I vår artikkel «Hvorfor velger politistudenter å bli politi?» (Hoel & Christensen, 2016) undersøker vi hva som bidrar til å motivere studentene til å bli politi i lys av studentenes forståelse av egne livserfaringer, og drøfter ulike sider ved erfaringen i et normativt rammeverk. I artikkelen viser vi til annen forskning på dette feltet, og vi kommer også inn på en studie av Winnæss og Helland (Winnæss & Helland, 2014). Winnæss og Helland har i dette nummeret av Nordisk politiforskning flere kritiske kommentarer til vår artikkel. Vi syns det er positivt dersom vår artikkel skaper faglig debatt, og vil her benytte muligheten til å oppklare noen misforståelser og klargjøre noen punkter som Winnæss og Helland tar opp. Samtidig vitner kritikken fra Winnæss og Helland om en manglende forståelse av hvordan ulike disipliner og vitenskapelige tilnærminger kan bidra til å videreutvikle politivitenskapelig forskning.

La oss begynne med et punkt som Winnæss og Helland tar opp på slutten av sin kommentar. De stiller følgende spørsmål til vår studie: Utfordrer og beriker de sosiologiske forklaringer? Vi mener det blir feil å formulere et slikt spørsmål ut fra vårt vitenskapsteoretiske ståsted. Vi forsøker verken å utfordre eller berike sosiologiske forklaringer. Vi viser hvordan studentenes valg om å bli politi også kan forstås ut fra et erfaringsnært perspektiv som diskuteres i lys av dydsetisk teori. Denne analysen kontrasterer vi med noen funn i Winnæss og Hellands artikkel (2014). Studiens bidrag vil således ikke være innenfor sosiologifeltet, men plasserer seg innenfor erfaringsbasert profesjonsforskning og har et humanistisk perspektiv. Når Winnæss og Helland velger å legge en sosiologisk fortolkning over studien, begår de en kategorifeil som får følger for deres lesning og tolkning. Spørsmålet de stiller avslutningsvis, illustrerer at de bommer på kritikken av vår studie, uten å si at studien vår ikke kunne vært bedre i alle ledd i forskningsprosessen. I det som følger forklarer vi hvorfor vi mener Winnæss og Hellands kritikk ikke helt treffer oss.

Begreper og semantikk

I artikkelen fremmer vi noen kommentarer til Winnæss og Hellands begreper. Flere av begrepene opplever vi som dårlige konnotasjoner, for eksempel begrepet «hedonistisk altruisme». Vi ser at Winnæss og Helland i sin kommentar til oss delvis imøtekommer vår innvending av dem når det gjelder fruktbarheten av dette begrepet, men samtidig avviser de dette ved å si at språk og semantikk er detaljer de ikke beskjeftiger seg med. I stedet viser Winnæss og Helland til empirien, som ifølge dem viser at deres funn også støtter vår studie. Men dette er også poenget vårt. Vi kritiserer Winnæss og Hellands begrepsbruk (det de refererer til som en semantisk og filosofisk uenighet) og viser hvordan begrepsbruken ikke stemmer med de empiriske funnene i deres artikkel.

Winnæss og Helland ser ut til å mene at språk og begreper ikke har betydning for meningsinnholdet. Vi stiller oss undrende til at de ikke er mer opptatt av semantikkens betydning for budskapet. Skriving og språk er forskerens fremste forskningsredskap (Johansen, 2012), og dersom språket fremmedgjør eller dekker til, har samfunns- og humanvitenskapen og erfaringsbasert profesjonsforskning et legitimeringsproblem. En slik snever metodeforståelse kan bidra til å bagatellisere språkets betydning for kunnskapsutvikling, samtidig som man også risikerer å fremmedgjøre informantene. En fare ved begrepene og formuleringene av enkelte funn hos Winnæss og Helland er at det kan oppfattes som et mistenkeliggjørende slør av studenters motiver for å bli politi.

«Det hender at folk gjer det dei gjer, av dei grunnar som dei sjølve sier dei har»1

Kritikken fra Winnæss og Helland dreier seg om vår fortolkning av data. De hevder vi tar «informantenes egne vurderinger ‘at face value’», det vil si at vi ikke forsøker å demaskere studentenes oppfatninger og meninger gjennom fortolkninger som kan vise hva studentene egentlig mener, som igjen kan være noe annet enn hva de velger å fortelle forskeren. Det stemmer at vi ikke har gjort et forsøk på demaskere studentenes utsagn for å finne «egentlige meninger», komme bak «doxai» eller paradoksale oppfatninger. Vi er kritiske til en slik «essensialistisk» tilnærming som om det finnes en objektiv sannhet som forskere har en privilegert tilgang til. Vi har ikke problemer med å forstå at metoden vår kan kritiseres, men syns det er synd at Winnæss og Helland ser ut til å stille seg immune til at erfaringsbasert profesjonsforskning innenfor en etisk (normativt) ramme ikke har noe å bidra med til studier som ser på hvorfor politistudenter velger politiyrket. Denne tematikken tar også Skjervheim (2002) opp i essayet «Tillit til vitenskapen og tillit til mennesket». Her skriver Skjervheim at det av og til kan være problematisk at vitenskapen reduserer mennesker til objekter ved å demaskere mennesket gjennom teorier. Skjervheim (2002) påstår at selv om det «av og til er nødvendig å gå bak maska, så kan det slett ikke alltid være tilfellet. Det hender at folk gjer det dei gjer, av dei grunnar dei sjølv seier dei har» (s. 38).

Vi jobbet ut ifra en gadamersk hermeneutisk tilnærming, hvor vi (både under intervjuene og analysen) åpnet opp for studentenes fortellinger. Vår fremgangsmåte var å la studentene fortelle om sin barndom og ungdom. I intervjuene stilte vi oppfølgingsspørsmål, men ikke på en konfronterende måte som stilte studentene til veggs, og ikke med formål om å avdekke bevisste eller ubevisste skjulte motiver for valget om å bli politi (selv om de sikkert finnes hos enkelte). Vi har kanskje ikke utfordret studentene på deres oppfatninger av politiet på samme måte som Winnæss og Helland har gjort. Derimot tok vi studentenes fortellinger på alvor. I analysen søkte vi etter fortellingens intensjonalitet (siden Winnæss og Helland skriver at de ikke er opptatt av semantikk, bør vi kanskje presisere at intensjonalitet ikke er det samme som formål. Vi sikter på hva studenten retter seg mot, jf. Husserls fenomenologi). Studentene rettet seg mot mennesker, samfunn, kjente humanistiske og demokratiske verdier og idealer og å bekjempe kriminalitet. Intensjonaliteten begrunnet de med erfaringer og opplevelser fra sin oppvekst og sosiale relasjoner, på godt og vondt. Dette forsøkte vi å få frem gjennom erfaringsnære begreper.

Analysen bør leses som et uttrykk for at vi har tillit til at det studentene fortalte, var slik de forstod sine opplevelser og erfaringer og begrunnelser for å bli politi. Dette betyr ikke at vi kun har drevet med registrering. Vår tolkning har vært å se hvilken meningssammenheng valget om å bli politi står i. Hva handler erfaring i seg selv om? Analysen av erfaringen diskuterte vi både i lys av annen politiforskning og i lys av dydsetiske forståelsesrammer. Tolkningen var mer å forstå studentens erfaringer fremfor å lete etter en virkelighet bak virkeligheten, som kan avdekkes som mer «virkelig» enn virkeligheten.

Vår grunnleggende verdi er å møte mennesker på en lyttende måte, også som forskere. I artikkelen vår, i delen om metodiske redegjørelser og refleksjoner (Hoel & Christensen, 2016, s. 33–35), skriver vi at vi ikke fortolker, men søker å få en dypere forståelse av studentenes valg i et normativt perspektiv. Vi anerkjenner også andre metodiske begrensninger med studien, og vi er heller ikke immune mot at andres blikk og teoretiske posisjoner kan gi andre fortolkninger av datamaterialet.

Winnæss og Helland viser også til et sitat i vår artikkel av en student som sier at hun «vet hvilket forbilde hun ønsker å være i samfunnet» (Hoel & Christensen, 2016, s. 38), og spør hvorfor vi ikke valgte å legge andre fortolkninger i dette sitatet. Da vi analyserte sitatet i sammenheng med resten av datamaterialet (samt alt annet som kommuniseres ikke-språklig i et intervju), ga det mer mening å utdype ønsket om å være et forbilde som et ønske om å være et godt eksempel for andre. Da vi analyserte intervjuets del (sitatet om å være et forbilde) og helhet (sammenhengen sitatet står i), ga det liten mening å fortolke det studenten sier om å være et forbilde som et bevis for at hun blir politi for å «høste anerkjennelse» fra omgivelser og miljø. Vår tolkning av ønsket om å være et forbilde knyttes til en dydsetisk forståelse hvor forbilder er mennesker man oppfatter har gode holdninger og egenskaper og som kan være gode eksempler på hvordan praksis (eller livet) utøves.

Vi kan heller ikke utelukke at ønsket om å være et forbilde kan handle om anerkjennelse og å bli sett opp til, men vi fant ikke noe i datamaterialet som pekte på at et forbilde er «en man ser opp til – nedenfra», som Winnæss og Helland skriver. Ønsket om å være et forbilde trenger ikke være at man plasserer seg selv på en pidestall som politi. Faren ved at Winnæss og Helland leter etter «meningen bak eller dypere betydninger» i studentenes valg av utdanning, er at de risikerer å se sine egne verdier og doxai. Ved å ikke forholde seg til det studentene sier, kan de ende opp med å se det de ønsker å se.

Farlig å tenke etisk?

Å balansere mellom politiets kontrolloppgaver og samtidig møte mennesker i krevende livssituasjoner kan være vanskelig. Man skal utføre kontroll og makt uten å krenke den andre. Det er nettopp i dette spenningsfeltet at kunnskapen som vår studie bringer frem, kan få betydning. I artikkelen foreslår vi at politistudenter jobber med å tematisere sine livs- og praksiserfaringer, reflektere og vurdere sine holdninger lys av empiri, kunnskap om politikulturer, profesjonsverdier, profesjonsetikk, organisatoriske og administrative rammer og krav og annen relevant teori som utfordrer sedvanen. At dette kan være farlig, slik Winnæss og Helland påstår, syns vi er svært underlig. Undervisning som ikke tar utgangspunkt i studentenes ståsted (slik de forstår seg selv), kan derimot være farlig. Da risikerer man å kaste babyen ut med badevannet. Når Winnæss og Helland synes å mene at det er farlig at undervisningen setter studentenes erfaringer i sentrum som grunnlag for å utvikle forståelse for politiarbeidet, er de ikke bare kritiske til vår forskning, men også til en hel pedagogisk forskningstradisjon som plasserer den lærende i sentrum.

Det problematiske i kritikken

Vi er ikke kritiske til Winnæss og Hellands metode og det de beskriver som en «sosiologisk barnelærdom». Tvert imot har Winnæss og Helland gjort en grundig studie. Men vi mener at lignende funn som Winnæss og Helland formulerer, også kan tolkes i et annet lys og tilskrives en annen mening. Selv om Winnæss og Helland mener vi burde støttet og anerkjent deres funn fremfor å kritisere dem, mener vi det går an å forstå studentenes valg i en normativ sammenheng.

Det kan selvsagt være at politistudenter dekker til, skjuler sine egentlige motiver, fremstiller virkeligheten feil, har blinde flekker, og idealiserer seg selv og sin barndom. Dette er en svakhet ved alle undersøkelser, også ved spørreundersøkelser. Man kan heller ikke se bort fra at når Winnæss og Helland konfronterer unge studenter med sine opprinnelige svar på spørsmålet om hvorfor de ville bli politi, så er oppfølgingssvaret studentene kommer med «det reneste sludder». Det er ikke slik at desto flere doxai man klarer å få frem, desto mer sann blir forskningen.

Avslutningsvis ønsker vi å bemerke at det er noe problematisk med Winnæss og Hellands kritikk, som også kan ramme dem selv. I dette svaret har vi valgt å tolke Winnæss og Helland «at face value», men hva ville skjedd hvis vi anvendte samme kritiske metode på Winnæss og Hellands kritikk, foreta en slags konnoterende demaskering, og stille spørsmålet: Hva er det de egentlig mener med kritikken?

Litteratur

Hoel, L., & Christensen, E. (2016). Hvorfor velger politistudentene å bli politi? Om verdier, idealer og et trygt samfunn. Nordisk politiforskning, 3 (1), 29–52.

Johansen, A. (2012). Skrivemåte og metode. I A. Johansen (red.), Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode. Scandinavian Academic Press. Oslo.

Skjervheim, H (2002). Mennesket. Universitetsforlaget. Oslo.

Winnæss, P., & Helland, H. (2014). Politistudentene: Hvem er de og hvorfor vil de bli politi? Nordisk politiforskning, 1 (2), 93–123.