Man bør vanligvis avstå fra å kommentere bokanmeldelser. Den anmeldelsen Johan Matz foretar av min bok Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917–1991 i Nordisk Østforum 3/2014 er imidlertid i så sterk grad preget av moralisme og kaldkrigsretorikk at jeg finner det nødvendig å reagere.

Ifølge Matz gjør gjentatte «anmärkningsvärda påståenden» at min bok er et politisk farget debattinnlegg, og ikke en objektiv historiefremstilling. For å begrunne denne påstanden viser Matz til min fortolkning av Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, min utlegning av årsakene til utbruddet av annen verdenskrig og mine betraktninger om Mikhail Gorbatsjovs historiske rolle.

Matz er kritisk til min påstand om at Vinterkrigen i 1939–40 skyldtes Sovjetunionens forfølgelse av egne sikkerhetsinteresser (flytte den finsk-sovjetiske grensen lenger unna Leningrad, skaffe seg en flåtebase ved Finskebukten med mer), og ikke var et forsøk på å erobre Finland. Denne kritikken forbauser meg da jeg knapt har gjort noe annet enn å gjengi standardfortolkningen av Vinterkrigen. Matz betrakter min utlegning av årsakene til utbruddet av annen verdenskrig som tendensiøs. Selv mener jeg at jeg har gjengitt det diplomatiske «spillet» før krigsutbruddet på en vederheftig måte. Det er et faktum at den sovjetiske ledelsen på 1930-tallet foretok flere, nærmest desperate henvendelser til Vestmaktene for å få til en felles oppdemningspolitikk mot det ekspansjonistiske Tyskland, og at Stalin inngikk ikke-angrepsavtalen med Hitler først da det høsten 1939 var klart at Tyskland ville angripe Polen.

De «mest förvånansvärda påståendena» gjør jeg ifølge Matz i min boks avsluttende del der jeg betegner utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet som den store katastrofen i Sovjetunionens historie. Hva er det oppsiktsvekkende ved å karakterisere Gorbatsjov som den store katastrofen i Sovjetunionens historie? Sovjetisk historie er full av dramatiske og tragiske begivenheter, som den forserte industrialiseringen og kollektiviseringen på 1930-tallet, Stalins terror og Den store fedrelandskrigen mot Hitler-Tyskland. Sovjetstaten og folket overlevde imidlertid alt dette. Faktisk kan industrialiserings- og kollektiviseringspolitikken, og mye annet i Sovjetunionens historie, oppfattes som nødvendig for at staten og folket skulle overleve i en farefull verden. Sovjetunionen var ingen øy isolert fra resten av verden, slik forfattere som moraliserer over hardhendte tiltak for å styrke og modernisere verdens første og lenge eneste sosialistiske statsdannelse kan gi inntrykk av. Gorbatsjovs lite gjennomtenkte og mislykkede reformpolitikk førte til at Sovjetunionen ikke bare mistet kontrollen over sitt ytre imperium, men selv gikk til grunne. Ville ikke en amerikansk president som fikk USA til å miste sitt globale imperium og selv å gå i oppløsning, bli betegnet som den største katastrofen i amerikansk historie?

Matz’ anmeldelse er, slik det fremgår av hans referanser til Gulag, mord og det sovjetiske åket, basert på at Sovjetunionen var en illegitim og undertrykkende statsdannelse, og at det derfor var bra at Sovjetstaten opphørte å eksistere. Denne type moralisme er fremmed for meg. Jeg har forsøkt å utlegge Sovjetunionens utenrikspolitikk på samme måte som jeg ville ha fremstilt USAs, Frankrikes eller en hvilken som helst annen stats utenrikspolitikk. Altså ut fra et realistisk perspektiv som tar det for gitt at statsledere prøver å øke sine respektive staters makt og sikkerhet, og som bedømmer dem ut fra i hvilken grad de lykkes med dette. Dessuten har jeg gjort rede for den marxistisk-leninistiske ideologien, historiske erfaringer, geografi og andre faktorer som påvirket sovjetledernes oppfatning av verden og dermed fikk innvirkning på deres handlinger.

Matz spør hvorfor jeg ikke skriver om terror, skueprosesser og mord i min bok. Jeg skriver om denne type forhold der dette er relevant ut fra et utenrikspolitisk perspektiv. Jeg skriver at den forserte industrialiserings- og kollektiviseringspolitikken på begynnelsen av 1930-tallet brakte sovjetsamfunnet til randen av sammenbrudd, og at det var en viktig grunn til at sovjetlederne i denne perioden førte en forsiktig utenrikspolitikk. Jeg skriver at utrenskningene i Den røde armé på slutten av 1930-tallet bidrog til å svekke omverdenens tiltro til Sovjetunionens militære styrke og dermed også andre staters oppfatning av landets verdi som alliansepartner. Og jeg skriver at sovjetlederne trolig ikke hadde forutsett hvordan anklager om menneskerettighetsbrudd skulle bli brukt til å destabilisere Østblokken da de i 1975 undertegnet den såkalte Helsinki-erklæringen om fred og samarbeid i Europa, inkludert diverse formuleringer om respekt for menneskerettighetene. Fangeleirer i stalintiden, Khrusjtsjovs antireligiøse kampanjer, bekjempelse av opposisjonelle under Brezjnev med mer hadde knapt noen utenrikspolitisk betydning (bortsett fra at anklager om menneskerettighetsbrudd ble brukt i antisovjetisk propaganda) og hører derfor ikke med i en fremstilling av sovjetisk utenrikspolitikk.

Knapt noen ville finne på å omtale undertrykkelse av den svarte befolkningen i USA i et verk om amerikansk utenrikspolitikk eller giljotinen i en fremstilling av fransk utenrikspolitikk. Hvorfor skal en bok om sovjetisk utenrikspolitikk fylles med referanser til henrettelser og fangeleirer?

Tiden da Vesten kunne påtvinge resten av verden sine verdier, er over. Vi kan like det eller ikke, men vi må faktisk godta at Kina, Russland, India, Iran og andre stater ikke bare ikke vil bli kopier av oss selv, men også i stigende grad vil komme til å prege omverdenen med sine verdier. I en slik verden trenger vi nøkterne historiske fremstillinger av hvordan samtidens utfordringer har fortont seg for ledere og folk i ulike land og hvordan de har reagert på disse utfordringene – for derved å ha et bedre grunnlag for å forstå hvordan stater agerer i dag. Moralistiske fordømmelser av ledere og stater fordi de avviker fra vestlige idealer er det siste vi har bruk for.