Innenfor lyrikkforskningen har spørsmålet om dikterisk form stått sentralt de siste to tiårene. I nordisk sammenheng har det eksempelvis materialisert seg i en rekke større interartielle studier, som ekfrasestudier og studiet av forholdet mellom lyrikk og musikk. Mange har også beskjeftiget seg med langdiktet og dets tekststrategier, en bestrebelse som nå har avstedkommet den første doktoravhandlingen innen feltet, nemlig Claus K. Madsens Det utstraktes poetik: Læsestrategier til det skandinaviske langdikt (2018). Men også det lyriske diktets form har stått sentralt, noe eksempelvis Atle Kittangs aller siste bok før han gikk bort, Poesiens hemmelege liv (2012), vitner om. Interessen for formspørsmål innenfor det nordiske området har naturligvis sammenheng med en intens konsentrasjon om form- og sjangerspørsmål i internasjonal forskning. I en større samleanmeldelse, med det betimelige spørsmål «A return to form?» (2008) som tittel, gjennomgår Derek Attridge en rekke slike studier, og det betydelige antall titler han nevner tilsier alene at svaret på spørsmålet må være et nokså rungende JA. Beskjedent nok nevner ikke Attridge i denne sammenheng sin egen innflytelsesrike The Singularity of Literature (2004), der også formspørsmål står sentralt. Siden den tid har han kommet med flere utgivelser som behandler formproblematikk og grunnleggende estetiske spørsmål, bl.a. The Craft of Poetry (sammen med Henry Staten, 2015) og The Work of Literature (2015). Attridge er altså en blant mange som har bestyrket denne (ny-)formalistiske tendensen innenfor lyrikkforskningen i senere år, og Jonathan Cullers Theory of the Lyric (2015) er kanskje den studien som har fått mest omtale internasjonalt innenfor samme interesseområde. Inn blant disse studiene kiler Marion Thains The Lyric Poem and Aestheticism. Forms of Modernity (2016) seg, skjønt hennes studie ikke først og fremst kun er formalt orientert, men har et mer overordnet lyrikkhistorisk siktemål. Imidlertid følger hun opp en problemstilling som er innskrevet i tittelen i hennes foregående utgivelse, antologien The Lyric Poem: Formations and Transformations (2013), der en rekke bidragsytere viser hvordan det lyriske diktet dannes og omdannes til ulike tider, det hele oppsummert i et etterord av før nevnte Culler.

Det er altså omdanningen av det lyriske diktet (som vitterlig var et veletablert begrep på 1800-tallet, slik Thain påviser) fra viktoriatiden til den tidligste modernisme, eksemplifisert med den tidlige Ezra Pound, som er Thains emne i The Lyric Poem and Aestheticism. Den estetiske skolen i engelsk lyrikk, hos Thain avgrenset til forfattere som etterfulgte Robert Browning og Alfred Lord Tennyson, fram til fin-de-siecle-tiden er studieobjektet, og formålet er å påvise at modernismen ikke representerte noe brudd, men snarere en fortsettelse av den i forskningen nokså fortiede forgjengergenerasjonen med poeter som Dante Gabriel Rosetti, A.C. Swinburne, Alice Meynell og Thomas Hardy. Innenfor et framherskende modernistisk paradigme har naturligvis etter-romantiske poeter som Tennyson og Browning fått kreditt; de «paved the way» for en mer objektivert lyrikk, jf. Ezra Pounds imagisme og T.S. Eliots objektive korrelat, med sine dramatiske monologer. Poeter som Rosetti og Swinburne ble imidlertid avskrevet; de var fortapt i et antikvarisk formspråk og dyrket avdankede gamle rim- og diktformer. I Thains lesning blir imidlertid disse poetenes dikt noe langt mer enn kunst-for-kunstens-egen-skyld, tomme rimerier og verbal klingklang: Også deres dikt er et tilsvar til moderniteten – om enn på annen måte enn deres modernisme-etterfølgere – og deres dikt er i seg selv en forutsetning for modernismen i Pounds innflytelsesrike tapning. Og det er Thains store fortjeneste at dette påvises på en overbevisende måte i denne studien.

Tre filosofiske grunnkonsepsjoner knyttet til tid, rom og subjektivitet danner basis for bokas hovedkomposisjon, og hver av disse får sine seks illustrerende kapitler, eller «case studies», som legger stein på stein etter hvert som byggverket reises og mer kunnskap etableres, og ulike måter å møte moderniteten på i det lyriske diktet kontekstualiseres og historiseres. Første hovedkapittel er utspent mellom Hegel og Benjamins tidsoppfatning, de befinner seg i hver sin kant av den periode som utforskes. Aller først utforsker Thain ulike metriske tilsvar til moderniteten, mer spesifikt: en annen måte å erfare tiden på, før det frie verset ble konvensjonalisert som det lyriske diktets viktigste ytre kjennetegn. Diktet er tidskunst, men en velkjent ambisjon i lyrikken er det å overskride verbalspråkets grunnvilkår: Diktet skal fange inn det (evige) øyeblikk som unndrar seg tidens gang – som det pregnante øyeblikk som billedkunstneren fanger inn i sitt romlig-baserte kunstverk. En slik hegeliansk tidsoppfatning vil uvegerlig måtte unnsies av en bestemt metrisk struktur som nettopp peker tiden ut som språklig grunnprinsipp. Hos Benjamin er det imidlertid slik at det fortidige berøres av det nåtidige, mot den hegelske dikotomi mellom tidsfløde og stanset tid unndratt tidens gang. Med grundig tekstlesning av Rossettis tekster og ikke minst av hvordan han bearbeider sine utkast, påviser Thain hvordan en tidsoppfatning i stadig endring får sine dikteriske konsekvenser i form av endringer, justeringer og eksperimentering med rytmisk og metrisk struktur. Man kan således lett forstå at periodens forfattere hyppig skrev ekfraser og at det er nærliggende å gripe til ekfrasen som studieobjekt. Om en av Rosettis sonetter, konkluderer Thain med at «this sonnet seeks no eternal moment out of body and out of time, but inhabitation of history through a shared physical sensation». Altså: fra øyeblikk unndratt tidens gang til innskriving i historisk tid. Og som Thain legger opp til i sin struktur: Tidsproblematikken aktualiseres på nytt i tredje hoveddel, med subjektivitet som tema.

Den teoretiske rammen for andre hoveddel dannes av John Stuart Mill og Maurice Merleau-Pontys teorier: på den ene siden Mill som så faren for solipsisme i det lyriske diktet, på den annen det lyriske diktets tendens til å appellere til øyet (via boksiden) i Merleau-Pontys fenomenologi – med påfølgende svekkelse av diktet som ørekunst. Thain adresserer denne problematikken via taktilitet, eller som hun sier, en «extended conception of tactility». I en kultur og i en periode der skrift- og boklyrikken blir stadig mer sentral bestyrkes okularsentrismen, mens den språklige materialitet, det lydlige, svekkes og dermed også diktets veksling (audielt) mellom lyd og stillhet. Poeten Alice Meynell møter denne problematikken, eksempelvis i diktet «To Silence», med å skape «blank space» som diktets stillhet, hvilket jo senere blir noe av en konvensjon i det modernistiske diktet. «Blank space» skaper skrift som sin motsetning og dermed lyrisk form. Dertil skaper diktets stemme, dets apostrofering, et nærvær som også gir form til diktet. Altså: I den estetiske skolen blir det lyriske diktet en sjanger som assosieres med noe annet enn det audielle, musikk og sang.

Ytterpunktene i bokas siste hoveddel er Swinburne og den tidlige Ezra Pounds hybridiserende eksperimenter. Gjennom årtier – for ikke å si århundrer – etableres brede og omforente forståelser ofte på tvers av språkgrenser for hva et lyrisk dikt er. Slike forståelser ligger som veltrådte landeveger som poeten konvensjonelt kan følge samtidig som han har frihet og mulighet til å velge «the one less travelled» (for å låne en velkjent verselinje). Ett aspekt ved dette er det sosiale og det personlige, et annet er den lyriske subjektivitetens performativitet og lek med framtoningsformer; en kjent sentens fra dekadensen tilsier jo at det er livet som etterligner kunsten, ikke omvendt! Med modernismen – og også i det som engelskmennene kaller Georgian Poetry der de tradisjonelle strofeformer og metriske strukturer lever videre – ble imidlertid denne nærmest postmoderne subjektivitet tonet kraftig ned. En modernismens «founding father» som Pound var naturligvis ikke spesielt begeistret for det lyriske diktet, men likevel konsoliderte all poesi seg «under the banner of ‘lyric’» i den tidlige modernismen, og bestyrket seg ytterligere gjennom århundret. Det modernistiske diktet representerte altså ikke noe brudd med, men en fortsettelse og en videreutvikling av tendenser i den forutgående perioden.

The Lyric Poem and Aestheticism. Forms of Modernity er et etterrettelig og innovativt akademisk arbeid på høyt faglig nivå, med observans for så vel kontekstuelle forhold som tekstlig detaljnivå. Det ville imidlertid ha vært et enda mer solid arbeid om dikteksemplene hadde vært flere. Noen vil kanskje stusse litt over at Thomas Hardys dikt trekkes inn i denne sammenhengen. Skulle man tenke ad litt uvante baner for den estetiske skolen, kunne man saktens se for seg at Gerald Manley Hopkins’ forfatterskap ble trukket inn i diskusjonen. Som lyrisk forminnovatør i spennet mellom tid og rom, lyd og bilde er han særs interessant som en av denne periodens tydeligste forløpere for modernismen. Om noen ville skrive en monografi om disse aspektene ved Hopkins’ diktning, kan man iallfall la seg inspirere av Marion Thains studie hva gjelder tenke- og arbeidsmåter.