Susanne Oxenstierna & Veli-Pekka Tynkkynen (red.)

Russian Energy and Security up to 2030

Oxford: Routledge 2014 242 sider. ISBN 9780415639644

Søker man på Russian Energy and Security på Amazon blir man tilbudt 115 titler. Temaet for boken redigert av Susanne Oxenstierna og Veli-Pekka Tynkkynen er med andre ord populært. Men klarer den å tilføre den akademiske diskursen noe substansielt nytt? Redaktørene skriver at bokideen ble unnfanget i 2010 og at den fant sin endelige form og innhold mot slutten av 2012. Hvilket bidrag boken var tenkt å gi til den omfangsrike debatten om sikkerhetsfortolkningen av energi nevnes ikke. I ettertid kan man derimot slå fast at boken fra utgivelse mot slutten av 2013 har truffet tidens tegn bedre og blitt mer aktuell enn forfatterne nok hadde sett for seg.

Bokens bidrag ligger, etter min beskjedne vurdering, i at kapittelforfatterne til sammen bidrar med en gjennomgang av Russlands rolle som energileverandør opp mot forskjellige dimensjoner av sikkerhetsbegrepet: intern forsyningssikkerhet (relatert til strøm), forsyningssikkerhet for Russlands utenlandske kunder (både med tanke på Russlands evne til å levere og vilje til å gjøre det uten å knytte leveranser til politiske motytelser på andre områder), etterspørselssikkerhet i eksportmarkeder sett fra et russisk perspektiv og sist, men ikke minst, nasjonal (militær) sikkerhet. Dessverre er ikke boken eksplisitt på dette, noe som i så fall ville vært en styrke og bidratt til å binde kapitlene bedre sammen.

I dag er nasjonal og militær sikkerhet kanskje det mest aktuelle, og her gir de litauiske forfatterne Ar?nas Molis og Monica Ogrodowski et interessant innblikk i ett tankesett omkring problemstillingen. Forfatterne poengterer i kapittelet «A view from the Baltic States», at de baltiske (og deres egne) analyser preges av en frykt for russisk invasjon. Frykten er sikkert reell. Men den kan synes å ha blendet forfatterne da de fremhever en del påstander og sammenhenger som virker lite begrunnet. Blant annet kobles gassdisputter med Ukraina og Hviterussland, militærøvelser og konflikten i Georgia sammen med bevegelser i oljeprisen som bevis på at Russland bruker energi som et maktmiddel.

Problemet er at det er ingen klar sammenheng i denne koblingen. Beviset fremstår dermed som spekulativt og undergraver ellers gode begrunnelser. Forfatternes største frykt er at Russland skal bruke petroleumsinntektene til å gjenoppbygge hæren og bruke denne til å gjenvinne innflytelse i tidligere sovjetstater på bekostning av disses suverenitet. Økte militærbudsjetter kunne man observere da kapittelet ble skrevet, og den fryktede bruken av militærmakt har vi blitt vitne til i ettertid. Men påstanden om at bruken av petroleumsinntekter på hæren gjør energi til et utenrikspolitisk maktmiddel ser ut til å ha vendt om på kausalforbindelsen. Dette og andre lignende eksempler gjør dermed kapittelet både svakere og mindre relevant enn det vi hadde trengt i dagens situasjon.

Chloé Le Coq og Elena Paltseva leverer bokens metodisk sett mest interessante kapittel. Når de analyserer Europas og Russlands avhengighet av hverandre med kvantitativ metode, bidrar de til å fremheve dualiteten i forholdet Europa-Russland som ellers ofte går tapt, og frigjør seg fra emosjonelle undertoner som tidvis preger diskusjonen om energi og sikkerhet i dette forholdet. Mest spennende er forfatternes funn av en vinn-vinn situasjon der gjensidig avhengighet av hverandre reduseres dersom South Stream bygges med en betydelig overkapasitet. Samtidig finner de at Russlands eksponering mot etterspørselsusikkerhet reduseres betydelig og økes moderat av henholdsvis South Stream og Nabucco, mens for Europa er Nabucco en moderat forbedring over vinn-vinn alternativet. Derav følger det at Russland, som forventet, taper mest på skrinleggingen av South Stream, men på grunn av redusert etterspørselssikkerhet for egen del, ikke fordi Europa hadde vært noe mer fanget i Russlands klør om South Stream ble bygget. Man kan bare vente i spenning på forfatternes analyse av Russlands nye tyrkiske alternativ.

Stacy Closson gjør et forsøk på å analysere russiske gass-subsidier til SUS og tidligere COMECON ut ifra tre motiver: geopolitisk innflytelse, ønske om å opprettholde monopol, og hvitvasking. Dessverre er hun uklar på hvilke praksiser hun mener er subsidier. Da blir det og uklart i hvilke tilfeller hun mener det ene eller det andre motivet er relevant. Med en viss godvilje kommer man et stykke på vei, men analysen kunne vært slipt noe mer.

Hanna Smith argumenterer overbevisende for at vår politiserte oppfatning av debatten om Europas energiimport skyldes at spørsmålet er snakket opp av politikere som følge av endringer i det geopolitiske landskapet. Altså er det ikke energi som har endret geopolitikken, men omvendt. En besnærende tanke, særlig sett opp mot de baltiske forfatternes likhetstegn mellom russisk energi og utenrikspolitisk våpen.

Veli-Pekka Tynkkynen påpeker at Russland har potensial til å forsyne EU med biomasse og spør seg om dette kan bli en sikkerhetsutfordring fram mot 2030. Ja kanskje, men lesningen er mer interessant i avsnittene hvor han forklarer hvordan samarbeid om bioenergi kan hjelpe EU å nå sine 20-20-20-mål. Med rubelkursen ned fra et kunstig høyt nivå, kan kanskje russisk pelletsproduksjon bidra til å gjøre denne formen for energiproduksjon mer konkurransedyktig enn den har vært.

Suzanne Oxenstierna tar for seg russisk eksport av atomteknologi og beroliger med at Russland her følger internasjonale anbefalinger for å minimere sikkerhetsutfordringene.

De øvrige kapitlene tar for seg Russlands energistrategi frem mot 2030, liberaliseringen av det russiske elektrisitetsmarkedet, private selskaper i russiske oljeindustri og utviklingen av Russlands asiatiske eksportmuligheter. Noen utpregede sikkerhetsvurderinger finnes ikke her, men for en leser som ikke har fulgt disse temaene og allikevel sitter med boken i hånden kan de fungere som en grei introduksjon.

NUPIs Jakub Godzimirski har fått den utfordrende oppgaven å samle trådene og vende boken tilbake til sitt utgangspunkt, nemlig å se fremover mot 2030, under den noe runde tittelen «Opportunities and Challenges». Oppgaven må sies å være løst med stil. En konsis oppsummering av status i Russlands petroleumssektor kobles med en gjennomgang av fem fremsynsanalyser gjort av andre. Konklusjonen er som den ofte er: Russland har betydelige ressurser, men det er ikke bare bare å utvinne og få solgt dem. Fremtiden kan dermed se ut på vidt forskjellige måter. Og som Ukraina-krisen har vist: noe som i ettertid kan sies å ha ligget i kortene, er ofte vanskelig å forutse. Her er det med andre ord bare å følge med videre.