«I enhver stor forsamling, bestående av et hvilket som helst antall, klarer alltid lidenskapen å fratvinge fornuften septeret. Om hver eneste athener hadde vært en Sokrates, ville Athen likevel ha vært et pøbelvelde.» Ordene tilhører James Madison, den viktigste av forfatterne bak den amerikanske grunnloven og senere USAs fjerde president. Det er Jeffrey Rosen, president for The National Constitution Centre i Philadelphia, som henter frem Madisons formuleringer i den første av de ti artiklene som utgjør boken Grunnlovsfedre på tvers av Atlanteren. Norsk og amerikansk konstitusjonshistorie. Artiklene bygger på innlegg holdt ved et seminar ved samme navn i juni 2019, boken kom i handelen høsten 2020. Seminaret og utgivelsen er del av prosjektet Founding Fathers across the Atlantic – History and Legacy in Norway and the USA, ledet av Museet Eidsvoll 1814.

Det er mange gode grunner til å trekke linjer mellom den amerikanske og den norske konstitusjonen. De markerer begynnelsen og slutten på en epoke, de har begge overlevd og fått prege vårt politiske liv gjennom mer enn to hundre år, og ikke minst så man mye til den første da man skrev den siste. Og interessen for amerikansk politikk har vokst de siste årene. Vi kaster bekymrede blikk mot vest: Hvor solid er egentlig den amerikanske konstitusjonen? Hvordan skal det gå når presidenten verken respekterer eller kjenner den, når oppslutningen om dens grunnleggende verdier svekkes?

Vi får tro denne erfaringen også har inspirert museet Eidsvoll 1814 til å starte dette forskningsprosjektet. Og det er nettopp dette – bekymringen – Jeffrey Rosen starter ut med i bokens første bidrag. Hvor mye tåler institusjonene? Joda, ganske mye. For eksempel, beroliger Rosen oss, vil det uansett USAs høyesteretts sammensetning være utenkelig at den skal godkjenne politisk forfølgelse av presidentens motstandere.

Antologien Grunnlovsfedre ble til i 2019–2020. Stormingen av kongressen den 6. januar i år har for så vidt ikke avkreftet noe av det Rosen sier om institusjonenes styrke. Men jeg tror vi kan si at alt denne boken tematiserer om politisk stabilitet, om borgerdyd, om politisk lederskap, om «We, the People», den dagen ble satt på spissen i en grad man knapt kunne ha tenkt seg. I sjokk, klistret til skjermen, følte nok også mange nordmenn på det som også er bokens sentrale premiss: fellesskapet i arven fra opplysningen og konstitusjonenes tid. Angrepet på kongressen var et angrep på oss også. Denne boken vil rett og slett bli lest med et annet blikk nå enn bare for noen måneder siden da den kom fra trykken. James Madison kunne nok ha tenkt seg dette, men ikke vi.

Konstitusjonshistoriske variasjoner

Bokens artikler spenner vidt. Jurist Ola Mestads bidrag sporer inspirasjonen fra den amerikanske grunnloven i arbeidet på Eidsvoll og i Grunnloven, mens historiker Eli Fure gir oss en morsom sammenligning av de to forsamlingene på en rekke punkter. Fure tar oss fra store og viktige ting, som forsamlingenes mandat og utvelgelse, som medlemmenes sosiale bakgrunn og kunnskapsnivå, til mer prosaiske ting som hvordan man bodde og hva som ble spist under forsamlingene. Vi skjønner at det i utgangspunktet var mer komfortabelt på hotellene i storbyen Philadelphia enn på gårdene i Eidsvollsområdet. Men luftkvaliteten skal ha vært helt fryktelig i Pennsylvania State House, der vinduene ble holdt lukket i den stadig tiltakende sommervarmen. Ingen skulle få med seg det som skjedde på innsiden.

Fire av bokens ti artikler bruker grepet med å sammenligne par av aktører knyttet til de to forsamlingene. Historiker Håkon Evju skriver om republikanisme, jordeiendom og politisk deltagelse hos Christian Magnus Falsen og Thomas Jefferson, historiker Gunnar Molden skriver om Jacob Aall og John Adams som grunnlovsfedre med «andre meninger» og historiker Martin Austnes sammenligner Alexander Hamilton og Herman Wedel Jarlsberg som reformpolitikere som siktet på å gjøre teori om til praksis. Det komparative perspektivet blir også diskutert i en større idéhistorisk kontekst i historiker Marthe Hommerstads velskrevne bidrag. Hun viser hvordan grunnlovsfedrene Jeffersons og Falsens status har endret seg opp gjennom ettertiden, hvordan den har svingt mellom heltestatus og søkelys på deres mer problematiske sider. Det handler om kontekst, sier Hommerstad: slaveeieren Jefferson er vanskelig å forholde seg til i et samfunn der rasespørsmålet er akutt og uavklart. I Norge går ikke Falsens rolle i forbindelse med jødeparagrafen på den måten inn i tidens konfliktlinjer.

Dette grepet, sammenligning av aktører fra 1787 og 1814 fungerer ofte bra. Den historiske parallellen gir en konstruktiv ramme for utforskning av fenomener som reformpolitikkens vesen, republikanismen eller forholdet mellom historieforskning og minneforvaltning. Og det fellesskapet vi var inne på i starten blir jo veldig tydelig på denne måten. Spørsmålet er om det kan bli vel tydelig? Når dette grepet repeteres i så mange av bidragene, får man som leser nesten en følelse av at prosjektets grunnleggende perspektiver tas for gitt, skal bekreftes.

Endringstid

Slik sett skiller historiker Max Edlings artikkel, «Det amerikanska unionsfördraget 1787», seg ut. Dette er det eneste bidraget som ikke sammenligner, men bare beskjeftiger seg med den ene siden av Atlanteren. Edlings hovedpoeng ligger allerede i tittelen: de amerikanske grunnlovsfedrene hadde ikke samme begrep om «konstitusjon» som det som senere kom til å dominere. I Philadelphia rådet fortsatt en eldre og mer upresis forståelse, kanskje best sammenfattet som «politisk system», en løsere beskrivelse av en politisk enhet og dens virkemåte. Forfatningen var i utgangspunktet en unionstraktat, hevder Edling, en beskrivelse av forholdet medlemsstatene imellom. Som sådan hadde den mer til felles med EU-traktatene enn de senere europeiske grunnlovene. Men den amerikanske revolusjonen var også med på å sette utviklingen i bevegelse, den innledet en overgangsperiode i retning et mer presist konstitusjonsbegrep: en lovtekst som definerer den politiske enhetens grunnleggende rettsordning, som står i en særstilling overfor andre lover, som «ett direckt uttryck av den suveräna folkviljan». Altså slik grunnloven ble forstått på Eidsvoll, 27 år senere.

Edling minner oss om de store bevegelsene i årene omkring 1800. Begrepshistorikeren Reinhart Koselleck snakket om en epoke der menneskene for alvor opplevde at tiden akselererte, der gapet mellom erfaringer og forventninger økte. De nye konstitusjonene var i seg selv en del av denne erfaringen: de viste til en ønsket fremtid, pekte ut et mål man skulle forflytte seg mot. Slik oppsto den moderne staten på samme tid som kollektivsingular og som handlingssubjekt med et reformoppdrag. Teorien måtte snarest mulig munne ut i praksis. Veien til den ønskede tilstand krevde makt, konkrete handlinger og kunnskaper. I Grunnlovsfedre kommer denne siden tydeligst frem i artikkelen om Hamilton og Wedel, og ikke minst i Bård Frydenlunds beskrivelse av grunnlovsarbeidet på begge sider av Atlanteren som læringsarena for politisk lederskap.

Borgerdyd

Det innledende Madison-sitatet minner oss om at konstitusjoner handler mye om egenskaper og dyder, hos borgeren og hos lederen. Hvordan skal vi rigge oss slik at politikken knytter an til vårt beste, hvordan demmer vi opp for vårt verste? Her vil jeg trekke frem Evjus artikkel en gang til. «Jordeiendom og politisk deltakelse» gir et meget interessant innblikk i hvordan det klassiske republikanske borgeridealet var i sving i tenkningen til Thomas Jefferson og Christian Magnus Falsen. Begge insisterte på jordeiendom som garantist for den riktige borgerånd, og begge var skeptisk til handelsborgerskapets politiske deltagelse. Evju knytter dette til den republikanske tråden i europeisk historie som frem til for et par tiår siden har vært lite påaktet i historieskrivningen. For meg, som leser dette sittende i museet i Bergens gamle latinskole, er det selvfølgelig spesielt inspirerende med Evjus antydning om at Jefferson tilhører den republikanske linjen som har gått via den italienske bystaten og England, mens Falsens klassiske republikanisme går rett tilbake til den romerske antikken, formidlet gjennom latinskolene. Ideen om sammenhengen mellom jordeiendom og borgerånd tapte imidlertid ganske raskt terreng i forhold til en åpnere ide om borgerskap fundert på økonomisk selvstendighet, enten i form av eiendom eller kapital. Den siste beror også på en annen logikk. Der sammenhengen mellom jordeiendom og borgerånd var konkret og handlet om bestemte fellesskaplige dyder som vokste ut av en bestemt livsform, handlet borgerlig-offentlighet-modellen, som kom til å prege 1800-tallet, om økonomisk selvstendighet som mulighet til tilbaketrekning. Kun som tilbaketrukket kunne borgeren dyrke det interesseløse, rent menneskelige som skulle være politikkens fundament.

Tidlig i boken stiller Jeffrey Rosen spørsmålet om hva James Madison ville ha tenkt om grunnloven slik den fremstår i dag. Madison var ingen demokrat, og ville nok vært mindre overrasket enn de fleste av oss over stormingen av kongressen. Ikke lenge før forsamlingen i Philadelphia hadde man for eksempel opplevd det såkalte Shays’ Rebellion (1786–87), et gjeldsopprør der rettsbygninger ble stormet. Grunnloven skulle etablere et system av skranker og forsinkelser som skulle motvirke at lidenskapene tok overhånd. Landets størrelse ble i seg selv sett som en fordel. De sterke følelsene vil gjerne ha dempet seg etter noen dager på hesteryggen, mente Madison. Med grunnloven satte man imidlertid også i sving forestillingen om fellesskapet; «We, the people» (som Edling påpeker i sin artikkel, fantes ikke dette folket da det ble gjort til fundament for grunnloven). Men grunnloven etablerer også at folket alltid må forstås som en helhet av deler, og «ingen enkelt maktgren kunne uttale seg på vegne av helheten: «Vi, folket»» (Rosen). Det Madison og de andre grunnlovsfedrene dog ikke kunne ha forestilt seg, var den enorme kraften denne forstillingen om «folket» skulle få i århundrene som fulgte, i USA og andre steder.

Athen ville blitt et pøbelvelde «om så hver eneste athener var Sokrates», mente Madison. Den sjette januar var det vel knapt noen Sokrates å se, derimot vil vi vel alltid huske sjamanen og kanskje konspirasjonsteoretikeren Alex Jones med ropert på et stillas. Det hadde vært noe råere, et dypere mørke over presidentens tale denne dagen. Retorikken var skrudd opp: «Vi» var angrepet, konstitusjonen var angrepet, mente Donald Trump. Det foregikk et massivt angrep på demokratiet. Men «dere er sterke», sa presidenten, dere er «the real people», med sannheten og rettferdigheten på deres side. Dermed satte nettopp denne gjengen seg i bevegelse som «vi, folket», akkurat hva konstitusjonen skulle forhindre, paradoksalt nok, som presidenten sa, «for å redde konstitusjonen». Det som fulgte, hadde vi virkelig ikke sett for oss.

Ellers er det bare å gratulere Eidsvoll 1814 med en flott utgivelse. Det er vel akkurat slikt som dette vi må få til mer av i museene: gode samarbeid med akademia der vi selv leverer, lærer og utvikler oss. Og opplyser vårt publikum!