Omsorg er et ladet begrep som lett bringer tankene inn på «indre» kvaliteter som omtanke, medfølelse og hjertevarme. Disse konnotasjonene har alltid skapt trøbbel for sosiologer som har vært opptatt av å forklare hvordan omsorg i offentlig regi preges av ytre strukturer og ideologier. Da Kari Wærness i sin tid formulerte begrepet «omsorgsrasjonalitet», var det nettopp for å understreke at omsorg ikke er en iboende (kvinnelig) egenskap, men arbeid basert på en særegen form for rasjonalitet som kan læres, understøttes og undergraves.

Omsorgsarbeidets sosiologi er en antologi som i sosiologisk ånd retter oppmerksomheten mot omsorgsarbeid som et samfunnsskapt fenomen. Redaktørene, Cecilie Basberg Neumann, Nina Olsvold og Tove Thagaard, plasserer boka i kontrast til de mer relasjonsfokuserte moralfilosofiske perspektivene som dominerer den profesjonsfaglige (sykepleie)forskningen. Ambisjonen er å ta i bruk et mangfold av sosiologiske begreper for å belyse de dynamiske forbindelsene mellom den personlig erfarte omsorgen og samfunnsordninger som preger dem. Boka består av en kort innledning og åtte bidrag basert på case-studier fra ulike deler av helse- og omsorgsapparatet.

I det første bidraget retter Nina Olsvold oppmerksomheten mot sider av sykepleieres arbeid i sykehus som er vesentlig for pasienten, men som i praksis ofte blir usynliggjort og tatt for gitt. Det dreier seg om et arbeid knyttet til tverrgående koordinering – det Anselm Strauss betegner som «articulation work». Sykepleiere påtar seg et stort ansvar for denne typen arbeid. De sørger for – på vegne av arbeidsfellesskapet – at planlagte handlingsforløp følges opp og at ting blir gjort. Dermed er de relasjonsarbeidere, ikke bare overfor den enkelte pasienten, men også i organisatorisk forstand ved å sørge for at det som er oppdelt, spesialisert og standardisert, «limes sammen» til et hele. Ironisk nok usynliggjøres dette arbeidet, dels via sykepleiernes egne yrkesorganisasjoner og -utdanninger, ettersom disse ensidig vektlegger sider ved arbeidet som utføres i den direkte ansikt-til-ansikt-relasjonen til pasienten.

Ole Jacob Thomassens kapittel tar utgangspunkt i at omsorgsdiskursen som har dominert i forskningen, har operert med en forståelse av god omsorg som forankret i personlige egenskaper. Omsorg forstått som et personlig ansvar passer som hånd i hanske til det senmoderne arbeidslivets styringsformer der ansvar delegeres til yrkesutøvere nederst i organisasjonen, samtidig som makten til å påvirke rammebetingelser fastholdes sentralt. Dermed kan forskningens bestrebelser på å synliggjøre omsorgsarbeidet som et moralsk arbeid bidra til å forsterke et problem med moralsk stress som preger omsorgsyrkene.

For å dempe det moralske stresset, foreslår Thomassen at omsorgsarbeidet bør forstås i lys av en håndverksrasjonalitet. Han viser til boka The Craftsman, der Richard Sennet beskriver hvordan glassblåsere, fiolinmakere og andre håndverkere jobber prosessuelt og kontekstuelt. Håndverkere prøver og feiler, eksperimenterer og justerer. De forholder seg til råmaterialer av variabel kvalitet og til ulike materielle omstendigheter. Thomassen viser hvordan omsorgsarbeid har likhetstrekk med håndverksarbeid: Sykepleiere må bli kjent med pasientens individualitet på samme måte som fiolinmakeren må gjøre seg kjent med de unike egenskapene ved hvert enkelt trestykke; miljøterapeutisk arbeid må justeres og tilpasses for at terapien skal gi varige forandringer hos pasienten. Thomassens forslag om å tenke omsorg i lys av en håndverksrasjonalitet, er ment som et korrektiv til en «inderliggjøring» av omsorgen. Han ser begrepet som egnet for å rette søkelyset skarpere mot de konkrete praksiser som skaper kvalitet – her forstått som varige forandringer hos pasienten.

I de to neste kapitlene legges hovedvekten på at sosiale handlinger fører til respons. Kapitlene henter inspirasjon fra Johan Asplunds begrep om sosial responsitivitet. Tove Thagaard anvender begrepet «responsiv omsorg» og trekker blant annet på Arlie Hochschilds teori om følelsesarbeid. Omsorgsarbeid er basert på en forventning om at den profesjonelle skal håndtere både egne og andres følelser. Sykepleiere må undertrykke sin egen følelse av stress og opptre rolig og vennlig for at pasienten skal oppleve å bli tatt vare på.

Astrid Skatvedt og Reidun Norvoll utforsker potensialet i det de kaller «hverdagsresponsitivitet». Mennesker møter ikke hverandre kun som abstrakte rollefigurer som «pleier» og «pasient». De møter hverandre også som konkrete personer. Forfatterne viser ved hjelp av eksempler fra hjemmetjenesten hvordan enkle former for hverdagslig responsitivitet – blikk, smil, småprat og kroppsholdning – kan gjøre en vesentlig forskjell for eldre med psykiske problemer. Begrepet hverdagsresponsitivitet anvendes som et omdreiningspunkt for pasientenes fortellinger om hvor mye menneskelig kontakt betyr for dem, for ansattes fortellinger om hva som «regnes med» som legitime oppgaver i arbeidshverdagen og deres uttrykte usikkerhet om hva det vil si å ha psykiatrisk kompetanse. Begrepet løftes så «opp» og inn i mer generelle diskusjoner om hva som har prestisje og prioritet i helsevesenet. Å komme fram til et begrep som er presist og samtidig anvendelig på ulike nivå, eksemplifiserer et elegant stykke sosiologisk håndverk.

Cecilie Basberg Neumann og Tonje Gundersen diskuterer personlige assistenters relasjoner til personer med nedsatt funksjonsevne i lys av Kari Wærness’ distinksjon mellom omsorg og service. Utgangspunktet deres er at den sentrale pådriveren for ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, Uloba, bevisst og politisk har tatt avstand fra omsorgsbegrepet for å understreke at funksjonshemmede er frie og uavhengige mennesker som kan kontrollere sine egne assistansebehov. De finner at både arbeidsledere og assistenter (i tråd med Ulobas normative ideal) ser det som ideelt at assistenten fungerer som arbeidslederens «hender og føtter» – ikke hode. Mer detaljert informasjon fra forskernes egne intervjuer og observasjoner tyder imidlertid på at det å fungere som «hender og føtter» i praksis handler om å vise omtanke og konsentrert sensitivitet overfor arbeidslederens partikularitet. Forfatterne argumenterer for at Wærness’ begrep om omsorgsrasjonalitet dermed blir et mer presist analytisk begrep enn (det politisk korrekte) begrepet service.

De to neste kapitlene handler om hvordan omsorgsbegrepet anvendes på ulike måter og farges av ulike ideologier og faglige forståelser. I barnevernet dukker omsorgsbegrepet opp i politikken, i lovverket, i det psykologiske fagkyndigspråket og i den daglige praksis der barn blir tatt hånd om av miljøterapeuter og fosterforeldre. Ifølge Jan Storø har omsorg som handlingsbegrep både vært preget av allmenne oppfatninger av hva som er bra for barn og av mer spesifikke faglige doktriner. Selv om det eksisterer forventninger om at barnevernet bør romme begge deler, har den alminnelige omsorgen som baseres på trygge, nære relasjoner blitt fortrengt av de senere årenes markedsinspirerte styringsformer i kombinasjon med tekniske og prosedyreorienterte behandlingsprogrammer. Runar Bakken graver dypt i kulturhistorien og viser hvordan nedarvede forestillinger om alderdom som «den andre barndom» opprettholdes gjennom en somatisert omsorgstjeneste der sykepleieren er den som vet best hva den gamle trenger. Han peker også på hvordan forsøk på å motvirke infantiliserende praksiser kan medføre at omsorgen havner i en annen grøft. Han viser til eksempler på hvordan en moderne aktiveringsiver forankret i forestillingen om alderdommen som et aktivt livsavsnitt, kan komme i strid med eldres eget ønske om «å ta én dag av gangen». Bakken trekker på Kari Martinsens begreper om resultat-, vedlikeholds- og tilbakegangsomsorg. Han argumenterer for at de to sistnevnte formene for omsorg i større grad enn resultatomsorg vil åpne for at eldre kan agere som subjekter i livets sluttfase.

Mange av kapitlene i boka viser til hvordan et praktisk omsorgsarbeid påvirkes av systembetingelser. I siste kapittel dreier Halvard Vike og Heidi Haukelien perspektivet og argumenterer for at særtrekk ved omsorgsarbeidet også bidrar til å gi den nordiske velferdsstaten særegne systemtrekk. Forfatterne «fargelegger» sine perspektiver gjennom å trekke inn erfaringer og eksempler fra sine feltarbeider i Drangedal kommune, og de stiller dem i kontrast til samfunnsvitenskapelige arbeider som målbærer en liberalistisk kritikk av velferdsstaten, der staten sees som en fjern paternalistisk innretning som bidrar til ensretting og fortrengning av sivilt engasjement. Kontrasteringen fungerer som et grep for å tydeliggjøre at norske velferdskommuner tvert om kjennetegnes av at det eksisterer nærhet mellom forvaltningen og befolkningen, og at offentlige tjenester oppfattes som mulighetsskapende snarere enn likhetsskapende. Den polemiske formen skaper imidlertid et inntrykk av at den liberalistiske forståelsen er dominerende i samfunnsforskeres teorier om velferdsstaten. Kanskje kunne forfatterne her heller ha understreket at deres funn fra Drangedal finner støtte både i komparativ kommunalforskning og i velferdsstatsforskning. Innenfor disse disiplinene beskrives de nordiske statene ofte som kjennetegnet av radikal desentralisering, pragmatisme og nærhet til borgerne. Siden Helga Hernes skrev sin banebrytende bok Welfare State and Woman Power i 1987, er det omfattende apparatet av offentlige omsorgstjenester også gradvis blitt «regnet med» som et konstituerende trekk ved de nordiske velferdsstatene – et trekk som blant annet bidrar til å forklare en høy grad av sosial integrasjon, autonomi og handlingskapasitet. I dag hevdes dette perspektivet ikke bare av feministiske velferdsstatsforskere som Ruth Lister, Anneli Anttonen og Jane Lewis, men også av sentrale velferdsstatsforskere i sin alminnelighet (eks. Pieter Pierson, Mikko Kauto og Joakim Palme).

Bokas ambisiøse tittel «Omsorgsarbeidets sosiologi» skaper store forventninger om at vi skal inn i den sosiologifaglige kjernen. Tittelen er nok forlokkende for sosiologistudenter som strever med å finne en analytisk innfallsvinkel til sin masteroppgave. Imidlertid kommer ikke redaktørene helt i mål med å tydeliggjøre sosiologiens særegne bidrag i feltet. Noen av kapitlene henter næring fra flere fagdisipliner – fra sosialpsykologi, idéhistorie, statsvitenskap og sykepleie. Jeg tror boka ville ha fått et pedagogisk løft dersom grenseoppgangen mellom sosiologi og andre disipliner ble tydeliggjort. Jeg savnet også et sluttkapittel der perspektiver og begreper ble diskutert på tvers av kapitlene og der overlappende diskusjoner ble syntetisert. Mange av kapitlene handler for eksempel om makt – dels om hvilke former for kunnskap og kompetanse som regnes med når vilkårene for omsorgsarbeidet formes, dels om maktrelasjonen mellom den som gir og den som mottar omsorg. Det forekommer også at ulike kapitlene belyser de samme fenomener ulikt ved bruk av ulike perspektiver og begreper. Forfatterne opererer for eksempel med ulike begreper om hva godt omsorgsarbeid er. Er omsorg en form for arbeid som er bra når det setter et avtrykk etter seg i form av «varige endringer hos pasienten», slik Thomassen foreslår i lys av håndverksrasjonaliteten, eller er det riktig som Bakken påpeker, at god omsorg i visse livssituasjoner snarere har preg av å være et repetitivt, resultatløst vedlikeholdsarbeid? Er det bra eller dårlig at den som yter omsorg er «vennlig pågående» eller litt streng? Slike spørsmål kunne ha vært løftet inn i en sammenfattende diskusjon.

Når det er sagt, må det også sies at de fleste av bidragene står støtt på egne bein. Som det ofte er med antologier, er nok dette en bok som kommer til å bli lest selektivt med utgangspunkt i leserens særegne feltinteresser. Forhåpentligvis vil den inspirere forskere, sosiologspirer og studenter fra ulike profesjonsfag til å utnytte sosiologiens potensial i egen forskning om omsorgsarbeidets hverdag og vilkår.