Arbeiderhistorie: Tema: Det fleksible arbeidsliv, Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Oslo: LO Media, 2015) http://www.arbark.no/Arbeiderhistorie.htm

Kari Amundsen, Odd Are Berkaak og Camilla Maartmann, red., I skyggen av nasjonen: Musealiseringen i Akershus (Oslo/Trondheim: Akademika forlag, 2013) http://www.vigmostadbjorke.no/?isbn=978-82-321-0318-8

Audun Kjus, Kristina Skåden og Kari Telste, red., Kulturgjenstander og gjenstandskultur, By og Bygd 46 (Trondheim: Museumsforlaget, 2015) http://www.museumsforlaget.no

Anita Maurstad og Marit Anne Hauan, red., Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren (Trondheim: Akademika forlag, 2012) http://www.vigmostadbjorke.no/?isbn=978-82-519-2888-5

Harald Jacobsen, red., Anno Hedmark. Anno Museum skriftserie nr. 1 (Trondheim: Museumsforlaget, 2015). http://www.museumsforlaget.no

Forskning på museum er i vinden. De politiske signalene er tydelige: Det skal forskes mer på museum, ikke minst fordi det – etter sigende – forskes stadig mindre på museum.1 Men visst forskes det i museumssektoren også nå, noe de fem publikasjonene som saumfares i dette bokessayet vitner om. Hvordan kommer den økte satsningen på forskning i museene til uttrykk i disse bøkene? Hvordan ser forskning på museene ut, basert på dette utvalget – og for denne utenforstående betrakteren? I hvilken grad fremtrer museet som en arena for forskning – eller er museet først og fremst et tema for forskningen i disse bøkene?

Før vi stuper inn i tekstene, er det påkrevd med noen avklaringer. Er det grunn til å tro at forskning på museene skulle være noe annet enn det jeg kjenner fra eget arbeid som universitetsansatt historiker? Mitt prinsipielle utgangspunkt er at forskning er systematisk arbeid for å finne svar på ulike problemer, hvorom mer siden. Dermed vil forskning som drives på museer ikke være vesensforskjellig fra forskning som for eksempel vitenskapelige ansatte ved et universitetsinstitutt måtte få tid til å bedrive. Dette er vel ukontroversielt: I en av bøkene som behandles her, Anno Hedmark, slår Bjørn Sverre Hol Haugen fra Anno Museum utvetydig fast at «forskning utført ved museene forholder seg til samme forutsetninger som øvrig forskning».2 Forskning er en arbeidsmåte, ikke noe som defineres ut fra institusjonell tilknytning. Som Hol Haugen påpeker vil ulike institusjoner, museer eller andre forskningsinstitusjoner, selvsagt kunne ha forskjellige forskningsprofiler – det man forsker på, vil variere fra sted til sted, og fra forsker til forsker. Men selve arbeidet, selve forskningen, må vi forvente forholder seg til samme type krav, uansett hvor forskeren måtte være ansatt.

To grunnleggende krav for forskning kan trekkes frem her: Problemorientering og viljen til å relatere seg til annen relevant forskningslitteratur. Andre krav kunne ha vært tatt med, men disse to er nokså fundamentale – og det er også relativt greit å undersøke forskningens resultater for å finne ut om de er tilfredsstilt. Historikere som utdannes ved norske universiteter og høyskoler i dag skoleres i en problemdreven forskningstradisjon: Forskning dreier seg først og fremst om å reise problemer og forsøk på å svare på dem, ved hjelp av systematiske empiriske undersøkelser. Dette krever eksplisitte problemformuleringer eller spørsmål som forskningens utgangspunkt.3 De eksplisitte problemstillingene danner langt på vei selve dreiepunktet i det videre forskningsarbeidet: Valget av empiri eller materialer, og de systematiske måtene vi arbeider med å fravriste dette materialet ulike svar på, det vil si metoden(e) vi bruker, følger langt på vei av hvilke spørsmål vi er interessert i å finne ut av. Dermed er det spørsmålene våre som omdanner det materialet vi måtte arbeide med, til kilder. Hvordan problemstillingene dannes og formuleres kan selvsagt variere: Noen vil utlede sine problemstillinger ut fra teoretiske refleksjoner, andre tar utgangspunkt i en samtidig problemsituasjon som man selv står opp i. Det vesentlige er at problemstillingene formuleres så klart og entydig som råd er.

Problemstillingene bør også relatere seg til den aktuelle forskningssituasjonen innenfor det faget eller feltet vi arbeider på. Å forholde seg aktivt til aktuell forskningslitteratur om den tematikken vi er interessert i, er én måte å komme frem til gode og fruktbare problemstillinger på. Det blir ikke god forskning av å spørre om noe vi allerede vet mye om, eller for den saks skyld, stille spørsmål på en måte som øvrig forskning på feltet kanskje for lengst har forlatt. Også dette er vel ukontroversielt: Som Hol Haugen understreker, må forskerne ved museene forholde seg til «øvrig forskning innenfor de aktuelle fagfeltene» – for skal museumsforskeren unngå å bli «utdatert», må hun eller han være «oppdatert» på sitt fagfelt.4 Å holde tritt med (den internasjonale) forskningsfronten kan være krevende nok, men det er viktig å fastholde dette som en ideell fordring for forskning, uansett hvor forskningen finner sted. Hvordan har dette vært gjort i disse publikasjonene?

De fem publikasjonene

Knippet av utgivelser er nokså ulike med hensyn til format og tradisjoner: To er årbøker i veletablerte skriftserier – Arbeiderhistorie og By og Bygd, henholdsvis utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og Norsk folkemuseum. En bok, Museologi på norsk, har sitt utspring i universitetsmuseene, og to av publikasjonene (I skyggen av nasjonen og Anno Hedmark) kan sies å ha sitt opphav i museale konsolideringsprosesser, om enn på ulike vis. Alle opererer imidlertid under forskningens fane: Her er det vitenskapelige apparatet i form av referanser til materialer og annen forskningslitteratur stort sett på plass, og bidragene er også vurdert av andre fagfeller. Det som forener publikasjonene er altså både forskningsambisjonen og den museale tilknytningen: Det er først og fremst museumsansatte som har skrevet bidragene, selv om vi også finner artikler og bokkapitler forfattet av universitetsansatte, stipendiater og studenter. Publikasjonene er nokså nye – utgivelsene er alle publisert mellom 2012 og 2015. Slik sett er det noe vilkårlige utvalget velegnet til en undersøkelse av hvordan satsningen på økt forskning og ny kunnskap i museene fremtrer i dag.

Fleksibel arbeidslivsforskning

Arbeiderhistorie. Årbok fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for 2015, med temaet «Det fleksible arbeidsliv», viser én måte å satse på økt forskning i museene – nemlig forskning som springer ut fra et tematisk museumsnettverk. Bak dette nummeret står Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som Norsk Industriarbeidermuseum er ansvarlig for. Ni av bokens tolv artikler er skrevet av museumsfolk knyttet til nettverket, én er ført i pennen av en Ph.d-student i kulturvitenskap, og det hele er rammet inn av innledning og etterord av etablerte professorer, sosiologen Egil J. Skorstad og historikeren Ingar Kaldal, som også har veiledet forfatterne underveis. Det overordnede spørsmålet som skal svares på her, er hvorvidt arbeidslivet var preget av stabilitet og rigiditet, eller om fleksibiliteten var en del av arbeidets organisering også i tiden før fleksibilitetstenkningen slo gjennom for fullt.5 Her har altså museene vært en forskningsarena – tematikken som det forskes på, er ikke knyttet til selve institusjonene der forskerne holder til.

Skorstad innleder det hele med en presentasjon av hvordan teoretiske forståelser av fleksibilitet i arbeidslivet har utviklet seg fra midten av 1980-årene, og setter også de påfølgende kapitlene i en viss innbyrdes sammenheng med tematikken. Kaldal reflekterer over funnene i et noe knappere etterord. Måten kapitlene imellom forholder seg til den overordnede problematikken varierer. Blant mange gode bidrag kan det være grunn til å fremheve Kjell Roger Eikesets kapittel om Spillum Dampsag & Høvleri ved Namsos i Namdalen, som stiller klare spørsmål og forholder seg kritisk til historikeren Edvard Bull den yngres klassiske diskusjon om trygghet og frihet i arbeidsmiljø på 1800-tallet. Også Arnfinn Malmes teoretisk informerte, grundige analyse av oppsigelser og arbeidsdeling på Langøya vinteren 1920–1921 er spennende lesning. I Bjørg Holsviks bidrag om omstilling, opplæring og fleksibilitet ved papirfabrikken Peterson Moss 1990–2006 danner Sverre Lysgaards klassiske studie Arbeiderkollektivet et bakteppe for analysen, som gjør fin bruk av intervjumateriale som også diskuteres kritisk. De fleste kapitlene er velskrevne og vitner om en sterk formidlingsglede og ikke minst evne. Samlet sett er publikasjonen også solid forskning: Det vitenskapelige apparatet er på plass, her finnes gode, kritiske diskusjoner om tidligere forskning, metoder og materialer, og artiklene er også fagfellevurdert eksternt.

Litt malurt er det plass til i begeret. I hvor stor grad kapitlene forholder seg til og faktisk svarer på den overordnede problematikken varierer. Som også Kaldal i sitt etterord antyder, gis det ikke noen tydelige svar her: Trådene som trekkes i kapitlene, forblir «flere og forskjellige».6 Dette kan ha sammenheng med analysenes lokale innretning: Selv om de enkelte stedene og temaene som regel kontekstualiseres godt, er kapitlene i stor grad dypdykk inn i arbeidslivets organisering på steder forfatterne kjenner inngående. Kanskje kunne man vente noe større vilje til å heve blikket fra det kjente og kjære, for eksempel i form av mer sammenlignende og translokale analyser?

2015-årgangen av Arbeiderhistorie er i mine øyne likevel et vellykket eksempel på nettverksdreven forskning med utgangspunkt i museene: Museumsansattes spisskompetanse på gitte felt anvendes i konkrete studier som samlet belyser en felles overordnet problematikk. Så kunne man si at sosialhistoriske analyser som de fleste bidragene kan sies å være, ikke nødvendigvis er så trendy lenger. Men mindre viktig blir de ikke av den grunn.

Fra brokadekjoler til en stengt dør: Materialitet i by og på bygda

Kulturgjenstander og gjenstandskultur, redigert av Audun Kjus, Kristina Skåden og Kari Telste (2015), er nummer 46 i rekken av Norsk Folkemuseum sin tradisjonsrike bokserie By og Bygd. Boken inneholder både fagfellevurderte artikler og mer populærvitenskapelige «småstykker». Også her er tilnærmingen en felles tematikk, kretsende rundt gjenstander og folkelige kunnskapspraksiser knyttet til teknologi. Der årets Arbeiderhistorie tar utgangspunkt i et museumsnettverk, har By og Bygd en tett kobling til moderinstitusjonens samlinger. Museet fremtrer her altså både som en forskningsarena og som det det forskes på, om enn indirekte. Redaktørene har også tatt et annet grep for å få frem ny kunnskap, nemlig å slippe til nye mastere og doktorer med presentasjoner av sin forskning i årboken. Fem av de lengre bidragene er basert på nylig avlagte master- og doktorgradsavhandlinger. I tillegg bidrar fire kulturhistoriestudenter med et småstykke.

Anne-Sofie Hjemdals artikkel om en grønn brokadekjole i silke, basert på hennes avhandling i kulturhistorie fra 2013, er interessant, teoretisk informert og velskrevet, selv om mengden teoretikere som påkalles stundom er noe overveldende. Linnea Berg Björk, Tonje Tjøtta og Mari Elvsåshagens masteroppgavebaserte bidrag er også interessante: Björk undersøker hvordan en blåhvit fajansetallerken fra Folkemuseets samlinger har inngått i utstillingene Gamle Norske Varer (1937) og Historiske reiser i dannede hjem (2009), mens Tjøtta tar for seg hvordan utenlandske impulser preget den materielle kulturen i det sene 1700-tallets Arendal med utgangspunkt i hjemmet til skipper Knud Norberg. Elvsåshagen diskuterer hvordan Amalie og Andreas Munchs hjem i Kristiania preget deres sosiale liv i årene 1866–1870.

Mens de nevnte kapitlene på ulike vis trekker frem interessante teoretiske perspektiver på gjenstandsstudier, har boken også to mer inngående empirisk orienterte kapitler. Katherine Larsons fire-delte engelskspråklige diskusjon av dobbeltvevde sengetepper fra 1700-tallets nordre Gudbrandsdal og hvilket redskap de trolig ble laget med (oppstadvev), basert på hennes avhandlingsarbeid, er tydelig problemdrevet – her tas det fatt i etnologisk forskning fra 1950-årene. Larson er grundig, meget teknisk, men også noe innadvendt. Ragnar Pedersens studie av Hedmarksarden er mer umiddelbart tilgjengelig, også for ikke-spesialister på feltet. Her kontekstualiseres en type jordbruksredskap, arden, i tråd med Pedersens tidligere fremsatte tanker om gjenstandsbasert forskning.7 Samtidig stiller forfatteren også tydelige spørsmål av relevans for jordbrukshistorien mer generelt: Hvordan kan det ha seg at den tilsynelatende simple arden forble i bruk på Hedmarken lenge etter at de mer «moderne» plogene hadde gjort sitt inntog i det norske jordbruket? Les og lær.

De avsluttende populærvitenskapelige «småstykkene», særlig de nevnte kulturhistoriestudentenes møte med en stengt dør på Rådhusarresten i Gamlebyen på Norsk Folkemuseum, er interessante. Alt i alt er denne utgaven av By og bygd spennende, om enn noe sprikende lesning. Grepet med å trekke inn studenter og stipendiater, i tillegg til etablerte museumsforskere, borger for en spenstig blanding av forskjellige inntak og perspektiver på gjenstandsforskning. Man kan selvsagt problematisere hvorvidt videreformidling av forskning utført i andre institusjonelle sammenhenger er en langsiktig vei for økt forskning i museene, men her fungerer det fint.

Selvrefleksjon på Universitetsmuseene

Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren fra 2012, redigert av Anita Maurstad og Marit Anne Hauan, består av tolv bidrag, skrevet i hovedsak av folk ansatt i de norske universitetsmuseene. Forskningstemaet er uttrykkelig museet: Utgangspunktet for utgivelsen var en strategisk forskningssatsing om museumsviten, som skulle utvikle museologi som fagfelt også her til lands. Redaktørene åpner boken med et informativt og teoritungt innledningskapittel om «Universitetsmuseenes gjøren», som nøye posisjonerer prosjektet og boken i et videre vitenskapshistorisk, vitenskapsteoretisk og museologisk landskap. Kjernen i tilnærmingen her er å undersøke museale kunnskapsproduksjonsprosesser i praksis, eller sagt med andre ord: Å studere det man gjør.8 En slik praktisk vending i kunnskapsstudier har funnet sted på flere felt de senere årene, til og med innen norsk historiografi.9 Slik sett er det spennende å se hvordan forfatterne har løst utfordringene med å studere museal kunnskaps- eller vitensproduksjon prosessuelt i praksis.

Enkelte av kapitlene følger godt opp de teoretiske perspektivene. I Mariann Mathisens kapittel om M/S Polstjernas ferd «til vanns og til lands – og på museum» aktiveres de teoretiske perspektivene omkring nettverk, materialitet og museale praksiser på en fin måte, med et høyst leseverdig resultat. Selv om også dette bidraget er karakterisert av en «høy grad av selvrefleksjon og nærlesning», blir det aldri nærsynt. Det gjør heller ikke Hanne Hammer Stien og Kristine Orestad Sørgaards korte, men konsise kapittel om «Kultiverte gjenstander og nærværende ting. Museumsmaterialisering, museumsformidling og utstoppede dyr», som på besnærende vis kombinerer de teoretiske perspektivene på den materielle vendingen og tingenes påvirkningskraft med et konkret empirisk materiale – utstoppede isbjørner og en lurvete polarhund i Polarmuseet i Tromsø. Hans Jakob Ågotnes sitt bidrag om utviklingen av Bergen Museum har et givende historisk inntak til museumsgjøren: Han går i rette med tidligere idéhistoriske tolkninger av museets utvikling på 1800-tallet ved å vise hvordan ulike vitens- og kunnskapshorisonter har preget de museale praksiser.

Flere av de øvrige kapitlene fremtrer imidlertid mer som feltrapporter. Forfatterne reflekterer omkring «egne museumserfaringer» og «egne hverdagslige praksiser», slik intensjonen med publikasjonen var, men ikke alltid gjennom å stille tydelige forskningsspørsmål. Det betyr ikke at boken er uinteressant lesning, tvert om – her produseres det utvilsomt ny kunnskap om museale prak-siser – men innretningen av diskusjonene som føres, kan altså problematiseres. Hvordan kan man gjøre egne erfaringer til forskbar empiri? Boken avrundes på en god måte av Brita Brenna, som treffende påpeker bidragenes deskriptive karakter – de «beskriver hvordan museumsarbeid gjøres».10 Brenna etterlyser mer kritiske perspektiver til egne praksiser – mens denne leseren altså savner et tydeligere forskningsgrep på materialet. Eller er det slik at refleksjoner omkring egen hverdagslig gjøren rett og slett unndrar seg et slikt grep?

Museal identitetsbygging, inspirerende forskning: I skyggen av nasjonen: Musealiseringen i Akershus

I skyggen av nasjonen: Musealiseringen i Akershus springer, i likhet med Anno Hedmark, ut av museale konsolideringsprosesser. Her har ansatte ved Akershusmuseet tatt for seg sin egen institusjons tilblivelseshistorie – og forener dermed museet som forskningens arena med museet som forskningens tema. Resultatet er en spennende, om enn noe springende bok, som redaktørene Kari Amundsen, Odd Are Berkaak og Camilla Maartmann kan være stolte av.

På den ene siden har vi her å gjøre med et indremedisinsk, eksplisitt identitetsbyggende prosjekt som tar sikte på å bevisstgjøre de ansatte på Akershusmuseet selv om «hva vi står for, og hvor i det større museumslandskapet vi befinner oss» – en høyst forståelig problemsituasjon i en institusjon som i kjølvannet av museumskonsolideringsprosessen på begynnelsen av 2000-tallet har blitt meget mangfoldig og omfattende.11 Ut fra denne problemsituasjonen springer en interessant, konkret analyse av musealiseringsprosesser, det vil si en undersøkelse av hvordan museet har blitt til – og hvordan Akershus har blitt musealisert.

Odd Are Berkaaks innledningskapittel, som presenterer det felles teoretiske rammeverket, er godt og informativt: Her skal det gjøres en empirisk «tilblivelsesundersøkelse» av hvordan «de museale prosessene har utspilt seg innenfor en spesifikk region i et bestemt historisk tidsrom».12 Vekt er lagt på de eksterne (eller som det her med Tony Bennett heter, «kollaterale») forhold utenfor museet som på ulike måter har preget og spilt inn i musealiseringsprosessen, uten at verken byggene, samlingene eller menneskene som på ulike måter presenterer museets innside, er glemt underveis av den grunn. I flere av kapitlene kobles også musealiseringen i, eller av, Akershus til tilsvarende prosesser andre steder, i god transnasjonal eller kanskje heller translokal ånd. Her brytes altså det sterke gjenstands/gjørenfokuset som ellers preger bokutvalget, men altså vel og merke uten at verken den museale kunnskapsproduksjon og gjøren, eller gjenstandenes påvirkningskraft, overses.

Bokens 19 kapitler, skrevet av 15 forfattere, synliggjør på ulikt vis Akershusmuseets kronglete og ikke sjeldent konfliktfulle tilblivelse – og løfter musealiseringen i Akershus samtidig ut av nasjonens og hovedstadens lange skygge. Tilnærmingen og kvaliteten på de enkelte bidragene varierer, men samlet sett fungerer dette nokså bra. Gitt tematikken og vekten på de kollaterale forholdene er det ikke underlig at her er det museumshistorie som danner den viktigste referanserammen for diskusjonene underveis – hyppigst vises det til Lise E.F. Talleraas, Anne Eriksen og Arne Lie Christensen; i de gjenstands- og gjøren-orienterte publikasjonene trekkes det mer veksler på aktørnettverk-teoretikere (Bruno Latour, Annemarie Mol og John Law). Forfatterne av denne boken er heller ikke skyggeredde: Konfliktlinjer mellom lokale museumsentusiaster og eksperter på riksplanet, fortids- og fremtidsentrepenører i lokalsamfunnene, og mellom lokal og akademisk musealitet – i kortform, spørsmål knyttet til makt og dens utøvelse – trekkes uforferdet frem.

Samlet sett er I skyggen av nasjonen: Musealiseringen i Akershus en inspirerende bok, som nærmest skriker etter tilsvarende undersøkelser andre steder – det var vel ikke bare museene i Akershus som ble til «i skyggen av nasjonen»? Og hva sier slike lokaliserte analyser av musealiseringsprosesser om de nasjonale fortellingene om museumsutvikling? Her er det trolig potensial til mer enn bare referering av de store verkene om norsk museumshistorie.

Anno Hedmark – forskning på bred front

Også den første publikasjonen fra Anno Museum, Anno Hedmark (2015), springer ut av museale konsolideringsprosesser: Etter at Hedmark fylkesmuseum ble til i 2009, har museet virkelig søkt å legge forholdene til rette for forskning, konkret ved å etablere et forum for forskning og kunnskapsproduksjon, skrivekurs, doktorgradsstipend og inspirasjonsstipender til de ansatte. I tillegg har museet nå etablert en skriftserie under museets nye (2014) navn, Anno Museum.

Satsingen bærer frukter. Ett av resultatene foreligger nå i form av ni fagfellevurderte artikler i Anno Hedmark, redigert av Harald Jacobsen. Alle er skrevet av museets ansatte. De favner, i tråd med redaksjonskomiteens intensjon, nokså bredt så vel i tematikk som i tilnærming. Bredden – eller spredningen, alt etter som – gjenspeiler, må vi anta, også museets mangfoldige virksomhet: Her er museet først og fremst en arena for forskning. Hvorvidt det er en styrke for selve publikasjonen kan debatteres: Fraværet av en felles tematikk gjør Anno Hedmark i alle fall nokså forskjellig fra for eksempel I skyggen av nasjonen, og den skiller seg også ut fra de øvrige publikasjonene som diskuteres her i så måte. Slik sett peker publikasjonene fra Akershusmuseet og Anno Museum mot ulike strategier for å få til økt forskning og ny kunnskapsproduksjon i museene: Etablering av felles forskningsprosjekter for mange ansatte eller tilrettelegging for forskning i den retning den enkelte avdeling/ansatt måtte ønske å gå i. Begge varianter har sine styrker og utfordringer – men viktigst er at begge ser ut til å fungere.

Bjørn Sverre Hol Haugen, som også inngår i bokens redaksjonskomité, åpner Anno Hedmark med gode, konsise refleksjoner om museumsforskningens karakter, som også er referert til innledningsvis her. De påfølgende kapitlene reflekterer på ulike måter museets mangslungne aktivitetsområder: Her finnes gode forskningsartikler om metallhåndverk og vareplomber i Hamarkaupangen og dens omland, skrevet av henholdsvis Tor Sæther og Anne Kathrine Bakstad; en historisk-sosiologisk drøfting av relasjonen mellom kvinners identitet og utdanning eller mangel på sådan, med utgangspunkt i intervjumateriale blant annet fra Hedmark, ført i pennen av Ingun Aastebøl. Hol Haugens kapittel om hvordan sammenhengen mellom folkedrakter og bestemte steder historisk ble etablert på 1700-tallet, basert på hans ph.d.-avhandling, er også særs spennende.13 Ida Kristine Teiens artikkel om tågbinding, det vil si binding av bjørkerøtter til gjenstander, beskriver denne håndverksteknikken inngående, og diskuterer også hvordan kunnskapen om tågbinding har blitt og fortsatt blir tradert.

Mange av artiklene i Anno Hedmark er tydelige forskningsbidrag, med klart definerte problemstillinger, diskusjoner om materialer og metoder, og de forholder seg – om enn i noe varierende grad – til relevant forskningslitteratur. Samlet sett er også denne publikasjonen et godt uttrykk for dagens satsning på økt forskningsaktivitet i museene – og utgiverne og forfatterne har all grunn til å være stolte over resultatet.

Avsluttende refleksjoner

Hvordan står det så til med dagens satsning på økt forskning og produksjon av ny kunnskap i museene, basert på dette litteraturutvalget? Som alt antydet over, seiler alle publikasjonene under forskningens flagg – og det med god grunn, selv om graden av forskningspreg nok varierer noe, både i de enkelte bøkene og mellom dem. Legges et bredt forskningsbegrep til grunn, hvor også refleksjon over egne praksiser inngår, ser det altså ut til å stå bra til med forskningen ved museene. Kanskje viktigere er at det åpenbart finnes mange veier til Rom: Det finnes ikke én oppskrift på hvordan man skal få til god forskning i museumssektoren, men mange. Fra tematisk organiserte museumsnettverk via felles forskningsprosjekter for ett museum til systematisk tilrettelegging for den enkelte ansattes forfølgelse av forskningsinteresser – alt kan fungere godt for å produsere mer forskning og ny kunnskap i museumssektoren.

For en utenforstående historiker har lesningen av disse publikasjonene vært en lærerik reise inn i museumsforskningens frodige landskap. Noen uvegerlig sub-jektive refleksjoner fra historikerhold om museumsforskningens profil, basert på det riktignok smale utvalget, vil forhåpentligvis tolereres avslutningsvis. Innimellom lesningen ble jeg nemlig slått av fraværet av noen av det siste tiårets sentrale perspektiver innen historieforskningen, og særlig av knappheten på komparative diskusjoner og analyser som hever blikket fra lokale forhold, gjenstander eller det enkelte museets virkefelt. Mens mange norske historikere siden 2008 mer eller mindre har måttet forholde seg til diskusjoner om metodologisk nasjonalisme, transnasjonal og global historie, ser slike diskusjoner ikke ut til å ha satt særlige spor i disse publikasjonene – med noen viktige unntak, som også er berørt over.14 Blikket ser ut til å være festet på det som er nært en selv – i form av den egne institusjonens historie, de egne (gjenstands)samlingene eller det tematiske feltet museet en er ansatt i, arbeider med.

Det er intet galt i at man forsker på det som er nært en selv. Museenes særart, bygget omkring samlinger av materiell eller immateriell art, forklarer mye av dette; kanskje kan også den materielle vendingen i kulturfagene, det vil si en økt interesse for gjenstanders eller tingenes materialitet fremfor deres funksjon som meningsbærende tegn på noe annet enn dem selv, forklare noe av denne innretningen.15 De nylige konsolideringsprosesser, med derav oppstått sterkere behov for å avklare ens egen identitet og posisjon, kan sikkert også trekkes inn.

Men likevel: Er forskningen i museene nødt til å dreie seg primært om det nære? At samlingene er museumsforskningens fundament, trenger jo ikke bety at de ikke kan belyse problemstillinger som genereres ut fra videre faglige sammenhenger. Ligger det en fare for en slags metodologisk lokalisme – en mer eller mindre ureflektert grensedragning rundt ens forskningsobjekt basert på institusjonelle, fremfor analytiske grenser – i museumsforskningen, dersom samlingene også blir forskningens endelige mål? Hvis ambisjonen er – som den jo også bør være – at forskningen på museene skal, på lik linje med annen forskning, bidra til videre faglige diskusjoner også utover museumssektorens grenser, bør vel dette reflekteres også i forskningens profil. En måte å få dette til på kan være eksplisitt komparative undersøkelser, en annen er en enda sterkere vilje til å forholde seg til de faglige diskusjonene som måtte bli ført utenfor museumssektoren.