Sean P. Roberts

Russia as an International Actor: The View from Europe and the US

Helsinki: FIIA 2013 62 sider. ISSN 1458-994X

Denne rapporten er et resultat av to rundebordsdebatter avholdt i Mustio, Finland, i januar 2013 og i Washington D.C. i april 2013. Ved den første deltok analytikere av russisk utenrikspolitikk fra Finland, Frankrike, Polen og Tyskland, ved den andre også amerikanske analytikere. Rapporten sammenfatter disse debattene på en god og oversiktlig måte, og belyser og analyserer forskjellene mellom de europeiske og amerikanske ekspertenes syn, alt under Chatham House-regelens anonymitet. Flere interessante temaer og synspunkter rundt russisk utenrikspolitikk blir godt belyst, deriblant Russlands forsøkte «asiatiske vending» og forskjellene i landets forhold til Europa og USA. Rapporten lider imidlertid under en tendens til ukritisk å sette likhetstegn mellom «det internasjonale samfunn» og «EU og USA». Som følge av dette blir analysen til tider noe endimensjonal.

Rapporten er delt inn i fire hoveddeler: en om Russlands globale rolle, en om landets regionale rolle, en om dets kapasitet til å utøve innflytelse, og en om dets forhold til EU og USA. Som kontekst nevnes forskjellige hovedtilnærminger til Russland i Europa og USA de siste årene: En «pragmatisk» og en «verdibasert» hovedtilnærming innen EU, og en «interesse-basert pragmatisme» i USA. De to «pragmatiske» tilnærmingene eksemplifiseres ved EU og Russlands «partnerskap for modernisering» fra 2010 og «nullstillingen» av relasjonene mellom USA og Russland fra 2009. Både disse to og den mer uforsonlige «verdibaserte» tilnærmingen vurderes å ha feilet i å vesentlig forbedre forholdet til Russland. President Vladimir Putins tilbakekomst som president i 2012 med påfølgende økt anti-amerikansk retorikk, samt gnisninger over NATOs operasjon i Libya i 2011 og Magnitskij-loven i 2012, nevnes som grunner til en forverring av forholdet.

Analysen er på sitt beste når den på et nøkternt, geopolitisk plan tar for seg begrensningene ved Russlands «asiatiske vending» og landets forhold til sine naboland, samt både nåværende og mulige framtidige forskjeller mellom landets forhold til EU og til USA. Det slås fast at tross Russlands anstrengelser for å øke sin innflytelse i Asia, vil endringer i det globale og regionale energimarkedet – spesielt eksport av skifergass fra USA og Australia – på lengre sikt så tvil om Russlands «eneste virkelige vektstang» (s. 21) i regionen, nemlig dets evne til å møte de voksende øst-asiatiske landenes energibehov. I tillegg understrekes det at selv om det finnes mange mulige områder for samarbeid mellom Russland og Kina, har kineserne overtaket i nesten samtlige av disse. De geopolitiske midlene Russland kan trekke veksler på for å dra sine naboland med i sitt regionale integrasjonsprosjekt, Tollunionen (og på sikt Den eurasiske union), presenteres også godt: Kontroll over regionens energisektor, viktigheten av det russiske arbeidsmarkedet for nabolandenes befolkning, og en dominerende militærrolle i regionen er viktige «dra-faktorer». Begrensningene gjøres også klare, særlig flere av nabolandenes uvillighet til å bli dratt for tett inn i Moskvas favn, og de tilsynelatende negative økonomiske konsekvensene Tollunionen har hatt i Kasakhstan. Advarselen om betydelig motstand mot integrasjon med Russland i Ukraina, samt om at det å legge press på Ukraina kan skape vedvarende sinne i den ukrainske befolkningen, virker enda mer betimelig etter hendelsene her mot slutten av 2013 og begynnelsen av 2014.

Analysen av EUs og USAs syn på Russland illustrerer godt forskjellen i betydning av forholdet til Moskva for de to. To sentrale poeng er at det ikke finnes sentrale interessehavere i USA som driver forholdet til Russland på samme måte som i EU, og at USA og Russland ikke er naturlige økonomiske partnere. USA «trenger ikke russisk olje, gass eller våpen» (s. 53), og selv om Russland er et viktig «hensyn» (ibid.) for amerikanerne, kan et dårlig og nedadgående forhold fort gjøre fristelsen til simpelthen å ignorere Russland stor. Et poeng som ikke nevnes like eksplisitt er hvordan dette beviselig ikke er tilfellet for EU. Med sin geografiske nærhet og betydning for EUs energiforsyning og handel vil Russland aldri være et land EU kan ignorere, på godt og vondt.

Rapportens store svakhet er, som sagt, dens tendens til å sette likhetstegn mellom europeiske og amerikanske interesser og verdenssamfunnets interesser generelt, samt til å ukritisk godta europeiske og amerikanske handlinger og interesser som godartete. Russlands motstand mot vestlige syn på for eksempel Syria-konflikten, Iran-sanksjoner og klimaendringer presenteres i kontrast til landets «fremtredende» (s. 13) internasjonale rolle, som om det er underforstått at Russlands økte integrasjon i det «internasjonale systemet» burde være ensbetydende med at landet innehar pro-vestlige standpunkter angående verdens viktige spørsmål. Det vedgås at både amerikansk utenrikspolitikk og institusjonelle problemer i EU til tider har vært til hinder for et godt forhold. Men, mens Russlands tilsynelatende motstand mot å «samarbeide» med Vesten presenteres som et vedvarende problem, stilles det aldri spørsmål ved Europas og USAs grunnleggende samarbeidsvilje og vennlige innstilling overfor Russland og verden generelt. Dette blir parodisk når USAs vilje til humanitær intervensjon og «i noen ekstreme tilfeller» å iverksette regimeskifte blir presentert som berettiget fordi det «gjelder amerikanske forpliktelser til å sørge for stabilitet i det internasjonale systemet» (s. 52), og når det sies at vestlig intervensjon i Irak og Libya, som ganske riktig nevnes som en viktig årsak til Russlands motstand mot USAs Syria-politikk, «ikke har ledet til de forutsette positive resultater» (s. 23).

En slik skjevhet trenger ikke nødvendigvis være et problem. Rapporten og diskusjonene den er basert på tar tross alt for seg Russland «sett fra Europa og USA», og det er ingen tvil om at Russland ofte sees nettopp som en litt uskikkelig slektning på ville veier i Brussel, Berlin, London og Washington. Ei heller er det tvil om at russiske ledere ofte ser til USA og Europa med en skepsis som grenser til åpen fiendtlighet. Men, en noe mer ydmyk og nyansert diskusjon av vestlige motiver og handlinger og den gjensidige mangelen på tillit i forholdene hadde forbedret analysen betraktelig. Den gjennomgående framstillingen av de forskjellige synene på Russland blant de europeiske og amerikanske deltagerne i debattene er interessant i så måte: De europeiske analytikerne tenderer mot å se Russland som en «spoiler», som ofte ikke kan gjøre mer enn å forhindre andre land fra å nå sine mål. De amerikanske analytikerne mener på sin side at et slikt syn på Russland underdriver russisk strategisk tenkning og landets i mange tilfeller «positive», proaktive mål om å motstå endringer. På seg selv kjenner man andre?