«Kven bestemmer kva som skal hugsast? Og kven korleis noko skal hugsast?» (Grepstad, s. 11). Minnepolitikk handler om definisjonsmakt over historieforståelsen – til bruk i samtida. Begrepet er mye brukt de siste tiåra, men temaet er langt fra nytt med den såkalte «minnepolitiske vendinga» på 1990-tallet. Det står i en bredere kontekst av studier i kulturarv og historiebruk med utgangspunkt i flere fag.

Antologien Forfattarens skriftstader bruker minnepolitiske perspektiver på et område som virker åpenbart velegnet, men er forholdsvis lite utforsket, nemlig i studier av litterære museer. Boka er et produkt av nettverksprosjektet «Museum som minnepolitiske institusjonar», med støtte fra Kulturrådet. Et annet hovedbegrep følger av litteraturmuseenes egenart: Det handler om skriftkultur i en vid betydning, som omfatter både skriftbruk og institusjonelle rammer i skriftdominerte samfunn. Abstrakt oppsummert er temaet altså det litterære museet som arena for skriftkulturens minnepolitiske manifestasjoner. Men bidragene i boka er konkrete som museene de handler om. Her møtes steder, hus, gjenstander, døde og levende mennesker – og tekstene de henger sammen med. Fra Ibsen-familiens kjøkken via Garborgs tresko til Børlis motorsag.

Bidragsyterne til Forfattarens skriftstader er på ett unntak nær museumsfolk, med base i fem ulike museumsmiljøer. Den faglige bakgrunnen er fordelt på områdene nordistikk og litteraturvitenskap, museologi og kulturhistorie med beslektede fag. Fra den museale sidelinja kommer sosiologen Olaf Aagedal (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning), som til gjengjeld har hatt en viktig rolle som faglig veileder. Teorigrunnlaget og bibliografien er hentet fra de samme områdene og fra samfunnsvitenskapene. Historiefaget er derimot ikke representert på forfattersida og i liten grad på litteratursida, noe en historiker ikke kan unngå å notere seg i et arbeid om historiekonstruksjon og historiebruk. Men her gjenspeiles nok fagtyngden på denne museumsteigen.

Mange av forfatterne har vært sentrale aktører i virksomhetene de analyserer. Det gir naturligvis en intim kjennskap til studieobjektet som en utenforstående aldri vil få. Samtidig kan nærheten gjøre nærsynt. Mulige rollefloker bør diskuteres, og det er her gjort i introduksjonskapitlet og i enkelte av casestudiene. I en av dem (om Ibsens kjøkken) er spørsmålet gjort til omdreiningspunktet i teksten – med hell. Alt i alt opplever jeg kombinasjonen av fruktbare teoretiske innganger og museal praksisnærhet som bokas sterkeste side.

Redaktør for antologien er den mangeårige direktøren for Nynorsk kultursentrum, Ottar Grepstad. Programformuleringa er så visst ikke smålåten: «Eit nytt hovudverk om offentlege minne blir presentert på veg til svar på spørsmålet om korleis moderne skriftkulturar endrar minnepolitikken» (s. 27). Om kunnskapen dette arbeidet har frambrakt, konkluderer Grepstad til gjengjeld lakonisk: «Noko må det vel vere» (s. 9). Grepstad tar godt vare på Vinjes tvisyn i tillegg til minnestedene.

Som forfatter av tre av bokas kapitler har redaktøren satt sitt tydelige merke på verket som helhet. Det er gode bidrag; Grepstad skriver innsiktsfullt i et finslipt og fyndig språk: «Aslak Uppistog Vinje debuterte som bautasteindiktar, blei refusert og hogd ut att av litteraturhistoria» (s. 155). «Sterke minne krev ikkje lenger store monument, knapt nok store bokstavar» (s. 55).

En nøkkel til lesning av antologien er essayet «Museum mellom skriftkultur og minnepolitikk». Her spennes det tematiske og teoretiske lerretet opp på en begripelig og interessant måte. Det vil si: Teksten fungerer best nettopp som introduksjonskapittel. Som frittstående essay lider det nok noe av eksempelfattigdom – teorier og sentrale begreper blir godt forklart; så er vel enkeltstudiene i de øvrige kapitlene ment å gi kjøttet på beina. I dette prosjektet har en nemlig lagt vekt på å utvikle en felles terminologi og arbeide med samme teoretiske verktøykasse. I denne finner vi blant annet Benedict Andersons populære begrep om «forestilte fellesskap». Men her blir det løsrevet fra det opprinnelige nasjonsfeltet og overført til andre former for kollektive identiteter definert gjennom skriftkultur. Mer midt i området minnekultur og minnepolitikk er et knippe forfattere gjengangere i flere av bidragene: Maurice Halbwachs, Jan og Aleida Assman, Paul Connerton, Don Handelman, Anne Eriksen. Som så ofte ellers, kan det variere hvor godt de enkelte bidragsyterne har lyktes med å innpasse de teoretiske lesefruktene i sine konkrete casestudier. Enkelte slike avsnitt kan irritere som litt påhengte; flere overbeviser som reelle bidrag til analysene.

Grepstad gjør mye ut av ordspillet i boktittelen: skriftstad med dobbeltbetydningen «tekststed, sitat» og «sted forbundet med skriften/forfatteren». Som tittel er det flott – som operativt verktøy blir det lett tankemessig uklart. Jeg kan for eksempel føle meg litt stedvill i følgende setning: «Forfattarens skriftstader bør ikkje gjerdast inne av biografiske studiar» (s. 22).

De fleste enkeltstudiene handler om minnepolitikk i samtida. Ottar Grepstad har bidratt med en av to historiske undersøkelser: «Den nynorske feiringa», om nynorskfolkets bruk av Aasen og Vinje i utvikling av sitt eget «forestilte fellesskap». Tidsrommet 1873–1918 faller om lag sammen med bevegelsens gjennombruddsperiode. Artikkelen bringer ny kunnskap ikke minst til oss som først og fremst kjenner denne historien fra litteratur- og språkhistoriske oversiktsframstillinger. Det er rett og slett imponerende å lese om hvor tidlig landsmålsmiljøene systematisk brukte minnesteder og minnemarkeringer for de to forfatterne til grunnvollsbygging for det purunge, nynorske språksamfunnet. Her finner vi eksempelmateriale til mange av poengene i det teoretiske innføringsessayet. Ja, bare den utrolige historien om kampen om innskriften på Vinje-bautaen i heimbygda har masse å by på, både minnepolitisk og skriftkulturelt!

Eksemplene Vinje og Aasen inviterer også til interessant sammenlikning, med sine vidt forskjellige personligheter og ulike måter å møte (eller unngå) publikum på. Her nærmer vi oss spørsmålet om hvordan forfatteren også kan være sin egen minnepolitiske aktør. Dette blir et viktig tema hos Gunhild Hammeraas, Ørjan Zazzera Johansen og Inger Undheim, alle fra Jærmuseet, i artikkelen «Knudaheio som minnestad». Her undersøkes Arne Garborgs bevisste konstruksjon av sitt eget minnested, både gjennom huset og «skriftstedene» (Knudaheibrev ikke minst), den aktive innsatsen fra enka Hulda og sønnen «Tuften» som forvaltere av minnet om Arne, og rollene til sentrale nynorskinstitusjoner som Mållaget, Ungdomslaget og Landsgymnaset. Dynamikken mellom disse aktørene kommer godt fram, og også hvordan Knudaheio ble forstått i lys av lesemåter av Garborgs skjønnlitterære univers.

Minnepolitikk kan samle, men også splitte. Et eksempel på det siste finner vi i artikkelen om Hamsun-året i Grimstad, skrevet av Anita Estensen, Therese Strupstad Hagen og Olav Haugsevje fra Grimstad bys museer. Studien viser hvordan institusjonelle, minnepolitiske tiltak kan mislykkes når de kolliderer med et folkelig, kollektivt minne. I dette tilfellet var det den dominerende krigsfortellinga og Hamsuns plass i den som fullstendig blokkerte andre tilnærminger i sørlandsbyen. Forfatterne reflekterer godt over hvordan nasjonale, kollektive minner og helt personlige erindringer ofte, men ikke alltid, styrker og former hverandre.

Anders Aanes (Ivar Aasen-tunet) og Stein A. Hevrøy (Olav H. Hauge-senteret) skriver om to museer som var sentrale i Bjørnson-året 2010: Romsdalsmuseet og Lillehammer museum. Temaet her er forskning ved litterære museer. Konkret undersøker forfatterne Bjørnson-forskningen fram mot jubileumsåret, og de spør om den brakte ny kunnskap med «problematiserande og nyanserande perspektiv» (s. 250) – satt opp mot ei markering som bekrefter kjente fortellinger. Hovedpoengene gjelder hele museumsbransjen. Her møter vi velkjente klager over forskningens trange kår mellom andre prioriterte oppgaver, som formidling, og studien dokumenterer sprikende oppfatninger av hva museumsforskning er og bør være.

