Hva bør, og kanskje skal man kunne om museer som nyansatt museumsarbeider? Hva er de lange linjene i museumshistorien, hovedprinsippene for driften og de primære gjøremålene? En innføringsbok som kunne svare på disse spørsmålene var det oberstløytnant Harald Høiback savnet, da han selv begynte å arbeide på museum. Løsningen på det savnet han beskriver, gir den erfarne forfatteren med boken Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte – hans første bok om museer. Høiback skriver med en museumsmanns blikk. Han er nestkommanderende ved Forsvarets museer, etter en master i historie og doktorgrad i filosofi, samt militær utdanning. Boken er skrevet for dem som er i ferd med å «sette kursen inn» mot museumsverden. Den skal være en håndbok for alle som jobber i og med museer, særlig for nyansatte, uavhengig av om hen skal starte opp i et kunstmuseum, et naturhistorisk museum eller et bygdetun. I tillegg har forfatteren hatt publikum, studenter, forskere i kulturfag, i forvaltningen, samt turistnæringen i tankene. I sum er målgruppen de som ønsker å forstå dagens museer. Håndbok-sjangeren understrekes gjennom tydelige problemstillinger og oppsummeringer for hvert kapittel, argumenter presenteres gjerne i nummererte avsnitt og kulepunkter, råd og tips gis, og museumspraksiser syntetiseres gjennom grafiske modeller. Høiback tar forbehold om at det ikke gis en gjennomgang av relevant litteratur, eller en beskrivelse av dagsaktuell, ledende forskning. Derimot er perspektivet norsk og skandinavisk; leseren av boken blir kjent med mange stemmer fra denne museumsverden, til tross for at ikke alle blir like godt introdusert. Boken er utstyrt med hendig stikkordsregister.

I forordet argumenterer forfatteren for at et museum er et mangfoldig sted og for at museumsfeltet er vidt: «Om verden er vid, er museene videre» (11). Jeg har litt vondt for å se at museumssektoren er større enn selveste verden, men at museumsfeltet favner bredt, at institusjonene er blant samfunnets mest komplekse, og at mange ulike kompetanser er virksomme der, det hersker det ingen tvil om. Forfatterens ambisjon er «å fange museet i hele sin bredde og dybde» (11). Både museologi, de teoretiske og filosofiske bakgrunner for museumsarbeidet og museografi, den intellektuelle aktivitet som er vendt mot praktisk anvendelse belyses i to hoveddeler, samt i et forord, en innledning og en konklusjon. Første del gir en museumshistorie og i andre del behandles museumspraksis. For å forstå samtiden, er det brukt relativt mye plass på historien, heter det innledningsvis. Slik er boken en illustrasjon på mange museers argument for egen eksistens. Gjennom å ha innsikt i fortiden, kan samtiden gripes og fremtiden utformes. Det sier seg selv at en så omfangsrik ambisjon ikke gir rom for å behandle alle berørte temaer like finmasket. For de som trenger en introduksjon til museumsdrift og til dagsaktuelle dilemmaer er denne boken likevel leseverdig.

Leseren blir kjent med museenes «barndom» og historie frem til dagens moderne museer, fra 15- og 1600 tallets raritets- og kuriosakamre, etableringen av 17- og 1800-tallets vitenskapsselskaper og museer, deriblant British Museum og Louvre. Ved å etablere et skille mellom en museumssamling og andre samlinger, diskuterer Høiback hva et museum er. Museet gir gjenstandene en musealitet ved å skulle tjene som en bro mellom ulike virkeligheter, mellom realiteter i fortiden og samtiden. Dette gjøres gjennom det som forfatteren drøfter som felles gjøremål ved museer og som derigjennom skiller dem fra andre institusjoner. Museer samler og søker å bevare noe over tid, museer er en arena for å stille ut deler av eller hele samlingen, og museer gir gjenstandene på utstilling mening og meningsfulle sammenhenger. I arbeidet for musealitet forvaltes ikke-kommersielle verdier, troverdighet og tidsbegreper.

Et ytterligere perspektiv i forfatterens analyse av hva et museum er, gis ved å undersøke det som leksikon, kunst- og modellkammer og ved å beskrive hvordan samlinger profesjonaliseres og differensieres. Høiback skriver om hvordan museer ble kategorisert etter gjenstandskategorier, en inndeling som viste til hva som ble forstått som «natur» og «kultur». Dette ga museer for naturalia, de naturhistoriske museer og museer for menneskeskapte ting, det være seg bruksting eller kunst. Katalogisering av gjenstander og systematiske undersøkelser av museets objekter bidro til det som blir forstått som en mer profesjonell drift. Museer kan videre undersøkes gjennom å stille spørsmålet ved hva som er museumsverdig. Ulike gjenstander kan ha et mangfold av potensiale; gjenstanden kan fortelle om det som har vært eller er (leksikon), de kan forstås som forbilledlige og oppbyggende (inspirasjon), eller de kan bidra til utvikling og problematisering av identiteter (identitetsmarkør). Kapittel tre avslutter med syv argumenter til forsvar for tingenes tale, for at det er umulig å erstatte gjenstanden med tekst og bilde.

Kapittel 4 beskriver hvordan tidligere tiders kunnskapsinstitusjoner og samlinger gikk fra å være mer eller mindre lukkede rom til at de ble åpnet for folk flest, og slik ideelt sett – med dagens begrepsbruk – ble viktige samfunnsaktører. Høiback viser hvordan museer har agert for, og blitt brukt til, å etablere nasjonens «vi», til å skape kontroll og kulturelt hegemoni. Et sentralt virkemiddel er museumsarkitektur, der nasjonalmuseene i England, Stockholm, Berlin, Oslo, Amsterdam, Wien, Praha og Paris er eksempler. Som en motreaksjon til de nasjonale narrativer, ble det særlig etter andre verdenskrig etablert flere museer for særskilte grupper og for alternative fortellinger. Pompidou-senteret i Paris presenteres som selve vannskillet for hvordan et museumsbygg kan uttrykke autoritet, mens Guggenheim-museet i Bilbao er eksemplet på hvordan museer kan bidra til byutvikling. I den senere tid er museet diskutert og utviklet som møteplass – et sted for inkludering, utvikling av empati, forståelse og kunnskap. I presentasjonen av folke- og friluftsmuseene blir leseren ført inn i diskusjonen mellom Hans Jacob Aall, stifter av Norsk Folkemuseum (1894), og Anders Sandvik, tannlegen på Lillehammer som etablerte friluftsmuseet Maihaugen i 1913, om hva et folkemuseum skulle være. Det er i denne og tilsvarende beskrivelser – der aktørene gjøres tydelige, har agens og forankres i tid og sted – at boken er på sitt beste.

Bokens andre del er viet de mer praktiske sider ved museumsdriften. Hva er det som egentlig foregår på et museum? Hva er det besøkende gjør, og hva er det museets mange ulike profesjoner og roller streber etter å oppnå? Idealet er at det samles, det bevares, det forskes og det formidles. Praksisene beskrives systematisk gjennom å følge kuratoren, forskeren, samlingsforvalteren, tekniske konservatorer, juristen, digitalisereren, formidleren, pedagogen, venneforeningen og ikke minst ledelsen og styret. Høiback gir interessante refleksjoner om relasjoner mellom forståelsen av hva et museum er og hvem publikum kan være, og hvordan finansieringssystemer fremmer ulike museumstyper. Der forfatteren er på hjemmebane, i beskrivelser av militærhistorien og den dertil hørende kulturarvs- og museumsvirksomhet, er teksten særlig engasjerende.

Museets og bokens problematiske «vi»

Forfatteren innleder boken med å etablere et tydelig forfatter-«jeg», et jeg som ikke er redd for hverken å si hva det mener, å være normativ, eller for å være deskriptiv, ved å formidle hva som er det viktigste og mest sentrale med museer (24–25). Denne posisjonen bruker Høiback til å invitere leseren til selv å ta standpunkt til hva et museum er, og skal være. Senere i teksten tas pronomenet «vi» hyppig i bruk. Det synes som om forfatteren ønsker å etablere en felles virkelighet, «vår virkelighet», for oss som lever i dag (29). Dette kan være «vi» i verden, og «vi» som nasjon/nordmenn (93, 89), en sammenveving av forestilte og konkrete fellesskap. Dernest brukes «vi» for å etablere et fellesskap mellom leser og forfatter, og det er i dette fellesskapet det er mest nærliggende å tenke at en mulig diskusjon skal kunne føres. Som en speiderpatrulje, eller en liten tropp, ledes «vi» – leseskaren – for å komme på «sporet» av eller finne «røttene» til historien (30). Slik skal vi sammen bli bedre kjent med institusjonen museum og alle dets praksiser. Dette inkluderende «vi» – åpent for diskusjon – møter også et mer fastlåst, strengt fortolket, et mer autoritativt «vi». Der jeg tidligere som leser fikk ha min egen stemme inn i diskusjonen, plasseres jeg nå inn i en utmeislet posisjon: «For å bli definert som et museum, i det minste i denne boka, må institusjoner vi beskriver […]» (35). Slik må det være, det er forfatteren som bestemmer, men da kan han like godt bruke personlig pronomen entall.

Nå kan det synes smålig å bruke så mye plass på pronomenbruk i en anmeldelse av en bok om museer. Å lese en bok er en velvillig søken etter å følge de premisser forfatteren har satt. Men museumspraksis og museumshistorie er fylt med problematiske «vi» – og derfor fordrer pronomenbruk i en håndbok om museer sensibilitet og årvåkenhet. Høiback kjenner naturligvis til, og debatterer flere steder i boken, hvem som er kulturers store og mindre «vi» og hvordan disse størrelsene igjen og igjen er skapt, vedlikeholdt og avviklet innenfor en museumskontekst. Nettopp derfor, hadde boken tjent på en mer nennsom og bevisst bruk av «oss», «vi» og «jeg».

Hvorvidt forskning på museer er noe annet enn annen forskning, er diskutert gjennom tiår. Spissformulert referert argumenterer Høiback for at museal forskning primært handler om å utvikle kunnskap om egne samlinger. Slik er forskning på museer også et argument for gjenstandens verdi, undersøkelser av dets plassering i tid, rom og sosial sammenheng. Avslutningsvis i del 1 trekker Høiback opp en diskusjon om museer som kamparena for hva som er sannhet, noe han vender tilbake til flere ganger i boken. Høiback skriver at faghistorie er opptatt av hva som faktisk har skjedd, så lagt det er mulig å rekonstruere, mens mange av de ytringer man finner på museum er uttrykk for det som noe upresist kan betegnes som «subjektiv sannhet», fantasi eller personlige anskuelser, det vil si personlige beretninger som hverken skal eller kan etterprøves (117). Å strekke seg for langt i å inkludere minoriteter og tidligere oversette grupper – det omfangsrike «dere» – og i å ta hensyn til perspektiver fra det postkoloniale saksfelt, kjønnsproblematikk og moderniseringskritikk, fremføres som en mulig «trussel» mot museet som troverdig kunnskapsinstitusjon. Jeg håper at Høiback kan bidra med fremtidige artikler for å belyse konkrete relasjoner mellom ulike forståelser av sannhet og hvordan disse forvaltes musealt, over tid og på ulike steder. Et eksempel kan være seierherrenes historie og krigens mange offer – det være seg Holocaust, de såkalte tyskertøser, Dresdens sivilbefolkning eller kommunistiske motstandsfolk.

Mot slutten av boken, der det diskuteres hvilken status og fremtid museer kan få, viser Høiback sin styrke som filosof. De vanskelige spørsmål om hvilket «vi» som får definere og beskrive sannheten, blir mer nyanserte og munner ut i en 15 punkts liste over hvorfor museer ikke skal havne på museum. Boken er et forsvarsskrift for museenes betydning for demokratiske samfunn, for at noe – foruten penger – har verdi og er bevaringsverdig. For at et samfunns prioritering er å holde seg med museer som en dypt politisk og ideologisk handling (156–157). Dette trenger vi – besøkende, nyansatte og museumsverdens gamle ringrever – å bli minnet om gjennom en stadig pågående samtale om hva museer er. Høiback inviterer oss til denne samtalen.