Anna Danielsson

On the Power of Informal Economies and the Informal Economies of Power: Rethinking Informality, Resilience and Violence in Kosovo

Södertörn Doctoral Dissertations 87 Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis 2014 271 sidor. ISBN 9789155488215

Anna Danielssons doktoravhandling On the Power of Informal Economies er en teoretisk analyse av uformell økonomi basert på materiale fra Kosovo fra slutten av 1980-tallet frem til 2011. Boken viser hvordan aktører i små og mellomstore bedrifter på ulike måter er bundet til uformelle økonomiske relasjoner. Den forklarer den uformelle økonomiens hierarkier innenfra, hvordan uformelle relasjoner har oppstått og hvordan relasjonene naturaliseres, vedlikeholdes og reproduseres.

Boken viser hvordan begrepet «uformell økonomi», coinet av Keith Hart på 1970-tallet, har fungert som samlingspunkt for en omfattende vitenskapelig tenkning, og blitt brukt av politiske beslutningstagere og internasjonale organisasjoner for å forstå og motarbeide fenomenet. Danielsson argumenterer for at de teoretiske forutsetningene begrepet bygger på er forvirrende.

Forfatteren kritiserer det hun mener er de tre dominerende teoretiske tilnærmingene til deltakelse i uformelle økonomiske aktiviteter: «legalist», «structuralistic», «network». Hun mener at ingen av posisjonene tar høyde for at relasjonene er konstituert av en intern og hierarkisk strukturert sosial orden. Danielsson viser hvordan den formaløkonomiske retningen har bias i studier av uformelle aktiviteter, ved at disse anses å bygge på rasjonelle aktørers reaksjon på dysfunksjonelle stater og/eller et overregulert marked. Hun viser at strukturalistene har bias i form av at aktørenes deltagelse i uformelle nettverk antas å være en nødvendig reaksjon for å overleve på grunn av avhengighet til (internasjonale) strukturer. Retningen underkommuniserer dessuten hvor dyrt det er å drive uformelle økonomiske nettverk. Nettverksanalysens bias ligger i at de lett tilslører hierarkiske strukturer.

For å overkomme manglene ved de etablerte tilnærmingene, supplerer Danielsson med en omfattende maktanalyse og fremhever betydningen av hierarki, skjult vold og dominans innenfor den uformelle økonomiske sfære. En sentral teoretisk forutsetning er her at det uformelle utgjør et sosialt fenomen som kommer til uttrykk gjennom sosiale praksiser som over tid og rom har blitt institusjonalisert, slik at det uformelle tas for gitt og oppfattes som uforanderlig. Ved bruk av Bourdieus praksisteori utfører hun en spennende empirisk analyse av sammenhengen mellom motstand (resilience), symbolsk vold og uformell økonomisk praksis.

Danielsson viser en meget imponerende lesning av de markedsøkonomsentriske forståelsene av uformell økonomi, og gjør et forbilledlig forsøk på å gjengi perspektivene på fagenes premisser. Selv om hun framstiller kritikken ved hjelp av doktoravhandlingens klassiske retoriske dialektikk – som en naturlig hegeliansk gåsegang, på vei mot eget perspektiv som den naturlige syntese: Den formaløkonomiske retningen har bias X, strukturalistene har bias Y og nettverksanalysene har bias Z. Mens praksisteorien til Bourdieu har svarene.

Framstillingen, forklaringen og argumenteringen for Bourdieus praksisteori er imidlertid glitrende. Danielsson diskuterer godt og bredt anvendelsen av begrepsapparatet «felt», «kapital» og «habitus». Særlig er hennes analyse av symbolsk vold som en del av den symbolske kapital viktig for å forstå hvordan de økonomiske aktørene ikke har tilstrekkelig oversikt og heller ikke handler etter den rasjonelle aktørens situasjonelle muligheter. Resultatet blir ureflektert handling ut fra en opplevelse av nødvendighet som blir tatt for gitt og dermed ikke problematisert av aktørene. Her utvikler hun begrepet «the paradox of participation», som nettopp viser hvordan det ikke stilles spørsmål ved det interne og det som blir tatt for gitt. Danielssons tredelte typologi med «the habitus of resignation» («Jeg forfalsker kvitteringer, men jeg liker det ikke og har ikke noe valg; alle gjør det.»), «the habitus of repudiation» («Det er myndighetene som er kriminelle og har ansvaret. Jeg er ikke en direkte del og jeg synes ikke det jeg gjør er så ulovlig.») og «the habitus of prestige» («Jeg er bare en stolt håndverker som vil gjøre en god jobb. Jeg må jo gjøre som de VIP-folka sier.») som tre distinkte former å forklare, fortelle og forsvare sin deltagelse i paradokset på, er analytisk svært god.

Fra denne anmelders antropologiske perspektiv er imidlertid både beskrivelsen av tema, metode, teoriutvikling og framstilling litt merkelig. Merkelig fordi all økonomi naturligvis er formell. Et av de første spørsmålene antropologer stiller seg selv eller våre informanter er: «Hvordan får de (dere) tak i det dere trenger? Hvordan bytter dere varer og tjenester?» Dette er alltid empiriske spørsmål de fleste informanter kan forklare, og som ofte lett kan observeres. Og det er vel ikke funnet en systematisk uformell måte å få tak i ting på, selv bondefangeri eller tyveri følger sin indre formalitet. Mitt poeng er at selve grunnlaget for diskusjonen her bærer preg av en legalisme basert på kemnerens hegemoniske perspektiv. Polanyis typologi om gavebytte, markedsbytte og redistribusjon er jo former som eksisterer i alle samfunn. Det er besynderlig og lite empirisk å gi markedsbyttet og skattesystemet analytisk forrang som utgangspunkt for rasjonelle valg og som bestemmende for det formelle. (Det er jo selve fraværet av kvitteringer under juletreet som er en formalitet i gavebyttet.) Når kanskje halvparten av all verdiskapning ikke er en del av den «formelle» økonomien, også i industriland, er det mer enn påfallende at nesten all økonomisk teori – også sosiologisk – tar utgangspunkt i markedets formaliteter.

Danielson kaller praksisteori for «Rethinking the informal», noe som er litt rart for en antropolog. Malinowski og Mauss skrev jo utførlig om slike økonomiske relasjoner for snart hundre år siden, og kom til samme konklusjoner som Danielsson: Økonomien er «embedded», «intrinsic», og full av «hierarchy» og «power». Man kan jo ikke bare melde seg ut av en Kularing.

I begynnelsen trodde jeg Danielsson forholdt seg til stråmenn når hun diskuterte med modellert rational choice som mulig teoretisk perspektiv i denne type relasjoner. Men å forstå økonomi synonymt som markedsbytte med faktura og kvittering er tydeligvis noe en del økonomer innen statsvitenskapelige og sosiologiske felt fortsatt gjør. De første hundre sidene ble da for meg en svært interessant innføring i «uformell økonomi» innen statsvitenskap, økonomisk historie og sosiologi.

En antropolog ville altså droppet de første hundre sidene og gått rett på empirien. Danielsson starter med sin egen empiri på side 178(!), og da kommer det ikke veldig mye. Hun redegjør riktignok for sine intervjuer, men kontekstualiserer ikke sine informanter i situasjonen. Hennes «feltarbeid» blir aldri beskrevet og de «observasjoner» hun sier hun har gjort kommer aldri fram i noen beskrivelse av handling, bare i form av noen av informantenes utsagn.

Min innvending går dermed på at avhandlingen er teoretisk drevet, snarere enn et resultat av empirien. Selv om Danielsson sier at feltet kan utvides med deltagende observasjon, har hun nok langt mer empirisk innsikt enn det hun gir uttrykk for. Det virker nesten som om denne akademiske tradisjonen synes at observasjoner ikke er gode nok data, at praksis er det samme som utsagn om handling. En tykk empirisk beskrivelse av observert handling kan vel ikke redusere gyldigheten?

Danielsson tilbyr derimot en meget god politisk, historisk og økonomisk kontekst i form av andre kilder. Kapittel 5 er en svært interessant og velskrevet innføring i Kosovos nyere politiske historie. Betydninger av politiske (opportunistiske) relasjoner, smugling og vold, og betydningen av diaspora (og remittances) under og etter krigen som en forutsetning for dagens uformelle system, er meget interessant lesning. Det er sett fra aktørenes blikk, med analytisk distanse (selv om kanskje kildekritikken ikke er like tydelig). Danielsson har også en imponerende oversikt over politiske og økonomiske aktører i området og turnerer disse relasjonene svært godt.

Min kritikk er altså primært faglig posisjonert snarere enn en kritikk av arbeidet i seg selv. Avhandlingen er godt skrevet i et konsistent og presist språk, sjangerrent, med imponerende historisk, sosiologisk og teoretisk innsikt. Dette et utmerket arbeid som også er politisk viktig. Boken anbefales for alle som vil kjenne mer til den uformelle sektoren på Balkan, og til en teoretisk diskusjon av ulike posisjoner for forståelse av den økonomien som ikke går under det moderne markedets formaløkonomiske kriterier. Den er også utmerket for å hjelpe beslutningstagere til ikke å betrakte «uformell økonomi» som aktørers opportunisme alene, eller som en feil eller noe statisk.