Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Påskudd og straff: Selektiv rettshåndhevelse i russisk politikk

Ph.d. i russiske områdestudier, havard.baekken@gmail.com

  • Side: 341-361
  • Publisert på Idunn: 2015-12-16
  • Publisert: 2015-12-16

Abstract: Pretext and punishment: Selective law enforcement in Russian politics

This article is about selective law enforcement and the implications for Russian politics. No novelty to Russian politics, the practice has been increasingly institutionalized since the 2000s as a means of combining authoritarian rule with a liberal constitution. In the process, new lines for what can be said and done in Russian politics have been delineated, with a space being drawn much narrower than, in theory, is guaranteed by the constitution. The author argues that selective law enforcement should be conceptualized as enforcement of informal rules and be comprehended within the logics of deterrence. This implies that the political subtext be communicated to the relevant subjects, but also that actual cases of selective law enforcement are just the tip of the iceberg. It is the political activism and oppositional activities never taking place that make selective law enforcement a key phenomenon in Russia today. The formal foundation of cases is discussed and commonly utilized laws are identified sharing characteristics that produce legal insecurity, insecurity that is in turn politically exploited. Finally, the article draws upon the work of Ernst Fraenkel and Kathryn Hendley in putting selective law enforcement within a context of legal and political dualism.

Keywords: Russia, informal practices, selective law enforcement, legal abuse, authoritarianism, dual state

 

Påskudd og unnskyldninger er en vesentlig del av det politiske liv, både i Russland og annensteds. Russiske myndigheter bruker blant annet formaliteter som påskudd for å gjennomføre kontroversiell politikk overfor sin egen befolkning. Gjennom å skyve lovens bokstav foran seg, kan personer med tilstrekkelig innflytelse ofte oppnå egne mål. At målene noen ganger ligger utenfor lovens opprinnelige tiltenkte bruksfelt, betyr ikke at loven ikke kan brukes.

De berømte rettssakene mot Mikhail Khodorkovskij har fått nærmest ikonisk status som eksempel på dette fenomenet, men Khodorkovskij-saken er selvsagt ikke enestående. Aktører med politisk agenda, hevder mange, bruker lovtekster som et påskudd for å stilne kritiske røster og fremme egne interesser. Politi, påtalemyndighet og rettsvesen kan alle være aktører i praksisen jeg i denne artikkelen omtaler under betegnelsen selektiv rettshåndhevelse i russisk politikk.

Fenomenet er ikke nytt, men kombinasjonen av stadig mer autoritært styre og sterke spenninger mellom den formelle og uformelle politikken under Vladimir Putins ledelse, har gjort praksisen mer iøynefallende enn tidligere. Fra 2000-tallet har selektiv bruk av lovverk utkrystallisert seg som en tilbakevendende strategi russiske myndigheter har brukt for å håndtere spenningene mellom en liberal grunnlov på den ene siden og de styrende elitenes faktiske interesser på den andre.

Siden 1980-tallet har betydningen av uformelle institusjoner fått økt anerkjennelse innenfor ulike samfunnsvitenskapelige disipliner. Forskere, særlig i statsvitenskap og økonomi, har siden den gang forsøkt å beskrive uformelle institusjoner teoretisk, og særlig hvordan de virker i interaksjon med de formelle spillereglene (North 1990). Ikke minst etter Guillermo O’ Donnells (1996) artikkel om en «ny institusjonalisering» har en rekke teoretikere satt opp typologier for å vise de ulike måtene uformelle og formelle institusjoner interagerer i tidligere autokratier (se f.eks. Grzymala-Busse 2004; Helmke & Levitsky 2004; Lauth 2004). Russland befinner seg i kjernen av disse teorienes presumptive nedslagsfelt.

Det som imidlertid savnes, er konkrete case-studier hvor disse interaksjonene faktisk observeres i detalj (Morse 2012). Vi savner flere studier som kobler teori og praksis. Selektiv rettshåndhevelse handler helt grunnleggende nettopp om interaksjonen mellom de formelle og de uformelle sidene av det politiske livet, og bør derfor være et lovende studieobjekt i så måte.1 For noen år siden gikk jeg derfor løs på oppgaven med å besvare spørsmålet «Hva er selektiv rettshåndhevelse slik det arter seg innenfor russisk politikk?».

Resultatene foreligger i avhandlingen Selective Law Enforcement in Russian Politics 2007–2011 (Bækken 2014).2 Målsetningen har vært å konstituere selektiv rettshåndhevelse som et selvstendig forskningsobjekt gjennom å stille en rekke spørsmål til fenomenet. En del av dette har vært å utarbeide en grundig operasjonalisering av begrepet, for å muliggjøre gode sammenligninger og danne grunnlag for studier av selektiv rettshåndhevelse til andre tider og på andre steder (se Bækken 2014: 38–42).

I denne artikkelen vil jeg, med henvisning til det nevnte arbeidet, introdusere viktige teoretiske betraktninger om hvordan selektiv rettshåndhevelse kan forstås konseptuelt, med vekt på hvordan det funksjonerer som en regelhåndhevende mekanisme i russisk politikk.3

I det følgende vil jeg kort gjøre rede for noen metodologiske problemstillinger, før jeg legger fram noen tanker om hvordan selektiv rettshåndhevelse kan konstitueres som forskningsobjekt. Jeg vil diskutere noen viktige implikasjoner av mine definisjoner, særlig knyttet til institusjonalisering og kommunikasjon av uformelle regler. Jeg vil videre legge fram funn vedrørende det (kvasi)rettslige fundamentet mine utvalgte saker bygger på. Her vil jeg fokusere på tre rettsfelt hvor påstander om selektiv rettshåndhevelse dukker opp relativt ofte. Disse er lovverket rundt ekstremisme, lover om registrering av kandidater til valg, og lover som vedrører opphavsrett og lisensiering av programvare. Avslutningsvis vil jeg heve blikket og diskutere den tosidige utviklingen russisk rett har gjennomgått under Vladimir Putin.

Et unnvikende forskningsobjekt

Fenomener som selektiv rettshåndhevelse er harde nøtter å knekke for forskere. Hvilke motiver som ligger bak hver enkelt sak, og hvilke prosesser som finner sted i det skjulte, kan vi sjelden gjøre annet enn å spekulere i. Uuttalte motiver bak håndhevelse av lov er åpenbart vanskelig å bevise vitenskapelig, og de uformelle reglene som regulerer faktisk gjennomført politikk i Russland er uklare av natur og blir sjelden artikulert. Om de faktisk uttales, er det kun i høyst subjektive formuleringer. Kort sagt er det å undersøke og sette ord på en kontroversiell uformell praksis i et autoritært system forbundet med en rekke metodologiske utfordringer (se Goode 2010).

Min påstand er likevel at ingen av disse utfordringene bør være en hvilepute for Russlandsforskere. Om vi mener at uformell praksis og skjulte agendaer kan ha stor betydning i russisk politikk, må vi etablere forskningsverktøy som kan hjelpe oss med å identifisere og analysere dem. Om vi ikke forsker på uformell praksis i maktens korridorer, vil dette hullet i vår forståelse av Russland fort fylles av politiserte perspektiver, fordommer eller rene spekulasjoner.

En av akademias mest vedvarende uvaner er å bure inn relativt sett uutforskede fenomener i rigide definisjoner (Strauss & Corbin 1994). En solid definisjon bør være utfallet, snarere enn utgangspunktet, for konstitueringen av nye forskningsobjekter (Hammersley 1989). Ettersom en viss avgrensing av forskningsobjektet likevel er nødvendig for å igangsette en studie, har jeg tatt utgangspunkt i handlinger gjennomført av statlige aktører med referanse til formelt lovverk. I alle tilfellene jeg har undersøkt mener informantene at årsakene til at formelle prosedyrer igangsettes er politisk funderte og juridisk irrelevante.

For tentativt definitoriske trekk utledet av min forskning, henviser jeg til avsnittene nedenfor.4

Forskning på oppfatninger

Min inngang til studiet er kvalitativ, og forskningen er basert primært på feltarbeid og halvstrukturerte intervjuer. I løpet av 2010 og 2011 foretok jeg rundt 50 intervjuer i et dusin ulike regioner i Russland. De fleste ble intervjuet i egenskap av at de selv mener å ha blitt utsatt for saker av den typen jeg skisserer overfor, hovedsakelig innenfor de tre nevnte rettsfeltene. Informantene har ikke blitt valgt ut fra profesjon eller politisk ståsted, men er typisk aktivister, journalister og lokalpolitikere i opposisjon.5 I tillegg omfatter intervjumaterialet samtaler med eksperter på de aktuelle rettsfeltene.

Jeg understreker at perspektivet mitt gjenspeiler oppfatninger av praksisen snarere enn praksisen selv. Aktører på motsatt side vil ikke bare være uenige i mange av de konkrete påstandene, men kanskje også nekte for at fenomenet eksisterer overhodet i den formen det her legges fram.

Det er en rekke grunner til at jeg likevel har valgt denne skjeve inngangen til studieobjektet. Én årsak er knyttet til informantenes og min egen sikkerhetssituasjon i felten, men det finnes også positivt definerte grunner til å velge en ensidig tilnærming. Som jeg kommer tilbake til, er selektiv rettshåndhevelse først og fremst et perseptivt fenomen – det er kun gjennom å studere dem som opplever seg utsatt for praksisen at vi kan få vite mer om fenomenets konsekvenser (se Bækken 2014: 34–36). Dessuten er fenomenet såpass mye omtalt og koherent framstilt av kommentatorer og kritikere at narrativet i seg selv fortjener vår oppmerksomhet.

Selv om jeg tar sikte på å syntetisere mine informanters oppfatninger, er terminologien og operasjonaliseringen min egen. Informantene oppfatter typisk selektiv bruk av loven som én av mange tvilsomme metoder for å holde meningsmotstandere i sjakk, og det rettslige elementet får ikke all verdens oppmerksomhet i deres narrativ. Ambisjonen min er ikke å være talerør for mine informanter, men å utvikle hva vi kan kalle et «akademisk begrep» (academic concept, jf. Morse & Mitcham 2002) for å kunne undersøke fenomenet mer systematisk. Gjennom intervjuene har jeg systematisk søkt oppfatninger vedrørende en rekke komponenter som kan sies å utgjøre begrepets operasjonelle nivå (jf. Goertz 2006), inkludert oppfatninger om bakmenn, motivasjoner og konsekvenser av prosessene, samt hva som får informantene til å tolke sakene i den retningen de gjør.

For at vi skal forstå samspillet mellom det formelle lovverket og den uformelle politikken, må begge analyseres. Derfor har jeg gått utover den uformelle politikken, og også nærlest et utvalg lovtekster og saksdokumenter. For å strukturere søket etter definitoriske trekk og identifisere både likheter og variasjon innenfor praksisen, konsentrerte jeg forskningen rundt tre rettsfelt (Bækken 2014: 80–108). Det første, lovverket om ekstremisme og hatskriminalitet, har blitt brukt en hel del mot kritikere av myndighetene. Det andre feltet jeg valgte ut var kandidat- og partiregistrering for lokal- og regionalvalg, hvis stivbeinte regulering er et hyppig brukt middel for å luke ut uønskede kandidater gjennom selektiv rettshåndhevelse. Som et tredje felt valgte jeg å undersøke lovverket rundt opphavsrett og piratkopiering. I motsetning til de to første feltene har dette lovverket ikke møtt massiv kritikk for sin utforming som sådan, men likevel blitt anvendt med påståtte politiske motivasjoner i flere russiske regioner.

Hva er selektiv rettshåndhevelse?

På et grunnleggende nivå virker det klart at selektiv rettshåndhevelse er selektivitet pluss rettshåndhevelse, samt en form for relasjon mellom disse to. Videre kan man hevde at rettshåndhevelsen utgjør en formell komponent, mens seleksjonen er uformell. Denne sammensatte karakteren er helt avgjørende i min konseptualisering av fenomenet. I et typisk tilfelle er selve lovbruddene, som påtalemyndighetene hevder har blitt begått, snarere tekniske enn politiske. Samtidig hevder kritiske røster at det er andre, og juridisk sett irrelevante, forhold som de facto fører til rettslige reaksjoner. Disse uformelle kriteriene danner med andre ord grunnlaget for seleksjonen.

Det virker intuitivt riktig at begrepet betegner en prosess hvor seleksjonen kommer før rettshåndhevelsen. Jeg tolker mine informanters oppfatninger dit hen at de mener det eksisterer en form for kausal relasjon mellom disse to elementene – seleksjon medfører rettshåndhevelse. Med andre ord er selektiv rettshåndhevelse primært en kobling nettopp mellom de uformelle kriteriene som ligger til grunn for seleksjonen og den formaliserte referansen til rettskilder som brukes for forsøksvis å rettferdiggjøre prosessen. Offisielle saksdokumenter peker naturligvis på formelle regelbrudd, og viser til at straffen er statlig pålagt reaksjon for dette regelbruddet. Kritikerne hevder på sin side at det eksisterer illegitime, men etablerte, politiske regler som medfører en identisk eller lignende straff. Vi kan derfor si at straffen er underdeterminert, noe som danner grunnlag for kontrovers (Bækken 2014: 78–79).

