Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Lek eller fare? Fra lekeapparat til museumsgjenstand

Konservator NMF, kulturhistorisk avdeling Museum Stavanger, MUST.

Eriksen har hovedfag i kulturvitenskap fra Universitetet i Bergen og har forsket på kjønnsidentitet i grunnskolen og barndom og sikkerhet.

trude.eriksen@museumstavanger.no

Sammendrag:

Det sterke fokuset på sikkerhet for barn i dagens samfunn har ført til en rekke tiltak som skal beskytte barn mot farer. Fra å ha frihet til å bevege seg hvor som helst, har barn i dag en hverdag sterkt preget av voksenkontroll. En vugge og en karusell fra 1960-årene ble flyttet fra en lekeplass og innlemmet i samlingen til Norsk barnemuseum, og fortolkningsrammen for disse lekene endret seg. Kontrasten mellom barns oppvekst i mellom- og etterkrigstiden, hvor barn i stor grad var uten tilsyn, også i førskolealder, er stor sammenlignet med barns oppvekst i dag. Som museumsgjenstander vitner vuggen og karusellen om at endringer i synet på sikkerhet for barn er kulturelt foranderlig. Opprinnelig var denne typen lekeapparater alternativer for farlige lekeplasser, nå er de ikke sikre nok. Artikkelen tar for seg hvordan holdningen til sikkerhet for barn har endret seg fra mellomkrigstiden og frem mot i dag og hvordan dette har påvirket barns lek.

Nøkkelord: Museum, gjenstander, barndom, sikkerhet

Abstract:

Play or peril? From playground equipment to museum exhibits

The sharp focus on child safety in today's society has led to a range of measures to protect children from danger. From having the freedom to go anywhere, these days children live a life strongly characterized by parental control. When a swing and a carousel from the 1960s were removed from a playground and added to the collection of the Norwegian Children's Museum, the interpretive context of these toys changed. The contrast between children’s upbringing in the inter- and post-war periods – where children were left largely unattended, even at preschool age – compared to the raising of children today, is great. As museum pieces the swing and the carousel demonstrate that shifts in perspectives on child safety are culturally variable. While these types of playground equipment originally were alternatives for hazardous play areas, now they are not safe enough. The article discusses how attitudes to child safety have changed from the interwar period up to today, and how this has influenced children's play.

Keywords: Museum, objects, history of childhood, safety

I Norsk barnemuseums samling finnes en vugge og en karusell. Etter om lag 30 år på lekeplassen på Kjelvene i Østre bydel i Stavanger, ble de fjernet som konsekvens av at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i 1996 innførte en forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr i Norge. Lekeapparatene som ble produsert av Johs. Vestre i Haugesund i 1960-årene, har i Vestres salgskatalog betegnelsene sykkelbanekarusell og parkvugge. De er begge laget av stål med seter av tre.1

AppleMarkVuggen i MUSTs magasin. Foto: MUST.
Karusellen på oppbevaring hos Stavanger kommune etter at den ble fjernet fra lekeplassen. Foto: Stavanger kommune.

Vuggen og karusellen inntok nye roller da de ble fjernet fra lekeplassen og plassert i museet. Fra å bli klatret på med sølete støvler i mylderet av lekende barn, ble et stille magasin det nye tilholdsstedet. I sin nye kontekst som museumsgjenstander utenfor barnas rekkevidde, blir de nå representanter for en type leketøy. En mindre aktiv tilværelse, men kan hende også en mer mangfoldig rolle enn som allemannseie på lekeplassen. Som museumsgjenstander kan de settes i ulike kontekster og fortelle ulike historier. Etnolog Bjarne Rogan skriver at forflytningen fra en kontekst til en annen, fører til at gjenstanden også blir tillagt nye meninger.2 Fra sin rolle på lekeplassen blir vuggen og karusellen tillagt forskjellige verdier når de kommer under lupen i museumsarbeidet. Ulike forskere vil på forskjellige tidspunkt tillegge gjenstandene meninger som er i tråd med sin egen tid. Gjenstandene vil bli satt i flere perspektiver. Folklorist Anne Eriksen påpeker at en slik verditilskriving blir til i forholdet mellom gjenstand og begrep, og at gjenstandene blir noe mer enn seg selv når de innlemmes i en samling. Gjennom beskrivelser og informasjon knyttet til gjenstanden tillegges egenskaper og verdier som endrer gjenstandens rolle.3

Når dagens museer formidler kunnskap knyttet til gjenstandene, er det viktig ikke å konkludere, men å la historiene ligge åpne for museets publikum slik at de også selv kan tolke, tenke og mimre om gjenstandenes betydning. Slik vil møtet mellom gjenstand og publikum kunne produsere kunnskap og erfaringer for dem som besøker museene. Samtidig skal museene også formidle sine tolkninger av gjenstandene gjennom forskning på samlingene og la dette bli én av flere historier om gjenstandene. Vuggen og karusellen ble fjernet fra lekeplassen av sikkerhetsmessige årsaker og sett i lys av dette blir de symboler på at holdningen til hva som er sikkert for barn er kulturelt foranderlig. Dette gjorde meg nysgjerrig på hvordan synet på barndom og sikkerhet har endret seg historisk sett og hvilke konsekvenser dette har hatt for barn. Hvordan har voksnes forståelse av sikkerhet påvirket barns lek? Hvilke prosesser i samfunnet har påvirket voksnes oppfatninger av hva som er trygt for barna og hvordan har dette endret seg fra mellomkrigstiden og frem til i dag?

Perspektiv og metode

Forskning om barndom og sikkerhet er et vidtspennende felt. Jeg vil derfor avgrense presentasjonen av det til den forskningen som har vært inspirerende for arbeidet med denne artikkelen. Hvordan holdningene til sikkerhet for barn har endret seg må ses i lys av at også barndom og sikkerhet er begreper som forandrer innhold i takt med kulturelle endringer. Historiker Ellen Schrumpfs forskning på barndomshistorie gir innblikk i ulike innhold i begrepene barn og barndom og hvordan dette endrer seg i forhold til tid, sted og kultur. Forventninger til hva et barn skal utføre, hva det skal tåle av straff, hvor mye informasjon barnet skal få del i og om det skal arbeide eller ha rett og plikt til skolegang, har vært i stadig endring fra 1920-årene og frem til i dag.4 Kulturforsker Hilde Danielsens bok Husmorhistorier gir innblikk i synet på barndom i etterkrigstiden.5 Danielsens forskning på husmødre tar blant annet for seg 1950-årenes forventninger og krav til morsrollen. I sin doktorgradsavhandling, «Med barn i byen. Foreldreskap, plass og identitet» hvor hun har forsket på barnefamilier bosatt i sentrum av Bergen, gir Danielsen innsikt i forholdet mellom mennesker og plass.6 Avhandlingen er interessant for å forstå begrepet lekeplass som arena for lek, både i kraft av at barn tar ulike steder i bruk til lek og at voksne definerer avgrensede lekeplasser etter sine egne forestillinger om barnets beste. Danielsen tar også for seg ideer rundt forventningene til at noen hører til ett sted og ikke andre steder.

Høgskolelektor Ellen Sandseters forskning på barn og fysisk fostring gir innspill til dagens holdninger til sikkerhet for barn.7 Sandseter påpeker at dersom barna aldri får kompetanse på utfordrende lek, vil de ikke være i stand til å vurdere løsninger på en god måte dersom de en gang kommer ut for en situasjon hvor de må handle på egenhånd. Sosialantropolog Marianne Gullestads artikkel «Barndom i Norge» fra 2006, tar for seg utviklingen av barndomshistorien i Norge fra etterkrigstiden og frem til i dag.8 Gullestad fokuserer på voksnes kontroll over barndommen og hvordan de voksnes endringer i livsstil påvirker barnas hverdag. I boken Risiko og frihet beskriver sosiolog Ulrich Beck dagens samfunn som et «risikosamfunn» hvor menneskene lever i frykt for fremtidige ulykker og katastrofer.9 Becks teori om risiko blir betydningsfull for å forstå det stadig økende fokuset på barns sikkerhet, og har derfor fått en sentral plass i artikkelen.

Som museumsgjenstander ble vuggen og karusellen symboler som bidro til å stille spørsmål ved fortid og gi inspirasjon til å belyse problemstillingen. For å oppnå nærhet til feltet har jeg brukt informanter via muntlige kvalitative intervjuer som kilde for å få refleksjoner rundt temaet fra personer som var barn i mellom- og etterkrigstiden. For å få innsikt i holdningene til sikkerhet i mellom- og etterkrigstiden, har jeg utført syv intervjuer med kvinner og menn som er født i tidsrommet 1920–1945. Intervjuene varte omlag en time og noen av informantene er anonymisert etter eget ønske, mens andre ønsket å bli presentert kun med fornavn. Ikke alle informantene ønsket å gjennomføre intervjuet med båndopptaker og det ble i stedet tatt notater fra samtalene under intervjuet. Fordi lekeapparatene ble museumsgjenstander som følge av en sikkerhetsvurdering, var temaet for samtalene med informantene sikkerhet knyttet til lek.

For å fange tidsånden fra mellom- og etterkrigstiden og for å få frem den offentlige diskursen i holdninger til barn og sikkerhet, har jeg studert avisartikler fra Stavanger Aftenblad, Stavangeren og 1ste Mai fra 1920–1960.10 Avisartiklene la grunnlag for å belyse voksnes synspunkter på sikkerhet i barns lek innenfor denne perioden. Kjelvene har vært arena for lek i flere generasjoner. Historiene jeg har blitt fortalt i møte med informantene, går tilbake til 1920-årene. Jeg har derfor valgt å begrense artikkelen tidsmessig til denne perioden og frem mot i dag med hovedfokus på mellom- og etterkrigstiden.

Med utgangspunkt i gjenstandene i magasinet, informantenes historier og avisartiklene, har jeg nærmet meg en forståelse av endringene i holdningene til sikkerhet for barn. Informantenes historier om sin egen barndom som utspilte seg fra mellom 96 og 65 år tilbake i tid, er naturligvis preget av nåtiden og informantenes egne erfaringer som voksne mennesker. Samtidig er intervjuene nyttige kilder for å kaste lys over barndomshistorien.

Artikkelen er skrevet i et kulturanalytisk perspektiv, en metode som brukes til å forstå fenomener ved kulturen en selv er en del av. Etnologene Billy Ehn og Orvar Löfgren beskriver kulturanalyse som et grep for å skape avstand til vår egen kultur og forsøke å se den med nye øyne.11 Slik kan vi få mulighet til å oppnå ny kunnskap om det fenomenet vi studerer. Lekeplass, barndom, foreldreansvar og sikkerhet er hverdagslige begreper og det kan derfor være vanskelig å få øye på kompleksiteten bak dem.12 Kulturanalyse kan beskrives som en innfallsvinkel til studiet av kulturelle fenomener, og tolkningen av det empiriske materialet er sentralt i analysen.

Alene hjemme i økonomisk nedgangstid

Lek med lekeapparater som vuggen og karusellen, har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstiden og frem til i dag. Gjennom årene har design og materialtype variert, men denne lekekulturen ble skapt i regi av voksne og med voksnes idé om hva som var best for barna. Samtidig er det som etnolog Åse Enerstvedt påpeker, barnas egen lekekultur som utspiller seg både i og utenfor lekeplassen.13 Den immaterielle leken videreføres mellom barn i generasjoner og viser en tydelig kontinuitet til tross for store endringer ellers i samfunnet. Mellomkrigstiden fremstår som en periode hvor mange barn var uten tilsyn store deler av hverdagen. Mangelen på voksen tilstedeværelse førte til at barna kunne leke på steder vi i dag karakteriserer som farlige. I Stavanger har kai og brygge fungert som lekeplasser for barn i generasjoner, men også gatene var arena for lek. En av informantene, Åke (født 1920), vokste opp ved Kjelvene i Stavanger. Selv om han var mye alene, kunne han bare huske én episode hvor han var i reell fare:

Jeg husker jeg hadde min første dukkert da jeg var liten. Med klær på. Det var i Drollehålå bak Badedammen. Det var jo en del båter der, robåter og sånn. Så jeg skulle gå fra den ene til den andre. Så ramlet jeg i mellom. Med fullt av klær på. Og så var det grinende hjem. Jeg var vel en fire, fem år. Jeg ble halt opp på land. Kunne jo ikke svømme da.14

Åke med kameratgjengen i Johannesparken ved Kjelvene. Foto: Privat eie.

Åke var sammen med kameraten sin da dette skjedde, og fikk hjelp av en tilfeldig forbipasserende til å komme seg opp av Drollehålå, en liten båthavn som fikk navnet sitt ettersom folk tidligere tømte pottene sine her. Bortsett fra denne hendelsen husker Åke barndommen som trygg og fortalte at han lekte mye på Kjelvene:

Vi bodde i nærheten av Kjelvene, og der var det jo åpent. Fotballbane var det for så vidt. Ja, for kommunen hadde satt opp to mål, og så hadde vi Johannesparken. Ja, vi hadde en sånn vippe, og så var det satt opp to stenger som du kunne svinge rundt på. Jeg tror beint fram det var noen disser. Den ene bursdagen min, jeg husker ikke hvor gammel jeg var, fikk jeg fotball. Og den hadde jeg mye glede av. Du vet, det var ikke så mange som fikk fotball den gangen. Det var ikke så voldsom velstand der inne.15

Som mange barn i mellomkrigstiden, var Åke overlatt til seg selv i perioder fordi moren jobbet sesongarbeid i hermetikkindustrien. Helt fra fireårsalderen gikk han omkring i Østre bydel uten tilsyn fra voksne. Han husker at det var barneasyl i nabolaget, men selv var han aldri der. Rundt 1920 var det tre asyl og tre barnekrybber i Stavanger.16 Asylenes og barnekrybbenes formål var å hjelpe familier hvor mor var nødt til å ta seg arbeid utenfor hjemmet. Barnekrybbene var for barn under tre år, mens barn fra tre år og frem til skolealder kunne få tilsyn i barneasyl. Det første i Stavanger, Stavanger Asyl, ble åpnet i 1844. Samfunnsviter Kari Blom beskriver asylene som private institusjoner som oppstod fordi det offentlige ikke tok ansvar for barna i det norske samfunnet.17 Det var likevel langt fra alle som fikk plass i, eller som hadde råd til å ha barna sine i disse institusjonene. Mange måtte derfor la barn under skolealder være uten tilsyn. Åke fortalte at det alltid var andre barn å leke med, ettersom de fleste barna i nabolaget var i samme situasjon. Han minnes at de lekte på Kjelvene, spilte fotball i Johannesparken, spilte hueball og rappet med seg nyrøkt fisk som sto ute til kjøling, fra en av de mange fabrikkene i nabolaget.18

Sammenlignet med vår tids krav til tilsyn av barn vil det å la en fireåring være alene hjemme bli sett på som uforsvarlig. Mange foreldre har selvsagt vært bekymret for barna sine i denne perioden, men den hverdagslige måten informantene forteller om slike episoder på, vitner om at det var vanlig at barna ikke hadde tilsyn. I mangel på barnepass hadde foreldrene heller ikke noe valg. 1920-årene og særskilt 1930-årene, var tunge økonomiske år for folk flest, spesielt for arbeiderklassen. I Stavanger var det i hovedsak hermetikkfabrikkene som ga arbeiderne inntekt.19 Arbeidernes lønninger ble holdt nede og prisene på matvarer steg raskt.20 For arbeiderfamiliene betød dette i praksis at både mor, far og noen ganger barn måtte ut i arbeid. Under disse forholdene kom barnas sikkerhet og helse i andre rekke, alternativet var sult og boligmangel. Ellen Schrumpf påpeker at vi i dag ofte ser foreldreskapet i historisk perspektiv på en negativ måte sammenlignet med vår tids familieverdier.21 Endringer i samfunnsstrukturen forandrer definisjonen av hva det vil si å være barn og hva som er barnets beste, og dette har stadig endret seg gjennom historien. Å trekke opp grenser for hvilke holdninger som har vært gjeldende hvor og når, er komplisert fordi det innenfor en og samme tid og kultur også vil eksistere ulike diskurser om barn og barndom samtidig. Ulike ytringer om hva som er barnets beste, vil møte hverandre og komme i konflikt. Det er en vanlig oppfatning at barn tidligere har blitt utsatt for likegyldighet og omsorgssvikt. Schrumpf understreker at foreldrerollen tvert imot har vært preget av kontinuitet og at foreldrene har gjort det de kunne ut fra ressursene de hadde til rådighet. Mødrene innenfor arbeiderklassen lot barna sine være alene hjemme fordi de ønsket det beste for dem. Skulle det komme mat på bordet, var dette for mange det eneste alternativet. Foreldrene til informanten Johan (født 1934) arbeidet på gård i utkanten av Stavanger og han tilbrakte mye tid uten tilsyn av voksne:

Det bodde jo det vi kalte for arbeidsfolk omkring. Og du vet de hadde gjerne et hus eller leide et hus, og gikk på jobb. Ungene der de hadde ikke noe fast å gjøre. […] Vi var rundt med naboungene. Vi klatret i trær og vi gjorde alt nesten sagt. […] Det var ikke noen voksne som var med oss, de hadde annet å gjøre. […] Du måtte oppføre deg på best mulig måte, være din egen lykkes smed nærmest. I dag hadde folk sagt; «det får du ikke lov til, det er forbudt», men du måtte prøve ut forskjellige ting, det er det du lærer av.

Johan husker det å være alene uten stadig tilsyn av voksne som noe positivt. Han fortalte at de fleste vennene hans hadde foreldre som arbeidet i hermetikkindustrien. Det at så mange barn i nabolaget til Johan var uten tilsyn, førte til at de var sammen med hverandre og hadde derfor ikke følelsen av å være alene. De passet på hverandre, og denne fellesskapsfølelsen mener Johan at dagens unger går glipp av. Til tross for at mange barn var i samme situasjon som Johan og Åke, som følte seg godt ivaretatt i barndommen, tyder opprettelsen av asylene og krybbene på en erkjennelse i samfunnet om at barn ideelt sett trengte tilsyn. At foreldrene var engstelige for at barna skulle komme ut for ulykker, ser vi også i en avisartikkel fra 1929 om to jenter på tre og fire år som omkom under lek på kaien i Stavanger sentrum. Denne grusomme ulykken ble beskrevet som «et tragisk varsko» om at barn brukte kaiene som lekeplass:

Det er fristende for barn å leke ved sjøen, og de har gjort det så lenge Stavanger by har vært til. Og selv om foreldrene forbyr barna sine og holde til ved kaien, er det ikke alltid så lett å se til at påbudet blir overholdt. Især når det er ganske små barn. Og i årenes løp har det dessverre ikke hendt få drukningsulykker blant barna ved kaiene. En bør i midlertid være oppmerksom på at kaien er en arbeidsplass og ikke en lekeplass, og når voksne treffer småbarn lekende på fenderne eller på kaikanten, bør de tilholde dem å begi seg hjem.22

I avisartikkelen fremstår barns lek på kaien som en farlig, men svært vanlig aktivitet. Selv om foreldrene var seg bevisst dette problemet, kunne barna likevel leke der, ettersom de voksne ikke var der for å kontrollere dem. Barnas frihet til å bevege seg hvor de ville, hadde som foreldrene fryktet en negativ konsekvens. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser høye tall for drukningsulykker i mellomkrigstiden og drukning var årsaken til mer enn halvparten av alle dødsulykkene blant gutter under 15 år i perioden 1931–35, mens tallet for jenter under 15 år var noe lavere.23

Hvis vi sammenligner vår tids holdning til sikkerhet for barn med forholdene i 1920- og 30-årene, ser vi en sterk økning i sikkerhetstiltak. Dette kan gjenspeile den økende veksten i økonomisk velstand vi har vært gjennom. Sosiolog Ulrich Beck beskriver mangel på sikkerhet som et element som kan ses i sammenheng med mangel på livsnødvendigheter.24 Mennesker som har lite ressurser er oftere utsatt for risiko enn dem som har sterk økonomi og dermed kan kjøpe seg trygghet. For arbeiderklassen var fattigdommen direkte årsak til at mange barn måtte være alene uten tilsyn. De hadde ikke de økonomiske ressursene som kunne generere tid til å skjerme barna fra de farlige lekeområdene. Det finnes også eksempler på at familiene som ikke hadde mulighet til barnepass, måtte stenge inne barna som var for små til å gå alene ute i gatene mens foreldrene var på jobb.25 Beck understreker at økonomisk uforutsigbarhet er med på å øke toleransegrensen for hva som er akseptabelt i forhold til den risikoen man utsettes for. Barndom med liten grad av voksenkontroll som informantene beskriver, kan gjennom Becks teori ses som et resultat av nød og fattigdom.26

Åkes beskrivelse av lekeplassutstyr i Johannesparken ved Kjelvene viser at det i mellomkrigstiden var en forståelse for at barn trengte konstruerte lekeplasser, og lekeapparatene peker mot at det var viktig for barn å være i lek. Fokuset på sikkerheten lå kanskje heller på at dette var en trygg løsning sammenlignet med lek på kai og brygge, snarere enn at apparatene i seg selv kunne utgjøre noen fare for barna. Som Beck beskriver, vil det i harde økonomiske tider være naturlig å ha et lavt fokus på sikkerhetstiltak og voksen oppfølging av barn. Informantenes historier forteller om en fri barndom hvor de konstruerte lekeplassene ikke trekkes frem som mer positivt enn barnas egendefinerte lekeplasser som brygger og gater. Dette viser også til at lekeapparatene er voksnes konstruksjoner og valg. Det er de voksnes forestilling om hva som er bra for barn å leke med og hvordan dette skal gjøres på en forsvarlig måte.

Parallelt med den økonomiske forklaringen på barnas mangel på tilsyn, var det også en kulturell forståelse for at barn kunne og skulle være ute alene. Noen av informantene hadde mødrene sine hjemme, men var likevel mye ute på egenhånd. Innenfor middelklassen og borgerskapet ble det ansett som usunt for kvinner og barn å ta arbeid, spesielt i industri og tjenesteyrker. Disse sosiale gruppene hadde en økonomisk styrke som tilsa at bare én av foreldrene måtte være familieforsørger.27 Dette hang også sammen med arbeidsledigheten i 1920-årene som førte til at arbeiderpartiet og LO gikk inn for at gifte kvinner ikke skulle ta lønnet arbeid. Tiltaket skulle gjøre arbeidssituasjonen mer rettferdig for alle familiene ettersom det skulle være en arbeidsinntekt i hver familie.28 De kulturelle normene som rådet, førte til at denne rollen tilfalt menn. Dermed var det mor som var hjemme, og som hadde rollen som husmor. Selv etter at dette vedtaket ble opphevet i 1937, stod forestillingen om kvinnens rolle som husmor sterkt i flere tiår. Veksten i norsk økonomi i etterkrigstiden gjorde det mulig også for arbeiderfamiliene å klare seg med en forsørger og det ble for mange et statussymbol å kunne la mor være hjemme som husmor på heltid.29 Også etterkrigstiden fremstår som en tid hvor barna var mye alene utendørs. Det er samtidig et skille i mellomkrigstiden mellom barna som var hjemme alene på grunn av dårlig økonomi og barna som hadde en mor å oppsøke hjemme dersom noe var galt. At barna var mye ute på egenhånd selv med mor hjemme, viser at det også var kulturelle forhold som avgjorde barnas hverdag i mellomkrigstiden så vel som i etterkrigstiden.

Historiene som knyttes til gjenstandene, forteller at lekeapparater var symbol på trygghet i en tid hvor barna skulle tilbringe mye tid alene utendørs både i mellom- og etterkrigstiden. Dette står i kontrast til de to museumsgjenstandene som utgjør artikkelens utgangspunkt. De står nå i magasinet som symboler på at de utgjør en fare for barn, og at de nettopp derfor havnet på museum.

Mor har annet å gjøre enn å gjete unger

I doktorgradsavhandlingen «Med barn i byen. Foreldreskap, plass og identitet» skriver Hilde Danielsen at sammenhengene som skapes mellom foreldreskap, barndom og sted kan ses som allmenne idealer for hvordan barnefamilier bør leve og hvordan barna deres bør bli.30 Danielsen bruker begrepet plass som et redskap for å forstå hvordan foreldre legger til rette barns barndom både romlig og sosialt. Dette blir synlig gjennom lekeplassen som arena for lek, både i kraft av at barn tar ulike steder i bruk til lek, og at voksne definerer avgrensede lekeplasser etter sine egne forestillinger om barnets beste. Å konstruere lekeplasser for barn og fylle dem med lekeapparater viser til en separasjon av voksnes og barns bruksområder, samtidig som det ytrer et ønske om en trygg og uskyldig barndom. På samme tid leker barn på steder de opplever som passende for sin lek. Impulsivt og spontant kan lek oppstå nesten hvor som helst. Ved å sette i gang leken på kaiene, i gata og på fortauet definerte barna i mellom- og etterkrigstiden ulike steder som sine lekeplasser. I frykt for å miste barna sine var det et sterkt ønske fra foreldrenes side at det skulle bygges flere lekeplasser for å beskytte barna fra gater og kaier hvor de voksne så farer som de mente at barna ikke var i stand til å se. Danielsen hevder at meningen vi tillegger en plass ikke er naturlig eller opplagt, men at den som har makt, bestemmer hva som er passende og upassende på et sted.31

Informanten Inger (født 1923) hadde hjemmeværende mor. Moren arbeidet ikke utenfor hjemmet etter at hun ble gift. Inger synes det var trygt å ha henne hjemme, men fortalte at hun likevel var mye på egenhånd. Inger husker at hun fikk forbud mot å gå ned til sjøen og fortalte hvordan moren klarte å hindre henne i dette uten selv å være tilstede:

Ja, og så var det en trapp ned fra hagen og ned til vegen og rett over veien var sjøen. Der var brygge med trapp og det var kjekt å gå ned der. Så hadde jeg gått ned for å hente vann for jeg holdt på med et eller annet oppe i hagen. Og så var det nabofruen, hun syns dette her så farlig ut. Så hun sprang og fikk meg opp og inn til mor. Og da ble det bestemt at det gikk ikke an at jeg skulle være så løs. Så jeg ble bundet fast i et… det som vi kaller for tjor. Og der sto jeg og skrek og var så sint for jeg kom ingen veg. Og jeg skrek: Jeg vil ikke være ku! Jeg vil ikke være ku! 32

Inger fortalte at morens mange oppgaver med yngre søsken og husarbeid gjorde at hun selv ikke kunne være ute å passe på henne. Store mengder tungt husarbeid ga ikke rom for at de hjemmeværende husmødrene kunne holde oppsyn med barna til enhver tid. Også Erna (født 1931) hadde hjemmearbeidende mor, og Erna var for det meste ute alene. Hun husker at leken ofte foregikk på fortauet, men også i gaten:

Vi måtte leke i gatene, eller på fortauet, eller hvis det var en liten gårdsplass. Så kunne vi være i gården, det var ikke alle plasser det var det. Så derfor kunne vi både hoppe tau og litt av hvert ute i gaten sånn. Vi holdt oss veldig mye på Kjelvene. Der var det lekestativer og vi var i Johanneskirken, i parken der. Hvis vi skulle ha veggball og dette her så trengte vi en stor plass i muren der. Masse sandkasser og benker og sånn som var satt rundt. Og så kom det en karusell. Kanskje det var en sånn vugge som de satt på begge sider. Jeg tror faktisk det.33

Erna fortalte at det var ikke alle som hadde gårdsrom å leke i, og Inger sa at selv om noen bodde i hus og leiligheter med hager utenfor, var det ofte slik at de voksne var redde for hagene sine og at barna av den grunn måtte leke i gaten. «I disse sidegatene hvor vi hadde venner som bodde, så var vi der, og det var jo ikke en bil å se, så det var trygt.»34 I og med at det var lite trafikk, opplevde ikke Inger at leken i gaten var knyttet til fare. Åke fortalte at de ofte lekte i gatene fordi det ikke var like trafikkert som det er i dag:

Ja, vi spilte i gatene og, og lagde mål. Det hendte vel at det gikk en rute av og til, men det var sjelden. Den gang var det ikke asfalt i gatene. Så vi laget hull i rennesteinen og så trillet vi kulene fra en viss avstand. Eneste bilen som kjørte rundt der var Stavangerfjord packing. 35

Åke benyttet gatene til fotball og lek med klinkekuler, og i likhet med Inger og Erna opplevde også han leken i gatene som trygg. Han synes ikke det var noe særlig trafikk å bekymre seg for. Likevel var nok mange foreldre engstelige for ulykker i gatene. I en avisartikkel fra 1927 gis det uttrykk for ønsket om et avgrenset område til lek for å unngå ulykker.

Stavanger har for få lekeplasser. Mange av de brede gatene kunne godt ha vært innsnevret så en fikk rum til plasser hvor barn og ungdom kunde tumle sig fritt uten å komme i fare for å bli overkjørt av bilene. […] For barna er meget forsømt her i byen. De har ingen virkelige lekeplasser.36

Avisartikkelen uttrykker bekymring for barnas mangel på oppholdssteder og et ønske om lekeplasser for å øke sikkerheten. Informantenes minner om leken i gaten står i kontrast til den bekymrede stemmen fra avisartikkelen. I mangel på mulighet til å ha barnepass og for å hindre ulykker, ønsket foreldrene å styre leken over på konstruerte lekeplasser. Som Åke, var også Inger og Erna ute på egenhånd. I familier hvor en hadde råd til å ha mor hjemme ser det ut til at holdningen til den frie leken uten voksne var den samme som i familier hvor begge foreldrene var i arbeid utenfor hjemmet. Også i etterkrigstiden ble det stilt store krav til husmødrenes stell av hjemmet og Hilde Danielsen beskriver husmorrollen som «innkjøpssjef, kokke, stuepike, vaskekone, syerske, barnepleiar og mykje anna» og påpeker at det var få husmødre som prioriterte aktiviteter sammen med barna sine.37 Dette til tross for ekspertrådene som husmødrene fikk, der de ble advart mot passiv underholdning som kino og barnetimen for barna. I stedet ble de oppfordret til mer direkte kontakt med barna. Det var viktig at barn fikk leke fritt og være mye utendørs, men husmoren skulle også aktivisere dem med høytlesning, sang og la dem få delta i husarbeidet. Danielsen påpeker at det var et fåtall av kvinnene hun intervjuet, som fortalte om aktiviteter sammen med barna. De lot for det meste barna være ute og leke på egenhånd.38 I kontrast til ekspertrådene var kvinnene mer opptatt av at barna hadde rene klær, fikk riktig og nok mat, lekte og gjorde skolearbeid. Dette bekreftes også av historiker Tora Korsvold som viser til undersøkelser fra 1950-årene, der husmødrene fortalte at de i snitt brukte en time per dag på omsorg til barna.39 Den store arbeidsmengden husmoren var forventet å utføre, førte til at mødrene ikke kunne holde barna under oppsyn. De fleste hadde små hus eller leiligheter og barna var derfor mye ute på egenhånd.

I et par avisartikler fra 1949 nevnes planer fra kommunens side om parktanter på lekeplassene i Stavanger.40 Flere av hermetikkfabrikkene hadde også barneparkering hvor kvinner som arbeidet her, kunne plassere barna sine. Disse blir beskrevet som et nødvendig onde og står i kontrast til barnehager i regi av for eksempel Hjemmenes vel, som i hovedsak ble benyttet av familier med god økonomi.41 Institusjonene viser igjen en erkjennelse av at små barn trengte tilsyn, på samme måte som barneasylene og barnekrybbene fra mellomkrigstiden bekrefter dette. Avisartiklene fra etterkrigstiden viser et økende ønske om konstruerte lekeplasser for barna av sikkerhetsmessige hensyn. Samtidig blir barnas frihet uten voksen kontroll i etterkrigstiden trukket frem som et gode. I avisartikkelen under beskrives barnas fordel av lek uten voksne:

Og alle leker, hver på sin måte, alt foregår pent og pyntelig – uten et voksent menneske til å passe dem eller lære dem. Det er liksom barna selv begriper at når der ingen voksne er tilstede, må de oppføre seg pent. Når voksne skal lære dem den kunsten, blir det ofte det motsatte resultat. Det var rent forbausende å se så mange små og litt større barn leke hver med sitt, uten å lage spetakkel. Der var ro og glede over plassen, ingen skrik og kamp. Alle fant på en merkelig måte noe å ta seg til uten å kollidere med andre. Det var lekes der skulle. Det nytter ikke for voksne å si at vi skal lære dem, det blir ikke lek av det. […] Det er det opprinnelige, det umiddelbare som ikke må stanses eller forstyrres. […] Våre barnehager har nok også sin oppgave. Men jeg tror at de barn som får utvikle seg fritt i en barnepark, som voksne vil vise seg langt mer livsdyktige enn de barn som har gått for lenge i en «barnehave».42

Lek med parkvugge i Johannesparken ved Kjelvene ca. 1952. Foto: Privat eie.

Avisinnlegget passer godt inn i bildet av etterkrigstidens oppfatning om barnets behov for lek og fysisk aktivitet uten voksen deltagelse. Historiker Jan Eyvind Myhre påpeker at mangel på voksen ledelse er et kjennetegn på oppvekst rundt 1950-årene og viser til bygartner i Oslo Marius Røhne som i 1947 argumenterte for den frie leken i naturen.43 Røhne mente at barna skulle leke fritt uten innblanding fra pedagoger, foreldre og andre voksne. De voksne skulle kun holde oppsyn med barna på avstand. Men det ble også fokusert på barnas omgivelser for lek. I Oslo var skolelegesjef Lauritz Stoltenberg urolig for at barna var truet av storbyens farer og stengsler, slik at barna ikke kunne utfolde seg fritt og heller ikke fikk tilstrekkelig med lys og luft. Stoltenberg så dette som truende for barnas psykiske og fysiske utvikling og han var bekymret for økende trafikk og barns lek på brygger og i trange, mørke bakgårder.44 Lek i naturen ble trukket frem som et gode og Kari Blom mener at denne forestillingen henger sammen med at de fleste familiene i norske byer hadde røttene sine på landsbygda og at deres egen oppvekst på landet ble stående som et ideal.45 De australske historikerne Kate Darian-Smith og Carla Pascoe støtter dette ved å si at barndommens kulturarv ivaretas og bearbeides av voksne mennesker for barnas skyld, men også på vegne av sin egen barndom.46 De viser til at det i massemedia uttrykkes bekymring for at barn i dag ikke lenger deltar i den spontane leken slik de gjorde før, og hevder at det i dag eksisterer en bekymring for at barn går glipp av lek i naturen, samtidig som det hersker en redsel for at barn skal bli utsatt for fysiske skader. Denne forestillingen beskriver også Marianne Gullestad som påpeker at dagens barndom bryter med det hun beskriver som det nasjonale bildet av «friluftsliv, uforferdet lek og kjærlighet til naturen». En form for barndom som ifølge Gullestad ikke lenger eksisterer fordi barna begrenses av de voksnes organisering av hverdagen.47

1950-årenes ideal om sunne, friske barn som skulle være ute og leke på egenhånd, var også truet av frykten for barnas sikkerhet. Samtidig med idealet om den frie leken uten voksne i naturen, oppholdt bybarna seg i sentrumskjernene og det var nettopp mangelen på voksen tilstedeværelse som ga barna frihet til å leke på de stedene som blir beskrevet som farlige. Informanten Terje (født 1945) vokste opp i en familie hvor mor var husmor på heltid. Familien bodde i utkanten av Stavanger sentrum og kaiene i byen var en hyppig besøkt lekeplass. Fra han var ganske liten gikk han dit til tross for forbud fra foreldrene og fortalte om lek som var svært risikabel:

Ja, det var fra Slakthuskaien og bort til Verksallmenningen. Der var det kai ved husene der. Vi var mye på Fiskepiren og på det vi kalte for Fryserikaien. […] Og utpå der lå vi. Der var det fin plass å ligge på. De [barna] vippet på kassene, på sildekassene. De satte den ut på kanten, så gjaldt det å vippe den opp på baksiden, utover kanten. Og så konkurrerte de om hvor langt ut de turte å ha den. Det gjaldt jo å komme lengst da. Og han ene av dem han datt jo uti. […] Jeg kan aldri huske at noen drukna. Det var en, han datt i alle fall ut i åtte ganger. Det var han som hadde rekorden. […] Så gikk jeg der og tutla på kaiene ved siden av sildekassene og da husker jeg at jeg skled og gikk rett nedi. Jeg hadde problemer med å komme opp igjen. Men jeg hang jo i kjettingene så det var jo ikke farlig sånn. Så kom det noen fra en skøyte, så dro de meg opp.48

Fordi ingen kontrollerte hvor han gikk, kunne Terje oppholde seg hvor han ville. Han kunne aldri huske at noen brukte redningsvester så lenge han som barn lekte på kaiene i Østre havn. I tillegg til fiske ble det lekt med sildekassene som ble vippet på kaikanten med barn oppi. Noen ganger falt de naturlig nok også i vannet under denne leken. Terje skled utenfor kaien en gang, men han kunne svømme og opplevde aldri nærheten til det dype vannet som farlig eller skummelt. Johan fortalte også om lek ved sjøen uten voksenkontroll:

Stort sett holdt vi oss til stranden for hvis du gikk på en brygge hadde du gjerne lettere for å dette ut i, og der var det jo dypere. Men jeg tror ikke foreldrene våre var så redde for oss. Vi visste jo hva vi hadde lov til, men det ble jo tøyd nokså langt mange ganger. Vi hadde fiskesnører og fisket fra bryggene.49

Johan lekte for det meste ved grunt vann fordi han opplevde dette som det tryggeste. Samtidig forteller han at de overskred grensene foreldrene hadde satt, og at de også fisket fra bryggene. På samme tid som han sier at foreldrene ikke var redde for dem, forteller han at de voksne ikke hadde kontroll på hvor barna befant seg når de var ute og lekte. Grensene ble tøyd og foreldrene visste dermed ikke hva barna foretok seg. De fleste barna fikk nok i likhet med Terje og Johan forbud mot å oppholde seg på farlige steder som kaiene. Men barn følger ikke alltid voksnes råd. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det var ni ganger større sjanse for at barn omkom i ulykker i 1950-årene enn i 2004. Drukningsulykker var en av de hyppigste dødsårsakene i 1950-årene.50 Dette gjorde foreldrene opprørte og redde og de ønsket en løsning som kunne gjøre barnas hverdag tryggere. I Stavanger Aftenblad 20. september 1949 ble lekeplass på Strandsiden drøftet:

Det må tas andre rådgjerder for å få barna vekk fra kaiene og gatene, der det hvert år går et eller flere barneliv tapt. Den siste drukningsulykken på Strandkaien har gjort spørsmålet om lekeplass på Strandsiden mer aktuell enn før. Det er mange år siden spørsmålet om lekeplass på Strandsiden kom fram, men ennå er det ikke gjort det minste for å få saken løst. Nå kan det ikke få lov å drive lenger. […] Det som betyr noe her, er at det blir gjort noe for å få barna vekk fra de livsfarlige lekeplassene på Strandsiden og anvise dem en god og sikker plass å leke på. […] Det må også tas hensyn til barna mellom 6 og 13 år som i likhet med de mindste savner et fast og passende oppholdssted i fritida, bortsett fra kaiene. Den beste løsningen ville derfor være lekeplasser passende for barn i alle aldre. Det er vårt håp at det nå blir gjort noe positivt for å beskytte barna mot trafikk- og eller drukningsulykker.51

Ønsket om et attraktivt og barnevennlig sted som skulle styre barna bort fra leken i gatene og på kaiene, vokste frem av frykten for å miste barna i dødsulykker og angsten for at barna skulle skade seg og bli merket for livet. I 1949 sendte foreldre bosatt på Strandsiden en henvendelse til formannskapet. Kravet var at Stavanger kommune måtte tilrettelegge for barns lek for å unngå flere ulykker i området. Samme år ble det kjent at det skulle bygges et stadion for at byens ungdommer skulle kunne drive idrett. En beboer på Strandsiden uttrykte da sin bekymring gjennom leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. Vedkommende følte at småbarn ble nedprioritert og var bekymret for barnas fremtid på grunn av mangelen på lekeplasser:

Men hva med ungdommen som vil leve om en 10-15 år? De som er småbarn i dag, som kanskje p.g.a trafikkulykker blir krøplinger innen den tid? Hvordan ville det ta seg ut på en kostbar utbygget bane, med et fotballag på 11 slike, noen på krykker, andre med et kunstig ben eller arm? Kan de herrer bystyremedlemmer forestille seg en av disse «skyte», så både ballen og «benet» går i mål? Vi tror nok samfunnet er best tjent med en frisk og sunn idrettsungdom med sine normale lemmer i behold. Altså må første stadiet være lekeplasser for de små, og så når disse blir eldre, idrettsbanene. […] Vi håper at det nå blir bevilget det nødvendige beløp til de hardt tiltrengte lekeplasser. Sinnene er ennå bitre og opprevne etter den siste ulykken. Kampen om lekeplasser på Strandsiden er begynt, den vil ikke bli oppgitt før seieren er fullbyrdet, og lekeplassene er et faktum! Husk at vi nå står foran valget, det er arbeidernes stemmer som teller, det er arbeiderbarnas liv det gjelder!52

Etterkrigstidens holdning om at barna skulle være ute på egenhånd samtidig som de skulle holde seg trygge, ble forsøkt løst med kravet om konstruerte lekeplasser for barn. En mor skriver i en avisartikkel fra 1949 om hvor vanskelig det er å passe barna uten skikkelige lekeplasser:

Det er et nødrop fra alle foreldre på Strandsiden at det må gjøres noe positivt for å skaffe barna på denne kanten av byen en lekeplass før det hender flere ulykker. […] Foreldrene blir oppfordret av politiet og avisene å gi våre barn formaninger om at det er forbudt å være på kaiene. Disse formaningene gir vi våre barn hver dag uten å behøve noen oppfordring til det. […] Hender det en ulykke heter det straks: Foreldrene kan passe bedre på ungene sine. Men kan for eksempel en mor gå og gjete sine små hele dagen? Jeg tror vi mødre også har noe annet å gjøre.53

Avisinnlegget sier noe om holdningen foreldrene hadde til at de selv skulle løpe etter ungene sine og passe på at de var i sikkerhet når de var ute og lekte. Selv om mange mødre var hjemme, var husmoryrket utformet slik at tiden ikke strakk til for å kontrollere barna utenfor husets fire vegger. I tillegg til arbeid i og utenfor hjemmet som argument for barnas mangel på tilsyn, kan en også se etterkrigstidens foreldres egen barndom som forklaring på dette. De fleste hadde selv vokst opp uten tilsyn. Schrumpf skriver at det er seige kulturelle og mentale strukturer som former et barndomsideal.54 Foreldrene bar med seg elementer fra sine foreldres holdninger og kulturelle forutsetninger, og på den måten ble holdningen til at barna skulle greie seg selv videreført fra mellomkrigstiden. Terjes og Johans beskrivelse av lek og uhell på kaiene aktualiserer stemmene fra engstelige foreldre i avisartiklene. Ønsket om flere gode tilbud for å trekke barna bort fra kaiene var forankret i det faktumet at barna var i reell fare i leken. Parallelt med de voksnes ønsker om trygge lekeplasser for barnas sikkerhet, fortsatte barna å leke på de forbudte områdene. Dette viser at det ikke bare handler om økonomi, men at det er en kontinuitet i holdninger til barn og sikkerhet i samfunnet i mellom- og etterkrigstiden.

For mye sikkerhet?

Vuggen og karusellen ville i en museumsutstilling kunne gi assosiasjoner til mange av de besøkendes egne barndomsminner. Fordi gjenstandene har vært i bruk på lekeplassen i så nær tid, og kanskje finnes på norske lekeplasser fremdeles i dag, vil det kunne oppstå en nærhet mellom publikum og gjenstandene og plassere museet i en samtidsdebatt ved å stille spørsmål til vårt eget syn på sikkerhet. Etnograf Ole Strandgaard beskriver museenes rolle som samfunnets speil og påpeker viktigheten av at museene skal analysere og formidle samfunnet det er en del av, slik at menneskene som utgjør samfunnet, skal få en forståelse av sin egen kultur.55 Dette står i samsvar med Ehn og Löfgrens kulturanalyse hvor målet er å få nye perspektiver på det kjente vi omgir oss med og som vi kanskje derfor ikke reflekterer så nøye rundt.56 Strandgaard mener det er viktig at museene formidler samtiden og ikke bare samler inn og dokumenterer med tanke på fremtidens museumsansatte og publikum for at de skal forstå vår tid. Ved å trekke frem lekeapparatenes historie og se hvordan vi i vår tid stiller oss til å la barn bruke dem i dag, vil vi kunne åpne for en dialog med museets publikum.

Selv om det i mellom- og etterkrigstiden var et fokus på barns sikkerhet, står det i sterk kontrast til nåtidens utbredte fokus på farene for barn i lek. Denne fokuseringen har oppstått gjennom en sosial erkjennelsesprosess i samfunnet. Ulrich Beck beskriver dagens samfunn som et «risikosamfunn» hvor menneskene lever i frykt for fremtidige ulykker og katastrofer.57 Han definerer risiko som noe som hovedsakelig handler om mulige, men ennå ikke inntrufne, truende ødeleggelser, som nettopp derfor er reelle allerede i dag. Risikoene er ifølge Beck både virkelige og uvirkelige. Vi forholder oss til risikoer som ennå ikke er tilstedeværende i vår hverdag, men som vi anser som trusler for ulykker og katastrofer som er umulige å reversere. Truslene mot farer for våre barns liv og helse medfører en forestilling om fiktive hendelser. Dette gjør at vi i forkant av den fiktive ulykken vi frykter, blir aktive for å unngå at det fiktive blir en realitet. Debatten om fremtiden gjør at vi forholder oss til en «projisert årsak» som styrer dagens personlige og politiske handlinger, som for eksempel tiltak for å hindre ulykker og skader på lekeplassene. De blir gjennomsøkt for mulige farer og barna blir beskyttet mot ulykker gjennom en rekke sikkerhetstiltak.

Vuggen og karusellen fra Kjelvene står som konkrete eksempler på dette. Fra å være attraksjoner i mellom- og etterkrigstiden som skulle trekke barna bort fra de farlige lekeområdene, ble gyngen og karusellen i 1990-årene ansett som en risiko for barn i lek. Foreldrene som gjennom avisartikler stilte krav til konstruerte lekeplasser for å holde barna borte fra farene i byen, forholdt seg også til trusselen om den fiktive ulykken, men statistisk sett ser vi at faren for en faktisk ulykke for barna var mer reell da enn det den er i dag. Den romlige friheten som barna hadde i mellom- og etterkrigstiden, står i sterk kontrast til barns romlige frihet i vår egen tid. Kvinnekamp og fokus på likestilling i 1970-årene bidro til holdningsendringer rundt kvinner i lønnet arbeid utenfor hjemmet og førte til en kraftig økning i daginstitusjoner for barn de neste tiårene. I dag har vi sterke idealer om at barn skal bli selvstendige individer, samtidig som det blir stilt svært høye krav til at foreldre skal ha kontroll på hvor barna befinner seg og for oppfølging av barnas sikkerhet.

Danielsen skriver at det å være tilstedeværende foreldre var en norm som ble satt høyt hos informantene hun intervjuet.58 I kontrast til husmødrene som oppnådde status ved å holde hjemmet i perfekt stand, setter dagens foreldre sin ære i tett oppfølging og tilstedeværelse i barnas liv. Å være sammen med barna er en målbar måte å vise for seg selv og andre at en er en god forelder. Danielsens forskning viser også at det som tidligere var akseptabel adferd blant husmødre, i dag blir sett på som vannskjøtsel og usosial adferd. Dette bekreftes også av Gullestad som skriver at samtidig som leken i dag har en sterk verdi i samfunnet, har barna mindre muligheter til fri lek. I tillegg til den organiserte hverdagen er foreldrene bekymret for forurensing, tungtrafikk og for at andre voksne skal utgjøre en fare for barna.59

Risikotenkning har bredd om seg og dagens barn er under voksen kontroll i større grad enn noen gang tidligere. De aller fleste tilbringer sin organiserte hverdag i barnehage, skole, skolefritidsordning og med fritidsaktiviteter. I 2014 gikk 90 % av barn i alderen 1–5 år i barnehage og ca. 60% på SFO.60 Blom hevder det er et paradoks at barn som i dag er beskyttet fra lønnsarbeid, likevel har en hverdag som er fylt opp av skolearbeid og organiserte aktiviteter som krever en større del av deres tid enn noen gang før. I tillegg krever mange fritidsaktiviteter en stor innsats fra foreldrene.61

Foreldrenes muligheter til å utøve kontroll over barnas hverdag gjør at de får tillagt en annen type ansvar enn tidligere generasjoners foreldre. Dette har ført til en holdningsendring til barn og sikkerhet. Statistisk ser vi også at den økende voksenkontrollen barna er underlagt i dag, har ført til at færre barn omkommer i ulykker sammenlignet med mellom- og etterkrigstiden.62 Selv om det også nå finnes ulike holdninger til sikkerhet for barn, kan vi likevel se en anerkjennelse av et økt fokus i tillegg til HMS-planer og forskrifter for sikkerhet. Bruk av institusjoner som barnehage og skolefritidsordning samt sikkerhetsutstyr som redningsvest og sykkelhjelm er konkrete tiltak som viser at de fleste foreldre har tatt de projiserte farene Beck skriver om inn over seg, og at det økte fokuset på sikkerhet er integrert i hverdagslivet.

Er den sterke kontrollen som vi i dag utøver overfor barna, med på å svekke dem i forhold til det å klare seg selv? Endringen i synet på sikkerhet og barndom som vuggen og karusellen fra lekeplassen på Kjelvene symboliserer, finner vi også i informantenes utsagn. Johan mener at det var nettopp fraværet av voksne som lærte ham å beskytte seg selv mot farer, og er kritisk til det han kaller «kommunale igangsettere»:

Vi holdt på og lekte rundt omkring og […] det var ikke snakk om at vi ikke fikk lov til å klatre i trær. Fikk bare beskjed: «vær forsiktige». Det som i dag heter HMS, var et ukjent fenomen den gang. Og hvis vi var ute i båt, var det ikke snakk om redningsvest. Vi fikk faktisk lære oss å omgås elementene. […] I dag hadde folk sagt det får du ikke lov til, det er forbudt, men du måtte prøve ut forskjellige ting, det er det du lærer av. Å gi en unge en kniv i dag, mange vil si det er galskap, men vi fikk lære oss å spikke. […] Du ble nødt til å lære deg å bruke ting fornuftig. Vi måtte lære oss å forholde oss til elementene. Enten det var sjø eller land. Og var du i båt, da var det til å passe på at du holdt deg i båten, og skulle du ut og ro så måtte du vite at du ikke kom ut i for store bølger eller at det var for mye vind. Altså, du skal ha kommunale igangsettere. Før fant vi på ting selv. Og slik mener jeg det er med sikkerhet også. Du må overlate litt til deg selv. Du skal ikke ha en som overvåker deg hele veien. For hvordan blir det når du vokser opp? Er det noen som går og passer på deg da?63

Den frie barndommen står for Johan som en kilde til erfaring og kunnskap om hvordan han som barn skulle bli trygg i omgivelsene. Ved å være til stede der farene var, som i båt på sjøen, fikk barna de erfaringene de trengte for å lære seg hva som var trygt og hva som var farlig. I tillegg fikk de en forståelse for hvordan de skulle passe på seg selv og av hvor grensene gikk. Johan mener at dagens barn går glipp av denne kunnskapen fordi de er for lite alene og i tillegg blir for beskyttet gjennom regler og tiltak. Inger uttrykte også at barn i dag får for lite utfordringer på egenhånd:

De skulle være tryggere. Men jeg vet ikke jeg. Jeg tror de har godt av å røyne seg litte grann. Ikke sant? De kan ikke passes på hele livet. […] Hva gjør det om de får noen skrubbsår på knærne eller forstuer en hånd? Det var jo det som skjedde. Ja, vi ble mer robuste.64

Inger husker barndommen sin som en friere barndom enn det hun mener dagens barns organiserte hverdag er, og hun syns barn i dag blir kontrollert i for stor grad. Erna uttrykte også bekymring for det økte fokuset på sikkerhet for barn:

Det kan være for mye av sikkerheten syns jeg i alle fall. Og når du hører på barnehager, de skal ikke klatre i trær og de tar vekk apparater fordi det er farlig. Så skal de ikke bruke den dissa. Alt er farlig nå. Jeg tror vi tålte litt mer i den tiden jeg. […] Det var ingenting som var farlig. Vi kunne klatre i trærne, var ute i båt uten redningsvest, men i dag syns jeg det er for mye av det. Alt er farlig!65

Informanten Nora (født 1923) fortalte at ingen hadde skremt dem med at noe var farlig og sa at foreldrene ofte bare sa «kom deg ut».66 Ingrid (født 1923) fortalte at hun ikke visste hva fare var.67 Sitatene over viser at informantene ser det økte fokuset på sikkerhet som en uheldig utvikling. Erna reagerer på at lekeapparater blir fjernet fra lekeplassene. Hun har selv lekt med apparater som vuggen og karusellen i sin barndom, og synes det er for strenge tiltak som igangsettes når apparater i dag tas bort for å beskytte barna.68 Lekeapparatene som ble museumsgjenstander, synliggjør sammen med informantenes historier endringen i måten å forstå sikkerhet på. Gjenstandene tillegges dermed en ny verdi i det de knyttes til minnene informantene sitter med og skaper en fortelling om kulturelle endringer rundt sikkerhet for barn.

Fiske i Vågen, Stavanger 1950-årene. Foto: Stavanger kommune. Byarkivet. BySt004_198.

Friheten informantene opplevde i sin egen barndom, knytter de til lærdom for sitt eget beste, og påpeker at dagens samfunn fremstår som en tid hvor fokus på sikkerhet har økt kraftig sett i forhold til sine egne oppvekster. Gullestad mener barn i dag har mistet frihet og selvstendighet på enkelte områder, samtidig som voksne forventer at barna skal være selvstendige når de voksne har behov for det.69 Pedagog Ellen Sandseters forskning peker i retning av at dagens barn i for stor grad blir beskyttet og hun mener at konsekvensen av dette gjør at barna står i fare for å miste viktig kompetanse som de trenger for å kunne ta vurderinger for egen sikkerhet.70 Dersom barn aldri blir utfordret i forhold til fare, vil de heller ikke kunne verge seg i situasjoner som krever egen vurdering. Sandseter viser til eksempler på at flere barnehager har innført regler for barns sikkerhet ute i naturen, og at noen barnehager har gått så langt som å sage av de nederste greinene på trærne for å hindre at barna kan klatre i dem.

Om de strenge kravene som blir stilt til sikkerhetstiltak på lekeplassene, skriver den britiske forskeren Tim Gill at det i flere tilfeller fører til andre skader på barn enn de forutsette skadene de er ment å beskytte mot.71 Han mener bruken av gummiunderlag på lekeplassene virker mot sin hensikt fordi barna lærer at underlaget ikke er hardt og at de ikke kan skade seg, som på asfalt, og derfor slutter å tenke selv. Gill viser til at barna føler en trygghet som gjør at de ikke kontrollerer kroppen på samme måte som de ville gjort, dersom de var oppmerksomme på at det var en fare for å slå seg. Også foreldrenes oppmerksomhet blir mindre fokusert når de ser at lekeplassen er godt sikret mot farer. Dermed blir barna rammet av andre skader enn for eksempel hodeskader, som gummimattene hovedsakelig skal beskytte mot. Gill understreker at foreldre i dag er mer bekymret for barna sine enn før, til tross for at vi lever i det han hevder er den tryggeste tidsepoken for barn noensinne.72 Gill påpeker at det før 1960-årene var lite fokus på sikkerhet på lekeplassene både i USA og Europa og at det først i 1970-årene ble laget en standard for lekeplassutstyr for å hindre ulykker og skader.

De økonomiske og kulturelle endringene som har funnet sted i samfunnet fra mellom- og etterkrigstiden og frem til i dag, viser at det i en viss grad er mulig å planlegge seg bort fra risiko. Den frie barndommen med høy risiko for ulykker har gradvis blitt erstattet av fokus på voksen kontroll over barna.

Gjenstandenes dynamiske prosess

Ved å gå bort fra den primære rollen som lekeapparatene har som redskap for barns lek, og i stedet se på hvorfor de har endt opp som museumsgjenstander, får vi frem de sekundære historiene rundt vuggen og karusellen. I lys av kildematerialet får gjenstandene på den ene siden rollen som et moment som taler for barnas sikkerhet i mellom- og etterkrigstiden, og med sin bakgrunnshistorie om hvorfor de havnet på museum, rollen som symbol på fare for barn i vår tid. Det blir viktig å dokumentere de ulike rollene for å formidle samtidens forståelse av sikkerhet for barn, men også for å bevare for fremtiden at denne typen lekeapparater i ulike tider har blitt brukt som argument både for og mot sikkerhet.

Kildematerialet viser at de voksnes erfaringer med farene barna var utsatt for i leken, gradvis førte til en økning i antall lekeplasser for barn, og dermed i en viss grad endret barnas lekekultur. Informantene og avisartiklene forteller oss likevel at leken fortsatte både i og utenfor de konstruerte lekeplassene. På grunn av dårlig økonomi måtte foreldre i mellomkrigstiden la barna være alene hjemme fra svært lav alder. Ved siden av det økonomiske aspektet er det også en kulturell faktor som spiller inn på voksnes forståelse av sikkerhet og hvordan dette har påvirket barns lek. Med de kulturelle forestillingene om at far skulle være i lønnet arbeid og mor husmor, kombinert med ideen om at barna hadde det best uten voksne i leken, ble barna fortsatt værende mye ute på egenhånd i etterkrigstiden. Først med endringene i familiestrukturen fra 1970-årene av hvor kvinner i stadig økende grad kom inn i lønnet arbeid og institusjonene overtok ansvaret for de fleste barns hverdag, minket leken på kaier og gater. Den massive økningen i trafikken spiller selvsagt også inn når det gjelder begrensninger av dagens barns lek i gatene.

Forholdene som ligger bak denne utviklingen, er blitt til i en prosess mellom økonomisk vekst og kulturelle holdningsendringer. Samtidig som vi statistisk sett har fått ned tallet på dødsulykker blant barn, har det vokst frem en risikotenkning som vi som samfunnsborgere må ta stilling til. Vi forholder oss til fiktive problemer og forsøker å komme ulykken i forkant ved stadig å sikre oss gjennom strenge sikkerhetstiltak på lekeplassene som myke underlag og tryggere lekeapparater. Erkjennelsen om at små barn bør være under oppsyn av voksne har endret kravene til foreldrerollen. Det forventes i mye større grad tilsyn av barna og delaktighet i barnas tilværelse, enn hva det ble forventet av foreldre i mellom- og etterkrigstiden.

Vuggen og karusellen blir sammen med kildene symboler på kulturelle endringer i samfunnet med hensyn til sikkerhet for barn og foreldrenes rolle knyttet til det. Som museumsgjenstander har de blitt delaktige i historien om holdningsendringer rundt sikkerhet og tilegnet seg en bredere betydning gjennom analysen. Gjenstandene forteller historiene om det nære og lokale, samtidig som de blir trukket inn i en større sammenheng om tendensene i samfunnet når det gjelder sikkerhet for barn og endringene knyttet til foreldrerollen. Historiene de kan fortelle som museumsgjenstander, vil også øke deres verdi i museets samling. Som utgangspunkt var de symboler på at de ikke lenger var trygge nok for barn, men i sin nye kontekst kan de fortelle konkrete historier om barn og sikkerhet. De kan også få tillagt nye historier sett i andre perspektiver og slik sett kan gjenstandene sies å ha potensial for å være i en stadig dynamisk prosess. I et kulturanalytisk perspektiv er det viktig å tydeliggjøre at historien som her knyttes til museumsgjenstandene, informantene og avisartiklene, er en av mange historier om barn og sikkerhet. Det subjektive resultatet kan beskrive og dokumentere en virkelighet, men aldri dekke hele historien om et felt.

1Parkvesenet 1949–1964. Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune.
2Bjarne Rogan, «Tingenes transformasjoner i museet», i Samling og museum: Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi, red. Bjarne Rogan og Arne Bugge Amundsen (Novus Forlag, 2010), 261.
3Anne Eriksen, MUSEUM En kulturhistorie (Oslo: Pax Forlag, 2009), 130, 170.
4Ellen Schrumpf, Barndomshistorie (Oslo: Det Norske Samlaget, 2007), 13.
5Hilde Danielsen, Husmorhistorier. Norske husmødre om menn, barn og arbeid (Oslo: Spartacus, 2002).
6Hilde Danielsen, «Med barn i byen: Foreldreskap, plass og identitet» (Bergen: Dr.art avhandling ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, seksjon for kulturvitenskap. Det historisk-filosofiske fakultet. Universitetet i Bergen, 2006).
7Ellen Beate Hansen Sandseter, «Barns risikofylte lek i barnehagen: En pilotstudie i FoU praksis», i Rapport fra konferanse om praksisrettet FoU i lærerutdanning: Trondheim 24. og 25. april 2006. (Trondheim, 2007).
8Marianne Gullestad, «Barndom i Norge», Barn nr. 2 (Norsk senter for barneforskning, 2006): 41–56. URL: https://www.ntnu.no/documents/10458/19133135/gullestad1.pdf. [Lastet ned 29.03.2016.]
9Ulrich Beck, Risiko og frihet (Bergen: Fagbokforlaget, 1997).
10 Stavangeren var en høyreorientert avis som ble utgitt fra 1916 til 1964. 1ste Mai var en sosialistisk avis og ble stiftet i 1895 som partiorgan for Arbeiderpartiet i Stavanger. I 1955 ble avisen slått sammen med Haugaland Arbeiderblad til Rogalands Avis.
11Billy Ehn og Orvar Löfgren, Kulturanalys: Ett etnologiskt perspektiv (Malmö: Gleerup, 1997), 12.
12Ibid.
13Åse Enerstvedt, Vil du vite hvordan barn lekte i gamledager? (Eide forlag, 2004), 10.
14Upublisert intervju: Åke. Intervjuet av Trude Eriksen. Notat. Stavanger, 24.08.2009. Sitat fra informanten Åkes intervju er tidligere publisert i Trude Eriksen, «Lek og sikkerhet på lekeplassen – i et kulturhistorisk perspektiv», i Stavanger museum årbok 2009 (Stavanger: Stavanger museum, 2010), 191–219. Sitatene er bearbeidet gjennom ny analyse i denne artikkelen.
15Ibid.
16Monica Anna Röthle, «Barnehagen i Stavanger 1844–1970», Skriftserien for Stavanger lærarhøgskole – Rapport 3 (1994), 7.
17Kari Blom, Norsk barndom gjennom 150 år – En innføring (Bergen: Fagbokforlaget, 2004), 19.
18Hueball: Barna satte luene sine inntil veggen og brukte sammenkrøllet avispapir til å kaste mot luene (huene). Den som fikk avispapiret oppi lua vant leken. Dette gjaldt spesielt for en type sixpence som ble kalt «Paddylue» (av engelsk Paddyhats). Upublisert intervju Åke. Notat. Stavanger, 24.08.2009.
19Randi Skotheim, «Trædersker, Klippersker, Læggersker», i Stavanger museums årbok 1986, 5–35 (Stavanger: Stavanger museum, 1987), 19.
20Svein Stugu, Norsk historie etter 1905 (Oslo: Det norske samlaget, 2012), 66.
21Schrumpf, Barndomshistorie, 7, 13 og 93.
22 Stavanger Aftenblad, 31.10.1929. URL: http://www.e-pages.dk/aftenbladet/35209/. [Nedlastet 10.01 2014.]
23Anne Gro Pedersen, Ulykker, drap og selvmord i 150 år (Oslo: Statistisk sentralbyrå, 2007), 53. URL: http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa94/del-ii-2. [Nedlastet 07.07.2014.]
24Beck, Risiko og frihet, 46.
25Skotheim, «Trædersker, Klippesker, Læggerske», 30.
26Beck, Risiko og frihet, 45.
27Hilde Danielsen, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen, Norsk likestillingshistorie 1814–2013 (Bergen: Fagbokforlaget, 2013), 117.
28Ibid., 261.
29Stugu, Norsk historie etter 1905, 98.
30Hilde Danielsen, «Med barn i byen: Foreldreskap, plass og identitet» (Bergen: Dr.art avhandling ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, seksjon for kulturvitenskap. Det historisk-filosofiske fakultet. Universitetet i Bergen, 2006), 66.
31Danielsen, Med barn i byen, 3.
32Upublisert intervju: Inger. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
33Upublisert intervju: Erna. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
34Upublisert intervju: Inger. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
35Hermetikkfabrikken Stavangerfjord packing, Pedersgaten 95 var i drift fra 1913 til 1968. Upublisert intervju: Åke. Intervjuet av Trude Eriksen. Notat. Stavanger, 24.08.2009.
36 Stavanger Aftenblad 28.04.1927. URL: http://www.e-pages.dk/aftenbladet/35209/. [Lastet ned 10.01.2014.]
37Hilde Danielsen, Husmorhistorier. Norske husmødre om menn, barn og arbeid (Oslo: Spartacus, 2002), 106.
38Ibid., 93–96.
39Tora Korsvold, Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk (Oslo: Universitetsforlaget, 2008), 117.
40 1ste Mai 02.04.1949, Bind II, Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune og Stavangeren 11.01.1949. Bind I, Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune.
41Röthle, «Barnehagen i Stavanger 1844–1970», 69, 78.
42 Stavangeren 09.07.1948, Bind III, Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune. Avisartikkelen er også publisert i Eriksen, «Lek og sikkerhet på lekeplassen», 204. Avisartikkelen er bearbeidet gjennom ny analyse i denne artikkelen.
43Jan Eivind Myhre, Barndom i storbyen: Oppvekst i Oslo i velferdsstatens epoke (Oslo: Universitetsforlaget AS, 1994), 61.
44Ibid., 43.
45Blom, Norsk barndom gjennom 150 år, en innføring, 125.
46Kate Darian-Smith og Carla Pascoe, Children, Childhood and Cultural heritage (Oxon: Routledge, 2013), 3, 4.
47Marianne Gullestad, «Barndom i Norge», Barn nr. 2 (Norsk senter for barneforskning, 2006), 41, 56, 52. URL: https://www.ntnu.no/documents/10458/19133135/gullestad1.pdf. [Lastet ned 29.03.2016.]
48Upublisert intervju: Terje. Notat. Stavanger 24.08.2009.
49Upublisert intervju: Johan. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
50Dag Ellingsen, «Færre barn dør i ulykker», Samfunnsspeilet (Statistisk sentralbyrå, 2008), 1. URL: http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/faerre-barn-dor-i-ulykker. [Nedlastet 07.07.2014.]
51 Stavanger Aftenblad 20.09.1949. URL: http://www.e-pages.dk/aftenbladet/35209/. Avisartikkelen er også publisert i Eriksen, «Lek og sikkerhet på lekeplassen», 209. Avisartikkelen er bearbeidet gjennom ny analyse i denne artikkelen.
52 1ste Mai 20.09.1949, Bind III, Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune. Avisartikkelen er også publisert i Eriksen, «Lek og sikkerhet på lekeplassen», 209. Avisartikkelen er bearbeidet gjennom ny analyse i denne artikkelen.
53 1ste Mai 27.08.1949, Bind III. Byarkivet Stavanger, Stavanger kommune.
54Schrumpf, Barndomshistorie, 94.
55Ole Strandgaard, Museumsbogen – Praktisk museologi (Danmark: Forlaget Hikuin, 2010), 109.
56Ehn og Löfgren, Kulturanalys.
57Beck, Risiko og frihet, 44–45.
58Danielsen, Med barn i byen, 229–234.
59Gullestad, «Barndom i Norge», 46.
60Statistisk sentralbyrå, «Barnehager 2014, endelige tall» (2015). URL: http://www.ssb.no/utdanning/statistikker/barnehager/aar-endelige/2015-05-04?fane=tabell&sort=nummer&tabell=225437. [Lastet ned 19.11.2015.] Tall for SFO: Elin Såheim Bjørkli, Upublisert data fra Statistisk sentralbyrå. 19.11.2015. (E-post).
61Blom, Norsk barndom gjennom 150 år – en innføring, 122.
62Ellingsen, Færre barn dør i ulykker, 1.
63Upublisert intervju: Inger. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
64Ibid.
65Upublisert intervju: Erna. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
66Upublisert intervju: Nora. Notat. Stavanger, 03.09.2009. Noras sitat er også publisert i Eriksen, «Lek og sikkerhet på lekeplassen». Sitatet er bearbeidet gjennom ny analyse i denne artikkelen.
67Upublisert intervju: Ingrid. Notat. Stavanger, 01.09.2009.
68Upublisert intervju: Erna. Lydfil. Stavanger, 14.01.2014.
69Gullestad, «Barndom i Norge», 47.
70Ellen Beate Hansen Sandseter, «Barns risikofylte lek i barnehagen: En pilotstudie i FoU praksis», i Rapport fra konferanse om praksisrettet FoU i lærerutdanning: Trondheim 24. og 25. april 2006 (Trondheim, 2007), 239.
71Tim Gill, No fear. Growing up in a risk averse society (London: Calouste Gulbenkian Foundation, 2007), 30.
72Ibid.,13.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon