Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det museale maskineri

Fremstilling av ’primitive folkeslag’ ved Det Kongelige Frederiks Universitets etnografiske samlinger
Museum machinery
The making of 'primitive peoples' at the Royal Frederick University's Ethnographic collections



f. 1971. Seniorrådgiver i Norges museumsforbund. PhD i kulturhistorie og museologi ved IKOS, UiO.

I 1904 åpnet Universitetets etnografiske samlinger i nybygde Historisk museum på Tullinløkka. Under Yngvar Nielsen, bestyrer i perioden 1877–1916, fant det sted en stor samlingstilvekst ved museet i Kristiania, og nordmenn over hele verden var viktige bidragsytere til den forming av ‘koloniale andre’ som fant sted ved museet. Med utgangspunkt i begrepet om ‘blackboxing’, hentet fra vitenskaps- og teknologistudier, diskuterer artikkelen hvordan ‘det museale maskineri’ fremstilte og viste frem kunnskapsobjekter ved museet. Museer har viktig kunnskapshistorisk betydning, og diskusjonene omhandler hvordan gjenstander fikk status som henholdsvis vitne og illustrasjon ved inngangen til 1900-tallet. Samspillet mellom de to kunnskapsmessige posisjoner muliggjorde forståelsen av ikke-europeiske folkeslag som primitive og fortidige.

Nøkkelord: etnografisk museum, kunnskapsproduksjon, blackboxing, materiell kultur, evolusjonisme

The ethnographic collections at the Royal Frederick University in the Norwegian capital established in the 1850’s and in 1904 the museum could open its doors to visitors in the brand-new museum building of Historisk museum in the city centre. Under the management of Yngvar Nielsen, the ethnographic collections expanded massively and Norwegians all around the world were contributors in the shaping of ‘colonial -others’ at the museum. With point of departure in the concept of blackboxing, the article discusses how the ‘museum machinery’ produces and displays objects of knowledge. At the outset of the 20th century, museum objects attained epistemological positions as witnesses and illustrations, and the interplay between these positions enabled an understanding of non-western cultures as primitive, belonging to a long gone past.

Keywords: ethnographic collections, production of knowledge, blackboxing, material culture, evolutionism

Gjennom siste halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet ble etnografiske museer etablert over hele Europa, som del av en bredere bevegelse av det antropolog Raymond Corbey har beskrevet som «collecting, measuring, classifying, picturing, filing, and narrating of colonial Others during the heyday of colonialism».1 Datidens kulturvitenskap og etnografi hadde som et premiss at menneskeheten beveget seg langs en utviklingsstige, og europeere gikk til naturen for å hente nødvendig moralsk autoritet for sin territorielle og kulturelle bemektigelse av andre folkeslag og kontinenter.2 Mange ikke-vestlige kulturer ble forstått som å være ren natur, eller i det minste stå i en umiddelbar nærhet til naturen, og dermed nederst på utviklingsstigen, i kontrast til den europeiske sivilisasjon som representerte det foreløpige høydepunkt for menneskehetens kulturelle utvikling.3 Antropologer og etnografihistorikere påpeker at selv om det har vært vanlig å betrakte Norge som et unntak i europeisk kolonihistorie, deltok like fullt mange nordmenn som soldater eller tjenestemenn for andre stater, som sjøfolk, handelsfolk, misjonærer eller oppdagere. 4 I Norge ble Universitetets etnografiske samlinger åpnet for publikum i 1857 i noen loftsrom i Universitetets midtbygning på Karl Johan. Under Yngvar Nielsen, bestyrer i perioden 1877–1916, fant det sted en voldsom samlingstilvekst ved museet i Kristiania, og nordmenn over hele verden ble viktige bidragsytere til den forming av ‘koloniale andre’ som fant sted ved museet.5

I februar 1904 kunne Universitetets etnografiske samlinger åpne for publikum i det nybygde Historisk museum på Tullinløkka, og her ble det formidlet om folkeslag at de ‘manglet kultur’ eller at de ‘sto nederst’ på utviklingsstigen. Andre kulturer ble plassert i steinalderen eller jernalderen, med henvisning til alt fra kannibalisme, umoral, overtro og dyreliknende atferd til redskapstyper eller boformer. Det hadde tatt altfor lang tid, ifølge bestyreren, «forinden det har været mulig at vinde nogen klarere Forstaaelse af et ethnografisk Musæums Betydning». Fra oppstarten på 1850-tallet hadde samlingene blitt stuet sammen i lite egnede lokaler og vist frem på måter som hadde ført til uheldige syn på kunnskapene de rommet: «hvorefter det nærmest skulde være en Samling af Kuriositeter, uden nogen større videnskabelig Betydning». Med den nye bygningen ville slike oppfatninger forsvinne samtidig som det ville vise seg at «det ethnografiske Musæum, kanske mer en nogen anden videnskabelig Samling indtager en fremtrædende Plads som Led i den almene Dannelse». Et besøkstall på nesten 320 000 personer fra åpningen i 1904 til utgangen av 1907 talte sitt tydelige språk, ifølge Nielsen: «Om det end længe maatte være udsat for Miskjændelse, medens det var bortgjemt i sine gamle, elendige Lokaler, saa har det nu faaet en fyldig Opreisning». 6

Gjenstander gjennomgår store forandringer når de blir samlet inn og sendt til et museum hvor de prepareres, innordnes i taksonomier og kategorier, beskrives og stilles ut. Ting fra hele verden ble sendt til Ethnografisk Musæum. Gjenstander som hadde inngått i helt andre sammenhenger ble gjort om til museumsgjenstander slik at de kom til å materialisere kunnskap om ‘primitive folkeslag’. I ettertid fremstår datidens kunnskap som svært problematisk, men i en kunnskapshistorisk sammenheng er det viktig å understreke at den var gyldig og legitim i sin tid. På veien fra opphavssted til museumsmonter ble gjenstandene tillagt kunnskap og sannheter, så hvilke vitenskapelige og museale teknologier ble tatt i bruk for å forme troverdig kunnskap på det etnografiske museet? I artikkelen utvikles et begrep om ‘det museale maskineri’ som en inngang til å analysere museers komplekse kunnskapsproduksjon. Begrepet kan brukes om museale praksiser til ulike tider, men i artikkelen utvikles det ved å undersøke hvordan kunnskap om ikke-europeiske folkeslag ble produsert i Ethnografisk Musæums nye lokaler og under Yngvar Nielsens ledelse. Nielsen tok sin doktorgrad på norsk historie, og han var en sentral figur i historikermiljøet så vel som en ekstremt produktiv skribent. Mest kjent er han for sine reisehåndbøker og sine omstridte fortolkninger av begivenhetene som ledet frem til 1814, men han skrev også mye om norsk middelalder og dansketid.7 Historiefaget lå Nielsens hjerte nærmest, men det var altså samlingsbestyrer og professor i etnografi han ble. At etnografien interesserte ham i mindre grad reflekteres i arbeidene hans, svært få omhandler etnografiske temaer og museet han styrte i om lag 40 år. To av Yngvar Nielsens tekster rettet mot publikum, en museumsfører gitt ut ved åpningen av nybygget8 og en historiebok gitt ut ved museets 50-årsjubileum9 samt en tekst knyttet til utstillingsprinsipper utarbeidet etter Nielsens studieturer til utlandet10, utgjør det viktigste kildematerialet for denne artikkelen. I tillegg benyttes reiseskildringer publisert av norske oppdagelsesreisende.11 Om bestyrerens akademiske interesse for etnografi var liten, sto likevel en metodisk og systematisk tilnærming til samlinger sterkt under hans ledelse. Museumsdirektører har vært toneangivende for samlings-ideologier, og i en tid der etnografiske museer var blant de viktigste innsamlere og formidlere av kunnskap om folkeslag i fjerne himmelstrøk, må universitetsmuseets formidling ha hatt stor samfunnsmessig innflytelse.12

Det museale maskineriets kunnskapsproduksjon

I vitenskaps- og teknologistudier benyttes begrepet ‘blackboxing’ for å beskrive hvordan vitenskapelig arbeid usynliggjøres ved sin egen suksess: «When a machine runs efficiently, when a matter of fact is settled, one need focus only on its inputs and outputs and not on its internal complexity».13 Ifølge vitenskapssosiologen Bruno Latour fører dette til det paradoksale resultat at jo mer vellykket og overbevisende vitenskapelig arbeid er, desto mer fordekt og ugjennomsiktig er det.14 Begrepet er også brukt av museumsforskere for å diskutere hva som skjer med gjenstander fra de samles inn til de stilles ut på et museum. Tingene blir til veletablerte, uproblematiske fakta, og endringene inngår i kunnskapsproduserende prosesser det ikke stilles spørsmål ved.15 Museolog Brita Brenna påpeker hvordan glasskap og montre er «paradoxically well lit and transparent black boxes» og viser hvordan glass og tekster formet naturgjenstander ved det sene 1800-tallets Bergen Museum.16 I Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857–1907 beskriver bestyrer Nielsen museets første 50 år, og i forbindelse med flyttingen til nybygget på Tullinløkka bruker han metaforen «et Musæums indre Maskineri» om det omfattende museale apparatet som settes i sving når gjenstander blir til museumsgjenstander.17 I denne artikkelen vil jeg knytte dette til begrepet om blackboxing: ‘det museale maskineri’ blir et fornorsket og museumstilpasset begrep som jeg vil bruke som en innfallsvinkel for å belyse hvordan museumsgjenstander stilles til skue. Når ting havner på museum, endres de, nettopp for at de skal kunne vises frem – et endringsarbeid som dessuten ofte selv er høyst synlig. Det museale maskineri er et synlighetens maskineri.

Det museale maskineriet fremstiller kunnskapsobjekter: det samler og sender, registrerer og katalogiserer, renser og forbereder, beskriver, kontekstualiserer og plasserer, og alt dette tilfører tingene ny epistemologisk status. Dette skjer ved at forbindelser som knyttet gjenstandene til sine tidligere sammenhenger modifiseres, bevares eller kuttes, ved at noen opplysninger lukes vekk mens andre får være med videre, og det skjer ved at nye forbindelser opprettes. Når ting registreres i kataloger, betegnes med etiketter og beskrives i førere, når de blir plassert i glasskap og montre, i saler og museumsbygninger, så knyttes tingene til elementer og aktører omkring som bidrar til å gi dem nytt innhold og nye betydninger. Et viktig poeng er det synlige og transparente ved forandringsprosessen: tingene stilles ut i godt lys, de får merkelapper og de beskrives i tekster. Den utstilte gjenstand som et sluttprodukt inngir å fortelle noe vesentlig om dens opprinnelige tilstand og sammenheng, forandringsprosessen balanserer mellom å synliggjøre dette samtidig som tingen plasseres inn i nye sammenhenger. Det museale maskineriet viser frem både sine produkter og sine mekanismer.

Mens gjenstandene var i sitt opprinnelige miljø, ble deres funksjon og betydning nok tatt for gitt av menneskene som eide og brukte dem. Slik var det ikke på det etnografiske museet. For et publikum som ikke kjente faget eller de utstilte folkeslagene, ville tingene i seg selv ikke si dem stort. For at tingene skulle bety noe for de besøkende, måtte tingene suppleres. Det museale maskineriet skapte forbindelser mellom tingen og andre ting, det fremstilte relasjoner mellom Europa og andre steder og andre tider, og det synliggjorde forskjeller og likheter mellom verdens ulike folkeslag. Om det museale maskineri administreres fra og i stor grad foregår på museet, så er det på ingen måte fritt for innflytelser fra museets utside. Vitenskap og formidling påvirkes av bredere kulturelle og politiske forhold når gjenstander gjøres om til kunnskap. Med utgangspunkt i Yngvar Nielsens tekster om etnografi og museet analyseres hvordan to kunnskapsmessige posisjoner for museumsgjenstander ble fremstilt og visualisert gjennom Ethnografisk Musæums’ maskineri: ting ble formet som illustrasjoner og som vitner. Før analysen tar for seg disse posisjonene, skal komponenter i den etnografiske museumsmaskinen ved det Kongelige Frederiks Universitet introduseres.

De maskinelle komponenter og etnografiens systematikk

Da Nielsen ble ansatt ved museet, først som assistent i 1877 og deretter som bestyrer året etter, var utstillingene preget av det han anså som foreldede faglige tanker: «Et ethnografisk Musæum skulde rumme alle Kulturer». Også gjenstander fra norsk og nordeuropeisk kulturhistorie hadde nemlig blitt stilt ut på museet.18 Mot slutten av århundret kom etnografien derimot til å begrense seg til de ikke-europeiske kulturer: «Fra Nutidens almindelige ethnografiske Musæer maa rettelig udskilles al Repræsentation af de europæiske Folks og de dermed sammenhængende Kulturer.» Under Nielsens ledelse ble museet «sit hovedsagelige eller vel rettere eneste Formaal (..) at repræsentere de primitive Folkeslag og saadanne Folk, hvis Civilisation hviler paa et fra Europas helt afvigende Grundlag».19

Yngvar Nielsen hadde klare oppfatninger av hvordan et etnografisk museum burde innrettes, og han så til utlandet for inspirasjon. Det sene 1800- og tidlige 1900-tallets museumsbevegelse var internasjonalt orientert. De ansatte deltok i nettverk som strakk seg over landegrenser, og når de skulle innrette eget museum, så de mot andre land.20 Ved flere anledninger foretok Yngvar Nielsen reiser «med det formaal at studere den moderne fremgangsmaade ved opstilling og etikettering».21 Han besøkte etnografiske og kulturhistoriske museer i Stockholm, København, Berlin, Leipzig, Dresden, Budapest, Wien, Roma, Milano og andre steder. I en «Indberetning» publisert som et separattrykk av Universitets- og skole-annaler for 1906, redegjør han for sine «erfaringer og meninger om, hvorledes et ethno-grafisk musæum mest hensigtsmessig bør etiketteres og udstilles».22 Separate saler som skapte tydelige geografiske skiller mellom de utstilte kulturer, slik en hadde innrettet de etnografiske samlinger i nybygget i den norske hovedstaden, var vesentlig. Men få steder hersket en slik systematisk orden, ifølge en kritisk Nielsen, og mange av hans besøk hadde nok helst vist hvordan man ikke skulle innrette et museum.

Ved Museum für Völkerkunde i Hamburg, for eksempel, fant han oppstillingen kaotisk, noe som viste seg «i umuligheden af at drage faste grænser». Disipliner og geografi var i fri flyt: «Ethnografi og archæologi gaar over i hverandre, ligesom Europa glider ind i Oceanien». Oppstilling av gjenstander ga et rotete inntrykk: «En model af Hiterdals stavkirke staar sammen med sager fra Bosnien». Skapene var nummerert utfra hvilken avdeling de tilhørte, men «derimod savnedes, selv hvor de kun indeholdt gjenstande fra samme sted eller samme folk, enhver fælles overskrift». Dessuten var etiketteringen «ikke gjennemført og dertil uensartet», og «temmelig ofte savnedes der paa etiketterne numre eller andre henvisninger til katalogerne».23 Et dårlig inntrykk fikk han også av det etnografiske museet i Dresden. Museet delte lokaler med de zoologiske og antropologiske samlinger, noe som medførte at det ble vanskelig «at holde de enkelte afdelinger ud fra hinanden og at vinde oversigt.» Samme sted var dessuten «Alt østasiatisk porcellæn (..) stillet sammen, saaledes at det blev vanskeligt at skille de enkelte landes produkter ud fra hinanden». Etiketteringen var heller ikke noe å skryte av: «I enkelte skabe var der opstillet etiketter med almindelige forklaringer. Men hverken disse eller de specielle etiketter var gjennemført». Så helt galt var det likevel ikke, for gjenstandsnumrene var trykt «paa sedler, der var klæbede paa gjenstandene» og i flere av skapene var det lagt ut «trykte fortegnelser over kildeskrifter for vedkommende landes ethnografi».24 I det nye Historisches Museum i Bern var tilstandene bedre: «Opstillingen er overskuelig og grei. Skabene er samtlige af træ. Hvert skab har sin særegne overskrift. Bunden i skabene er hvitmalet. Etiketterne er trykte. Hver gjenstand har sin etiket, der ogsaa angiver dens numer i afdelingen. For de store, kollektive etiketter er der egne smaa stativer».25

Ved Etnographisches Museum i München var samlingene fordelt på seks saler. Det var høyt under taket, med store vinduer øverst på veggene «i sig selv noksaa hensigtsmæssige for en systematisk opstilling». En ulempe var at salene lå i linje og dermed ikke tilstedte «nogen cirkulation af det besøgende publikum». Skapene var av eldre dato, og i flere av disse var bunnen kun «dekket med gult papir». Etiketteringen var ikke så aller verst, på oversiden av skapene var det festet «etiketter af papir til at angive gjenstandenes hjemsted. Inde i skabene er der kollektive, tildels ogsaa specielle etiketter». Likevel hadde det et preg av vilkårlighet: «der synes ikke at være gjennemført nogen almindelig regel».26 Et slikt preg av påbegynt eller bare halvveis gjennomført etikettering kjennetegnet mange av museene, ifølge Nielsen.

I en tid der de europeiske kolonialmaktene intensiverte sin ekspansjon på andre kontinenter tilfløt det store mengder gjenstander til de etnografiske museer.27 Om Museum für Völkerkunde i Berlin kommenterte Nielsen etiketteringen som «langtfra at være fuldstændig» på grunn av «musæets righoldighed og overordentlig raske vekst». I enkelte avdelinger var den «dog langt fremskreden, delvis endog fuldstændig gjennemført».28 Dårligere sto det til ved det etnografiske museet i Stockholm. Til tross for professor Hjalmar Stolpes istandbringelse av svært rikholdige samlinger, så var disse «overmaade slet installerede, i to langt fra hinanden liggende bygninger, i trange, daarlige lokaler, som ikke paa langt nær byder det nødvendige rum. For en del er de nedpakkede og dermed utilgjængelige. Skabene og deres udstyr har som regel store mangler, og en systematisk gjennemført etikettering har ikke hidtil kunne paabegyndes».29

Det museale maskineriets ulike komponenter påvirket hverandre. En velordnet utstilling forutsatte tydelig etikettering, og god etikettering bygget på en konsekvent ført systematisk katalog. En god systematisk katalog måtte være samkjørt med oversiktlige hoved- og seddelkataloger. Men dersom de bygningsmessige forhold, rom- og skapløsninger var ugunstige, ville verken god etikettering eller katalogisering bidra til en hensiktsmessig oppstilling. I Kristiania hadde man i lang tid forsøkt å utvikle og forbedre det museale maskineriet. Hovedkatalogen, der gjenstander ble registrert etter hvert som de ble innlemmet i samlingene, hadde blitt påbegynt i 1856, men ifølge Nielsen hadde den de første tiårene blitt «meget utydelig skreven» og den var «dertil ufuldstændig, til dels endog mindre paalidelig». Blant annet mistenkte han den første bestyreren, P.A. Munch, for å ha latt sin unge sønn gjøre jobben: «Hans egen Haandskrift forekommer ikke i Katalogen (..) De 237 Numere er alle indførte med Sønnens Barnehaand, dog formodentlig efter Faderens Veiledning og paa hans nærmeste Anvisning».30 Ludvig Daa, bestyrer mellom 1862 og 1877, hadde påbegynt en systematisk katalog, basert på en vitenskapelig, geografisk inndeling av jordas befolkning i tolv ulike folkegrupper.31 Dette gjorde katalogen unyttig, mente Nielsen. Et eksempel var hvordan Daa hadde slått «de sibirske og kaukasiske Folkeslag sammen i én Afdeling», noe som vanskelig kunne «betegnes som grundet i et videnskabeligt System». En annen «meget væsentlig Mangel ved denne Katalog» var «at den saagodtsom udelukkende angav Numere inden hver Afdeling, uden nogen Henvisning til den fortløbende Hovedkatalog.» Mens det i hovedkatalogen fantes henvisninger til den systematiske, så gjaldt dette ikke omvendt. Dessuten hadde Daa fjernet «mange af de Mærker, som betegnede Gjenstandene med de løbende Katalognumere, hvorved han senere har hindret deres Verificering». Ei heller fantes det sedler for hver enkelt gjenstand, og det var tilfeller der mange gjenstander «til dels uden nogen Orden» var «sammenstillede paa en enkelt Seddel». Forgjengerens penneføring gjorde ikke saken bedre: «Professor Daas karakteristiske Haandskrift blev nemlig i hans senere Aar saagodtsom ulæselig».32

Nielsen betegnet katalogiseringsarbeidet utført før hans bestyrertid som «et meget vilkaarligt Arbeide» som ikke bare utgjorde et dårlig vitenskapelig grunnlag for samlingen, men som også gjorde det vanskelig å finne ut hvor ting faktisk var oppbevart og plassert.33 På 1880-tallet hadde han forsøkt å gå i gang med en ny systematisk og seddelbasert katalog, men hadde måttet gi opp forsøket «idet Lokalet snart viste sig ganske umulig for et tilsvarende Arrangement». Den systematiske katalogen skulle speile oppstillingen og var dermed avhengig av bygningens plass og romløsninger. Dette hadde vært umulig på grunn av plassmangelen i Midtbygningen. Tilveksten ga dessuten salene «Præg af et Magasin, hvor snart hver Plads syntes optaget, men hvor man dog maatte vedblive med at stoppe ind, hvad der yderligere blev indlemmet».34 En samlet rekke av bestyrere hadde jevnlig klaget over forholdene fra museet åpnet i 1857, og i over 30 år ble det arbeidet for å få oppført en ny museumsbygning. Det museale maskineriets komponenter hadde ikke vært samkjørt: bygning, plassmangel, kataloger, sedler og etiketter bidro ikke til å fremstille gjenstandene slik en ønsket. Erfaringer fra utlandet viste også hvor vanskelig det var å få delene i maskineriet til å samvirke.

Tingen som illustrasjon: å lese utstillinger

Da Ethnografisk Musæum i 1904 åpnet sine dører for publikum i den nye museumsbygningen på Tullinløkka, var det med en geografisk inndelt og velordnet samling fordelt over to etasjer: «De Besøgende gaar fra Hovedindgangen til Frederiks Gade op i tredie Etage, hvor de vender sig tilhøire og begynder Vandringen gjennem Musæet i den Rækkefølge, hvori Salene med deres Indhold herefter beskrives».35 Nielsen beskrev etiketteringen som ble iverksatt: «Hver sal har sit numer, ligesaa hvert skab eller rettere hver skabdør. Ligeledes bliver hver enkelt gjenstand tydelig numereret. Ethvert numer, der har nogen særlig interesse, faar en etiket, paa hvilken nærmere beskrivelse findes trykt. Hvor flere saadanne er sammen, anbringes der kun en enkelt kollektiv etiket. Etiketteringen gives paa denne maade den størst mulige fuldstændighed». Formålet med den tydelige merkingen var at de besøkende «uden anden veiledning kunne læse sig selv igjennem samlingen». 36 De besøkende skulle altså lese seg gjennom museets utstillinger, de skulle bevege seg fra skap til skap omtrent som de ville bla fra side til side i en bok. Den tydelige merkingen sørget for at gjestene ikke bladde forbi noen av etnografiens ‘sider’ eller leste i gal rekkefølge – og skiltene viste seg «at være til god hjælp under vandringen gjennem salene», ifølge Nielsen.37

Føreren var en forutsetning for lesing av utstillingen, dens formål var «under henvisning til etiketterne, at give en oversigt over de almindelige træk, at redegjøre for alt, som ikke lader sig sammentrænge paa etiketterne». Det var nødvendig med mer informasjon enn det de små etiketter tillot, og føreren ville gi «en almindelig ethnografisk oversikt, der veileder til den rigtige forstaaelse af de enkelte gjenstande og viser sammenhængen, mellem de forskjellige afdelinger og mellem de kulturer, som repræsenteres gjennem dem».38 Føreren var strukturert etter salene og disses innretning, og for hver sal fantes et introduserende avsnitt om det geografiske området og dets folkeslag. Om en gikk inn i Afrikasalen med føreren som følge, ble det blant annet opplyst om at her fantes gjenstander fra «de mørke, saakaldte Bantufolk, der bebor den største Del af det sydlige Afrika.» Det ble også opplyst om at fra kontinentets andre folkeslag – «de lysere Buskmænd og Hottentotter, i hvem man antagelig har at se en Levning af Afrikas ældste Befolkning» – så hadde muset kun én liten trefigur som var stilt ut i skap 19. Etter introduksjonen kunne de besøkende så bevege seg fra skap til skap.

Beskrivelsene i føreren kunne være nokså tørre og deskriptive: «Skab 10–11 (tilv.) viser Vaaben af forskjellige Typer, øverst Lanser og Spyd, nederst Buer og Pile. Denne Samling af Vaaben fortsættes videre i 17–18, 23–24 og 30–31. Den er ordnet geografisk, efter Congos forskjellige Hovedtilløb og de ved disse boende Folkestammer».39

Museumsførerens kanskje viktigste funksjon slik Nielsen formulerte det, var å gi de besøkende en bredere innsikt i de primitive kulturer og i sammenhenger mellom dem. De primitive folkeslag hadde en rekke felles trekk, og med Nielsens ord kunne de ta form av lettfattelige forskjeller mellom det kjente og det ukjente. I Afrikasalens skap 2 og 3 var Zuluenes «eiendommelige Hovedpuder af Træ, vidt forskjellige fra alle europeiske Begreper» stilt ut. I føreren ble det forklart at folk hvilte med nakken liggende på disse treputene, og at så «ubekvem en saadan Indretning end kan forekomme, saa har den dog en betydelig Udbredelse. Lignende Hovedpuder træffes i China og paa Sydhavets Øer».40 Diffusjonisme var en utbredt tilnærming til materiell kultur, slik at en kunne studere kultur ved å se hvordan gjenstandstyper spredde seg.41 Men vel så viktig synes det å ha vært å gjøre poenget lettforståelig for et hjemlig publikum ved å kontrastere mot vestlige sovevaner. De primitive befant seg andre steder, i et verdensomspennende, ikke-europeisk rom, og besøkende kunne forstå forskjellen mellom dem selv og de primitive ved å forestille seg hvor ubekvemt det måtte være å sove slik de gjorde.

I et påfølgende skap var det utstilt «en Samling af de mærkelige Betalingsmidler, som anvendes af Congofolkene. De ser ud som Sværd, Dolke, Kasteknive, Spader og Skeer og er forarbeidede af Jern. Disse efter europæiske Begreber lidet praktiske Pengesorter stammer fra Yambuga, Lulongo, Stanley Falls, Kasongo, Aruwini og M’bangi».42 Opplysningen om at gjenstandene var av jern kan forstås som en evolusjonistisk forklaring, sentral i datidens etnografi.43 De primitive befant seg i en annen og tilbakelagt tid, nærmere naturtilstanden og i den jernalder vårt eget samfunn hadde vært i for lenge siden. Og, museumsgjestene kunne nok forestille seg det upraktiske ved å måtte frakte med seg denne typen penger. De primitive gjenstander ble synliggjort i skap og bak glass, merket med etiketter og utførlig beskrevet i føreren. Til sammen bidro disse komponentene til å definere bestemte folkeslag som primitive, og til å skape avstand og plassere dem utenfor sivilisasjonen både i tid og i rom.

I post-kolonial ettertid innebærer en antropologisk forståelse av ‘primitiv’ at det heller enn å være et kjennetegn ved studieobjektet, er en temporal kategori spesifikk for vestlig tankegang. Særlig blir Johannes Fabians Time and the Other, utgitt i 1983, regnet som sentral for en slik endret fagforståelse.44 For å kaste lys over formingen av det primitive ved det etnografiske museet er Fabians begrep om ‘typologisk tid’ som kjennetegnende for tidligere etnografi relevant. Det er ikke, skriver han, den fysisk løpende tiden som definerer typologisk tid, men snarere det en ser som «socioculturally meaningful events, or more precisely, intervals between such events».45 Typologisk tid ses med dikotomier som tradisjonell og moderne, bondesamfunn og industrisamfunn, eller primitiv og sivilisert, og dreier seg om kvalitative kulturelle forskjeller, antatt å være ulikt fordelt blant verdens befolkningsgrupper. Slike forskjeller begrunnet plasseringen av andre i tidligere epoker, og museumsførerens enkle paralleller til det kjente og hjemlige synliggjorde kulturforskjeller som innebar et langstrakt tidsintervall mellom museumsgjesten og de folk som hadde eid gjenstandene før. Parallellene skapte forbindelse og nærhet mellom publikum og utstilte gjenstander, og for tilskueren ville det upraktiske og ubekvemme nok lett la seg plassere inn i tidligere tidsepoker.

Mens oppstilling og etikettering var systematisk og geografisk ordnet både i katalog, saler og fører, var slike kontrasterende beskrivelser og kommentarer mer tilfeldig fordelt utover i føreren, noe som bidro til å skape en helhet i utstillingen. De utstilte, primitive folk ble formet som grunnleggende forskjellige fra de europeiske og siviliserte. Beskrivelser kunne ta form av anekdotiske kommentarer, som i omtalen av et «brandbrev» fra Patakerne på Sumatra utstilt i skap 10, sal 3. Når et medlem av dette folkeslaget hadde problemer med å inndrive gjeld, så skrev de en beskjed til skyldneren på et rørstykke, som på nattestid ble hengt på dennes dør og «hvori han faar Besked om, at hans Hus vil blive brændt, saafremt han ikke inden en bestemt Tid opgjør sit Mellemværende». Det utstilte brevet var et høyst «eiendommeligt Stykke» fordi kreditoren, for å vise at han hadde «Midler ihænde til at iværksette sin Trusel», ved siden av brannbrevet hadde hengt ved «en Æske med Nitedals Fyrstikker».46 Det at norsk fyrstikkproduksjon hadde nådd helt frem til Sumatra – der eskene på en pussig måte var blitt opptatt i lokale skikker – frembrakte en illustrerende kontrast mellom Europas industrielle modernisering og primitiv kultur. I spesialbygde skap ble gjenstander vist frem etter taksonomisk tilhørighet, basert på geografi, funksjon og hvilke folkeslag de tilhørte. Samtidig ble forestillinger om grunnleggende temporale forskjeller mellom det siviliserte, europeiske og det primitive, ikke-europeiske lagt til i maskineriet. Ideer om de primitives brutalitet, moralske underlegenhet, naive barnlighet og begrensede evner til kulturell forbedring går igjen i museets tekster rettet mot publikum.

Illustrert utvikling – menneskehetens ulike stadier

Fra Polynesia kunne de besøkende se en samling stoffer, klesplagg, redskaper og våpen, «hovedsagelig af ældre Oprindelse». Føreren beskrev dem som hadde eid dem og brukt dem, og gjenstandene illustrerte: «Som oftest er denne Rase munter og livsglad. Den giver sig hen til Øieblikkets Nydelser». Dette hadde ført til at de «første Europæere, som kom til Polynesien og alene vandt et flygtigt Indblik i Forholdene, mente der at have truffet et Billede af Mennesket i dets lykkelige Urtilstand». 47

Hvordan man skulle forstå og representere andre kulturer samtidig som man opprettholdt egne kulturelle verdier og perspektiver, var et kulturvitenskapelig tema som strakk seg tilbake til 1700-tallet og især til Diderot’s Supplement au Voyage fra 1770, et essay som fremstår som en fiktiv samtale mellom en franskmann og en polyneser. I essayet oppfordrer Diderot sine lesere til åpenhet og dialektisk forståelse heller enn en hierarkisk og eurosentrisk forståelse av det fremmede.48 Nielsen var nok godt kjent med slike diskusjoner, der det å sammenligne likheter og forskjeller og lete etter felles moralske standarder samtidig som en så store kulturelle forskjeller, var en måte å undersøke kultur og kulturutveksling på.49 Understrekingen av at gjenstandene var av eldre opprinnelse betød at de hadde vært i bruk og samlet inn før europeisk innflytelse hadde fått skikkelig fotfeste. Men, med introduksjon av kristendommen som «ialdfald officielt er antagen som Øernes Religion, er der kun lidet tildbake af deres oprindelige Kultur». 50

Interessen for det etnografisk opprinnelige og uberørte dreide seg om å kartlegge menneskehetens utgangspunkter og utvikling. Ingvald Undset, kollega av Nielsen og assistent ved Oldsaksamlingen, skrev om fremveksten av etnografiske museer som et resultat av antropologiens nye perspektiver: «Man betragter ikke som før mennesket alene som et væsen, der fra først af har været naturens herre, der på en måde står udenfor og over den: videnskaben opfatter nu mennesket som et led af den hele naturens sammenhæng.» Som en konsekvens ble studiene av «naturfolk» og «primitive folkeslag med deres eiendommeligheder» svært verdifulle, siden de representerte en mulighet for innsikt i menneskehetens tidlige utviklingstrinn. Samtidig var det en kamp mot klokken: «for den overalt mægtig fremtredende verdenskultur forsvinder nu hver dag mere og mere af naturfolkene og deres oprindelighed» og vitenskapens «bedste materiale går med rivende hast til grunde».51 Prinsipielt befant primitive seg i et annet rom, i en annen tid – tilsvarende vår egen fortid som naturmennesker i en fjern fortid – men ‘verdenskulturens’ fremmarsj var i ferd med å avskaffe denne romlige og temporale isolasjonen.

Kristendommens utbredelse, kunne de besøkende lese i føreren, var en viktig årsak til at primitive kulturer var i ferd med å forsvinne. I museets skap sto gjenstander som illu-strerte og bekreftet poenget. Fra Madagaskar hadde museet en betydelig samling, i all hovedsak samlet inn av norske misjonærer. En rekke «fetischer» laget av gresskar eller horn, stilt ut i skap 33, ble beskrevet i føreren og de illustrerte de primitives overtro: «Selve disse Guders Opgaver er betegnende for Tankegangen hos det Folk, som har dyrket dem». Rikdommens gud, etikettert som nummer 7437, var den guden som aller mest ble dyrket på Madagaskar: «Han er det udhulede, paa Midten indbøiede Græskar (7437) og har navnet Voatávo arivoláhy». Ved siden av fantes en flaske med honning og vann, som ble stenket på ens eiendeler «forat Velsignelsen fra denne Gud kan udbrede sig».52 Det bearbeidede gresskaret var, eller hadde tidligere vært, en gud som sammen med en rekke andre guder hadde blitt samlet inn av misjonærer og skjenket museet. Her fantes også krigens gud, som gjorde krigeren «almægtig og uovervinderlig»; to guder for rettergang, en av dem sikret at den anklagede ble bevist uskyldig «ligegyldigt, om dette er rigtigt eller ikke»; én gud beskyttet mot spyd og geværkuler; en annen mot krokodilleoverfall. Kjærlighetens gud var utstilt, det var også tyvenes gud, Fanjàmbàna, innført som nummer 7442: «Naar Tyven gaar til sin onde Gjerning, da ofrer han til denne, som rydder alle Hindringer af Veien og, endog i Mørke, fører ham lige til de attraaede Gjenstande». Til Tyveguden hørte det også en utstilt fetisj, nummer 10 841: «der bringer den, som skal bestjæles, til at sove, og – hvis han skulde vaagne, da fremkalder Fetischen en saa tyk Taage, at det bliver umulig at se Tyven».53

Det museale maskineriets tydelige veiledning og nummerering ledet publikum fra sal til sal, fra skap til skap, og museumsføreren ga den ‘almindelige oversikt’: gjenstander ble illustrasjoner i den museale boken om de primitive andre. Tekster og gjenstander fortalte også om Europas påvirkning, om de norske misjonærers innsats og «interesse for sit Fædreland». Misjonærene fjernet Madagaskars guder både i åndelig og i konkret, materiell forstand – gudegjenstandene fortalte om kulturers forsvinning i møtet med verdenskultur og kristendom. Samtidig var gjenstandene også illustrasjoner i publikums museale lesning: tekstene ga oversikt, og tingene illustrerte tekstenes innhold. Evolusjonisme lå som et teoretisk prinsipp bak formidlingen, men det ble ikke gjennomført ved at kulturer systematisk ble plassert langs en utviklingsstige, slik at de besøkende kunne betrakte en trinnvis utviklingskronologi som f.eks. i Københavns etnografiske museum.54 I den norske hovedstaden var det gjerne slik at de ikke-europeiske, primitive folkeslag generelt ble plassert i steinalderen, og i alle tilfeller langt unna det siviliserte. Tanken om evolusjon dominerte i vestlige museer og andre arenaer der ikke-europeisk kultur ble vist frem. Menneskehetens historie ble «narrated essentially as a heroic ascent toward the natural and ultimate goal of cosmic evolution: the industrial civilization of white, European, middle-class citizens».55 Andre raser fulgte den samme utviklingsstigen som oss, men de hang etter både kulturelt, moralsk og fysisk. Utfra en slik tankegang ble europeisk inngripen ikke bare rettferdiggjort, men også ønskelig for å fremme menneskehetens utvikling.

Kanskje aller lengst nede på utviklingsstigen sto Australias urbefolkning: «Denne Rase, Australiere, Australnegre, er mørkfarvet, næsten brunsort», og rasen ble beskrevet som «en af de laveststaaende, som overhovedet findes».56 De levde under svært enkle kår, de hadde verken hus eller hytter, og noen enkelt utførte redskaper og våpen på utstilling illustrerte poenget. Utviklingen i Europa beveget seg fremover. Naturfolkene, på sin side, så ut til å stå på stedet hvil i steinalderen. I den søramerikanske samlingen hadde man svært gamle gjenstander som stammet fra prekolombinsk steinalder, samtidig som epoken også forekom «i meget nye Typer» i samlingene fra Ildlandet.57 Kulturell utvikling kunne bli stimulert når de primitive tok til seg elementer fra det siviliserte: «Ildlandets Beboere befinder sig paa Overgangen fra Stenalderen. De havde tidligere Pile med Stenspids». Steinspissene hadde så blitt byttet ut: «Men de her udstillede Pile viser, at man har lavet Spidserne ikke af Flint eller anden Sten, men af Glasstumper, som de har slaaet af Flasker, der er komne til dem fra Europa eller Amerika».58 Hva innholdet i flaskene hadde vært, nevnes ikke, men skårene bidro til at indianere kunne komme seg ut av steinalderen. På den annen side var det langt igjen før primitive indianere kunne nærme seg det siviliserte. Blant gjenstander fra jivarroindianerne, utstilt i en frittstående monter ved siden av, var «det lille præparerede Hoved det mærkeligste Stykke». Besøkende kunne lese at det var et ekte «Menneskehoved, riktignok uten Skallens Ben» og de ble også fortalt om tillagingen: «Huden er flaaet af og derefter prepareret gjennem en særegen Kogning, indtil den er bleven betydelig sammentrængt. Derefter er den udstyret med Haar o.s.v. og bæres som Trofæ».59

Illustrerte møter mellom det siviliserte og det primitive

Det siviliserte og det primitive lot seg vanskelig forene, og at velfungerende kulturell interaksjon var en sjeldenhet, ble formidlet i museumsføreren. Et unntak kunne likevel leses ut av gjenstander i Afrikasalen, fra «de vest-afrikanske Naturfolk» i strøkene innenfor Sierra Leone, Mandi og Mandingo. Disse folkene ble regnet «som det mest kultiverede af de Folk, som lever i det vestlige Sudan. De er dels muhammedanere, dels Hedninger, Fetischdyrkere.» Deres bånd til europeerne var tettere enn normalt: «Mere end andre vestafrikanske Folkeslag har de sluttet sig til Europæerne og lever i disses Kolonier».60 Hvordan dette samlivet artet seg beskrives ikke nærmere. Men det hørte til sjeldenhetene, for som regel var de primitive så ukultiverte at sameksistens var vanskelig å få til. Et eksempel på dette, ifølge Nielsen, kunne ses hos polyneserne nevnt tidligere. Man hadde først antatt at de befant seg i den «lykkelige Urtilstand», men ved nærmere bekjentskap viste det seg at de første europeerne hadde tatt feil. Det var nemlig «et stort Feilgreb, da de polynesiske Samfund i Virkeligheden var undergravede af modbydelige Laster» med «Barnemord sat i System» som det verste. Dessuten var «Rasen (..) ogsaa – i Modsætning til de første Reisendes og Søfarendes Opfatning – høist upaalidelig, hævngjerrig, lumsk og tyvagtig».61 Det at en kultur som var i ferd med å vike for kristendommen og sivilisasjonens påvirkning ikke lot seg knytte til en slik urtilstand, men snarere var kjennetegnet av moralsk forfall, vanskeliggjorde et kulturelt samliv. Samtidig rettferdiggjorde det også den europeiske inngripen.62 Kulturens forsvinning ville dessuten antakelig være av det gode, for «Berøringen med Europæerne har heller ikke bidraget til at forbedre dem».63

Denne siste kommentaren kan forstås dithen at man ved museet anså en positiv utvikling og forbedring av de primitive (som resultat av deres møte med det siviliserte) som teoretisk mulig. De primitives biologiske og moralske utrustning ble på den tiden gjerne forstått som arvelig, som noe som kunne påvises ved den fysiske antropologiens metoder, og det var også en fleksibel forståelse av arv. Evolusjonsbegrepet lå nærmere Lamarcks enn Darwins; tilegnede egenskaper ble antatt å nedfelle seg i arvestoffet, og det var dermed mulig, med riktig miljøinnflytelse, å foredle menneskeraser.64 På museet fantes gjenstander som kunne illustrere en slik heldig miljøpåvirkning. Et eksempel er de som tilhørte de vestafrikanske og veltilpassede naturfolkene nevnt over. Et annet var en liten serie vakre årer og staver, i skap 38 i sal 3, utført med redskaper av sten og tidligere brukt som «Værdighedstegn for Høvdinger» på Hervey-øyene Mangaia og Rarotonga. Om øyfolket kunne publikum lese at de var «en intelligent Rase, der tidlig af protestantiske Missionærer er omvendt til Christendommen».65 Vakkert håndverk illustrerte fortiden til folk som var intelligente og lot seg sivilisere med europeisk innflytelse.

Like ved, i skap 35, fantes en gjenstand som illustrerte hvordan direkte, europeisk inngripen kunne føre til sivilisering, ikke gjennom miljøbetinget endring av arvestoffet, men ved lovregulering. Det dreide seg om en liten kano «med pragtfulde Udskjæringer, alt udført med Stenredskaper, et af Musæets værdifuldeste Stykker» som viste frem rike, steinalderske håndverkstradisjoner. Samtidig fungerte den også som en illustrasjon på gunstig europeisk påvirkning: «Maoriene anvendte forøvrig tildels meget store Kanoer» og «Navnlig var deres Krigskanoer berømte for sin Størrelse og sit vakre Udstyr». Til fiske og handel brukte de dobbeltkanoer, og «Maorifolket havde megen Interesse for Handel. En høist original Handelsartikel var tattoverede Menneskehoveder, som var godt indtørrede. Denne sidste Vare er dog nu forlængst bleven forbudt af Regjeringen». Selv om maorikulturen allerede «befant sig i Opløsning, da de kom i Berøring med den europæiske Kultur», bidro kolonimaktens lovregulering til ytterligere å bringe dem ut av steinalderen.66

Eksemplene på estetisk tiltalende, ypperlig utført håndverk var mange i utstillingene og knyttet til folkeslag over hele verden. Likevel hadde som oftest det estetisk tiltalende sine mørke slagsider. Gjenstandene illustrerte umoral, brutalitet og mental umodenhet og var således egnet til å fremkalle avsky og vemmelse hos den siviliserte europeer.67 Dermed ble også kulturenes forsvinning betraktet med ambivalens: det var et problematisk tap for en vitenskap som ennå ikke hadde rukket å kartlegge menneskehetens utvikling, samtidig som det antakelig var et ønskelig tap kulturelt sett, fordi det innebar fremskritt som kunne tilskrives møtet mellom det primitive og det siviliserte. I møte med tingene ble publikum gitt en kognitiv posisjon produsert med det museale maskineriet: de ble gitt tilgang til en hel verden, hierarkisk ordnet med Europa øverst og de primitive nederst på en universell menneskelig utviklingslinje.68 Museet ble som en systematisk og velordnet bok om andre folkeslag, organisert rundt tilskuerens posisjon som europeer, og boken tilbød mange illustrasjoner på hvorfor utvikling henimot det siviliserte var et gode for menneskeheten i sin helhet.

Ting som vitner: gjenstanders primitive sannhet

Gjenstander sendt til museet kom i følge med brev og beskrivelser av proveniens, bruksområder og betydning hos de folkeslag de var hentet fra. Men også andre typer tekster og beskrivelser ble trukket inn i det museale maskineriet. Nielsen ble professor i etnografi og geografi i 1890, og året før hadde han vært med på å stifte det Norske Geografiske Selskab. Og kanskje var det han som inviterte Yngvar Martens, nylig hjemkommet etter tolv år som forstmann og jeger i Argentina, til å holde et foredrag i selskapet i 1901. Martens holdt foredraget Fra det indre af Syd-Amerika i Norsk Geografisk Selskab, og teksten ble også publisert i selskapets årbok for 1900–01.69 Tilhørerne og leserne fikk høre og lese om hans forsøk på å komme tett på guayaquilene. Etter to år med tålmodig sporing av den isolerte stammen lyktes det Martens å fange et av dens medlemmer samt å samle «Exemplarer af alt det Husgeraad, de er i Besiddelse af».70 Det hadde vært en vanskelig oppgave, for «Guayaquilerne klatrer i Træerne og springer fra Gren til Gren som Aber; de kaster sig ogsaa ned fra sit Skjul i Træets tætte Løv og forsvinder som et Lyn i Urskovens Krat». De klatret «ikke som os ved at slaa Foden om Træet, de sætter Fødderne tværsfor, slaar de krogede Tæers Negle i og spadserer op». 71 Folket var lite av vekst, kun opptil 130 cm høye, med store hodeskaller og «ravnsort ret opstaaende Haar stivt som Hestetagel; det vokser næsten lige ned til Øinene, saa Panden bliver meget lav. Halsen er kort og meget tyk». Etter hva Martens kunne forstå hadde stammen ikke noe språk, «kun nogle dels hviskende og dels høie Lyde». 72 En gang hadde Martens og hans bror skjult seg i et hull under et stort tre, hvorfra de lyktes i å observere stammen. De hadde først hørt noen merkelige lyder som «lignende Pappegøiernes», og så «stak en liden Figur Hodet frem, speidende og lyttende som et vildt Dyr». Hakk i hæl «fulgte flere Guayaquils, aldeles nøgne. De saa paa hverandre, gjorde nogle Grimaser og Tegn, hviskede saa noget idet de stak Næsen iveiret, ligesom de vilde lugte sig til noget». De «ga Indtryk af at være som tobenede Dyr». Martens’ følge observerte hvordan stammen slaktet og flådde et rådyr; dets kroppsdeler ble revet fra hverandre «og fortæredes med Rovgjerrighet raat, idet de med Tænderne sled Biderne af og slugte dem meget hurtigt».73

En annen gang hadde Martens’ hunder fått en voldsom stålos under et tre. Oppi treet hang en død guayaquil, han måtte ha satt armen fast inne i et hull mens han forsøkte å hente ut honning og ikke kommet seg løs «og saa tilsidst kreperet». Kroppen var «allerede næsten raadden og vi rørte ikke ved ham, da vi ikke kunde udholde den skrækkelige Lugt». Men dennes «Økse og Kølle, som laa nede ved Træets Rod, tog vi med os».74 Etter langvarig innsats klarte Martens å fange et levende medlem av stammen, som han tok med seg hjem. Han «forsøgte at opdrage ham og civilisere ham lidt, men det gik meget smaat», for mannens «Opfatningsevne var meget svak».75 Personlig hygiene, påklednings- og arbeidsevne ble forsøkt lært bort; «men det var vanskeligt; Klæderne rev han istykker». En gang hadde Martens holdt opp et speil foran ham, «men da begyndte et Leven; han gjorde de aller umuligste Abesprang, Grimaser og Vendinger og fløi frem og tilbage, snart nære Speilet, snart længere undaf og snart bag det og endelig slog han ud i Hyl og Latter». Deretter hadde Martens villet ta speilet fra ham igjen, men den primitive nektet og «blev rent ulykkelig og jeg maatte lade ham beholde det». Som «bevis paa hans sagte Fremgang og Vedt» anførte den norske skogvokteren at «naar jeg satte ham en Lazzo om Halsen, hoppede han og sled i den som en vild Hest og bed i Lazzoen istedetfor at tage den af med Hænderne, noget som jeg havde vist ham flere Gange».76 Martens’ konklusjon ble da også at guayaquilene «staar paa et uhyre lavt Standpukt og ikke har nogen Kultur».77

Martens forsøkte å trene den innfødte, slik at han kunne fungere som en tjener eller i det minste kunne opptre «saa pas, at han kunde være med maaske til Europa, men maatte opgive dette Haab».78 Antakelig døde guayaquilen under en koppeepidemi mens han var i Martens’ eie, og planene om å frakte ham til Europa lot seg ikke gjennomføre. I en senere publisert reiseskildring skildret Martens i detalj sin menneskejakt og kommenterte skadene han muligens hadde påført indianeren: «det var jo slett ikke meningen. Tvert imod vilde vi på ingen måte gjøre ham noget ondt. Det var bare av videnskabelig interesse vi gjorde denne fangst».79

Samlingen av stammens enkle husgeråd, tilsammen 35 gjenstander, bragte Martens derimot med seg hjem til Norge. Gjenstandene ble kjøpt inn av museet i 1904 og stilt ut i Amerikasalen. Det var en eksklusiv samling, ifølge bestyreren, for gjenstander fra guayaquistammen var meget sjeldne i europeiske samlinger. Etter oppdagelsen av stammen hadde det kun «leilighedsvis kommet Ethnographica fra den til enkelte Musæer». Men ved museet var man så heldige at man hadde «saa vidt meget, at det nogenlunde kan siges at represæntere den hele Guayaqui-Kultur, hvis det da er tilladt at anvende Benævnelsen af Kultur paa den Tilstand, hvori disse Indianere har levet indtil det nittende Aarhundredes Udgang».80 Gjenstandene representerte det folket som hadde laget dem og brukt dem, guayaquilene hadde lagt ned noe av seg selv i dem. Tanken om at tingene rommet kultur, innebar også at denne kulturen fulgte med inn på museet og kunne formidles: gjenstandenes kunnskapsmessige posisjon var som vitner. Denne kunnskapsposisjonen var utbredt i siste halvdel av 1800-tallet og til godt inn i påfølgende århundre, og både evolusjonistiske og diffusjonistiske forklaringer bygget på dette premisset om at kulturell sannhet lå nedfelt i tingene.81 Gjenstandsvitnene hadde stor dokumentarisk kraft og kunne bekrefte påstander som ble fremmet om folkeslag.

I Nielsens museumshistorie fortelles det at stammen hadde holdt «sig upaavirkede af den omgivende Civilisation» helt frem til 1880-tallet, og gruppens «Standpunkt er Stenalderfolkets, og hvad den har af Vaaben, Redskaber, Klæder o.lign., indskrænker sig til det minst mulige».82 I museets formidling ble få av Martens’ detaljer bragt videre, fokuset i føreren var på isolasjon og mangel på kultur, samtidig som leseren vel måtte ane at det lå mer viten bak påstandene. Noen av de besøkende hadde kanskje hørt Martens’ foredrag, andre hadde kanskje lest artikkelen i selskapets årbok. Enda flere leste antakelig boken han senere publiserte. Reisebeskrivelser var en populær litterær sjanger mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og flere av dem som donerte eller solgte gjenstander til museet publiserte slike. Antropolog og medieviter Anders Johansen har beskrevet hvordan den viktigste kilden til ‘de ville’ rundt forrige århundreskifte var oppdagelsesreisen, og mens reiseskildringen var dennes litterære form, så var samlingen dens dokumentasjonsform. Reiseskildringene var underholdende og opplysende, vitenskapelige og populærvitenskapelige på samme tid. Leseren fikk følge med de brave oppdagere på dramatiske og farefulle ferder gjennom ukjente landskap og til fremmede folkeslag. Gjenstander ble samlet inn underveis, de dokumenterte og beviste reisens innsikter, og senere havnet tingene gjerne på museum. 83 Tekstene og fortellingene fulgte med gjenstandene inn på Ethnografisk Musæum, og de museumsansatte må ha vært godt kjent med den litterære sjangeren og med de oppdagelsesreisende. Nielsen brukte deres opplysninger og bøker aktivt i utforming av formidlende tekster, og gjorde dem til en del av det museale, kunnskapsproduserende maskineriet. En kan si at gjenstandenes kraft som vitner også ble styrket gjennom forbindelsene ut av museet og inn i den populære litteraturen. Den viten som lå i tingene, som ble lagt ned i vitnetingene med museets maskineri, ble ikke bare fremstilt på museet. De musealt produserte tekstene knyttet an til tekster og fortellinger skapt utenfor museet, av samlingsskapere som selv hadde erfart det primitive. Dette gjorde tingvitnene enda mer ekte, og ga museets fremstilling av de primitive større tyngde.

Bevitnet og bevist: hodejakt og kannibalisme

Museets formidling omhandlet også primitives brutalitet, som i hodejakt og kannibalisme. Museets samlinger av gjenstander fra Australias urbefolkning var fordelt i flere skap. Gjenstandene ble knyttet til Carl Lumholtz, en av museets bidragsytere, og hans publikasjon Blant Menneskeædere (1888) som handlet om hans fire år lange opphold i Australia. Her beskrives «australnegrene» som «jordens lavest staaende folkerace», og det er rimelig å tenke seg at Lumholz var kilden til Nielsens beskrivelser av Australias urbefolkning nevnt tidligere. Lumholz hadde fulgt «dem paa deres udflugter i de tætte kratskove» og beundret «deres færdighed i at klatre op i de høje gummitrær, og deres skarpe og øvede sanser».84 Dyktige jegere var de, men de var også fæle til å tigge, utakknemlige, uvennlige, lumske og overhodet ikke til å stole på. De så på sine kvinner som slaver, og de levde fra hånd til munn, og «Som deres levemaade, saaledes ogsaa deres sinde, de er øjeblikkets børn, uberegnelige». Dessuten var de kannibaler: «En fældet fjende, være sig mand, kvinde eller børn, spises som den mest utsøgte delikatesse, de kjender intet mere lækkert end sort menneskekjød» het det i den oppdagelsesreisendes reiseskildring.85 I museets fører ble denne kunnskapen koblet til australierne og religion: «Det har været formodet, at de helt skulde savne religiøse Begreper. Men dette er dog ikke ganske Tilfældet. De er tildels Menneske-ædere, hvilket igjen staar i Forbindelse med den hos mange Naturfolk almindelig forekommende Overtro, at Nydelsen af en død Mands Kjød bevirker, at den, som spiser dette, ogsaa erhverver den andens beste Egenskaber».86 Skildringene ble trukket inn i museets fremstilling av de primitive andre, og en kan også se for seg hvordan publikum, kjent med foredragsvirksomheten og den litterære sjangeren, selv tok med seg denne kunnskapen til museet og til egen lesning av utstillingene. Forestillingene om primitive folkeslag – at de lignet mer på dyr enn på siviliserte mennesker – var ikke bare et syn som ble hevdet i museet. Det var et også et allment akseptert og kulturvitenskapelig faktum.87

Fra dajakerne på Borneo var det utstilt en sumpitan, et «Blæserør med Spydblade». Dajakerne ble beskrevet som «kraftige folk, men tillige vilde. Navnlig er de bekjendte for sin Hovedjagt». Skikken ble i museets fører beskrevet som dypt rotfestet i kulturen: «Det, som giver Livet Værd, det, som skjænker dem Udmærkelse, og det, som overhovedet for dem har Tillokkelse, det er Besiddelsen af sine Fienders Hoveder». Og videre: «Menneskejagten er for dem alt, og de lurer i ethvert Baghold paa Medlemmer af de øvrige Stammer for at kunne nedlægge dem og afskjære Hovedet. Om det er Mænd, Kvinder eller Børn, som de paa saadan maade dræber, er for dem ligegyldigt. De tagne Hoveder skeletteres og opbevares som Trofæer». Den utstilte sumpitan hadde blitt brukt til slik hodejakt, og når de besøkende betraktet våpenet, ville de med sine egne øyne kunne se at i «et af disse er der indslaaet flere Messingnagler. Det skal være Brug at indsætte en saadan for hvert Menneske, der dræbes med vedkommende Vaaben». I samme skap fantes også et sverd med tilknytning til hodejakten «af Hollænderne saakaldte Koppensneller», og med dette våpenet «afhugges Hovederne». Den brutale skikken ble også konkretisert ved noen utstilte «store Skjolde, der tildels er besatte med Haar af Mennesker, antagelig af faldne Fiender».88

Skildringer fra oppdagelsesreisende, misjonærer og sjøfolk utgjorde sentrale kilder til kunnskap om ikke-europeiske kulturer i en periode der Europa styrket sin bemektigelse av andre kontinenter. Også norske oppdagelsesreisende bidro, og derigjennom var de også med på å sette Norge, som en sivilisert nasjon, på verdenskartet. At ville, primitive folkeslag praktiserte kannibalisme, hodejakt, menneskeofringer og barnemord, at de var motbydelige og frastøtende, løgnaktige og usle, usømmelige, uten moral og overtroiske, var utbredte og gjengse vitenskapelige og kulturelle forståelser i tiårene før og etter 1900.89 Carl Bock som arbeidet for den hollandske regjering, var en av bidragsyterne til Borneosamlingen. Beskrivelsene av dajakerne som Nielsen gjenga, var hentet fra Bocks reiseskildring Hoved-jægerne paa Borneo, internasjonalt anerkjent og publisert i flere opplag.

Bock hadde, kanskje som den første europeer, fått anledning til å møte høvdingen for «kannibal-dajakerne», og selv om Bock hadde forestilt seg det verste, hadde han ikke vært «forberedt paa at se en saadan inkarnation af alt, hvad der er frastødende og afskyeligt i menneskelig skikkelse». Han beskrev høvdingen som en blodtørstig usling, hvis «øine havde et vildt, dyrisk udtryk og var omgivne av sorte ringe, næsten som forbrydelsens skygger». Rett før deres møte hadde høvdingen og hans menn drept hele «sytti slagtoffer, mænd, kvinder og børn (..) og hvis hænder og hjerne de havde spist». Bock hadde også fått forært «to menneskelige kranier, trofæer fra hans hovedjagter, et mandligt og et kvindeligt» samt en «kliau (skjold) gjort af det almindelige bløde træ og besat med lokker af menne-skehaar, som var fæstede med megen kunst. Et saadant skjold ansees for en stor skat og er besat med haar af de dræbte offere». 90 I boka skildrer Bock hvordan hodejakten var en uatskillelig del av kulturen. «Fødsel og navngivelse, giftermaal og begravelse» så vel som mindre viktige begivenheter «kan ikke foregaa (..) uden at færre eller flere fienders hoveder er bleven erhvervede for at forhøie festens glans». Fordi jakten var så tett forbundet med alle livets anledninger, var den også svært vanskelig å få bukt med, hevdet Bock: «noget af det vanskeligste at behandle i forholdet mellem de undergivne raser og deres hvide herrer» og følgelig en av de vanskeligste oppgaver å løse «med hensyn til civilisationens indflydelse». Problemet kunne likevel ha en enklere løsning, idet skikken også var «slutstenen i dajakernes religion og karakter» og en av hovedårsakene til «den raske aftagen af befolkningen». Innen skikken ville bli utryddet kunne det meget vel tenkes at den ville «have udryddet rasen selv».91

Samleres fortellinger, gitt museet i brevs form eller gjort offentlig i foredrag eller publiserte tekster, styrket gjenstandenes status som vitne. De norske reisende hadde selv vært til stede og angivelig sett tingene i bruk, de hadde selv erfart hvor usiviliserte de primitive folkeslagene var. Når gjenstandene ble knyttet til samlernes påstander og fortellinger, enten direkte i museumsfører eller mer indirekte gjennom publikums kjennskap til reiselitteraturen, så ble også disses beviskraft tung.

Det museale maskineriet – vitner, illustrasjoner og tid

Det at publikum skulle lese seg gjennom utstillingene, bør forstås som en anvisning for praksis mer enn som en metafor. For å lette publikums møte med de utstilte gjenstander ga man dem et skjema for forståelse, og nummerering og etikettering supplert av en fører la stemme på de tause gjenstandene. En slik tekstualiserende formidling var utbredt i datidens naturhistoriske museer, der glasskap og montre, etiketter og formidlende tekster sto sentralt: «The glass case was a technology for making nature less multifarious, and the message could be controlled by turning nature into illustrations of the texts».92 Etnografiske museer var ikke bare et sted der fortellinger om moderne utvikling og primitiv stagnasjon ble vist frem, de var også selv en vesentlig teknologi for fremstilling av annerledeshet.93 En slik kontroll og fremstilling muliggjør manipulering av kultur: «Once objectified in public, visible form, Culture can be discussed, used and manipulated – exactly because it has been transformed».94 Hvilken kunnskapsposisjon fikk gjenstandene i forming og formidling av ‘primitive’ kulturer?

Analysen har vist hvordan ting fungerte som illustrasjoner i en museal lesning av primitive folkeslag. Dette lar seg supplere av en annen kunnskapsmessig posisjon for museumsgjenstander: i faghistorien fremheves hvordan ting fungerte som vitner i museer på 1800-tallet og til godt utpå 1900-tallet. Både evolusjonistiske og diffusjonistiske perspektiver bygget på dette premisset, og gjenstander i så vel etnografiske som kulturhistoriske museer vitnet om det som var fjernt i tid eller i rom.95 Til grunn ligger et premiss om at ting rommer kultur: de som har laget og brukt dem har lagt ned noe av seg selv i dem, og sporene av kultur følger med tingene inn i museets skap og montre. Dette ga gjenstandene kraft og var en avgjørende beveggrunn for å sette i gang det museale maskineriet. Ting kunne bevise og avgjøre hva en kultur var eller hadde vært. Til forskjell kan en si at tingen som illustrasjon avkreves mindre kunnskapsmessig bevisbyrde. Illustrasjonens oppgave er å visualisere og sannsynliggjøre ideer og påstander. Her er det tekstene som bærer det meste av bevisbyrden, mens gjenstandene anskueliggjør ordene. Ting som henholdsvis illustrasjon og vitne dreier seg altså om to ulike kunnskapsstatuser.

Det museale maskineriet gjorde gjenstandene på det etnografiske museet i stand til både å illustrere og bevitne påstander om primitive folkeslag. Plassering i skap og bak glass gjorde gjenstandene flatere. Tydeligst ses det når våpen, redskap eller andre ting ble festet mot skapenes bakvegger, visuelt fremsto arrangementet som et bilde. Som illustrasjoner kunne ting anskueliggjøre påstander på etiketter, i fører og i oppdagelsesreisendes skildringer. Bouquet skriver om hvordan typologisk og evolusjonistisk arrangerte gjenstander i etnografiske museer ble «visually confirmed as ‘primitive’» gjennom utstillingsteknologier og at de «contained within themselves the momentum for further elaboration».96 Gjenstander illustrerte den potensielle muligheten og behovet for videre kulturell utvikling. Samtidig hadde tingene også status som vitner. Museenes tingrikdom manifesterte i seg selve overbevisningen om at kulturell sannhet var nedlagt i gjenstandene. Det var dessuten viktige sannheter, ellers hadde man ikke behøvd beskytte tingene i låste skap. Gjenstander bekreftet og beviste kultur, de var fakta produsert med det museale maskineriet. Krympede hodeskaller og våpen brukt til kannibalske drap var ikke bare illustrasjoner, de var også vitner som bekreftet og dokumenterte det primitive, umoralske, overtroiske, brutale og fremmede.

Et svært effektivt samspill mellom disse to kunnskapsstatuser – ting som vitne og ting som illustrasjon – var avgjørende i museets formidling. I museet fremsto gjenstandene som tredimensjonale, konkrete og autentiske vitner. Samtidig fremsto de som todimensjonale, flate illustrasjoner. Denne doble statusen, produsert med det museale maskineriet av skap, glass, tekster og vitenskap, bygning, museumsansatte og besøkende, oppdagelsesreisende og samlingsskapere, muliggjorde fremstillingen og entydiggjøringen av en rekke ikke-europeiske kulturer som primitive. Bevegelser mellom de to kunnskapsstatuser innebar fleksibilitet. Hadde man ikke gjenstander som nøyaktig vitnet om en bestemt form for brutalitet, overtro eller umoral, så kunne tekstene likevel hevde dette, for det var jo nok av andre påstander som ble illustrert av ‘primitive’ gjenstander. Alle påstander i en bok behøver ikke å bli illustrert. Variasjoner mellom folkeslag ble formidlet, og samtidig ble også en uoverstigelig kulturell kløft mellom Europa og dem utenfor vist frem. I ettertid kan en si at denne kløften besto av konstruert temporal forskjell, av det Fabian har kalt «denial of coevalness».97 Betrakterens, og dermed også de museumsbesøkendes, forståelse av egen tidsmessige posisjon tillot ikke en samtidig eksistens til de ikke-europeiske kulturer, de ble skjøvet bakover til en annen tid. Den museale kunnskapsproduksjonen skapte en kvalitativ forskjell mellom et ‘før’ og et ‘nå’ der det fortidige skjedde i startgropen av en fremoverrettet siviliseringsprosess.98 Tanken om en utviklingsstige omfattet alle kulturer, og de som sto nederst kunne i teorien bevege seg oppover. Men den temporale og kulturelle kløften ble fremstilt som nesten uoverstigelig ved museet, idet de færreste primitive så ut til å kunne bevege seg henimot sivilisasjon.

Nielsens etnografiske tekster kan i dag leses som vitnesbyrd om en tids kulturforståelser og som oppskrifter på hvordan dyp kulturforskjell ble produsert og opprettholdt i et samspill der storpolitikk, nasjonsbygging, vitenskap, innsamlings- og utstillingspraksiser virket sammen. Artikkelens teoretiske siktemål har vært å utvikle begrepet om det museale maskineri. Det har blitt vist hvordan et metodisk, systematisk og omfattende maskineri bidro til å skape kulturvitenskapelige sannheter om naturnære folkeslag av en annen tid. Den evolusjonistiske forståelsen, der naturen var noe som måtte overvinnes og siviliseres, ga også europeere den nødvendige moralske autoritet til å bemektige seg andre kulturer og deres territorier. Begrepet om det museale maskineri kan bidra til å identifisere hvordan maskineriets spesifikke teknologier frembringer situerte sannheter. I dette tilfellet var særlig balansegangen mellom gjenstander som illustrasjon og vitne viktig – samspillet mellom de epistemologiske posisjoner ting ble tillagt. Yngvar Nielsen ville nok helst ha hatt sitt profesjonelle virke som historiker, og kanskje led fremstillingen av ikke-europeiske folkeslag ved museet av hans manglende etnografiske kompetanse. Likevel var ikke budskapene særlig annerledes ved etnografiske museer i andre europeiske land. Noen steder, som i København, var utstillingene ordnet mer systematisk, men budskapet om primitive, naturnære folkeslag som lå tilbake for den europeiske sivilisasjon hvilte uansett tungt i datidens europeiske museumsmontre.

1Raymond Corbey, «Ethnographic showcases, 1870–1930», Cultural anthropologym nr. 8 (3) (1993), 338.
2Lorraine Daston og Fernando Vidal, «Doing what comes naturally», Daston og Vidal, The Moral Authority of Nature (Chicago: University of Chicago Press, 2004), 1–2.
3Anders Johansen «Eventyr og vitenskap: oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis», Tidsskrift for kulturforskning. vol. 7, nr 4 (2008); Sigrid Lien og Hilde Nielssen, Museumsforteljingar. Vi og dei andre i kulturhistoriske museum (Oslo: Det norske samlaget, 2016); Bjarne Rogan, «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet», Saphinaz Naguib og Bjarne Rogan, Materiell kultur & kulturens materialitet (Oslo: Novus forlag, 2011), Arne Røkkum «Nært, vilt og skjønt: Typer og karakterer i etnografiske utstillinger og forestillinger», Norsk antropologisk tidsskrift, 16 (2–3) (2005).
4Kirsten A. Kjerland og Knut M. Rio, Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet (Oslo: Spartacus/SAP, 2009), Hilde Nielssen «Til Jordens Ender: Om hvordan verden ble brakt til Norge og omvendt på etnografiske utstillinger i misjonsregi», Norsk antropologisk tidsskrift, 18 (3–4) (2007);
5Om Universitetets etnografiske samlinger, se Mary Bouquet Bringing it all back home to the Oslo University Ethnographic Museum, (Oslo: Scandinavian University Press, 1996), Arne A. Perminow «Kopier av internasjonal betydning. Nasjonal trolldomskunst ved Universitetets Etnografisk Museum ved inngangen til det 20. århundre», Norsk antropologisk tidsskrift, 27, 3–4 (2016), Espen Wæhle «Kulturforskjellenes orden og omstendighetenes dans», Tidsskrift for kulturforskning, 3 (2004).
6Yngvar Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857–1907. En historisk oversigt over deres tilblivelse, vækst og udvikling, (Christiania: W.C. Fabritius & sønner as, 1907), 122–123. Der flere sitater fra samme kildested nevnes i samme avsnitt i artikkelen, blir de referert til samlet i én note nederst i angjeldende avsnitt.
7Rune Slagstad, «Professorturisten», Demokratisk konservatisme. Frihet, fremskritt, fred: festskrift til Francis Sejersted på 70-årsdagen (Oslo: Pax, 2006); Åsmund Svendsen, Konservativ og nasjonsbyggende historieskriving: Ludvig L. Daaes og Yngvar Nielsens konservative nasjonalhistoriske fortelling 1882–1884, (Oslo: Norges forskningsråd, 1997).
8Yngvar Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904 (Christiania: W.C.Fabritius & sønner as, 1904).
9Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857 – 1907.
10Yngvar Nielsen, «Indberetning» i Universitets og skoleannaler (Kristiania: Kirke og undervisningsdepartementet, 1906) s.1–14. I tillegg til disse tre publikasjonene, finnes det ett til av etnografisk karakter, publisert i 1904: Nordmænd og Skrælinger i Vinland. Denne teksten brukes ikke som kilde i artikkelen, fordi den omhandler eldre historie.
11Carl Bock, Hoved-jægerne paa Borneo. Beretning om en reise opover Mahakkam og nedover Barito samt reiseskildringer fra Sumatra (Kristiania: Malling. 1883); Carl Lumholtz, Blandt Menneskeædere : fire Aars Reise i Australien (Kjøbenhavn: Forlagsbureauet, 1888); Yngvar Martens, Blandt tropenes tigere og på vidda her hjemme (Oslo: Aschehoug, 1932).
12Se Lien og Nielssen Museumsforteljingar, Nielssen «Til jordens ender», Perminow «Kopier av internasjonal betydning», Bouquet Bringing it all back home .
13Bruno Latour, Pandora's hope. Essays on the reality of science studies (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1999), 304.
14Bruno Latour, Science in Action. How to Follow Scientists and Engineers through Society (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1987), 131. Latour, Pandora’s hope.
15Sharon Macdonald, The politics of display: museums, science and culture. London, Routledge, 1998, 2, 17. Tera Pruity, Authority and the production of knowledge in archaeology (Doktoravhandling, University of Cambridge, 2011).
16Brita Brenna, «Nature and texts in glass cases: The vitrine as a tool for textualizing nature», Nordic Journal of Science and Technology Studies 2 (1) (2014), 48.
17Yngvar Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger, 59.
18Magdalena Hillström, «Contested Boundaries Nation, People and Cultural History Museums in Sweden and Norway 1862–1909», Culture Unbound. Journal of Current Cultural Research 9 (5), (2010), 596–598.
19Yngvar Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger, 77.
20Brita Brenna, «The Frames of Specimens: Glass Cases in Bergen Museum around 1900», Thorsen, Liv Emma, et al., Animals on display : the creaturely in museums, zoos, and natural history (University Park, Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2013), 42.
21Nielsen, «Indberetning», 1.
22Ibid.
23Ibid., 2.
24Ibid., 11.
25Ibid., 8.
26Ibid.,10.
27James Clifford, The predicament of culture : twentieth-century ethnography, literature, and art (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1988). Michael O'Hanlon og Robert L. Welsch, Hunting the gatherers: ethnographic collectors, agents and agency in Melanesia, 1870s-1930s (New York: Berghahn Books, 2000).
28Nielsen, «Indberetning», 12.
29Ibid.
30Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857–1907, 17.
31Ibid., 31–33.
32Ibid., 60.
33Ibid., 65–67.
34Ibid., 66.
35Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 3.
36Nielsen, «Indberetning», 13.
37Ibid., 7.
38Ibid., 13–14.
39Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 9.
40Ibid., 6.
41Rogan, «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet», 320–321.
42Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 9–10.
43Rogan, «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet», 319–320.
44Johannes Fabian, Time and the Other. How anthropology makes its object (New York: Columbia University Press, 1983), 18.
45Ibid., 23.
46Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 33.
47Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 44.
48Claudia Moscovi, «An ethics of cultural exchange: Diderot’s Supplement au Voyage de Bougainville», Clio, 30, 3 (2001), 290.
49Ibid.
50Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 44.
51Ingvald Undset, Om et norsk National-Museum (Kristiania: Alb. Cammermeyer, 1885), 15–16.
52Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 16.
53Ibid., 16–17.
54Camilla Mordhorst, Genstandsfortællinger : fra Museum Wormianum til de moderne museer (København, Museum Tusculanums forlag, Københavns universitet, 2009), 274. I København var samlingene, under Christian J. Thomsens ledelse, organisert i tre avdelinger. Den første representerte de folkeslag som ikke bearbeidet metaller, den andre de som gjorde det, men som ikke hadde utviklet en litteratur, og den tredje, de folkeslag som både bearbeidet metall og som hadde utviklet en litteratur.
55Corbey, «Ethnographic showcases, 1870–1930», 359.
56Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 34.
57Ibid., 66.
58Ibid., 71.
59Ibid., 71–72.
60Ibid., 12.
61Ibid., 44.
62Corbey, «Ethnographic showcases, 1870–1930».
63Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 44.
64Johansen, «Eventyr og vitenskap : oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis», 65.
65Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 46.
66Ibid., 44–45.
67Corbey, «Ethnographic showcases, 1870–1930». Johansen, «Eventyr og vitenskap: oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis».
68Corbey, «Ethnographic showcases, 1870–1930», 361.
69Yngvar Martens, «Fra det indre af Syd-Amerika», Det Norske geografiske selskabs aarbog (Kristiania: H. Aschehoug, 1902).
70Ibid., 80.
71Ibid., 86.
72Ibid., 89.
73Ibid., 87.
74Ibid., 86.
75Ibid., 83.
76Ibid., 83–84.
77Ibid., 79.
78Ibid., 83.
79Yngvar Martens, Blandt tropenes tigere og på vidda her hjemme, 14.
80Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857–1907, 114.
81Rogan, «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet», 319–321.
82Nielsen, Universitetets Ethnografiske Samlinger 1857–1907, 114.
83Johansen, «Eventyr og vitenskap: oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis», 65–66.
84Lumholz, Blandt Menneskeædere, 101–102.
85Ibid., 129.
86Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 34.
87Johansen, «Eventyr og vitenskap: oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis», 275.
88Nielsen, Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum 1904, 31–32.
89Johansen, «Eventyr og vitenskap: oppdagelsesreisen som kunnskapspraksis», 275.
90Bock, Hoved-jægerne paa Borneo, 113–114.
91Ibid., 182–183.
92Brenna, «Nature and texts in glass cases», 48.
93Macdonald, The politics of display, 8.
94Bouquet, Museums: a visual anthropology, 123.
95Rogan, «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet».
96Bouquet, Museums: a visual anthropology, 125.
97Fabian, «Time and the Other», 25.
98Ibid., 18 og 23.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon