjennetegnes av det laveste inntektsnivået i innvandrergenerasjonen. Selv om flere opprinnelsesgrupper fortsatt ligger under landssnittet i lønnsinntekt som voksne, kan dette i stor grad forklares ut fra deres lave sosioøkonomiske utgangspunkt. Det vil si at barn av innvandrere i ulike grupper oftest klarer seg like bra eller noe bedre enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen med lignende familiebakgrunn (Hermansen, 2016b).

Til tross for at de har større vanskeligheter med å få fotfeste i arbeidslivet enn resten av befolkningen, ser problemene langt på vei ut til å opphøre etter ansettelse, og deres inntektsfordeling nærmer seg i stor grad den vi finner blant deres jevnaldrende i befolkningen for øvrig. Et slikt mønster er ikke opplagt; i flere europeiske land opplever ikke-europeiske etterkommergrupper, til tross for lik utdanning, ikke bare en forhøyet risiko for å stå uten arbeid, men også lavere inntekt og tilgang til dårligere jobber enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen (Algan, Dustmann, Glitz og Manning, 2010; Heath og Cheung, 2007). Selv om det er tidlig å konkludere entydig, kan det se ut til at etterkommere opplever mindre problemer i arbeidslivet i mottakerland preget av høyere sosial mobilitet på tvers av generasjonene (Heath, 2007). Hindrene innvandrernes norskfødte etterkommere møter i arbeidslivet, kan virke mindre dramatiske enn de som finnes i mange andre land i Europa.

Ser vi på etterkommernes prestasjoner i det norske utdanningssystemet og arbeidslivet tegner det seg altså et relativt optimistisk bilde i dag. Det er imidlertid viktig å huske at etterkommerbefolkningen både i Norge og de andre skandinaviske landene likevel fortsatt er relativt ung (Bevelander et al., 2013; Hermansen, 2016a). I Norge vet vi fortsatt mest om etterkommerne etter arbeidsinnvandrerne og flyktningene som innvandret til landet omkring 1990. Store opprinnelsesgrupper preget av høy barnefattigdom og vanskelige oppvekstsvilkår – som barn av flyktninger fra Somalia og Irak – er fortsatt i skolealder. Etterkommerbefolkningen vil derfor endre sammensetning i årene foran oss når disse opprinnelsesgruppene trer inn i voksenlivet, og vi vet ikke med sikkerhet hvordan de vil klare seg. Det er imidlertid viktig å huske på at mange av etterkommerne som så langt har opplevd tydelig sosial oppdrift, også hadde et svakt økonomisk utgangspunkt i oppveksten.

Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks?

Denne artikkelen gir en oversikt over hvordan innvandrere fra lavinntektsland og deres norskfødte barn klarer seg i utdanning og arbeidsliv i Norge. Jeg har argumentert for at den egalitære norske velferdsstaten spiller en dobbeltrolle med hensyn til å inkludere nye innvandrergrupper i økonomien. På den ene siden kan det se ut til at en sammenpresset lønnsstruktur og sjenerøse trygdeordninger i egalitære velferdsstater bidrar til lav sysselsetting relativt til majoritetsbefolkningen blant innvandrere med et lavt kvalifikasjonsnivå. På den andre siden kan egalitære velferdsstater bidra til sosial utjevning, gode utdanningsmuligheter og høy mobilitet på tvers av generasjonene for alle barn med et lavt sosioøkonomisk utgangspunkt, men kanskje i særdeleshet for barn av lavt utdannede innvandrerforeldre. På lang sikt kan det være slik at den positive rollen velferdsstaten har på sosioøkonomisk integrering i etterkommergenerasjonen vil være av størst betydning.

Det paradoksale i situasjonen ser ut til å være at det langt på vei er de samme institusjonelle ordningene og strukturelle kjennetegnene – slik som lav økonomisk ulikhet og et omfattende sosialt sikkerhetsnett – som både bidrar til svak arbeidsmarkedstilknytning blant innvandrere, og samtidig beskytter barna deres mot de mest skadelige konsekvensene av barnefattigdom. Disse faktorene, i samspill med et godt utdanningssystem, bidrar til sterkt oppadstigende økonomisk mobilitet i etterkommergenerasjonen. Det kan se ut som et egalitært og velferdsstatlig integrasjonsparadoks.

Uten å gi slipp på de optimistiske framtidsutsiktene for den langsiktige økonomiske integrasjonen blant barn av innvandrere, er det imidlertid viktig ikke å glemme de demografiske utfordringene som Norge og andre land i Vest-Europa står overfor i tiårene som kommer. Innvandringen fra lavinntektsland vil med stor sannsynlighet fortsette, og innen 2040 anslår SSB at opp mot en fjerdedel av Norges befolkning vil kunne bestå av innvandrere og deres norskfødte etterkommere. Disse befolkningsframskrivningene anslår imidlertid at innvandrernes norskfødte etterkommere ikke vil utgjøre mer enn maksimalt opp mot en tredjedel av den samlede innvandrerbefolkningen i løpet av denne perioden (Tønnesen, Brunborg, Cappelen, Skjerpen og Texmon, 2012).

Det avgjørende spørsmålet er derfor hva som vil være den samlede virkningen av den potensielt negative rollen velferdsstaten utøver ved å bremse økonomisk integrering av lavt kvalifiserte innvandrere i forhold til dens langsiktige positive virkning gjennom å fremme sosioøkonomisk integrering og oppadstigende mobilitet blant deres norskfødte etterkommere. Selv om den langsiktige integreringen gir grunn til forsiktig optimisme i Norge, betyr den urolige situasjonen i Europas nærområder at utfordringene knyttet til vellykket integrering av nye, lavt utdannede innvandrergrupper vil forbli en sentral utfordring for vår egalitære velferdsstat i tiden foran oss.

Referanser

Alba, R. og Foner, N. (2015). Strangers No More: Immigration and the Challenges of Integration in North America and Western Europe. Princeton: Princeton University Press.

Alba, R. og Nee, V. (2003). Remaking the American Mainstream: Assimilation and Contemporary Immigration. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Alesina, A. F. og Glaeser, E. L. (2004). Fighting Poverty in the US and Europe: A World of Difference. Oxford: Oxford University Press.

Algan, Y., Dustmann, C., Glitz, A. og Manning, A. (2010). The Economic Situation of First and Second-Generation Immigrants in France, Germany and the United Kingdom. Economic Journal, 120(542), F4–F30.

Barth, E., Moene, K. O. og Wallerstein, M. (2003). Likhet under press: Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Belot, M. V. K. og Hatton, T. J. (2012). Immigrant Selection in the OECD. Scandinavian Journal of Economics, 114(4), 1105–1128.

Bevelander, P., Bilde, R. H., Dahlstedt, I., Eskeland, M., Hansen, L. M., Macura, M., Pedersen, K. G. og Østby, L. (2013). Scandinavia’s Population Groups Originating from Developing Countries: Change and Integration. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.

Birkelund, G. E., Rogstad, J., Heggebø, K., Aspøy, T. M. og Bjelland, H. F. (2014). Diskriminering i arbeidslivet: Resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Sosiologisk tidsskrift, 22(4), 352–382.

Boeri, T. (2010). Immigration to the Land of Redistribution. Economica, 77(308), 651–687.

Borjas, G. J. (1987). Self-Selection and the Earnings of Immigrants. American Economic Review, 77(4), 531–553.

Borjas, G. J. (1999). Immigration and Welfare Magnets. Journal of Labor Economics, 17(4), 607–637.

Bradshaw, J. og Richardson, D. (2009). An Index of Child Well-Being in Europe. Child Indicators Research, 2(3), 319–351.

Bratberg, E., Davis, J., Mazumder, B., Nybom, M., Schnitzlein, D. D. og Vaage, K. (2016). A Comparison of Intergenerational Mobility Curves in Germany, Norway, Sweden, and the US. Scandinavian Journal of Economics, Online advance access. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/sjoe.12197.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2010). When Minority Labor Migrants Meet the Welfare State. Journal of Labor Economics, 28(3), 633–676.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2012). Educating Children of Immigrants: Closing the Gap in Norwegian Schools. Nordic Economic Policy Review, 3(1), 211–251.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2014). Immigrants, Labour Market Performance and Social Insurance. Economic Journal, 124(580), F644–F683.

Bratsberg, B. og Røed, K. (2016). The Nordic Welfare Model in an Open European Labor Market. Nordic Economic Policy Review, 2/2105, 19–42.

Bratsberg, B., Røed, K., Raaum, O., Naylor, R., Jäntti, M., Eriksson, T. og Österbacka, E. (2007). Nonlinearities in Intergenerational Earnings Mobility: Consequences for Cross-Country Comparisons. Economic Journal, 117(519), C72–C92.

Breen, R. (red.) (2004). Social Mobility in Europe. Oxford: Oxford University Press.

Brochmann, G. og Hagelund, A. (2011). Migrants in the Scandinavian Welfare State: The Emergence of a Social Policy Problem. Nordic Journal of Migration Research, 1(1), 13–24.

Brochmann, G. og Kjeldstadli, K. (2008). A History of Immigration: The Case of Norway, 900–2000. Oslo: Universitetsforlaget.

Castles, S., de Haas, H. og Miller, M. J. (2015). The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World (5. utg.). Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Chmielewski, A. K. og Reardon, S. F. (2016). Patterns of Cross-National Variation in the Association Between Income and Academic Achievement. AERA Open, 2(3), DOI: http://dx.doi.org/10.1177/2332858416649593.

Cobb-Clark, D. A., Sinning, M. og Stillman, S. (2012). Migrant Youths’ Educational Achievement: The Role of Institutions. Annals of the American Academy of Political and Social Science, 643(1), 18–45.

Collier, P. (2013). Exodus: How Migration Is Changing Our World. Oxford: Oxford University Press.

Corak, M. (2013). Income Inequality, Equality of Opportunity, and Intergenerational Mobility. Journal of Economic Perspectives, 27(3), 79–102.

Cornelius, W. A. og Rosenblum, M. R. (2005). Immigration and Politics. Annual Review of Political Science, 8(1), 99–119.

Duncan, B. og Trejo, S. J. (2015). Assessing the Socioeconomic Mobility and Integration of U.S. Immigrants and Their Descendants. Annals of the American Academy of Political and Social Science, 657(1), 108–135.

Duncan, G. J., Telle, K., Ziol-Guest, K. M. og Kalil, A. (2011). Economic Deprivation in Early Childhood and Adult Attainment: Comparative Evidence from Norwegian Registry Data and the U.S. Panel Study of Income Dynamics. I T. M. Smeeding, R. Erikson og M. Jäntti (red.), Persistence, Privilege, and Parenting: The Comparative Study of Intergenerational Mobility (s. 209–234). New York: Russell Sage Foundation.

Dustmann, C. og Frattini, T. (2013). Immigration: the European experience. I D. Card og S. Raphael (red.), Immigration, Poverty, and Socioeconomic Inequality (s. 423–456). New York: Russell Sage Foundation.

Esping-Andersen, G. (1990). The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge: Polity Press.

Esping-Andersen, G. (1999). Social Foundations of Postindustrial Economies. Oxford: Oxford University Press.

Esping-Andersen, G. og Myles, J. (2011). Economic Inequality and the Welfare State. I W. Salverda, B. Nolan og T. M. Smeeding (red.), Oxford Handbook on Economic Inequality. Oxford: Oxford University Press.

Feliciano, C. (2005a). Does Selective Migration Matter? Explaining Ethnic Disparities in Educational Attainment among Immigrants’ Children. International Migration Review, 39(4), 841–871.

Feliciano, C. (2005b). Educational Selectivity in U.S. Immigration: How Do Immigrants Compare to Those Left Behind? Demography, 42(1), 131–152.

Fleischmann, F. og Dronkers, J. (2010). Unemployment among Immigrants in European Labour Markets: An Analysis of Origin and Destination Effects. Work, Employment & Society, 24(2), 337–354.

FN (2016). International Migration Report 2015. New York: United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division.

Galloway, T. A., Gustafsson, B., Pedersen, P. J. og Österberg, T. (2015). Immigrant Child Poverty – The Achilles Heel of the Scandinavian Welfare State. I T. I. Garner og K. S. Short (red.), Measurement of Poverty, Deprivation, and Economic Mobility (s. 185–219). Bingley: Emerald Group Publishing.

Gornick, J. C. og Jäntti, M. (2012). Child Poverty in Cross-National Perspective: Lessons from the Luxembourg Income Study. Children and Youth Services Review, 34(3), 558–568.

Grogger, J. og Hanson, G. H. (2011). Income Maximization and the Selection and Sorting of International Migrants. Journal of Development Economics, 95(1), 42–57.

Heath, A. F. (2007). Crossnational Patterns and Processes of Ethnic Disadvantage. I A. F. Heath og S. Y. Cheung (red.), Unequal Chances: Ethnic Minorities in Western Labour Markets (s. 639–695). Oxford: Oxford University Press/The British Academy.

Heath, A. F. og Brinbaum, Y. (2014). Unequal Attainments: Ethnic Educational Inequalities in Ten Western Countries. Oxford: Oxford University Press/The British Academy.

Heath, A. F. og Cheung, S. Y. (2007). Unequal Chances: Ethnic Minorities in Western Labour Markets. Oxford: Oxford University Press/The British Academy.

Heath, A. F., Liebig, T. og Simon, P. (2013). Discrimination against Immigrants – Measurement, Incidence and Policy Instruments. I International Migration Outlook 2013 (s. 191–230). Paris: OECD.

Heath, A. F., Rothon, C. og Kilpi, E. (2008). The Second Generation in Western Europe: Education, Unemployment, and Occupational Attainment. Annual Review of Sociology, 34, 211–235.

Henriksen, K. og Østby, L. (2007). Etterkommerne – integreringens lakmustest. Plan, 39(5), 30–37.

Hermansen, A. S. (2013). Occupational Attainment among Children of Immigrants in Norway: Bottlenecks into Employment – Equal Access to Advantaged Positions? European Sociological Review, 29(3), 517–534.

Hermansen, A. S. (2016a). Barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv. I I. Frønes og L. Kjølsrød (red.), Det norske samfunn (bind 1, s. 155–178). Oslo: Gyldendal.

Hermansen, A. S. (2016b). Moving Up or Falling Behind? Intergenerational Socioeconomic Transmission among Children of Immigrants in Norway. European Sociological Review, 32(5), 675–689.

Hermansen, A. S. (2017). Age at Arrival and Life Chances among Childhood Immigrants. Demography, 54(1). Online advance access, DOI: http://dx.doi.org/10.1007/s13524-016-0535-1

Holmøy, E. og Strøm, B. (2012). Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Ichou, M. (2014). Who They Were There: Immigrants’ Educational Selectivity and Their Children’s Educational Attainment. European Sociological Review, 30(6), 750–765.

Jackson, M., Jonsson, J. O. og Rudolphi, F. (2012). Ethnic Inequality in Choice-driven Education Systems: A Longitudinal Study of Performance and Choice in England and Sweden. Sociology of Education, 85(2), 158–178.

Kao, G. og Tienda, M. (1995). Optimism and Achievement: The Educational Performance of Immigrant Youth. Social Science Quarterly, 76(1), 1–19.

Kavli, H. C. (2015). Adapting to the Dual Earner Family Norm? The Case of Immigrants and Immigrant Descendants in Norway. Journal of Ethnic and Migration Studies, 41(5), 835–856.

Kesler, C. (2006). Social Policy and Immigrant Joblessness in Britain, Germany and Sweden. Social Forces, 85(2), 743–770.

Kogan, I. (2006). Labor Markets and Economic Incorporation among Recent Immigrants in Europe. Social Forces, 85(2), 697–721.

Koopmans, R. (2010). Trade-Offs between Equality and Difference: Immigrant Integration, Multiculturalism and the Welfare State in Cross-National Perspective. Journal of Ethnic and Migration Studies, 36(1), 1–26.

Lee, E. S. (1966). A Theory of Migration. Demography, 3(1), 47–57.

Lessard-Phillips, L., Fleischmann, F. og van Elsas, E. (2014). Ethnic Minorities in Ten Western Countries: Migration Flows, Policies and Institutional Differences. I A. Heath og Y. Brinbaum (red.), Unequal Attainments (s. 25–61). Oxford: Oxford University Press.

Massey, D. S. (1999). International Migration at the Dawn of the Twenty-First Century: The Role of the State. Population and Development Review, 25(2), 303–322.

Massey, D. S., Arango, J., Hugo, G., Kouaouci, A., Pellegrino, A. og Taylor, J. E. (1993). Theories of International Migration: A Review and Appraisal. Population and Development Review, 19(3), 431–466.

Midtbøen, A. H. og Rogstad, J. (2012). Diskrimineringens omfang og årsaker: Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Möllerström, J. (2016). Ethnic Fractionalization and the Demand for Redistribution – Potential Implications for the Nordic model. Nordic Economic Policy Review, 2/2015, 219–238.

Nannestad, P. (2007). Immigration and Welfare States: A Survey of 15 Years of Research. European Journal of Political Economy, 23(2), 512–532.

NOU 2011:7. Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

OECD (2008). Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries. Paris: OECD.

OECD (2015). International Migration Outlook. Paris: OECD.

OECD/EU (2015). Indicators of Immigrant Integration 2015: Settling In. Paris: OECD.

Olsen, B. (2016). Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2014. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Parsons, C. A. og Smeeding, T. M. (2006). What’s Unique about Immigration in Europe? I C. A. Parsons og T. M. Smeeding (red.), Immigration and the Transformation of Europe (s. 1–29). Cambridge: Cambridge University Press.

Pedersen, P. J., Pytlikova, M. og Smith, N. (2008). Selection and Network Effects – Migration Flows into OECD Countries 1990–2000. European Economic Review, 52(7), 1160–1186.

Razin, A. og Wahba, J. (2015). Welfare Magnet Hypothesis, Fiscal Burden, and Immigration Skill Selectivity. Scandinavian Journal of Economics, 117(2), 369–402.

Reitz, J. G. (1998). Warmth of the Welcome: The Social Causes of Economic Success for Immigrants in Different Nations and Cities. Boulder, CO: Westview Press.

SSB (2016). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 1. januar 2016 [tilgjengelig på <http://ssb.no/en/befolkning/statistikker/innvbef>]. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Tønnesen, M., Brunborg, H., Cappelen, Å., Skjerpen, T. og Texmon, I. (2012). Befolkningsframskrivinger 2012–2100: Inn- og utvandring. Økonomiske analyser, 4/2012, 41–52.

UNICEF (2016). Fairness for Children: A League Table of Inequality in Child Well-being in Rich Countries. Florence: UNICEF Office of Research – Innocenti.

Van de Werfhorst, H. G. og Mijs, J. J. B. (2010). Achievement Inequality and the Institutional Structure of Educational Systems: A Comparative Perspective. Annual Review of Sociology, 36(1), 407–428.

Van de Werfhorst, H. G., van Elsas, E. og Heath, A. F. (2014). Origin and Destination Effects on the Educational Careers of Second-Generation Minorities. I A. Heath og Y. Brinbaum (red.), Unequal Attainments: Ethnic Educational Inequalities in Ten Western Countries (s. 245–267). Oxford: Oxford University Press/The British Academy.

Van Tubergen, F., Maas, I. og Flap, H. (2004). The Economic Incorporation of Immigrants in 18 Western Societies: Origin, Destination, and Community Effects. American Sociological Review, 69(5), 704–727.

Waters, M. C. og Pineau, M. G. (red.). (2015). The Integration of Immigrants into American Society. Washington, DC: The National Academies Press.

Østby, L. og Henriksen, K. (2013). Innvandrere – hva vi nå vet og ikke vet. Samfunnsspeilet, 5/2013, 2–10.

Aaberge, R. (2016). Inntektsulikhet i Norge i lys av Piketty-debatten. Samfunnsspeilet, 1/2016, 3–9.









1Takk til Arne Mastekaasa, Jon Horgen Friberg, Arnfinn Haagensen Midtbøen og tidsskriftets to anonyme konsulenter for nyttige innspill.
2Denne definisjonen er relativt sammenfallende med definisjonen av assimilering slik det brukes i nyere amerikansk litteratur (Alba og Nee, 2003), men jeg vil her bruke begrepet integrering, som er mer vanlig i Norge.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon