Svetlana Aleksijevitsj

Krigen har intet kvinnelig ansikt

Oslo: Kagge 2014 383 sider. ISBN: 9788248914273

Mellom 1978 og 1985 reiser Svetlana Aleksijevitsj fram og tilbake mellom sitt hjem i Minsk og ulike byer i Sovjetunionen. For hvert besøk får hun nye brev og telefoner som resulterer i nye reiser, og nye historier. Over tekopper, fotoalbum og fat med piroger møter hun bestemødre, pensjonerte lærerinner, sekretærer og fabrikkarbeidere som en gang, i et tidligere liv, var flyvere, vaskedamer, skarpskyttere, kokker, panserførere, bakere, kirurger og sykepleiere ved fronten mot Tyskland.

Hundretusener av kvinner kjempet i den sovjetiske hæren og som partisaner under andre verdenskrig. De ble hyllet som helter i krigsårene, etterpå forsvant de, i alle fall ut av historien. Aleksijevitsj oppsøker dem, utstyrt med båndopptaker og en vilje til å lytte. Gjennom timeslange intervjuer forsøker hun å få dem til å fortelle om krigen. Ikke historien om den store fedrelandskrigen, ikke den offisielle krigshistorien, men om deres krig.

Historiene de forteller samles i Aleksijevitsjs første bok Krigen har intet kvinnelig ansikt. Boken er første bind i hennes fem-binds verk Utopiens røster, og kom våren 2014 for første gang ut på norsk (men jeg siterer her fra min eselørede og notatfylte utgave av den svenske oversettelsen).

For Aleksijevitsj står den «kvinnelige» historien om krigen i motsetning til – og i skyggen av – den «mannlige». Kvinnenes krig er en annen. De husker andre hendelser, de husker detaljer og følelser, mens mennene gjemmer seg bak fakta, bak «steril heltedyrking». I den mannlige historien forsvinner menneskene, og med dem det kroppslige og det konkrete. Det ofres til fordel for troppeforflytninger, tilbaketrekninger, generaler og helter, slag, seire, tap. Det er denne krigshistorien Aleksijevitsj vil til livs.

Resultatet er et kor av stemmer, av kvinner som både levde de samme historiene, og vidt forskjellige. Aleksijevitsj har redigert historiene slik at de nærmest flettes sammen, en kvinne tar over for en annen, av og til avbrutt av Aleksijevitsj selv. Det de har til felles er at de forteller om en annen krig, en krig som kommer nærmere fordi den ikke fortelles gjennom helter eller ideer, men gjennom mennesker. Gjennom kvinner (og menn) som er modige, feige, skitne, sultne, umenneskelige, overmenneskelige. Som forsøker å krølle håret på slagmarken, som blør og elsker og forsvinner, som gjør uhyrlige ting mot fienden, mot hverandre, som plutselig går fra å være soldater og tilbake til å være mennesker igjen. Dette koret av ulike stemmer og minner gjør boken både besnærende og vanskelig å lese. Aleksijevitsj makter å skape en nærhet til kvinnene som forteller, og det er en sanselighet i disse historiene som man sjelden finner igjen andre steder i prosa-litteraturen om krigen. De er fulle av lukt, lys, stemmer og bilder. Et minne om møll som flyr inn i leirbålet der en gruppe soldater sover. Trekkfugler som faller over slagmarken. Lukten av blod som brenner. Gleden over å kunne gå med en kjole igjen. Lyden av modent korn som rasler i vinden. Frykten for å aldri skulle høre den lyden igjen.

Hvilket slag som ble utkjempet, hvilke bataljoner som deltok, hvor mange som døde, hvor mange som ble fanget, alt dette forsvinner, blir bakgrunnsstøy. Det er bare mennesket som forteller som betyr noe.

Men det å skulle fortelle er heller ikke uproblematisk. Det er et forsøk på å beskrive opplevelser som unndrar seg språket. Kvinnene Aleksijevitsj møter kjenner seg ikke igjen i krigen slik den fremstilles i bøker eller på film, men også når de selv forsøker å fortelle blir det feil. Det blir verken grusomt nok, eller tilstrekkelig vakkert, sier en militærkirurg (s. 294). Et sted finnes disse ordene, sier en annen kvinne, men hun kan ikke finne dem selv, det trengs en poet, «som Dante» (s. 294). En tidligere maskingeværskytter ber Aleksijevitsj finne på sine egne beskrivelser og historier. Hun er jo forfatterinne. «Hitta på någonting själv! Något vackert. Utan löss och smuts och spyor... Utan lukten av vodka och blod...» (s. 293–294).

Minnene er ikke mulig å omsette i ord. Og det er ikke ordene som bringer deres opplevelser tilbake til dem. Minnene kommer gjennom klangen i en stemme, en melodi, gjennom farger og lukt, drømmer. De kommer plutselig, midt på natten som kvelningsfornemmelser og frostrier, men ikke som språk.

Det aller sterkeste i denne boken er kanskje nettopp å se – gjennom Aleksijevitsjs nøyaktige gjengivelse av intervjuer – hvordan disse kvinnene først fremstår famlende og ubehjelpelige, før de litt etter litt, i biter og fragmenter, finner fram til ordene som kan beskrive en tid og en verden som med rette kan sies å høre hjemme hos Dante.

«[J]ag såg hur de brände ner en by... Jag kunde inte skrika, jag kunde inte gråta högt (...) Jag kunde bara bita mig i armen – jag har forftarande kvar ärren, jag bet så hårt att det blödde. Jag bet ända ner i köttet. Jag minns hur människorna skrek... och korna skrek... hönorna skrek... Jag tyckte det lät som om alla skrek med mänskliga röster. Allt levande brann och skrek. Det är inte jag själv som talar, det är min sorg» (s. 358).

Man kan diskutere hvor fruktbart det er å dele historien om krigen opp i en kvinnelig og en mannlig del. Men det som står igjen etter å ha lest Krigen har intet kvinnelig ansikt er ikke en front mellom menn og kvinner, men mellom den store Historien, og «det lille menneskets historie».

Boken kom ikke i en usensurert versjon før i 2004. I denne versjonen gjengir Aleksijevitsj noen av sine samtaler med sensurmyndighetene da boken først skulle gis ut. En av sensorene spør hvorfor hun ikke vil fortelle om heltedåder, hvorfor hun absolutt vil skrive om den skitne, lave, tilsmussede krigen. Hun svarer at hun er ute etter sannheten, hvorpå sensoren sier «Och ni tror att sanningen är något som man finner i vardagslivet? (...) För er är den så låg. Så jordisk. Men ni har fel! Sanningen är det vi drömmer om. Den handlar om hurdana vi skulle vilja vara!» (s. 37).

I Sovjetunionen, så vel som i Norge og resten av Europa, har historien om andre verdenskrig vært med på å forme vår identitet, vårt bilde av hvem vi er. Også norsk historiefortelling har båret preg av behovet for en Stor Historie, fortellinger om en absolutt fiende, om heltemot og patriotisme. Og i disse historiene har det lille mennesket forsvunnet. Mennesket som forsøker å navigere en verden der ingen vanlige regler gjelder, som både må miste og finne igjen sin menneskelighet. Det er derfor Aleksijevitsjs bok føles så viktig, også her, også i dag.