Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Folkemuseet og kampen om nåtiden

En studie av «Alt for Norge» på Hadeland Folkemuseum
The open-air museum and the contested present
A study of “All for Norway” at Hadeland Folkemuseum
Leder av seksjon for formidling og samfunn ved Randsfjordmuseet.

f. 1985. Studerte ved Department of Anthropology, City University of New York, videreutdannet i museumsforskning ved Universitet i Bergen.

I løpet av de siste tiårene har den kulturpolitiske museumsdebatten i økende grad vektlagt museenes aktive rolle i et moderne demokratisk samfunn. Kulturpolitiske styringsdokumenter bruker formuleringer om at museene bør være relevante, mangfoldige, kritiske og samfunnsaktuelle. Selv om det har skjedd en stor utvikling i statlige styringsdokumenter, har den historiske forståelsen av folkemuseene som en samlende møteplass for tilhørighet, røtter og stolthet knyttet til lokal identitet holdt stand i deler av lokalsamfunnet. Med utgangspunkt i en kontroversiell utstilling ved Hadeland Folkemuseum, beskriver denne artikkelen en tilsynelatende motsetning knyttet til ulike forventninger og manglende kommunikasjon rundt den lokale, kulturhistoriske folkemuseumsinstitusjonen. Artikkelen viser hvordan de ulike forventningene til hva et folkemuseum skal være kan føre til frustrasjon og konflikt mellom museum og lokalsamfunn. Avslutningsvis argumenterer artikkelen for at implementeringen av museenes samfunnsrolle peker mot en dypere konflikt og grunnleggende ambivalens i folkemuseumsinstitusjonen, knyttet til hva dens samfunnsbærende rolle skal være.

Nøkkelord: folkemuseum, museumspolitikk, samfunnsrolle, kontroversielle tema

In recent decades, public museum policies in Norway have increasingly envisioned the museum as a crux for boldness, critical perspectives on contemporary issues, and social agency. Despite these changes in public policy, segments within the local community have maintained an image of the museum more in line with the historical mandate of this institution – as a unifying meeting place for the discovering of “roots”, pride, and the strengthening of a local identity. In this article, a controversial exhibition at Hadeland Folkemuseum is revisited to map out an apparent conflict found in disparate expectations and lack of communication surrounding the local, cultural historical institution of the folk museum. This article shows how these disparate expectations surrounding the local museum and its role can lead to frustration and conflict between museum practitioners and the local community. Finally, the article argues that the implementation of the new museum policies might point towards a deeper conflict and inherent insecurity in the institution of the folkemuseum and to what its social role should be.

Keywords: open-air museum, museum politics, social agency, controversy

På Halvdanshaugen, ved foten til Halvdan Svartes gravhaug, ligger Hadeland Folkemuseum. Med sine karakteristiske gårdstun, hvilende mellom kulturminner fra vikingetid og middelalder, omkranset av storgårder i et historisk mektig landbruksområde, fanger Hadeland Folkemuseum den nasjonalromantiske, førindustrielle essensen som ifølge folkloristen Anne Eriksen kjennetegner mange norske folkemuseer.1 Forsommeren 2015, i forbindelse med den nasjonale 70-årsmarkeringen av frigjøringen fra tysk okkupasjon, skulle Hadeland Folkemuseum åpne utstillingen Alt for Norge. Utstillingen ble for offentligheten presentert som «en annerledes utstilling om krigen»2. Jeg var utstillingsleder, og ny; både i bygda, i museumssektoren og på Hadeland Folkemuseum. To år tidligere hadde jeg blitt ansatt som programansvarlig med ansvar for å styrke museets samfunnsrolle, med mål om å nå et nytt og yngre publikum gjennom formidling som opplevdes mer relevant i samtiden. Oppgavene var i tråd med museets nylig vedtatte strategi.3

Alt for Norge og frigjøringsmarkeringen ble et av mine første prosjekter. Én uke før åpningen la jeg ut en forhåndsreklame av utstillingen på sosiale medier. Innlegget førte til sterke reaksjoner, og resulterte i et konfliktnivå som museet tidligere ikke hadde vært i befatning med. Som utstillingsleder opplevde jeg debatten som ubehagelig. Særlig fordi min bakgrunn som ung innflytter, mine nettverk, min synlige deltakelse i lokalpolitikken, mine visjoner for museet og ikke minst forventninger fra styret, ledelse og kulturpolitiske føringer ble trukket inn. Vi ble møtt med heftig kritikk mot museet, både lokalt og fra nasjonal politisk ledelse. Jeg forsto det ikke, begynte å grave, og spurte meg selv: Kunne reaksjonene på utstillingen Alt for Norge, og særlig installasjon Twitter-quiz, bidra til å belyse praktiske utfordringer med implementeringen av nasjonale føringer ved lokale steder, samt mer overordnede problemstillinger om hva et folkemuseum skal og bør være i dagens samfunn?

Formålet med denne artikkelen er ikke å konkludere med at noen i konflikten som analyseres har «rett», eller at noen meninger om folkemuseets rolle er mer «riktig» enn andre. Snarere ønsker jeg å analysere argumentene, og de øvrige konfliktlinjene som kom frem i kjølvannet av utstillingsåpningen. Som museumsansatt har jeg selv følt på et kunnskapshull, og ønsker dermed å ta utgangspunkt i konflikten for å adressere overordnede spørsmål om folkemuseenes rolle i et museumspolitisk landskap i endring.

Endringene som har preget museumssektoren de siste tiårene har blitt evaluert med vekt på det organisatoriske og faglige arbeidet.4 Denne artikkelen vil fokusere på hvordan endringene har påvirket forholdet mellom museum og lokalsamfunn. Med utgangspunkt i utstillingen Alt for Norge viser jeg hvordan konflikter og motsetninger oppstod da deler av publikum tilsynelatende hadde andre forventninger til hvilken rolle museet skal spille i samfunnet enn jeg og museet selv hadde. I det videre vil jeg forsøke å beskrive spennet mellom disse forventningene. Med utstillingen Alt for Norge som case vil denne artikkelen utforske et lite beskrevet tema i etterkant av museumsreformene og den endrede museumsforståelsen:

På hvilke måter tydeliggjorde reaksjoner på utstillingen Alt for Norge, og forsøk på implementeringen av museenes endrede samfunnsrolle på Hadeland Folkemuseum, ulike forventninger til hva et lokalt folkemuseum skal være?

Artikkelen er inndelt i tre deler: Etter en innledende bakgrunnsbeskrivelse av Hadeland Folkemuseum vil jeg presentere en teoretisk og en metodisk del. Her vil jeg plassere Hadeland Folkemuseum og arbeidet med samfunnsrollen mot et bredere historisk bakteppe der både institusjonshistorikk og begreper avklares. I denne delen vil jeg også trekke inn hvordan andre folkemuseer har nærmet seg utfordringen som artikkelen tar opp. I denne innledende delen vil jeg også løfte frem forskningsetiske refleksjoner knyttet til det å forske på egen arbeidsplass. For det andre vil jeg gi en kort beskrivelse av utstillingen Alt for Norge og installasjonen som særlig utløste kritikk, Twitter-quiz. Deretter går jeg nærmere inn på reaksjonene og beskriver funn fra min analyse av debatten. I artikkelens tredje og siste del vil jeg argumenterer for at folkemuseene, med sine institusjonshistoriske og ideologiske røtter fra 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjektet, står ovenfor særegne utfordringer i møte med endringer i forståelsen av museenes samfunnsrolle. Denne delen tar for seg en punktvis drøfting av reaksjonene: det politiske museet, det historiske museet, den skjulte konflikten og kritikk av utstillingens kvalitet. Til slutt løfter jeg frem mulige videre forskningsområder og spør om konflikten rundt Alt for Norge peker mot en dypere utfordring knyttet til folkemuseumsinstitusjonen.

Hadeland Folkemuseum

Bygdemuseet Hadeland Folkemuseum, grunnlagt i 1913, har i likhet med det norske museumslandskapet for øvrig gjennomlevd store endringer de siste tiårene. Den nasjonale museumsreformen iverksatt etter Stortingets vedtak i 2000 reduserte antall norske museer drastisk. Hadeland Folkemuseum ble sammen med Kittilbu Utmarksmuseum, Lands Museum og Hadeland Bergverksmuseum konsolidert inn i det nye Randsfjordmuseet i en tidkrevende prosess preget av både pragmatisme og sterk motstand.5 Med overskriften Framtidas museum pekte Stortingsmelding 49 (2008) ut nye faglige mål for museene, oppsummert med «de fire f-ene»: forvaltning, formidling, forskning og fornying.6 Flere kulturpolitiske dokumenter hadde de siste tiårene rettet en tydelig kritikk mot det gamle,7 og institusjonenes «tilstivna museumstradisjon i formidlinga av det tradisjonelle».8 Samtidig meislet stortingsmeldingene ut nye offentlige føringer for museenes samfunnsrolle, der museene «skal vera ei kjelde til kritisk refleksjon og skapande innsikt for nolevande menneske gjennom å knyta notida saman med fortid og framtid».9 Museenes rolle ble i økende grad redefinert bort fra rollen som allvitende monologinstitusjoner, over mot en mer problematiserende institusjon, i dialog med omverden og sin egen samtid. De offentlige dokumentene fremsatte en tydelig forventning til at norske museer skulle ta til seg denne nye museumstanken.10 Samtidig ble det enkelte museum gitt stor frihet til å fylle begrepet samfunnsrolle med konkret innhold. St.meld. nr. 49 understreket at det i dette arbeidet «ligger stor faglig frihet og samtidig utfordringer for museene i å definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv».11

Illustrasjon 1.

Utstillingsplakaten til Alt for Norge. Bakgrunnsbildet er hentet fra museets arkiv, SS-publikasjonen Der Untermensch utgitt i 1942. Foto: Randsfjordmuseet.

Randsfjordmuseet har siden konsolideringen jobbet med ulike organisasjonsformer, men består som fire besøksarenaer med totalt 20 ansatte og samlet årlig besøkstall på rundt 30.000. Hadeland Folkemuseum er Randsfjordmuseets administrative hovedsete, og har det største besøksvolumet på mellom 10–15.000 årlig.12 I forbindelse med den nasjonale frigjøringsmarkeringen i 2015 jobbet de fire avdelingene i Randsfjordmuseet samlet med utstillinger og program under en felles tematisk overbygning. I tråd med stortingsmeldingenes føringer, ønsket museet å benytte den historiske markeringen som et utgangspunkt for kritisk refleksjon rundt sammenhengen mellom historie og samtidens utfordringer. Viktigheten av at museet jobbet med dette perspektivet på historieformidlingen ble understreket av daværende direktør, Leila Valvik Raustøl i et intervju i 2013: «Vi har selvsagt et ansvar for å forvalte det historiske perspektivet. Samtidig har vi et ansvar for å tenke kritisk både om historien og på hvordan nåtid og fremtid forstås, skapes og påvirkes».13 Til grunn for denne strategiske utviklingen lå blant annet de siste årenes kulturpolitiske oppfordring om å fylle museenes samfunnsrolle med lokalt innhold.14

Framtidas museum og folkemuseumsparadigmet: Et teoretisk bakteppe

Debatten rundt utstillingen Alt for Norge viste at det eksisterer forventninger til det lokale museet. Ved Hadeland Folkemuseum var dette forventninger som frem til da ikke hadde blitt uttalt, men som gjennom konflikten fikk et språk, og ble artikulert. På den ene siden ytringer som ga uttrykk for en mer tradisjonell folkemuseumsforståelse i tråd med den historiske etablerertanken og på den andre siden ytringer som vektla museenes nyervervede samfunnsrolle. Disse ulike forventningene og oppfatningene kan beskrives som ulike museumssyn, med ulike ideologiske og historiske utspring.

Den tradisjonelle folkemuseumstanken har i Norge blitt beskrevet av Hans Jakob Ågotnes som et «folkemuseumsparadigme»15, nemlig at én bestemt tenkemåte preget museumsgrunnleggelser over hele landet gjennom en lang periode. Denne bestemte folkemuseumstenkemåten var forankret i den norske nasjonsbyggingen og ønsket om å samle folket om en nasjonal kultur som legitimerte staten.16 Den nasjonale kulturen ble synonym med bondekulturen, som ble oppfattet som både «eldst og mest ekte […] og representerte en levende forbindelse til Norges storhetstid i vikingtid og middelalder».17 På denne måten kan folkemuseenes historie ses som lokale og særegne museumsinstitusjoner, som fortsatt må forstås i sammenheng med et nasjonalt, ideologisk prosjekt.18 I artikkelen Friluftsmuseet og kampen om fortiden beskriver sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen hvordan friluftsmuseenes (som utgjør den utendørs delen av folkemuseene) opprinnelige samfunnsoppdrag «besto i å tydeliggjøre forbindelsen mellom dagens nordmenn og deres forfedre, og å bevare angivelig autentiske uttrykk for norsk kultur og væremåte for ettertiden».19

På denne måten både var og er folkemuseumstanken «basert på en etnisk og genealogisk nasjonsforståelse».20 På tross av de store endringene i det offentlige museumssynet, hevder Anne Eriksen i boken Museum: En kulturhistorie at folkemuseumsparadigmet paradoksalt nok har fått styrket, snarere enn kritisk utfordret sin posisjon.21

Begreper som omhandler museenes samfunnsrolle og museet som samfunnsaktør brukes hyppig i museumsfeltet. Likevel viser undersøkelser, som for eksempel Åshild Andrea Brekkes doktorgradsavhandling Changing Practices fra 2018, om samfunnsrolle og endringer i museumsorganisasjonen,22 og ICOMs kartleggingsundersøkelse blant museumsansatte fra 2016,23 at det er stor variasjon i forståelsen av hva begrepet samfunnsrolle rommer. I denne artikkelen legger jeg til grunn den offentlige kulturpolitiske forståelsen slik den blir omtalt i dokumenter som Framtidas museum, Museum, mangfald, minne, møtestad og Kulturpolitikk fram mot 2014.24 På grunn av den store variasjonen i forståelsen av begrepet, tar artikkelen også utgangspunkt i en mer konkret og anvendt forståelse av hva museenes samfunnsrolle innebærer. Her har jeg lagt til grunn erfaringer og rapporter fra ABM-utviklings prosjekt BRUDD og prosjektets fortolkning av de ovennevnte kulturpolitiske dokumenter.25 Fra 2003 jobbet BRUDD-prosjektet, bestående av ni museer, som pådrivere for å utforske den nye museumsrollen. Gjennom problemorientert og kritisk formidling som anvendt metode, bidro BRUDD til å utvikle en kritisk bevissthet som knyttet museenes samfunnsrolle til egen institusjonspraksis og institusjonshistorikk. I publikasjonen BRUDD, en rapport over prosjektet, defineres samfunnsrollearbeidet rundt to ofte overlappende hovedkategorier: de vanskelige og marginaliserte historiene, og en problemorientert og kritisk formidling. BRUDD beskrev museets nye samfunnsrolle som en ny måte å tenke og arbeide på der museene skulle: «tørre å stille spørsmål, ta standpunkt, invitere til debatt og utøve en problemorientert samfunnskritisk funksjon».26

I artikkelen Museenes samfunnsrolle – et kritisk perspektiv, beskriver Ole Marius Hylland dagens museer, med sine mange og varierte oppgaver, som en av samfunnets mest komplekse institusjoner.27

Derfor er det på sin plass med en presisering av hvilken museumsforståelse som legges til grunn i denne artikkelen. Kulturrådets rapport Museum, arkiv og samfunn understreker det museumsfaglige behovet for forskningsaktivitet som problematiserer museenes verdigrunnlag og ideologi.28 I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i museenes ideologiske raison d'être, og legger til grunn Åshild Andrea Brekkes teoretiske skille mellom museum som idé og museum som organisasjon, der det første viser til museenes ideologi og hvorfor, mens det andre viser til museenes mer praktiske strukturer og manifestasjoner.29 En beslektet tilnærmelse finnes i Thomas Michael Walles begrep om museets overordnede narrativ. Med begrepet museets narrativ: «løftes blikket opp fra den enkelte utstilling eller det enkelte formidlingsopplegg, og peker på narrativet som en legitimering av institusjonell og ideologisk kunnskap».30 Med denne teoretiske tilnærmelsen forstås museets samfunnsrolle ikke først og fremst som en rekke nye oppgaver og praksiser, men som et nytt hvorfor som på et grunnleggende nivå endrer og utfordrer museenes overordnede og implisitte fortelling og formål.

For å forstå hvorfor Alt for Norge skapte konflikt lokalt, er det avgjørende å plassere Hadeland Folkemuseum og det tradisjonelle museumssynet i en breiere historisk kontekst. Folkemuseenes fremvekst, fra midten av 1800-tallet til tidlig etterkrigstid, bidro til å endre det norske museumslandskapet på særlig to områder. I løpet av denne hundreårsperioden endret folkemuseene forståelsen av hva som var museenes samfunnsoppdrag, og disse endringene førte til forskyvninger i det hierarkiske, didaktisk-orienterte maktforholdet mellom museum og publikum. Der tidligere museumsformer, som de urbane universitetsmuseene, var institusjoner «utenfor» samfunnet som formidlet abstrakt kunnskap, fantes ikke skillet mellom «museum» og «samfunn» hos folkemuseene.31 De lokale folkemuseenes primære oppgave var ikke å opplyse publikum, men å formidle gjenkjennelse, skape tilhørighet og gi «kulturell oppvåkning».32 Folkemuseene var viktige lokale samlingsplasser der man arrangerte dans, teater og andre tilstelninger, med historien som stemningsskapende ramme. Folkemuseene la ikke bare til rette for å styrke bygdefolkets eierskapsfølelse til museet gjennom et gjenkjennelig og lokalt formidlingstilbud, folkemuseene var museum av og for bygdefolket selv.

Illustrasjon 2.

St. Hans-feiring på Halvdanshaugen med rekonstruksjon av bondebryllup på Hadeland Folkemuseum, 1930-1940 (antatt). Foto: J.H. Küenholdt A/S/ Randsfjordmuseet.

Det symbiotiske forholdet mellom museum og lokalsamfunn var en forutsetning for grunnleggelsen av mange folkemuseer i distriktene. Hadeland Folkemuseum ble i sin tid både etablert, bygget opp og driftet av frivillige. På folkemuseene kunne man komme for å se på «seg selv og sitt eget».33 På denne måten var folkemuseene en «selvmonumentalisering» der de besøkende selv ble «musealisert» som bærere av den samme kulturen som folkemuseet viste frem.34 Folkemuseenes rolle som identitetsskaper ble dermed etablert som en viktig museal oppgave uatskillelig fra museets samlinger, formidling og plassering. I jubileumshilsenen til Hadeland Folkemuseums 100-årsjubileum understreker Anne Eriksen hvordan museet var «en levende del av lokalmiljøet og bygdekulturen».35 En forutsetning for denne rollen var lokalbefolkningas følelse av eierskap og sterke tilknytning til folkemuseet.

Folkemuseer, definert som «gamle bygninger kombinert med systematisk kulturhistoriske samlinger»36, utgjør den dominerende museumstypen i Norge i dag.37 Likevel er det, med noen få unntak, i liten grad kritisk forskningsaktivitet knyttet til denne institusjonsformen,38 og til hvordan kulturhistoriske museer samhandler med samfunnet de opererer i.39 Tone Ydse beskriver fraværet av museologisk forskning på kulturarvsområdet som særlig problematisk. Allerede i 2007 beskrev Ydse behovet for et metaperspektiv på hvordan disse museene jobber med institusjonshistorie og samtidskultur, og samhandling mellom institusjonen og samfunnet rundt seg, som presserende.40 På tross av at museenes samfunnsrolle har preget norsk museumspolitikk i over to tiår, påpeker Brekke i 2018 det stadige fraværet av forskning på museenes samfunnsrolle.41

Behovet for forskningsaktivitet knyttet til den praktiske implementeringen av den nye museumsrollen synes med andre ord viktig. Selv om det meldes om velvilje i forhold til endring og tilpasning ved norske museer, kan mye tyde på at arbeidet med å gi mening til den nye museumsrollen innenfor museumsinstitusjonen er utfordrende.42 I ICOM-publikasjonen Mot nye relasjoner mellom museum og samfunn hevder Kathrin Pabst at «etter nytekningen følger utprøvningen, og det er denne fasen mange norske museer nå er inne i».43 Liv Bjelland spør i teksten Lørenskog Bygdemuseum «hvilke oppgaver skal og kan dette gamle, lille gårdstunet egentlig løse for befolkningen? Nostalgisk møteplass for noen – relevant historieformidler for alle?»44 En tilsvarende beskrivelse av de institusjonelle utfordringene med å forene de ulike museumssynene finnes i Walles artikkel Museale inkluderingsstrategier. Med utgangspunkt i Ågotnes’ beskrivelse av det tradisjonelle «folkemuseumsparadigmet», viser Walle hvordan dagens folkemuseer nå står ovenfor et nytt dialogisk paradigme.45 I tilfellet Norsk Folkemuseum hevder Walle at man snarere enn å gli over i det nye paradigmet har blitt stående «i en spagat mellom to paradigmer».46 I det videre ønsker jeg å knytte den viktige, men ofte abstrakte museale diskursen om museenes samfunnsrolle til konkrete erfaringer ved ett museum: Hadeland Folkemuseum, og én utstilling: Alt for Norge.

Metode

Reaksjonene i forkant av utstillingsåpningen for Alt for Norge var sterke. Min erfaring som museumsansatt er at det tilhører sjeldenhetene at publikums forventninger og forestillinger manifesterer seg som offentlige ytringer. Reaksjonene kom over en begrenset periode, både over telefon, på e-post, i lokalavisen og i riksmedia. I tillegg ble utstillingen kommentert og debattert i sosiale medier. Med kommentarer menes her «utsagn ytret i kommentarfeltene».47 Det primære empiriske tilfanget som dette forskningsprosjektet baserer seg på er tre avisartikler i henholdsvis lokalavisen Hadeland og i Dagbladet. I tillegg ytringene i kommentarfeltene, som videre er avgrenset til det innholdet som er tilgjengelig i nyhetsstrømmen på de åpne, offentlige facebook-sidene til lokalavisen Hadeland og til Randsfjordmuseet, Hadeland Folkemuseum i uken etterfølgende publiseringsdatoen 29.4.15. Som informasjonskanaler for en lokal nyhetsavis og et lokalt museum har disse to facebook-sidene en hovedvekt av følgere fra Hadelandsregionen.

Mange av reaksjonene bar preg av det offentlige ordskiftes korte og spissformulerte formspråk. Innlemmelsen av ytringer fra sosiale medier i tekstmaterialet har både fordeler og ulemper.48 På den ene siden får man utvetydige påstander som tydeliggjør uenigheter og konfliktlinjer. På den andre siden uteblir den utfyllende informasjonen som ligger bak disse standpunktene. Samtidig som jeg vil presentere folks meninger i debatten, ønsker jeg i tillegg å tydeliggjøre noen mer dyptgående synspunkter gjennom arkivstudier og intervjuer. Dette materialet ble undersøkt på to måter: undersøkelse av det tradisjonelle museumssynet lokalt, gjennom diskursanalyse av kommentarfelt og øvrige skriftlige kilder fra debatten, og en videre utforskning av konfliktlinjene som ble tydeliggjort og insinuert i denne kritikken.

I mitt arkivstudie har jeg fokusert på materiale fra Randsfjordmuseets eget arkiv. Her har særlig internarkiv som ble systematisert i forbindelse med museets 100-årsjubileum i 2013 vært viktig. Arkivet sammenfatter en stor mengde intervjuer og tekster med museets ansatte fra slutten av 70-tallet til i dag, dets sentrale samarbeidspartnere og lister over frivillige, samt hilsener og ytringer fra museumslag, styrer og eiere. Internarkivet fra jubileumsprosjektet omfatter også prosjektet Min stemme, der Hadeland Folkemuseum i 2012 gjennomførte en spørreundersøkelse for å få tilbakemeldinger fra publikum på hvordan brukerne oppfatter museet. Dette materiale har vært viktig for å forstå det tradisjonelle museumssynet, og hvilken rolle Hadeland Folkemuseum historisk sett har spilt i lokalsamfunnet.

I tillegg har jeg selv gjennomført tre semi-strukturerte intervjuer.49 Intervjuene ble gjort med personer som i kraft av sine verv og stillinger har inngående kjennskap til museet, samt spesiell innsikt i endringer i museets struktur, og museets forhold til publikum innenfor de siste 40 årene. Disse personene er definert som nøkkelpersoner i kraft av sine verv knyttet til museet og deres utstrakte lokale nettverk. Intervjuobjektene ble valgt ut med tanke på å få tilgang til informasjon og utdype tema og problemstillinger som dukket opp i debatten som fulgte i kjølvannet av utstillingen. De tre er: Einar Raastad, tidligere styreleder for Hadeland Museumslag og eier av Hadeland Folkemuseum. Raastad var i tillegg fungerende styreleder under konsolideringen som førte Hadeland Folkemuseum inn under Randsfjordmuseet; Jakob Ruud, direktør for museets tidligere hovedsponsor i det lokale næringslivet; Marit Tingelstad, livslang museumsnabo og tidligere stortingsrepresentant for Senterpartiet. Tingelstad har bred kjennskap til både bygda og lokalpolitikk. Denne studien legger i tillegg til grunn kulturpolitiske dokumenter, herunder stortingsmeldinger, NOUer, rapporter og evalueringer fra 2000-tallet til i dag.

Når det i artikkelen henvises til lokalsamfunnet, er det ikke basert på omfattende publikumsundersøkelser eller kartlegginger. Derimot avgrenses disse til den delen av lokalbefolkningen som selv aktivt har valgt å engasjere seg i den tidligere og pågående offentlige samtalen om hva Hadeland Folkemuseum er og skal være. Dette har vært nødvendig for å avgrense materialet som har klar relevans for denne artikkelens problemstilling. Samtidig medfører dette at sannsynlige variasjoner i forventninger til museet hos øvrige deler av lokalsamfunnet, ikke omtales i denne artikkelen. Endringene ved Hadeland Folkemuseum i den aktuelle strategiperioden fra 2015 til 2018 viser også utviklingstrekk som tyder på støtte i lokalbefolkningen, noe som for eksempel vises i en jevn årlig vekst i besøkstall.50 Disse endringene relaterer seg til økt og nyskapende arrangementshyppighet samt økt satsning på markedsføring.51

Disse endringene omhandler imidlertid museenes nye og problematiserende samfunnsrolle som danner utgangspunktet for den konkrete konflikten rundt Alt for Norge.

Artikkelforfatterens posisjonalitet

Å forske på og skrive om sin egen arbeidsplass medfører spesifikke etiske utfordringer. Som ansatt ved et bygdemuseum i en region der jeg selv er bosatt betyr at jeg har mange «hatter». Profesjonelle og private bånd til både intervjuobjektene, kritikerne og de øvrige ansatte ved museet spiller inn. Denne nærheten til både aktørene, så vel som utstillingen som danner grunnlag for forskningen, bidrar uvegerlig til å påvirke innholdet i konflikten jeg ønsker å forstå. Her er det særlig viktig å påpeke at jeg siden 2013 har vært aktiv i lokale politiske debatter, og slik markert meg som en politisk stemme i den samme kommunen som museet ligger. Særlig denne rollen ble trukket frem i kritikken mot utstillingen.52 Jeg har i tillegg markert meg som en pådriver for at museet bør ta en tydeligere samfunnsrolle, og utstillingen ble av noen kritikere oppfattet som en forlengelse av mitt private, politiske engasjement. I arbeidet med dette forskningsprosjektet har jeg følgelig lagt til grunn at dette har påvirket studien, og at deltakerne i prosjektet kjenner til og har meninger om mitt øvrige arbeid ved museumsinstitusjonen.53 Dette har fått innvirkning på utformingen av dette forskningsprosjektet, og følgelig er ingen av de tre intervjuobjektene, Tingelstad, Ruud og Raastad, anonymisert. De har gitt sitt samtykke til dette. Samtidig som det å forske på egen arbeidsplass medfører en rekke etiske utfordringer, har den samme nærheten vært en forutsetning for at dette problemfeltet vokste frem og at jeg fikk anledning til å gjøre meg disse erfaringene.