Den retoriske kampen handler derfor ikke så mye om hvorvidt lovbrudd faktisk er begått, men om hvorvidt de statlige reaksjonene representerer håndhevelse av formelle eller uformelle regler, og dermed hvorvidt de bør diskuteres innenfor en politisk eller en juridisk kontekst. Kritikk av politisk seleksjon omgås gjerne med referanse til juridiske spørsmål, mens anklager om juridisk skyld tilsvarende møtes med påstander om politisk seleksjon. Både politiske aktører og observatører har gjort til vane å snakke forbi hverandre på denne måten. Men det politiske og det juridiske spørsmålet er adskilt og bør derfor diskuteres som sådanne.

Erfart praksis danner nye spilleregler

Karakteristikken ovenfor kan være et nyttig mentalt verktøy, men forteller oss fortsatt lite om hvordan selektiv rettshåndhevelse fun-gerer i det russiske samfunnet. Jeg argumenterer for at selektiv rettshåndhevelse på makronivå kan forstås som en mekanisme for å håndheve uformelle politiske regler gjennom selektiv bruk av det formelle håndhevelsesapparatet.

Ulike aktører i russisk politikk bruker sin innflytelse over politi og rettsvesen av forskjellige grunner. Blant de sakene jeg har undersøkt nærmere, er det ikke minst variasjon som kjennetegner det politiske bakteppet. Informantene portretterer oftest en regional maktelite som med nebb og klør verner om sin egen posisjon og sørger for å holde trusler mot sin egen makt på en armlengdes avstand. Med andre ord har ikke hver enkelt aktør til hensikt å håndheve regimets uformelle regler som sådanne.

Men over tid bidrar selektiv rettshåndhevelse til å forme uformelle regler i mer generell forstand. Når informantene snakker om sine egne spesifikke opplevelser, finner vi mange ulike historier, men når de formulerer seg i mer generelle vendinger blir det fort tydelig at det eksisterer mønstre i deres oppfatninger. Om bakmennenes konkrete målsetninger nok varierer fra sak til sak, vil like fullt fellestrekk i disse sakene bli registrert og tolket av resten av samfunnet. Blant mine informanter hersker en enighet om hvilke mønstre som gjør seg gjeldende, og deres narrativ har også klare fellestrekk med kritiske journalisters dekning. Disse tolkningene er ikke rent personlige, men har til dels blitt forhandlet fram i ulike sosiale fora. På denne måten etableres intersubjektive tankemåter og generaliseringer som for alle praktiske formål er å betrakte som uskrevne regler. De som straffes betegnes av mine informanter gjerne i brede ordelag som de «uenige», «kritiske», «frittalende», «uavhengige» og så videre.

Vi må anta at disse mønstrene påvirker adferden til de som frykter tilsvarende represalier, det være seg regimekritikere eller befolkningen for øvrig. Vi snakker med andre ord om en avskrekkingseffekt (se nedenfor). I tillegg vil også lovens håndhevere selv bite seg merke i hvordan praksisen utvikler seg – hvem som tas og hvem som ikke tas. Aktører i både administrasjon og rettsvesen i Russland er svært oppmerksomme på politiske signaler (Ledeneva 2013). På bakgrunn av eksisterende praksis kan de selv fatte beslutninger om hvordan de bør reagere overfor regimekritikere som de oppfatter som innenfor deres egne domener. Hvem som faller innenfor risikogruppen vil variere med sted og tid, men det viktigste poenget er at det eksisterer en uformell grense for hva som kan sies og gjøres uten å bli utsatt for represalier. Denne gren-sesettingen tegner opp linjer for et faktisk ytringsrom langt snevrere enn hva grunnloven i teorien skal garantere.

Det er denne institusjonaliseringen av uformelle regler som gjør den ovennevnte definisjonen hensiktsmessig. Hvert enkelt tilfelle av selektiv rettshåndhevelse er ikke nødvendigvis ment å håndheve uformelle regler, og opportunisme er et sentralt element i praksisen. Likevel tyder mine funn på at den undersøkte praksisen sett under ett har en regelhåndhevende funksjon.

På noen områder kan det virke som at en form for skyggelovverk allerede er institusjonalisert i en form som gjør direkte politisk innblanding overflødig i enkeltsaker. En informant jeg intervjuet i Vladimir nevner for eksempel hvordan myndighetene sender tydelige beskjeder om ikke å registrere visse kandidater for valg (intervju med Jurij Tsjerkasov 5.9.2011, Vladimir). Et eksempel kan være en tidligere venn av guvernøren som nå har havnet i unåde. Men informanten mener samtidig at de regionale myndighetene tar for gitt at enkelte andre kandidater blir nektet registrering. For eksempel, hevdet denne lokalpolitikeren fra kommunistpartiet, vil kandidater fra opposisjonspartiet Jabloko nektes registrering på rutinebasis (ibid.). Tallmaterialet Cameron Ross (2014) har samlet bekrefter at partiet ganske riktig er dramatisk overrepresentert i antallet nektede registreringer for russiske valg. I slike tilfeller er ingen form for direkte politisk påtrykk nødvendig – praksisen har allerede blitt internalisert.

De uformelle reglene spres aktivt

Som en håndhevelsesmekanisme fungerer selektiv rettshåndhevelse omtrent som andre mekanismer for å håndheve regler. Teorier som brukes om ordinær rettshåndhevelse vil derfor i stor grad også være gyldig for selektiv rettshåndhevelse. På samme måte som for andre regler er det nettopp gjennom systematisk og til en viss grad forutsigbare straffereaksjoner at de uformelle spillereglene håndheves og reproduseres i samfunnet. Dette er godt nytt for forskere i den forstand at håndhevelse av lov er et felt med velutviklet teori. Ikke minst er begrepet avskrekking sentralt, og det er også tilfellet for selektiv rettshåndhevelse. Vi bør her ikke bli forvirret av de formelle reglene som brukes som påskudd i de ulike sakene. Ettersom det er uformelle regler som de facto håndheves, er det naturligvis også brudd på uformelle regler som straffes. Om dette kan virke åpenbart, har det likefullt viktige implikasjoner som ofte overses.

Avskrekkingsperspektivet innebærer at de uformelle reglene må kommuniseres for å virke avskrekkende. Om en form for oppførsel skal defineres som uakseptabel ved hjelp av straffereaksjoner, er det åpenbart helt avgjørende at den straffede forstår hvorfor han eller hun straffes. Med andre ord vil mye av hensikten med å straffe regelbrytere være å sende signaler til andre potensielle overløpere. Dette bryter med en utbredt tro blant kommentatorer om at prosessene forsøker å skjule det politiske innholdet bak en rettslig fasade, et synspunkt som i perioder har vært populært i analyser av Russland (se Bækken 2014: 21–23). Selv om elementer av slik fasadepolitikk utvilsomt har eksistert, og fortsatt eksisterer, i russisk politikk, er dette perspektivet dårlig egnet til å forklare selektiv rettshåndhevelse. Hvis målet er å statuere politiske eksempler, ville det virke mot sin hensikt å skjule den politiske agendaen.

Mitt empiriske materiale støtter opp under dette poenget. I mange saker tyder mye på at det politiske budskapet ikke egentlig forsøkes holdt skjult selv om det – som forventet – benektes på formelle arenaer. Mine informanter har dessuten ingen tro på at noen «lar seg lure» til å tro at sakene har en ikke-politisk karakter, og de tror heller ikke at dette er bakmennenes hensikt. Informantene hevder at hensiktene med prosessene er «å skremme», «å sette eksempler for andre», «å legge press på» (davlenie), og/eller å hindre en aktivist eller organisasjon i å arbeide effektivt (Bækken 2014: 139).

Ved nærmere ettersyn kan vi også observere en rekke forhold som indikerer politisk brodd, selv om selve rettsprosessene og lovene som brukes selektivt som oftest refererer til apolitiske lovbrudd. Vi kan for eksempel se hvordan flere aktivister straffes samtidig eller at enkelte journalister straffes gang etter gang, eventuelt rett etter en kritisk artikkel av den eksplosive typen.

I noen tilfeller er det ikke tilstrekkelig for bakmennene å antyde at det finnes et politisk bakteppe. Det kan oppstå behov for å konkretisere hva som ble gjort galt, eller gjeldende praksis kan forsøkes endret. Vi kan for eksempel tenke oss at bakmenn har intensjoner om å motvirke en spesiell form for virksomhet som de tidligere har latt passere ustraffet. Om det ikke er åpenbart hva denne virksomheten er, må endringene eller presiseringen av de uformelle reglene selvsagt også kommuniseres.

Også dette kan observeres i felten. Kampanjer hvor prosesser settes i gang mot en rekke aktører samtidig kan for eksempel signalisere at ytringsrommet for nettopp denne typen organisasjoner innsnevres. Nøyaktig hva som gjør disse aktørene til målskiver er naturligvis et spørsmål om fortolkning. Om enda mer spesifikke regler skal håndheves, er det ingen hindre for at disse kan formuleres i klartekst. I flere tilfeller diskuteres saker i pressen som politisk relevante selv om rettsprosessene kun dreier seg om tekniske formaliteter (se Bækken 2009: 69–74). Ikke minst kan det uformelle budskapet også formuleres i uformelle samtaler med dem som straffes. I mange tilfeller vil de som utsettes for praksisen, selv fortelle videre hva som ble kommunisert, slik at regelen spres bredere.

At kommunikasjonen foregår såpass åpent, er ikke til hinder for at aktører samtidig kan nekte for at det finnes et politisk bakteppe. I saksdokumentene er det naturligvis rettslige, og ikke politiske, anliggender som redegjøres for. Politiske aktører nyttiggjør seg den tvetydigheten som oppstår i ethvert tilfelle av selektiv rettshåndhevelse. De kan lene seg vekselvis på formelle og uformelle regler, og bytte mellom juridisk og politisk språk. Vi kan si at de instrumentaliserer sakenes iboende tvetydighet (Bækken 2014: 78–79). Slik kan det sittende regimet, gjennom sine representanter, håndheve de uformelle reglene og samtidig nekte for at det er dette som gjøres. På dette vis kan vi i mange tilfeller av selektiv rettshåndhevelse se en form for dobbeltkommunikasjon. Observatører som måtte mene at det politiske aspektet holdes skjult, ser ut til å fokusere for mye på de offisielle uttalelsene.

Formaliteter til besvær

Mine informanter tenderer mot å se selektiv rettshåndhevelse som ren maktmisbruk hvor lovtekstene i det store og hele har liten eller ingen betydning. I Russland står ikke lov og makt nødvendigvis som to adskilte sfærer i folks persepsjon. Det kan også hevdes at skillet mellom lov og moral i russisk rettstradisjon er desto mer markant (Kurkchiyan 2003). Når loven anvendes i spill om politisk makt og ytringsrom, er det dermed ikke veldig oppsiktsvekkende i Russland. For å oversette direkte fra russisk politisk sjargong, kan vi si at kontroll over lov og rettsapparat er en av mange «administrative ressurser» en gjev posisjon i de styrende nettverkene gir en makthaver (Bækken 2014: 50–54). Disse kan brukes på lovlig eller ulovlig vis, og mange faller i en juridisk gråsone.

Like fullt er det noe særegent ved selektiv rettshåndhevelse som skiller det fra annen maktbruk. Dette særegne er nettopp bruken av lovtekster for å forsøksvis forankre saken juridisk. Det er derfor betimelig å spørre seg hvilke lover som anvendes selektivt og hvorfor noen lover er mer populære instrumenter enn andre. Derfor har jeg som nevnt fokusert på tre rettsfelt som påstås å brukes selektivt mot regimekritikere og opposisjonspolitikere. Dette er lover som omhandler ekstremisme, lover om registrering av kandidater til valg, og lover som vedrører opphavsrett og lisensiering av programvare.

Analysene av de tre rettsfeltenes lovtekster og anvendelse viser både fellestrekk og markante forskjeller (Bækken 2014: 80–132). Det mest slående fellestrekket for de undersøkte lovtekstene er at de med god grunn har blitt kritisert for på forskjellige vis å kunne fange «så godt som alle» i et rettslig minefelt hvor ingen kan føle seg trygge. Mange av informantene, som mener seg utsatt for selektiv rettshåndhevelse, hevder ikke nødvendigvis at de var uskyldige, men at skyldspørsmålet er irrelevant ettersom alle på sett og vis kan finnes skyldige i ett eller annet lovbrudd. Det sistnevnte perspektivet kaller jeg «catch-all-persepsjoner» om russisk lov. Dette forholdet ser ut til å spille en viktig rolle i hvordan regimekritikere forteller sin historie.

Selv om denne kritikken er felles for alle de tre rettsfeltene, oppnås effekten på ulike måter i de forskjellige lovtekstene. Siden et eget lovverk mot ekstremisme ble vedtatt i 2003, har det høstet alvorlig kritikk ikke minst for sine vage og utflytende definisjoner og manglende presiseringer (Gross 2003; Verkhovsky 2008). Hva angår strafferettslige saker har særlig den beryktede artikkel 282 i strafferetten, en artikkel som forbyr visse former for hatefulle ytringer, blitt hyppig anvendt. I disse tilfellene har det mange vil se som legitim kritikk av politi, påtalemyndighet og myndigheter blitt rettslig behandlet som stigmatiserende og hatefulle ytringer. Dermed tolkes tjenestemennene inn under det særdeles vage begrepet «sosiale grupper», underforstått grupper som trenger særskilt vern mot verbale angrep av denne typen (Bækken 2014: 91–100). Også annen rettspraksis bygger på tilsvarende ullent definerte kategorier. Kort sagt inkluderer lovverket om ekstremisme noen særdeles tøyelige definisjoner som med litt velvilje (eller motvilje) kan omfatte de fleste uttrykk for politisk dissens.6

Om vi setter oss inn i tilfeller av påstått selektiv håndhevelse av valgregistreringslover, ser vi at disse lovene har samme effekt, men delvis gjennom andre virkemidler. Også i disse tilfellene har lovene blitt kritisert for utydelige definisjoner, men enda viktigere er kombinasjonen av enorme mengder byråkratiske krav, svært hyppige endringer i disse kravene, samt en ekstrem formalisme i håndhevelsen av dem i utvalgte tilfeller. I sin helhet fører dette til at selv små formalia-feil i store dokumentmengder danner grunnlag for å nekte kandidater deres grunnlovfestede rett til å stille til valg (Bækken 2014: 80–90, og særlig Bækken 2015). Problemet har blitt observert av flere anerkjente forskere (f.eks. Golosov 2011; Lyubarev 2011), og i de hardest rammede regionene har observatører portrettert den selektive utestengelsen av uønskede kandidater som rene statskupp (intervju med Ljudmila Esjanu 5.9.2011).

Hva angår lisenser til programvare, den tredje av de undersøkte rettsfeltene, har loven vært rost av internasjonale aktører (f.eks. Smith 2010: 141). Like fullt har den tre egenskaper som kan ha gjort den til et tidvis populært våpen mot regimekritikere. For det første er strafferammene for lovbrudd særdeles strenge, slik at påstander om lovbrudd vanskelig kan ignoreres, og mistanke (ekte eller ikke) kan gi rett til å utstede reiseforbud til de påstått mistenkte. For det andre gir den formelle alvorlighetsgraden også rom for å igangsette inspeksjoner og konfiskeringer uten solid begrunnede mistanker. Dette har vist seg å være en effektiv metode for å svekke den umiddelbare handlekraften til aktører rett i forkant av viktige hendelser. Dessuten kan strafferammene kritiseres for å være fullstendig i utakt med det russiske samfunnet hvor piratkopier fortsatt er særdeles utbredt. Ved å kontrollere «tilfeldige» sluttbrukere, er sjansen derfor relativt stor for å treffe blink, mens konsekvensene for den rammede kan være alvorlige (Bækken 2014: 100–108).

De tre rettsfeltene er altså alle assosiert med en risiko for å bli funnet skyldig uten egentlig å ha avveket fra lovverket utover hva vi må oppfatte som normalen. Å bli plukket ut rent tilfeldig er naturligvis usannsynlig, men usikkerheten åpner en dør for uformell påvirkning bak kulissene.

Fenomenet kan ses i sammenheng med det som i Russland gjerne kalles å sitte «på kroken» (na krutsjke), som har blitt grundig behandlet av Alena Ledeneva som en sentral mekanisme i det russiske sosiopolitiske landskapet. I sin bok fra 2006 omtaler hun fenomenet under betegnelsen «suspended punishment» (Ledeneva 2006: 13). Om alle i en viss forstand er kompromittert, henger på kroken og kan trekkes opp på land om de skulle bryte med regimets spilleregler, er også alle sårbare overfor det gjeldende regimet. Denne sårbarheten, påpeker Ledeneva, er til en viss grad gjensidig og kan fungere som lim i sosiale relasjoner. Like fullt er ikke tilgangen på fiskeutstyr likt fordelt. I tilfellet selektiv rettshåndhevelse vil kontroll over slike mekanismer være i hendene på dem som kan påvirke lovens lange arm, med andre ord aktører som befinner seg på innsiden av regimets styrende nettverk, og typisk også på innsiden av statsstrukturene (jf. Kononenko & Moshes 2011).

En sannhet med moderasjoner

Selv om informantene mine er raske til å peke på et lovverk hvor alle kan finnes skyldige i et eller annet lovbrudd, finnes det grunner til å se på en slik tolkning med en viss skepsis. Kanskje det fremste argumentet mot en forenklet påstand om at alle kan dømmes etter disse lovene, er det faktum at mange av de anklagede vinner fram med sine argumenter i rettssystemet, selv når det etter deres egne utsagn står mektige bakmenn og trekker i tråder i kulissene. I flere tilfeller droppes saken underveis i rettsprosessene, og i noen tilfeller får regimekritikerne dessuten kompensasjon for bryderiet i etterkant, skjønt i form av ganske begrensede summer (Bækken 2014: 129–132).

Videre peker flere av informantene på hvordan bakmennene ikke nøyer seg med å igangsette saker, men ofte også manipulerer dem underveis. Bakmennene, hevdes det, produserer for eksempel falske bevis eller snakker med dommere (Bækken 2014: 129–130). Om en igangsetting av undersøkelser om brudd på lovtekstene i seg selv hadde vært tilstrekkelig for å få meningsmotstandere dømt, ville slik manipulativ praksis neppe være rasjonell.

Ifølge den russiske analytikeren Maria Rozalskaya (2011) er det utbredt praksis blant russere å hevde at for eksempel ekstremisme-begrepet kan tolkes i alle retninger, men at dette ofte sies uten den tilstrekkelige faglige kompetansen. Noen mener videre at opposisjonelle til tider spekulerer i å ikke følge loven for deretter å lage skandale og oppstyr. En representant for Det forente Russland og fast medlem i en regional valgkomité hevdet i et intervju at det i russisk politisk virkelighet framstår bedre å være svartelistet hos guvernøren enn å være politisk irrelevant (anonymisert, intervjuet 2014 i Perm).

Til et visst punkt gir slike innsigelser god mening. I et land hvor korrupsjonen blomstrer, og hvor befolkningen har uhyre lav tillit til politi og rettsvesen, kan det virke som en plausibel taktikk å diskreditere den sittende makten gjennom å påberope seg en offerrolle. Også intervjuede eksperter på russisk sivilsamfunn (Darja Miloslavskaja, intervjuet 12.11.2010 i Moskva) og politisk ekstremisme (Aleksandr Verkhovskij, intervjuet 16.11.2010 i Moskva) har observert at urimelige påstander om selektiv rettshåndhevelse til tider finner sted innenfor deres eget ekspertisefelt.

Mine funn danner derfor ikke grunnlag for å hevde at det russiske rettssystemet er fullstendig underlagt politiske interesser. Samtidig kan den kroniske usikkerheten for rettssubjektene betegnes som det russiske rettssystemets kanskje aller største svakhet.

Nødvendigheten av et subjektivt straffebegrep

Til tross for moderasjonene ovenfor, ser mine hoved-informanters påstander likevel ut til å ha et visst hold. I brorparten av sakene jeg har undersøkt ser utydelig lovverk og selektivt nedslag på formaliteter ut til å ha spilt en avgjørende rolle. I denne sammenhengen er det kanskje viktigst å merke seg at selv om ikke alle anklagene løper ut i formelle sanksjoner, kan de omstridte lovtekstene anvendes til å igangsette etterforskning mot et bredt segment av befolkningen. Om noen av sakene ikke fører helt fram til en formell sanksjon, vil like fullt bakmennene ha oppnådd mye av det vi kan anta at de har til hensikt. For det første kan vi godt forestille oss at de stadige bryderiene er tilstrekkelige til å skremme både de rammede og potensielle meningsfeller, lamme rekrutteringen til organisasjonene, og medføre vesentlig selvsensur. For det andre holder prosessene de involverte opptatt med uvesentligheter og forhindrer dermed et effektivt arbeid. Som en oppgitt informant sier: Dette tar år av livet vårt (Ljudmila Kotova, intervjuet 18.11.2010 i Samara)!

På grunn av slike konsekvenser, er det helt avgjørende at vi opererer med et subjektivt straffebegrep om vi skal forstå rekkevidden av selektiv rettshåndhevelse. Det er ikke bare subjektive tolkninger av reglenes innhold, men også subjektive oppfatninger om straff, som danner grunnlaget for framtidig selvsensur. Dermed kan mekanismen fungere regelhåndhevende selv i tilfeller hvor prosessene ikke medfører noen straff i juridisk forstand.7 Hvorvidt straffen er stemplet av en domstol, er kort sagt irrelevant i denne sammenhengen.

Det er dessuten liten grunn til å feire en vunnet sak ettersom nye allerede kan være under oppseiling. Flere av informantene hadde opplevd gjentatte problemer. I forbindelse med en konflikt med den lokale småbyens øverste dommer, ble Nikolaj Gusak (intervjuet 10.6.2011 i Tujmazy) etter eget sigende anmeldt over førti ganger over en kortere periode. Stanislav Dmitrijevskij (intervjuet 16.12.2010 i Nizhnij Novgorod) opplevde strømmen av nye anklager fra politi og påtalemyndighet så påtrengende at han på et punkt lot være å følge opp enkeltsaker for å kunne fokusere på ferdigstillingen av en rapport om menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Etterforskningen av Anastasia Denisova for ekstremisme ble etter hvert henlagt, men Denisova våget seg fortsatt ikke tilbake til hjembyen hun hadde flyktet fra. «De åpner og lukker straffesaker i en håndvending. Hvis jeg drar tilbake og blir aktiv [igjen] kan de gjenåpne den. De har allerede gjort det tre ganger, [så det er] ingen garanti for at det ikke skal bli en fjerde, en femte og så videre» (intervjuet 24.5.2011 over Skype).

Svake lover og selektiv håndhevelse: Et funksjonelt system?

Lov og rett er en moderne stats viktigste styringsverktøy. Et uklart (eller fleksibelt) lovverk delegerer i prinsippet makt til lovens fortolkere, noe som kan ha både positive og negative sider (se Schauer 1991). I en sterkt sentralisert stat som Russland kunne vi forvente at de føderale lederne ville holde byråkratiet i stramme tøyler ved å vedta lover som gir begrenset tolkningsrom. Dette rasjonalet har da også blitt sett som en sentral drivkraft for utviklingen av rettslig formalisme i det tsaristiske Russland (Wortman 1976). Samtidig har forskere også registrert hvordan den styrende eliten i dag ser ut til å ha en preferanse for uklare regler (Riabchuk 2004; Wilson 2005; Mendras 2012).

At delegeringen av makt nedover i systemet i Russland ikke fungerer som postulert ovenfor, kan blant annet skyldes at den uformelle innflytelsen over lovens fortolkere har blitt sentralisert (Taylor 2011). Resultatet av arbeidet mot korrupsjon under Putins presidentskap er ikke et ukorrupt rettssystem, men et system hvor tilgangen på korrupte kanaler har blitt innsnevret. Ettersom både formell og uformell kontroll over rettslig relevante aktører har blitt styrket, har formelt sett svake lover blitt et verktøy som gir det sittende regimet fleksibilitet til å håndtere politiske utfordrere og meningsmotstandere

På dette viset er utydelige lover viktige redskap, men de er viktige nettopp i egenskap av å være uviktige. De står ikke i veien for utøvelse av uformell makt og gir samtidig tilgang til statens sanksjoneringsapparat. Selektiv håndhevelse ser dermed ut til å være en styringsmekanisme som funksjonerer nettopp ved hjelp av svake lover, stikk i strid med hvordan lovens rolle normalt oppfattes i en rettsstat (se Bækken 2014: 126–129). Denne mekanismen vil naturligvis fungere som et verktøy for det politiske regimet bare i den grad den besitter den nødvendige innflytelsen over politi, påtalemyndighet og rettsvesen.

Det dualistiske perspektivet

Det russiske rettssystemet har siden begynnelsen av århundret gjennomgått en tosidig utvikling. På den ene siden har rettsstatens generelle kapabiliteter blitt styrket betraktelig. Antallet domstoler har økt (Hendley 2012), antallet saker mot staten har skutt i været (Trochev 2012), domstolene har gjennomgått omfattende modernisering (Smith 2010), og rettspersonalet er mer profesjonelt enn tidligere (Panina & Bierman 2013). De som vurderer det russiske rettssystemet som katastrofalt umoderne, ser ut til å lukke øynene for denne utviklingen. Som nevnt ovenfor, er ikke loven bare en kilde til legitimitet, men også et effektivt styringsverktøy. Tamir Moustafa og Tom Ginsburg (2008) har, med den redigerte artikkelsamlingen Rule by Law, vist hvordan en viss rettslig autonomi gir god mening selv i åpent autoritære stater. Et hovedpoeng må være at en stat uten et effektivt rettssystem er uregjerlig.

Få har illustrert dette prinsippet bedre enn Ernst Fraenkel i hans analyse av Nazi-Tyskland på 1930-tallet (Fraenkel 1941). Selv etter at rettssikkerheten i Tyskland hadde blitt til de grader underminert av arbitrær rettergang, fortsatte store deler av rettssystemet like fullt å fungere etter den gamle modellen, fundert på formelle og apolitiske kriterier.

I min avhandling argumenterer jeg for hvordan Fraenkels dualistiske perspektiver kan anvendes for å bedre favne kompleksiteten også i dagens Russland, til tross for de politiske regimenes ulike karakter på andre områder (Bækken 2014: 181–202). I Tyskland sikret den politiske ledelsen seg det privilegium å definere saker som politisk relevante og ta dem ut av det ordinære rettssys-temets jurisdiksjon. Dermed satt ikke regimet bare på jurisdiksjonen over politiske saker, men også retten til å definere saker som innenfor egen jurisdiksjon. På et vis er ikke Russland så ulikt som man skulle tro.

På samme måte som i spesialdomstoler og militærtribunaler, blir saker av særegen politisk karakter i Russland behandlet etter de facto andre regler. På samme vis som i Tyskland, er det også i dagens Russland representanter for det politiske regimet som arbitrært bestemmer hvilke saker som er å betrakte som politisk problematiske. Det som gjør Russlands rettslige dualisme spesiell i den sammenheng, er at det ikke foreligger noen offisielle unntak fra den normale rettsorden (Sakwa 2011: 42). I stedet for spesialdomstoler, løses problemet med politisk dissens dermed gjennom mekanismer som selektiv rettshåndhevelse. Hvorvidt unntakene til den normale rettsorden er offisielt erklærte, eller tar form av «åpne hemmeligheter» (jf. Ledeneva 2011), trenger ikke å være avgjørende for den regulerende funksjonen.

Russlands innbyggere har beskjeden tiltro til rettsinstitusjonene i hjemlandet, men bruker dem like fullt i sterkt økende grad til å løse konflikter. At selektiv rettshåndhevelse ikke fullstendig undergraver vanlige russeres tiltro til rettssystemets instrumentelle potensial, skyldes tilsynelatende en sensitivitet i befolkningen for hvilke saker som er å regne som ordinære, og hvilke som er eksepsjonelle (politiske). Prosesser som oppfattes som politiske, sorteres mentalt som sådanne, og påvirker ikke nødvendigvis russerens egen følelse av rettssikkerhet. Snarere er skillet mellom ordinær og eksepsjonell saksgang en rotfestet del av russisk rettskultur, og en integrert del av hvordan Russland har blitt styrt gjennom århundrene (se Hendley 2009, 2014).

Konklusjon

Å studere selektiv rettshåndhevelse i russisk politikk kan gi oss en rekke generelle innsikter, og fortjener dermed å bli gjort til gjenstand for mer fokusert forskning. Min forskning viser at fenomenet er langt viktigere enn hva isolerte saker mot en marginal gruppe aktivister og opposisjonelle ved første øyekast kan tyde på. Fokuset på uformelle regler og avskrekking tydeliggjør også at vi ikke kan forenkle russisk politikk til et fasadespill hvor rettssakers politiske brodd blir holdt skjult for observatører. På et mer overordnet nivå sier selektiv rettshåndhevelse mye om hvordan formelle og uformelle institusjoner interagerer i konkrete caser. Stu-diet av manipulative teknikker kan således komplementere og konkretisere ofte vage teorier om hvordan uformelle interesser og formelle institusjoner interagerer.

Min definisjon på selektiv rettshåndhevelse som regelhåndhevelse har betydning for hvor viktig vi vurderer praksisen å være. På samme måte som vi ikke kan si noe om hvor mange som avskrekkes fra å bryte trafikkreglene på grunn av mulig straff, kan vi ikke vite hvor mange som avskrekkes fra kontroversielle ytringer på grunn av selektiv rettshåndhevelse. Vi kan likevel anta at de faktiske sakene hvor en faktisk reaksjon finner sted kun utgjør toppen av isfjellet. Det er i alle de tilfellene hvor straff ikke er nødvendig, tilfeller av såkalt selvsensur, at den virkelig store betydningen ligger.

Dermed er ikke selektiv rettshåndhevelse en praksis som kun vedrører de få kritiske røstene i samfunnet, men en mekanisme som markerer generelle grenser for hvilke ytringer og handlinger som i praksis er tillatt i det offentlige rom. At Russlands innbyggere i svært liten grad kritiserer sine ledere offentlig er ikke (bare) en konsekvens av en lojalitetskultur og en lederskapstradisjon, men også et resultat av aktive handlinger fra myndighetenes side.

Jeg har foreslått en mulig konseptualisering av selektiv rettshåndhevelse slik det framstår i russisk politikk. Jeg har tatt siktemål på å definere og operasjonalisere fenomenet for bedre å kunne studere det. Om betydningen av uformell praksis i russisk politikk skal forstås bedre, er noe av det første vi må gjøre å etablere verktøy som gjør at vi kan forstå den på et abstraksjonsnivå som er høyere enn anekdoter, men lavere enn generelle teorier og typologier. Og for å forstå rekkevidden av de hyppige og dramatiske endringene i russisk lov de siste årene, er det helt avgjørende å fortolke dem i lys av etablerte praksiser og russisk rettskultur generelt.

Litteratur

Bækken, Håvard (2009) Selective Law Enforcement against Russian NGOs. Pursuing Informal Interests through Formal Means. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Bækken, Håvard (2014) Selective Law Enforcement in Russian Politics 2007–2011. Legal Action for Extra-Legal Purposes. Avhandling for Ph.d. Tilgjengelig på Digitale Utgivelser ved Universitetet i Oslo (DUO): http://urn.nb.no/URN:NBN:no-44072. Lesedato 14. april 2015.

Bækken, Håvard (2015) Selections before Elections. Double Standards in Implementing Election Registration Procedures in Russia? Communist and Post-Communist Studies 48 (1): 61–70.

Fraenkel, Ernst (1941) The Dual State. A Contribution to the Theory of Dictatorship. New York, NY: Oxford University Press.

Goertz, Gary (2006) Social Science Concepts. A User’s Guide. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Golosov, Grigorii (2011) The Regional Roots of Electoral Authoritarianism in Russia. Europe-Asia Studies 63 (4): 623–639.

Goode, J. Paul. (2010) Redefining Russia. Hybrid Regimes, Fieldwork, and Russian Politics. Perspectives on Politics 8 (4): 1055–1075.

Gross, Brian J. (2003) Russia’s War on Political and Religious Extremism. An Appraisal of the Law «On Counteracting Extremist Activity». Brigham Young University Review 2003 (2): 717–760.

Grzymala-Busse, Anna (2004) Informal Institutions and the Post-Communist State. National Washington D.C: Council for Eurasian and East-European Research.

Hammersley, Martyn (1989) The Problem of the Concept. Herbert Blumer on the Relationship between Concepts and Data. Journal of Contemporary Ethnography 18 (2): 133–158.

Helmke, Gretchen & Steven Levitsky (2004) Informal Institutions and Comparative Politics. A Research Agenda. Perspectives on Politics 2 (4): 725–740.

Hendley, Kathryn (2009) «Telephone Law» and the «Rule of Law». The Russian Case. Hague Journal on the Rule of Law 1 (2): 241–262.

Hendley, Kathryn (2012) The Unsung Heroes of the Russian Judicial System. The Justice-of-the-Peace Courts. Journal of Eurasian Law 5 (3): 337–366.

Hendley, Kathryn (2014) Resisting Multiple Narratives of Law in Transition Countries. Russia and Beyond. Law & Social Inquiry 40 (2): 531–552.

Kononenko, Vadim & Arkady Moshes (red.) (2011) Russia as a Network State. What Works in Russia when State Institutions Do Not? Houndmills, Basingstoke: Palgrave MacMillan.

Knoops, Geert-Jan Alexander & Robert R. Amsterdam (2007) The Duality of State Cooperation within International and National Criminal Cases. Fordham International Law Journal 30 (3): 260–295.

Kvurt, Yelina (2007) Selective Prosecution in Russia. Myth or Reality. Cardozo Journal of International & Comparative Law 15 (1): 127–168.

Kurkchiyan, Marina (2003) «The Illegitimacy of Law in Post-Soviet Societies» i Denis J. Galligan og Marina Kurkchiyan (red.) Law and Informal practices. The Post-Communist Experience. Oxford: Oxford University Press (25–46).

Lauth, Hans Joachim (2004) Formal and Informal Institutions. On Structuring Their Mutual Co-Existence. Romanian Journal of Political Sciences 4 (1): 68–89.

Ledeneva, Alena (2006) How Russia Really Works. The Informal Practices That Shaped Post-Soviet Politics and Business. Ithaca, NY: Cornell University Press.

Ledeneva, Alena (2011) Open Secrets and Knowing Smiles. East European Politics and Societies 25 (4): 720–736.

Ledeneva, Alena (2013) Can Russia Modernise? Sistema, Power Networks and Informal Governance. Cambridge: Cambridge University Press.

Lyubarev, Arkady (2011) Electoral Legislation in Russian Regions. Europe-Asia Studies 63 (3): 415–427.

Mendras, Marie (2012) Russian Politics. The Paradox of a Weak State. London: Hurst & Company.

Morse, Janice M. & Carl Mitcham (2002) Exploring Qualitatively-derived Concepts. Inductive- Deductive Pitfalls. International Journal of Qualitative Methods 1 (4): 28–35.

Morse, Yonatan L. (2012) The Era of Electoral Authoritarianism. World Politics 64 (1): 161–198.

Moustafa, Tamir & Tom Ginsburg (red.) (2008) Rule by Law. The Politics of Courts in Authoritarian Regimes. Cambridge: Cambridge University Press.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

O’ Donnell, Guillermo (1996) Another Institutionalization. Latin America and Elsewhere. Kellogg Institute Working Paper #222.

Panina, Daria & Leonard Bierman (2013) The Development of Legal Professionalism in Russia. An Institutional Perspective. Critical Perspectives on International Business 9 (1–2): 106–128.

Riabchuk, Mykola (2004) From «Dysfunctional» to «Blackmail» State. Paradoxes of the Post-Soviet Transition. The 38th Annual Shevchenko Lecture. University of Alberta.

Ross, Cameron (2014) Regional Elections and Electoral Malpractice in Russia. The Manipulation of Electoral Rules, Voters, and Votes. Regional Studies of Russia, Eastern Europe, and Central Asia 3 (1): 147–172.

Rozalskaya, Maria (2011) Inappropriate Enforcement of Anti-Extremist Legislation in Russia in 2010. Moscow: SOVA. Tilgjengelig på www.sova-center.ru/en/misuse/reportsanalyses/2011/04/d21360/. Lesedato 27. september 2013.

Sakwa, Richard (2009) The Quality of Freedom. Khodorkovsky, Putin, and the Yukos Affair. Oxford: Oxford University Press.

Sakwa, Richard (2011) The Crisis of Russian Democracy. The Dual State, Factionalism and the Medvedev Succession. Cambridge: Cambridge University Press.

Schauer, Frederick (1991) Playing by the Rules. A Philosophical Examination of Rule-Based Decision-Making in Law and in Life. Oxford: Clarendon Press.

Smith, Gordon B. (2010) «Legal Reform and the Dilemma of Rule of Law» i Stephen White, Richard Sakwa & Henry Hale (red.) Developments in Russian Politics 7. Houndmills, Basingstoke: Palgrave Macmillan (135–151).

Strauss, Anselm & Juliet Corbin (1994) «Grounded Theory Methodology. An Overview» i Norman K. Denzin & Yvonna S. Lincold (red.) Handbook of Qualitative Research. Thousand Oaks, CA: Sage (273–285).

Taylor, Brian D. (2011) State Building in Putin’s Russia. Policing and Coercion after Communism. Cambridge: Cambridge University Press.

Trochev, Alexei (2012) Suing Russia at Home. Problems of Post-Communism 59 (5): 18–34.

Verkhovsky, Alexander (2008) Overview of the Amendments Introduced in the Anti-extremist Legislation in 2007. Moskva: SOVA. Tilgjengelig på: http://www.sova-center.ru/en/xenophobia/reportsanalyses/2008/03/d12841/. Lesedato 26. mars 2015.

Wilson, Andrew (2005) Virtual Politics. Faking Democracy in the Post-Soviet World. New Haven, CT: Yale University Press.

Wortman, Richard S (1976) The Development of a Russian Legal Conciousness. Chicago, IL: University of Chicago Press.

1Med unntak av et knippe nærstudier av prosessene mot Mikhail Khodorkovskij og oljeselskapet YUKOS (Knoops & Amsterdam 2007; Kvurt 2007; Sakwa 2009), har problematikken rundt selektiv bruk av lovverk bare blitt overfladisk behandlet. De eksisterende studiene har svært begrensede teoretiske eller konseptuelle ambisjoner (se Bækken 2014: 8–24).
2Den fulle avhandlingsteksten er tilgjengelig på nettsidene for «Digitale Publikasjoner ved UiO» (https://www.duo.uio.no/) eller i trykt eksemplar gjennom kontakt med forfatteren på havard.baekken@gmail.com.
3For en grundigere operasjonalisering og mer systematisk analyse av selektiv rettshåndhevelse i russisk politikk, henviser jeg til den fulle avhandlingen (Bækken 2014).
4For mer utfyllende drøfting, se Bækken (2014: kap. 4).
5For en oversikt over informantene og hvordan utvalget ble foretatt, se Bækken (2014: 27–34 og liste i appendiks).
6Den Moskva-baserte organisasjonen SOVA utarbeider solide analyser og rapportering om misbruk av disse lovtekstene, se http://www.sova-center.ru/misuse/ (russisk) og http://www.sova-center.ru/en/misuse/ (engelsk). Lesedato 25. august 2015.
7En annen konsekvens er at rettsprosesser kan ha denne effekten og styrke uformelle regler, også når det de facto ikke foreligger noen egentlig politisk seleksjon.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon