Et kjennetegn ved offentlige velferdsoppgaver er behovet for kontinuerlige tilpasninger og endringer. Noe av suksessen til de nordiske velferdsmodellene kan sies å ligge nettopp i evnen til fornyelse og utvikling, både når det gjelder hvilke typer av oppgaver velferdsstaten påtar seg, måtene oppgavene løses på, og omfanget av oppgavene. Et av de områder hvor slike endringer i dag skjer raskest, er innenfor velferdsteknologi. På områder som helse, pleie og omsorg foregår det en omfattende utvikling der digitalisering og ny teknologi er viktige stikkord. Dette er tjenesteområder som vil få en betydelig økning i antallet brukere i årene som kommer, hvilket i sin tur fordrer at omsorgs- og pleieoppgaver må løses på nye måter (WHO, 2011). Avansert datateknologi og elektroniske apparater er allerede blitt introdusert for å dekke bestemte oppgaver på flere livsområder. Eksempler på dette er medisindispensere, spiseroboter, trygghetsalarmer i hjemmene til eldre mennesker, GPS-sporing av personer med begynnende demens, og virtuelle treningsprogrammer for personer som behøver fysisk opptrening.

Velferdsteknologi er teknologi som skal fungere forebyggende, gi assistanse og levere velferdsytelser (Søndergård, 2017). Dette er teknologiske hjelpemidler som på ulike måter bidrar til trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk aktivitet. Velferdsteknologi kan være apparater, metoder og systemer som på ulike måter gjør det mulig å leve mer selvstendig i egne hjem og klare seg selv i hverdagen, til tross for sykdom, psykisk, fysisk eller sosialt nedsatt funksjonsevne. (På dansk og norsk er begrepsbruken overensstemmende. På svensk benyttes «välfärdsteknik», mens «välfärdsteknologi» viser til kunnskapen om hvordan denne teknikken anvendes.) Velferdsteknologi kan dessuten fungere som hjelp og trygghet for pårørende, og bidra til å underlette og forbedre arbeidssituasjonen til personalet i tjenenestene. Teknologien kan altså – i den mest optimistiske forståelsen – bidra til bedre kvalitet på tjenester som gis i hjemmet eller nær brukeren, og som kan bidra til å forebygge behov for tjenester eller omsorg i institusjon. I noen grad er det vanlig å definere velferdsteknologi til også å omfatte et element av ny teknologi, for på denne måten å avgrense begrepet mot allerede eksisterende hjelpemidler (NOU 2011:11; SBU, 2017; Socialstyrelsen, 2018; Ældrekommisionen, 2012). Den direkte oversettelsen til «welfare technologies» som benyttes i nordisk sammenheng er vel å merke lite brukt i engelsk, der begreper som «telecare», «eHealth» og «assistive technology» dekker tilsvarende fenomener (Kubitschke, Cullen & Müller, 2010).

I de nordiske landene har kommunene ansvar for velferds- og omsorgsoppgaver som utføres nær eldre, funksjonshemmede og hjelpetrengende. Den etter hvert omfattende satsning på teknologi inn i velferdstjenestene er derfor nært knyttet til de forventninger og utfordringer som man ser komme i kommunal sektor. Kommunens helse-, pleie- og omsorgsoppgaver overfor en aldrende befolkning, kombinert med høye krav til tjenester, vil innebære betydelige utfordringer knyttet til kapasitet og økonomi. Dette er utfordringer som kommunal sektor neppe kan løse utelukkende ved å gjøre ting på samme måte som i dag. Forhåpningene til at teknologiske løsninger kan bidra til å møte disse utfordringene er derfor store.

På den annen side mangler det heller ikke på advarsler og potensielle utfordringer knyttet til investeringer og implementering av teknologien (Berge, 2017). Innføring av ny teknologi kan medføre utfordringer når det gjelder personvern, datasikkerhet og fare for overvåkning (Datatilsynet, 2018). Innføring av teknologi stiller dessuten nye krav til teknologiske ferdigheter både hos personalet i tjenestene og brukerne av tjenestene.

Da vi inviterte til å sende inn abstrakt til det foreliggende temanummeret om velferdsteknologi, stilte vi opp flere spørsmål: Hvordan tar de nordiske landene i bruk teknologiske løsninger for å løse viktige velferdsoppgaver? På hvilke måter kan dagens velferdsoppgaver utvikles og forbedres gjennom innføring av ny teknologi? Velferdsteknologiske løsninger fremstår i dag som både en mulighet og en nødvendighet for å møte slike utfordringer.

Blant nordiske beslutningstakere har det vokst frem en betydelig interesse for å se på tekniske løsninger innenfor områder som pleie, omsorg, helse, skole og utdanning, rehabilitering og opptrening. Hvilke muligheter og utfordringer er knyttet til velferdsteknologi? I hvilken grad handler dette om «kald teknologi» opp mot «varme hender»? Innebærer teknologien besparelser som frigjør tid til mer og bedre omsorg? Et vesentlig spørsmål er derfor hvordan teknologi kan utnyttes til beste for borgerne og samfunnet. Ytterligere et spørsmål er knyttet til hvilke premisser dagens valg av teknologi legger for den videre utviklingen og fremtidige teknologiske løsninger.

I hvilken grad har kommunene økonomi og kapasitet til å gjøre de nødvendige investeringer i teknologi og infrastruktur? Teknologiske endringer innebærer endringer i arbeidsmåter, styring og ledelse, som i sin tur kan innebære nye former for samarbeid mellom offentlige aktører (stat og kommune) og private tjenesteleverandører. Dette vil etter alt å dømme innebære et behov for politisk styring og regulering. I flere av landene er det også satsninger med nettverk av kommuner som ligger i forkant av denne utviklingen, og på nordisk nivå er det etablert en tenketank med representanter for privat og offentlig sektor, og med deltakere fra alle de fem nordiske land (Nordens välfärdscenter, 2018).

Dette temanummeret presenterer to vitenskapelige artikler og en kommentarartikkel som tar for seg sentrale aspekter ved implementering av velferdsteknologi, med bakgrunn i empiri og erfaringer i Norge og Danmark. Hva er det med velferdsteknologi som utfordrer kommunene i implementeringsprosessene? spør Christian Lo, Ragnhild Holmen Waldahl og Yngve Antonsen i en artikkel som bygger på fire empiriske studier av implementeringsprosesser i norske kommuner i perioden 2014−2019. Artikkelen «Tverrfaglig, sammenkoblet og allestedsnærværende» (Lo, Waldahl & Antonsen, 2019), viser til tre typer av problemer som forfatterne vurderer som særlig utfordrende ved implementering av velferdsteknologi. Det første er behovet for samhandling mellom fagfolk som tradisjonelt er organisert under ulike kommunale sektorer. Samarbeid om løsninger på tvers av faggrenser synes å være avgjørende nødvendig for å finne frem til løsninger som fungerer. Det neste poenget som drøftes i artikkelen, handler om valgene av tekniske løsninger lokalt i den enkelte kommune. Ikke alle tekniske løsninger er kompatible med andre systemer, slik at valg av én teknisk løsning legger føringer også for fremtidige løsninger. Det tredje poenget som tas opp i artikkelen, er de muligheter – og farer – som ligger i at informasjon fra de ulike tekniske løsningene kan settes sammen på nye måter, og de krav som stilles til sikkerhet for å forhindre misbruk av personinformasjon.

I artikkelen «Multidosetjeneste for hjemmeboende – brukernes erfaringer og behov for nye løsninger» drøfter Kristine Holbø, Anita Das, Silje Bøthun, Marianne Næsland Formanek og Trond Halvorsen erfaringer med multidoser. Multidoser er forpakninger med alle medisiner en bruker skal ta i løpet av dagen (Holbø et al., 2019) . Hver forpakning er merket med navn og hvilket tidspunkt medisinen skal tas. Artikkelen bygger på intervjuer og observasjonsdata fra to norske storbykommuner i perioden 2015−2017. Multidoser er ikke i seg selv en spesielt ny teknologi, men forfatterne viser hvordan en enkel innretning som små pakninger med medisiner kan by på flere uforutsette problemer ved bruk. Artikkelen viser gjennom dette hvordan brukeres praksis og kompetanse er avgjørende, og gjør at teknologien fungerer svært variabelt. Dette er praktiske problemer som vanskelig kan forutses for den som designer slike løsninger, men som nødvendigvis må tas høyde for – og tas på alvor – dersom teknologien skal fungere.

Den tredje artikkelen vi presenterer i dette temanummeret, er en kommentarartikkel som drøfter erfaringene fra den danske satsningen Patient@home, innrettet mot å stimulere forskning og innovasjon innen helse- og velferdsteknologi for offentlig sektor. Programmet har blitt tilført betydelige midler fra en rekke offentlige og private kilder i perioden 2012−2018 og involvert mer enn 100 partnere nasjonalt og internasjonalt. I artikkelen «Patient@home Ecosystem» redegjør en av de sentrale aktørene i gjennomføringen av programmet, Uffe Kock Wiil, for den tenkningen som samarbeidsmodellen mellom private og offentlige aktører bygger på (Wiil, 2019). Artikkelen viser hvordan modellen innebærer metoder for testing og vurdering av tekniske løsninger, samt hvilken nytteverdi samarbeidsmodellen har hatt. Det kan være særlig interessant å merke seg dette og lignende initiativer, fordi det viser at det er mulig å tilrettelegge for teknologiske fagmiljøer som løser konkrete samfunnsmessige utfordringer uten å overlate dette til kommersielle aktører alene.

Dette temanummeret bygger på et samarbeid mellom tidsskriftets redaktør, Terje Olsen, og Dennis Søndergård, tidligere prosjektleder innen velferdsteknologi ved Nordens välfärdscenter og nå innovation specialist i UNICEF. Vi takker forfatterne for deres bidrag, og retter samtidig en takk til anonyme fagfeller for hjelpen med å lese og kommentere manuskriptene i flere runder.

God lesning!

Referanser

Berge, M.S. (2017). Telecare – where, when, why and for whom does it work? A realist evaluation of a Norwegian project. Journal of Rehabilitation and Assistive Technologies Engineering, (4), 1−10. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/2055668317693737.

Holbø, K., Das, A.. Bøthun, S., Formanek, M.N. & Halvorsen, T. (2019). Multidosetjeneste for hjemmeboende – brukernes erfaringer og behov for nye løsninger. Nordisk välfärdsforskning, 4(1), 20–31. https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2019-01-03.

Kubitschke L., Cullen, K. & Müller, S. (2010). ICT and ageing: European study on users, markets and technologies. Final report. Brüssel: Commission of the European Communities.

Lo, C., Waldahl, R.H. & Antonsen, Y. (2019). Tverrfaglig, sammenkoblet og allestedsnærværende. Om implementering av velferdsteknologi i kommunale helse- og omsorgstjenester. Nordisk välfärdsforskning, 4(1), 9–19. https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2019-01-02.

Nordens välfärdscenter. (2018). Nordic Think Tank for welfare technology. How can welfare technology work better across sectors in the Nordic welfare model? Stockholm: Nordens välfärdscenter.

SBU. (2017). Välfärdsteknik. Digitala verktyg som social stimulans för äldre personer med eller vid risk för psykisk ohälsa En kartläggning av systematiska översikter (Rapport 268/2017). Stockholm: Statens beredning för medicinsk och social utvärdering.

Socialstyrelsen. (2018). Om velfærdsteknologi på det sociale område. Hentet fra https://socialstyrelsen.dk/tvaergaende-omrader/hjaelpemidler-og-velfaerdsteknologi/om-velfaerdsteknologi.

Søndergård, D.C. (2017). Velferdsteknologi Verktøykasse. Connect – Collecting Nordic Best Practice Within Welfare Technology. Stockholm: Nordens välfärdscenter.

WHO. (2011). Global Health and Ageing. Geneva: World Health Organization.

Wiil, U.K. (2019). Patient@home Ecosystem. Nordisk välfärdsforskning, 4(1), 32–36. https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2019-01-04.

Ældrekommissionen. (2012). Ældrekommissionen. Kommission om livskvalitet og selvbestemmelse i plejebolig og plejehjem. København: Social- og Integrationsministeriet.