Tittelen på Peter Stein Larsens nye bok, Poesiens ekspansion, sier noe om den tro på lyrikken han har; poesien er slett ikke så usynlig og marginal som man vil ha det til. Det kan man kun hevde hvis man begrenser seg til bokmediet og den tradisjonelle diktsamlingen solgt over disk. For, påpeker Stein Larsen, lyrikken har i motsetning til romanen vist seg kun i liten grad å være bundet til bokmediet. Lyrikken har «en eminent evne til at kunne interagere med andre genrer, kunstarter og medier. Lyrik er i dag allestedsnærværende, hvis man betragter dens utallige manifestiationer i form av f.eks. sanglyrik, slogans, performance og elektronisk formidlede tekstenheder» (20). Dette lykkes Stein Larsen godt i å vise i det informative kapitlet «Nordisk lyrik mellem bog og internet», under sorteringer som «Det multimodale», «Montageformen», «Netværksstrukturen», «Det serielle» og «Det procedurale». For meg er kanskje dette kapitlet det mest interessante.

Men Peter Stein Larsens bok inneholder også andre perspektiver på samtidslyrikken: om ekfrasens nye posisjon og om kjønnsrelasjoner i nordisk samtidslyrikk, mfl. Et velskrevet kapittel er om lyrikk og litteraturvitenskap i samtiden, der Stein Larsen toner flagg og ganske kritisk og polemisk gjengir dekonstruktive diktanalyser fra 1980-årene, nærmest til skrekk og advarsel. Det er positivt at han tydelig er til stede med egne vurderinger; en formidlingsglede løper igjennom boka, noe de mange positivt ladede utbruddene vitner om: «mesterlige portrætdigte» (295), «Af highlights blandt de talrige tekster» (63), «hylende morsomme og ironiske» (206), mfl. Man merker også hva slags dikt Peter Stein Larsen selv foretrekker − framfor patos og følelsesfylde, nitidige registeringer av sansefornemmelser eller abstrakte tankeresonnementer, liker han, uten at det direkte sies, dikt som er preget av humor, selvironi og parodi. Og det er greit nok, dette blir en personlig guide til samtidspoesien.

Nordisk samtidspoesi sier undertittelen, men leseren merker snart at det i overveiende grad er snakk om dansk samtidspoesi. Det som kommer med av svensk og norsk lyrikk er mer som raske sideblikk. For eksempel får en norsk leser neppe større innsikt i Tor Ulvens eller Geir Gulliksens poesi av å lese denne boka, ei heller av strømninger i norsk samtidspoesi. Og kapitlet «De ikke-kanoniserede», om forfatterskap som ikke får offentlighetens oppmerksomhet, er kun om danske lyrikere. For øvrig er det litt merkelig å finne den polsk-jødisk-danske forfatteren Janina Katz her, siden hun fikk en god del oppmerksomhet på slutten av sitt liv. I 2012 ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris, noe som blant annet førte til anmeldelser i norske aviser. (Stein Larsen nevner ikke denne nominasjonen, men det ville ha vært et godt eksempel på en stadig revisjon av kanon.)

Selv om Poesiens ekspansion har lite av svensk og norsk lyrikk, eller islandsk, blir man til gjengjeld godt kjent med nettopp dansk poesi. Her er det den korte, syntetiserende presentasjonen av et forfatterskap som er Stein Larsens metode: et perspektiv risses opp, deretter plasseres en gruppe forfattere inn under dette perspektivet i små forfatterskaps-biografier. Ulempen er at det blir svært mange forfatterskap som det dukkes ned i. En annen metode kunne ha vært å lese noen helt få forfatterskap og noen få dikt. Men Stein Larsen foretrekker å fokusere på bredden. Det gir naturlig nok en bra oversikt, men av og til kunne man ønske seg en større konsentrasjon. For å ta ett eksempel: Etter å ha drøftet termene «sentrallyrikk» og «interaksjonslyrikk», får vi høre: «Jeg har valgt at diskutere disse forhold med afsæt i tyve samtidspoeter […]» (75). Tyve, hvorfor ikke to, kunne man her innvende. Men det ville selvfølgelig gi en annen type bok, mindre leksikalsk.

Til kapitlet om sentrallyrikk og interaksjonslyrikk kan man for øvrig merke seg at det bygger på Stein Larsens bok Drømme og dialoger. To poetiske traditioner omkring 2000, fra 2009. I denne boka knyttet han sentrallyrikk til det monologiske og interaksjonslyrikk til det dialogiske, mens dette er noe nedtonet i den nye fremstillingen. Det er trolig et klokt valg, siden dialog og monolog ikke bare er deskriptive termer, men ord med negative og positive assosiasjoner – monologisk da gjerne som negativt assosiert, som en manglende lydhørhet overfor omgivelsene, mens dialogisk er noe mer positivt. Men også slik Stein Larsen anvender termen sentrallyrikk er problematisk, for gjerne tenker man på eksistensielle temaer som «havet, døden og kjærligheten» når man snakker om sentrallyrikk, eventuelt en symbolistisk type lyrikk. Det er da overraskende at Stein Larsen plasserer den unge dikteren Yahya Hassan under rubrikken sentrallyrikk, siden Hassans diktsamling handler om en oppvekst med vold, svik og kriminalitet, der han kritiserer deler av sin foreldregenerasjons innvandrermiljø for misbruk av trygdeordninger og religiøs dobbeltmoral. Det er noe sterkt konfronterende i lyrikken, i dikt som plasserer seg aktivt i samfunnet – i sosiale utvekslinger – som gjør det underlig å kalle dette sentrallyrikk, selv om diktene riktignok også er fulle av personlig bekjennelse og identitetssøken. Motsetningsparet sentrallyrikk–interaksjonslyrikk blir for meg ofte problematisk. Hvor mye vinner man og hvor mye taper man i klarhet, kan man her diskutere.

Peter Stein Larsen er leder av forskningsprosjektet «Contemporary Poetry between Genres, Art Forms, and Media», med base ved Aalborg Universitet. Trolig er deler av arbeidet sprunget ut av dette prosjektet, som nok vil fremvise flere bøker i nær framtid. Det er bare å glede seg over en så lettlest og informert fremstilling av samtidspoesien som Stein Larsen står for i den optimistisk pregete Poesiens ekspansion.