Politistudentene: Verken bondesønner eller akademikerbarn

Hvilken bakgrunn har egentlig de norske politistudentene? Pål Winnæss og Håvard Helland drøfter dette spørsmålet i den interessante artikkelen “Politistudentene. Hvem er de og hvorfor vil de bli politi?” (Nordisk politiforskning nr. 2, 2014). Winnæss og Helland bygger videre på tidligere forskning og baserer sine konklusjoner på en kombinasjon av kvalitative data og registerdata. Begge deler er uvanlig gode utgangspunkt for en politiforskningsartikkel. I fremstøtet for å nyansere bildet av politistudentene kan imidlertid Winnæss og Helland ha kommet i skade for å gi et litt unyansert bilde av tidligere forskning, inkludert min egen artikkel fra 2014.

Et hovedpoeng i Winnæss og Hellands artikkel er at tidligere forskning feilaktig har gitt inntrykk av at norske politistudenter i stor grad har høyt utdannede foreldre. Disse undersøkelsene har vært basert på surveydata. I mange spørsmål kan man diskutere hva som er den beste metoden for å finne svaret på et forskningsspørsmål. Hvis man ønsker å kartlegge politistudentenes sosiale bakgrunn, må imidlertid registerdata sies å trumfe både surveydata og kvalitative data. Et kvalitativt utvalg er sjelden satt sammen for å bli representativt, og surveydata kan være påvirket av frafall og av at studentene ikke har korrekt oppfatning av sine foreldres utdanning. Norske registerdata er imidlertid en svært sikker kilde til informasjon om foreldrenes utdanning, særlig blant grupper som politistudentene, hvor de aller fleste foreldrene er født i Norge og derfor registrert i utdanningsregistrene. Winnæss og Helland kan dermed sies å sitte på fasiten når de har tilgang til registerdata for å måle sosial bakgrunn.

Hva sier så registrene om utdanningen til politistudentenes foreldre? Winnæss og Hellands tall viser at 47,7 prosent av politiforeldrene har minst en forelder med noe høyere utdanning (s. 111). Dette holdes opp mot resultatene i Larsson, Strype og Thomassen (2006) og Fekjær (2014), som viser at omtrent 70 prosent har minst en forelder med noe høyere utdanning. En nærliggende forklaring er at når foreldrenes utdanning i dag regnes som høyere utdanning, har studentene regnet dette som høyere utdanning, selv om det ikke var det da foreldrene tok det. Vår undersøkelse viser at 9 prosent av foreldrene har politiutdanning. Dette var en etatsutdanning da foreldrene tok det, selv om det i dag er en høyskoleutdanning. Trolig vil en del studenter også ha en uklar oppfatning om foreldrenes utdanning og overvurdere deres utdanningsnivå.

Hvordan skal man klassifisere utdanninger som først senere har fått status som høyere utdanning? Utdanning som lenge har vært godkjent som høyere utdanning, vil gjerne gi større uttelling i arbeidsmarked, og trolig i større grad heve familiens kulturelle kapital (Bourdieu, 1984). På den annen side kan man hevde at også utdanningene som senere har fått status som høyere utdanning, vil gi uttelling i arbeidsmarkedet. Ikke minst vil erfaring fra slike utdanninger generelt og politiutdanning spesielt gi foreldrene kjennskap til og kunnskap om utdanning og yrket, noe som trolig vil ha betydning for neste generasjons preferanser.

Winnæss og Hellands bidrag er interessant, blant annet fordi de viser at registerdata gir et annet bilde enn surveydata hvis målet er å kartlegge politistudentenes bakgrunn. Hovedformålet med min artikkel er imidlertid ikke å kartlegge politistudentens bakgrunn, men å sammenligne de norske og de svenske politistudentene, og særlig å undersøke hvorvidt foreldrenes utdanning har betydning for studentenes holdninger til teori og karriereplaner. Til å svare på disse spørsmålene er surveydata fremdeles den mest pålitelige kilden vi har tilgjengelig. Min konklusjon er at de norske politistudentene oftere har utdannede foreldre enn de svenske, men at foreldrenes utdanning ser ut til å bety lite for studentenes karriereplaner og holdninger til teori.

Winnæss og Helland er kritiske til tidligere forskning sitt bilde av “akademikerbarna som har inntatt politihøgskolen” (Larsson, 2010, gjengitt i Winnæss og Helland 2014, s. 94). Det jeg har argumentert for i min artikkel, er imidlertid ikke at akademikerbarna nå utgjør et flertall som har inntatt politihøgskolen, men at “en høyere andel av de norske politistudentene har høyere utdanning, sammenlignet med de svenske” (Fekjær, 2014 s. 467, min oversettelse).

Forestillingen om politistudentene som akademikerbarn har trolig sitt opphav i Larssons artikkel med den fengende tittelen “Fra armsterke bondesønner til akademikerbarn” (Larsson, 2010). Tittelen er uten spørsmålstegn, og har bidratt til det bildet av politistudenter som Winnæss og Helland ønsker å rette opp. Alle kilder tyder på at det er liten dekning for å omtale politistudentene generelt som akademikerbarn.

Så hva vet vi egentlig om de norske politistudentenes bakgrunn? Winnæss og Helland viser at deres bakgrunn er rimelig lik gjennomsnittstudenten (Winnæss & Helland, 2014, s. 111). Tidligere studier har vist at de som tar utdanning i Norge, noe oftere har foreldre med høy utdanning, sammenlignet med andre på samme alder (se f.eks. Heggen, Helland & Lauglo, 2013, s. 39). Vi kan dermed gå ut fra at norske politistudenter kommer fra hjem med noe høyere utdanning enn gjennomsnittet, selv om forskjellene ikke er veldig store. Som Helland og Winnæss viser, er politibachelorstudentene i langt mindre grad “akademikerbarn” enn studenter på masterutdanninger. Andelen med foreldre som kun har grunnskole, er imidlertid lavere blant norske politistudenter enn blant for eksempel førskolelærerstudenter og sykepleierstudenter (Winnæss & Helland, 2014, s. 111) og blant svenske politistudenter (Fekjær, 2014, s. 474).

Den rimelige konklusjonen ut fra både Winnæss og Hellands og min egen studie er at dagens norske politistudenter verken er bondesønner eller akademikerbarn. Tidligere forskning har vist at politistudenter på mange måter er en særegen gruppe, med blant annet svært høy motivasjon for yrket (se f.eks. Chan, Devery & Doran, 2003; Lauritz, 2009). Når det gjelder sosial bakgrunn, ser imidlertid politistudenter ut til å være som studenter flest.

Referanser

Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge & Kegan Paul.

Chan, J. B. L., Devery, C. & Doran, S. (2003). Fair Cop: Learning the Art of Policing. Toronto: University of Toronto Press.

Fekjær, S. B. (2014). Police Students’ Social Background, Attitudes and Career Plans. Policing: An International Journal of Police Strategies & Management, 37(3), 467–483.

Heggen, K., Helland, H. & Lauglo, J. (2013). Utdanningssosiologi. Oslo: Abstrakt forlag.

Larsson, P. (2010). Fra armsterke bondesønner til akademikerbarn: om rekrutteringen til politiyrket. Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab, 97(2), 150–159.

Larsson, P., Strype, J. & Thomassen, G. (2006). Hvem er politistudentene? I G. Thomassen & T. Bjørgo (Red.), Kunnskapsutvikling i politiet. Forskningskonferansen 2006 (s. 37–51). PHS Forskning 2006:3. Oslo: Politihøgskolen.

Lauritz, L. E. (2009). Spirande polisidentiteter – en studie av polisstudenters och nya polisers professionella identitet. Doktorsavhandling 2009. Umeå: Handelshøgskolan, Umeå universitet.

Winnæss, P. & Helland, H. (2014). Politistudentene: Hvem er de og hvorfor vil de bli politi? Nordisk politiforskning, 1(2), 93–122.