Randsfjordmuseet laget utstillingen Alt for Norge med et uttalt ønske om å skape debatt.54 Det kan være nærliggende å forstå reaksjonene som fulgte som en konflikt mellom lokalsamfunn og museum. Som utstillingsansvarlig for den samme utstillingen er det en fare for at jeg i analysen av en slik konflikt kan leses som en forsvarer av museet og mine egne valg. Som nevnt tidligere er mitt formål imidlertid ikke en normativ analyse av hva et folkemuseum «skal» være, eller om utstillingen Alt for Norge var «god» eller «dårlig». Snarere vil en deskriptiv gjennomgang av konflikten forhåpentligvis bidra med kunnskap for videre arbeid ved norske bygdemuseer. Min motivasjon har vært å bedre forstå samfunnsrollearbeid i praksis, slik den utspiller seg i dynamikken mellom kulturpolitikk, museum og lokalsamfunn.

Noe av kritikken som ble rettet mot både museet og utstillingen var personlige anklager mot daværende direktør for Randsfjordmuseet, Leila Valvik Raustøl, og meg selv. At denne typen problemstillinger er en vanlig utfordring for norske museumsansatte tydeliggjøres i den nylig gjennomførte ICOM-kartleggingsundersøkelsen av arbeid med museenes samfunnsrolle ved 22 norske museer.55 Ifølge undersøkelsen var en utfordring museumsansatte møtte i arbeid med samfunnsrollen nettopp å bli godtatt som «nøytral».56 I den samme undersøkelsen kom det også frem at arbeid med kritiske og kontroversielle tema var vanligere ved større institusjoner enn ved mindre institusjoner, der mindre lokalsamfunn gjorde det krevende å ta opp vanskelige tema på grunn av sosiale sanksjoner, og der prosjekter med følsomme tema hadde blitt valgt bort på grunn av «motvilje i lokalsamfunnet».57

Alt for Norge

Under overskriften Fred & Frihet? hadde Randsfjordmuseet i 2015 en serie arrangementer og totalt tre utstillinger relatert til den nasjonale frigjøringsmarkeringen. Program og utstillinger ble utarbeidet av tverrfaglige grupper ved hvert museum, i tett dialog og samarbeid med daglig leder. I konseptskissen for årsmarkeringen vedtatt i ledergruppa, ble satsningen beskrevet på følgende måte:

Historien om krigen har ofte vært fremstilt svart-hvitt. Det har vært fortellingene om ‘de gode mot de onde’ og ‘oss mot dem’. Gjennom lokale fortellinger vil vi stille spørsmål ved de lokale, regionale og nasjonale ‘sannhetene’ om det gode og det onde, både i et historisk og et samtidig perspektiv.58

Programmet besto hovedsakelig av foredrag som kastet et nytt lys på historien om krigen. Museet fikk besøk av forfatter Marte Michelet, historikere Morten Nordhagen Ottosen, Baard Borge samt en rekke lokale bidragsytere. De tre utstillingene var Landssviker på Lands Museum, en utstilling om de som havnet på den tapende siden etter krigen; Leo Eitinger på Hadeland Bergverksmuseum, en innlånt utstilling fra HL-senteret om den kjente psykiateren som overlevde konsentrasjonsleir og som en tid hadde hytte rett ved bergverksmuseet, og Alt for Norge på Hadeland Folkemuseum. Alt for Norge var delt inn i fire tematiske deler; gjennom tre historiske og ett nåtidig stopp, sporet utstillingen Alt for Norge konstruksjonen av et «oss» og et «de andre», med tema som eugenikk, landssvikoppgjør, lokalt NS-medlemsskap og fortellinger om motstandshelter. Utstillingens siste stopp var dagens Hadeland og den da svært aktuelle lokale debatten om innvandrings- og flyktningepolitikk. Museet hadde som uttalt mål at utstillingen skulle stille spørsmål ved lokal krigs- og etterkrigshistorie, samt utfordringer knyttet til diskriminering og rasisme i dagens samfunn. I prosjektbeskrivelsen ble betydningen av å trekke markeringen inn i dagens samfunn fremhevet. Med utgangspunkt i læresetningen om at man må kjenne historien for ikke å gjenta den, ønsket prosjektgruppa å utfordre publikum til å reflektere rundt sin egen samtid og spørre «hva har vi egentlig lært?»59 I tillegg til gjenstander, tekster og foto, inneholdt utstillingen to interaktive installasjoner: Twitter-quiz, en digital multiple choice-quiz der publikum kunne koble et offentlig utsagn til et utvalg kjente personer. I en presentasjon av utstillingen til lokale skoler beskrev jeg installasjonen slik:

Twitter-quiz er historie presentert gjennom sosiale mediers formspråk. Internett sitt inntog har gjort det lettere å komme med korte, temperamentsfulle ytringer. Men internett har også gjort sterke ytringer vanskeligere å glemme. De fleste i dag tar avstand fra nazismen. Det er fremdeles vanskelig å forstå hvordan en nasjon kunne støtte opp om en slik grusom ideologi. I Twitter-quiz må du selv avgjøre: Hvilken offentlig kjent person har kommet med hvilken offentlig uttalelse.60

Illustrasjon 3.

Twitter-quiz presenterte historie gjennom sosiale mediers formspråk. I Twitter-quiz må publikum selv avgjøre: hvilken offentlig person har kommet med hvilken offentlige uttalelse? Foto: Randsfjordmuseet.

I tillegg hadde museet leid inn kunstinstallasjonen Rasistsjakk. 61 I denne satiriske og omfangsrike installasjonen hadde konseptkunstner Christopher Nielsen stilt den «svarte» og «hvite» rase opp mot hverandre på sjakkbrettet, og når publikum flyttet på dem kom de 60 cm høye figurene med eksplisitte utsagn inspirert fra kommentarfelt i norske aviser.

En uke før utstillingen skulle åpne la jeg ut en forsmak på museets facebook-side. Innlegget viste et bilde fra Twitter-quiz med følgende tekst: «I dag ble Twitter-quiz installert i utstillingen Alt for Norge. Klarer du å koble riktig uttalelse til rett persons «twitterkonto?».62 Den aktuelle uttalelsen skulle kobles til den fiktive «twitterkontoen»: enten Peder Are Nøstvold @fjordmann, Adolf Hitler @DerFührer, eller Per Sandberg @formannen. Uttalelsen lød: «forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn».63 Riktig svar var daværende nestleder i Fremskrittspartiet Per Sandberg.64

Twitter-quiz hadde i alt tolv ulike uttalelser fra historiske og samtidige personer: politikere (SV, AP, MDG, FrP), dømte terrorister, motstandshelter, forfattere og samfunnsdebattanter.

Kritikken og museet: konflikt som verdifull kunnskap

Skjermdumpen som ble lagt ut på museets facebook-side skapte debatt om installasjonen, og om utstillingen. De neste døgnene kokte det både på sosiale medier og med henvendelser fra media og Fremskrittspartiets partikontor. Da journalistene begynte å ringe, var vi i liten grad forberedt på disse reaksjonene. I forberedelsene til åpningen av de tre utstillingene hadde ledelsen, styret og utstillingsgruppene vært oppmerksom på det vi anså som tre potensielt kontroversielle elementer: Innlemmelsen i Alt for Norge av historien om motstandsarbeidet til Monserud-familien som på grunn av sin tilknytning til kommunismen i liten grad tidligere hadde blitt omtalt lokalt; Sikkerhetsvurderinger med politiet på Hadeland på grunn av økt lokal aktivitet i høyreekstreme miljøer som Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI); og kontroverser knyttet til utstillingen Landssviker som offentliggjorde navn på lokale landsforrædere.

Reaksjonene kom imidlertid fra andre hold, og var rettet mot andre elementer av utstillingen, enn forventet. Av de tre utstillingene var det bare én som førte til sterke reaksjoner: Twitter-quiz-en, som var en del av Alt for Norge-utstillingen. Hvorfor kom kritikken der den gjorde? Ved første øyekast kan det virke åpenbart at installasjonen Twitter-quiz, med sitt konfronterende formidlingsgrep skapte reaksjoner. Hendelsen skapte offentlig debatt om museet og museum generelt, noe vi ønsket, men sjelden lykkes med. Viktigst, debatten rundt Twitter-quiz bidro til å avdekke mer dyptgående uttrykk for ulike forventninger til hva et museum er og skal være. Prosessen bak, konflikten rundt og undersøkelsene i etterkant av Alt for Norge er praksisbasert innsikt som kan bidra til å skape økt forståelse for utfordringene med implementering av museets samfunnsrolle, og som avdekker utfordringer i museets kommunikasjon med publikum. I den videre drøftingen har jeg valgt å ikke inkludere kritikken som omhandlet Sandberg.65 Denne delen av reaksjonene kritiserer museets bruk av virkemiddel, noe man kan være enig eller uenig i. Dette er en interessant debatt, men ut fra reaksjonene er det vanskelig å si noe mer generelt om meningsytrernes tanker om museets rolle i samfunnet. Jeg har isteden valgt å legge vekt på den delen av reaksjonene som kritiserer museet fordi vi bryter med det de mener er et folkemuseums oppgaver. Innenfor denne avgrensningen har jeg kategorisert drøftingen av reaksjonene langs tre parametere: Kritikk av museet som politisk; Kritikk av museet som samtidig; Kritikk av utstillingen som dårlig.

Fra bogtrær til Twitter: Museet som politisk

Da utstillingen Alt for Norge åpnet i 2015, representerte den en dreining i Randsfjordmuseets arbeid. Det samme året hadde museet vedtatt en ny strategi med tydelige henvisninger til museets samfunnsrolle.66 Særlig var vektleggingen av det aktive museet som skulle «delta i samfunnsdebatten» en formulering som endret rollen museet hadde hatt i lokalsamfunnet frem til da. På tidspunktet da utstillingen åpnet var Randsfjordmuseet opptatt av å ikke innta politiske standpunkt, et tema som stadig diskuteres internt, men i større grad å være et museum som løfter frem politiske tema. Direktør Raustøl poengterte dette skillet: «Det er ikke vi som skal komme med alle svarene. Vår utfordring er å inspirere folk til refleksjon over sin fortid og samtid».67

I analysen av kommentarfelt, avisinnlegg og intervju er den mest omfangsrike kategorien reaksjoner på at museet med denne utstillingen beveget seg inn i et felt som ble oppfattet som politisk. Omfanget kan sees i sammenheng med at utstillingen fikk en tydeligere politisk profil i sin referanse til en nålevende politiker. I denne kategorien er det likevel en stor andel reaksjoner som gir uttrykk for en prinsipiell motstand mot at museet skal ta opp politisk tematikk. Blant både intervjuobjekter og kritikere i sosiale medier ble det hevdet at det å løfte frem samtidige politiske tema ikke var å anse som en oppgave for et museum.68 I tillegg til flere kommentarer som direkte uttaler at politikk ikke hører hjemme på museum, knyttet flere av kritikerne den politiske kritikken til museets rolle som offentlig institusjon. Uttalelser som understreket at utstillingen var «på et offentlig museum», «på et statsdrevet museum med statslønnede ansatte» og «et museum jeg er med på å finansiere», peker mot at museer som offentlige rom ikke forventes å ha «politiske motiver» eller «flagge» sine standpunkter. I sine svar og i interne dokumenter understreket Randsfjordmuseet at de med denne utstillingen hadde en tydelig misjon der de ønsket å problematisere utenforskap og rasisme i 2015 uten at de med det inntok et politisk standpunkt. I utstillingsgruppens notat ble dette poengtert kort i planleggingsfasen: «Etisk problematikk? ‘Politisk farge’ bør ikke gjenspeiles- museet er uavhengige»69. Der museets ledelse, utstillingsgruppene og meg selv opplevde å manøvrere mot en rolle der vi rettet et kritisk blikk på tema i tiden uten å være en politisk meningsaktør, hadde vi ikke lyktes i å kommunisere og skape forståelse for dette skillet utad.

Skepsisen mot at museet engasjerte seg i sin politiske samtid ble også vektlagt i intervjuer gjennomført i etterkant av utstillingen. I intervjuer om den endrede museumsrollen, og reaksjonene knyttet til Alt for Norge, ble det tydelig hvordan denne typen arbeid for mange fremsto som noe nytt. Alt for Norge ble forstått i sammenheng med andre nylig gjennomførte museumsarrangement som ble oppfattet som mer politisk (Pride-markering), der reaksjonene først og fremst var preget av undring over at museet jobbet med tema som ble oppfattet som langt utenfor museets arbeidsområde.70

Det kan virke som at reaksjonene springer ut av en manglende forståelse, snarere enn motvilje, for hvorfor museet plutselig skulle gjøre noe annet enn det tidligere hadde gjort. Det opplevde skiftet i museets rolle ble ifølge Jakob Ruud dermed raskt fortolket og forstått gjennom å vise til andre årsaker enn en endret museumsrolle ingen hadde hørt noe om:

Jeg har skjønt at bibliotekene også har litt samme rollen, de skal også delta i samfunnsdebatten og provosere og utfordre, men den rollen kan ofte bli tillagt persongalleriet og ikke museets oppdrag, og da kan det slå uheldig ut hvis ikke folk kjenner til at det er museets oppdrag.71

I debatten rundt Alt for Norge ble både direktør Raustøl og jeg en del av dette persongalleriet. Som nyinnflyttede, i begge tilfeller nytilsatte og i mitt tilfelle også synlig i lokalpolitikken, ble dette ifølge museets tidligere styreleder Einar Raastad en nærliggende slutning:

Det er bygdedyret. Her kommer du som ung jente, her har du fått ansvar, ikke sant, også på toppen av det hele så skal du begynne og være med å styre bygda også. Det er jo helt på trynet. Vi er ikke bedre, enn at vi blander litt snørr og barter.72

Den lokale motstanden mot museet som «politisk» kan også sies å ha sin naturlige motsats i en forståelse av museum som apolitiske eller nøytrale arenaer. Det er vanskeligere å opprettholde en illusjon om museet som nøytralt når fokuset skiftes fra det historiske med sin avstand, til det historisk nære og politisk aktuelle. I museumssektoren har ideen om det nøytrale museet langt på vei blitt dekonstruert.73 Reaksjonene mot det politiske museet viser at denne viktige institusjonskritikken ikke i tilstrekkelig grad har blitt formidlet ut av museumsportene. Det tydelige samtidsfokuset i Alt for Norge var også den største forskjellen på de tre utstillingene Randsfjordmuseet åpnet i 2015. At det å knytte fortiden til nåtiden kan oppleves som et krevende formidlingsgrep har også blitt erfart ved andre museer og utstillingsprosesser. I boken Museumsetikk i praksis beskriver Kathrin Pabst de interne vurderingene og samtalene knyttet til den kontroversielle utstillingen om Quisling, der enkelte sammenligninger til nåtiden ble unnlatt fordi man anså at det kunne bidra til å eskalere konfliktnivået.74 Direktøren for Telemarksmuseet (som ikke blir navngitt i boken) reflekterte rundt dette valget i etterkant av utstillingen:

Vi laget jo en biografisk utstilling […] men vi gjør ikke det som jeg tenker folk hadde forventet at vi gjør, dette her med å vise alle de andre skyggesidene i samfunnet, vi var ikke modige nok å trekke frem dette brune Telemark […] Jeg mener vi var for tannløse, antageligvis, at vi var for redde.75

Det at reaksjonene kom mot Alt for Norge og ikke de to andre, kan i noen grad forstås i lys av kritikken mot at museet så tydelig trakk krigen inn i samtidige tema.

Et sted for kulturell oppvåkning: Museet som historisk

Kritikken av museet som politisk henger tett sammen med den andre store innvendingen som ble rettet mot utstillingen: Museet som et sted for historie. Mens den første kritikken bygde på en oppfatning av utstillingen som problematisk fordi den løftet det politiske inn i det som skulle være et nøytralt sted, ble en mer historisk orientert kritikk også fremmet. Her fremholdt folk i kommentarfelt og i media det problematiske i at museet som historieformidler blandet seg inn i det samtidige. Som argument ble det stilt spørsmål til hvilken historisk verdi elementer som Twitter-quiz hadde.76 Reaksjonene henspiller på en klar forståelse om hva som er museets «egentlige» oppgave, nemlig å formidle historien. Mens Randsfjordmuseet jobbet for å aktualisere historien gjennom å gjøre den relevant i samtidige problemstillinger, viser reaksjonene at dette forsøket ble forstått som en bevegelse bort fra det egentlige museumsarbeidet. Museets tidligere styreleder Einar Raastad trakk frem nettopp de nye føringene om museenes samfunnsrollearbeid som noe som ofte ble opplevd som uforståelig:

Det akselererte da dette med samfunnsansvaret og samfunnsrollen begynte å bli fokusert. Da skjedde det nok et eller annet som medførte at folk spurte «hva i all verden skjer, hvor går museet nå?». Hva slags samfunnsrolle skal museet ha, liksom (…) Hadeland Folkemuseum ble etablert i 1913. Fra 1913 til 2004 så er det ganske lang tid, og så fra 2004 til 2016 – det er tolv år – så skal man gå fra å være et bygderettet folkemuseum som tar vare på bogtrær, smørkinner og træsjeverk og alt sånt, til å gå opp og plutselig være en aktør med samfunnsansvar.77

Raastad peker her på hvordan den nye tenkningen rundt museets samfunnsrolle ble oppfattet som særlig kontrastfylt stilt ovenfor det tradisjonelle folkemuseumssynet. Den endrede museumsrollen ble ikke bare mottatt med undring, «Hva slags samfunnsrolle skal museet ha, liksom», men beskrives som en direkte dreining vekk fra det «bygderettede» arbeidet. Det er i seg selv interessant at samfunnsrollen oppleves å stå i et motsetningsforhold til det bygdenære museumsarbeidet. I mine analyser av arkivmateriale og gjennom intervjuer, er det tydelig at folkemuseenes opprinnelige oppgave med å gi befolkningen «kulturell oppvåkning»78 og forståelse av seg selv som historiske aktører, er en beskrivelse med fortsatt relevans.79 Museets mangeårige samarbeidspartner, direktør for Hadeland Gjensidige Brannkasse Jakob Ruud, beskriver denne kulturelle oppvåkningen som tett knyttet til identitet og historie:

De dagene som vi har hatt der, har handlet om fred og ro: slippe jobb, slappe av, treffe venner, også har du det historiske grunnfundamentet om at du møtes på en historisk plass. At det er Halvdan Svartes gravplass, det betyr noe, for vi identifiserer oss veldig mye med Halvdan Svarte på Hadeland.80

Historisk formidling i form av utstillinger eller omvisninger har vært sekundært for den historiske opplevelsen.81 Slik Ruud beskriver: har imidlertid følelsen av å være i historien vært en viktig dimensjon ved et besøk på folkemuseene. Den historiske kulissen og museets gjenkjennelige gjenstander har ifølge Ruud gjort museet til et sted som har gitt besøkende en følelse av kontinuitet, tilhørighet og røtter:

han far var stolt av å vise frem hvordan ting var gjort før(…) Han viste frem fra sin barndom, så jeg lærte om hvordan det var da han var liten gjennom å være på museet. Jeg bygde helt sikkert opp stolthet over å komme fra en gård og ta vare på tradisjoner og verdier gjennom å være der (…) dette med egne røtter, og at du har et eller annet som ser bakover i tid, kjenner historien, ser bilder av dine besteforeldre som sitter på ei sånn trille som står på museet i dag. Det dokumenterer sånne ting, som gjør at stolthet og tilhørighet henger tett sammen.82

I likhet med Ruud vektla Raastad betydningen av gjenkjennelse, og han begrunnet det store folkelige engasjementet fra sin tid som styreleder på 80-tallet langs de samme linjene som Ruud: «De fikk en opplevelse av å kunne gå rundt i et vakkert kulturlandskap. De kunne se ting som n’far og n’bæstefar hadde brukt. De kunne se gamle hus som de kjente seg igjen i. Det å identifisere seg med museet».83 Anne Eriksens beskrivelse av den tradisjonelle folkemuseumstanken, der publikum kunne oppleve en «selvmonumentalisering» gjennom å se på seg og sitt, har fortsatt å være en sentral del av lokalmuseets samfunnsrolle, og et premiss for lokalsamfunnets eierskap og følelsesmessige engasjement for lokalmuseet. Det er imidlertid ikke dekkende å trekke konfliktlinjen mellom det historiske og det samtidige. Slik Ruud uttrykte det, henger tilhørighet og stolthet tett sammen. I analysen av arkivmateriale og intervjuer er gjenkjennelsen og selvmonumentaliseringen som beskrives ved Hadeland Folkemuseum i stor grad knyttet til en positiv opplevelse av fortiden og historien som stolthet.

De siste tiårene har de offentlige forventningene til framtidas museum, videreført av BRUDD-prosjektet, trukket frem samfunnsverdien av det problematiserende og modige museet som løfter de glemte, usynliggjorte og marginaliserte historiene frem i lyset.84 Deler av publikums forventninger til museet tegner et bilde av et museum mer i tråd med Ågotnes’ tradisjonelle folkemuseumsparadigme.85 Reaksjonene på utstillingen Alt for Norge tydeliggjorde hvordan Hadeland Folkemuseums forsøk på å fylle samfunnsrollebegrepet med innhold ikke ble godt mottatt, men kanskje først og fremst ikke forstått. I vår iver etter å fylle den nye museumsrollen med innhold, hadde Randsfjordmuseet i for liten grad brukt tid på å inkludere og introdusere lokalsamfunnet for de mange, kumulative endringene som museet og dets ansatte hadde gjennomgått. Som museumsnabo Marit uttrykte det: «kanskje ikke museet har vært flinke nok til å formidle hva de er og skal være fremover».86 Som museumsansatt kan det være lett å tolke kritikk som bakstreversk motstand, når det i realiteten skyldes at museene i liten grad har gitt lokalsamfunnet mulighet til å forstå de endrede rammevilkårene. På tross av tiår med samfunnsrolle i det norske museumslandskapet, hevdet Jakob Ruud at: «folk flest, den vanlige skeptiske hadelendingen, har nok foreløpig et ganske tradisjonelt syn på museet. Det skal være en utstilling for gamle ting, og en møteplass hvor du får rømmegrøt på søndag».87

Den skjulte konflikten: Reisen vekk fra folkeligheta

Reaksjonene mot Alt for Norge kan forstås som friksjon mellom motstridende og uavklarte forventninger som møttes innenfor museumsportene til Hadeland Folkemuseum. Samtidig peker undersøkelser av Hadeland Folkemuseums tradisjonelle rolle i lokalsamfunnet mot en parallell fortelling. Blant de som har hatt et aktivt engasjement for museet, og som har fulgt utviklingen tett, veves kritikken av utstillingen og samfunnsrollen inn i fortellingen om endringene bygdemuseet hadde gjennomlevd de senere tiårene. Einar Raastad har som leder av museumslaget og styreleder for Randsfjordmuseet fulgt hele prosessen, og beskriver utstillingen som et ledd i en opplevd maktforskyvning og fremmedgjøring:

Folk var skeptiske til konsolideringa. De visste ikke hva konsolidering var for noe, de var redde for at museet skulle miste sine verdier, de var redd for at museet skulle miste sin identitet inn i en stor enhet (…) Alle sånne endringer tar tid. Og når endringen kommer, så er det en konsekvens av at det har skjedd mange ting i forhånd. Og når bygdefolket begynner å bli negative, da har det bygget seg opp over lang tid, det er ikke noe som skjer over natta (…) med museumsreformen så kom det inn en del nye styringssystemer, og det medførte en del nye holdningsendringer som måtte komme fra museet ut mot folk. Det var liksom ikke så enkelt å få inngang, man følte vel etter hvert at museet var litt i ferd med å distansere seg litt fra folkeligheta. Det var nok en kombinasjon av at det var fremmede mennesker for bygdefolket, man fikk inn noen rutiner som var annerledes enn det man var vant med. Det begynte å koste penger (…) Det begynte å bygge seg opp på slutten av nittitallet (…) og det var mange som, og det er det fortsatt, som stiller spørsmålstegn, «hva er det museet driver med nå». Sånn som den utstillingen, den var det mange som ikke skjønte.

Folkemuseenes historiske fremvekst har blitt beskrevet som en demokratisering av museumsinstitusjonen.88 Et besøk på folkemuseet krevde ingen forkunnskap. Det Raastad beskrev som det «bygderettede» museet, var folkemuseet for det breie lag av befolkningen der besøkende kunne se på seg og sitt. Derfor er det ikke overraskende at de tette samarbeidspartnerne, som tidligere museumslagsmedlemmer, beskriver en følelse av gradvis fremmedgjøring fra folkemuseet, og at folkemuseet har fjernet seg fra «folkeligheta».89 I den offentlige debatten rundt Alt for Norge ble utstillingen kritisert for å holde for lav kvalitet.90 Ifølge Raastad var ikke problemet at kvaliteten var for lav, snarere beskrev han utstillingen som problematisk fordi den opplevdes fremmed i forhold til det publikum var vant med:

Dette med å heve utstillingene, de har blitt mer profesjonelle, sett fra et museumsfaglig synspunkt. Men de er nok litt fremmed for bygdefolk. Da de gikk på museet for å se på en utstilling så var det gamle ting, og det var masse ting, og vi kunne ta på og se på, og sånn er det jo ikke lenger.91

Der folkemuseet før hadde vært en levende del av lokalsamfunn og bygdemiljø, beskriver Raastad både den økte profesjonaliteten og samfunnsrollearbeidet som fremmed for lokalbefolkningen. Fra å være et sted man kunne komme og se på «ting som ’n far og ’n bæsfar hadde brukt»,92 har museet endret sin rolle og rokket ved forholdet der museet var «av folk og for folk».93 Gjennom intervjuene kom det frem en beskrivelse av at folk i bygda opplevde at museets holdning overfor lokalsamfunnet hadde endret seg, og at det hadde blitt vanskeligere å få innpass. Ifølge Marit Tingelstad hadde denne tendensen vært en gradvis utvikling fra profesjonaliseringen av museumsdriften, der museet signaliserte ovenfor bygda «at dette var så viktig og dette var så vitenskapelig at det må vi drive med».94 Det er viktig å ikke sette likhetstegn mellom disse enkeltsitatene, og tendenser blant folk på Hadeland generelt. Artikkelens mandat er ikke å redegjøre for hele spekteret i meningsmangfoldet på Hadeland når det gjelder museets rolle, men å si noe om de meningsbærende reaksjonene i kjølvannet av utstillingen.

Konflikten rundt Alt for Norge kan delvis forstås som resultat av en gradvis fremmedgjøring i forhold til det bygdesamfunnet som i flere tiår har bygget opp et museum de nå opplevde som arrogant og avvisende.95 Når gruppene som har funnet sine røtter på museet ikke lenger identifiserer seg med det museet presenterer, oppstår lett motsetninger og misnøye.

Under det nivået vi kan forvente av et folkemuseum: Utstillingen som dårlig

Blant reaksjonene på Alt for Norge utgjorde kritikk av utstillingens kvalitet en tredje store kategori. Dette var uttalelser hvis hovedinnvending var at utstillingen holdt for lav kvalitet, at utstillingen var under det nivået man kunne forvente av et folkemuseum eller at det var banalt. Som utstillingsansvarlig er det vanskelig for meg å vurdere reaksjonene i denne kategorien. Drøftinger knyttet til om Alt for Norge var en «bra» eller «dårlig» utstilling er i alle fall utenfor det problemområdet som denne artikkelen ønsker å besvare. En mer givende tilnærmelse er å vurdere hvorvidt Randsfjordmuseet kan sies å ha lyktes med utstillingens målsetning. Randsfjordmuseet ønsket å skape debatt om et tema, isteden opplevde vi å skape debatt om museet. Som et tidlig forsøk på å fylle museenes samfunnsrolle med innhold lokalt og skape debatt i bygda, var Alt for Norge delvis et mislykket forsøk. Samtidig var utstillingen vellykket i å gi praktisk erfaring og innsikt i hvordan nasjonale kulturpolitiske føringer tolkes, implementeres og møtes praktisk og lokalt.

Museumsforsker Deirdre Stam har hevdet at museenes nye rolle i all hovedsak er et teoretisk rammeverk som i liten grad har blitt oversatt til praktisk museumsarbeid, og som følgelig er overlatt til de enkelte museene og den enkelte museumsansatte å utforske.96 Denne praksisen oppmuntres av nasjonale føringer som understreket at det enkelte museum har faglig frihet til å definere og avgrense hva som er relevant og viktig knyttet til samfunnsrollen. Erfaringene fra Alt for Norge kan tyde på at de nasjonale føringene ikke i stor nok grad har tatt høyde for viktigheten av å undersøke de lokale og historiske kontekstene der de nye museumsoppgavene skal gjøres gjeldende.

Folkemuseenes identitetskrise: Mot en dypere institusjonskonflikt?

I den klassiske artikkelen fra 1972, The Museum, a Temple or the Forum, diagnostiserer Cameron Duncan museene med schizofreni og identitetskrise, og fremhever viktigheten av at museene i framtiden må avklare hva deres rolle skal være.97 På tross av artikkelens alder, fanger den dagens utfordringer med å gi mening til nye museumsforståelser innenfor etablerte institusjoner. Forstått innenfor denne rammen peker muligens konflikten rundt Alt for Norge og de to motstridende museumsforventningene mot en dypereliggende utfordring i folkemuseumsinstitusjonen som kan danne grunnlag for videre forskningsarbeid: Er det mulig å integrere visjonen om framtidas museum innenfor folkemuseets historiske vegger? Utfordringen sammenfaller med Hylland Eriksens oppsummering av museenes endrede oppgave: Mens folkemuseenes dannelsesoppgave før lå i å gjøre publikum «norske», eller i dette tilfellet til «hadelendinger», ligger museenes oppgave nå i deres «bidrag til en ny type kollektiv identitet som er forenlig med en global, for ikke å si glokal, tidsalder».98

Folkemuseene har fra sin grunnleggelse smeltet sammen identitetsbegrepet med tilhørighet og sted, identitet har blitt knyttet til kulturarv og samlinger med lokalt særpreg.99 I dag kan imidlertid folkemuseene sies å fremstå som en anakronisme. Identitetsbegrepet og identitetsarbeidet som en viktig museal oppgave har i liten grad blitt problematisert, og heller videreført i senere års kulturpolitikk. Den etniske og genealogiske identitetsforståelsen som ligger implisitt i folkemuseenes sammensmelting av identitet, tilhørighet og samlinger er imidlertid problematisk, for ikke å si på kant med dagens mangfoldige og inkluderende museumsideal.

Hvordan kan samfunnsrollearbeidets mål om mangfold og samtidskritikk integreres i folkemuseenes narrativ, som både i sin symbolske rolle og i sitt samlingsgrunnlag representerer et fortidig utsnitt av historien, og en identitetsforståelse som i liten grad fremstår som relevant i nåtidens Norge og i dagens bygder? På hvilken måte dagens folkemuseer kan sies å skape identiteter, og på hvilke premisser dette arbeidet gjøres innenfor folkemuseets materielle og symbolske rammer, er et område det trengs mer kunnskap om i videre forskning på folkemuseene som framtidas museum.

Konklusjon

Utstillingen Alt for Norge var Hadeland Folkemuseums forsøk, i tråd med rådende, overordnede statlige føringer, å fylle museenes samfunnsrolle med nytt innhold. Museets uttalte mål var at utstillingen skulle bidra til å skape debatt og refleksjon rundt utenforskap og rasisme. Isteden skapte utstillingen først og fremst en debatt om museet selv. Denne artikkelen har vist hvordan ulike og ofte motstridende forventninger til museenes rolle og mandat opererer i et spenningsfelt mellom publikum og ansatte innenfor samme museumsinstitusjon. Begge museumssynene beskriver museet som et sted man kan bruke for å oppnå ulike mål. Hva disse målene er, forstås derimot svært ulikt. Mens rådende føringer ser museets rolle som en pådriver for kritisk bevissthet rundt historie og samfunn, har det tradisjonelle folkemuseet hatt fokus på lokalsamfunnets røtter og en forestilt, felles fortid.

Samtalen om museets samfunnsrolle har i stor grad foregått internt i museumsmiljøet, med en foreløpig vektlegging av de interne utfordringene, som for eksempel organisatoriske og etiske, som den nye museumsrollen har ført med seg.100 Debatter rundt museenes arbeid med følsomme, kontroversielle og tabubelagte tema har ofte satt utstillingens tematiske og kontroversielle innhold i kjernen av problemforståelsen.101 Denne artikkelen har vist hvordan konflikten rundt utstillingen Alt for Norge kan forstås på en annen måte, nemlig som et konfliktfylt møte forårsaket av motstridende og uidentifiserte forventninger til hva et folkemuseum skal være. I artikkelen tydeliggjøres også konfliktpotensialet i manglende kommunikasjon med omverdenen. Etter tiår med omfattende endringer virker det tydelig at Hadeland Folkemuseum ikke har klart å innlemme deler av lokalbefolkningen i museets endrede rolle. Marit Tingelstads ord om at museene kanskje ikke har vært flinke nok til å formidle hva vi skal være fremover, er en påminnelse om en viktig, men kanskje for lite vektlagt del av museumsarbeidet i det stadig endrede norske museumslandskapet.

For hvem er det som egentlig skal bestemme hva et museum skal være i det 21. århundre? Har styringsmaktene i stor nok grad vektlagt betydningen av lokalmuseenes forhold til befolkningen da de formulerte de ulike styringsdokumentene? I en trettiårsperiode omtalt som profesjonaliseringen av museumssektoren har kanskje ikke disse endringene blitt profesjonelt kommunisert. Kanskje bør vi som museum, til tross for avhengigheten av de statlige bevilgningene, bli flinkere til å snakke med lokalsamfunnet i utviklingen av fremtidens lokale museer.

1Anne Eriksen, Museum. En kulturhistorie (Oslo: Pax Forlag, 2009), 103.
2Søknad om midler til prosjekt Fred & Frihet? Oversendt Regionrådet på Hadeland fra Randsfjordmuseet, 05.11.2014.
3Randsfjordmuseets strategi for perioden 2015–2018, vedtatt i styret 11.12.2014.
4 Kulturrådets museumsundersøkelse (Oslo: Kulturrådet, 2018); Knut Fossestøl, Eric Breit og Hanne Heen, Organisering av museene (Oslo: Kulturrådet, 2013).
5Merete Kuhle-Hansen, «Da arvegullet skulle selges!», i Hadeland Folkemuseum: 100 år på høgda. Jubileumsavis, (Gran: Granitt, 2013), 20.
6St.meld. nr. 49, Framtidas museum: Forvaltning, forskning, formidling, fornying (Oslo: Kultur- og kirkedepartementet, 2008–2009).
7Se f.eks. Framtidas museum; St.meld. nr. 48, Kulturpolitikk fram mot 2014 (Oslo: Kultur- og kirkedepartementet, 2009); NOU 1996: 7, Museum, mangfald, minne, møtestad (Oslo: Kulturdepartementet, 1996).
8 Kulturpolitikk fram mot 2014, 183.
9 Kulturpolitikk fram mot 2014, 183.
10 Framtidas museum.
11 Framtidas museum, 145.
12Besøksstatistikk og øvrig statistikk finnes i Kulturrådets årlige publikasjoner for museumsstatistikk 2012–2018 URL: https://www.kulturradet.no/publikasjoner?categoryIds=1202736,11058. [Lesedato 10.1.20.] Totale besøkstall for Hadeland Folkemuseum var 9021 i 2012, 11 676 i 2017 og 15 770 i 2018 (siste tilgjengelige tall), med en økning i antall betalende gjester fra 2689 (12) til 7009 (18).
13Leila Valvik Raustøl, «Tanker rundt jubileet», i Hadeland Folkemuseum: 100 år på høgda. Jubileumsavis (Gran: Granitt, 2013), 32.
14 Framtidas museum, 145.
15Hans-Jakob Ågotnes, «Lokalmuseet i det sosiale landskapet», i Kulturelle landskap: Sted, fortelling og materiell kultur, red. Torunn Elberg og Nils Gilje (Bergen: Fagbokforlaget, 2007), 45–67, her 51.
16Eriksen, Museum, 75.
17Eriksen, Museum, 76.
18Eriksen, Museum, 76.
19Thomas Hylland Eriksen, «Friluftsmuseet og kampen om fortiden», Norsk museumstidsskrift 2, no.1 (2016): 45. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-2525-2016-01-04.
20Hylland Eriksen, «Friluftsmuseet og kampen om fortiden», 45.
21Eriksen, Museum, 69.
22Åshild Andrea Brekke, «Changing practices. A qualitative study of drivers for change in Norwegian museums and archives», (Ph.d. diss., University of Leicester, 2018), 125–141.
23Kathrin Pabst, «Givende, utfordrende og på vei til å bli innarbeidet» i Mot nye relasjoner mellom museum og samfunn, red. Kathrin Pabst, Eva D. Johansen og Merete Ipsen (Oslo: Norsk ICOM, 2016), 15–36.
24 Museum, mangfald, minne, møtestad; Framtidas museum; Kulturpolitikk fram mot 2014.
25ABM-skrift #26, BRUDD: Om det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle (Oslo: Kulturrådet, 2006).
26 Om det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle.
27Ole Marius Hylland, «Museenes samfunnsrolle – et kritisk perspektiv: Om komplekse institusjoner og institusjonell lasteevne» Norsk museumstidsskrift 3, nr. 2 (2017), 77-91. DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN.2464-2525-2017-02-04.
28Tone Fredriksen Ydse, Museum, arkiv og samfunn: Kunnskapsbehov og utfordringer (Oslo: Norsk kulturråd, 2007), 7.
29Brekke, «Changing practices», 125–141.
30Thomas Michael Walle, «Museale inkluderingsstrategier» i Et inkluderende museum: Kulturelt mangfold i praksis, red. Anders Bettum, Kaisa Maliniemi og Thomas Michael Walle (Trondheim: Museumsforlaget, 2018), 107–127, her 108.
31Jf. f.eks. Eriksen, Museum.
32Eriksen, Museum, 89.
33Eriksen, Museum, 90.
34Eriksen, Museum, 90 og 127.
35Anne Eriksen, «Museene og lokalsamfunnet», i Hadeland Folkemuseum: 100 år på høgda. Jubileumsavis, (Gran: Granitt, 2013), 12.
36Haakon Shetelig, Norske museers historie (Oslo: Cappelen, 1944), 191.
37Ågotnes, «Lokalmuseer i det sosiale landskapet», 51.
38Eriksen, Museum, 159–179.
39 Museum, arkiv og samfunn, 7.
40 Museum, arkiv og samfunn, 7.
41Brekke, «Changing practices», 26.
42Kathrin Pabst, Eva D. Johansen og Merete Ipsen, «Museer som aktive samfunnsaktører», i Mot nye relasjoner mellom museum og samfunn, red. Kathrin Pabst, Eva D. Johansen og Merete Ipsen (Oslo: Norsk ICOM, 2016), 7-14.
43Pabst, Johansen og Ipsen, «Museer som aktive samfunnsaktører», 7–15.
44Liv Bjelland, «Lørenskog bygdemuseum», i I skyggen av nasjonen: Musealiseringen i Akershus, red. Kari Amundsen, Odd Are Berkaak og Camilla Maartmann (Oslo: Akademika forlag, 2013), 83.
45Walle, «Museale inkluderingsstrategier», 124.
46Walle, «Museale inkluderingsstrategier», 124.
47Royer Solheim, «Islamofobi og konspirasjonsteori. En diskursanalyse av document.no», (Masteroppgave, NTNU, 2017), 3.
48Se f.eks. Birgitte Prangerød Haanshus og Anders Ravik Jupskås, «Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge», Tidsskrift for samfunnsforskning 58, nr. 2 (2017): 145–165. DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN.1504-291X-2017-02-01; Ida Aalen, En kort bok om sosiale medier (Bergen: Fagbokforlaget, 2013).
49Einar Raastad, intervjuet av forfatteren 23.09.2016, transkribert fra lydopptak; Marit Tingelstad, intervjuet av forfatteren 21.09.2016, transkribert fra lydopptak; Jakob Ruud, intervjuet av forfatteren 23.09.2016, transkribert fra lydopptak.
50Kulturrådets årlige publikasjoner for museumsstatistikk 2012–2018. URL:https://www.kulturradet.no/publikasjoner?categoryIds=1202736,11058. [Lesedato 10.1.20.]
51Sissel Bjerkehagen, «Museum med gode takter», Avisen Hadeland, publisert 30.08.16, http://www.hadeland.no/debatt/leder/hadeland-folkemuseum/museum-med-gode-takter/o/5-21-161104; Annika Birkelund, «Langt fra sirumpa», Avisen Hadeland, publisert 22.06.15, http://www.hadeland.no/debatt/kultur/hadeland-folkemuseum/langt-fra-sidrumpa/o/5-21-55027
52I 2015 var jeg listekandidat for Gran SV. I tillegg til å sitte i lokallagsstyret deltok jeg i flere debatter i lokalmedia, blant annet knyttet til flyktningsituasjonen i 2015. Kritikken ble blant annet fremholdt i lokalavisen, se f.eks. «Utstillingsquiz provoserer», publisert 30.04.15, https://www.hadeland.no/politikk/rune-meier/randsfjordmuseene/utstillingsquiz-provoserer/s/5-21-39935?access=granted
53Se f.eks. Donna Haraway for en nyansert forståelse av forskerens posisjonalitet i egen forskningspraksis. Donna Haraway, «Situated knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective,» Feminist Studies 14, nr. 3 (1988): 575–599; Barbara Fawcett og Jeff Hearn, «Researching Others: epistemology, standpoints and participation,» International Journal of Research Methodology 7, nr. 3 (2004): 201–218.
54Fred & Frihet?, konseptskisse vedtatt i Randsfjordmuseets ledergruppe 24.11.14.
55Pabst, «Givende, utfordrende og på vei til å bli innarbeidet», 15–36.
56Pabst, «Givende, utfordrende og på vei til å bli innarbeidet», 23.
57Pabst, «Givende, utfordrende og på vei til å bli innarbeidet», 29.
58«Fred & Frihet?,» konseptskisse.
59«Fred & Frihet?,» konseptskisse.
60Informasjonsbrosjyre til skoler på Hadeland. Alt for Norge, presentasjon til skoleformidling. Randsfjordmuseet, 22.05.2015.
61Installasjonen «Rasistsjakk» laget av Christopher Nielsen til separatutstillingen Misfornøyelsesparken, Hennie Onstad Kunstsenter (2014). Innleid til utstillingen Alt for Norge av Randsfjordmuseet.
62Randsfjordmuseet, Hadeland Folkemuseum, «I dag ble Twitter-quiz installert i utstillingen Alt for Norge», Facebook, 29.04.15, https://www.facebook.com/hfolkemuseum/photos/a.10150157264710336.339073.48135835335/10153217231065336/?type=3&theater
63Randsfjordmuseet, Hadeland Folkemuseum. Facebook, 29.04.15.
64Utrop, «Raser mot Frp-Sandberg», publisert 05.02.2003, http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/3372
65Mange av reaksjonene kan kategoriseres som kritikk direkte rettet mot museets bruk av Per Sandberg: Kritikerne på sosiale medier og i kommentarfelt brukte ord som «mobbing» og «usmakelig behandling» (Se f.eks. Gunnar Ringheim, «Sandberg kobles med Hitler og Fjordmann», Dagbladet, publisert 30.04.15, https://www.dagbladet.no/nyheter/sandberg-kobles-med-hitler-og-fjordman/60780907; «I dag ble Twitter-quiz installert i utstillingen Alt for Norge»). I tillegg syntes flere av kritikerne å lese utstillingen inn i en ideologisk kamp der museet utsatte Frp for en særlig hardhendt behandling. Parallellen mellom Frp og andre partier, hovedsakelig Arbeiderpartiet, ble gjentatt flere ganger, både i avisartikkelen i Dagbladet og i kommentarfeltet.
66Randsfjordmuseets strategidokument for perioden 2015–2018.
67Raustøl, «Tanker rundt jubileet».
68Se f.eks. «I dag ble Twitter-quiz installert i utstillingen Alt for Norge»; Intervju Tingelstad, Raastad, Ruud.
69Arbeidsnotat utstillingsgruppe Hadeland Folkemuseum, 28.01.15.
70Tingelstad, 21.09.16.
71Ruud, 23.09.16.
72Raastad, 23.09.2016.
73 Om det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle.
74Kathrin Pabst, Museumsetikk i praksis (Trondheim: Museumsforlaget, 2016), 79–89.
75Pabst, Museumsetikk i praksis, 89.
76Ringheim, «Sandberg kobles med Hitler og Fjordmann».
77Raastad, 23.09.16.
78Eriksen, Museum, 89.
79Eriksen, Museum, 100–104.
80Ruud, 23.09.16.
81Tingelstad, 21.09.16; Ruud, 23.09.16.
82Ruud, 23.09.16.
83Raastad, 23.09.16.
84F.eks. Framtidas museum; Museum. Mangfald, minne, møtestad; Om det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle.
85Ågotnes, «Lokalmuseet i det lokale landskapet,» 51.
86Tingelstad, 21.09.16.
87Ruud, 23.09.16.
88Eriksen, Museum, 89.
89Raastad, 23.09.16.
90John Erik Thorbjørnsen, «Utstillingsquiz provoserer», Avisen Hadeland, publisert 30.04.15, http://www.hadeland.no/politikk/rune-meier/randsfjordmuseene/utstillingsquiz-provoserer/s/5-21-39935
91Raastad, 23.09.16.
92Raastad, 23.09.16.
93Styret for Randsfjordmuseene as (2013), ved Einar Raastad «Hadeland Folkemuseum: Av folk, for folk», i Hadeland Folkemuseum. 100 år på høgda. Jubileumsavis, (Gran: Granitt, 2013), 2.
94Tingelstad, 21.09.16.
95Raastad, 23.09.16; Tingelstad, 21.09.16.
96Deirdre Stam, «The Informed Muse: The Implications of ‘The New Museology‘ for Museum Practice,» i Heritage, Museums and Galleries, red. Gerard Corsane (New York: Routledge, 1993), 54–70.
97Duncan F. Cameron, «The museum, a Temple or the Forum,» Curator. The Museum Journal 14, nr. 1 (1972): 11. DOI: https://doi.org/10.1111/j.2151-6952.1971.tb00416.x.
98Hylland Eriksen, «Friluftsmuseene og kampen om fortiden», 51.
99 Museum, arkiv, samfunn, 16–17.
100F.eks. Brekke, «Changing Practices»; Pabst, «Givende, utfordrende og på vei til å bli innarbeidet».
101Britta Tøndborg, «The Dangerous Museum. Participatory practices and controversy in museums today», Nordisk Museologi, 21, nr. 2 (2013): 3–16; Caleb Williams, «The Transformation of the Museum into a Zone of Hot Topicality and Taboo Representation: The Endorsement/Interrogation Response», i Hot Topics, Public Culture, Museums, red. Fiona Cameron og Lynda Kelly (UK: Cambridge Scholars Publishing, 2010), 18–35.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon