Bidragene i denne boken har sitt utspring i en internasjonal konferanse om emnet i 2015 i Düsseldorf. Boken har 16 artikler, hvorav fire er skrevet av studenter som presenterer utdrag av sine masterarbeider. Tematisk sett favner antologien nokså vidt: Det fins bidrag om «krig og fred i den tyske vise fra 1600- og 1700-tallet», om visesang under den franske revolusjonen, om visesangen i den første verdenskrig, samt bidrag som tar for seg amerikanske protestviser fra 1960- og 70-tallet. De overordnete spørsmålene er i grunnen to, nemlig på den ene siden hvordan krig og fred uttrykkes i visene, og på den andre siden hva visene selv bidrar med til temaet.

I innledningen gjør utgiverne oppmerksom på at det ikke bare fins en «lengsel etter fred» (s. 9), men også en tradering av «kamp- og slagviser» («Kampf- und Schlachtlieder») som kan tolkes som en lengsel etter krig og kamp. Dette gjelder særlig den første verdenskrigen, der det er en kjent sak at mange hilste krigen velkommen, og at begeistringen over krigsutbruddet i begynnelsen var stor. Bea Klüsner påpeker i sitt bidrag hvordan visene ble brukt som propaganda, parodi og protest i krigsårene. Som utgiverne påpeker, er lengselen etter fred allerede godt forankret i de kristelige salmebøkene i Martin Luthers tid, og de nevner nettopp hans «Verleih uns Frieden gnädiglich» fra 1529 som et kjent eksempel på dette. I deres bidrag hevder de at visesang neppe kan oppfattes å stå utelukkende i fredens tjeneste, slik man kanskje kunne forvente. Pasifisme oppfatter de som et forholdsvis nytt fenomen som er vokst fram på grunn av de skrekkelige hendelsene i bl.a. to verdenskriger på 1900-tallet. Det kommer med all tydelighet fram gjennom nesten alle artiklene at visesang nokså lenge ikke har tjent fredens sak, tvert imot er det skremmende å se i hvilken grad visene nettopp ble brukt for å glorifisere vold og krig. Selv de kjente versene av Johann Gottfried Seume, «Wo man singet, lass dich ruhig nieder […] böse Menschen haben keine Lieder» – i det tyske språkområdet er disse blitt til ordtak – kan ikke bare tolkes som en oppfordring til glad allsang, siden Seume også inkluderer krigsviser, når han i en annen strofe sier at med visa griper mannen til sverd når han skal slåss for frihet. Utgiverne snakker om en generell uklarhet når det gjelder visetekster; de kan brukes til mye og mangt. Nettopp Luther er jo kjent for å bruke krigsmetaforer i sine viser og dikt, noe som førte til at ei vise som opprinnelig var tenkt å tjene reformasjonens sak («Ein feste Burg ist unser Gott») ble brukt i militær kontekst. (s.16)

Bidragene er spennende lesning, selv om de av og til er av rent formidlende art. For eksempel er Richard Nates bidrag «Verlorene Söhne. Krieg und Frieden in englischsprachigen Liedern der 1960er Jahre» og Didier Francforts artikkel «Krieg und Frieden in Liedern und Musikstücken des Ersten Weltkriegs» mest en presentasjon av materiale. Det forbauser litt at ikke flere forfattere har kommet med overveielser om hvordan man kunne tolke visesang ut fra en mer teoretisk tilnærmingsmåte. Det reflekteres sjelden over sjangerspørsmålet. Den eneste som gjør det er Frank Erik Pointner, i sitt bidrag om angloamerikanske protestviser innenfor rammen av Anti-Vietnam-bevegelsen (s. 219–237). Pointner gjør seg til talsmann for en lesning som fokuserer på de «musikalske, sosiale og performative synspunkter». (s. 222) Han holder også fast at man ikke skal analysere viser utelukkende som tekst. Det performative er minst like viktig, for ikke å snakke om visenes kontekst. Til tross for et slikt resonnement fortsetter også han sin artikkel uten å ha i mente tekstenes samspill med musikk. Alle forfatterne analyserer visene utelukkende som tekst, og har derfor også vanskelig for å forklare hvor den store virkningen som viser kan føre til, kommer fra. Ordene i viser er jo ikke bare et «speech symbol» men også et «sound symbol», slik forskere som Frith og andre har gjort oppmerksom på. At ordene synges, påvirker også måten tekstene er skrevet på. De tenderer til å være forholdsvis enkle, for at lytterne fort skal kunne synge med. Visene pleier jo ha en klar appellativ funksjon. Det er derfor litt lettvint å påstå, som Pointner gjør, at John Lennons «Give Peace a Chance» er triviell, uten å ta hensyn til visens performative aspekt som tidligere nevnt. Pointner skiller mellom viser med stor «kontekstavhengighet» og viser med svak «kontekstavhengighet», og han gjør seg til talsmann for de første. Derfor er han nokså kritisk overfor Peter Seegers «Where have all the flowers gone?». Det er nokså merkelig at han ikke prøver å forklare hvor den store virkningen som nettopp denne visen hadde, kommer fra. Det er litt synd at man ikke reflekterer over ordenes spesifikke funksjon i en vise. Den utelukkende litteraturvitenskapelige tilnærmingsmåten er kanskje også grunnen til at det finnes en del bombastiske formuleringer, for eksempel i Misia Sophia Doms artikkel om den østerrikske visesangeren Georg Danzer. Forfatteren er inne på den kommunikative situasjonen i en vise med tittelen «… Aber nicht ernst». Kommentaren virker som en parodi på selve litteraturvitenskapen, fordi Doms kommer med en fagsjargong som ikke riktig passer til Danzers enkle vers. Artikkelens tema er hvordan den kalde krigen tematiseres på Danzers plate «Menschliche Wärme». Doms artikkel utmerker seg forresten ved at hun tar for seg et nokså begrenset materiale som muliggjør at hun kan gå i dybden. Slik unngås det som ellers er en viss fare i boken, nemlig at bidragene tenderer til å bli historie- eller kulturhistorieskrivning. For norske eller skandinaviske lesere er kanskje den engelskspråklige artikkelen om Woody Guthrie, «Unionism + Anti-Nazism = Freedom, Woody Guthrie’s Formula for Victory in the Second World War» av John S. Parrington, særlig spennende. Forfatteren skriver om Guthries kamp mot fascisme og nazisme på bakgrunn av hans engasjement i «unionism».

Spennende er det også at noen bidrag fra studenter har kommet med, og det er bare å beklage at de artiklene ikke blir utdypet mer. Anna-Lena Heimerdinger tematiserer en sosialkritisk vise om den prøyssiske hæren «O König von Preussen: Sozialkritik aus soldatischer Perspektive». Her er det særlig spennende at visen ble sunget med en kjent melodi som opprinnelig tilhørte en prøyssisk «marsjvise» (Marschlied) som heter «Wir preussischen Husaren». Det vil si at vi har interessant nok med en slag omfunksjonalisering å gjøre. Sonja Scherle og Elizaveta Tereshina bidrar med en fin, men alt for kort analyse av den russiske visen «Den hellige krig». Etter at Tyskland angrep Russland, ble denne visen skrevet og komponert i løpet av noen få timer. Komponisten var den samme som også sto bak den sovjetiske hymne, Aleksander Aleksandrov. Komponisten mente for øvrig at en vise også kan være et våpen som kan treffe fienden (jf. s. 297). Det er som sagt bare å beklage at forfatterne nøyer seg med å presentere en svært kort gjennomgang av innholdet. Også Robin Frischkorn er inne på et spennende felt. Han bruker begrepet refunksjonalisering for å vise hva Richard Thompson, kjent bl.a. fra bandet «Fairport Convention», gjør med Phil Ochs «I Ain’t Marching Anymore» fra 1965. Denne visen tar stilling mot amerikanernes Vietnamkrig, og Richard Thompson setter visen inn i en ny kontekst. Nicolas Gaspers, som er den eneste som fokuserer på den umiddelbare samtiden, skriver om bandet Knorkator, et metal-band fra Berlin, og dets parodi på en «Heimatlied». Han understreker at humor og vitser vanligvis ikke kjennetegner visene som har krig og fred som tema (s. 311). Men det er nettopp det som utmerker bandet Knorkator, idet de iscenesetter en spenning mellom form og innhold. Visen «Blasmusik» er musikalsk sett en nokså typisk folkevise, men bandet lar den godmodige tonen kollidere med et nokså grotesk og satirisk innhold. Det hadde vært interessant om Nicolas Gaspers hadde utdypet denne spenningen mellom form og innhold, som jo er ganske betegnende for nettopp visesang.

Avslutningsvis kan det fastholdes at boken er omhyggelig redigert, og alle bidragene har en utførlig litteraturliste som motiverer til videre lesning. Noe som mangler, er et stikkordregister som kunne ha bidratt til å gjøre det lettere for leseren å orientere seg.