Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fattigvesenets utvikling på 1800-tallet - med blikk på Namdalen



Mag.art. i sosial- og økonomisk historie, tidligere distriktskonservator ved Museet Midt.

Ehrhardt har arbeidet med rådgiving innen museal utvikling til kommuner og med formidling av kulturhistorie og kulturminner. Sommeren 2016 begynte hun som fagsjef ved Helgeland Museum.

ehrann@1337.no

Artikkelen stiller spørsmålet hvorvidt en kan spore nasjonale utviklingstrekk i fattigforsørgelsen på 1800-tallet i folketellinger fra Namdalen. Folketellingenes verdi som kilde til slike undersøkelser diskuteres, og artikkelen presenterer funn som viser at utviklingen i Namdalen fulgte den nasjonale utviklingen – samt et par uventede funn. Utviklingen på 1800-tallet settes i en historisk ramme ved å gi et overblikk over fattigvesenets utvikling fra middelalderen til 1900. Det legges særlig vekt på nye lover og holdningsendringer som hadde stor innvirkning på utviklingen av fattigvesenet.

Nøkkelord: Fattigdom, fattigvesen, Namdalen

Poverty and development of welfare in the 19th century – with local research from Namdalen

The article asks the question whether it is possible to find proof that welfare in the region of Namdalen followed the development of national governmental welfare in the 19th century. The census of population from 1865 and 1900 were used as sources, and the article discusses the usefulness of these sources and presents the research results. The article provides an introduction to how a governmental welfare was established in Norway, and how the beginnings of modern social care developed. New laws and new philosophical influences during the 19th century are of particular interest.

Keywords: Poverty, welfare, Namdalen

Hvorfor skrive om dette temaet?

Mange har fortsatt et mer eller mindre romantiserende syn på «gamle dager». Artikkelen ønsker å sette et sosialhistorisk fokus som sjelden finnes i lokalhistoriske fremstillinger. Dagens velferdsstat bygger på en lang historie, og fattigvesenets utvikling er en viktig del av den.1 Her legges det spesielt vekt på utviklingen på 1800-tallet. Særlig fattiglovene av 1845, 1863 og 1900 anses som viktige milepæler i utviklingen. Som geografisk fokus, er Namdalen i Nord-Trøndelag valgt. Artikkelen gir også et overblikk over den nasjonale utviklingen, og noen betraktinger om holdninger, ideologier og tanker som hadde stor innflytelse på utviklingene på 1800-tallet. Overblikket har fokus på landdistriktene og Nordre Trondhjems Amt, og derfor tas det i liten grad hensyn til utviklingstrekk i byer. Artikkelen ser også nærmere på legdsystemet som er den eldste lovfestede formen for fattigomsorg utover ætt og familie, og fantes formelt frem til fattigloven av 1900.

Artikkelen ble skrevet som en del av et forskningsprosjekt ved Museet Midt. Grunnleggende for prosjektet var to generelle utfordringer: I museene i distriktene drives en god del grunnforskning og dokumentasjon. Resultatene blir hovedsakelig presentert gjennom utstillinger og andre formidlingsopplegg tilpasset et bredere publikum, men de blir sjelden presentert i fagartikler. Videre er det ofte vanskelig å finne lokalhistorisk litteratur om en rekke emner som holder tilfredsstillende faglig standard. Distrikter som Namdalen er lite representert i faglitteratur, sammenlignet med bynære strøk. Derfor var det et hovedmål å fokusere på Namdalen. Tilsvarende var det viktig å undersøke om utviklingstrekkene på landsbasis kan gjenkjennes i lokale kilder, og se om funn fra lokale kilder kunne settes i sammenheng med nasjonale utviklinger på 1800-tallet.

Kilder og litteratur

I arbeidet med den foreliggende artikkelen har noe litteratur vært spesielt viktig. Anne-Lise Seips Sosialhjelpstaten blir til og Liv Kluges Sosialhjelp før og nå er informative arbeider om fattigvesenets utvikling på landsbasis. Leiv Nordstrands Liv og nød er blant de nyeste utgivelsene om temaet. Av lokalhistoriske verk må nevnes Runbjørg Bremset Hansens Nærøyfolket 1800–1920. Et annet interessant verk er Oskar Kristiansens De fattige i Norge 1814–1845, som ble utgitt i 1934.

Eilert Sundt bør også nevnes. Hans publikasjoner fra 1800-tallet var blant de første systematiske sosialhistoriske undersøkelsene i Norge, og hans verk har hatt stor betydning for forskningsfeltet.2 Han var en grunnleggende kraft bak de første fattigstatistikkene og en viktig stemme i sin tid. Eilert Sundts publikasjoner er interessante, fordi de har verdi både som litteratur om temaet og som kilde fra samtiden.3 Hans skrifter er betydelig preget av hans holdninger og filosofiske tilhørighet.4 Sundt er derfor også et godt eksempel på hvorfor kildekritikk er nødvendig. Politiske og ideologiske holdninger preger forskningstemaene, syn på sosiale utviklinger og – ikke minst – ordbruk og kategoriseringer i statistikkform.5

Som lokale kilder, brukes i første rekke folketellingene av 1865 og 1900 for Nærøy kommune, Kolvereid kommune og Fosnes kommune.6 Kommunene har endret størrelse og form flere ganger siden 1838. Folketellingene er fra de gamle kommunene Fosnes/Fosnæs, Kolvereid og Nærø/Nærøy, et geografisk område som i dag omfatter kommunene Fosnes, Leka, Nærøy og Vikna, samt deler av Namsos kommune.

Nytten og unytten av folketellinger som kilde

Folketellingene fra 1865 og 1900 er verdifulle kilder i mange sammenhenger, og kan gi en del innsikt i lokale forhold. En bør imidlertid være oppmerksom på begrensningene. Speciallistene til folketellingene ble utfylt av forskjellige personer i de forskjellige kretsene, noe som medfører betydelig variasjon i begrepsbruk og mengde opplysninger. En del begreper kan også betegne flere mulige bakgrunner, historier og familietilknytninger.

Folketellingene gir for eksempel inntrykk av at det var noe vilkårlig om et barn ble klassifisert som pleiebarn eller som fattiglem/bortsatt. Klassifiseringen er som regel enhetlig i en krets, men kan variere betydelig mellom kretsene. En må derfor anta at variasjonene i all hovedsak skyldes forskjellig praksis hos de som fylte ut listene i kretsene, ikke nødvendigvis reelle geografiske forskjeller. Dette blir spesielt tydelig i Folketellinga 1900 for Fosnes. I krets 3 finnes det barn både som pleiebarn og som forsørget av fattigvesenet. I krets 4 er alle barn klassifisert som enten pleiebarn eller bipersoner, ingen som direkte forsørget av fattigvesenet. Bipersoner er de barna der hovedforsørgeren får støtte eller er oppført som fattiglem. I krets 5 derimot finnes det flere barn med merknaden «forsørges af Fattigvæsnet», men ingen pleiebarn.7 Dette eksempelet synliggjør en svakhet ved folketellingene som kilde.

En kan trekke konklusjonen at barn opplevdes som noe vanskeligere å plassere enn voksne. De var ansett som uforskyldt fattige og det var antagelig ikke like lett å kalle dem for fattiglem som en voksen person. En annen grunn kan være at det var vanlig skikk siden middelalderen at foreldreløse barn ble fordelt blant slektninger og naboer og ble pleiebarn. Dette kan bety at noen skribenter ikke skilte mellom offentlig understøttete pleiebarn og privat forsørgede, mens andre var veldig opptatt av å synliggjøre forskjellen. Tallene for barn er derfor høyst usikre.

Tallene kan med andre ord på ingen måte anses som nøyaktig dokumentasjon. Usikkerheten rundt tallmateriale er et kjent problem som gjelder mange kilder, for eksempel fattigstatistikker fra 1800-tallet.8 Likevel gir folketellingene et inntrykk av lokale utviklinger, og brukes derfor her til å spore nasjonale utviklinger på lokalt nivå.

Kommuner i Namdalen 1838 og 1964, laget av Stine Bjørntvedt, Museet Midt.

Utviklingen fra middelalderen til begynnelsen av 1600-tallet

Fattigdom er en svært gammel problematikk. Landskapslovene fra 1200-tallet er blant de tidligste skriftlige kildene i Norge som omhandler juridiske retningslinjer for fattigstell og omsorg for de som ikke kunne forsørge seg selv.9 I landskapslovene ble omgangslegd formalisert, der en fattig skulle forsørges på omgang på gårder i et sogn. Legdsystemet besto som et ledd i fattigforsørgelsen frem til 1900.

Ved siden av kongelig makt, var også kirken en viktig maktfaktor i middelalderen.10 Kirken anså gavmildhet, almisser og veldedighet som kristelige idealer. Blant annet medførte dette at kirken bygget opp en viss grad av organisert fattigforsørgelse. Munkeordenene spilte en viktig rolle i det kirkelige fattigvesenet, særlig tiggerordenene. Et eksempel var dominikanerordenen som hadde et kloster i Trondheim i middelalderen. Tigging ble godtatt innenfor kirkelige rammer, og for eksempel kunne fattige be om almisser foran kirken.

Etter reformasjonen falt en stor del av den kirkelige fattigomsorgen bort, og synet på fattigdommen i Norge og resten av Europa ble gradvis forandret. Fattigdom ble stigmatisert som en synd, og det kristne barmhjertighetsidealet mistet mye av sin betydning.11 Å være fattig ble etter hvert sett på som en moralsk svakhet.

Fra 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet

På 1600-tallet ble det gjort noen forsøk på å etablere en form for offentlig fattigforsørgelse gjennom Christian IVs norske lover (1604 og 1687).12 Lovene inneholdt enkelte bestemmelser angående fattigforsørgelse. Men det gamle lovverket fra eneveldet var vanskelig å finne frem i, fordi bestemmelsene om fattigstellet nærmest var gjemt i en rekke andre lover og anordninger. Lokale krefter gjorde som regel så godt de kunne, og som det passet dem best. Dette førte til at det ikke fantes et enhetlig fattigstell i landet, og variasjonene kunne bli store i praksis.13

Mellom 1741 og 1790 kom stiftsanordningene.14 De var landsdelslover, og inneholdt noen regionale variasjoner. For Trondheim by kom stiftsanordningen i 1789, og året etter for hele Trondhjems amt. Etableringen av lokale bygdekommisjoner var et viktig resultat av stiftsanordningene, og de var også grunnlaget for dannelsen av fattigkommisjonene. I Namdalen ble fattigforsørgelsen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet stort sett organisert gjennom bygdekommisjoner, som var inndelt etter sogn. Kommisjonene hadde noen øremerkede skattepenger de kunne fordele. Presten var som regel en framstående person i dette arbeidet og som oftest leder for bygdekommisjonenes arbeid med fattigstellet.15

Mange steder tok det lang tid før de nye ordningene for forsørgelse var på plass, også når det gjaldt innføring av stiftsanordningene. Ofte var det ikke bare praktisk gjennomførbarhet av nye ordninger, men også motvilje mot endringer som førte til forsinkelser. Først omkring 1814 var fattigkommisjoner etablert i nesten alle kommuner i Norge. Likevel kan man ikke snakke om en enhetlig offentlig fattiglov i Norge før 1845.16 Legdsystemet ble videreført både i Christian IVs norske lover og i stiftsanordningene.

Fattiglovene av 1845

Fattiglovene av 1845 ga for første gang en samlet, enhetlig fattiglov for hele landet – eller rettere sagt: en lov for landsbygdene og en lov for byene. Lovene samlet regelverket for fattigforsørgelse og forbedret det bestående systemet, men de innførte ikke et nytt system.17

En av de viktigste endringene etter de nye fattiglovene av 1845 var politisk. Styret i fattigkommisjonene skulle i større grad velges av kommunestyret. Selv om presten på landet fortsatt var leder, betydde dette et mer demokratisk system. Bestemmelsen gikk bort fra å overlate styringen til prester og embetsmenn og ga bøndene lokalt større innflytelse.18 Fattigkommisjonene ble heretter mer suverene og den lokale forankringen ble tydeligere.

Lovene ble fort utsatt for kritikk. Holdninger fra andre europeiske land fikk innvirkning også i Norge, og en ønsket å gjøre «[…] fattigvesenet til et mer avskrekkende og preventivt virkende organ.»19 Allerede i 1850-årene nedsatte regjeringen kommisjoner for å utarbeide forslag til en forbedring av fattiglovene. Fattiglovene av 1863 kan anses som en innskjerping av lovene av 1845.

Fattiglovene av 1863

Fattiglovene av 1863 er det nærmeste en kommer en norsk parallell til den engelske, liberalistiske fattigloven av 1834. Embetsmannslovene fra 1845 ble avløst av bondevennlige lover med sterk vekt på en underliggende selvhjelpsideologi – den enkeltes ansvar for eget liv. Lovene forsøkte å stramme inn adgangen til å få hjelp og å motarbeide utgiftsveksten.20

En viktig endring i fattiglovene av 1863 var at bevilgnings- og beskatningsretten fra fattigkommisjonene gikk helt over til kommunestyrene.21 I lovene av 1863 tok man bort noen formuleringer fra 1845-lovene, som kunne tolkes slik at den enkelte hadde rett til hjelp. Ved flere anledninger ble det definert at plikten til å hjelpe var en moralsk forpliktelse med grunnlag i kristelig etikk, ikke en juridisk plikt. Dette innebar også at det ikke fantes grunnlag for å anke fattigkommisjonens avgjørelse.

Rett til fattighjelp fantes, men kun for personer som oppfylte visse krav, og som helt klart ikke kunne forsørge seg selv. Systemet la opp til en kvalitativ vurdering på individbasis, og skulle sikre at ikke «selvforskyldt trengende» eller «uverdige trengende» skulle bli en byrde for offentligheten.22

Om de Personer der ere Gjenstand for Fattigforsørgelse:

§1. Vanvittige samt forældreløse Børn under 15 år, skulle naar de Intet besidde til Livsophold ved Fattigvæsenets Foranstaltning erholde fornøden Bistand og Børnene tillige Undervisning.

§2. Gamle, Vanføre og Syge Trængende meddeles Understøttelse av Fattigvæsenet naar Fattigcommissionen finder det fornødent.

§3. Arbeidsføre og friske Folk og forøvrigt Enhver, der endnu besidder Noget til Livsophold, maa i Almindelighed ikke tilstaaes Fattighjælp. Dog skal det være overladt til Fattigcommissionen i Trangstilfælde ogsaa at understøtte saadanne, navnlig naar den finder, at deres fuldkomne Forarmelse derved kan ventes forebygget.23

I perioden etter fattiglovene av 1863 kom en rekke tillegg og lover på andre felt som hadde direkte innvirkning i fattigvesenet, for eksempel sinnssykeloven, skatteloven av 1882 som avskaffet fattigskatten og vergerådsloven av 1896 som var første skritt for å skille barnevernet ut fra fattigstellet.24 Flere nye lover overtok en rekke plikter og grupper, som tidligere ble forsørget gjennom fattigkommisjonene. Samtidig endret også holdningene seg.

Mot slutten av 1800-tallet fantes det flere parter som ønsket et mer rettighetsbasert system for fattighjelp. Behovet for en ny, mer moderne fattiglov ble stadig sterkere, og i 1896 satte Kirkedepartementet ned en komité som skulle utrede saken. Fattigloven av 1900 innførte langt mer betydelige endringer enn fattiglovene av 1863 hadde gjort. Blant annet ble legdsystemet formelt avskaffet og inndelingen i «verdige» og «uverdige» fattige tatt bort.

Fattigloven av 1900

Den nye fattigloven av 1900 ble stående helt til 1965. En av grunnene til den lange levetiden var antagelig at fattigloven av 1900 var såpass fleksibel at den fortsatte å være anvendbar selv om de politiske, sosiale og økonomiske rammebetingelsene endret seg. I tillegg ble også fattigvesenet mer og mer avlastet, ved at utgifter og plikter etter hvert ble regulert gjennom annen sosiallovgivning og trygder.25

I fattigloven av 1900 falt inndelingen av fattige i forskjellige klasser bort.

Enhver, som savner midler til livsophold eller til kur og pleie i sykdomstilfælde, og som er ute av stand til at erhverve det nødtørftigste og heller ikke har nogen forsørgelsespligtig, skal, forsaavidt trangen ikke ad anden vei avhjælpes, i den udstrækning og på den maade, fattigstyret finder hensigtsmæssig, tilstaas fornøden bistand av det offentlige fattigvæsen. Den understøttelse nogen saaledes har oppebaaret for sig selv efter det 15de aar, for egtefælle eller barn, kan fattigvæsenet av ham fordre erstattet.26

Unknown, Fattigmann fra Ytre Namdalen antagelig fra 1890-åra, Kystmuseet Norveg bildesamling.

Fattigloven av 1900 vitner om en omfattende holdningsendring. Fattigdom ble nå oppfattet som et samfunnsproblem, og ikke lenger en personlig svakhet eller synd. Det ble en felles utfordring som samfunnet kunne overkomme. Fattigloven av 1900 var derfor delvis preget av troen på at en kunne forhindre fattigdom ved hjelp av nye ulykkes- og sykeforsikringer og folkepensjon.27 Dette synliggjøres både gjennom lovgivingen og i hvordan temaet ble diskutert i årene etter at fattigloven kom. For eksempel ser man på statistikker fra første halvdel av 1900-årene at «fattig» ikke lenger ble brukt som kategori på samme måte som på 1800-tallet.28 Fattigforsørgelse ble mer sett på som en del av sosiallovgivingen, som også omfattet andre lover, trygder og forsikrings- og pensjonsordninger.

Fra selvforskyldt til sosialt relatert fattigdom

På begynnelsen av 1800-tallet omfattet fattigforsørgelsen i hovedsak ikke-ervervsdyktige grupper, som gamle, funksjonshemmede og foreldreløse barn. Særlig i andre halvdel av 1800-tallet skjedde det en stor utvikling ikke bare i fattigvesenet, men også innenfor straffevesenet, skolevesenet og helsevesenet som hadde mange skjæringspunkter med fattigvesenet.29

Lovene av 1845 og 1863 ble spesielt preget av tanker fra England, som hadde sitt opphav i industrialiseringen og et økt behov for billig arbeidskraft. Der vant tanken frem om at fattigdom var selvforskyldt, og bare tvungent arbeid ville være til hjelp. Å støtte fattige ble ansett som moralsk falskt, fordi det bare ville føre til mer latskap og fattigdom. Loven av 1900 bar derimot preg av en holdningsendring. Den baserte seg i mye større grad på sosialpolitiske prinsipper og en tro på at man kunne ende fattigdom ved hjelp av sosiale lover, forsikringsordninger og folkepensjon.30

Hvem var de fattige?

Hvem som fikk fattigstøtte varierte betydelig. Det var vanlig i flere land å dele inn fattige i arbeidsudyktige og arbeidsuvillige, eller verdig og uverdig trengende.31 Denne inndelingen finnes igjen i de norske fattiglovene på 1800-tallet.

Generelt kan en si at forholdsvis mange gamle og barn fikk støtte, og at flere kvinner enn menn ble forsørget.32 Det generelle utsagnet har også gyldighet når en ser på det lokale materialet. Tallene fra Namdalen viser at en betydelig andel av dem som fikk hjelp var barn, enten som pleiebarn, biperson eller som direkte understøttet.33 Foreldreløse barn var blant de befolkningsgruppene som i alle lovene på 1800-tallet, var definert som verdig trengende.

Kjønnsfordelingen blant de eldre og enkene i Namdalen er også interessant. Det var en betydelig overvekt av kvinnelige fattige som fikk støtte. Igjen tilsvarer tallene i stor grad fordelingen i hele landet. Mye tyder på at kvinner var mer utsatt for å havne i fattigdom enn menn. Artikkelen kan ikke gi svar på hvorfor kjønnsfordelingen var ulik. Det finnes en rekke teorier, blant annet kan kvinnenes høyere gjennomsnittslevealder og gjennomsnittlig lavere inntekt nevnes. Tallene fra folketellingene synliggjør situasjonen, men gir ikke noen tilfredsstillende forklaring på ulik kjønnsfordeling.

Man må anta at det fantes mange som opplevde trange kår eller levde på et eksistensminimum. Dette gjelder også 1800-tallets Norge. De fleste kunne likevel klare seg på et vis, til tider med hjelp av slektninger, venner eller naboer. Det offentlige fattigvesenet var som regel siste utvei, og de som gikk på fattigstøtte, hadde meget lav sosial status.34

Flertallet av fattigunderstøttede kom fra lavere sosiale sjikt, som husmannsstanden eller tidligere tjenestefolk. Husmenn var som regel blant de fattigste og det skulle ikke så mye til for å bli nødlidende.35 For de øvre samfunnslag fantes ofte alternativer til fattigkassen, hvis de ble trengende. Pensjonsordninger ble for eksempel mer og mer vanlig i løpet av 1800-tallet.

Tall fra Namdalen

Til tross for usikkerheten knyttet til de endelige tallene fra folketellingene, er de fullt brukbare til å synliggjøre utviklingstrekk og se på ulike grupperinger som fikk fattigstøtte. Tabellen viser mennesker i kategoriene fattiglem, legdslem, understøttet av fattigvesen, bortsatt mot betaling og pleiebarn/fosterbarn, med mindre det kommer frem i merknadene at de hadde en form for privat forsørgelse. Logerende, innerster (leieboere) og mennesker uten angitt erverv er ikke tatt med.36

Antall personer i relevante grupper i folketellingene

Fosnes

Kolvereid

Nærøy

1865

1900

1865

1900

1865

1900

Pleiebarn/Fosterbarn

53

38

14

27

65

19

Legdslem

34

1

11

1

32

0

Fattiglem

21

2

15

5

7

0

Understøttet av fattigvesenet

0

68

7

13

3

25

Biperson Familiemedlem der hovedforsørgeren får støtte eller er oppført som fattiglem

10

16

8

2

6

16

Bortsatt

4

0

2

7

0

0

Tidvis tigger

2

0

0

0

0

0

Totalt

124

125

57

55

113

60

Derav:

Antall enker

16

15

8

6

9

4

Antall enkemann

2

6

4

4

4

1

Antall kvinner over 60 år

29

25

14

13

19

11

Antall menn over 60 år

10

12

7

10

9

6

Antall barn som ikke er pleiebarn

18

23

16

1

8

13

To mennesker i folketellingen av 1865 fra Fosnes er ført opp som tidvis tiggere. Om de to står det i folketellinga at de «haver en Liden Husmandsplads men reiser om til forskjellige Tider af Aaret og betler».37 Oppføringen i folketellingen fremstår som nokså uvanlig. Betleri var ulovlig, og en må nok anta at mennesker som tigget prøvde å skjule dette. Det er lite sannsynlig at de to nevnte personene frivillig oppga tigging som bierverv. Mest sannsynlig ble listene fylt ut av en lokalkjent person som muligens ikke var klar over at en slik oppføring kunne få juridiske konsekvenser. Tigging ser ut til å ha forekommet på 1800-tallet selv om betleri formelt var forbudt, men med utgangspunkt i det undersøkte materialet er det vanskelig å si noe om hvor utbredt tigging var i Namdalen.

Ansvars- og maktforhold

Fattigvesenet har alltid involvert flere politiske interesser og kirken sto lenge sterkt. Det var de fattige selv som hadde minst innflytelse i utviklingen av fattiglovene. «Fattigvesenet hadde en viss klassekarakter. [...] Det var forskjell på folk, og hjelpesystemet avspeilte dette.»38

Mens høyere samfunnsklasser sto for brorparten av finansieringen, var de fleste brukerne småkårsfolk fra de laveste samfunnsklassene. Dette vises også i hvordan systemet var organisert. Her var det den høyere samfunnsklassen som styrte, mens husmenn, strandsittere og innerster ikke hadde stemmerett i kommunale likningskommisjoner (fra 1863) og ikke kunne sitte i fattigkommisjonene. På 1800-tallet var stemmerett og politisk innflytelse knyttet opp mot skatt. Et viktig argument i stemmerettsdebattene på den tiden, var at småkårsfolk bidro lite til skattebyrden. Mange mente at kun de som betalte skatt, altså hadde inntekter nok til å være skattepliktig, skulle få lov til å stemme.39

Holdninger og utviklingstrekk som virket inn på fattiglovene

Den pietistisk-kapitalistiske ideologien mente at fattigdom i stor grad var et tegn på moralsk svakhet hos de fattige. Arbeidsomhet, edruelighet og streng seksualmoral trengtes for å forhindre eller redusere fattigdom i de lavere klassene. Denne troen bunnet i datidens borgerlige holdning om at lavere samfunnsklasser manglet moralsk dannelse, og burde oppdras av høyere samfunnsklasser. Eilert Sundt var en talsmann for slike borgerlige holdninger og pietistisk-kapitalistisk tankegods. Hans holdninger og filosofiske tilhørighet preget både hans skrifter og hans arbeid.40

Tanker fra den nye vitenskapen, biologien, støttet også teorier om at folk burde forsørge seg selv, noe særlig liberalismen tok til seg. Derfor var politiske debatter om fattigvesenet på 1800-tallet ofte preget av at mange mente at det var feil å gi støtte til fattige. Frykten var at tilgang til støtte ville ødelegge arbeidslysten, svekke viljen til å forsørge seg selv og føre til mer lettsindighet og latskap.41 Kravet om selvforsørgelse sto også sterkt i den borgerlige ideologien. «Den eldre lovgivning hadde hatt som mål å fange opp alle deler av befolkningen i et regulert system av hjelp, arbeid eller straff. Det nye mål ble å holde folk utenfor offentlige hjelpetiltak.»42 Selv om selvhjelpstanken sto sterkt, var det ingen enighet om hvor langt den kunne gå og om hvorvidt samfunnet også hadde en forsørgelsesplikt.43

Slike holdninger preget i stor grad den offentlige debatten i store deler av 1800-tallet, og dannet grunnlaget for mange innskjerpinger og formuleringer i lovene av 1863. Det skulle gis så mye støtte som var nødvendig, men ikke mer. Fattige skulle ha det dårligere enn folk i arbeid. Uenigheten angående grad av forsørgelsesplikt, varierende kommuneøkonomi og mangel på sentral organisering førte også til store lokale variasjoner. For eksempel fikk en fullforsørget person i 1875 tjueåtte spesidaler sett i et landsgjennomsnitt, mens kommunegjennomsnittet varierte fra atten til seksti spesidaler.44 Variasjonen var mulig fordi det var opp til den enkelte fattigkommisjonen å behandle hvert tilfelle individuelt og å fastsette hvor mye støtte den enkelte skulle få.

