Ole Karlsen har vært en viktig drivkraft i forskningen på moderne norsk lyrikk gjennom flere tiår. Hans innsats som forfatter, forskningsleder og ikke minst redaktør kan vanskelig overvurderes. I Papirets flate med teikn. Lesingar i den norske lyrikkens kanon (2017) samler han et knippe av sine egne artikler fra 2000-tallet. Artiklene i boken har det til felles at alle har stått på trykk i andre publikasjoner, og i introduksjonen skriver Karlsen at det er flere grunner til å samle dem: For det første dreier det seg om artikler som ellers «lever (…) en bortgjemt tilværelse i utenlandske skriftserier og tidsskrifter eller i festskrifter o.l. som få vet om» (9). For det andre kretser artiklene rundt et knippe grunnspørsmål som gjør at de korresponderer med hverandre og peker utover sin opprinnelige kontekst. Dette var, ifølge Karlsen selv, en «forbausende» oppdagelse siden mange av artiklene er skrevet på oppdrag og ikke var ment å skulle danne en helhet. «Så selv om man takker ja til ulike oppdrag (og jeg har altfor lett for å si ja!) og selv om litteraturforskertilværelsen er omskiftelig, ‘yet there is method in it’» (9–10).

Papirets flate med teikn inneholder mange interessante enkeltartikler, for eksempel om kunstverksekfraser (som behandles i del II) og Paal-Helge Haugens lyrikk (som står sentralt i del III). Men hvordan fungerer boken som helhet? Spørsmålet melder seg tidlig i lesningen, nærmere bestemt i del I, som har fått tittelen «Det lyriske». Både undertittelen, baksideteksten og introduksjonen gir inntrykk av at boken skal handle om lyrikkens grunnspørsmål. Det er derfor overraskende at Karlsen velger å bygge opp den første delen, selve grunnmuren, med ikke bare én, men to populariserte introduksjoner til andre antologier enn den leseren har foran seg. «Diktet lest, diktet hørt! Lyrikkhistorisk skisse» er skrevet som innledning til 100 beste norske dikt (Den norske bokklubben, 2011). «Ekfrasen. En oversikt» innleder opprinnelig diktantologien Poesi og billedkunst (red. Karlsen, Fagbokforlaget, 2011). Begge artiklene fungerer utvilsomt best i den sammenhengen de opprinnelig hører hjemme i. Det hadde derfor vært en stor fordel for boken om Karlsen hadde tatt seg tid til å skrive et kapittel som kunne binde denne boken og disse artiklene sammen. (Den introduksjonen som i dag foreligger, fungerer først og fremst som et rent artikkelreferat.) Slik det er nå, blir bokens ramme derfor ganske løs. «Den norske lyrikkens kanon» er etablert som et sammenbindende begrep, men kanonbegrepet blir aldri gjenstand for en inngående drøfting. Dette kan skyldes at boken er tenkt som en vandring «i» kanon, og ikke som en bok om kanon, men jeg savner like fullt at Karlsen i større grad reflekterer over kanonbegrepet og, ikke minst, over utvalget av lyrikere som har fått plass akkurat her. Boken presenterer for eksempel nesten utelukkende lesninger av mannlige lyrikere. Dette er ikke automatisk et problem, men i en bok som handler om lyrikkens kanon, hadde det vært interessant å se nærmere på hvorfor det har blitt slik. Ikke minst fordi Karlsen, som han selv gjør rede for innledningsvis, også har interessert seg for sentrale kvinnelige lyrikere i andre sammenhenger. Var det bare en tilfeldighet at lyrikkens kanon (hvis vi ser bort fra de nevnte antologiintroduksjonene) denne gang hovedsakelig ble en maskulin kanon? Og hva slags konsekvenser får det for boken som helhet?

Boken bærer preg av at den først og fremst er en samling av enkeltartikler fra ulike kilder som er satt sammen til en ny helhet med minst mulig bearbeidelse. Et mer tilstedeværende forlag og en årvåken forlagsredaktør kunne muligens ha bidratt til en grundigere redaksjonell prosess, som igjen kunne styrket boken som et eget verk.

For det er en utfordring for en forsker å omarbeide tekster som allerede er skrevet, redigert, fagfellevurdert og omarbeidet i en annen sammenheng. Ikke desto mindre kan resultatet være verdt det, noe ikke minst Atle Kittangs senere utgivelser, som Diktekunstens relasjonar (Gyldendal, 2009) og Poesiens hemmelege liv (Fagbokforlaget, 2012), er gode eksempler på. Også Karlsens bok fungerer best når artiklene korresponderer med hverandre. Dette ser vi for eksempel i sekvensen om Paal-Helge Haugen, som kanskje kunne ha dannet utgangspunktet for en egen bok om Haugens diktning.

Det må altså være lov å påpeke at Papirets flate med teikn har visse strukturelle svakheter. Når dette er sagt, er det ingen tvil om at mange av artiklene i boken fortjener en større utbredelse enn de hittil har fått i smale antologier og ulike festskrift. Boken er også godt egnet til å synliggjøre Karlsens interessefelt som lyrikkforsker med hovedvekt på historisk kontekst, det lyriske formspråket, forholdet mellom lyrikk og billedkunst, langdiktet og diktets narrative elementer. Alle disse elementene blir gjenstand for grundig drøfting og preger både utvalget av lyrikere i boken og de ulike lesningene. Karlsen er i mindre grad interessert i diktets stillhet og gåtefulle karakter, og i alle fall i denne antologien er interessen for kortdiktet nedtonet. Tor Ulven nevnes mange ganger i del I, men han leses ikke. En annen løs tråd som ofte nevnes, er musikken. Konklusjonen på artikkelen «’Spele nåden over deg, over oss’ Om nokre dikt i Paal-Helge Haugen: Meditasjonar over Georges de la Tour» er karakterisk i så måte: «Ein må såleis avlytte musikken i Haugens dikt. Heller ikkje dét var det rom for her» (250). Nok en gang hadde et godt og fyldig introduksjonskapittel kunnet bidra til å samle trådene og gitt en refleksjon over fravalg og tilvalg, slik at leseren fikk et klarere bilde av hva slags kanon og hva slags lyrikklesninger som står i sentrum i boken.

Karlsens store styrke som lyrikkforsker er hans omfattende oversikt, teoretisk så vel som historisk, som gjør at han som få andre kan trekke linjer, kontekstualisere og problematisere etablerte definisjoner så vel som vedtatte historiske generaliseringer. Dette preger også Papirets flate med teikn. Konsekvensen er i mange tilfeller at han i mindre grad går i dybden av materialet. I artikkelen om Olav H. Hauges kunstverksekfraser antydes det noen svært interessante spørsmål om «Gullhanen» (s. 148) som ikke utdypes, og som jeg håper Karlsen går videre med ved en senere anledning. Artikkelen om Arne Garborg slutter på sin side før jeg tror den har begynt. Og all den tid Karlsen bruker såpass mye energi som han gjør på å problematisere Peter Stein Larsens begrepsapparat fra studien Drømme og dialoger. To poetiske traditioner omkring 2000 (2009), der sentrallyrikk kontrasteres med interaksjonslyrikk, kan man spørre seg om hvorfor han ikke selv lanserer et alternativt begrepsapparat som kan virke like produktivt på lesningen av samtidslyrikken.

Allikevel vil boken forhåpentligvis ha en pedagogisk funksjon: All erfaring fra sensur på lavere grad de senere årene tilsier at evnen til å lese skjønnlitteratur (og spesielt lyrikk) med blikk for litteraturens egenart er svekket både blant elever i videregående skole og studenter i universitets- og høgskolesektoren. Med Papirets flate med teikn har både studenter og veiledere fått en grundig og kritisk veiviser til et utvalg samtidslyrikk. Det er både viktig og vesentlig. Men dette hadde vært en viktigere bok hvis den hadde vært utgitt med en mer kritisk sans når det gjelder opptrykk og en større vilje til nyskriving. For Karlsen, og for de som har fulgt forfatterskapet hans over tid, inngår Papirets flate med teikn i en lang rekke av utgivelser som teller både monografier og antologier. Det som kan oppfattes som løse tråder i denne boken, er i noen tilfeller utdypet i andre utgivelser. Allikevel vil den foreliggende boken også bli lest som et enkeltverk, og den bør derfor også kunne stå på egne ben.