Det er nye tider i Europa. Russlands annektering av Krim har tvunget oss til å tenke over en lang rekke spørsmål på nytt. Blant disse: Hvor levedyktig er dagens europeiske sikkerhetssystem? Hvordan bør omverdenen forholde seg til et så selvhevdende Russland? Hva blir de innenrikspolitiske følgene i Russland av Moskvas konfronterende utenrikspolitiske opptreden?

Mindre politisk akutt, men langt fra uten betydning, er det at Krim-krisen også er nok et eksempel på hvordan ulike historieforståelser så vel som instrumentell bruk av historiefortellinger er en viktig del av internasjonal politikk generelt og konfliktsituasjoner spesielt. Forskjellige aktører har kontrasterende forståelser av historien og vektlegger ulike hendelser.

Noen få eksempler: For Russland handler «gjenforeningen med Krim» dels om at «en historisk feil blir rettet opp», slik det ble uttrykt av Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov. Resonnementet er at Krim har vært underlagt russisk styre siden 1700-tallet og skulle aldri ha vært en del av Ukraina. Det var en historisk tabbe at Nikita Khrusjtsjov i 1954 overførte Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Dels motiverer Russland annekteringen med brutte løfter, dobbeltmoral og motstand mot Russland fra vestlig side gjennom de siste 20 årene. Dette går blant annet på utvidelsen av NATO østover og på vestlig innblanding i Ukrainas interne situasjon.

For mange ukrainere handler historien om Krim om Russlands mangel på respekt for Ukrainas suverenitet, om folkerettsbrudd og om at Russland har sveket sine forpliktelser fra Budapest i 1994, der Ukraina ga fra seg sine kjernefysiske våpen mot at Russland lovet å respektere Ukrainas sikkerhet og territorielle integritet.

Krimtatarene, den tredje største folkegruppen på halvøya etter russere og ukrainere, har også sitt kollektive minne. For dem inneholder historien et deportasjonstraume. Hele folkegruppen ble deportert til Sentral-Asia på grunnlag av anklager om å ha samarbeidet med tyskerne under okkupasjonen av Krim under den andre verdenskrig. En viktig del av krimtatarenes erindringer er at etnisk russiske sovjetborgere tok fra dem deres hjemland.

Nordisk Østforum har de siste årene trykket flere artikler om hvordan russiske myndigheter prøver å nyttiggjøre seg historien for å styrke sin legitimitet og binde befolkningen sammen. Utfordringene med å etablere en felles historieforståelse i Ukraina har ikke vært mindre. Forskjellene mellom vest i Ukraina på den ene siden og sør og øst på den andre har vært svært tydelige i Ukrainas forsøk på å bli enig om sin historie. Blant de særlig betente temaene er rollen til ukrainske nasjonalistiske bevegelser i tiden rundt og etter andre verdenskrig.

Historien er kompleks, og det er også dens rolle i politikken. Henvisninger til historie er en grunnleggende bestanddel av både utenriks- og innenrikspolitisk retorikk. Politikeres bruk av historiefortellinger for å legitimere sine handlinger er mest effektiv når det finner klangbunn i befolkningen. Politisk bruk av historie kan være rent kalkulerende, men en gitt forståelse av historien vil ofte være en viktig del av beslutningsgrunnlaget. Man må ikke glemme at for å håndtere en konflikt er det avgjørende å forstå hvordan motparten oppfatter situasjonen.

I denne utgaven av Nordisk Østforum retter Ismar Dedovi? og Tea Sindbæk søkelyset mot en del av Europa hvor historiefortellingene er mange og ulike. Hundre år etter utbruddet av første verdenskrig er erindringen om denne krigen svært forskjellig i Bosnia, Kroatia og Serbia. I jugoslaviske historiebøker dominerte en patriotisk fortelling om denne krigen, men historieforståelsen i de nevnte landene har endret seg etter Jugoslavias sammenbrudd. Forfatterne viser at måten første verdenskrig fortolkes og erindres på i de tre landene henger sammen med holdningene til Jugoslavia-perioden mer generelt.

De øvrige artiklene i denne utgaven tar for seg andre temaer. Lena Jonson skriver om kunstens rolle i Russlands protestkultur. Hun argumenterer for at frustrasjon og motstand mot myndighetene har utviklet seg gjennom kultur og kunst lenge før misnøyen fikk et renere politisk uttrykk, som under massedemonstrasjo-nene i 2011–2012. Mikkel Berg-Nordlie, Jørn Holm-Hansen, Martin Lund-Iversen og Aadne Aasland tar for seg tilpasningstiltak til klimaendringer i dagens Russland. Mer spesifikt skriver forfatterne om institusjoner og nettverk som jobber med å sette i verk klimaendringstiltak i byen Arkhangelsk.

I tillegg gir som vanlig våre bokomtaler innsikt i en rekke ulike temaer, deriblant selvmordsstatistikk i Russland, materielle etterlevninger av det tidligere jernteppet og unge arbeidsledige menns situasjon i dagens Georgia.