Grepstad på sin side er også inne på konkrete forhold som særmerker museenes tilnærming til kunnskapsbygging: «Der forsking kan tvinge fram avgrensa, men presise svar, stiller dokumentasjonsarbeidet musea friare til å tenkje fram opnare, men dermed også vagare svar» (s. 24). Skal en slik posisjon gi utbytte av allmenn interesse, blir komparasjon desto viktigere, ifølge redaktøren. Så er det kanskje et lite paradoks at få av bidragene i denne antologien anlegger et egentlig komparativt perspektiv. Leseren kan gjøre det ved å legge dem ved sida av hverandre, men her ligger først og fremst utfordringer til videre minnepolitisk forskning.

En sammenlignende studie er rett nok Ingun Aastebøl og Bjørn Sverre Hol Haugens artikkel om tre minnesteder over lyrikeren Hans Børli i Eidskog, slik de framstod fram mot dikterjubileet i 2018. De to forfatterne fra Anno museum bygger analysene på egne besøksopplevelser, og ser dem i sammenheng med sine andre roller som aktører. Artikkelen har en eksperimentell form, der underkapitlene snart er felles, snart skifter med individuell avsender. Grepet knytter seg fint til et av de mest interessante diskusjonspunktene her: på den ene sida de styrte og kollektive, på den andre de individuelle og subjektive komponentene i stedenes minneproduksjon, møtene som stadfester etablerte fortellinger og legger til rette for fellesskapsopplevelser, men som også kan åpne opp for kreative og uforutsigbare tapninger.

Begrepet «litterært museum» blir strukket langt for å dekke Olaf Aagedals artikkel om førpremieren på filmen Kongens nei i Slottsparken. Men stoffet er opplagt midt i blinken for en minnepolitisk punktstudie. Aagedal er i sitt ess når han beskriver den «folkemonarkiske» minnepolitikken på grunnlag av den «deltakende observasjonen» vi kjenner fra forfatterens tidligere jubileumsundersøkelser. Aagedal får fint fram det effektive samvirket mellom filmens innhold, stedets betydningsfelt og den unike, kollektive opplevelsen.

Med «Bløffen om Ibsens kjøkken» formidler Jørgen Haave fra Telemark museum restaureringshistorien til Ibsens barndomshjem på Venstøp som en kriminalnovelle. Allerede tittelen indikerer at det er en bløff av de store som står for fall, og forfatteren inntar hovedrollen i jakten på sannheten. Et utilslørt subjektivt blikk følger konservatorens «etterforskning», som avslører lag på lag inntil en ny vending viser at vi faktisk har vært på villspor. Alt dette har krimsjangerens merke. I mangel av Vera Stanhopes bulkete jeep «kastet jeg [forfatteren] meg inn i min gamle Toyota Corolla neste morgen og suste oppover til Venstøp» (s. 111). Der en leser innledningsvis kan tenke at det får være måte på en myteknusende superhelt som dukker ned i misforståelsenes gamle museum, så må samme leser bite førsteinntrykket i seg når vi følger forfatteren gjennom sjølkritiske refleksjoner i siste del av artikkelen. Og ja, vi får en løsning på gåten!

Særlig interessant er det at de delvis misvisende antakelsene om «bløffen» faktisk følger av det minnepolitiske perspektivet forfatteren har anlagt – her har man rett og slett (tror vi lenge) rigget et fattighjem i den hensikt å speile Ibsen-familiens antatte tristesse. Haaves ståsted innen den nye Ibsen-forskningen, som kritisk har ettergått tidligere forestillinger om familiens status, bidrar til å styrke denne hypotesen. Så viser det seg at innsikter fra et annet kunnskapsfelt må inn for å forklare logikken bak restaureringshistorien. Det handler om ulike tilnærminger til bygningen som kilde. Å brekke løs huntonittplater og studere pipeløp blir viktigere enn å spekulere i tidligere museumslederes minnepolitiske intensjoner.

Haave viser på forbilledlig vis hvordan museumsarbeideren som forsker på egen virksomhet, kan ramle i mange fallgruver, hvordan hun eller han kan og må arbeide tverrfaglig – og hvordan dilemmaene undervegs også kan gi råstoff til et fint lesestykke med dramatisk nerve.

Alle med interesse for kulturens og historiens plass i samfunnet kan ha utbytte av Forfattarens skriftstader. Museumsfolk er tenkt som kjernemålgruppe: «Boka er skriven på ein slik måte at den deltidstilsette museumsomvisaren skal kunne lese med utbytte» (Grepstad, s. 8). Guiden må avgjøre om dette har lyktes. Denne museumsarbeideren lot seg i hvert fall engasjere.