I siste del av 1800-tallet ble selvhjelpstanken grunnlaget for nye systemer i form av forsikringer, og samtidig ble fattigdom ikke lenger ansett som en skamfull, personlig svakhet.45 Fattigdom ble oppfattet som et sosialt problem som samfunnet kunne «kurere» ved hjelp av nye lover og støtteordninger.

Finansieringen av fattigvesenet

«Finansieringen av fattigstellet fra reformasjonstiden og til rikslovene av 1845 danner en innfløkt vev, der gaver, legater, straffebøter, omsetningsavgifter og skatt er ledd i systemet.»46 Slik sammenfatter Liv Kluge mangfoldet i finansieringsmetoder til fattigstellet. «En innfløkt vev» ser ut til å være en svært passende beskrivelse.

I løpet av 1800-tallet ble fattigvesen og skolevesen de mest kostbare kommunale oppgavene.47 En undersøkelse fra 1828 viser tydelig at de aller fleste kommuner slet med fattigutgiftene. Mange trengende fikk ikke hjelp av fattigvesenet i første halvdel av 1800-tallet. Det skyldtes delvis at ikke alle kommuner hadde et fungerende fattigvesen, at midlene ikke strakk til, og at det var satt opp urealistiske budsjetter for fattigkommisjonene.48

Omstendighetene kunne også føre til større belastninger. På begynnelsen av 1800-tallet var det flere uår, noe som førte til at veldig mange led nød. Mange kommuner klarte ikke å fange opp det økende behovet for hjelp. Det ble iverksatt forskjellige tiltak, inkludert gaver fra kongen, for å hjelpe den nødlidende befolkningen.49

Fattigskatt besto fra 1863 til 1883, og den utgjorde mer enn ¾ av fattigvesenets inntekter.50 En annen viktig inntektskilde for fattigvesenet var alkoholavgiftene. Produksjonsavgiften gikk til staten, men forbruksavgifter på omsetning, salg og utskjenking gikk til kommunene og til fattigvesenet. De utgjorde ofte en betydelig del av inntektene. Med alkoholavgiftene betalte også lavere samfunnslag, som lå under minimumsinntekt for skatteplikt, en indirekte skatt.51

En annen utfordring var tilfeller hvor det fantes en person med forsørgelsesplikt, men som ikke betalte det han skulle. Hvis fattigvesenet støttet en person som hadde slektninger med forsørgelsesplikt, kunne fattigvesenet kreve utbetalte penger tilbake fra dem. Men denne retten var ikke til noen nytte hvis slektningene ikke hadde noe selv. I praksis utgjorde slike refusjoner bare en veldig liten andel.52 Det finnes mange anførsler om pengekrangel med slektninger i fattigkommisjonenes protokoller. For å gi et eksempel fra Namdalen:

I 1895 forpleiedes paa Rotvolds Sindsygeasyl for Statens, Amtets og Kommunens Regning enke E.S. af Kolvereid. Det for hendes forpleining medgående beløb kr 339,95 er Svigersønnen [...] tilpligtet at betale i løbet af 5 aar. Da denne har vist sig uvillig hertil, har E.S. sønner lovet at utrede beløbet.53

Et eksempel på personer med forsørgelsesplikt, var fedrene til barn født utenfor ekteskap. Så tidlig som i 1821 påla en lov fedrene til uekte barn en bidragsplikt. Men barnebidraget ble ofte ikke betalt, hvis den overhodet ble innkrevd, fordi fattigkommisjonen hadde få muligheter for sanksjoner. Flere bestrebelser på 1800-tallet for å hjelpe mødrene til uekte barn, hadde begrenset effekt.54 Trusselen om arbeidshus eller fattighus var i realiteten lite gjennomførbart i distriktene.

Unknown, Fattigprotokoll fra Nærø, Nærøy kommunearkiv. Foto: Anna Ehrhardt.

Ulike former for fattighjelp

Fattigstøtte kunne ta forskjellige former.55 Legdsystemet var fortsatt utbredt særlig i begynnelsen av 1800-tallet. Bortsetting hos private og understøtte i hjemmet ble mer og mer vanlig. Det fantes også andre former for støtte som arbeidsformidling og bortsetting på fattighus eller andre institusjoner, altså støtteordninger som vanligvis innebar en form for tvang. I tillegg fantes frivillig fattigomsorg. Frem til 1845 var omgangslegd, bortsetting og tidsbegrenset nødhjelp de mest vanlige formene for fattigforsørgelse i Namdalen.56 Legd og bortsetting kan være problematisk å skille, fordi begrepene ble brukt om hverandre og praksisen kunne variere geografisk.

Legd

I vikingtiden og middelalderen var fattigstellet i hovedsak overlatt til familien og ætten.57 Likevel fantes noen bestemmelser om plikt til fattigomsorg i form av en legdsordning. Landsloven fra omkring 1270 formaliserte også oppsynet med ordningen, ved å fastslå at det skulle velges fem bønder i hvert sogn, som sammen med presten skulle følge opp fattigstellet og dele ut gaver. Ordningen hadde mange likhetstrekk med fattigstyrene/fattigkommisjonene på 1800-tallet, og legdsordningen fantes i Norge formelt helt frem til fattigloven av 1900. Selv om mange fra de øvre samfunnsklassene syntes at legdsystemet fungerte bra, viser flere beretninger at de fattige til tider måtte leve under dårlige forhold, og at fattige ikke ønsket å komme inn under dette systemet.58

Legd var utbredt på hele 1800-tallet, men det fantes forskjellige former for legd. Praksisen varierte fra sted til sted og forskjellige former for legd kunne være i bruk samtidig.59

Omgangslegd var det gamle systemet som fantes siden vikingtid. Omgangslegd var fortsatt mest vanlig på landet på 1800-tallet, men kunne organiseres forskjellig.60 Som regel ble fattigdistriktene delt inn i kretser (legder), hvor hver krets skulle ta vare på en legdslem. Hvor lenge den fattige skulle forsørges på et sted, var avhengig av gårdens størrelse og inntekt.

Årslegd var mest kjent fra rike gårder på Østlandet, og gikk ut på at en legdslem fikk bo på den samme gården hele tiden.

Skolelegd fantes i noen kommuner, der fattige barn gikk på omgang sammen med omgangsskolelæreren.

Varelegd var en betegnelse som noen steder var i bruk for folk som bodde hjemme, men fikk hjelp i form av mat og andre varer.

Arbeidslegd var en ny forsøksordning som ble prøvd ut noen steder på 1800-tallet. En familieforsørger som anga arbeidsledighet som grunn for å søke fattighjelp, kunne sendes ut for å arbeide på større gårder og fikk betaling i form av hjelp fra fattigkassen.

Straffelegd var ikke utbredt, men basert på middelalderens lover. Den formen for legd gikk ut på at den fattige bare fikk være på hvert sted et døgn. Straffelegd ble mest brukt mot fattige som var ansett som svært vanskelige eller som man trodde kunne forsørge seg selv, for eksempel ugifte mødre, som måtte bære barnet med seg overalt. Eilert Sundt kritiserte denne formen for legd.

I eldre tid betydde legd som regel omgangslegd. På 1800-tallet var denne formen for omsorg minkende, men fortsatt i bruk. Ifølge Eilert Sundt fantes det i 1851 i landdistriktene til sammen 49 536 fattige som fikk støtte, derav 10 343 som gikk på legd.61 Det vil si at nesten en femtedel av de fattige fikk forsørgelse i form av legd.

Tallene for 1800-tallet er likevel noe usikre, fordi mange begynte å bruke begrepet legd noe upresist om forskjellige former for fattigstøtte, noe som medførte at ordet fantes en god stund etter at den tradisjonelle omgangslegden var ute av bruk.62 Det er en utfordring i arbeidet med kildene at begrepene legdslem og fattiglem brukes om hverandre og delvis med varierende betydning.

Også i Namdalen kan en se bruk av legd i folketellingene. En utvikling som er veldig tydelig, gjelder legdslem og fattiglem. I 1865 var fortsatt omtrent en tredjedel av dem som fikk støtte, klassifisert som fattiglem eller legdslem i alle de gamle tre kommunene. I 1900 var bildet et annet. Fattiglemmer og legdslemmer fantes knapt, isteden økte antallet i gruppen som var understøttet av fattigvesenet. De legdslemmene som er nevnt i folketellingene fra 1900, var to ugifte kvinner som var født i 1833. Det som er interessant, er at legdslemmen fra Kolvereid kommune i 1900 fikk merknad «Lægdslem; Omgangslægd».63 En må vel anta at denne spesifiseringen betyr at kvinnen faktisk var på omgangslegd, selv om dette systemet ikke lenger var lov etter 1900. Alderen på de to kvinnene kan tyde på at de var unntak hvor en videreførte den gamle ordningen for enkelhetens skyld. Dette tyder på at legdsystemet var i bruk noe lengre enn formelt tillatt, men var i ferd med å forsvinne ved århundreskiftet. Utviklingen er i tråd med den nasjonale utviklingen, om enn noe forsinket.

Bortsetting

Bortsetting, eller borttinging mot betaling, ser ut til å bli mer vanlig i løpet av 1800-tallet. Eilert Sundt skriver at det i landsdistriktene i 1851 fantes 7 782 personer som ble borttinget, mens tallet hadde økt til 10 369 i 1861.64 Bortsetting var mer vanlig på landet enn i byene. Mange steder var det praksis å ha anbudsmøter. De som ga det laveste tilbudet, fikk ta seg av den fattige. Anbudene var derved som regel lavest for fattige som fortsatt hadde en viss evne til å arbeide. Når barn ble gamle nok, falt støtten bort, og fosterfamiliene måtte selv bestemme om de ville beholde barnet eller ikke.65 Systemet med anbudsmøter ble etter hvert kritisert fordi praksisen med laveste tilbud som vinner, medførte at fattige ofte fikk dårlige kår. Misbruk og manglende kontroll førte til økende kritikk, og mot slutten av 1800-tallet var det mange politiske stemmer som ville få bort anbudsbortsetting (listasjon). «Fattiglovkomiteen av 1896 ville forby listasjon og fikk et enstemmig storting med på det.»66

I Namdalen er det påfallende at mennesker som fikk fattigunderstøtte, stort sett bodde på smågårder eller husmannsplasser. Storgårdene tok tydeligvis sjelden inn fattigfolk. For å gi et konkret eksempel: I første krets i Nærøy kommune ble det i 1865 talt tjue fattige som fikk en eller annen form for støtte, inkludert pleiebarn. I samme krets fantes fjorten større gårder med minst to tjenestefolk og sju til tjuetre beboere. Kun tre av dem huset en fattig. Én familie av sju fikk støtte på husmannsplassen der de bodde, og ti var plassert på smågårder og husmannsplasser. Av de tjue fattige var altså bare tre plassert på de større gårdene.67

Dette tyder sterkt på at det var veldig vanlig å sette bort fattige på anbud i Ytre Namdalen. En kan tolke oppføringene slik at begrepet legdslem og fattiglem ble brukt om mennesker som i praksis ble bortsatt mot betaling. På smågårder og husmannsplasser kunne betalingen en fikk for å ha en fattig boende, være en kjærkommen inntekt. Overklassen som ofte eide de store gårdene, betalte en god del av skattene som gikk til fattigvesenet. Det er høyst sannsynlig at mange av storbøndene satt i fattigkommisjonen på et eller annet tidspunkt. Det er imidlertid også sannsynlig at de sjelden ønsket å ha fattige boende på egen gård.

Andre former for støtte

Understøttelse i hjemmet var en vanlig form for hjelp, både på landet og i byene. Som regel besto støtten av penger eller goder. Arbeidsformidling var ikke særlig utbredt i de fleste landlige kommunene, antagelig fordi det ofte ikke var ledig arbeid å tilby. Arbeidsformidling på 1800-tallet omfattet også tvangsformidling, som i likhet med arbeidshussystemet i hovedsak var et byfenomen i Norge.68

I første del av 1800-tallet var privat og frivillig hjelp for fattige fortsatt veldig utbredt. Det viser tallrike beretninger både om gavmildhet for tiggere, og spesielt for slektninger. Særlig i de kommunene som ikke hadde bygd opp et offentlig fattigvesen ennå, var privat gavmildhet og forsørgelse gjerne en vesentlig del av fattigstellet. Denne formen for frivillig fattigomsorg konsentrerte seg som regel om personlig nærhet eller anledninger, som støtte til slektninger, naboer og venner, eller spesielle gaver for eksempel ved juletider.69

Mot slutten av 1800-tallet oppsto en del frivillige foreninger som skulle utføre en human, oppsøkende fattighjelp. Disse baserte seg ofte på en blanding av kristen barmhjertighetsideologi og filantropiske, sosiale tanker om å utjevne skillet mellom fattig og rik, og å gi de fattige en verdig hjelp, helst til å komme seg ut av fattigdommen.70 Frivillig, organisert fattighjelp var nok mest vanlig i byene og i industrialiserte kommuner, i mindre omfang fantes den etter hvert også på landsbygdene.

Avslutningsvise betraktninger

Artikkelen bruker folketellinger som kilder for å spore nasjonale utviklingstrekk i fattigvesenets utvikling på et lokalt nivå. Det er nødvendig å se kritisk på folketellingene som kilde, for eksempel er det en del usikkerhet knyttet til tallene for pleiebarn, men tallmaterialet gir likevel noen tydelige pekepinner på flere utviklingstrekk.

Det undersøkte materialet gir inntrykk av at Namdalen, som kildenes geografiske fokus, i stor grad fulgte den nasjonale utviklingen. Det finnes noen bestemmelser for fattigforsørgelse allerede i landskapslovene fra 1200-tallet, som formaliserte omgangslegd. Legd fantes i forskjellige former helt fram til begynnelsen av 1900-årene. Det undersøkte materialet tyder på at det fantes flere former for legd på 1800-tallet og at begreper som legdslem, fattiglem og bortsetting kan ha blitt brukt om hverandre. Legd ble forbudt i fattigloven av 1900, men folketellingene fra Namdalen viser at systemet fortsatt var i bruk i enkelte tilfeller. I folketellingene fra 1865 fantes det fortsatt syttisju legdslemmer, mens det i folketellingene av 1900 var kun to.

Som en følge av reformasjonen, forsvant middelalderens løsninger for kirkelig fattigomsorg. På 1600- og 1700-tallet ble det gjort noen forsøk på å etablere nye ordninger og regionale lover, men det fantes ikke et enhetlig fattigstell i landet. Den første enhetlige landsomfattende fattigloven kom i 1845. Fattiglovene av 1863 var en innskjerping som bar preg av tidens holdninger, og som definerte fattigdom som et moralsk problem. Lovene av 1845 og 1863 var preget av tanker om at støtte skulle være en siste utvei og at samfunnet hadde en begrenset forsørgelsesplikt.

Tallene fra folketellingene viser at den lokale utviklingen i Namdalen var i tråd med den nasjonale utviklingen. Dette gjelder blant annet også hvem som fikk understøtte. Pleiebarn var den største gruppen i Namdalen, og flere eldre kvinner enn menn fikk understøtte. Folketellingene forklarer ikke årsaken til fordelingen, men viser at den likner på resten av landet.

Tallene fra folketellingene tyder sterkt på at anbudsbordsetting var vanlig i Namdalen. Kun et fåtall av fattiglemmer, legdslemmer eller pleiebarn bodde på større gårder. De fleste bodde på små gårder eller husmannsplasser.

Mot slutten av 1800-tallet forandret holdningen seg etter hvert bort fra fattigdom som personlig skam, til fattigdom som et sosialt samfunnsproblem. Fattigloven av 1900 vitner også om en omfattende holdningsendring. Den baserte seg i mye større grad på sosialpolitiske prinsipper og troen på at sosiale lover, forsikringsordninger, trygder og folkepensjon kunne forebygge fattigdom. 1800-tallet viser seg å være avgjørende for utviklingen av fattigforsørgelsen og en rekke andre sosiale områder. Utbyggingen av straffevesenet, skolevesenet og helsevesenet skjedde delvis parallelt med utviklingen av fattigvesenet, og var med på å legge grunnsteinen til sosiallovgivningen som kom utover 1900-tallet.

Kildene med data fra Namdalen gjenspeilet i stor grad de nasjonale utviklingene og holdningene omkring fattigdom. Noen få unntak fantes, som for eksempel videreføring av omgangslegd etter 1900 som antagelig ble gjort for enkelhetens skyld. Folketellingene tyder også på at anbudsbortsetting var vanlig i Namdalen, til tross for at praksisen ble kritisert i samtiden, av blant andre Eilert Sundt.

Gjennom nye lover innen helse, skolevesen, fattigvesen og andre på slutten av 1800-tallet ble en rettighetsbasert sosial grunnforsørgelse etablert, noe som var et viktig bindeledd i utviklingen av sosialhjelpstaten. Fattigvesenets utvikling kan derfor anses som en viktig grunnstein i den sosiallovgivningen dagens velferdsstat er bygget på. Funnene som ble presentert i artikkelen, er et bidrag til å belyse hvordan lover og holdningsendringer kunne innvirke praksisen i en landlig region.

1Se for eksempel Anne-Lise Seip, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920 (Oslo/Gjøvik: Gyldendal, 1984), eller Aksel Hatland, Til dem som trenger det mest? Økonomisk behovsprøving i norsk sosialpolitikk (Oslo: Universitetsforlaget, 1992).
2Eilert Sundt, Blade til fattigkommissionerne (Christiania: Forlagt af J. Chr. Abelsted, 1867/68); Eilert Sundt, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Bidrag til kundskab om de laveste Samfundsforholde (Christiania: Wulfbergske Bogtrykkeri, 1850).
3Det finnes en rekke publikasjoner som undersøker Eilert Sundts verk og holdninger i detalj. To eksempler er: Anne-Lise Seip, «Eilert Sundt og drømmen om det tette samfunn», Historisk tidsskrift nr. 3 (1981): 324–336; MauritzSundtMortensen, Explorations in social causality: a tribute toEilertSundt(1817–1875), pioneer in sociology, suicidology, criminology (Sandvika: Atlantic Press, 2013).
4Se for eksempel Liv Kluge, Sosialhjelp før og nå (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1979), 39.
5Se utdypende Hege Roll-Hansen, «Verdige og uverdige. Fattigstatistikk mellom økonomi og moral», Samfunnsspeilet (2002/2), https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/fattigstatistikk-mellom-okonomi-og-moral. Lest: 15.04.2016.
6En betraktning av folketellinger og folkestatistikker som kilder finnes i Kjartan Soltvedt red., Folketellinger gjennom 200 år (Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå, 2004), 5–17.
7 Folketellinga 1865 Fosnes kommune (Mo i Rana: Teleslekt NBR, 1997); Folketellinga 1900 Fosnes kommune (Sandnessjøen: Teleslekt NBR, 1997).
8Leiv Nordstrand, Liv og Nød. Fattiglov og Fattigvesen 1863–1900 (Bergen: Bodoni Forlag, 2014), 33–36.
9Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 11 ff.
10Se for eksempel Kluge, Sosialhjelp før og nå, 13 f.
11Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 20 f.
12Se for eksempel Kluge, Sosialhjelp før og nå, 16 f., eller Kristiansen, De fattige, 4 f.
13Se for eksempel Kluge, Sosialhjelp før og nå, 28 ff., 148 ff.
14Se for eksempel Norstrand, Liv og Nød, 21 ff.
15Per R. Christiansen, Namdalens historie 1600–1887. Mellom skogen og havet (Namsos: Hojem Trykkeri AS, 1999), 303–305, 403–411; Runbjørg Bremset Hansen, Nærøyfolket 1800–1920 (Kolvereid, Nærøy kommune, 2000), 260–269.
16Se for eksempel Kristiansen, De fattige, 9 ff., 26. For en mer omfattende betraktning av omgang med fattigdom på 1700-tallet se for eksempel: Andersson, Dyrvik et al., Oppdaginga av fattigdomen. Sosial lovgiving i Norden på 1700-talet (Oslo: Universitetsforlaget, 1983).
17Kluge, Sosialhjelp før og nå, 32 f.
18Hansen, Nærøyfolket, 266, eller Anne-Lise Seip, Aschehougs Norgeshistorie bind 8, Nasjonen bygges 183070 (Oslo: H. Aschehoug & Co, 1997), 42 f.
19Roll-Hansen, Verdige og uverdige. Se også Anne-Lise Seip, Vitenskap og virkelighet. Sosiale, økonomiske og politiske teorier hos T.H. Aschehoug 1845–1882 (Oslo: Gyldendal 1975).
20Nordstrand, Liv og Nød, 27.
21Kluge, Sosialhjelp før og nå, 40 ff.
22Nordstrand, Liv og Nød, 78 ff.
23 Fattigloven av 1863 for landet, 509, http://www.hist.uib.no/krim/fattig. Lest: 25.10.2016.
24Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 156 ff.
25Kluge, Sosialhjelp før og nå, 53 f., eller Hatland, Til dem som trenger det mest, 40 ff.
26 Fattigloven av 1900, § 1, 1, http://www.hist.uib.no/krim/fattig. Lest: 25.10.2016.
27Kluge, Sosialhjelp før og nå, 48. Utdypende betraktninger finnes for eksempel i Anne-Lise Seip, «Velferdsstatens framvekst i Norge», Historisk tidsskrift 58 (1979): 43–69.
28Roll-Hansen, Verdige og uverdige.
29Se for eksempel Nordstrand, Liv og Nød, 16, 29 f.
30Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 52 ff., 87 ff. Utdypende om utviklingen av sosialpolitikken i Norge sett i europeisk sammenheng finnes for eksempel i Seip, «Velferdsstatens framvekst».
31Seip, Sosialhjelpstaten, 18.
32Seip, Sosialhjelpstaten, 139 ff.
33 Folketellinga 1865 Nærøy kommune (Mo i Rana: Teleslekt NBR, 1997); Folketellinga 1900 Nærø kommune (Sandnessjøen: Teleslekt NBR, 1996); Folketellinga 1865 Kolvereid kommune (Mo i Rana: Teleslekt NBR, 1997); Folketellinga 1900 Kolvereid kommune (Sandnessjøen: Teleslekt NBR, 1996); Folketellinga 1865 Fosnes kommune (Mo i Rana: Teleslekt NBR, 1997); Folketellinga 1900 Fosnes kommune (Sandnessjøen: Teleslekt NBR, 1997).
34Se for eksempel Hansen, Nærøyfolket, 39.
35Se for eksempel Kristiansen, De fattige, 77.
36Folketellingene finnes transkribert i bokform (se tidligere kildehenvisning). De er også søkbare på nett: https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/sok/1865 og https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/sok/1900.
37Folketellinga Fosnes 1865.
38Nordstrand, Liv og Nød, 37.
39Nordstrand, Liv og Nød, 50 f. For en betraktning av sosiale skiller og klassesamfunnet i Norge se Seip, Nasjonen bygges, 50 ff.
40Kluge, Sosialhjelp før og nå, 39.
41Nordstrand, Liv og Nød, 63 ff.
42Seip, Sosialhjelpstaten, 33, 52 ff.
43Se for eksempel Seip, Aschehougs Norgeshistorie, 71 f., 89 ff.
44Nordstrand, Liv og Nød, 39.
45Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 87 ff., 138 ff.
46Kluge, Sosialhjelp før og nå, 21.
47Nordstrand, Liv og Nød, 16, eller Seip, Nasjonen bygges, 42 ff.
48Kristiansen, De fattige, 151, 194.
49Christiansen, Namdalens historie, 407 ff.
50Nordstrand, Liv og Nød, 50.
51Nordstrand, Liv og Nød, 59 ff.
52Nordstrand, Liv og Nød, 70.
53 Kopibog for Kolvereid fattigkommisjon 1895–1912 (Kolvereid, Nærøy kommune arkiv), 3.
54Nordstrand, Liv og Nød, 68.
55Se for eksempel Nordstrand, Liv og Nød, 89–108.
56Christiansen, Namdalens historie, 403–411; Hansen, Nærøyfolket, 264–269.
57Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 34 f.
58Se for eksempel Kluge, Sosialhjelp før og nå, 26.
59Sundt, Brevet 1, 26–41, eller Seip, Sosialhjelpstaten, 44 ff., 145 f.
60Se for eksempel Seip, Sosialhjelpstaten, 145 ff.
61Sundt, Brevet 1, 27.
62Se for eksempel Nordstrand, Liv og Nød, 89 ff.
63Folketellinga Kolvereid 1900, 46.
64Sundt, Brevet 1, 27.
65Se for eksempel Nordstrand, Liv og Nød, 92 ff.
66Nordstrand, Liv og Nød, 93.
67Folketellinga Nærøy 1865, 7–32.
68Se for eksempel Nordstrand, Liv og Nød, 9 ff.
69Kristiansen, De fattige, 53.
70Se for eksempel Kluge, Sosialhjelp før og nå, 46.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon