Ingunn Lunde, Martin Paulsen & Michael Gorham (red.)

Digital Russia: The Language, Culture and Politics of New Media Communication

London: Routledge 2014 292 sider. ISBN 9780415707046

I sin bok Can Russia Modernize? (2013) antyder Alena Ledeneva at under nettverksstaten – eller sistema – som Ledeneva kaller den absolutte lojaliteten som binder regimet sammen – finnes en kime til konkurrerende nettverk: et samfunn som uttrykker seg i digital kommunikasjon og sosiale medier. På den ene side, hevder Ledeneva, finnes den fjernsynsformidlede Putin-staten, der politikerne gjennomfører møter og kongresser, holder appeller, og vedtar lover, og der samfunnet organiseres som et slags «idealsamfunn» preget av lojalitet, patriotisme og stabilitet. På den annen side har russiske myndigheter selv tilrettelagt for en spredning av internett som har hatt langt større betydning enn Medvedevs moderniseringsretorikk. I løpet av en periode på ti år har Russland havnet på Europa-toppen hva angår antall internettbrukere. Dette har revolusjonert det russiske samfunnet og har endret både russernes språk og kulturelle selvforståelse.

Ledenevas observasjon har blitt bygd videre på av norsk-initiert forskning. Det produktive russlandsmiljøet ved Universitetet i Bergen har produsert boken Digital Russia: The Language, Culture and Politics of New Media Communication med støtte fra Norges Forskningsråd. Antologien er redigert av to bergensforskere, Ingunn Lunde og Martin Paulsen, samt amerikanske Michael Gorham fra Universitetet i Florida. Blandingen av lingvister, stats- og medievitere og kulturologer i redaksjonskomiteen gir et variert innhold. Boken er likevel stramt og godt organisert, og samtlige kapitler speiler hovedtemaet på en spenstig og interessant måte. Den bærende ideen i boken er begripelig og konsekvent: Internett-tilgang og bruk av sosiale medier er ikke det samme som «vestliggjøring». Antologien utforsker et russisk internett som er territorielt, kulturelt og lingvistisk særegent. Og under denne felles fanen følger den ene essayistisk-analytiske perlen etter den andre. Jeg må derfor gjøre et selektivt utvalg – leseeksemplaret er alt så fullt av understrekninger og utropstegn at noe annet uansett neppe lar seg gjøre.

Først et fellestrekk: Samtlige bidrag innarbeider og utvikler en forståelse av internettets utvikling i Russland og russisk. Én ting er å analysere de rent ut sagt nasjonale og kulturelle særtrekkene i moderne internettbruk; en annen ting er å gjøre grundige studier i utviklingen av en nasjonal internettkultur i Russland, og – faktisk også – PC-ens genealogi i Russland. Det er en styrke ved samtlige essays at den historiske dimensjonen gis relevans og tyngde.

Vlad Strukov, redaktøren av en publikasjon som heter Digital Icons (2006), slår an tonen, og gir en grundig studie av den personlige computerens odyssé i Sovjetunionen og det nye Russland. I sovjetperioden fantes det ikke noe som kunne kalles en «personlig» computer; det ideologistyrte Sovjet kunne ikke akseptere verken en slik betegnelse eller en slik bruk. Men i perestrojka-perioden endret dette seg. Kooperativer ble dannet, og PC-ene Bukasjka og Mikrosjka fremstod som mer «personlige» PC-modeller. Strukov sporer også omslaget til massekultur, som kom sent i 1990-årene. Russlands spesialistflukt og Vestens «masse-PC-er» førte til en situasjon der Russland ikke kunne produsere PC-er til massebruk. Men russere kunne forme nettdesign, registrere egne domener og eksperimentere med nasjonale varianter av vestlige applikasjoner. Dessuten ble russerne friere gjennom bruk av internett. Strukov sier det poengtert: «Den gjennomsnittlige russer ble en PC-bruker både takket være og på tross av Putin-regimet» (s. 24). Regjeringen tilrettela for internettbruk, men åpnet samtidig for en bølge av misnøye med etablerte fjernsynsmediers gjennomsyrende statspropaganda.

Strukov følges av Natalia Kondradova og Henrike Schmidts kapittel om runets – det russiskspråklige internettets – historie. Kapittelet er breddfullt av informasjon, gjennomsyret av innsikt, og påfallende nøkternt i sin vurdering av runets økonomiske betydning. Tittelen «fra utopi til politisk slagmark» er beskrivende for den historiserende analysen: Runet er blitt en «politisk slagmark», ikke fordi det er en trojansk hest for «Vestens» innflytelse i Russland, men fordi forsøk på å begrense nettet avføder stadig sterkere uttrykk og protester i diverse russiske nettfora. Forfatternes korte analyse av den såkalte «Medvedev-moderniseringen» er treffende: Regjeringen har forsøkt å skape en slags «positiv» assosiering til internett gjennom Medvedevs «blogger-profil», men har samtidig innført stadig mer raffinerte måter å kontrollere nettet på (lovgivning, domenekontroll og domenepenetrasjon).

Også den sosiale og samfunnspolitiske dimensjonen av internett blir grundig analysert. Gasan Gusejnovs analyse av sosiale medier som et «erfaringssamfunn» speiler overgangen fra et føydalistisk, tradisjonsbundent samfunn til et nettverksbasert samfunn av «anonym assosiering». Også her gjentas den grunnleggende hypotesen: Selv om «kløften» mellom Russland og Vesten hva angår internettbruk og tilgjengelighet av PC-er og håndholdte massekommunikasjonsapparater forsvant, ble «forskjellene mellom det engelsk-språklige og det russiske internett større» (s. 60). De protestene som steg frem var med andre ord ikke «vestlige» – de var «russiske».

Kapittelet til Martin Paulsen og Vera Zvereva er en trendsettende nærlesning av bruken av Twitter som mobiliserings- og møteplattform i demonstrasjonene mot Putin i mai 2012. Forfatterne fremstiller tweet-plattformene som et «politisk» medium, rett og slett fordi sosiale medier blir en kamparena for kollektive symbolhandlinger. Enkeltmennesker med forskjellige motiver blir delaktige i en «politisk» protest, dels fordi den kollektive handlingen manifesterte seg i en fredelig demonstrasjon annonsert som #kontrolnaiaprogulka på Twitter, dels fordi myndighetene synes å oppfatte enhver symbolsk handling av denne typen som en utfordring.

Det slutter ikke med dette. Antologiens kapittel to og tre består av skarpskodde essays om språkendringer og litteraturens bruk av, og relasjon til, internett. Begge inneholder stringente, forskningsbaserte essays som trekker veksler på lingvistisk teori (innovasjon og diffusjon av språkendringer, subkulturer og slangspråk, og metalingvistikk), samt nærstudier av nyere russisk litteratur og poesi, og blogger som litterær genre. Min summariske lesning av disse kan ikke annet enn fastslå at det dreier seg om prima forskning og svært interessante empiriske bidrag til forskningen. Dette gjelder også del fem, som tar leseren tilbake til den politiske arena, gjennom Michael Gorhams analyse av russiske politikeres bruk av sosiale medier, Ruttens analyse av språk og erindring på internett (metaforer og hatspråk i et «ustabilt erindringslandskap»), og Uffelmanns diskusjon om det finnes et russisk «cyber-imperium». Etter dette er det knapt nødvendig med noen samlende avslutning.

Summen er at superlativene ikke kan annet enn å sitte løst. Digital Russia må være blant de fremste antologiene på feltet og en mer enn verdig avslutning av et fireårig forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen. Det eneste jeg kunne savne i antologiens drøfting av politikk og samfunn er en tydeligere forankring i teorier om sosiale bevegelser. Et spørsmål som blir stående åpent er hvorvidt de sosiale medienes «symbolske» kamp er et uttrykk for en reell maktkamp mellom stat og samfunn. Dette synes Paulsen og Zvereva å antyde, men her er det vel mulig å gjøre mer forskning på feltet.