Hanne Kjöller

En svensk tiger: Vittnesmål från poliser som vågat ryta ifrån

Fri Tanke Förlag: Lidingö (2016)

Anmeldelse og kommentarer til En svensk tiger

På en sterk, transparent og grundig måte presenterer journalist og lederskribent Hanne Kjöller i Dagens Nyheter historiene til ni svenske politiansatte. Personene har på ulike måter forsøkt å gjøre noe med opplevde etiske dilemmaer og overtramp i praksis med mål om å påvirke hvordan svensk politi løser sitt samfunnsoppdrag. Boken beskriver også reaksjonene de politiansatte mottok fra egne og andre svenske politiledere, slik som negative reaksjoner i form av trakassering og utfrysning samt at det ble satt spørsmålstegn ved deres psykiske helse. Kjöllers konklusjon er at «polisen gör inga fel. Och när den gör fel, så gör den ända inga fel» (s. 289). Samtidig avsluttes boken med et håp om at hvis man kan starte med å erkjenne feil, kan man komme i posisjon til å gjøre noe med dem og lære av dem.

Allerede i innledningen beskriver Kjöller hvilke avveielser alle politiansatte som har vært i kontakt med henne, har stått i. Mange har ikke villet stå frem med sine navn og opplevelser. I saker hvor de ansattes forsøk på å melde ifra om måter å arbeide på, kritikkverdige forhold og potensielle straffbare forhold ennå ikke er kjent, er redselen stor for at politiorganisasjonen skal få vite hvem de er. Selv om det fortelles om prosesser hvor politiansatte har «overlevd», forteller de fleste om hvordan det å stikke hodet frem har en dobbel pris, personlig og profesjonelt.

De ni forsøkene på å formidle kritisk informasjon til virksomheten kjennetegnes av stor ressursbruk på å forsøke å sikre at informasjonen ikke spres eller benyttes i praksis. Det de politiansatte har forsøkt, er å forhindre, endre eller lære av erfaringer med oppgaveløsning eller brudd på rettssikkerheten til borgere eller andre politiansatte. Den kritiske informasjonen kan være slik som forskningsresultater og praksiserfaringer som deles med mål om at politiet kan endre arbeidsmåter for å bedre utøvelsen av samfunnsoppdraget. Det kan være å utnytte økonomiske ressurser mer effektivt, arbeide annerledes i møte med overgrep mot barn, samt utnytte politiansattes kompetanse både i utdanning, forskning og praksis.

Boken starter med en gjennomgang av offisiell statistikk på bevilgninger til politiet, hva politiet rapporterer at de arbeider med, hvor mange ansatte de har over tid, samt eksempel på «kreativ bokføring». Det sistnevnte kan bety eksempelvis at ett beslag blir mange og oppklarte saker ikke trenger å være oppklart for å bli fremstilt som dette i statistikken – noe som er kjent som «statistikk kan brukes til alt» (Dahl & Lomell, 2009) og «the numbers game» (Bjørkelo & Hansen, 2013).

En annen svensk studie viser til lignende forhold i svensk politi (Wieslander, 2016) og flere svenske studier som har befattet seg med ansatte som varsler innad i en profesjon har vist til lignende prosesser som Kjöller og Wieslander viser til fra politiet (Hedin & Månsson, 2012; Hedin, Tikkanen, & Månsson, 2008; Hedin & Månsson, 2008). Likheter er at ansatte kan si ifra om mangelfulle ressurser, uetiske eller kritikkverdige forhold, og at de forholder seg til tjenestevei. Det vil si, de går først og fremst til nærmeste leder. Kun hvis dette ikke fører frem med hensyn til de kritikkverdige forholdene, går de videre. Denne fremgangsmåten samstemmer også med norsk og internasjonal forskning på feltet (Bjørkelo, Einarsen, Nielsen, & Matthiesen, 2011; Brown, Moberly, Lewis, & Vandekerckhove, 2014).

I likhet med andre profesjoner beskrives vansker med å oppnå felles forståelse av innholdet i de kritikkverdige forholdene. Ett av kjennetegnene ved politiet, som helsetjenester og skole, er at arbeidsoppgavene er mange, offentlighetens oppmerksomhet er stor og reformene er hyppige (Granér & Kronkvist, 2014). Denne konteksten kan være med på å vanskeliggjøre hva som oppleves som mulig å gjøre og ikke gjøre: Hva er handlingsrommet, sett fra en politileders synspunkt, når en varslingssak kommer på bordet? Samtidig deles mange av de overordnede utfordringene politiledere møter med andre ledere. Ingen virksomhetsleder har til enhver tid alltid nok folk, nok økonomiske midler og nok lover og regler som til enhver tid oppleves som optimale for å oppnå målene for ens egen virksomhet alene. Alle inngår i en samfunnsmessig kontekst, og offentlige virksomheter i særdeleshet.

Det faktum at politiet som andre offentlige virksomheter driftes av fellesskapet, er noe som løftes frem i de politiansattes forsøk på å gjøre noe med opplevde etiske dilemmaer og overtramp for å påvirke hvordan politiet løser sitt samfunnsoppdrag i praksis. Politiet lønnes av fellesskapet. Politiet er oss. Kontrasten mellom skrik etter for lite midler sett opp mot de omfattende sakene og prosessene som igangsettes mot de politiansatte som har sagt ifra, er stor.

Profesjonell tjenesteytelse er avhengig av profesjonelle yrkesutøvere som benytter sin ytringsfrihet for å sikre liv, helse og rettssikkerhet. Dette berører det å oppfatte forhold som er kritiske for virksomheten. Dette er igjen en forutsetning for å kunne øke sannsynligheten for at publikum og brukere av offentlige og private tjenester får sikre og riktige behandlinger, produkter og møter med rettsstaten. Varsling om kritikkverdige forhold er en måte virksomheten kan motta vital informasjon på. Varsling fordrer for øvrig å kunne «se» hendelsene, å oppfatte at det er noe her, eller at noe skurrer etisk eller faglig. Etikk berører også fortolkninger av hva som er kritikkverdig til enhver tid. Tidligere kunne norske næringsdrivende trekke fra bestikkelser i utlandet på skatten. Dette har endret seg. Læring handler om kontinuerlig endring av praksis i lys av erfaringer. Hvordan rommet for feil fortolkes, kan for øvrig påvirkes av kjennetegn ved politiet som organisasjon (Valland, 2016). Det gjelder også åpenheten for å fremvise atferd som går imot organisasjonskulturens opplevde rammer og/eller å fremvise sin organisasjons «bakside» (Bjørkelo, 2013, 2014; Bjørkelo & Gundhus, 2015).

Andre har rettet fokus mot «professional responsibility», for å utvide begrepet om accountability eller ansvarlighet som er mye benyttet for tiden (Sugrue & Solbrekke, 2011). Profesjonelt ansvar blir ifølge disse forfatterne å kombinere etiske idealer med profesjonelt arbeid i hverdagen. Nødvendigheten av å se etikken i en praktisk hverdag fremheves på tvers av profesjoner (Aakre, 2016; Finstad, 2014; Granér, 2016). Avhandlingen «Att bli polis: Från utbildningens förväntningar til gatans norm» (Petersson, 2015) setter fingeren på, som Gundhus (2016) skriver, at profesjonelle ansattes autonomi avhenger av en rekke strukturer og rammer. Det profesjonelle arbeidet krever at skjønn begrunnes og dokumenteres, og at man kan kontrollere kontrollørene. Nettopp dette med hvor lojaliteten går i vurderinger av etiske idealer i politihverdagen, til overordnet ledelse eller mot politiets samfunnsoppdrag, tematiseres i en studie av mellomledere i norsk politi (Valland, 2015).

Kjöllers bok er høyaktuell i Norge, hvor Politidirektoratet jobber med å lære av erfaring med varslingssaker fra norsk politi som både er kjente og ukjente for offentligheten. Ledende forskere på varsling fremhever lederens rolle i varslingsaker (Miceli, Near, & Dworkin, 2009; Near & Miceli, 2016). Etter 30 år med forskning på varsling anbefaler disse forskerne ledere å: (1) undersøke innholdet i varselet, (2) formidle funnene fra undersøkelsen til de som er berørt av saken, (3) korrigere/endre der hvor det er funnet nødvendig, og (4) unngå straff av varslere. Ledernes rolle i varslingssaker er også utgangspunktet i en storstilt australsk undersøkelse av best practice-varslingsrutiner: hvorvidt de faktisk virker, og hvis ikke, hva som kan forklare det1. Samtidig er det slik at noe av det vanskeligste i varslingssaker er fortolkningen av det kritikkverdige forholdet. Er det kritikkverdig at man arbeider på denne måten? Er det et avvik eller en del av «business as usual»? Når målet er å fremskaffe kritisk informasjon for virksomheten, bør fokus uansett være på innholdet i varselet og ikke personen som meddeler informasjonen. Potensialet for læring som ligger i å erkjenne et kritikkverdig forhold og å gjøre noe med det, er enormt (Bjørkelo & Eriksen, 2015). Gevinsten av læringen kommer oss alle til gode.

Boken er ingen systematisk studie av et representativt utvalg av varslere i svensk politi over tid. Det finnes så vidt jeg vet heller ikke, hverken i Sverige eller nasjonalt. Det nærmeste vi kommer i Norge er preliminære funn fra langtidsstudier av varslere som har vist at varsling henger systematisk sammen med opplevelser av mobbing og vice versa (Bjørkelo, Nielsen, Matthiesen, & Einarsen, 2015). Ingen av de som medvirker i boken har selv oppsøkt forfatteren for å delta, og ingen hendelser som ikke har kunnet la seg dokumentere av andre i tillegg til de som deltar, er inkludert. Noen av forsøkene på å bidra til å kontinuerlig lære av tidligere erfaringer i svensk politi som skildres i denne boken er beskrevet av andre i bokkapittel eller i media (Knutsson, 2013). Likevel har ingen fremstilt svenske politiansattes forsøk på å si ifra i svensk politi i helhet, sammenstilt og så systematisk som i denne boken. Det er en av grunnene til at boken er lesverdig. En annen grunn er at den er skrevet ut fra et håp om at det å komme med kritisk informasjon til politiledelsen skal kunne føre frem. Det er et håp denne leseren deler.

Referanser

Aakre, M. (2016). Jakten på dømmekraft. Praksisnært etikkarbeid i helsetjenesten. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bjørkelo, B. (2013). Workplace bullying after whistleblowing: Future research and implications. Journal of Managerial Psychology, 28(3), 306–323.

Bjørkelo, B. (2014). Sammenhengen mellom organisasjonskultur og risiko for ulovlig gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler om korrupsjon. I B. Eriksen & G. Slettemark (Red.), Å bekjempe et samfunnsonde: Om korrupsjon, forebygging og avdekking (s. 132–155). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bjørkelo, B., & Gundhus, H. I. (2015). Å forbedre en etat: Om læring gjennom eksisterende systemer i politiorganisasjonen. Magma, (2), 34–46.

Bjørkelo, B., Nielsen, M. B., Matthiesen, S. B., & Einarsen, S. (2015). The role of whistleblowing in relation to bullying behaviours: A predecessor or successor? Paper presentert på EAWOP konferansen, 20.–23. mai 2015, Oslo.

Bjørkelo, B., Einarsen, S., Nielsen, M. B., & Matthiesen, S. B. (2011). Silence is golden? Characteristics and experiences of self-reported whistleblowers. European Journal of Work and Organizational Psychology, 20(2), 206–238. doi:10.1080/13594320903338884

Bjørkelo, B., & Eriksen, B. (2015). Varsling i politiet: Faglig uenighet eller "kritikkverdig forhold". Politiforum, (9), 44–45.

Bjørkelo, B., & Hansen, M. L. (2013). Ruled by numbers: Har politiet handlingsrom til å gjøre jobben? Politiforum, (3), 42–43.

Brown, A. J., Moberly, R. E., Lewis, D., & Vandekerckhove, W. (2014). International Handbook On Whistleblowing Research Cheltenham, UK: Edward Elgar.

Dahl, J. Y., & Lomell, H. M. (2009). Tallenes tale: Bruk av statistikk i den kriminalpolitiske offentligheten. Sosiologi i dag, 39(3), 69–93.

Finstad, L. (2014). Det konfliktfylte politiarbeidet. I P. Larsson, H. I. Gundhus, & R. Granér (Red.), Innføring i politivitenskap (s. 229–254). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Granér, R. (2016). Police work between legitimacy and efficiency: Handling the expectations on the role of the police. I C. Aili, L.-E. Nilsson, L. G. Svensson, & P. Denicolo (Red.), In Tension between Organization and Profession. Professionals in Nordic Public Sector (s. 303–321). Lund, Sweden: Nordic Academic Press.

Granér, R., & Kronkvist, O. (2014). Kontroll av og i politiorganisasjonen. I P. Larsson, H. I. Gundhus, & R. Granér (Red.), Innføring i politivitenskap (s. 53–78). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Gundhus, H. O. I. (2016). Otto Petersson: Att bli polis. Från utbildningens förväntningar til gatans norm. Nordisk politiforskning, 3(1), 83–89. doi:10.18261/issn.1894-8693-2016-01-06

Hedin, U.-C., & Månsson, S.-A. (2012). Whistleblowing processes in Swedish public organizations: Complaints and consequences. European Journal of Social Work, 15(2), 151–167. doi:10.1080/13691457.2010.543890

Hedin, U.-C., Tikkanen, R., & Månsson, S.-A. (2008). När man måste säga ifrån: Om kritik och whistleblowing i offentliga organisationer. Stockholm: Natur och kultur.

Hedin, U. C., & Månsson, S.-A. (2008). Repressalier mot kritiker i offentliga organisationer. Socialvetenskaplig tidsskrift, 3–4, 276–294.

Knutsson, M. (2013). Lugnast är att ligga lågt – yttrandefrihet, rädsla och subtila sanktioner. I S. E. Hort (Red.), På Cykeltur genom livet (s. 166–188). Stockholm: Bokförlaget Atlantis.

Miceli, M. P., Near, J. P., & Dworkin, T. M. (2009). A word to the wise: How managers and policy-makers can encourage employees to report wrongdoing. Journal of Business Ethics, 86(3), 379–396. doi:10.1007/s10551-008-9853-6

Near, J. P., & Miceli, M. P. (2016). After the wrongdoing: What managers should know about whistleblowing. Business Horizons, 59(1), 105–114. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.bushor.2015.09.007

Petersson, O. (2015). Att bli polis: Från utbildningens förväntningar till gatans norm [Becoming a Police Officer: From the Academy to Life on the Street]. Stockholm: Norstedts Juridik.

Valland, T. D. (2015). Lojalitet og profesjonell standard: En studie av mellomledere i politiet. Oslo: HiOA Avhandlinger.

Valland, T. D. (2016). Frykten for feil i politiet. Sosiologi i dag, 26(1), 32–53.

Wieslander, M. (2016). Den talande tystnaden: Utvärdering om anställdas uttrycksmöjligheter i polisområde Östergötland. Polismyndigheten, polisområde Östergötland.