Lena Jonson

Art and Protest in Putin’s Russia

New York, NY: Routledge 2015 266 sider. ISBN 9781138844957

Sovjetunionens oppløsning i 1991 åpnet opp for en fri kunstscene, uten partiets eller statens innblanding. I overgangsfasen fra kommunisme til kapitalisme ble kunstaksjoner utført i det offentlige rom av Aleksandr Brener, Anatolij Osmolovskij og Oleg Kulik. Men en kritisk kunstpraksis ble snart byttet ut med produksjon av mer dekorative og salgbare kunstobjekter. Antall private gallerier, museer og samlere økte kraftig i Moskva rundt år 2000, og bekymrete kritikere undret seg over om fokuset på «flash art», penger og berømmelse reduserte russiske kunstneres evne til å virke kritisk.

Lena Jonson viser i Art and Protest in Putin’s Russia hvordan kunstnere igjen prioriterer en kritisk kunst i Russland. Jonson er seniorforsker ved Utrikespolitiska institutet (UI) i Stockholm og har Russland som spesialfelt. Boken er konsentrert om årene 2005 til 2013. I fire av disse, fra 2005 til 2009, var Jonson kulturattache ved den svenske ambassaden i Moskva og fulgte kunstscenen tett. Dette gir en ekstra nærhet og tyngde til formidlingen av de mange dramaene som har utspilt seg i protest mot president Vladimir Putins regime.

Et hovedanliggende for Jonson har vært å forstå bedre hvorfor 100 000 mennesker trosset kulden for å vise sin misnøye med Duma-valget i desember 2011. På hvilken måte kunne man gjennom kunsten forutse den voksende avstanden mellom folket og makten? Jonson dokumenterer hvordan det på 2000-tallet vokste frem en tydeligere motkultur i samtidskunstfeltet gjennom nye kunstverk, seminarer, diskusjoner og tekster som indirekte eller mer direkte kritiserte den verdikonservative vendingen i samfunnet, samt mediesensur, statlig propaganda og fengsling av opposisjonelle.

I vestlige medier har særlig dommen mot Jekaterina Samutsevitsj, Nadja Tolokonnikova og Marija Alekhina i Pussy Riot fått stor oppmerksomhet. Den ble sett som et tegn på hvordan Putins regime beveget seg i en retning som går på tvers av europeiske normer for rett til ytringsfrihet og alternative ytringsformer i et demokratisk samfunn. I dag emigrerer flere fra den nye kreative klassen, noe som gir et ekko av restriksjonene den russiske avantgarden møtte under Stalins tilstramninger i kulturfeltet rundt 1930.

I Jonsons analyse blir kunsten et «kritisk øye». Hun støtter seg på den franske teoretikeren Jacques Ranciéres begrep dissensus (om det diskutable ved etablerte verdisyn i et samfunn) og deler protestkunsten inn i tre begrepskategorier: «other gaze», «dissent art» og «art of engagement». Disse kategoriene glir imidlertid ofte over i hverandre, som i de karnevalistiske aksjonene til punk-/kunstgruppen Pussy Riot.

Bokens ni kapitler gir et urovekkende bilde av den frie ytringens kår i Russland. I kapittel to får vi et historisk tilbakeblikk på dissensus-kunsten og en politisk kontekst for kunstsituasjonen i dag. I kapittel fire belyses det nye sterke forholdet mellom kirke og stat, der rettsaken mot organisatorene av utstillingen «Forbudt kunst – 2006» på Sakharov-senteret i 2007 står sentralt. Utstillingen viste verk som var sensurert eller fjernet fra offentligheten året før, og for første gang ble den nye straffeloven § 282 mot ekstremisme benyttet. For Jonson representerer dommen et vannskille som ga støtet til en gryende protestkultur i samtidskunstfeltet. Lignende religiøse, patriotiske og konservative argumenter ble benyttet under rettssaken mot Pussy Riot høsten 2012, som blir inngående behandlet i kapittel seks. Da Putin ble gjeninnsatt som president i mai 2012, hardnet det politiske klimaet ytterligere. Kapittel syv dokumenterer den voksende protestkulturen hos den kreative klassen, mens kapittel åtte analyserer kunst og politikk etter Bolotnaja-demonstrasjonen i mai 2012.

Kapitlene diskuterer slik ulike former for en engasjert, politisk og aktivistisk kunst, men også denne kunstens dilemmaer. Anatolij Osmolovskij gikk for eksempel fra aksjoner på 1990-tallet til å insistere på en autonom og estetisk kunst på 2000-tallet. Jonson kommenterer også betydningen nettsider som Open Space (stengt sommeren 2012) og publikasjoner som Artkhronika og Grani har for å opprettholde et kritisk refleksjonsrom.

I boken refereres det hyppig til tidsskrifter, katalogessays og artikler fra sentrale aktører i kunstfeltet, som for eksempel Josef Backstein, Marat Guelman, Boris Groys, Andrei Erofeev, Ekaterina Degot og Viktor Miziano. De mange sitatene bidrar til å styrke Jonsons resonnementer om kunstens betydning for regimekritikk både i og utenfor kunstinstitusjonen. Boken er illustrert med flere Putin-kritiske verk av Oleg Kulik, PG Group, Grigorij Jusjtsjenko, Vojna, Pussy Riot, Konstantin Latysjev, Aleksej Kallima, Aleksandr Brodskij, Blue Noses, og Irina Korina, men også mer tvetydige malerier av Aleksei Belyaev, Gintovt og Sofiya Azarkhi. Jonson peker dessuten på betydningen av en ny dokumentarkunst for å bedre forstå det som skjer i Russland, som for mange fortoner seg som uvirkelig og surrealistisk. Under rettssaken mot «Forbudt kunst» laget Viktorija Lomasko for eksempel en serie tegninger med tekster av Anton Nikolaev.

Art and Protest in Putin’s Russia er interessant for samfunnsvitere, slavister, kunsthistorikere og kunstnere som er opptatt av kunstens mulighet for å skape protest i et samfunn der ytringsfrihet og demokratiske spilleregler motarbeides av makten. Undertegnede tar seg likevel i å savne flere eksempler på kunstprosjekter og hendelser utenfor Moskva. Jonson begrunner fokuset på Moskva med at byen er det eneste kunstsenteret i Russland. Moskva har riktignok pengene og dermed et kunstmarked, men Jonson overser betydningen St. Petersburg har både historisk og politisk som kunstscene. Både Putin og Medvedev har sterke bånd til byen som ble grunnlagt i 1703 som et vindu mot Vesten. Det er derfor ikke uten grunn at Vojna malte den erigerte penisen, Prick: Prisoner of the FSB, på Litejnyj-broen over Neva i 2010 eller at Pjotr Pavlenskijs første protester mot fengslingen av Pussy Riot ble utført her. Den internasjonalt anerkjente kunstnergruppen Chto Delat har også base i St. Petersburg, men nevnes kun overfladisk.

Den russiske protestkunsten har fått mye oppmerksomhet internasjonalt, og er relatert til en utbredt tendens i kunstfeltet som kunne vært drøftet nærmere i boken. Russlands situasjon er prekær og farlig, men også Europa trues av sosial uro, konservative strømninger og et høyt konfliktnivå. Også i Vesten ser vi en stadig sterkere politisk innblanding i kunsten, parallelt med en mer sosialt orientert og kritisk kunst. Jonsons analyse av Russland kan gi en dyster pekepinn om hva vi har i vente: «… what is happening in the art sphere precedes what is happening in politics. Art visualizes value shifts before they are articulated in politics» (s. 247).

Kunstens mulighet til å distribuere det akutte sanselige og usagte i Putins patriotiske propagandaregime er et tema som fortjener oppmerksomhet, og Jonsons grundige bok løfter frem avgjørende rettssaker og kunsthendelser som har brutt muren av konformisme og stillhet i den russiske offentligheten.