Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Volunds vél1


Mai Elisabeth Berg, f. 1950, dr. art. i nordisk litteratur (2001). Har skrevet om eddadiktet Skirnes ferd i Vinduet 1, 2017, og om Dag Solstads «Telemarks-roman» i Vinduet 4, 2016.

Fordi den kunstferdige smeden Volund i Volundkvadet ikke er en gud, men er omtalt som alv, har mange ment at diktet egentlig ikke hører hjemme blant gudediktene i første del av Den eldre Edda. Og i mange utgaver er det plassert som første dikt i den siste delens heltedikt. Diktet forteller om hvordan smeden blir tatt til fange av kong Nidud, og om han grusomme hevn. Det bygger på stoff som er kjent både fra antikke og germanske kilder. Jeg vil i denne artikkelen diskutere tidligere tolkninger av diktet og foreslå en ny, basert blant annet på en omtolkning av Volunds høye flukt – det mest omdiskuterte motivet i diktet. Jeg vil så begrunne hvorfor jeg mener Volundkvadet, på grunnlag av denne tolkningen, representerer en elegisk vending i syklusen som gjør at det må stå akkurat der det står blant gudediktene i Codex Regius.

Nøkkelord: Volundkvadet, Volunds flukt, elegi, kunstens pris

Because the artistic smith Volund in this eddic lay is not a god, but is called an «elf», the poem often has not been recognized as a poem belonging to the mythological part of The Poetic Edda. And in many editions it has been placed among the heroic poems in the last part of the manuscript. The poem tells us how the smith is captured by a king called Nidud, and then about his cruel revenge. It is based on material from both classical myths and Germanic legends. I will in this article discuss previous interpretations of the poem and suggest a new, based on a new understanding of Volunds flight; the most discussed motif in the poem. Based on this interpretation, I will give grounds for an understanding of the poem as an elegy standing exactly where it should among the mythological poems in the manuscript Codex Regius.

Keywords: The lay of Volund, Volunds flight, elegy, the price of art

I

Volund er navnet på en kunstferdig smed. Vél kan bety både «list» eller «bedrag» og «kunst» eller «kunstferdig innretning». Det er ganske forunderlig at vårt gamle språk har hatt et ord med denne doble betydningen. Den kan få oss til å lure på om de tenkte som Platon – som var skeptisk til kunstverket fordi det ikke var den ekte tingen, men en etterlignende kopi.

I Volundkvadet,2 kanskje det mest gåtefulle av alle de såkalte gudediktene i Den eldre Edda, kommer vi i berøring med en tematikk som dreier seg om liv og kunst på en dramatisk måte. Volundkvadet står i håndskriftet Codex Regius (R), mellom de to diktene Trymskvadet og Alvissmål, som det nest siste av de elleve diktene i første del. Forskningen har imidlertid vært svært usikker på om det hører hjemme her. Det handler jo om en smed som verken er menneske eller gud, men en alv. Mange har derfor villet flytte det til siste del og plassere det blant heltediktene.3 Andre har imidlertid forsvart plassen blant gudediktene fordi alver i likhet med guder er overnaturlige vesener. Dessuten har det vært innvendt mot plassering blant heltediktene at Volunds grusomme hevn ikke kan anses som noen heltegjerning.

Diktet forteller om smeden Volund, som etter å ha blitt forlatt av sin svanemøy sitter ensom og slår rødt gull mens han venter på at hans elskede skal komme tilbake. Ved list blir han tatt til fange av kong Nidud, og blir satt på en holme med avskårne knesener for å smi kostbarheter til kongen. Volund hevner seg ved å drepe kongens sønner og forgripe seg på hans datter Bodvild og etterpå heve seg opp i luften slik at ingen kan nå ham.

Det gammelengelske diktet Deor, som finnes i et manuskript fra det 10. århundret, forteller i et par strofer om personer med navn som kan kjennes igjen i diktet om Volund: Weland, Nidhad og Beadohild. Som i eddadiktet blir smeden Weland her tatt til fange av kong Nidhad, og i likhet med Volund hevner han seg ved å drepe sønnen og gjøre datteren gravid. I tillegg til bruk av samme navn på hovedfigurene finnes også noen påfallende språklige likhetstrekk som tyder på at dette diktet har vært en kilde for eddadikteren.

Andre kilder tyder på at det er et gammelt germansk legendestoff vi har med å gjøre. Den sannsynligvis eldste bevarte kilden er et billedmateriale på en engelsk hvalbeinskiste, Franks Casket, fra tidlig på 700-tallet. På to sider av denne esken er det bilder som er tolket som motiver med tilknytning til den samme legenden om smeden. En annen mulig kilde er Vita Severini, den romerske Servinius’ kommentar til Vergils Aeneiden, fra år 511. Her er det tale om en konge som holder noen barbargullsmeder fanget for å lage smykker til seg, og om en nysgjerrig kongssønn som blandes inn i deres krav om å få sin frihet tilbake. Fra gresk og romersk tradisjon kjenner vi dessuten fortellingene om de mytiske kunstsmedene Hephaistos og Daidalos, og noen har prøvd å føre historien om Volund direkte tilbake til de greske og romerske kildene, mens andre har sett dem som sekundære.4 Daidalos blir i likhet med Volund tatt til fange av kongen og plassert på en øy, nærmere bestemt Kreta. Han flykter senere fra fangenskapet etter å ha smidd vinger både til seg selv og sin sønn Ikaros. Sønnen Ikaros flyr imidlertid så høyt mot sola at vingene smelter, og han faller ned, noe som gjerne ses på som et kroneksempel på menneskelig overmot (hybris).

I Didrikssagaen, en svært populær norsk høvisk riddersaga fra midten av 1200-tallet, er Volund også en del av persongalleriet. Sagaen har imidlertid en annen bakgrunnshistorie enn diktet. Diktets historie om de tre svanemøyene finnes ikke i noen andre kilder.5 Selv om de fleste forskere er enige om at dette er en kunstnerisk tilføyelse av et tradisjonelt eventyrlignende motiv, er noen av den oppfatningen at det har eksistert to ulike historier om Volund i tradisjonen: en om Volund og svanemøyene og en annen om hevnen, og at disse to historiene har blitt til én historie i eddadiktet (jfr. bl.a. Boer 1907: 129f). Når spørsmålet om hva som kan ha vært den «opprinnelige» legenden har stått så sentralt i forskningen, har det nok også sammenheng med tolkningsproblemer knyttet til sentrale motiver i diktet. Ikke minst gjelder dette Volunds flukt. For å svare på hva som ligger i dette motivet i diktet, har en gjerne søkt til andre kilder for om mulig å finne grunnlag for en tolkning der.

Særegent for eddadiktet er at smeden er en alv, et underjordisk vesen som i folketroen er kjent for sin evne til å fortrylle og få makt over mennesker. Hva som er grunntanken i Volundkvadets bruk av det gamle legendestoffet, er det delte meninger om. Kaaren Grimstad mener at konflikten på ett plan følger den folkelige legendens form ved at den sentrale konflikten er en konflikt mellom mennesket (kongen) og en overnaturlig kraft (en vis alv). I motsetning til de fleste legender er synsvinkelen her imidlertid den forurettede alvens, og løsningen på konflikten er dermed rettferdig, mener hun. Budskapet blir at «(m)an must know his limitations» (1983: 204). På et annet plan mener Grimstad, med referanse til Marold (1998), at vi finner strukturen av en initiasjonsrite, der Volunds flukt representerer en initiasjon til et høyere nivå. Når dette motivet her er vevd sammen med andre motiver, viser dette at på det tidspunktet diktet er skrevet ned, har den opprinnelige betydningen blitt skjøvet i bakgrunnen av profane motiver (1983: 203f).

Ursula Dronke slutter seg til forståelsen av diktet som uttrykk for en initiering. Imidlertid mener hun at dikteren er inspirert av den lappiske sjamanistiske tradisjonen. Volunds fuglelignende flukt er ifølge Dronke ikke en analogi til Daedalus’ egenproduserte vinger, men en sjamanistisk transformasjon (1997: 226ff). For øvrig ser Dronke i diktets narrative struktur elegiske trekk, idet Volund i likhet med Deors Weland kan ses som en mann i eksil. Den tyske forskningsgruppen ledet av Klaus von See mener diktets grunntanke er en anskueliggjøring av at kongen ved sin grådighet forledes til å forgripe seg på en ytterst farlig motstander, og ser dette som en hybrishandling som fører til hans egen fordervelse (von See et al. 2000: 104).

McKinnel, som på grunnlag av vurderinger av språklige trekk mener diktet kan ha sin opprinnelse i et område i England hvor språket har spor etter norrøn påvirkning,6 retter oppmerksomheten mot tre aspekter han mener særpreger eddadiktets fremstilling (2014: 233–248). Det første er at det dynastiske elementet er viet lite oppmerksomhet,7 det andre er den spesielle betydningen de kvinnelige karakterene er gitt, og det tredje dreier seg om det McKinnel anser som diktets forsøk på å hevde en poetisk rettferdighet. Ved å spille på mørke magiske sider hos kvinnene, og ved å fremstille dem som egoistiske og uoppriktige, mener han poeten prøver å rettferdiggjøre Volunds magiske flukt – imidlertid uten helt å lykkes.

Jeg vil i det følgende presentere en litterær tolkning som ser de menneskelige konfliktene løsrevet fra legendenes konflikt mellom mennesket og det overnaturlige. Som poetisk språk mener jeg diktet gestalter et univers som i symbolsk forstand henspiller på vår menneskelige eksistens.8 Jeg kan ikke se at diktet på noe plan har noe med mytisk initiering å gjøre, og om noen skal anklages for hybris og fordervelse, må det være Volund. Nettopp klagen over hans hevn er det som gjør det forståelig at diktet er plassert der det er – som uttrykk for en elegisk vending, idet vi nærmer oss avslutningen på den syklusen de elleve diktene sammen utgjør. Dette vil jeg prøve å vise ved å peke på noen momenter av ren litterær art. I min tilnærming har jeg lagt vekt på å se forholdet mellom diktet og tradisjonen som fornyende og frigjørende snarere enn som gjengivelse. McKinnells tolkning rommer interessante momenter, men jeg kan heller ikke slutte meg til det han ser som diktets forsøk på å hevde en «poetisk rettferdighet» ved å spille på kvinnenes mørke sider.

II

Diktet åpner med en lang prosainnledning. Her presenteres kong Nidud og de tre brødrene Slagfinn, Egil og Volund, som sies å være sønner av en finnekonge. De gikk på ski og veidet og kom til et sted kalt Ulvdalen. Her slo de seg ned og bygde hus ved en sjø kalt Ulvsjøen.9 En morgen støtte de på tre kvinner ved stranda. De spant lin mens svanehammene deres lå ved deres side. De var valkyrjer. Mennene tok kvinnene med hjem, og Volund, som ifølge de gamle segnene var den «hageste» av alle menn, ektet den ene. Hun blir først presentert som Hervor alvitr, etterpå bare som Allvit. De bodde sammen i sju vintre; da dro kvinnene «dit det var strid» og kom ikke tilbake. Mens brødrene dro for å lete etter sine hustruer, ble Volund igjen i Ulvdalen. Kong Nidud tok ham til fange, «slik det her blir kvedet om», sies det så til slutt i denne innledningen.

Det har vært vanlig å se denne prosainnledningen og også de innskutte prosainnslagene ellers i diktet som en redaktørs tilføyelser ved nedskrivningen. Når opplysningene i prosaen til dels avviker fra diktets, er det forklart blant annet som et forsøk på å systematisere diktets «uryddighet». Prosainnledningen blir gjerne fremstilt som en idyllisk kontrast til poesiens mørkere toner. Studier viser imidlertid at en slik blanding av poesi og prosa var vanlig i litteraturen fra det åttende århundret og fremover.10 De to sjangrene kunne både samarbeide og motvirke hverandre og presentere publikum for usikre situasjoner (jfr. Dronke 1995). I dette tilfellet blir en eventyrlignende fortelling brukt som en innledning til et kvad, og vi ser her et raffinert spill mellom de to sjangrene. Mens prosaen forteller at mennene tok kvinnene med hjem, er det i poesien de tre kvinnene som fører an. De kommer fra mørkskogen og vender tilbake dit de kom fra. Den åttende vinteren blir de grepet av lengsel og den niende tvunget av nød. De drar dit det er strid, sier prosaen. Mørkskogen drar dem tilbake, og nøden skiller dem, sier diktet. I prosaen er de, på prosaisk eventyrvis, hos sine menn i sju år, og her ekter mennene hver sin kvinne. I prosaen er Volund, «ifølge gamle sagn», den «hageste» av menn. I diktet velger kvinnene hver sin mann; den tredje la sin arm om Volunds «hvite hals».

De tre innledende strofene i diktet forteller om kvinnene som kom fra mørket, ektet de tre brødrene og vendte tilbake til mørket. Dette korte «forspillet» slår med andre ord an en mørk tone. I det følgende fortelles så at mens brødrene dro for å lete etter de forsvunne kvinnene, ble Volund sittende ensom igjen og hamre rødt gull; lukði hann alla / lind bauga vel, «lukket han alle / linderinger vel», heter det (6).11 Slik ventet han på sin «lyse kvinne». Senere blir det klart at han trer alle ringene, sju hundre i alt, inn på en bastsnor. McKinnell ser ringene som et symbolsk uttrykk for kvinnelig seksualitet og mener at smeden ved å «lukke» dem søker å skape et bånd som på en magisk måte binder partene sammen, imidlertid uten å tenke på at kvinnen som kommer tilbake, kan være en annen enn hun som forlot ham. Fordi kvinnen som har forlatt Volund har overmenneskelige evner, mener McKinnel det er umulig for Volund å få henne tilbake ved sin egen vilje, og han mener derfor at hans reaksjon er fornuftig (op. cit: 237).

I ringen har symbolet sirkel blitt overført til en anskuelig gjenstand,12 og gifteringen er som kjent et symbol på evig troskap. Å se den som et rent seksuelt symbol blir i denne sammenhengen dermed for snevert. Mens McKinnell betoner magi og seksualitet, vil jeg snarere se Volunds reaksjon som en melankolsk innadvendthet som binder ham til håpet om at hans hustru skal vende tilbake. Hans passive reaksjon på tapet av kjærlighetsobjektet minner om Frøys reaksjon i et annet dikt i korpuset: Skirnes ferd. I dette diktet er Frøys mismot og sorg knyttet til hans kjærlighetslengsel, tematisert i de innledende strofene. Foreldrene tror han er sint fordi han har stengt seg inne i sin sal. Imidlertid brytes i dette tilfellet hans passive mismot ved at hans tjener Skirne trer inn og får ham i tale. Den innadvendte sorgen er et trekk vi kjenner igjen som typisk for en melankolsk sinnstilstand. Melankoli er ifølge en lang tradisjon ansett for å være et karaktertrekk som kjennetegner eksepsjonelle karakterer, deriblant begavede kunstnere.13 Volund er i prosainnledningen omtalt som hagastr maðr, svá at menn viti, i fornum sǫgum, og den hvite halsen vi hører om i strofe 2, konnoterer både renhet og opphøydhet.

Nidud er «Njarenes herre». Sophus Bugge er inne på muligheten av å forstå dette som en poetisk betegnelse for de folkene som binder og fengsler Volund (1910: 51). Og med utgangspunkt i nari, “trang», «smal», kan Njarenes herre forstås som en herre over «det trange» – eller skal vi si «trengselen».14 Ved natt og minkende måne sendte han sine menn ut. De steg inn i salen og fant der bastringene på en snor: «Og de tok av / og de la på», heter det, fyr einn útan / er þeir af léto, “uten én, / som de tok av» (9). Volund kom fra jakt og stekte bjørnekjøtt på ild fra tørr furu. Etterpå satt han på bjørneskinnet og telte sine ringer. Han fant ut at én manglet, og tenkte at hans unge Allvit hadde kommet tilbake. Denne illusjonen om at hustruen har vendt tilbake, gjør at han sovner på bjørnefellen, og da han senere våknet, «visste han seg» viljalauss (12).15 Om hendene kjenner han hǫfgar nauðir, og om føttene er lenker spent (12), og han spør hvem som har bundet ham så fast med «bastbånd» (13). Uttrykket hǫfgar nauðir, «tunge bånd», betegner her en konkret gjenstand, ifølge von See et al (2000: 172). Grunnbetydningen av ordet nauð, “nød», må her imidlertid tas med i betrakting. De tunge båndene om Volunds hender er også hans egen nød. Språket peker her både utover og innover og viser at Volund blir tatt til fange så vel på et indre som på et ytre plan. Som Dronke (1997: 276) har pekt på, er også i Deor ordet nêde, “nød», brukt om lenkene som binder Weland (også McKinnell 2014: 224).

Så kaller Nidud og spør hvordan eller fra hvor Volund har fått vára aura, «vår rikdom», i Ulvdalene (14). Siden det som sies etterpå viser til gull, forstås dette spørsmålet vanligvis som et uttrykk for Niduds mistanke om at Volund har stjålet sitt gull av ham. Fordi det ikke er markert i håndskriftet, eksisterer det svært ulike tolkninger av hvem som i de to følgende strofene sier hva.16 Jeg følger her Jón Helgasons strofedeling og ser hele sekvensen: Gull var þar eigi / á Grana leiðu / fjarri hugða ek várt land / fjǫllum Rínar. / Man ek at vér meiri / mæti áttom / er vér heil hjú / heima várum, som Niduds svar til kongen. («Gull var det ikke / der som på Granes veg, / fjernt er vårt land / fra Rhinens fjell. / Minnes jeg at vi mer / rikdom eide, da vi / helt ekteskap var hjemme»).17 Noen mener første del av denne sekvensen, frem til Man ek, må tilskrives kongen, som ved å vise til avstanden til Rhinen og den legendariske skatten Sigurd, ifølge Nibelungendiktningen, fraktet på hesten Granes rygg, vil markere at her er det bare han som har gull.18 Dersom Volund også har, må han med andre ord ha stjålet det fra kongen (jfr. bl.a. Gering 1931: 13). Mye taler imidlertid for at hele denne sekvensen må forstås som Volunds svar til den som har bundet ham. Når han viser til avstanden til fjellene ved Rhinen, er det kanskje for å markere en kontrast mellom sin egen tilværelse og Sigurds jakt på gull; en kontrast som utdypes og forsterkes ved at han fremhever tilværelsen i «helt ekteskap hjemme» som mer verdifull. På denne måten plasserer Volund seg og sine sju hundre ringer i sin egen sammenheng. Og som svar til den som har bundet ham og stjålet hans ring, rommer det også en klage.

Etter denne talen bringes dronningen inn i handlingen (16). Hun blir presentert som kunnig kván, og idet hun kommer inn i den lange salen hvor kongen er, bemerker hun at Volund nå ikke er hyrr, «vennlig». Å være «kunnig» kan bety at du er «kunnig», «kjent», «kyndig» eller «trollkunnig».19 Hvilken tolkning som passer best i denne sammenhengen, vil det videre forløpet vise. For etter et kort prosainnslag som opplyser at Nidud gav ringen han tok av bastsnora til datteren Bodvild og selv bar Volunds sverd, beskriver hun Volunds sinne over tapene sine: Tenn hánom teygjask, / er honum er tét sverð / ok hann Bǫðvildar / baug um þekkir ; / ámon eru augu / ormi þeim inom frána, «Tennene hans tøyes/når han blir vist sverdet/og han oppdager Bodvilds ring, / øynene ligner / den glinsende ormens», sier hun, før hun kommer med sitt råd: en oppfordring til kongen om å skjære av ham «senenes kraft» og sette ham ved sjøen (17). Dronningen opptrer med andre ord som eggende, slik kvinner ikke sjelden gjør i den norrøne litteraturen.

Et nytt prosainnslag forteller at de gjorde som dronningen sa, og satte Volund på en holme. Her smidde han kostbarheter for kongen, og ingen andre enn han våget å gå til ham. Volund gis så ordet og klager over tapene. Sverdet som han hadde herdet og kvesset etter beste evne, hang nå glinsende ved Niduds belte, langt borte: Nú berr Bǫðvildr / brúðar minnar- / bíðka ek þess bót- / bauga rauða, “Nå bærer Bodvild/-bot får jeg aldri- / min bruds røde ring», slutter klagen (18).

Frastjålet sitt sverds kraft og sin bruds ring satt Volund alltid med hammeren. Aldri sov han; vél gørði han heldr / hvatt Níðaði, sier diktet (19). «velor han fulla / for kongen verkte», lyder Mortensson-Egnunds oversettelse, som viser at vi i norske dialekter fremdeles har bevart varianter av ordet vél.20 Og i denne sammenhengen er, som vi skal se, den doble betydningen sentral for forståelsen. Strofen forteller videre om Niduds to unge sønner som driver omkring for å se dyr. Det samme ordet ble brukt da vi hørte om de tre brødrenes jakt i innledningsprosaen. Med lang vokal betyr ordet imidlertid «skatt», og det er nok dette guttene jakter på. De kommer nemlig til Volunds kiste og krever nøkler. opin var illúð / er þeir í sá, «åpen var ondskapen da de i (kista) så», lyder det så (20). Dette utdypes i andre halvstrofe, hvor vi får høre at der var det masse smykker (menja)21 som for guttene syndisk / at væri gull rautt / ok gørsimar, «syntes å være rødt gull / og kostbarheter».

For å forklare at smykkene for guttene syntes å være gull og kostbarheter, har det vært argumentert med at sønnene i likhet med sin far drives av et begjær, og dermed blir bedratt av «gullets glans». Kanskje er det noe i det, selv om jeg har en følelse av at det bryter med uttrykksmåten for øvrig å legge inn en slik betraktning. Snarere tror jeg diktet her uttrykker motsetningen mellom Volunds underliggende onde hensikter og det guttene ser: gull og edelsteiner. Volund ber dem så om å komme tilbake neste dag (21). Da skal de få det som nå er blitt vist dem. Men de må love å ikke fortelle noen at de har vært hos ham.

Guttene kalte på hverandre, bror til bror, med oppfordring om å gå tilbake for å se på ringene: «Gǫngum baug sjá!», sa de (22). Så gjentas det at de kom til kista og krevde nøkler. Med en liten variasjon gjentas det at det onde var åpent da de så ned i den. Og denne gangen blir de offer for Volunds hevnbegjær: Deres hoder, tenner og øyne blir på ironisk vis til smykker, som sendes til kongen og hans familie, mens kroppene begraves i en sump. Hodeskallene belegges med sølv og sendes til kongen, øynene blir edelstener gitt til kongens «kunnige» kone, mens tennene blir brystkringler til Bodvild.

Etterpå får vi høre at Bodvild begynte å rose ringen som hadde fått en brist, og at hun ikke våget å fortelle det til noen andre (26). Dersom ringen har en magisk kraft, vil enhver kvinne som bærer den mens hun trosser dens betydning, påføre den en brist, sier McKinnell og vurderer derfor Bodvilds henvendelse til Volund som ufølsom og arrogant (op.cit.: 240). Idet hun ber om at ringen blir reparert, ber hun nærmest om å bli voldtatt, mener han, og karakteriserer henne som en type kvinne som søker å få det slik hun vil ved en blanding av det hun anser som feminin sjarm og smiger av tjeneren ved å gjøre ham delaktig i en konspirasjon. McKinnell feller her dommer diktet ikke gir grunnlag for. At den stjålne ringen får en brist, taler sitt eget språk, og Bodvilds frykt antyder hvordan Volund har henne i sin makt. Volund lover å bøte bristen i gullet slik at hennes far vil synes det blir fagrere, hennes mor «mye bedre», og hun selv at sama hófi, «på samme vis» (26).22 Igjen en ladet tale, som med tanke på hans påfølgende overgrep kan synes som et truende signal. McKinnell beskriver det som «insincere reassurances» (2014: 240). I lys av vendingen mot slutten av diktet, kan det imidlertid også forstås som et løfte som til sjuende og sist vil vise seg å romme en innfrielse. Dette kommer vi tilbake til. Etter å ha skjenket henne øl så hun sovner i «sessen», og han dermed betr kunni, “bedre kunne», erklærer Volund at han nå har hevnet alt sitt sinne, alle ugjerningene uten én (27). Hvordan han så fullfører gjengjeldelsen, slik det i det følgende er uttrykt (28), er svært omdiskutert:

«Vel ek», kvað Volundr,«verða ek á fitjum
þeim er mik Níðaðarnámu rekkar».
Hlæjandi Volundrhófsk at lopti;
grátandi Bǫðvildrgekk ór eyju,
tregði fǫr friðilsok fǫður reiði.

Volund løfter seg leende opp i lufta og hevner på denne måten alle ugjerningene. Men hvordan? «Eg skal nok på føtene / stå att», sa Volund / «om Niduds sveinar / skar senene sund». / Leande Volund lyfte seg til vers / gråtande Bodvild / gjekk frå øya, / syrgde over elskaren som fór / og farens vreide.» Ødegård gir med denne gjendiktningen uttrykk for en forståelse som er akseptert av mange. Men jeg tror den rommer en misforståelse.

Tolkningsproblemet ligger i den første halvstrofen. Vi begynner med den andre verselinjen; verða ek á fitjum. Om vi forstår verða som en konjunktivform av vera, kan vi forstå det som et ønske om «å bli». Som vi ser, har Ødegård forstått det slik når han sier «Eg skal nok på føtene / stå att». Han har da holdt seg til den vanligste tolkningen av á fitjum som et uttrykk for at Volund her viser til sitt ønske om å komme seg «på føttene» igjen. Men også dette er omdiskutert. Fitjum kommer av fit og er også brukt om føtter på forskjellige dyr. Fordi Volund her er i ferd med å løfte seg opp i lufta, har enkelte derfor tenkt seg at ordet viser til en slags forvandling som gjør ham flyvedyktig: at føttene får svømmehud eller blir til noe vingelignende.23 Som von See et al. påpeker, kan det vanskelig forstås slik fordi det i tillegget, apposisjonen, vises til noe som Niduds menn tok fra ham. Og de tok verken fra ham svømmeføtter eller flyvehud; de skar over senene.

Å komme seg på føttene er dessuten ikke det samme som å heve seg opp i lufta. Føttene er vel snarere det som binder en til jorda. Spørsmålet er så om det finnes andre tolkningsmuligheter? Og det gjør det: Verða kan forstås som en nekting; a-en kan forstås som en nektingspartikkel. Det kan med andre ord tenkes at Volund her sier at han ikke vil stå på føttene. Men da må det han først sier, vel ek, også bety noe annet enn det de fleste mener. De fleste mener at vel i dette utsagnet er det samme som vårt adverb «vel», «godt», og at Volund her peker på sitt følgende ønske som noe «godt». Gering mener det må forstås som et elliptisk helbredelsesønske: «heil mir! möge ich wieder auf die füsse kommen!» (1931: 21). «Wohl mir», lyder forslaget fra von See et al. De slutter seg til denne tolkningen og ser strofen som en kombinasjon av klage og latter (2000: 226).

Men det finnes en annen mulighet dersom vi forstår e-en i vel som lang og ikke kort. (I håndskriftet er dette ikke forventet markert.) Vél ek blir noe helt annet. Som verbalform kan véla bety å «bevirke ved list», «lure» eller «lage», «stelle til», mens substantivet vél, som jeg har vært inne på, dermed kan bety både «list», «bedrag» og «kunst». Om vi forstår Volunds tale på denne måten, blir den mer interessant. Det vil imidlertid måtte bety at en i-lyd har falt bort; Véli ek, ville være det grammatikalsk korrekte, og for meg synes dette å være den beste forståelsen: at Volund skaper seg om og dermed også «bevirker ved list» eller «lurer». Ved en slik tolkning blir det en naturlig kontrast mellom det første utsagnet og det andre: at han skaper seg om betyr at han ikke blir på føttene. Og det han sier, stemmer med det han gjør; han løfter seg opp over bakken.

Slik jeg allerede har vært inne på, kan jeg ikke slutte meg til en forståelse av dette som noe som hører hans alvevesen til i bokstavelig, overnaturlig forstand, og dermed se konflikten som et eventyrmotiv der et menneske er stilt overfor et overlegent overnaturlig vesen. Dette er poesi og ikke eventyr, og Volunds alvekarakter må forstås billedlig. Om vi ser diktet som del av korpuset som en overordnet helhet, ser vi at det finnes forbindelseslinjer til andre dikt som også kan bidra til å kaste lys over det alveaktige. Som allerede nevnt, reagerer Volund i likhet med Frøy usedvanlig sterkt, og med samme innadvendte sorg, på savnet av den elskede. Ifølge omtalen i Grimnismål (5) har Frøy fått «Alvheim» i gave. Med andre ord ser vi her et underliggende «slektskap». Navngivningen i diktet Allvismål, som følger etter diktet om Volund, antyder dessuten at alvene synes å ha en spesiell sans for det skjønne. De kaller himmelen fagraræfr, «fager-tak» (12), sola fagrahvél, «fagerhjul» (16), skogen fagrlima, «fager-kvist» (28) og natta svefngaman, «søvn-glede» (30).24

Når jeg tolker Volunds alvekarakter billedlig, betyr det, som antydet, at jeg er uenig i konklusjonen til von See et al. når det gjelder diktets grunntanke: at kongen står for hybris fordi han utfordrer en overnaturlig makt. Om vi følger det videre forløpet, ser vi nemlig at en annen konflikt tegnes opp. Idet Volund hever seg leende opp i luften, går Bodvild gråtende fra øya, sørgende over sine brødre og sin fars sinne (28). Og når dronningen spør sin mann om han våker, gir han uttrykk for at han alltid våker, viljeløs (30). Deretter vender han seg mot sin «kunnige» kone, som var den som rådet ham til å skjære over Volunds sener og sette ham som fange på Sævarstad, og sier: kell mik í hǫfuð, / kǫld eru mér ráð þin, «jeg blir kald i hodet / dine råd er meg kalde» (30).25 Kongen markerer på denne måten en ny posisjon, mens dronningens «kunnighet» blir karakterisert mer som kynisme enn det vi forbinder med kyndighet. Idet diktet så tydelig viser at Volunds flukt er en flukt fra den menneskelige jordbundetheten, kan jeg heller ikke se noe grunnlag for at det kan tolkes som en initiering til et høyere nivå, slik Grimstad mener. Latteren er her snarere et uttrykk for et umenneskelig hovmod enn for noe spirituelt, og den antydede analogien til Odins transformasjon i Håvamål treffer ikke.26

Heller ikke Demokrits latter, som er gjenstand for diskusjon i den filosofiske brevromanen Corpus hippocratium, datert til omkring år 25 (jfr. Bale 1997: 39f.), kan ses som noe forsvar for Volund, selv om også Demokrits latter, som i denne sammenhengen blir forsvart, settes opp imot en annens tårer.27 Latteren blir i denne romanen forklart og forsvart som et middel som kan rense menneskeheten for dens galskap og begjær. Og nå kunne vi jo si at det nettopp er dette som også skjer i Volundkvadet; det er ved sin grusomme hevn Volund bevirker kongens «oppvåkning». Imidlertid mener jeg at eddadiktets fremstilling ikke legger opp til noe slikt forsvar av Volund. Snarere er intensjonen i diktet å vise sammenhengen mellom det ytre og det indre fangenskapet og peke på dets dramatiske konsekvenser.

Mye tyder på at kristendommens menneskeforståelse, med en større oppmerksomhet omkring det indre mennesket, er en underliggende forutsetning for diktets karaktertegninger. Kongen sier nemlig nå at han vil tale med Volund, og idet han tiltaler ham som vísi álfa, ber han om å få vite hva som har skjedd med sønnene (31). Volund svarer at kongen først må sverge, ved skip og skjold og sverd, at han ikke skal bli Volunds hustru, «min bruds» banemann (32). Det er naturlig å tenke seg at Volund her har sin forsvunne hustru i tankene, og vi overraskes derfor over at han etterpå legger til: «selv om vi hustru eier / som er kjent for deg / og barn eier innen hallen»,28 og dermed avslører at det er Bodvold han sikter til.

Mange har forundret seg over og kommentert på forskjellige måter dette at Volund nå kaller Bodvild både kone og brud. Jeg ser først og fremst et raffinement i hans tale. I første omgang ber han bare om beskyttelse, som om det var sin tapte Allvit det gjaldt. Så avslører han, overraskende, at det egentlig er kongens egen datter han nå ber om beskyttelse for. Deretter ber han kongen om å gå til smia hvor han kappet hodet av sønnene. Der vil kongen finne føttene under en fuktig sump (34). Han røper hele sin ugjerning, som dermed gjentas for oss, og avslutter med å fortelle at Bodvild er med barn (35).

Etter å ha hørt om Volunds grusomheter svarer kongen ved å karakterisere talen som den «sørgeligst tenkelige» (36). At diktet karakteriserer sitt eget språk gjennom personenes egen tale, er noe vi også kjenner igjen fra andre dikt i korpuset.29 Her tjener denne metapoetiske kommentaren også til å understreke det elegiske perspektivet. Kongen peker så på Volunds posisjon: erat svá maðr hár, «finnes ingen mann så høy», sier han (36) og peker på at ingen kan ta ham ned fra hans høye hest. Heller ikke finnes det noen som er så sterk at han kan skyte ham ned – der han svever oppe under skyen. På denne måten understreker kongen det umenneskelige i Volunds høye flukt. Etter denne talen gjentas det at Volund løftet seg leende i luften, mens kongen ble sittende ókátr, «uglad» igjen (37).

Kongen vender seg så til «Takkråd», sin «beste tjener», og ber ham om å hente Bodvild, som han nå omtaler som meyna bráhvítu, «brynhvit» og fagrvarið, «vakkert kledd» (38). Slik markeres det at han i sin sorg vender seg fra sitt tidligere hovmod. Farens blikk på datteren viser at han nå faktisk ser henne som fagrere. Kan hende betyr hans avsløring av dronningens råd som kalde, at også hun vil se med et annet blikk. Derom tier imidlertid diktet. Men Volunds løfte er delvis innfridd. Kongen spør nå datteren om det er sant at hun og Volund «satt sammen» på holmen (39). Hennes svar til faren er siste ord i diktet (40). Sant er det, Nidud / som deg er sagt: / satt jeg med Volund / sammen på holmen / en «ogurstund»/det skulle aldri hendt, sier hun før hun så avslutter: Ek vætr honom / (vinna)30 kunnak / ek vætr honom / vinna máttak. «Inkje eg makta / mot han, / inkje eg kunne / mot krafta hans», som det lyder i Ødegårds gjendiktning, gir et inntrykk av avmakten hun uttrykker.

Kan hende manglet Bodvild styrke til å motstå Volund, sier McKinnell, men med tanke på sorgen hun uttrykker, mener han det er lite sannsynlig at hun ville ha motstått ham også om hun hadde kunnet. Selv om det på ingen måte rettferdiggjør Volunds svik og brutale hevn, mener han Bodvild viser seg som upålitelig og både fysisk og psykisk kompromittert, (op.cit: 240). For en nøyaktig lesning, som er nødvendig for ikke å felle dommer diktet ikke gir grunnlag for, er det blant annet viktig å merke seg Bodvilds omtale av stunden de «satt sammen» som en ǫgurstund. Ødegårds oversettelse til «ørstutt stund» blir her mangelfull. Noen har forstått det som en «vellyststund», en forståelse som heller ikke dekker ordets fulle betydning. McKinnell viser til Ásgeir Blöndal Magnússon (1977), som ut fra lokale eksempler i moderne islandsk språk antyder en forbindelse med tidevannstider. Han mener dermed at ordet kan være et uttrykk for at Bodvild også bokstavelig talt, på grunn av høyt tidevann, var fanget på øya med Volund (op. cit.: 231).31 Om vi søker innad i korpuset, finner vi imidlertid en bedre forklaring. Ordet er et hapax legomenon, og det første leddet ǫgurr kommer av ordet agi, «age», «frykt». I diktet Hårbardsljod, et av de humoristiske diktene, bruker Tor ordet ǫgurr om sitt mannlige lem idet han uttrykker sin vegring mot å vade over sundet til den forkledde ferjemannen på den andre siden. Han vil nødig «væte det» (13). Mortensson-Egnund (1954) oversetter ǫgurstund med «dånerid» og lar Bodvild omtale det som hun sier «aldri skulle ha hendt», som «dåreverk». Kanskje kommer vi nærmere originalen om vi kaller det en «agestund». Når dette ordet legges i Bodvilds munn, er det nettopp for å uttrykke at hun har vært underlagt motstridende krefter som hun ikke har hatt muligheter for å kontrollere. I motsetning til dronningens kalde kunnighet uttrykker datteren at hun ikke kunne.

Slik jeg har antydet, kan det som her skjer, vise seg å bekrefte at Volunds tilsynelatende truende tale rommer løfter som blir innfridd. At det for Bodvild skal bli «på samme vis», slik Volund sier, kan bety at hun vil synes det samme som foreldrene, eller det er et løfte om at ringen skal bli hel, at den skal «sluttes». Når vi vet at Volund etterpå forgriper seg på henne, er det imidlertid vanskelig å forstå. Men kanskje må vi se Bodvilds avsluttende klage som en antydning om at i diktets univers er dette akseptert, uten at det betyr at motsetningene er forsonet.

III

Som prosainnledningen sier, handler Volundkvadet om hvordan den kunstferdige smeden blir tatt til fange av kong Nidud. Vi har sett at hans egen innestengte sorg over kjærlighetstapet gjør ham til et lett offer for kongens menn. Og på ett plan kan vi lese historien som et tragisk uttrykk for hvordan Volund blir fanget og umenneskeliggjort av sin egen innestengte sorg. Illusjonen om at hans hustru har vendt tilbake, gjør at han sovner på bjørneskinnet; det blir et leie hvor han bindes ved nødens lenker. Som fange blir han ikke bare frastjålet ringen som knytter ham til sin hustru, men også sitt sverd; symbolet på hans mannlige kraft. Dronningens ondsinnede beskrivelse av ham i strofe 17 karakteriserer ikke bare henne, den sier også noe om Volunds innestengte og truende raseri.

Hans hevn er, som jeg har vært inne på, av mange forstått som en rettferdig gjengjeldelse mot en grådig konges hybris, og hans flukt er av enkelte sett som en mytisk initiering: en transformasjon til en høyere spirituell sfære. Om vi skal snakke om hybris, mener jeg imidlertid, slik jeg har antydet, at den må tillegges Volund. Når han frigjør seg fra sitt fangenskap ved å lemleste barnekroppene og misbruke kongsdatteren, og etterpå hever seg opp i en umenneskelig høyhet, gjøres han i diktet til gjenstand ikke bare for klage, men også anklage. «Kvadet avslutter imidlertid ikke med hævnerens jubel, men med den voldtagne kvindes gjentagne suk», sier også Jon Helgason i sin omtale (1934: 36). Også McKinnel mener det han anser som diktets forsøk på å rettferdiggjøre Volunds flukt som naturlig og rettferdig, i motsetning til kvinnenes magi, som anses som skadelig og ond, ikke er helt «vellykket» og antyder at tiden for å se på Volund som en helt kanskje var forbi (op. cit.: 243).

Forløpets utvikling innebærer en vending som gjør at rollene byttes om: Volunds vél, hans høye flukt, blir ved denne vendingen kontrastert av menneskets naturlige jordbundne sårbarhet – uttrykt i kongens klage. Volund blir den ubarmhjertige og kyniske, mens kongen fremstår som den sårede og ydmyke. Ved sitt enkle, avsluttende spørsmål ber han datteren om å si hva som er sant. Og hun uttrykker ikke bare sin klage, men også en menneskelig overgivelse eller hengivenhet. Svaret er både klart og dunkelt og bekrefter at eddadiktet, som annen stor poesi, rommer en sannhetsgehalt som er kompleks.32

Både de døde guttekroppene og Bodvilds offer blir i diktet gjenstand for sorg. Ved sin måte å bruke tradisjonens stoff på har poeten valgt et elegisk perspektiv. Det er et gjenkjennelig trekk ved den kunstneriske skapelsen at oppmerksomheten, idet verket beveger seg mot en avslutning, ved en metarefleksjon som peker på kunstens pris, legger an et slikt perspektiv. Den kunstferdige smedens tragiske skjebne blir, som nevnt, gjenstand, ikke bare for klage, men også anklage. At kroppene omformes til smykker er Volunds hevn, men kan i symbolsk og grotesk forstand også tolkes som et uttrykk for kunstens pris; at driften til å skape noe som varer lenger enn livet, noe evigvarende, koster liv; at livet drepes for å gjøres evig. At Volunds vél ved Volunds egen tale blir gitt et forsonende «oppdrag», blir i diktet motsagt av en stemme som er sterkere: det klagende menneskets.

Om vi sammenligner med de foregående diktene i håndskriftet, ser vi at Volundkvadet representerer en vending fra humor til elegi. I Allvismål, som kommer etter Volundkvadet, finner vi også anstrøk av det elegiske. Dvergen Allvis, som ved sin navn røper sin allvitenhet, er i likhet med Volund det vi kan kalle eksepsjonell, eller et unntakstilfelle, og hans tilhold under en stein under jorda gir et inntrykk av noe trist. I navngivningen som utgjør hoveddelen av dette diktet, kan vi skimte et slektskap mellom alver og dverger.33 Sammen skaper disse to diktene en lukkende bevegelse som avslutter syklusen de elleve diktene danner. Også når det gjelder Allvismål, tror jeg imidlertid vi må legge den naturmytologiske tolkningen, og dermed forståelsen av forløpet som en bevegelse fra stein til stein, til side.

Mennesket utstyrt med vinger er et motiv vi også finner i vår moderne dikter Dag Solstads romankunst. I hans 17. roman, der vi møter igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten, kommer nemlig helt mot slutten av beretningen hans eget barnebarn svevende oppe i lufta i en hangglider. Og i motsetning til de stolte foreldrene, som kappes om å fryde seg over hvilke muligheter disse moderne vingene gir mennesket til å sveve over alle verdens metropoler, reagerer Bjørn Hansen med forferdelse. Også han står «uglad» nede på jorda når han ser det lille barneansiktet over seg.

Diktet er sitert etter Eddukvæði I i serien Íslenzk fornrit, ved Jónas Kristjánsson og Vésteinn Ólason, Reykjavik 2014.

Der ikke annet er sagt, står oversettelsene for min egen regning.

Litteratur

Adorno, Theodor W. 1998. Estestisk teori. Oslo. Gyldendal.

Bale, Kjersti. 1997. Om melankoli. Oslo. Pax Forlag.

Berg, Mai Elisabeth. 2001. Fra myte til poesi. Gudediktene i Den eldre Edda som litterær komposisjon. NTNU. Trondheim.

Biedermann, Hans. 1992. Symbolleksikon. Oslo. Cappelen.

Boer, Richard Constant. 1907. «Vølundarkviða». ANF 23, s. 113–142.

Bugge, Sophus. 1910. “Det oldnorske Kvad om Volund (Vǫlundar-kviða) og dets Forhold til engelske Sagn». ANF 5, s. 1–45.

Dronke, Peter. 1994. Verse with Prose from Petronius to Dante: The Art and Scope of the Mixed Form. Cambridge, Mass. Harvard University Press. https://doi.org/10.4159/harvard.9780674330481

Dronke, Ursula. 1997. The Poetic Edda, Volume II, Mythological Poems, Oxford. Clarendon Press. https://doi.org/10.2307/2903480

Gering, Hugo. 1931. Kommentar zu den Liedern der Edda. Zweite Häfte: Häldenlieder. Sijmons, B. Halle (Saale). Buchhandlung des Waisenhauses.

Grimstad, Kaaren. 1983. «The Revenge of Vǫlundr». Edda. A Collection of Essays. Red. Glendinning, R.J. og Bessason, H. Winnipeg, s. 187–209.

Heggstad, Leiv, Hødnebø, Finn, Simensen, Erik. 1993. Norrøn ordbok. Oslo. Samlaget.

Magnússon, Ásgeir Blöndal. 1977. «Um ögurstund». Sjötíu ritgerðir helgaðar Jokobi Benediktssyni, red. Jónas Kristjánsson og Einar G. Pétursson. Vol. I, s. 20–29. Reykjavik. Stofnun Árna Magnússonar á Íslandi.

Marold, Edith. 1998. «Runeneinscriften als Quelle zur Geschichte der Skaldendichtung». Runeninscriften als Quellen interdisziplinärer Forschung. Berlin. New York. Walter der Gruytier, s. 667694.

McKinnell, John. 2014. «Vǫlundarkviða: Origins and Interpretations». Essays on Eddic Poetry. Red. Kick, D. og Shafer, J. London. University of Toronto press, s. 221–249.

Solstad, Dag. 2009. 17. roman. Oslo. Forlaget Oktober.

Ødegård, Knut. 2013. Edda-dikt, Band III, Heltedikt. Oslo. Cappelen Damm.

Von See, Klaus, La Farge, Beatrice, Picard, Eve, Schulz, Katja. 2000. Kommentar zu den Liedern der Edda, Bd. 3, Götterlieder. Heidelberg. Universitätsverlag C. Winter.

1I tillegg til en takk til professor Erling Aadland, som har lest og gitt gode råd, vil jeg også takke professor emeritus Jan Ragnar Hagland for språklige råd.
2Denne tittelen er tilføyd etter senere papirhåndskrifter. I håndskriftet står det Frá Vǫlundi som tittel over det innledende prosastykket og Frá Vǫlundi ok Niðaði over første strofe.
3Knut Ødegård har i sin nye norske gjendiktning (2015) latt det stå som innledning til denne delen.
4For en oversikt over forskningshistorien, se von See et al: 2000, s. 82ff.
5McKinnel viser til en lignende implisitt forbindelse i den tyske fortellingen Friedrich von Schwaben fra 1300-tallet og antyder at dette kan bygge på en eldre tradisjon (2014: 234).
6Mer presist mener McKinnell at Yorkshire er et aktuelt område, og ser en datering til 900- eller tidlig 1000-tall som sannsynlig tilblivelsestid for opprinnelsen til den norrøne versjonen av diktet (2014: 221–233).
7Dette dreier seg om en forståelse av Volunds hevn som et forsøk på å overta Niduds dynastiske makt.
8Artikkelen bygger på analysen i min doktoravhandling (2001). På enkelte punkter har jeg kommet til nye og forhåpentligvis bedre tolkninger.
9Med tanke på ulvens rolle i ragnarokskildringen i Voluspå kan disse stedene ses som underliggende uhyggelige signaler.
10Den romerske filosofen Boethius (ca. 475–525), kjent for å gjøre filosofiske ideer tilgjengelige for et bredt publikum ved sine skrifter, benyttet seg i sitt mest kjente verk Filosofiens trøst også av en blanding av poesi og vers.
11Lind er tolket på ulike måter: både som ringer laget av lindetreet og som linnr, «orm», som er en kenning for «ring» (jfr. von See et al 2000: 153f). Jeg holder meg til den første ettersom det er kjent at basten til linden var særlig velegnet til å lage rep av, og fordi lind nest etter rose er den planten det ble laget flest sanger om i middelalderen (jfr. NIBIO). I Hårbardsljod (30) hører vi for øvrig også om en lindhvit kvinne. I det yngre håndskriftet A er dette imidlertid forandret til linhvit.
12Jfr. Biedermanns symbolleksikon.
13Legekunstens far Hippokrates skriver i sine aforismer at når tungsinn og frykt er langvarig, kalles tilstanden melankoli. Tilstanden ble av grekerne forstått som en funksjon av den sorte galle, en kroppsvæske, og den ble av Aristoteles ansett som et særtilfelle av den menneskelige natur, et trekk som preget begavede unntaksmennesker, deriblant poeter. Forbindelsen mellom eksepsjonalitet og melankoli, som blir trukket av Aristoteles, og som senere fikk et slikt gjennomslag i tradisjonen, har helter fra litteratur og myter som forelegg (jfr. Bale 1997: 25, 29).
14Vi finner flere elementer i korpuset med tilknytning til verbet nara, «gjøre trangt», «tette igjen».
15Vanligvis blir viljalauss forstått som «uten glede». Her må det være riktig å holde fast ved grunnbetydningen «viljeløs».
16Se von See et al 2000, s. 180ff for en oversikt over de ulike tolkningene.
17Gull var par eigi á Grana leiðu, tolkes dermed som en elliptisk sammenligning: «Gull var der ikke som på Granes veger» (jfr. von See et al. 2000: 180).
18Jónas Kristjánsson og Vésteinn Ólason har i sin utgave valgt denne løsningen.
19McKinnel mener dronningen i diktet som kunnig kvinne er tillagt en rolle som mer enn vis. Han antyder at i tråd med det vi vet om middelalderens syn på kvinnelig «seid», ligger det kan hende i dette en evne til magi: en slags analogi til å være fjǫlkunnig (op. cit.: 237f).
20I min egen dialekt finnes ordet bevart i verbalet å vøla, «reparere».
21Noen mener menja her må være er feilskriving for meina, et annet ord for ondskapen, og har rettet det.
22Her er det ulike tolkninger. Ødegård har mistolket når han mener dette betyr at Volund sier kongen skal bli fagrere, dronningen mye bedre og Bodvild selv på samme vis. Andre har sett det som et løfte om at hun, Bodvild skal bli fagrere.
23Uten å gå inn på noen diskusjon om hvordan, mener også McKinnell at Volund «is about to fly» (op.cit.: 229).
24Når vi ser på litteraturhistorien, er det åpenbart at alvene eller det alveaktige har inspirert mange diktere også i nyere tid, men på ulike måter. I Goethes dikt Erlkönig, der alvekongen i tråd med folketroen spiller rollen som den som varsler død, er det de mørke kreftene som betones. Alvehæren i Wergelands skuespill Den Constitutionelle representerer imidlertid poesien og de lyse tankene. Tolkiens alver er på sin side kjent for å være saktmodige, men er også begavede kunstnere. Snorre deler i sin poetikk alvene i to grupper: lysalver og mørkalver.
25Vi kjenner igjen dette motivet fra Loketretten (51) hvor Skade truer Loke med sine «kalde råd». At kvinner gir «kalde råd», er også kjent fra sagadiktningen.
26Grimstad sammenligner her Volunds flukt med Odins hengning i treet i Håvamål og antyder at begge motivene fremstiller en transformasjon til et høyere kultisk nivå. Uten at jeg her skal gå grundigere inn på motivet i Håvamål, vi jeg si at jeg heller ikke ser dette som noe initiasjonsrite (jfr. Berg 2001: 116f).
27Romanen presenterer en anekdote om Demokrits latter, som gjerne blir satt i forbindelse med Heraklits tårer i en topos kalt Demokritus ridens et Heraclitus flens, “den leende Demokrit og den gråtende Heraklit» (ibid).
28(þ)ótt vér kván eigim/þá er þér kunnið/eða jóð eigim/innan hallar.
29For eksempel Hårbardsljod.
30(vinna) står ikke i håndskriftet, men er tilføyd i papirhåndskrifter. Jónas Kristjánsson og Vésteinn Ólason har tatt det med. Selv om metriske hensyn taler for tilføyelsen, mener jeg andre hensyn taler mot. Når kunnak står alene får det mer semantisk vekt.
31McKinnell viser også til det gammelengelske ordet egor som på samme måte betyr «tide» eller «high tide» (ibid).
32Jfr. Adorno, som i Estetisk teori sier: «Slik framstår kunstens sannhetsgehalt som noe komplekst og ikke som kunstverkets abstrakte overbegrep» (1998: 233).
33Alvene kaller natta svevngaman, “drømmeglede», mens dvergenes navn er draumnjorun, ”drømmeføderske» (30).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon