Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Oljeutvinning i Nenets autonome okrug - interessefellesskap og interessemotsetninger

MA, medarbeider, Kongelig norsk generalkonsulat i St. Petersburg, ewbzakariassen@gmail.com

  • Side: 355-374
  • Publisert på Idunn: 2014-12-16
  • Publisert: 2014-12-16

Abstract: Oil Production in Nenets Autonomous Okrug – Common Interests and Conflicts of Interest

While reindeer herding is an important way of life of the indigenous people in Nenets Autonomous Okrug, there are significant oil deposits in the area, and those involved in traditional activities are competing with oil companies for use of the land. While oil extraction is a main source of income for the Russian state, preserving the traditional way of life of its indigenous people is an explicit goal of the Russian authorities. The aim of this article is to examine the complex situation among the oil companies, Nenets people and local authorities. As this article shows, dialogue and, to some extent, cooperation have already been established in this area due to the many common interests of the stakeholders. Most interviewees painted a fairly positive picture of the coexistence, but there can be no doubt that the stakeholders have different interests, and hence not all problems are readily resolved. Many of the laws and projects aimed at supporting the indigenous way of life have been poorly implemented. Moreover, negotiations between reindeer herders and oil companies are characterized by uneven stakeholder power.

Keywords: indigenous peoples, oil companies, Russian local authorities, stakeholders, power, development, cooperation.

 

Vi forstår at vi må bevare okrugen vår, dette er vårt ansvar overfor landet vårt, for hele Russland. Oljeselskaper må vite at de arbeider på urfolks land (Jurij Khatanzejskij, avdelingsleder i Avdeling for urfolksaker i Nenets Autonome Okrug, intervju 17.11.2011).

Petroleumsvirksomheten sprer seg over det nordlige Russland, og dette har store konsekvenser for regionens økonomi og innbyggere. Spesielt urfolkene i området, med deres tradisjonelle livsstil som reingjetere, jegere og fiskere, blir påvirket av olje- og gassindustrien (Stammler & Forbes 2006: 49). I april 2012 var det et stort oljeutslipp på tundraen i Nenets autonome okrug i Nordvest-Russland (heretter NAO). De regionale myndighetene i okrugen regnet med at så mye som 2200 tonn olje spredte seg over et område på halvannen kvadratkilometer. Deler av dette området brukes som beiteområde for reinsdyr som eies av urfolket i NAO. Årlig rapporteres det om rundt 20 000 oljeutslipp i Russland, og sannsynligvis er det en rekke utslipp som aldri blir rapportert (RIA Novosti 22. april 2012).

Det er krevende klimatiske og miljømessige forhold i området, og problemene knyttet til oljevirksomheten finnes på mange plan i samfunnet (Jernsletten 1997: 80). I tillegg er kommunikasjonsforholdene vanskelige. Felles for alle oljefeltene i NAO er at de ligger langt unna eksisterende bebyggelse og midt i trekkrutene til reindriftsgruppene (ibid.: 83).1 Oljerør krysser flere steder migrasjonsrutene mellom vinter- og sommerbeite og hindrer dermed reingjeternes mobilitet (Stammler 2007: 164). Samtidig har oljeindustrien ført NAO mange trinn oppover på velferdsstigen i Russland. Oljeforekomstene i NAO gjør at området er viktig for Russlands økonomi som helhet. Rettighetene til oljen tilhører den russiske stat, og det er staten som får hovedinntektene av oljesalget. De lokale myndighetene nyter likevel godt av en prosentvis fordeling av inntektene. I hovedsak går fem prosent av skatteinntektene til okrugen, mens det på Kharjaga-feltet er inngått en spesialavtale som innebærer at NAO får ti prosent av skatteinntektene. Som et resultat av dette har NAO et av de største regionale budsjettene i Russland (Henry et al. 2013: 12).

Formålet med artikkelen er å se nærmere på interessefellesskap og interessemotsetninger mellom nenetsere, oljeselskap og lokale myndigheter i NAO. Fra miljøbevegelsens og rettighetsforkjempernes side har oljeutviklingen en tendens til å bli fremstilt som udelt negativt for urfolk. Fra næringslivets side presenteres oljeutvinningen som et gode som vil øke levestandarden til samfunnet som helhet. I virkeligheten er bildet verken svart eller hvitt: Utviklingen byr på muligheter, men skaper også nye utfordringer. Nenetserne har på mange områder lyktes i sitt arbeid for å inkluderes i beslutningstaking i okrugen. I NAO er oljeselskapene engasjert i sosiale prosjekter og har blant annet bygd skoler, barnehager og kultursentre. Noen av reingjeterne har også kunnet modernisere deler av reindriften gjennom oljepenger, deriblant bygging av nye slaktehus. Likevel byr oljeutvinningen på store utfordringer for reindriften og den tradisjonelle levemåten til nenetserne og andre som er involvert i reindrift. Tap av beiteområde er en åpenbar problemstilling. Dessuten er det – eksisterende dialog og samarbeid mellom oljeselskap, nenetsere og lokale myndigheter til tross – ingen tvil om at de tre aktørene vanskelig kan sidestilles når det kommer til forhandlingsevne og kapasitet til å kjempe for sine interesser.

Når artikkelen omtaler representanter for nenetsere viser dette til organisasjonen Jasavej eller ledere for reindriftsgrupper. Nenetserne henviser kun til de som bor innenfor Nenets autonome okrug, selv om nenetserne er spredt over tre regioner i Russland. Myndighetene er i artikkelen konseptualisert som de avdelinger som er direkte involvert i arbeid som omhandler olje- og gassutvikling, urfolk eller forhold som berører begge parter. I hovedsak vil dette være Avdeling for urfolksaker, både på regionalt (okrug) og lokalt (rajon) nivå. Olje- og gasselskap omtales generelt som selskaper.

Artikkelen redegjør først for metode og teoretiske perspektiver, etterfulgt av en introduksjon av de tre aktørene. Videre følger en fremstilling av interessefellesskapet mellom disse, og hvordan dette har resultert i dialog og en til dels velfungerende sameksistens. Den påfølgende delen omhandler faktorer som vanskeliggjør samarbeid, deriblant aktørenes ulike interesser. Til sist følger noen oppsummerende betraktninger.

Metode og teoretiske perspektiver

Det finnes en del tidligere forskning om nenetserne i NAO. De fleste er sosialantropologiske studier hvor forfatterne bygger på egne feltarbeid. Jernsletten (1997), Tuisku (2003), Stammler (2005a, 2005b, 2007), Stammler og Forbes (2006), Stammler og Wilson (2006), Stammler og Peskov (2008) og Dallmann et al. (2012) har bidratt med dyptgående studier fra området, og har sett på forholdet mellom oljeselskaper og myndigheter på ulike nivåer, samt nenetsernes evne til å håndtere endringene som følger med oljeutvinning. Denne artikkelen ser nærmere på hvordan motsetninger og sammenfallende interesser påvirker situasjonen i NAO og muligheten for sameksistens mellom de tre aktørgruppene.

Artikkelen baserer seg i hovedsak på 14 intervjuer gjennomført i Narjan-Mar og Moskva i november 2011.2 For å underbygge dataene fra intervjuene er det også brukt forskningsrapporter, nyhetsartikler, russisk lovverk og uformelle samtaler med innbyggere i NAO. Intervjuene ble gjennomført ved hjelp av en løst strukturert intervjuguide. De innledende spørsmålene var de samme for alle tre aktørgrupper, men skilte seg deretter noe ut fra om informanten representerte nenetsere, oljeselskap eller myndigheter. Noen få av informantene ble forespurt om å stille til intervju i forkant av feltarbeidet, mens andre kom jeg i kontakt med underveis.

Industriell utvikling av naturressurser har vesentlige miljømessige konsekvenser. Nasjonale myndigheter inviterer, gir tillatelse til og får inntekter fra denne virksomheten, mens urfolk som bor i ressursrike områder som regel ikke får delta i forhandlinger eller beslutningstaking om petroleumsutvinning (Kimerling 2002: 524–25). Dette har ført til en mobilisering av urfolk som har sluttet seg sammen for å styrke sine rettigheter. Urfolkbevegelsen har sørget for økt fokus på disse ofte marginaliserte gruppene. Dette blir gjerne omtalt som «minoritetspolitikk». Fra 1930-tallet har ulike sosiale bevegelser brukt politiske, administrative og juridiske kanaler for å fremme en slik minoritetspolitikk (Morgan 2007: 274).

Gerald Neugebauer (2003) mener at denne strategien likevel ikke er tilstrekkelig til å sørge for at urfolks interesser blir ivaretatt: Et lovverk som skal beskytte urfolks rettigheter er kun til nytte dersom staten oppfyller sin forpliktelse til å gripe inn. Dette er ikke alltid tilfelle. Med utgangspunkt i interessentteori argumenterer Neugebauer for at urfolk heller bør vektlegge sin rolle som interessenter overfor selskapene, det vil si som en aktør som både påvirkes av og som kan påvirke et selskaps virke (La France & Lehmann 2005: 220). Ifølge Neugebauer bør urfolk legge til side kampen om rettslig vern og heller forsøke å bli en likeverdig aktør i beslutningstaking og forhandlinger. Dette er i tråd med det James Anaya (2010), FNs tidligere spesialist på urfolksaker, har pekt på når han har fremhevet nødvendigheten av å etablere genuine partnerskap og en reell dialog mellom urfolk, myndigheter og private selskaper. Spesielt Jasavej har lagt ned en innsats for å få til dette i NAO, noe som vil diskuteres mer inngående senere i teksten.

Oljeselskaper er stedsavhengige – de må være der oljen finnes – og kan ikke flytte produksjonen like lett som mange andre industrier. Lokal forankring er dermed viktig, og det er ønskelig å få det Trebeck (2007) kaller «sosial aksept til å operere». Utilstrekkelig støtte fra lokalsamfunnet kan påføre selskaper ekstra kostnader, forsinkelser i prosjekter og/eller utestenging fra produksjonsområder. Dette gir ikke bare myndighetene, men også nenetserne muligheter til å fremme krav. Artikkelen diskuterer hvordan bedriftenes samfunnsansvar (CSR) er viktig i utviklingen av okrugen og gjør at levestandarden kan heves, at urfolkene kan modernisere utstyr og boforhold, samt at selskapene selv nyter god omtale i retur.

Aktørene i NAO

Omtrent 7500 av okrugens 42 000 innbyggere er nenetsere. Narjan-Mar er den eneste byen i området og resten av bosettingene er spredt over okrugen, hvorav de fleste er uten veiforbindelse. Det er ingen jernbane eller veier som knytter NAO til omverdenen, og siden vannferdsel kun kan gjøres på sommeren er mange avhengige av lufttransport, i hovedsak helikopter og småfly. Om vinteren er også beltebiler og snøscootere viktige transportmidler (Brunstad et al. 2004: 21). Oljeproduksjonen i NAO startet på 1970-tallet, og nærmere 100 olje- og gassfelt er oppdaget til nå (Dallmann et al. 2012: 5). De store oljefeltene ligger spredt rundt i okrugen, men hovedfeltene ligger rundt utløpet av Petsjora-elven, sør-øst og nord-øst for Narjan-Mar og rundt oljeterminalen Varandej ved nordøst-kysten av okrugen.

Administrasjonen

NAO har to administrative enheter: Narjan-Mar byråd og Zapoljarnyj kommune. I tillegg ble mange funksjoner overført til administrasjonen i Arkhangelsk oblast i 2008. På okrug-nivå i NAO finnes Avdeling for urfolksaker og tradisjonelle aktiviteter. Avdelingen ble opprettet i 2009 på initiativ fra guvernøren, og har i dag ni ansatte. Avdelingslederen Jurij Khatanzejskij er selv nenetser, og fortalte dette om avdelingens ansvarsområder:

Vi får finansiering gjennom «Langtidsprogram for bevaring og utvikling av urfolk i NAO 2011–2030». Vi tilbyr helsetjenester til urfolk, hjelper dem med utgifter til lavvoene og finansierer mobile bosteder (telt med slede og pipe). Vi støtter også tradisjonelle sportsarrangement, språklig utvikling og har opprettet tekstilbutikker. I tillegg gir vi støtte gjennom reinsdyrloven til sosiale behov for gjeterne og hjelper med bensin og så videre. Dette programmet gjelder ikke bare for nenetsere, men alle som er involvert i tradisjonelle aktiviteter (Khatanzejskij, intervju 17.11.2011).

Administrasjonen i NAO er tydelig på at reindriften er viktig for okrugen, men også at de ønsker å satse på oljeproduksjon for å kunne heve levestandarden. Dermed har de, som Jernsletten (1997: 82) skriver, «forsøkt å sitte på to stoler samtidig» ved å stimulere internasjonale oljeselskaper til å investere i okrugen samtidig som overskuddet av oljeinntektene skal brukes til å skape en levedyktig reindrift. Utfordringen deres ligger i å finne en balanse mellom interessene til de lokale samfunnene og deres levemåte og selskapene som er involvert i oljeutvinning.

Det finnes både føderale og regionale utviklingsprogrammer for å støtte urfolk i NAO. Zapoljarnyj kommune har ansvar for å kontrollere områder som har status som «område for tradisjonelt bruk av jorden», såkalt TTNU,3 samt at de behandler søknader om oljeutvinning. Dersom søknaden godkjennes får selskapet lisens til å bruke det aktuelle landområdet. Slike saker reguleres gjennom føderal lov. Det finnes også en regional lov som utdyper lisenshavernes forpliktelser overfor bevaring av tradisjonell virksomhet i området. Der står det blant annet at selskaper som innehar lisenser må respektere avtaler med urfolk og respektere urfolkets tradisjonelle landområder, levemåte og yrker (Khmeleva & Grechushkina 2012: 161). I tillegg finnes føderale lover om urfolks rettigheter. Siden 1983 har det også eksistert en viktig lov som forbyr kjøring på tundraen når det ikke er snødekke, for å beskytte laven. Dallmann et al. (2012) har riktignok vist at denne loven ofte ikke er overholdt, samt at effektiv kontroll av loven er fraværende, i alle fall når det gjelder områder langt fra Narjan-Mar.

Nenetsernes organisasjoner

Jasavej er nenetsernes interesseorganisasjon i NAO. Organisasjonen ble etablert i 1989 under «Den første kongressen for urfolk i nord». Ordet Jasavej betyr «en guide som kjenner området godt» på nenetsisk. Navnet ble valgt for å reflektere organisasjonens oppgaver og mål: å løse nenetseres sosiale problemer, fremme nasjonal identitet og kultur og bevaring av tradisjonell levemåte. I dag arbeider Jasavej med å styrke nenetsernes kapasitet til å beskytte egne rettigheter og interesser (Dallmann et al. 2012:18). En annen viktig organisasjon for nenetserne er Unionen for reingjetere i Russland, som samarbeider tett med Avdeling for regional samordning i det russiske landbruksdepartementet. Unionen ble etablert på 1990-tallet og er medlem i Foreningen for verdens reingjetere. I 2010 fikk unionen en avdeling i NAO. Siden mange reindriftsgrupper er lokalisert langt unna Narjan-Mar er unionens formål å være talerør for disse gjeterne.

Oljeselskaper

Det finnes omtrent 25 selskaper med lisens for å utvinne olje i NAO.4 Flere av disse har kontorer i NAO, og enkelte, som Narjanmarneftegas, har hovedkontor der. Andre selskaper, som Statoil, har ingen tilstedeværelse i NAO utover ansatte på feltet hvor de driver produksjon. Gjennom russisk lov er det påkrevd for selskapene å informere om ethvert prosjekt de planlegger i områder hvor urfolk lever og har tradisjonell virksomhet. Som regel er disse offentlige høringene varslet i forkant gjennom media, hvor selskaper opplyser om sine planer. Dokumentasjon for nye prosjekter skal gjøres tilgjengelig for offentligheten. For nenetsere som lever nomadisk på tundraen er det likevel klare begrensinger på hvor enkelt tilgjengelig dokumentasjon om selskapers prosjektplaner er.

Interessefellesskap mellom aktørene

Oljeproduksjon er et mål for staten, så vi kan ikke være uten det. Vårt mål er å bygge et positivt forhold mellom aktørene (Nikolaj Latysjev, visepresident i Jasavej og ansvarlig for økologi og naturbruk i administrasjonen i NAO, intervju 04.11.2011).

Det er i administrasjonen i NAO fokus på at også urfolket skal bli hørt og at deres interesser skal bli ivaretatt. For å realisere dette har det i NAO vært mye oppmerksomhet på bedrifters samfunnsansvar og dialog mellom aktørene. Angelina Ardeeva, Jasavejs første president (1989–91) og nå guvernørens rådgiver, forklarte at veien til kompromiss og forståelse mellom selskaper og urfolk i NAO har vært lang og vanskelig (intervju 17.11.2011). Spesielt i tiden da det politiske systemet ble endret etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet: «Vi mistet det rettslige grunnlaget vårt og måtte få en ny lovgivning». Ardeeva mener okrugen har kommet langt mot en mulig sameksistens på få år i NAO, og representanter for aktørene jeg snakket med ga flere eksempler på samarbeid og hvordan oljevirksomheten kommer hele okrugen til gode.

Irina Sjubina i det russiske datterselskapet til Total (intervju 22.11.2011) mener at forholdet mellom urfolk og lokale myndigheter i NAO er tett: «Det er ikke så mange folk der, så de er veldig nære hverandre». Sergej Rusjnikov fra Narjanmarneftegas har ikke opplevd vanskeligheter mellom de tre aktørene: «[urfolket] forteller hva de vil ha fra oss. Vi finner raske løsninger, og det er ingen konflikt. Alle vil ha vår hjelp; barnehager, skoler og kontorer, men vi kan ikke hjelpe alle. Vi er kjent med at det har vært konflikter, som for eksempel med noen nye selskaper – men vi har ikke konflikter» (intervju 15.11.2011). Nikolaj Latysjev ved administrasjonen i NAO (og Jasavej) er også positiv: «Alt løses. Vi har noen spørsmål, men vi kan løse dem. Så det er godt nok. Det er umulig å gjøre alt på en ideell måte. Generelt har vi en god dialog» (intervju 04.11.2011).

Involvering av urfolk i beslutningstaking regnes som en av de viktigste forutsetningene for at urfolk skal kunne fortsette med sine tradisjonelle aktiviteter (Anaya 2010; Stammler & Wilson 2006; Dallmann et al. 2012). I mange år var prosjektet «Reinsdyr er vårt liv og vår fremtid» et av de viktigste arbeidsområdene til Jasavej. Prosjektet var rettet mot interessenter for oljenæringen i Nordvest-Russland. Formålet med prosjektet var å styrke det kollektive aktørskapet til interessentene gjennom en «kultur for dialog». Fem prinsipper skulle ligge til grunn for diskusjonene; åpenhet, nøytralitet, objektivitet, vurdering av internasjonal og nasjonal erfaring, samt måling av prosjektene. Det ble organisert rundbordsamtaler med representanter fra administrasjonen, kooperativer og selskaper (Galina Platova, visedirektør i Jasavej, intervju 11.11.2011). Vestlige selskaper ble invitert til å delta, men var tilbakeholdne med deltakelse. Argumentet var at de gjennom egne retningslinjer og CSR-politikk i tilstrekkelig grad oppfylte kravene til dialog (Stammler & Forbes 2006: 56). En annen svakhet med initiativet var at administrasjonen i NAO ikke ønsket å delta. Til tross for dette ble det i diskusjonene mellom nenetserne og selskapene lagt et grunnlag for dialog og samarbeid. Prosjektet er nå avsluttet, og Jasavej mener det ikke lenger er behov for organisasjonens involvering i forhandlinger mellom urfolk og oljeselskaper fordi «de klarer seg uten vår hjelp». Galina Platova utdyper:

Reingjeterne har nå faktiske [uformelle] avtaler direkte med selskapene, så vi har trukket oss ut av prosjektet. Vi har i stedet vendt oppmerksomheten mot de gjeterne i vest som ikke har noen avtaler med selskaper (Platova, intervju 11.11.2011).5

Under Det internasjonale polaråret 2007–08 ble MODIL-NAO-prosjektet6 etablert av Norsk Polarinstitutt og Jasavej. Prosjektet har vært svært viktig for å etablere dialog og samarbeid mellom aktørene i NAO. Som et resultat av prosjektet ble områdene i NAO i 2010 delt inn i «korridorer» etter trekkrutene til reinsdyrgjeterne og plottet inn i en GIS-database. Kartet ble brukt som et arbeidsdokument, og gjorde det lettere å forholde seg til hvem som har bruksrett til spesifikke landområder, hvem som skal delta i forhandlinger, og hvilke grupper som har krav på kompensasjon og har juridiske rettigheter tilknyttet landområder.

Dette var det første av denne type prosjekt i Nordvest-Russland. Det er veldig viktig fordi det ikke er lagd av regjeringen eller oljeselskapene, men av urfolket. Kartet viser hvor nenetserne driver fiske, hvor migrasjonsrutene går osv. Kartet brukes i flere offentlige høringer av selskaper og før man inngår avtaler (Platova, intervju 11.11.2011).

I dag signerer reindriftsgruppene avtaler om leie av land med Zapoljarniy kommune. Avtalene gjelder for perioder fra 3 til 49 år. Hver avtale har et vedlegg med nøyaktige koordinater og beiteområder for den gjeldende reindriftsgruppen. Disse avtalene brukes i forhandlinger med selskapene (Andrej Vokuev i Barentssekretariatets kontor i Narjan-Mar, 18.08.2014).

På 1990-tallet ble det åpnet for at landbruksutøvere kunne danne private obsjtsjinaer. Gjeteunionen Jerv ble grunnlagt i 1992, som et kooperativ. 40 grupper hører inn under Jerv, og de fleste ligger i Varandej-området, hvor det er store oljeforekomster. Pjotr Khabarov, direktør i Jerv, fortalte (intervju 07.11.2011) at de har arbeidet hardt for å få på plass gode avtaler med oljeselskapene. Frem til 2003 ble kompensasjonen regnet ut av Avdeling for jordbruk i okrugen. Fra 2003 ble loven endret og avtalene skulle heretter inngås konfidensielt mellom gjetere og selskaper (se diskusjon senere i artikkelen). Kompensasjonen de mottar fra selskapene gir en viktig tilleggsinntekt for gjeterne. Det er riktignok bare et fåtall av kooperativene i NAO som har direkte avtaler med oljeselskaper.

Noen av selskapene tillater at gjetere kommer inn på sine produksjonsområder. I blant foregår det bytting av fisk og kjøtt mot annet utstyr mellom oljearbeidere og reingjetere på tundraen. Nikolaj Latysjev fra Jasavej fortalte at et av selskapene har et rom der de tilbyr behandling av reinsdyrene, og hvor gjeterne kan få tannbehandling, medisiner osv. (intervju 04.11.2011). Sergej Rusjnikov fra Narjanmarneftegas forklarte at også de lar gjeterne få komme inn på produksjonsområdene sine for å få hjelp eller ta en prat med oljearbeiderne. «Da det var storm i Varandej kom de til oss for å få hjelp. Våre arbeidere reddet noen gjetere» (intervju 15.11.2011). Denne kontakten oppleves av mange som et viktig sosialt tilskudd i tilværelsen.

Oljestøttet utvikling

Målet om å bevare den tradisjonelle levemåten til nenetserne er én av faktorene som former dialogen mellom myndigheter, selskaper og nenetsere. Hvor mye sosial støtte selskapene skal bidra med er hele tiden et aktuelt spørsmål (Henry et al. 2013: 15). De aller fleste oljeselskapene som opererer i NAO har flere sosiale prosjekter gående. Når man går rundt i Narjan-Mar er oljeselskapene veldig synlige i bybildet. Overalt er det reklame for et eller annet selskap som har finansiert modernisering av byen, enten det dreier seg om asfalt, kulturhus, museum eller idrettsanlegg. I byens museum er en halv etasje viet til oljeeventyret i NAO. Her vies oppmerksomhet til oljehistorien i regionen, men mest plass er likevel gitt store roll-ups hvor selskapene får ha reklame som viser det sosiale arbeidet de har gjort i okrugen – det ene selskapet fremstilles mer samfunnsengasjert enn det andre. Angelina Ardeeva forteller om de ulike sosiale prosjekter oljeselskapene har:

De gir støtte til den sosiale utviklingen i regionen. For eksempel er skole nr. 2 bygd av AO Total. Og Nalminos-bosettingen er bygd av selskaper, Gazprom vil konstruere barnehage i Neskara-bosettingen. Rosneft bygger skole og barnehage på Kolguyev (Ardeeva, intervju 17.11.2011).

Irina Khanzerova, journalist i avisa Njarijana Vynder og visepresident i Jasavej, mener at oljeselskapene i større grad enn tidligere fokuserer på å ha et godt forhold til urfolk: «Selskapene ønsker å bli her og de ønsker dermed ikke ulykker. De trenger å ha et godt forhold til reinsdyrgjeterne og gode relasjoner med myndighetene» (Khanzerova, intervju 14.11.2011). «Urfolk vil ha noe fra oss, og vi hjelper dem selvfølgelig. Vår hjelp er å kjøpe utstyr, gir dem penger, bygger hus osv.», sa Rusjnikov fra Narjanmarneftegas (intervju 15.11.2011). Angelina Ardeeva påpekte at selskapene ved dette ikke bare støtter urfolk, men hele befolkningen i okrugen. I 2010 ble Statoil oppfordret av guvernøren i NAO til å ta mer sosialt ansvar. Statoil eier 30 prosent av Kharjaga-feltet, som driftes av AO Total. Guvernøren initierte et møte med selskapet for å involvere dem i sosiale programmer i NAO (Barents Indigenous 2010).

«Å bevare urfolkets rett til å fortsette tradisjonelle aktiviteter er de lokale myndighetenes ansvar», fastslo Igor Gots, leder for seismikkselskapet Narjan-Marseismorazvedka (intervju 05.11.2011). «Men, for å bidra til et mer positivt forhold gjør vi noe sosialt arbeid for dem. Som transport, diesel, vedlikehold og så videre – det de vil ha. Unntatt penger. Oljeselskap gir penger» (Gots, intervju 03.11.2011). Oljeselskapet Polar Lights har ingen egen CSR-policy, men har også en langtidsavtale om sosial og økonomisk utvikling med de lokale myndighetene i NAO. I tillegg har selskapet langtidsavtaler med to reinsdyrselskaper om en fast sum hvert år. Ifølge Don Wilson, driftsleder for Polar Lights (intervju 01.12.2011), står disse midlene fritt til å brukes på prosjekter reindriftsgruppene selv vil prioritere. Ifølge Henry et al. (2013: 17) har representanter for oljeselskapene bemerket at det ikke ser ut til å være en langtidsplan for utviklingen i NAO. Selskapene foreslår at en slik plan ville tillatt selskapene å investere mer strategisk i sosiale programmer.

På tross av eksisterende dialog og samarbeid mellom de tre aktørene i NAO, samt lovverk som er ment å beskytte urfolket, er det ingen tvil om at de tre aktørene har ulike mål og ressurser. Dette skaper uten tvil enkelte klare interessemotsetninger mellom aktørene. Ikke alle oljeselskaper er heller villige til å betrakte nenetserne som genuine partnere eller ønsker å etablere en velfungerende dialog med dem. Sergej Rusjnikov fra Narjanmarneftegas hevdet at de har et godt forhold til urfolket, men ville ikke gå så langt som å kalle det samarbeid (intervju 15.11.2011).

Interessemotsetninger mellom aktørene

For at urfolket skal kunne delta i beslutningstaking trenger de en veletablert kunnskapsbase; de må ha kunnskap om økonomiske tap ved en industriell utvikling og om konsekvensene av det som skjer på deres områder (Dallmann et al. 2012: 5). Jasavej har arbeidet for å få på plass denne kunnskapsbasen i NAO, og har på mange måter lyktes i dette. Likevel er ikke dette noen garanti for at nenetserne blir inkludert og oppfattet som en likeverdig aktør i forhandlinger. Både myndigheter og oljeselskaper har vesentlig flere verktøy i forhandlinger enn det reingjetere har.

Forhandlinger mellom kooperativer og selskaper om kompensasjon er, som nevnt, konfidensielle og foregår uten myndighetenes innblanding. Dette har både positive og negative sider. Det positive er at de ulike reindriftsgårdene på denne måten kan opptre som selvstendige aktører som kan hevde sine egne interesser, i stedet for at lokale myndigheter eller organisasjoner skal forhandle på deres vegne. Det negative for reingjeterne er at oljeselskapene utvilsomt har en mye sterkere forhandlingsevne, og dette kan ha innvirkning på resultatet av forhandlingene. Aleksandr Vjutsjejskij fra Reinsdyrunionen i NAO påpekte at oljeselskapene har sterke juridiske avdelinger, mens reindriftsgruppene ikke har spesialister på lovgivning og dermed står i en mer sårbar posisjon i forhandlinger (Vjutsjejskij, intervju 15.11.2011). I tillegg er disse samtalene uformelle, og det er ingen lover som regulerer beløpet selskaper er forpliktet til å bidra med som kompensasjon til urfolket og den øvrige lokalbefolkningen.

Som et verktøy for å redusere ujevn maktfordeling i forhandlingene mellom urfolk og oljeselskaper utarbeidet føderale myndigheter i 2009 et konseptdokument («Konsept for bærekraftig utvikling av urfolk i Russland») som skal implementeres fram mot 2025. Blant konseptets syv viktigste mål og metoder er: beskyttelse av det naturlige miljøet og tradisjonell bruk av jord og naturressurser, utvikling og modernisering av tradisjonelle kommersielle aktiviteter, heving av urfolks levestandard, bedre utdanningsmuligheter slik at de spesifikke etnokulturelle behovene tas i betraktning, støtte til utvikling av obsjtsjinaer og andre former for selvstyre, og til sist beskyttelse av kulturell arv (Anaya 2010: 7). Ifølge Anaya er konseptdokumentet ambisiøst og omfattende, og viser at de føderale myndighetene tar hensyn til mange av de spesifikke bekymringene til urfolksorganisasjoner og deres representanter. Midler gis i henhold til regionenes budsjettbehov og måles etter størrelsen på regionens urbefolkning.

Et av verktøyene i konseptdokumentet er en standardisert metode for å fastsette kompensasjonen i forhandlinger mellom selskap og reindriftsgrupper. Metoden er et viktig redskap for å gjøre nenetserne til en mer likeverdig aktør i forhandlinger med selskaper. Myndighetene i NAO har aktivt oppfordret begge parter til å benytte seg av metoden og tilbyr også assistanse til reindriftsgruppe som ønsker å bruke den. Det er riktignok flere utfordringer som må klargjøres før metoden kan brukes som tiltenkt. Først og fremst er det viktig at reindriftsgruppene har kapasitet til å bruke metoden, og at de får riktig opplæring. Hittil er det kun kooperativet Jerv som har benyttet seg av den. Pjotr Khabarov, direktør i Jerv (intervju 07.11.11), mener at den er krevende og vanskelig å sette seg inn i. Ikke alle grupper har samme kapasitet som Jerv, og mange har ikke råd til å ansette økonomer og eksperter for å få hjelp.

Rosselkhoznadzor og Rosprirodnadzor er begge statlige kontrollorganer som skal hjelpe reingjeterne ved oljeutslipp. Begge disse har imidlertid begrenset med ressurser (Khabarov, intervju 07.11.11; Henry et al. 2013: 15). På grunn av de store avstandene og høye reisekostnader som følger med å reise med helikopter, har for eksempel Rosprirodnadzor kun midler til å sjekke områder hvert tredje år. I tillegg er de avhengig av at selskapene selv transporterer dem til ulykkesstedet. Denne praksisen åpner for manipulasjon fra selskapene. Khabarov mener at det i praksis er opp til gjeterne selv å kontrollere situasjonen. Han mener at dette er vanskelig for andre og mindre kooperativer som ikke har så store ressurser som Jerv.

Avhengighetsforhold styrer prioriteringene

Under MODIL-NAO-prosjektet ble det gjort undersøkelser som viser at selv om oljeselskaper har ansvar for å inngå avtaler med urfolk, så er det i praksis opp til selskapene om de ønsker å gjøre det, og få av selskapene har inngått faktiske avtaler direkte med urfolk (Dallmann et al. 2012: 46). Det ble også gjort undersøkelser av selskapenes miljøforpliktelser. Bilder av ødeleggelser og spor fra lastebiler viste at flere av selskapene ikke overholdt loven som forbyr kjøring på tundraen sommerstid. I praksis får overtredelse av loven sjelden konsekvenser for selskapene. Valentina Zganitsj, direktør ved Etnokulturelt senter i Narjan-Mar (intervju 08.11.2011) mener at lovene som skal beskytte urfolkene ikke er tilstrekkelige: «Det er statens ansvar å ivareta urfolkets rettigheter. Urfolkets stemme er svak, de blir ikke hørt. Myndighetene burde kontrollere alle forhold og være den strenge hånden».

Også Pjotr Khabarov antydet at myndighetenes interesser overfor oljevirksomheten iblant ser ut til å komme foran urfolkets rettigheter. Ifølge ham er det selskapene som er premissleverandører: «På 1990-tallet da lovene ble opprettet drev selskapene sterk lobbyvirksomhet i de lovgivende organene. De ordnet avtaler i favør av oljeselskapene». RAIPONs daværende president Sergej Kharjutsji var klar i sin tale på den 6. RAIPON-kongressen i 2009: Selv om Russlands urfolk er beskyttet gjennom føderale lover og ulike lovsamlinger, fører kontinuerlige endringer i lovene til en reduksjon i status og rettigheter til urfolkene i nord (Henriksen 2010: 97). Kharjutsji poengterte også at den reduserte makten til Russlands lokale og regionale myndigheter har ført til en svekkelse av urfolks mulighet til å delta i beslutningstaking om forhold som angår dem direkte. Stammler (2007: 179) påpeker at myndighetene prioriterer å arbeide for å få gjennomslag for lover vedrørende olje- og gassproduksjon, fremfor lover som skal beskytte urfolket. Dette kan igjen henge sammen med myndighetenes lave skatteinntekter fra oljevirksomheten, og dermed et større behov for at selskapene bidrar til sosiale prosjekter i utviklingen av okrugen.

Nikolaj Latysjev, visepresident i Jasavej, sitter i kontrollorganet som godkjenner nye prosjekter, hvor også ledelsen for de berørte kooperativene er med. Han er klar på at han aldri signerer dokumenter for nye oljeutvinningsprosjekter før han ser at reindriftsgruppene har signert (intervju 04.11.2011). Dette gir urfolket en viss garanti for at de får være med på beslutningstaking og at deres stemme betyr noe. På tross av dette er det sjeldent urfolket avviser nye utvinningsprosjekter. Aleksandr Vjutsjejskij, leder for Reinsdyrunionen, mener at myndighetene legger press på gjeterne for å få dem til å signere avtaler med oljeselskap. «Oljeselskaper lover å bygge skoler, barnehager og så videre, og myndighetene ber gjeterne signere avtalene med selskapene. Gjeterne står alene mot myndighetene og selskapene» (Vjutsjejskij, intervju 15.11.2011). En annen årsak til at urfolket sjeldent avviser nye utvinningsprosjekter kan være at også de blir avhengige av kompensasjonen de får fra selskapene. Reingjetere har relativt lav lønn og den sosiale situasjonen er fortsatt vanskelig for mange av gjeterne i NAO. Gjennom de konfidensielle avtalene med oljeselskaper har de mulighet til å skaffe seg dyre varer som snøscootere, bensin, ved og helikoptertransport, og ved flere tilfeller har selskaper finansiert nye leiligheter til gjeternes familier.

I følge Galina Platova fra Jasavej, burde reinsdyrgjeterne «strebe etter å klare seg helt på egen hånd. Det er viktig at de ikke blir for avhengige av hjelp fra oljeselskaper og myndigheter» (intervju 11.11.2011). Hun er redd for at kompensasjonen fra selskapene gjør at reindriftsgruppene blir mindre selvstendige og innovative. Angelina Ardeeva, rådgiver for guvernøren, mener derimot at reindriftsgruppene har en sterk posisjon i avtaler med oljeselskapene. Hun mener at det er selskapene som blir avhengige av gjeterne, fordi urfolket krever høy kompensasjon før de godkjenner et prosjekt. Maktbalansen tatt i betraktning er det imidlertid lite sannsynlig at oljeselskapene opplever et avhengighetsforhold overfor reindriftsgruppene. Skulle forhandlingene mellom nenetsere og selskaper bryte sammen er det nærliggende å tro at oljeselskapene uansett vil nå frem med sine planer, spesielt med tanke på det flere av informantene sier om press fra myndighetene for å godkjenne oljeselskapenes prosjekter.

Modernisering, mulighet eller forverring?

Noen av reindriftsgruppene som befinner seg i øst har direkte kontakt med selskaper som opererer på deres område, og har krav på kompensasjon. For disse har levestandarden økt betraktelig etter at oljeproduksjonen startet. «Nå har vi finansiell støtte fra oljeselskaper, og det er en veldig god tilleggsinntekt for gjeterne. Eldre gjetere sier at vi ikke trenger olje. Yngre gjetere vil ha elektrisitet» (Pjotr Khabarov, intervju 07.11.2011). De reinsdyrgjeterne som bor i vest, utenfor oljeområdet, får derimot kun støtte gjennom okrug-budsjettet, og skillet mellom de reinsdyrsgjeterne som har olje på sine områder og de som ikke har det øker og skaper interne konflikter blant nenetserne (Irina Khanzerova, intervju 14.11.2011). Jasavej har forsøkt å få opprettet et fond slik at pengene kan fordeles jevnt mellom de ulike reindriftsgruppene (Nikolaj Latysjev, intervju 04.11.2011). Dette forslaget har blitt møtt med motstand fra de reindriftsgruppene som har egne avtaler med selskaper. Myndighetene er klar over denne problematikken, men har ikke funnet noen løsning.

I følge Henry et al. (2013) finnes det representanter for de lokale myndighetene som bekymrer seg over effekten de ulike støtteprogrammene overfor urfolket kan ha. De ser at moderniseringen kan ha en negativ effekt på reingjeter-samfunnene, både kulturelt og økonomisk. En ansatt fra et statlig organ i NAO uttrykte bekymring for at nye finansieringskilder for reingjeterne – enten fra staten eller fra oljeselskapene – kan ytterligere forstyrre tradisjonell praksis (ibid. 2013: 9). Samtidig er det flere representanter fra nenetserne som ikke anser moderniseringen som en trussel mot deres tradisjonelle levesett. Tilgang til moderne utstyr og høyere levestandard kan være en mulighet til å gjøre livet på tundraen mer komfortabelt og attraktivt, og er for dem en naturlig evolusjon av den nomadiske reingjetingen.

For mange gjetere er reinsdyr eneste inntektskilde, og slitasje på tundraens toppdekke forringer kvaliteten på beiteområder for reinsdyr, samtidig som mulige beiteområder reduseres (Jernsletten 1997: 81). Uansett hvor godt samarbeidet mellom de tre aktørene kan være, så er det på tundraen både reindriften og oljeutvinningen skal foregå, og tundraen er ekstremt sårbar overfor forurensning og oljeutslipp. Ifølge Irina Khanzerova er 70 prosent av NAOs areal beiteområder, og 30 prosent av beiteområdene brukes nå av oljeselskapene. I områder hvor reingjeterne ferdes og det foregår oljeproduksjon er det lett for reinsdyrene å skade seg på avfallsmateriale og spise forurenset lav (Khanzerova, intervju 14.11.2011). I tillegg til mindre oljeutslipp hender det at det skjer mer alvorlige ulykker. Pjotr Khabarov fra Jerv fortalte om en storm i Varandej i 2010 som ødela en oljeledning under konstruksjon. Store mengder olje slapp ut i Pestsjanka-elven. På grunn av flom i elva på dette tidspunktet rant mengder av olje ut på tundraen og ødela mye lav. Det ansvarlige selskapet har ifølge Khabarov ikke ryddet tilstrekkelig opp etter seg – og gjetere fra Jerv har måtte rydde store deler av området selv (intervju 07.11.2011).

Oppsummerende betraktninger

Jeg tror ikke vi kan stoppe verken utviklingen eller aktiviteten til selskapene. Dette er en prosess som foregår, antall selskaper øker, og beiteområder vil minske. For noen år siden var situasjonen slik at oljeselskapene forurenset beiteområdene med metall, oljesøl og så videre. Nå er forholdet mer sivilisert. Hvis forholdet utvikles i en positiv retning vil det minske påvirkningen på reindriften. Det er veldig vanskelig å høre de tusen stemmene til gjeterne som arbeider i området. Men, nå har myndigheter og selskaper begynt å lytte til dem (Irina Khanzerova, intervju 14.11.2011)

Både oljeutvinning og bevaring av urfolks tradisjonelle levemåte er uttalte mål for den russiske stat. Oljeutvinning og reindrift på samme område byr på mange utfordringer, men kan også by på visse muligheter. For urfolket er det viktig å være en inkludert aktør i utviklingen, og i NAO har dette på mange måter vært vellykket. På få år er NAO kommet langt i å etablere en dialog og samarbeid mellom lokale myndigheter, urfolk og oljeselskaper. Nenetserne mener selv de er involvert i beslutningstakingen. MODIL-NAO-prosjektet opplevdes av nenetserne og lokale myndigheter som særlig viktig i å gjøre nenetserne mer ressurssterke. Kartet som delte områdene inn etter de ulike reindriftsgruppene har muliggjort avtaler mellom selskaper og de berørte gårdene. Disse avtalene er uformelle og konfidensielle, og er et viktig grep for å gjøre nenetserne til en selvstendig aktør og delaktig i beslutningstakingen. Jasavej spilte en viktig rolle i å få på plass avtalene, og arbeidet for å bygge kompetansen til de involverte reindriftsgruppene, både når det gjelder forhandlingsevner og kunnskap om lovverket som skal beskytte dem.

Tatt i betraktning det ujevne maktforholdet i forhandlingssituasjonen, kan man likevel stille spørsmål ved hvor gunstige avtaler reingjeterne ender opp med. Oljeselskaper har enorme ressurser, de har penger og jurister og bedriver utstrakt lobbyvirksomhet. Reingjetere har, på tross av kompetansebyggingen som har funnet sted, begrensede ressurser, sjeldent tilgang til hjelp av jurister og er generelt mer sårbare. Videre er lovverket som skal beskytte urfolk, både på føderalt og lokalt nivå, ofte svakt formulert eller ikke implementert. Statlige kontrollorganer som skal hjelpe reingjeterne mangler dessuten ofte nødvendige ressurser.

De sosiale prosjektene som selskapene er involvert i er viktige for utviklingen av okrugen, spesielt ettersom det, i utgangspunktet, kun er fem prosent av skatteinntektene fra oljeutvinningen som går direkte til de lokale myndighetene. Dette setter de lokale myndighetene i en form for avhengighetsforhold til selskapene. Et eksempel på dette er at enkelte av informantene opplever at myndighetene presser dem for å godkjenne nye prosjekter. Jasavej er bekymret for at den direkte kontakten med selskapene skal føre til at også reingjeterne blir avhengig av oljeselskapene, for å få tilgang til dyrt utstyr og annen hjelp. Kompensasjonen utgjør en stor forskjell, og ønsket om å ytterligere forbedre levestandarden kan påvirke deres vilje til å avvise prosjekter som kan være til skade på naturen i områder nenetserne bruker. Denne kompensasjonen er også med på å øke forskjellen mellom de reindriftsgruppene som har mulighet til å motta kompensasjon og de som ikke har det.

Okrugen er liten og samholdet er relativt sterkt. I administrasjonen arbeider flere nenetsere, og de lokale myndighetene har viet mye arbeid til bevaring av nenetsernes kultur, språk og tradisjonelle levemåte. Jasavej og Reinsdyrsunionen har god kontakt med myndighetene og er en viktig ressurs for reingjeterne. De fleste informantene opplever at ting har faktisk blitt bedre de siste årene, og mener at selskapene i større grad enn tidligere «respekterer urfolket». Det ser ut til å være en klar enighet fra både nenetsere, lokale myndigheter og oljeselskaper om at det er i alles interesse at urfolket i NAO skal leve i sameksistens med oljeproduksjon. Som denne artikkelen har vist, ligger utfordringen i å omsette denne enigheten til en bærekraftig praksis for alle aktørene.

Litteratur

Anaya, James (2010) Report of the Special Rapporteur on the Situation of Human Rights and Fundamental Freedoms of Indigenous People. New York, NY: United Nations General Assembly.

Barents Indigenous (2010) NAO Governor Addressed Statoil on Corporate Responsibility. Tilgjengelig på: www.barentsindigenous.org/nao-governor-addressed-statoil-on-corporate-responsibility.4834968111496.html. Lesedato 9. mai 2012.

Brunstad, Bjørn, Eivind Magnus, Philip Swanson, Geir Hønneland & Indra Øverland (2004) Big Oil Playground, Russian Bear Preserve or European Periphery? The Russian Barents Sea Region towards 2015. Delft: Eburon Academic Publishers.

Dallmann, Winifred K., Vladislav Peskov & Olga A.Murashko (2012) Monitoring of Development of Traditional Indigenous Land Use Areas in the Nenets Autonomous Okrug, NW Russia. Tromsø: Norsk Polarinstitutt.

Henriksen, Christina (2010) «Indigenous Peoples and Industry. Complex Co-Existence in the Barents Euro-Arctic Region» i Atle Staalesen (red.) Barents Review 2010 – Talking Barents. Kirkenes: Dagfinn Hansens trykkeri (97–112).

Henry, Laura A, Maria S. Tysiachniouk & Svetlana A. Tulaeva (2013) Reindeer, Oil, and Climate Change: Pressures on the Nenets Indigenous People in the Russian Arctic. Seattle: University of Washington. Tilgjengelig på: www.ucis.pitt.edu/nceeer/2013_827-06_Henry_2.pdf. Lesedato 3. september 2014.

Jernsletten, Johnny-Leo (1997) Én natur – flere verdener? Om reindrift og oljeboring i Nenets Autonome Okrug, Nord-Vest Russland. Hovedoppgave, Universitetet i Tromsø.

Khmeleva, Ekaterina & Tatiana Grechushkina (2012) «Legislative Requirements for the Hydrocarbon Industry and Protection of the Rights of Numerically Small Indigenous Peoples of the Nenets Autonomous Okrug» i Dallmann, Winifred K., Vladislav Peskov & Olga A.Murashko (red.) Monitoring of Development of Traditional Indigenous Land Use Areas in the Nenets Autonomous Okrug, NW Russia. Tromsø: Norsk Polarinstitutt (157–169).

Kimerling, Judith (2002) Rio + 10: Indigenous Peoples, Transnational Corporations and Sustainable Development in Amazonia. Colombia Journal of Environmental Law 27 (2): 523–604.

Klokov, Konstantin & Birgitte Ulvevadet (2002-2004) Family-based Reindeer Herding and Hunting Economies, and the Status and Management of Wild Reindeer/Caribou Populations. Tromsø: University of Tromsø.

La France, Julie & Martin Lehmann (2005) Corporate Awakening – Why (Some) Corporations Embrace Public-Private Partnerships». Business Strategy and the Environment 14 (4): 216–229.

Morgan, Rhiannon (2007) On Political Institutions and Social Movement Dynamics: The Case of the United Nations and the Global Indigenous Movement. International Political Science Review 28 (3): 273–292.

Neugebauer, Gerald P. (2003) «Indigenous Peoples as Stakeholders: Influencing Resource-Management Decisions Affecting Indigenous Community Interests in Latin America» i New York University Law Review 78 (3): 1227–1261.

Stammler, Florian (2005a) «The Obshchina Movement in Yamal: Defending Territories to Build Identities?» i Kasten, Erich (red.) Rebuilding Identities. Pathways to Reform in Post-Soviet Siberia. Berlin: Dietrich Reimer Verlag (109–134).

Stammler, Florian (2005b) Reindeer Nomads Meet the Market: Culture, Property and Globalization at the «End of the Land». Münster: Lit Verlag.

Stammler, Florian & Bruce C. Forbes (2006) Oil and Gas Development in Western Siberia and Timan-Pechora. Indigenous Affairs 2-3 (6): 48–57.

Stammler, Florian & Emma Wilson (2006) Dialogue for Development: An Exploration of Relations between Oil and Gas Companies, Communities, and the State. Sibirica 5 (2): 1–42.

Stammler, Florian (2007) «West Siberia» i Tobias Haller, Annja Blöchlinger, Markus John, Esther Marthaler & Sabine Ziegler (red.) Fossils Fuels, Oil Companies, and Indigenous Peoples. Strategies of Multinational Oil Companies, States, and Ethnic Minorities. Impacts on Environment, Livelihoods, and Cultural Change. Münster: Lit Verlag (139–188).

Stammler, Florian & Vladislav Peskov (2008) Building a «Culture of Dialogue» among Stakeholders in North-West Russian Oil Extraction. Europe-Asia Studies 60 (5): 831–849.

Trebeck, Katherine Anne (2007) Tools for the Disempowered? Indigenous Leverage Over Mining Companies. Australian Journal of Political Science 42 (4): 541–562.

Tuisku, Tuula (2003) «Surviving in the Oil Age» i Rasmus Ole Rasmussen & Natalia Koroleva (red.) Social and Environmental Impacts in the North. NATO Science Series. IV. Earth and Environmental Sciences – Vol. 31. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers (449–461).

Zakariassen, Eilen Wibeke Bruun (2011) (Ut)vinn eller forsvinn? Analyse av trekantforholdet mellom nenetsere, myndigheter og oljeselskap i Nordvest-Russland. Masteroppgave, Universitetet i Oslo/ Fridtjof Nansens Institutt.

1Organiseringen med reindriftsgrupper (brigader) ble beholdt etter Sovjetunionens oppløsning og er ansett som den grunnleggende enheten i reindriften (Klokov & Ulvevadet 2002/04: 65). Det som i teksten omtales som reindriftsgrupper er en fellesbetegnelse for tre ulike organisasjonsformer for reindrift i NAO. Den ene formen er obsjtsjinaer, små landsby- eller familiefellesskap, som det finnes syv av i NAO. Den andre formen for organisering er gjennom jordbrukskooperativer (sel’skolkhozyaystennyj kooperativ/SPK), som det finnes 13 av. I tillegg er det seks SPK-er som bruker landområder i NAO, men som administreres fra Komi-republikken (Dallmann et al. 2012). Den siste organisasjonsformen, statlig foretak, finnes det kun ett av.
2Artikkelen er basert på min masteroppgave (Zakariassen 2011). Under arbeidet med oppgaven var jeg tilknyttet Fridtjof Nansens Institutt som masterstipendiat. En stor takk rettes til Svein Vigeland Rottem fra FNI for innledende hjelp med å omgjøre masteroppgaven til en artikkel, samt til redaksjonen i NØF og anonyme fagfeller for uvurdelige bidrag i ferdigstillelsen.
3I henhold til den føderale loven «Om områder for tradisjonell bruk av naturen for fåtallige urfolk i den Russiske Føderasjon». Loven sikrer at områder kan gis en spesiell juridisk betegnelse som TTNU. Dermed tildeles jorden til et urfolkssamfunn gratis for en bestemt tidsperiode (som kan forlenges) (Anaya 2010: 8). Så snart denne betegnelsen er gitt har urfolket som bor der rett til å bruke de fornybare ressursene til tradisjonelt bruk. De får også rettigheter til å delta i beslutningsprosesser når industriell utvikling på området vurderes, samt rett til å motta kompensasjon når industriell utvikling forstyrrer deres adgang til jord eller skader miljøet (ibid.: 10). I 2010 var åtte av 22 kooperativer etablert på TTNU i NAO (Dallmann et al. 2012: 8).
4Under feltarbeidet ble det gjort intervjuer med representanter fra fellesforetaket Polar Lights (fellesforetak mellom Conoco Phillips og Rosneft), Narjanmarneftegas (fellesforetak mellom Lukoil og Conoco Phillips) og det russiskregistrerte datterselskapet til det franske selskapet Total, AO Total Razvedka Razrabotka Rossiya. I tillegg ble det gjort intervju med direktøren for seismikkselskapet Narjan-Marseismorazvedka.
5Det er ingen oljeproduksjon i hele den vestlige delen av NAO. Gjeterne der har dermed heller ingen mulighet til å motta ekstra inntekter i form av kompensasjon fra oljeselskaper. Fordi levestandarden mellom gjeterne uten avtale med oljeselskaper og de med en slik avtale har økt, fokuserer Jasavej nå på prosjekter med gjeterne som ikke har mulighet til å inngå avtaler med selskapene.
6Monitoring of development of traditional indigenous land use areas in the Nenets Autonomous Okrug, Northwestern Russia.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon