Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Åpen tilgang
(side 41)
av Birgitte Sauge, Cecilie Øien, Elisabeth Koren og Jostein Skurdal
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 42-59)
av Per Magnus Finnanger Sandsmark
SammendragEngelsk sammendrag

Nærværet av immateriell kulturarv endrar korleis publikum bruker museumsutstillingane. Den kulturhistoriske utstillinga har ofte tatt utgangspunkt i objekta, altså bygg og gjenstandar, eller i subjekt, som ein person eller gruppe. Dette har vore inngangar til forteljingar om tider, stader, kulturar og hendingar. Med eit immaterielt perspektiv er det ikkje subjektet eller objektet, men verbalet, altså handlingar og tradisjonar, som sit i høgsetet for denne historieforteljinga. Gjennom å diskutere handlingane og samtalane til 4 543 gjester i utstillingane Stall fra Heimtveiten på Norsk Folkemuseum, og Skipet på Norsk Maritimt Museum, syner artikkelen korleis ulike måtar å formidle immateriell kulturarv verkar inn på kva publikum gjer og seier. Bruk og tradisjon synleggjer eit sentralt aspekt ved kulturen, det handlande, i seg sjølv. Publikum ser ut til å forstå meir når det blir nytta medium som ligg nærare sjølve handlinga enn tekst. Vegen frå handling til foto, video, modell, handverksdemonstrasjon er kortare enn vegen frå tanke og handling i tradisjonane til utstillingstekstar. Nærleik mellom publikum, objekt og den reelle handlinga skapar meir merksemd, og legg dermed meir grunnlag for å oppleve og lære om den immaterielle kulturarven.

The presence of intangible cultural heritage influence how the visitors behave in a museum exhibition. Traditionally the object, like buildings and artifacts, or the subject, like a person or group, have been the approach to mediate cultural history in museums. The objects and subjects have been used to tell stories about times, places, cultures and events. With an intangible approach it is not the subject or the object, but the verb, like actions and traditions, that is in the center of attention in the storyline. By discussing the actions and conversations of 4 543 visitors of the exhibitions The stable from Heimtveiten at Norsk Folkemuseum and The Ship at the Norwegian Maritime Museum, this article explores how diverse practices of exhibiting intangible cultural heritage affects how visitors act and what they talk about with fellow audience members. Usage and tradition illustrate a central aspect of the culture, the actions, itself. The visitors seem to understand more of the intangible heritage when the exhibition contains mediums that are closer to the craft itself than texts. The relationship between real craftwork and photo, video, model and demonstration is closer than the relationship between thought and actions in the traditions and exhibition texts. The close relationship between the audience, the construction and the act itself creates more interest, thus providing more grounds for experiencing and learning about the intangible cultural heritage.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 60-76)
av Torgeir Rinke Bangstad
SammendragEngelsk sammendrag

I løpet av de siste fire tiårene har museene blitt gjenstand for en rekke kritiske analyser som tar utgangspunkt i den innflytelsen museene har som kunnskaps- og dannelsesinstitusjoner og den rollen de har spilt historisk for eksempel i ulike nasjonsbyggingsprosesser. I denne artikkelen vil jeg drøfte to metaforer – museet som speil og museet som gravsted – som har øvd stor innflytelse på hvordan museet forstås i museologisk forskning. De to metaforene har også vært flittig brukt i den kritiske museologien, hvor museet har blitt forstått som et avsondret og isolert representasjonsunivers. Jeg ønsker også å drøfte alternativer til det dominerende fokuset på museet som representasjonsunivers og gjenstanders mening, og henter eksempler fra relasjonell museologi der det følelsesmessige, kroppslige og uforutsette tillegges stor vekt. Jeg vil vise hvordan disse perspektivene involverer forskeren på en ny måte og hvordan den steile motsetningen mellom innside og utside utfordres gjennom et fokus på gjøren, som ikke forutsetter at museologisk innsikt øker i takt med distanse til praksis.

In the course of the last four decades, museums have figured as central loci for critical analyses of museums as civilizing institutions, sites of knowledge and as instruments of nation building. In this paper I discuss two metaphors – the museum as mirror and the museum as graveyard – which have been important in the critique of the museum institution throughout history. These metaphors have also been important in critical museology where museums are often treated as detached and insular representational spaces. Drawing on relational museology and its stress on emotion, embodiment and contingent processes, I aim to explore approaches to museum which regard it as more-than-representational, affective space of which the researcher is inescapably part. The focus on practice does not presuppose an unequivocal opposition between a museum inside and the outside world, and neither does it suggest that a distanced and disembodied museological gaze is a precondition of new insights in the field.

Åpen tilgang
Museenes samfunnsrolle – et kritisk perspektiv
Om komplekse institusjoner og institusjonell lasteevne
Vitenskapelig publikasjon
(side 77-91)
av Ole Marius Hylland
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen handler om utviklingen av museenes samfunnsrolle og de uttalte forventningene til museene som samfunnsinstitusjoner. Etter et blikk på den økte kulturpolitiske betydningen av begreper som samfunnsrolle og samfunnsansvar, beskrives hvordan museenes funksjoner og forventninger til dem har utviklet seg fra tiden for universalmuseer til 2000-tallets museumsreform. Studien viser at nye oppgaver og roller har både kommet i tillegg til, og som erstatning for, de eksisterende. Jeg konkluderer med at en kombinasjon av nye roller, nye behov for legitimering og nye former for offentlig forvaltning har ført til at museene i dag er blant samfunnets mest komplekse institusjoner. Avslutningsvis stilles spørsmålet om museene med denne kompleksiteten har overskredet sin institusjonelle lasteevne, og om det er behov for en forenkling og/eller fordeling av museenes samfunnsroller.

In this article, I discuss the development of the societal role of museums, and of the explicit expectations that museums are facing as institutions. After looking at the increased cultural policy significance of concepts like societal role and social responsibility, the article describes how the functions and expectations of museums have developed since the infancy of these institutions. New roles and responsibilities have partly been added to, and partly replaced, existing ones. A combination of new roles, new needs for legitimation and new forms of public governance has led to museums becoming one of the most complex kind of institutions there is. The article asks if this complexity has led to museums having met their institutional carrying capacity, and, consequently, if there is a need for a reduction or redistribution of functions.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon