I tiden frem mot og under de 22. olympiske vinterleker i Sotsji i februar 2014 har Russland fått massiv medieoppmerksomhet i nordiske og internasjonale medier.1 Dekningen av OL har i mange tilfeller blitt eksplisitt knyttet til president Vladimir Putin. Lekene ble presentert som hans personlige prosjekt, og et mislykket OL ble fremstilt som et potensielt personlig nederlag.

Medieomtalen dreide seg dels direkte om Sotsji-OL, deriblant om en massiv utbygging preget av korrupsjon, dårlig planlegging og mangel på utbetaling av lønninger til byggearbeiderne – flankert av mer eller mindre «eksotiske» bilder som av toaletter med to vannklosetter i. Dels forsterket OL-prismet oppmerksomheten rundt utviklingstrekk i Russland mer generelt, ikke minst angående menneskerettighetssituasjonen, særlig homofiles rettigheter.

Det er åpenbart velkomment at utviklingen i dagens Russland får oppmerksomhet. Det har også vært mange gode analyser og solid bakgrunnsinformasjon både om lekene i Sotsji og om russisk politikk og samfunn mer generelt. Samtidig er det grunn til å rette et analytisk blikk også mot dekningen av Russland og mot bildene av Russland som skapes.

Det er grunn til å spørre seg om ikke mye av mediedekningen som er ment å være kritisk risikerer å styrke stereotypier heller enn å gi innsikt. Er det kanskje en fare for å sitte igjen med et ensidig bilde av et kriminelt og alkoholisert Russland, preget av korrupsjon og mangel på logikk – samtidig som det trekkes paralleller mellom Putins OL i Sotsji og Hitlers OL i Berlin?

Mangelen på andre typer fortellinger er slående. Fraværet av nyanser gjør at komplekse sosiale, kulturelle og politiske utviklingstrekk hviskes ut. Ikke minst bør en være bevisst på at stereotypier også er fordommer som forsterker grensen mellom «oss» og «de andre», samtidig som de styrker samholdet «oss» imellom og legitimerer grensen mot «dem». Med andre ord forsterker stereotypier avstand og forhindrer forståelse. Det er her viktig å understreke at målet er økt forståelse av situasjonen i Russland som helhet, ikke økt forståelse for – i betydningen sympati med – problematiske utviklingstrekk.

For utviklingen i Russland er på mange områder bekymringsverdig – og disse områdene fortjener en særlig nyansert analyse. At den nye lovgivningen som forbyr propaganda rettet mot barn om «utradisjonelle seksuelle relasjoner» er en del av et større bilde hvor familieverdier og konservative verdier generelt brukes aktivt for å samle støtte hos befolkningen og marginalisere liberal opposisjon, gjør ikke menneskerettighetsbrudd mindre alvorlige eller situasjonen for de homofile bedre. Man har likevel større mulighet til å forstå – og deretter også kanskje påvirke – hvis en er innforstått med at to tredjedeler av den russiske befolkningen støtter denne lovgivningen, dette ifølge Levada-spørreundersøkelser.

Muligheten til å påvirke – det uttalte målet til både aktivister og mange journalister – henger sammen med innsikt i situasjonen og god kommunikasjon. I Russland produseres også aktivt stereotypier av Vesten som bidrar til å opprettholde og øke avstanden. Dette resulterer i en gjensidig «fremmedgjøring», som kan stå i veien for fruktbar dialog.

Kanskje kan man ikke forvente at dagspressen skal formidle nyanserte analyser i sin løpende dekning, men desto viktigere er det å stille spørsmålet om hva de daglige bildene som formidles i pressen har å si for vår forståelse av Russland – og av andre temaer. Dette er på ingen måte en ny problemstilling, men den forblir aktuell – det viktigste er kanskje rett og slett å ikke glemme den.

Som alltid har denne utgaven av Nordisk Østforum som mål å presentere analyser vi håper kan være av interesse og til nytte for våre lesere. I den første artikkelen diskuterer Ingmar Oldberg Russlands deltagelse i tre regionale organisasjoner – Østersjørådet, Barentsrådet og Arktisk råd – og argumenterer for at Russland i disse foraene i det hele har samarbeidet godt med store og små stater som likeverdige partnere. I artikkel nummer to ser Johanna Dahlin på patriotisk oppfostring i dagens Russland med en spesifikk organisasjon som case, nemlig den frivillige bevegelsen som leter etter levningene etter falne soldater fra andre verdenskrig. En viktig verdi i den patriotisme denne bevegelsen fremmer, er «plikten til å huske», til å minnes fortiden generelt og forfedre som har ofret livet for landet spesielt. I den siste artikkelen ser Jens Petter Nielsen på forholdet mellom Russland, Sverige og Norge etter undertegnelsen av St. Petersburg-traktaten i 1812 og frem til begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren ser blant annet på hvordan relasjonen mellom Russland og Norge ble påvirket av Norges union med Sverige og dermed også av russisk-svenske avtaler.

I tillegg byr vi som vanlig på en rekke omtaler av aktuelle bøker skrevet av nordiske forfattere.