I 2014 ville Alf Prøysen fylt 100 år, og forfatterjubileet har blitt markert med flere bokutgivelser, både tekstsamlinger som Jan Erik Vold (red.): Lørdagsstubber og storverket Viser og dikt I-IV redigert av Elin Prøysen og Per Husby, og utgivelser avstedkommet av Prøysen-forskninga ved Høgskolen i Hamar: Bjørn Ivar Fyksen (red.): Alminnelige arbesfolk: om Alf Prøysens prosaforfatterskap (2013); Maria Lassen-Segér og Anne Skaret (red.): Empowering transformations: Mrs. Pepperpot revisited (2014); Hans Kristian Rustad og Anne Skaret (red.): Alf Prøysen, kunsten og mediene (2015). Også Prøysens lyrikk har blitt løftet fram av miljøet på Hamar. I den bredt anlagte artikkelsamlinga «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk (2015) har redaktøren, professor Ole Karlsen, fått med seg et stort knippe bidragsytere fra ulike felt.

Det er 16 bidrag i antologien, av disse har Ole Karlsen selv skrevet fem. Bidragene er forskjellige, både i sjanger og innhold. Det er essayistiske tekster og kommentarer av forfatterne Vigdis Hjorth, Øyvind Rimbereid og Jan Erik Vold. I tillegg er det mer vitenskapelige eller teoretiske artikler av forskningsbibliotekarene Elin Prøysen og Trond Haugen, norsklektorene May Lånke og Guro Hageengen, og akademikerne Hadle Oftedal Andersen, Jacob Scweppenhäuser og Thomas Seiler. Vi finner også et intervju der redaktøren er i samtale med visesangeren Jørn Simen Øverli.

Lyrikk og musikk

«Er sangtekster ’lyrik’?», spør Jakob Scweppenhäuser i samlingas siste artikkel, og svarer selv med det samme: Ja! Artikkelen kan sies å være et retorisk innlegg for å overbevise – hovedsakelig litteraturvitenskapen – til å gjøre en akustisk vending mot det lydlige i sanglyrikken, ikke bare det tekstlige. Den musikalsk-språklige betydningen i sanglyrikken har ofte blitt overhørt, noe Scweppenhäuser peker på at henger sammen med 1) at litteraturstudiene ikke har inkludert muntlig lyrikk; 2) at det er vanskelig å favne musikken som kunstart dersom man ikke har en musikkvitenskapelig bakgrunn; og 3) at sanglyrikken tradisjonelt har vært plassert i et annet kulturelt kretsløp enn litteraturen. Dersom man betenker at lyrikk spiller «[…] en uhyre central rolle, både i medie-billedet og i de fleste menneskers dagligdag, nemlig i form af sang-, vise- og raptekster» (294), blir en slik akustisk vending rimelig essensiell. Scweppenhäusers argumenter er ikke nye, men de blir stående som en slags avrundende oppsummering og konklusjon, etter at forholdet mellom lyrikk og musikk har blitt tatt opp i flere av artiklene.

At lyrikkens ord-musikalitet og visas lyriske kvaliteter blir diskutert i denne antologien, gjenspeiler seg også i tittelen: Det handler om Prøysens (vakker)viser, som er lyrikk. I innledninga tar Karlsen utgangspunkt i viseforsker Bengt R. Jonssons visedefinisjon i en savnet diskusjon omkring visesjangeren, der han viser til hvordan visenes episke og lyriske kvaliteter formidles muntlig, som ørekunst. Med belegg i Marita Rhedins doktogradsavhandling peker Karlsen på at visekunstneren, gjennom sang og musikalsk uttrykk, formidler lyrikk. Også i oversiktsartikkelen, «Prøysens lyrikk. Utkast til en oversikt», kommer Karlsen inn på ordmusikaliteten i visene, og selv om det i hovedsak er det tekstlige og litterære det fokuseres på, utvides lesningene av visenes formstrukturer, metrikk, rim og rytme til også å inkludere betraktninger omkring språklig-musikalske kvaliteter. Til tross for at flere av antologiens bidrag betoner betydningen av også å inkludere analyser av visenes musikalske side, er det kun én av artiklene som kan sies å faktisk foreta en musikkanalyse. Det er Trond Haugens artikkel «Prøysens musikalske poesi. En analyse av «Tango for to» og «Slipsteinsvæilsen. Haugen tar sikte på å fylle et hull i Prøysen-forskninga ved å svare på «Hva er det som utgjør [Prøysens] musikalsk-poetiske egenart?». Spesielt i analysen av «Slipsteinsvæilsen» viser han hvordan poesien finner sitt rette sted i musikken. Ved en næravlytning av Amdahls komposisjon og en nærlesning av Prøysens tekst demonstrerer Haugen hvordan takt, musikalske fraser og tonehøyder står til teksten; hvordan gjentakende musikalske fraser speiler slipesteinens monotone maling; og ikke minst hvordan et eksemplifisert tonalt rykk understøtter visas uløste motsetning.

Kunstneressays og intervju

Et trekk ved denne antologien er at den søker å utvide vår forståelse av Prøysen, ved å løfte fram det musikalske, og ved å gå dypere inn på det litterære. Når Vigdis Hjorth, Jan Erik Vold, Øyvind Rimbereid og Jørn Simen Øverli forteller om sine forhold til Prøysen, så kommer vi nært noe essensielt. Vigdis Hjorth er personlig om sitt forhold til Prøysen, hun skriver om hvordan Prøysens tekster kunne speile hennes liv, i alle fasetter; men også om slektskapet mellom Prøysen og andre kunstnere, som HC Andersen og Bertolt Brecht. Hjorth peker på at Prøysen er en del av kulturarven, hvordan han framstår som moderne humanist i tekstene sine, og hvordan den «som gidder å gå bak lettheten i Prøysens tekster, får krevende tanker i fanget» (28). Identifikasjonen og gjenkjenneligheten er tydelig.

Øyvind Rimbereids analyse av «Sønnavindsvalsen» er mer filosofisk og spørrende. Han peker på det mystiske, svevende og urovekkende i denne teksten – hvordan bryllupet teksten spiller opp til, på ingen måte er en ren idyll: «At jenta brått har tatt til å danse uregjerlig, ukontrollert? Ja, danser hun nærmest ikke besatt, glemt sin dyd, ditt brudeslør… Jo. Hun har gitt seg hen til vinden, i stedet for til gutten. Utro synes hun derfor å være […]» (200). Rimbereids grundige nærlesning løfter fram hvordan «Sønnavindsvalsen» kan leses som en slags kjærlighetsvise slik Walter Benjamin har karakterisert den, men også hvordan visa kanskje først og fremst er en metapoetisk refleksjon omkring naturens – vindens – betydning for diktningen. Med dette plasserer han også Prøysen inn i en kjent litterær tradisjon.

Jan Erik Volds bidrag er knappere og mer usammenhengende i formen. Vold har jo tidligere framsnakket og -skrevet Prøysen, i den litterære essaysamlingen Px3. Prøysen, Stevens, Tranströmer (2003), i Alf Prøysen: Lørdagsstubber (2014), som Vold har redigert, i Dag og tid, gjennom intervjuer og sceneshow. Volds bidrag i denne boka er satt sammen av tidligere kommentarer til visene «Hu Martina Mo», «Tona» og «Lomnæsvisa» og to nyskrevne tekster. Volds tekster er hver for seg knappe, kritiske mot akademikere, dels kontekstualiserende, dels analytiske. Men Vold peker på noe essensielt når han framhever Prøysens grenseløse sans for liv, hans omsorg og «moral» – og det at Prøysen uansett ikke er «bare», han er alltid mer.

I samtalen mellom Karlsen og Øverli er det formidlingen som står i sentrum, og Øverli slår fast at Prøysens viser inneholder harmonier og disharmonier, at idyllen ofte undermineres i tekstene og at Prøysen på ingen måte er enkel eller ensidig. Intervjuet bærer preg av et møte mellom en performativ og en akademisk tilnærming til Prøysens viser, og Karlsens kritiske stil ser ut til å utfordre Øverli til å konkretisere sine valg som visekunstner og gjendikter, samtidig som samtalen også kretser omkring tekstlige og tematiske aspekter. Bildet av Kose-Prøysen blir utfordret i denne samtalen, og i samtalens avslutning er Karlsen og Øverli inne på Prøysens plass i dagens skoleverk. Og at den plassen er marginal og kanskje også tilfeldig ser vi i lektor May Lånkes artikkel, der hun undersøker hvorvidt – og på hvilken måte – sanglyrikk generelt og Prøysen spesielt har fått plass i læreverk og didaktikk for videregående skole.

Oversikt og dypdykk

Antologien er den første som tar for seg Prøysens lyriske forfatterskap, og det må sies å være et ambisiøst verk som både inneholder oversiktsartikler og analytiske dypdykk. De to oversiktsartiklene er Elin Prøysens «Viser og dikt 1-4. En presentasjon av arbeidet med den store viseutgaven» og Ole Karlsens «Prøysens lyrikk. Utkast til en oversikt». Prøysen skriver om kildene, utvalget og utelatelsene, om utfordringene og om melodiene når om lag 800 titler skulle presenteres. Det sammensatte materialet har bydd på utfordringer, både av praktisk, kontekstuell og språklig art. Hun deler interessant informasjon om Prøysens bakgrunn som viseforfatter og om samarbeidet med Bjarne Amdahl. Resultatet er et omfangsrikt materiale som utgjør et godt utgangspunkt for mer forskning på Prøysen.

Karlsen følger i sin artikkel opp og forsøker å kategorisere Prøysens lyrikk. Han bruker først «En glasveranda» for å peke på noen særtrekk vi finner hos Prøysen, nemlig det narrative: «Hele innholdet skal presses inn på minimum av plass, innenfor rammen av noen få vers. Det skal med andre ord være en roman i frimerkeformat, slik Prøysen selv skal ha fremholdt» (55). Karlsen deler først Prøysens viser inn i barnelyrikk og voksenlyrikk. Barnelyrikken skrives fra barnets perspektiv og er i all hovedsak fortellende, «ofte novellistiske dikt» (61). Vi kjenner igjen folkediktningens dyreeventyr og dyrefabler. Karlsen peker imidlertid også på et mer sammensatt og komplekst trekk ved barnelyrikken til Prøysen, nemlig at den er underliggjørende og grunnet i en respekt for fremmedhet og annerledeshet. Voksenlyrikken plasserer Karlsen i fire kategorier: 1) folkelivsskildringen, 2) sentrallyriske tekster, 3) en hybrid kategori der idyll avløses av anti-idyll, eksemplifisert blant annet ved «Steinrøysa neri bakken». I denne kategorien finner vi ifølge Karlsen Prøysens aller sterkeste lyrikk. Til slutt kommer han tilbake til teksten han innledet med, «En glasveranda», i sin beskrivelse av den siste kategorien, 4) arbeiderdikt. Kategoriene er ikke vanntette, men fungerer godt når overblikk er målet.

At grensene mellom kategoriene er flytende, kan gi seg utslag i forskjellige tolkninger. Sentrale tekster som blant andre «Steinrøysa neri bakken», «Lomnæsvisa» og «Så seile vi på Mjøsa» blir omtalt og undersøkt i ulike artikler, noe som bidrar til at vi får ulike perspektiver på tekstene. Thomas Seiler skriver om nostalgi som retorisk figur og leser «Så seile vi på Mjøsa» som en nostalgisk tekst som er modernitetskritisk. Den samme teksten leses med bakgrunn i begreper som metapoesi og dødssymbolikk hos Karlsen og Vold. Guro Hageengen kontekstualiserer Prøysens forfatterskap i forhold til arbeiderlitteratur og utenforskap og viser hvordan Prøysen ga stemme til de minste. Stemmen nedenfra er også gjenstand for Hadle Oftedal Andersens lesninger av det dionysiske og erotiske hos Prøysen, der vi ser hvordan kroppslig tenking og seksualiserte motiver finnes hos Prøysen, og hvordan dette er situert utenfor den normative normaliteten. Identitet- og klasseaspektet behandles også i Karlsens artikkel «What’s in a name? […]», der han peker på hvordan et sted kan åpne opp for et ikke-sted, og hvordan navn i Prøysens lyrikk både har virkelighetseffekt og symbolsk effekt. Når Karlsen tar for seg Prøysens samarbeid med Ulf Peder Olrog, betones det hvordan Prøysen skaper sine egne fortellersituasjoner og hvordan brodden hos Prøysen skifter mål: Prøysen sparker ikke nedover.

Til slutt

«vakkervisa hu skulle søngi» er tittelen på denne boka. Tekstlinjen kommer fra «Lomnæsvisa» som kan leses som et kunstnerportrett av en «orfisk-inspirert kunstner som sviker sitt kunstnerkall til fordel for livslykken» (244), slik at vakkervisa «kjæm æiller att». Dette tvisynet, lykken og sorgen – det enkle og det mørke – går igjen i Prøysens lyrikk, og Prøysens komplekse lyriske forfatterskap belyses grundig i denne antologiens 16 bidrag. Og vakkervisa? Ja, viser ikke dette at den fortsatt synger!