1

I disse dager er det slett ikke uvanlig å høre og lese uttrykk som «poetisk tenkning», eller mer diskursivt at «diktningen har kognitive aspekter», eller at den «inneholder sine egne tolkningsanvisninger» o.l. Jeg har selv beklageligvis bidratt til dette, for undertittelen på min doktoravhandling (fra 1992) lyder: «Poetisk tenkning i Rolf Jacobsens lyrikk». Når jeg sier «beklageligvis», så henger det naturligvis sammen med at selv ikke i våre små miljøer kan vi forvente at det finnes noen omforent oppfatning av hva tenkning er.

Jeg tror at jeg den gang gjorde ganske godt rede for hva «poetisk tenkning» skulle bety, selv om jeg ikke lenger husker det så godt. Det betyr uansett lite; det som nå betyr mer for meg, det som nå nesten er det eneste som betyr noe for meg, er at jeg ikke lenger tåler ord som «poetisk» og «poesi». Hvorfor ikke? Formodentlig fordi disse ordene har fått samme kultursmiskende konnotasjon som litt tidligere ble ord som «tekst», «tekstlig» og det grufulle «tekstuell» til del. Alle disse ordene forsøker jeg nå å unngå; og kan jeg ikke unngå dem, gir jeg dem mer presiserte betydninger enn den kultursmiskende konnotasjonen ser seg tjent med; for slike forfallsfenomener lever best når de får bade i det vage og upresise. Det er min klare oppfatning at kunst, og forskning og undervisning også, må skjermes fra en kultur som blir stadig mer uutholdelig.

2

Det er mer enn sannsynlig at jeg den gang under arbeidet med doktoravhandlingen, fant belegg hos Heidegger for å danne uttrykket «poetisk tenkning»; for den sene Heideggers språkundersøkelser – ikke minst slik de kommer til uttrykk i boken Unterwegs zur Sprache (Heidegger [1959]) – er sterkt preget av tenkningens møte med diktningen. I kapitlet «Das Wesen der Sprache», «Språkets vesen» (fra nevnte bok), som inneholder en aldeles benådet analyse av Stefan Georges dikt «Das Wort», kan vi f.eks. lese følgende: «Doch was sage ich? Wird in einem Gedicht auch noch gedacht? Allerdings, in einem Gedicht von solchem Rang wird gedacht, und zwar ohne Wissenschaft, ohne Philosophie» (Heidegger [1959], 164).

Så langt jeg kan overskue det nå, er dette et av de første stedene hvor vi kan finne belegg for et uttrykk som «poetisk tenkning», et uttrykk som i dag nærmest er blitt dagligdags – i alle fall i våre små grupper, noe som i seg selv må sies å være en ny hermeneutisk giv etter den formalistiske litteraturteoriens sammenbrudd. Heidegger bruker selvsagt aldri uttrykket «poetisk tenkning»; og heller ikke «lyrisk tenkning»; jeg tror ikke engang han skriver «dikterisk tenkning» (men dette har jeg ikke hatt tid til å etterforske detaljert). Han er ikke desto mindre ofte svært nær ved å skrive det, og han skriver hele tiden frem uttrykk og setninger som peker i denne retning.

«Dikterisk tenkning» er et godt uttrykk, men lider av en brist, som vi også ser utspille seg i Heideggers diktanalyser, nemlig at han ikke gjør forskjell på dikteren og diktjeget eller diktet, noe vi som er litteraturfaglige, nærmest er programmert til alltid å ha klart for oss som en grunnforskjell. For uten denne og andre slike forskjeller vil hele litteraturfagligheten bryte sammen, noe vi selvsagt ikke kan forvente at Heidegger noen gang skulle ha bekymret seg for.

«Dikterisk tenkning» klinger best, men er altså beheftet med den skavank at det fort leder oss i retning av dikteren, og gitt det skjøre faglige nivået her til lands, som er å ligne med en tynn oljehinne på en dyp sølepytt, så er det alltid en fare for at noen, eller mange, derfra fort vil ledes i retning av den faktiske forfatter- eller dikterpersonen. Med dette mener jeg naturligvis ikke å antyde at faktiske forfattermennesker ikke tenker (skjønt av og til kan man kjenne seg berettiget til å lure på det også); men jeg mener å si at det ikke er deres faktiske tenkning fagpersoner er opptatt av; vi er med uttrykk som «lyrisk» eller «dikterisk» tenkning ikke ute etter hva de faktiske forfatterpersonene eventuelt skulle ha tenkt, men hva slags tenkning som møter oss når vi – som lesere – innlater oss på diktning, på det de har skrevet.

Konklusjonen på disse terminologiske overveielser er at jeg foretrekker uttrykket «lyrisk tenkning» for å sette ord på den formen for tenkning vi måtte mene vi finner i møtet med lyrikk. Svakheten ved dette uttrykket er naturligvis at det krever tilsvarende termer for de andre sjangrene: «episk tenkning», «dramatisk tenkning» og «essayistisk tenkning». Fordelen ved «poetisk tenkning» er omvendt at uttrykket kan favne om slike forhold uavhengig av form og sjanger. Likevel, det får våge seg, for som sagt, jeg tåler ikke lenger ord som «poesi» og «poetisk» – av grunner som rett nok ligger litt i utkanten av saksforholdet, men som på en kulturfarlig måte likevel truer med å blande seg inn og utrette stor skade.

Alle skavanker ved de foreslåtte termene forsvinner, sammen med termene selv, så snart vi minnes Platons ord om musisk tenkning, en kunstnerisk og inspirert tenkning som favner om alle språklige sjangrer og også alle andre kunstarter.1

3

Gangen i det nevnte kapitlet i Underveis til språket, altså «Språkets vesen», er å utsette seg for en erfaring med språket, ved at en dikterisk erfaring gjøres til en tenkerisk erfaring. Mot slutten topper det hele seg på to usedvanlige måter:

Først omformulerer Heidegger tittelen, «Das Wesen der Sprache» til noe som for oss ser ut som en kiasme: «Das Wesen der Sprache: Die Sprache des Wesens» (Heidegger [1959], 200). En kiasme er det også, ytre sett, men vi må ta det forbehold at i kiasmens to ledd har ikke ordet «vesen» samme betydning; i første ledd betyr det (metafysisk) essens; i andre ledd betyr det (postmetafysisk) anti-essensialistisk vesen – i verbisk forstand: det som ʻer’er’, skjer og virker på en ikke-substansiell måte.

Dette poenget er viktig også for «musisk tenkning». For i den grad en slik tenkning finnes, så kan den ikke være en tenkning som munner ut i substansielle eller idealistiske konsepter og ideer, som i neste omgang kan plasseres i et intelligibelt overspråklig rike. Var den nemlig en slik tenkning, ville den ikke på noen avgjørende måte skille seg fra alminnelig og gjennomsnittlig faglig og vitenskapelig tenkning. Det er derfor all grunn til å ta Heideggers forvandling av vesenstanken på alvor, for den er, i motsetning til det meste som ellers finnes av tenkende filosofi, i stand til å få kontakt med det vi måtte mene skjuler seg i uttrykk som «musisk tenkning». Med andre ord: Det vi skulle mene rommes i et uttrykk som «musisk tenkning», kan ikke uten videre settes i forbindelse med det kognitive eller med erkjennelse; for all erkjennelse er totalt avhengig av et metafysisk erkjennelsesskjema, forholdet mellom det erkjennende subjekt og det erkjente objekt.

4

Det neste overraskende spranget Heidegger foretar i nevnte kapittel, er å sitere og utlegge – i en kontekst preget av verdensfirfoldet, das Geviert – de berømte Hölderlin-ordene (fra elegien «Brot und Wein»): «Nun, nun müssen dafür Worte, wie Blumen, entstehn» (Heidegger [1959], 206). Disse ordene er ofte blitt sitert av nykritisk, og også post-nykritisk, romantikkforakt, som sier at vi i romantisk lyrikk gang på gang presenteres for organismebilder som gir uttrykk for at romantisk lyrikk fremstiller dikt som organismer, eller i det minste i analogi med slike. Og dette blir så i en moderne – og av og til også modernistisk – selvforherligelse som vi i dag neppe kjenner oss igjen i, kanskje fordi det organiske og økologiske igjen har fått høynet status, gjort til slående belegg for at romantikken er et latterlig og heldigvis tilbakelagt åndsstadium.

Det er flere grunner til at dette inntrykket festet seg, ikke minst to som har med Kant å gjøre: For det første er Kants estetikk innføyd i en overordnet teleologisk problemstilling, og alle forstår at når vi taler om organismer, så er det ikke bortkastet å tenke teleologisk; og for det andre at Kant så sterkt fremhever det skapende geniets naturlighet, for ikke like godt å si: naturtilhørighet – en tanke som for øvrig går tilbake til Platon og for så vidt hele den greske oppfatningen av menneskelig talent og gaverikdom.

Det er verdt å merke seg at Heidegger ikke tyr til noen lettvint litteraturfaglig etikettering av de siterte Hölderlin-ordene. Å kalle dem en metafor eller en simile, er for Heidegger tvert imot nettopp hva vi bør unngå: «Wir blieben in der Metaphysik hängen, wollten wir dieses Nennen Hölderlins in der Wendung «Worte, wie Blumen» für eine Metapher halten» (Heidegger [1959], 207), og det sier han samtidig som tropens grunntrekk holdes frem for oss: «in der Wendung…». Er vi i stand til å fatte rekkevidden av en slik vegring mot en metafysisk metaspråklig etikettering?

5

Hvis Heidegger har rett i at alle slike litteraturfaglige øvelser som å sette merkelapp på språklige troper og figurer, noe vi kjenner så altfor godt til, ikke bare fra vårt eget virke, men enda mer fra studenters ofte nesten mekanistiske fremgangsmåte på dette punkt, hvis Heidegger har rett i at slikt er uttrykk for en metafysisk tankegang; så står vi overfor uante problemer med å legitimere litteraturfagligheten uten å falle tilbake i en metafysikk vi kanskje trodde vi hadde forlatt.

Mens retorikken, og dens nesten manieristisk detaljerte arkiv over betegnelser på språklige vendinger, ofte har virket fornyende på litteraturfaglig teoretisering – først og fremst i tider hvor det innses at litteratur realontologisk ikke består av noe annet enn språk, så kan det altså se ut til at Heidegger er i stand til å levere et slag mot retorikken, som igjen vil kunne sette den på sidelinjen og redusere den til en nesten barnslig aktivitet, liksom Kant og Hegel i sin tid gjorde noe tilsvarende.

Dette er imidlertid mest sannsynlig en forhastet dom og en unødvendig bekymring, for det Heidegger først og fremst mener, tror jeg, er to forhold; det første mindre alvorlig, men beklemmende nok; det andre mer alvorlig, men ikke truende for retorikken som litteraturfaglig metaspråk.

Det første først: At betegnelser på språklige vendinger i seg selv ikke sier noe som helst, vet vi godt nok: Å bare kalle et uttrykk for en metafor, har aldri brakt oss stort lenger enn til å innse at vi er i stand til å kalle en spade en skyffel. Slik virksomhet kan sidestilles med et positivistisk klassifiseringsarbeid, som ofte nok kan være en viktig forutsetning for et problemarbeid som setter inn etterpå, men i seg selv er slik klassifisering lite verdt. Å si at «ord, som blomster» er en simile, eller en simile fundert på en metafor, er – må vi vedgå – ingen vinning for forståelsen. Det er først når vi spør: Hvorfor akkurat denne similen, hva sier similen oss? at vi kan begynne å forstå de dikteriske ordene.

Det andre forholdet Heidegger synes å røre ved, er mer alvorlig. Språk er noe omfattende, noe vi ikke kan tre ut av – i alle fall ikke når vi taler, skriver eller forsøker å tenke over språket. Dette er en selvinnlysende sannhet. Like selvinnlysende er det at vi kan undersøke språklige elementer: isolere dem, betrakte dem, analysere dem – kort sagt: utforske dem – som objektive forekomster. Dette er vi fortrolig med, også i litteraturfagligheten, og enda mer med at det er noe slikt som foregår i de lingvistiske fagene.

Når vi undersøker språkelementer på dette vis, studerer vi dem som objektiverte, faktiske forekomster; og vi undersøker dem med – vel – språket, men ikke det samme språket som vi altså undersøker. Vi kler på språket som undersøkes, et metaspråk; vi bedriver en vitenskapelighet som har alle sine forutsetninger i metafysikken. I neste omgang kan vi utsette metaspråket for samme type undersøkelse, med et super- eller hyper-metaspråk, men vi kan på dette vis aldri tre ut av subjekt–objekt-forholdet, og må vedgå at det i slike undersøkelser hele tiden er noe språklig vi ikke får undersøkt. Det er hele tiden et språk i virksomhet som trekker seg unna denne formen for undersøkelse.

Vi kommer aldri til det punkt hvor vi kan si at nå har vi objektivert hele språket, alt språk som er, var og vil bli. Vi må derfor trekke den konsekvens at hele språket ikke kan gjøres til gjenstand for objektivering. Det kan innvendes at et uttrykk som «hele språket» er et idealistisk begrep, en kantiansk fornuftsidé, som det ikke kan finnes noen anskuelse for. Men innvendingen mister mye av sin kraft når vi tenker et uttrykk som «hele språket», og andre uttrykk som «alt språk» eller «språket som sådant», i heideggersk verbisk retning: nemlig det språket som trekker seg unna når språk kommer til syne, f.eks. som objektiverte språkstørrelser vi kan klassifisere og etikettere.

6

Dette er hovedmomentet i Heideggers språktenkning. Språkets vesen – i ikke-essensialistisk forstand – er det som gir språk, som lar manifestert språk – som tale, sang eller skrift – komme til orde og til syne. Heidegger har flere navn på dette, han snakker om pek, vink, geberde, rop, til-tale og «Sagen» – sigelse eller sagn, om vi skal forsøke oss med en oversettelse. Men dette er ikke alt, for hovedutfordringen ved Heideggers språktenkning, og det som gjør den i stand til å velte den tusenårige konsepsjonen av språket som tegnsystem, som metafysisk talt er en konsepsjon av et forhold mellom en betegnelse og noe betegnet, er at han holder språkets anti-essensialistiske vesen for selv ikke å kunne være noe språklig.

Denne tanken utfordrer på to måter. Først ved at den sier oss så klart som vi måtte ønske det, at vi aldri vil kunne komme i berøring med språkets vesen ved å bedrive stadig mer manierte metaspråklige øvelser. Dernest ved å utfordre oss til å innse at i den grad språket overhodet er noe som helst, fremfor å være den rene og skjære intethet, så er det ikke bare relatert til, men dypt og inngående vokst sammen med verden; og dette er da også bakgrunnen for at han avrunder det nevnte kapitlet i Underveis… med å gå inn på spillet i verdensfirfoldet.

Det skal kort bemerkes at verden hos Heidegger verken er å oppfatte som det sekulære verdensbegrepet, universum, eller det teologiske mundus, og heller ikke som kosmos, helheten av det (nær)værende; men i en fjerde og mer grunnleggende betydning, som krysset mellom himmel og jord, de dødelige og de udødelige.

7

Det er på tide å forsøke å få et gjenhør med havet. Jeg tenker på Rolf Jacobsens korte dikt «Hyss – -» (fra Headlines, 1969), som dere ser her:

Hyss sier havet

Hyss sier den lille bølgen ved stranden – hyss

ikke så voldsomme, ikke

så stolte ikke

så bemerkelsesverdige.

Hyss

sier bølgekammene som

flokker seg om forbergene

strandbrenningene. Hyss

sier de til menneskene

det er vår jord

vår evighet.

Jacobsen 1990, 216

Min omtale av diktet den gang for lenge siden var kortfattet, og sentrert rundt termen prosopopeia; for det er «havet» og «den lille bølgen», «bølgekammene» og «strandbrenningene» (og de tre sistnevnte kan sies å være synekdoker for havet) som her gis stemme og sier det meste av det som sies i diktet – også nøkkelordet «hyss», som i disse få linjene opptrer fem ganger, i tillegg til å utgjøre tittelen.

Men talen er vel å merke referert, noe anføringsordene («sier havet», «sier den lille bølgen» osv.) klargjør, og den er situert: «den lille bølgen ved stranden», «sier bølgekammene som/ flokker seg om forbergene», «sier de til menneskene».

Det er altså to taler i diktet: havets og diktets; og havets tale er referert, noe som angir at prosopopeia-en også er en antropomorfisme, ettersom havets tale fremstår som fortolket av diktet, eller om en vil: det ikke-manifesterte diktjeget, noe som aller tydeligst kommer frem i uttrykket «sier de til menneskene».

Det er denne fortolkningen, som vel må sies å være frembrakt av en avlytting av lydene som oppstår når havets bølger kastes opp av vinden og ruller klaskende frem over havflaten, og enda mer av deres sammenstøt med landets ytterkanter, forbergene og stranden, som samler seg i ordet «hyss», som også er en ganske så klar antropomorfisme. «Hyss» er nemlig noe mennesker sier til mennesker, når vi vil at de skal komme til ro, tie stille, slutte å mase eller – nettopp – lytte.

En fordobling altså: Diktet avlytter naturens lyder, fortolker dem og hører at de sier «hyss», som normalt er en befaling, eller mildere: en formaning, en oppfordring, om å lytte. Kort sagt: Diktet lytter og hører at det sies: lytt. Vi kan kanskje si at denne fordobling bare er en forsterkning: Lytt mer, ikke slutt å lytte, for her sies det noe det er viktig å høre. Eller vi kan si at avlyttingen er en sirkelbevegelse der det lyttes, og det som høres, er oppfordringen om mer lytting, en hermeneutisk sirkel, en sirklende bevegelse – motivisk samstemt med de rullende vannmassene.

8

En fortolkning som bare går ut på å finne en mer eller mindre klar og entydig mening, et budskap, er som regel ikke nok – i alle fall ikke når vi står overfor det Gadamer kaller eminente tekster. Budskapet i diktet kan imidlertid sies å være klart nok, i alle fall på ett (kanskje overflatisk) nivå: Naturen, representert ved havet, klodens desidert største del, sier til oss, som bebor den mindre delen og herjer med hele kloden, at vi skal bygge ned vårt overmot («ikke/ så stolte ikke/ så bemerkelsesverdige») og dempe vår anvendelse av den naturbeherskende fornuft: «ikke så voldsomme», den instrumentelle tenkning, teknikken, industrien osv. – som kulminerer i den naturødeleggelse Jacobsen, som var miljøforkjemper og økolog 60 år før de aller fleste andre ble det, advarer mot i så mange dikt.

Vi kommer altså ikke langt med å kalle diktets tale for prosopopeia, og heller ikke mye lenger når vi hører at det er en kraftig antropomorfisme innfelt i havets tale til oss. Kanskje vi kommer litt lenger ved å se nærmere på tittelordet.

Som sagt, sier ordet «hyss» noe menneskelig til mennesker: Slutt å bråke, ti stille, lytt. Tre komponenter kan utskilles i ordets hortative og imperative modus: et ønske om ro, en befaling om slutte å bråke og herje og en anmodning, en henstilling, om å lytte. Akkurat hvor grensene går mellom disse modale avskygninger er ikke godt å si, men samlet sett er det ikke vanskelig å høre at vi her både advares og oppfordres; det både ønskes og kreves noe av oss.

«Hyss» er i sterk grad et lydhermende ord, altså et motivert og ikke et arbitrært tegn. Svært mange ord, og trolig langt flere enn vi normalt er villig til å vedgå, er lydhermende, eller har i det minste en hermende, mimetisk eller fysisk komponent. Det er nok å minne om ord som «klang» og «drønn», ord som – i det minste et stykke på vei – er hva de betegner. Men så vil noen kloke hoder, som f.eks. Paul de Man, ha det til at det ikke er forholdet mellom tingen og tegnet, bare forholdet mellom tingen og signifikanten, dvs. uttrykket, som er motivert:

It is a rhetorical rather than an aesthetic function of language, an identifiable trope (paronomasis) that operates on the level of the signifier and contains no responsible pronoucements on the nature of the world – despite its powerful potential to create the opposite illusion. The phenomenality of the signifier, as sound, is unquestionably involved in the correspondence between the name and the thing named, but the link, the relationship between word and thing, is not phenomenal but conventional.

de Man 1986, 10

Det er en sinnrik innvending som for vårt eksempel kan arte seg slik: Signifikanten /hyss/ – det talte, hviskede eller fremhveste muntlige uttrykket i sterkere grad enn det skriftlige – mimer åpenbart de lydene som tilhører imperative eller hortative taler eller utsagn hvor ordet «hyss» forekommer, dvs. de mimer hvislelydene når noen sier «hyss». Men innholdet, signifikatet, som svarer til /hyss/, f.eks. //ti stille!//, //vær rolige// eller //lytt nå til hva jeg sier// mimes ikke av signifikanten /hyss/, slik at forholdet mellom tegnet som helhet og det som det betegner, er like arbitrært som i alle andre tegn.

Det er med andre ord referenten, det tredje hjørnet i Saussures trekant, som her brukes som brekkstang for å demotivere onomatopoietiske tegn. Holder det? Og hva sier dette for forståelsen av diktet?

9

At det muntlige uttrykket /hyss/ mimer hvislelydene når menneskene sier og mener «hyss», er utvilsomt. Det er gjennom en antropomorfisert fortolkning også rimelig å si at samme uttrykk mimer klaske-, bruse-, skvalpe- og fosse-lydene som oppstår når bølger slår mot land. Men hva betyr «hyss»? Vi har hørt hvordan Paul de Man kan komme til å si at det betyr noe helt annet enn det sier; det betyr f. eks. ʻlytt’, og ʻlytt’ er ikke (helt) det samme som ʻhyss’. Han sier altså at tegnets forhold til saken er arbitrært, selv om uttrykket er motivert. Har han rett? Gjør han seg ikke her skyldig i å blande sammen betydning og mening, tegnets signifikat og tegnets referent?

Jo, det er nettopp hva han gjør. Skulle vi tenke på hans måte, vil det overhodet aldri kunne være tale om motiverte tegn, for mening befinner seg – noe Saussures trekant illustrerer ved å kalle det referent – på et annet plan i forståelsen enn betydning, dvs. signifikat. Ethvert tegn har med nødvendighet både uttrykk og innhold, og innholdet kalles altså betydning. Men betydning er ikke det samme som mening. Betydning er et semiotisk begrep, mening et hermeneutisk begrep.

* * *

La oss igjen se på diktet: Det avlytter lyden av bølger og brenning, og fortolker den som en tale, som «hyss». Har diktet dermed gjort betydning til mening? Nei, først har det bare gitt betydning til betydningsløse lyder, for «hyss» er et tegn med både uttrykk og betydning, et tegn som har betydningen i sitt uttrykk. Diktet må så fortolke denne betydningen for å gi den mening; og det skjer: «ikke så voldsomme, ikke/ så bemerkelsesverdige» osv. Og mot slutten øker fortolkningen av betydning til mer og mer mening: «det er vår jord/ vår evighet.»

Slik slutter diktet. Det har gitt stemme til havet og bølgene, det har fortolket stemmen til tale og har videre gitt denne tale en mening som går utover den mening som normalt ligger i «hyss», nemlig «ti stille», «vær rolige», «lytt», en mening som kanskje ligger så tett opp til betydningen at vi kan si at den er en kontekstuelt ledsagende betydning til det lydhermende ordet «hyss». Diktet går lenger i sin fortolkning av betydning og gir havets tale endatil to emfatiske uthevelser, som må kunne sies å være vel tilpasset den hortative og imperative modusen: vår jord/ vår evighet.

Det som kan forbause ved emfasene er betydningen av ʻeiendomsrett’. Havet synes å advare oss mot å ta, rane til oss, gjøre til vårt, noe som ikke er vårt, samtidig som det pukker på sin egen eiendomsrett. Men dette er nok en altfor firkantet forståelse, for vi må se hva «vår» knytter seg til, nemlig «jord» og «evighet». «Jord» er neppe å forstå som landjord, snarere som jordklode, aller helst som det jordlige som er underlaget for vår tilværelse på jordskorpen; «evighet» er derimot et overraskende sluttord – i alle fall om man skulle ville lese diktet i overveiende økologisk retning. For økologien er sekulær; evighet er ikke noe vi forbinder med klima og miljø, selv om vi kan bli påført alle slags assosiasjoner når vi lytter til klimaprofetene.

10

«Evighet» er et ord som overskrider det sekulære og også det naturbeskrivende og naturfortolkende. Det er kanskje på sin plass å hente inn Heideggers Geviert, firfoldet, for å avrunde tilegnelsen. «Jord» er en vag, geografisk og astronomisk betegnelse; men som både vårt og havets underlag, det som bærer oss oppe og som vi står og trår på, er jord mer enn som så: Jord er det dype og skjulte vi henter både våre ressurser og våre intellektuelle krefter fra – også språket, som er noe naturlig heller enn noe kunstig. Jord er det jordlige og endelige ved vår tilværelse. Menneskene, de dødelige, er også direkte nevnt i diktet. Ikke himmel og heller ikke de udødelige, men i sluttordet «evighet» er kanskje både det himmelske og de udødelige medbrakt.

Det firfoldige krysset krysses når språkets vesen, som er vesenets språk, lar språk skje: Jorden og evigheten, de dødeliges avlytting og de udødeliges taushet – for bare mot udødelighet kan vi utmåle vår dødelighet, vi som er så stolte og bemerkelsesverdige, tror vi, men her settes vi inn i en større sammenheng. I «vår jord» rommes både det jordlige og vi dødelige, for emfasen trekker også til seg dem som ikke med samme rett som havet kan si «vår jord», altså menneskene; for selv om jorden mest er havets, er den også menneskenes, den er også vår. Likeledes rommes udødelighet og himmel i «vår evighet», og igjen drar emfasen også med seg dem som ikke har noen evighet, altså vi, men vi kan bare måle vår mangel på evighet mot evigheten – og slik er det også med diktningen. Den er kanskje ikke evig, kanskje ikke udødelig, men den ville ikke vært diktning om den ikke tok mål av seg til å være nettopp det. Derfor er også den vår evighet.

Litteratur

Heidegger, Martin. [1959]. Unterwegs zur Sprache. Pfullingen: Neske.

de Man, Paul. 1986. «The Resistance to Theory.» I The Resistance to Theory, 3–20. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Jacobsen, Rolf. 1990. Alle mine dikt. Oslo: Gyldendal.