Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Statlig næringspolitikk i Russland: Nanoteknologiindustrien

Foreleser i politisk økonomi, Centre for Russian and East European Studies, University of Birmingham, r.connolly@bham.ac.uk
Side: 245-268
Abstract

Abstract: State Industrial Policy in Russia: The Nanotechnology Industry

Like all the other most significant economic powers, Russia has expressed a desire to become a world leader in the nanotechnology industry. Nanotechnology has been elevated to this level because important Russian policy makers want to effect a wider modernization of the Russian economy. The article examines attempts at employing modern industrial policy tools and asks about outcomes and possible significant barriers likely to hamper efforts at transforming Russia into an important player in the emerging global nanotechnology industry. The success or otherwise of Russia’s nanotechnology policy is considered as part of a wider desire for economic modernization that makes this policy so important to the Russian government.

Keywords: Russia, modernization, industrial policy, nanotechnology industry
Forfatteren vil gjerne få takke Julian Cooper og Silvana Malle for tidlige lesninger og kommentarer til denne artikkelen, samt Tom Waite og Irina Andrievskaya for forsk-ningsassistanse.

Nanoteknologi er, i likhet med bioteknologi og nyere informasjonsteknologi, en «framvoksende teknologi», dvs. et fagfelt som har «potensial i seg til å danne en ny eller omdanne en eksisterende industri, skape nye investeringsmuligheter og endre verden ved å tilby nye goder og bedre folks levestandard» (Narayanan & O’Connor 2010: 475).1 Det forventes at nanoteknologien skal kunne bidra positivt innenfor et helt spekter av anvendelsesområder som dekker alt fra forretningsmuligheter i mange ulike næringer til bredere samfunnsøkonomiske fordeler globalt. Nanotekno

Side: 246


logien kan komme til å få innvirkning på nesten alle typer produksjonsprosesser og produkter innen mange ulike næringer, fra elektronikk og konstruksjon, kjemikalier, helse og medisin, cellulose og papir, tekstiler og byggematerialer til forsvar, energi og vann. Man regner også med at nanoteknologien har potensial til å være med på å løse noen av de mest prekære utfordringene verden står overfor i dag, som energiknapphet, klimaendringer, rimelig helsestell og global tilgang på rent vann.

Siden nanoteknologien har et så stort potensial innenfor et bredt spekter av fagområder, har alle de fremste økonomiske stormaktene – fra rike OECD-land til folkerike lav- og mellominntektsland som Kina og India – uttrykt ønske om å bli verdensledende på feltet. Russland skiller seg ikke ut i så måte. Siden 2007 er det blitt investert omfattende offentlige ressurser på å gjøre Russland til en viktig drivkraft innen den globale nanoteknologien i løpet av det neste tiåret. I Russland har utviklingen av en vital nanoteknologiindustri blitt tillagt om mulig enda større vekt enn i mange andre land. Etter at landet i 2007 formulerte en omfattende strategi for å utvikle en verdensledende nanoteknologiindustri, ble Russland i 2009 verdens nest største offentlige bidragsyter til nanoteknologirelaterte aktiviteter.

Framtredende politikere, deriblant både Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev, har understreket viktigheten av å nå de utviklingsmålene myndigheten har satt seg på området. Det har ikke vært uten betydning at representanter for forsvaret har uttrykt håp om at en blomstrende nasjonal nanoteknologiindustri vil kunne bidra til å revitalisere den skrantende russiske forsvarssektoren.2 Det faktum at nanoteknologien er blitt løftet opp på et slikt høyt satsningsnivå i Russland, skyldes i stor grad et ønske hos sentrale politiske beslutningstakere om å få satt i gang en mer omfattende modernisering av den russiske økonomien.3 Det er denne ambisjonen om en bredere økonomisk modernisering som gjør utfallet av Russlands nanoteknologipolitikk så avgjørende for den russiske regjeringen. Nanoteknologipolitikken er representativ for andre

Side: 247


statlige initiativer for å fremme økonomisk modernisering, og utfallet av denne satsningen vil regnes som en viktig indikator på hvor godt dagens statsstyrte utviklingsagenda fungerer.4

Denne artikkelen vil se nærmere på Russlands næringspolitikk på nanoteknologifeltet. Siden politikken fortsatt er under utforming, vil ikke artikkelen by på noen endelig vurdering av Russlands innsats innenfor denne spennende nye industrien. Målet med artikkelen er derimot å a) beskrive bakgrunnen for Russlands politikk på dette området og b) se nærmere på hvordan Russlands næringspolitikk på nanoteknologifeltet samsvarer med akademiske teorier om beste praksis for næringspolitikk i framvoksende økonomier. Artikkelen baserer seg hovedsakelig på russiske kilder, i tillegg til delvis systematiske intervjuer utført i 2011 med Rosnano-ansatte, forsknings- og teknologieksperter i Russland samt representanter fra en rekke private (dvs. ikke Rosnano-støttede) nanoteknologiselskaper i og rundt Moskva-regionen.

Artikkelen er delt i tre deler. I første del beskrives de viktigste næringspolitiske tiltakene den russiske regjeringen har iverksatt for å få fortgang i utviklingen av den nasjonale nanoteknologiindustrien. Andre del skisserer et sett av kriterier for å evaluere næringspolitikk generelt. I siste del vurderes den sannsynlige effekten av den russiske regjeringens tiltak innen nanoteknologifeltet ved å se på hvordan de fungerer sammenlignet med andre former for næringspolitiske virkemidler. Artikkelen konkluderer med at til tross for at betydelige beløp er blitt brukt på å utvikle nanoteknologiindustrien, og til tross for noen kjærkomne forsøk på å anvende de moderne næringspolitiske virkemidlene som brukes i høyinntektsland, finnes det en rekke hindringer som kan komme til å undergrave innsatsen for å omskape Russland til en viktig aktør på det framvoksende globale nanoteknologiarenaen.

Næringspolitikk og nanoteknologi i Russland

I en internasjonal sammenheng har den russiske regjeringen vært blant de mest aktive i arbeidet med å utvikle virkemidler for å øke landets nanoteknologikompetanse.5 Det later til at russiske beslutningstakere ser på nanoteknologien som en av de aller viktigste

Side: 248


teknologiske plattformene som skal hjelpe Russland til å nå de målene for vekst og utvikling som ligger til grunn for regjeringens overordnete økonomiske moderniseringsagenda. Denne delen av artikkelen vil beskrive de viktigste tiltakene den russiske regjeringen har iverksatt for å utvikle den innenlandske nanoteknologiindustrien.

Bakgrunn

De første tiltakene den russiske regjeringen gjorde på nanoteknologifeltet, var å innlemme nanoteknologien i det føderale satsningsprogrammet for forskning og teknologi i 2004. De føderale satsningsprogrammene er blant regjeringens viktigste virkemidler for å realisere ambisjonen om en langsiktig utvikling av Russlands økonomi og samfunnsliv. Satsningsprogrammenes primære rolle er å koordinere aktiviteter på utvalgte områder, og kan bestå av flere underprogrammer. Det faktum at nanoteknologien på det stadiet ble identifisert som et felt som krevde målrettet politisk handling, skyldtes i stor grad lobbyvirksomheten til Andrej Fursenko, minister for utdanning og forskning, og Mikhail Kovaltsjuk, leder for det russiske forskningssenteret ved Kurtsjatov-instituttet for atomenergi.6

Denne tidlige satsningen ble for øvrig snart overskygget av en mer helhetlig strategi for utvikling av nanoindustrier som ble formulert i april 2007. Den nye strategien skulle realiseres gjennom en rekke føderale satsningsprogrammer, deriblant et som var spesielt rettet mot utvikling av nanoteknologi, og opprettelse av nye statlige organer. De viktigste aspektene ved strategien var å etablere et statlig tilsynsråd [nabljudatelnyj sovet] og et statlig aksjeselskap med ansvar for utviklingen av den innenlandske nanoteknologiindustrien (på den tiden kalt Rusnanotekh).7 I slutten av desember 2007 godkjente regjeringen også et eget program for å utvikle den russiske nanoindustrien. Betydelige midler ble satt av

Side: 249


til dette formålet – mer enn 100 milliarder rubler (ca. 3,3 milliarder USD) skulle brukes til å finansiere de ulike stadiene i strategien fram mot 2015.

Omfanget av ressursene som ble bevilget til nanoteknologien, gjenspeiler både hvilken status nanoteknologien hadde antatt i beslutningstakernes sirkler, men også hvilken dårlig tilstand Russlands nanoteknologikompetanse befant seg i på dette tidspunktet. Det første føderale satsningsprogrammet hadde spesielt pekt på det store gapet som fantes mellom behovet for høykvalitets forskning og utvikling, og det kritisk lave nivået av infrastrukturutvikling i nanoteknologifeltet. Så lenge et slikt sprik fantes, framsto oddsene for å få utviklet en levedyktig nanoteknologiindustri i Russland som dårlige.

Størrelsen på ressursene som ble bevilget til 2007-strategien innebar at den var blitt tillagt flere ambisiøse mål (Den russiske føderasjonens regjering 2007a). For det første håpet man at den årlige omsetningen av russiske nanoteknologiske produkter skulle mer enn dobles, med en økning fra rundt 0,7 milliarder USD i 2008 til 1,5 milliarder USD i 2015. For det andre ble den russiske andelen av det internasjonale nanoindustrimarkedet forventet å øke fra 0,07 prosent i 2008 til 3 prosent i 2015. For det tredje ble den årlige nanoindustrieksporten forventet å nå et nivå på 6,43 milliarder USD i 20158 fra et magert nivå på 140 millioner USD i 2008.9 Tar man i betraktning det relativt lave nivået på Russlands nanoindustri i 2007, forstår man at dette var høye ambisjoner. For å realisere disse ambisjonene var strategien utstyrt med tre viktige virkemidler. For det første ble det opprettet et statlig tilsynsråd til å koordinere innsatsen til de ulike føderale organisasjonene. For det andre ble det formulert et nytt og bedre satsningsprogram for nanoindustrien. Det tredje, og kanskje mest betydningsfulle av disse virkemidlene, var opprettelsen av Det russiske nanoteknologiselskapet – den gang kjent under navnet Rusnanotekh, i dag kalt Rusnano – i juli 2007.

Tilsynsrådet for nanoteknologisk utvikling

Samordningen av de føderale organene og andre organisasjoner som var involvert i nanoteknologiindustrien, ble utført av tilsynsrådet for nanoteknologisk utvikling. I startfasen ble det ledet av

Side: 250


den tidligere visestatsministeren med ansvar for vitenskap og innovasjon og tidligere forsvarsminister, Sergej Ivanov. Tilsynsrådet besto av flere ministre, ledere for statlige etater og tjenester, parlamentsmedlemmer samt representanter fra næringslivet.

Tilsynsrådet ble senere avløst av Regjeringskommisjonen for høyteknologi og innovasjon, som mange av rådets medlemmer ble en del av. Kommisjonen, som ble oppløst sommeren 2012, hadde et bredere mandat enn tilsynsrådet, og fikk ansvar for å utvikle også andre høyteknologiske næringer. Til å begynne med ble kommisjonen ledet av Ivanov, men senere overtok Putin ledersetet og flyttet Ivanov over til stillingen som nestleder. I likhet med tilsynsrådet hadde kommisjonen et variert utvalg medlemmer, deriblant folk med direkte tilknytning til nanoteknologien, som Andrej Fursenko, ministeren for forskning og utdannelse, Mikhail Kovaltsjuk, direktøren for Kurtsjatov-instituttet, og Anatolij Tsjubajs, generaldirektør i Rusnano.

Utviklingsprogrammet for russisk nanoteknologiindustri

Departementet for vitenskap og utdanning formulerte Utviklingsprogrammet for den russiske nanoteknologiindustrien fram til 2015, som ble godkjent av regjeringen i desember 2007. Under ledelse av Sergej Ivanov skulle det overordnete målet for utviklingsprogrammet være intet mindre enn å skape internasjonalt konkurransedyktig forsknings- og utviklingskompetanse (FoU) innenfor nanoteknologien innen 2011.10 Om prosjektet lyktes med dette, ville det danne grunnlaget for en kommersialisering av nanoteknologiprodukter etter 2011 som i sin tur skulle bidra til å nå de ambisiøse målene skissert ovenfor. For å nå disse målene definerte Utviklingsprogrammet fire hovedoppgaver: opprette en velfungerende og internasjonalt konkurransedyktig infrastruktur for nanoteknologiindustrien; utvikle effektive rutiner for å få tak i kompetent arbeidskraft; skape en infrastruktur for harmonisering og standardisering; og utvikle strategier for å kommersialisere forskningsresultatene fra nasjonale FoU-prosjekter. Programmet fastsatte en rekke kvantitative indikatorer for å måle framdriften i prosjektet. Blant disse indikatorene var kvaliteten på utstyret som brukes i industrien, forsker

Side: 251


nes alder og faglige kvalifikasjoner samt antall vitenskapelige artikler publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter.

En av de viktigste komponentene i Utviklingsprogrammet var det føderale satsningsprogrammet for utvikling av en infrastruktur for nanoteknologiindustrien (Den russiske føderasjonens regjering 2007b). Satsningsprogrammet, som ble vedtatt i august 2007, utgjorde kjernen i arbeidet med å utvikle en internasjonalt konkurransedyktig infrastruktur for nanoteknologiindustrien, et område et tidligere satsningsprogram hadde utpekt som et spesielt svakt punkt for Russland. Målet med programmet var å skape et moderne nasjonalt nanoteknologinettverk for å utvikle og realisere potensialet i den russiske nanoteknologiindustrien. Departementet for vitenskap og utdanning og Det føderale byrået for forsk-ning og innovasjon fikk ansvaret for å koordinere satsningsprogrammet, i samarbeid med de føderale byråene for utdanning, atomenergi, industri, romforskning, tekniske forskrifter og måleteknikk, samt de føderale tjenester for teknisk kontroll og eksportkontroll.

De viktigste oppgavene som lå nedfelt i satsningsprogrammet, var å skaffe til veie spesialutstyr og instrumenter, legge til rette for deling av informasjon innad i det nasjonale nanoteknologinettverket og utvikle en reguleringsmekanisme og retningslinjer for å fremme nanoteknologiproduksjon og -eksport. Over 27 milliarder rubler (900 millioner USD) ble brukt i årene 2008–2010 for å nå målene. Av disse midlene kom nesten 25 milliarder rubler fra det føderale budsjettet, hvorav 15 milliarder rubler skulle være kapital-investeringer. Den største delen av bevilgningen, tett oppunder 17 milliarder rubler, ble øremerket for å opparbeide en beholdning av instrumenter og spesialutstyr. Utviklingsprogrammet ble bevilget et totalbudsjett på over 100 milliarder rubler (3,3 milliarder USD), hvorav mer enn to tredjedeler ble tildelt FoU-prosjekter. Rundt 30 milliarder rubler (en milliard USD) skulle brukes til å bygge opp en infrastruktur for nanoindustrien. Midlene ble nesten utelukkende kanalisert gjennom det føderale satsningsprogrammet for utvikling av en nanoindustri-infrastruktur i årene 2008 til 2010, som ble nevnt ovenfor. Størrelsen på Utviklingsprogrammets budsjett var, og er fortsatt, svært imponerende i internasjonal målestokk. Russland er likevel i skrivende stund et langt stykke unna målsetningen om å utvikle en internasjonalt konkurransedyktig FoU-sektor for nanoteknologi (opprinnelig tenkt oppnådd innen 2011). Dette skyldes først og fremst et underskudd på menneskelig kapital og en for lav evne til å

Side: 252


bygge opp en god nok infrastruktur for nanoteknologiforskningen, hvilket vil bli drøftet i artikkelens neste del. Begge problemene kan vise seg å bli betydelige hinder for den ønskede utviklingen av en verdensledende nanoteknologiindustri i Russland.

Rusnano

Ved grunnleggelsen i juli 2007 var Rusnano (opprinnelig Rusnanotekh) et av flere statlige selskaper som var opprettet for å fronte den økonomiske modernisering som ble forutsatt i Konseptet for en langsiktig samfunnsøkonomisk utvikling i den russiske føderasjonen (MER 2008). Rusnano skulle fungere som en drivende kraft i gjennomføringen av den statlige politikken på hele nanoteknologifeltet og innen utviklingen av en mer overordnet infrastruktur som var skissert i det omtalte satsningsprogrammet. Selskapets primære oppgave var å gjennomføre prosjekter for å etablere en langsiktig og levedyktig nanoteknologiindustri. Rusnano ble unntatt fra de ordinære kontrollregimene for ikke-kommersielle statlige organisasjoner og ble også fritatt fra ordinære konkurslover.11

De viktigste oppgavene som er definert i Rusnanos strategi fram mot 2020, er å få kommersialisert de produktene nanoteknologiindustrien utvikler, og koordinere innovasjonsvirksomheten på nanoteknologifeltet (Rusnano 2008). Siden den private sektorens engasjement i nanoteknologien var og fortsatt er begrenset, besto Rusnanos mandat i realiteten i å bygge opp en hel næring nesten fra grunnen. For å oppnå dette, engasjerer Rusnano seg i et bredt spekter av aktiviteter:
  • Prediksjon og kartlegging: Opprette forbindelser med ulike etater og organisasjoner som kan drive den vitenskapelige, teknologiske og kommersielle utviklingen av Russlands nanoteknologi.
  • Infrastrukturprogrammer: Rusnano forventes å være med å finansiere oppbyggingen av Russlands vitenskapelige og tekniske infrastruktur samt næringsparker, sentra for teknologioverføring, spesielle økonomiske soner og næringsinkubatorer.
  • Forsknings- og utviklingsprosjekter: De fleste FoU-prosjektene som skal finansieres må være markedsrettet, og finansieringen

    Side: 253


    er ment å skulle fordeles etter prosjektenes kommersialiseringspotensial.
  • Immaterialrett: Rusnano har som oppgave å bygge opp en betydelig patentportefølje.
  • Utdanningsprosjekter: Rusnano støtter øremerkete opplæringsprogrammer for nanoforskere. Selskapet støtter også etableringen av undervisningsmiljøer der det utføres tverrfaglig utdanning, opplæring og omskolering av spesialister som kreves i alle stadier av innovasjonsprosessen innen nanoteknologinæringen.
  • Utvikling av markedsforhold og- relasjoner: Dette er en nokså uklart og vagt beskrevet arbeidsoppgave, men refererer til den vedvarende innsatsen fra Rusnano-ansatte for å forbedre næringsvilkårene for nanoteknologiindustrien.
  • Sertifisering, standardisering og måleteknikk: Rusnano har etablert «Nanocertifica»-systemet. Standardisering regnes som avgjørende for all framtidig suksess på det internasjonale markedet.
  • Sikkerhet og risikostyring: Rusnano har ansvaret for å utforme nanoproduktenes sikkerhetsstandarder og samarbeide med internasjonale organer.
  • Offentlig bevissthet: Rusnano er aktiv innen PR og tiltak for å fremme betydningen av nanoteknologi, både overfor et innenlandsk publikum, men også overfor resten av verden.
  • Nanoteknologirelatert informasjon: Rusnano etablerer for tiden en database som skal legge forholdene til rette for utveksling av all nanoteknologirelatert informasjon i Russland.
  • Deltakelse i lovgivningsprosessen: Rusnano forventes også å delta i Den russiske føderasjons lovgivningsprosess innenfor alle felt som angår landets nanoteknologiindustri og infrastruktur.
  • Internasjonalt samarbeid: På grunn av målsetningen om at Russland bør bli en sentral eksportør av høyteknologiske produkter, er Rusnano også aktivt med i arbeidet med å inngå avtaler og samarbeidstiltak som kan legge til rette for den russiske nanoteknologiindustriens tilstedeværelse på det internasjonale markedet.
  • Etablering av et internasjonalt forum for utveksling av ideer og diskusjoner: Som en del av en bredere innsats for å fremme virksomheten til den russiske nanoteknologiindustrien, arrangerer Rusnano hvert år et internasjonalt nanoteknologiforum (Rusnano 2008).

Side: 254


I mars 2011 undertegnet daværende president Medvedev et dekret for å gjøre Rusnano om til et aksjeselskap, som ledd i en mer generell politikk for etter hvert å konvertere alle goskorporatsii om til aksjeselskaper.12 Selv om 100 prosent av aksjene i Rusnano i dag eies av staten, ser man på sikt for seg en gradvis privatisering (Vedomosti 5. november 2011). Konverteringen ble etter sigende foretatt for å gjøre selskapet mer transparent. I praksis innebærer det at det nå finnes to enheter som er viktige for nanoteknologiindustrien i Russland: Rusnano, en kommersiell enhet med det oppdrag å fokusere på forretningsprosjekter, og Fondet for infrastruktur- og utdanningsprogrammer, en ikke-kommersiell enhet med ansvar for samordning av infrastrukturprosjekter og -programmer, prediksjon og planlegging, standardisering, sertifisering og måleteknikk, utdanning og popularisering av nanoteknologi samt å arrangere det internasjonale nanoteknologiforumet.

Det viktigste virkemiddelet for å nå målet i den langsiktige strategien er likevel den betydelige pengesummen som er bevilget til samfinansiering av nanoteknologiprosjekter. Mot slutten av 2007 rapporterte Rusnano at selskapet planla å gjøre investeringer på totalt 217,5 milliarder rubler (7,1 milliarder USD) i perioden 2008–2015.13 Av dette skulle 34 milliarder rubler komme fra salgsinntekter og 53,5 milliarder rubler fra investeringer fra andre kilder. Av de 130 milliarder rublene fra offentlige investeringer, ble rundt 70 prosent øremerket til å utvikle nanoteknologiproduksjonen og skape et marked for nanoprodukter.
Figur 1. Fordeling av det totale nanoteknologibudsjettet, 2007–2011 (Kilde: Rusnano.com/ forfatterens utregninger)
Figur 1 er en visualisering av tallene om Rusnanos forretningsvirksomhet fram til juli 2011. Selv om antallet infrastrukturprosjekter var lavt, står de likevel for den nest største andelen av tildelte budsjettmidler (23 prosent). Dette samsvarer med prioriteringene som i sin tid ble lagt til grunn for etableringen av infrastruktur for nanoteknologiindustrien. At optoelektronikk og nanoelektronikk mottar mest finansiering, gjenspeiler at det er på disse områdene russiske selskaper allerede står sterkest. Som neste del av artikkelen vil vise, satt Russland på en betydelig kapasitet innenfor disse områdene allerede før Rusnano ble etablert. Det bør ikke være noen overraskelse at den største andelen av finansieringen går til det best etablerte fagfeltet i Russland; investerings

Side: 255


midler har en tendens til å strømme dit hvor det allerede finnes kompetanse, i form av tilstrekkelig infrastruktur og menneskelig kapital. Det er mye som taler for at utviklingen av nye fagfelt vil fortsette å gå tregt inntil det omfattende løftet for å bedre tilgangen på infrastruktur og menneskelig kapital viser tydelige tegn på effekt.

Andre viktige institusjoner

Det er to andre institusjoner som kan sies å være viktige for den samlete russiske nanoteknologiindustrien. Den ene er Det russiske vitenskapsakademi (RAN), Russlands ledende organisasjon innen forskning på nanoteknologi og flere andre felt. I 2006 sto RAN bak de fleste forskningsartiklene om nanoteknologi som ble publisert av russiske institusjoner. Den andre sentrale organisasjonen er det nasjonale forskningssenteret ved Kurtsjatov-instituttet, ledet av Mikhail Kovaltsjuk. Senteret er mottaker av den største andelen av midler fra det føderale satsningsprogrammet. Andre litt mindre framtredende organisasjoner er Det sentrale forskningsinstituttet for byggematerialer, FGUP14 «Prometej», Det sentrale forskningsinstituttet for kjemi og mekanikk (FGUP), FGUP F. V. Lukin forskningsinstitutt for fysiske problemer – der synkrotronanlegget «Zelenograd» befinner seg, Keldysj forsk

Side: 256


-ningssenter (FGUP) og A. A. Botsjvar nasjonale forskningssenter for uorganiske materialer (FGUP).

Næringspolitikk: Et rammeverk for analyse

Den statlige innsatsen for å utvikle en konkurransedyktig nanoteknologiindustri som ble beskrevet i forrige del av artikkelen, er et klart eksempel på næringspolitikk. I generelle termer kan næringspolitikk beskrives som en «politikk som bidrar til å hjelpe fram «nyfødte industrier» av ulike slag, men kan også omfatte handelspolitikk, forsknings- og teknologipolitikk, offentlige anskaffelser, politikk som oppmuntrer utenlandsk direkteinvesteringer, immaterielle rettigheter samt tildeling av økonomiske støtte» (Cimoli, Dosi & Stiglitz 2010: 1). Under denne brede definisjonen skjuler det seg et bredt spekter av næringspolitiske tilnærminger.

Slavo Radosevic skisserer opp fem hovedtrekk han mener kjennetegner ulike politiske tilnærminger til næringspolitikk (2009). Han hevder at politikken som anvendes innenfor hver av de fem tilnærmingsmåtene, er knyttet til en av tre hovedkategorier av statlig næringspolitikk: importsubstitusjonspolitikken som ble benyttet i utviklingsland på 1960- og 1970-tallet; den utvidede Washington-konsensusens politiske virkemidler som forbindes med 1980-tallet og 1990-tallet;15 og post-Washington-konsensusen (eller New Industrial Policy), en politikk som er blitt mer utbredt etter 2000.16 De fem politiske dimensjonene blir kort beskrevet under.

Makro- versus mikroaspekter ved næringspolitikk

Importsubstitusjonspolitikken fokuserte på mål på bedriftsnivå, nemlig å (1) redusere kostnadene ved teknologioverføring til bedrifter og (2) maksimere læringseffekten av importert teknologi på bedriftsnivå. Det ble antatt at dersom begrensningene på tilgang til teknologi ble fjernet på mikronivå, ville man oppnå en positiv effekt også på makronivå, dvs. i form av rask næringsutvikling.

Side: 257


Washington-konsensusen, som dukket opp på 1990-tallet, tok tvert imot utgangspunkt i en motsatt årsakssammenheng og la vekt på at makroøkonomisk stabilitet, privatisering, deregulering, handelsfrihet og økonomisk liberalisering (kort sagt, et gunstig makroøkonomisk rammeverk) skulle føre til vekst på mikronivå. Det manglende fokuset på mikronivå førte til den utvidete Washington-konsensusen, som inkluderte en forståelse av det mikroøkonomiske grunnlagets betydning for en økonomi, som for eksempel kvaliteten på et lands næringsmiljø – business environment.17

I stedet for å formulere næringspolitikken som et spørsmål om enten «makro først»- eller «mikro først», betrakter New Industrial Policy, grunnlagt som den er på evolusjonsøkonomi, økonomisk ytelse som «utfallet av samspillet mellom makro og mikro og samutviklingen av økonomiske, institusjonelle og teknologiske krefter som forenes i den økonomiske utviklingsprosessen» (Radosevic 2009: 38). Av den grunn bør fokuset i næringspolitikken være rundt samspillet mellom mikro- og makronivå. For eksempel kreves det en relativt stabil og konkurransedyktig valutakurs for å stimulere produksjon av omsettelige varer. Uten en stimulerende makropolitikk vil den sektordelte støttepolitikken stå i stor fare for å møte alvorlige utfordringer (se Rodrik 2006; Cimoli, Dosi, & Stiglitz 2010). Et fokus på «meso»-nivået er derfor blitt en integrert del av nyere tids tenkning rundt næringspolitikk.

Generelle versus spesifikke næringspolitiske mål

De generelle næringspolitiske tilnærmingsmåtene som ble beskrevet over, har viktige implikasjoner for beslutningstakeres vurdering av hvordan næringsutvikling best kan oppnås. Hvis fokus er på mikronivå, som i tidligere tiders importsubstitusjonspolitikk, forutsetter man at de viktigste utfordringene hovedsakelig befinner seg på mikro- (eller bedrifts-) nivå. Innenfor importsubstitusjonspolitikken ble derfor en bedrifts evne til å tilegne seg importert teknologi regnet som det avgjørende punktet i den økonomiske utviklingsprosessen. Washington-konsensusen anså derimot, både i sin minimalistiske og sin utvidete versjon, at de største hindrene for næringsutviklingen var å finne på makronivå, og det å etablere det rette prisnivået ble vurdert som den viktigste måten å unngå hindrene på.

Side: 258


New Industry Policy er basert på antagelsen om at effektivitet innen næringspolitikken (og annen økonomiske politikk) er ekstremt situasjonsavhengig, og at det kreves landspesifikke og institusjonstilpassede politiske grep for å øke sannsynligheten for et godt resultat. Denne tilnærmingsmåten avviser med andre ord ideen om at det finnes et universelt sett med retningslinjer eller «beste praksis», og oppfordrer i stedet til eksperimentering og understreker behovet for å kartlegge hvilke nasjonale og sektorspesifikke begrensninger som hinder vekst i hvert enkelt tilfelle.

Næringspolitikk som prosess versus resultat

For både importsubstitusjonspolitikkens og ?(den utvidete) Washington-konsensusens tilnærming til næringspolitikk ble politikken redusert til et spørsmål om resultat, enten ved å «peke ut vinnere», som man gjorde innen førstnevnte, eller ved å diktere hvilke institusjonelle endringer som krevdes for å fylle «beste praksis»-kravene – vanligvis bestemt ut fra internasjonale standarder – slik tilfellet var med sistnevnte.18 New Industry Policy erkjenner på sin side at hovedfaktoren i alle beslutningsprosesser, både i privat og i offentlig sektor, er uforutsigbarhet, og at ethvert fokus på resultat derfor vil være feil (Radosevic 2009: 38). Kort sagt bør fokus på politikkens resultater – som er umulige å forutsi – legges bort i favør av en god politisk prosess, der næringspolitikken vurderes som en pågående læringsprosess (Rodrik 2007).

Næringspolitikkens institusjonelle rammer

Hvorvidt næringspolitikken oppfattes som prosess- eller resultatorientert, kan få viktige utslag for politikkens institusjonelle satsning. Importsubstitusjonspolitikken prioriterte en sterk statlig administrasjonskapasitet, mens Washington-konsensusen vektla det bredere næringsmiljøet bedriftene befant seg i. I begge tilfeller la beslutningstakerne til grunn at teknokratiske løsninger på institusjonelle problemer – enten de var av statsadministrativ eller av videre institusjonell karakter – ville øke sjansene for en mer effektiv næringsutvikling. Importsubstitusjonspolitikken konsentrerte seg derfor først og fremst om å gjøre staten mer effektiv i gjen

Side: 259


nomføringen av politikken, mens næringspolitikk av Washington-konsensus-typen var mest opptatt av å få staten ut av markedet og heller arbeide for å opprette et stabilt næringsmiljø som la til rette for økte investeringer og innovasjon på bedriftsnivå.

Nyere tids tenkning antyder, kanskje nokså forutsigbart, at begge tilnærmingene var mangelfulle. I stedet setter den prosessorienterte næringspolitikken det å «søke nettverk» i fremste rekke i sine institusjonelle prioriteringer. Slike nettverk beskriver samarbeidet mellom offentlig og privat sektor som går forut for teknologiske endringer og virkningene av dem, i motsetning til (vanligvis) statlig definerte mål. En fornuftig politikk bør derfor anerkjenne de potensielt nyttige bidragene som både myndigheter og næringsliv kan komme med, og konsentrere seg om å fremme økt samarbeid mellom de to, slik at både markeds- og styringssvikt kan unngås.

En vellykket gjennomføring av New Industry Policy forutsetter imidlertid en stat som er i stand til å finne løsninger på den konflikten som er beskrevet av Peter Evans (1995), mellom å oppnå tilstrekkelig autonomi – evnen til å gjennomføre en politikk uavhengig av sosiale interesser – og «forankring» – en dyp forståelse av problemstillinger knyttet til næringsutvikling som bare kan oppnås gjennom tette bånd med virksomheten.19 Hovedutfordringen for beslutningstakerne blir derfor å sikre at politikken lykkes i å maksimere informasjonsfordelene for både myndigheter og næringsliv, samtidig som den beskytter statens relative autonomi mot interesser som ønsker å utnytte den.

Åpen eller autonom næringspolitikk

De fleste land benytter også en rekke virkemidler for å samordne sin nasjonale næringspolitikk med utenlandske aktører. For eksempel ble importerstattende tiltak forbundet med en autonom form for næringspolitikk, der utenlandske direkteinvesteringer, handel og konkurranse spilte kun en begrenset rolle. Senere vektla (den utvidete) Washington-konsensusen viktigheten av å stille seg åpen for handel og kapitalstrømmer fra utlandet, og oppmuntret til en høy grad av utenlandsk tilstedeværelse i utviklingslandenes næringsprosjekter. På grunn av de siste tiårenes økning av multila

Side: 260


terale og regionale handelsavtaler lot det økende antallet restriksjoner på næringspolitikken til å utelukke de autonome veiene mot industrialisering som ble favorisert i den tidlige etterkrigstiden.20 Likevel eksisterer det klare ulikheter i hvordan landene velger å forholde seg til utenlandske direkteinvesteringer, der noen land velger å skape synergier mellom utenlandske bedrifter og lokal teknologisk kompetanse for å «stige i gradene» innen produksjon (for eksempel i Sentral- og Øst-Europa, se Connolly 2012). Å legge til rette for vellykkede synergier mellom utenlandske bedrifter og innenlandske ressurser synes å være den viktigste utfordringen for land som håper å forbedre sin produksjonsprofil i nær framtid.

Hovedtyper av næringspolitikk

De viktigste kjennetegnene ved de eksisterende næringspolitiske tilnærmingsmåtene skissert over er oppsummert i tabell 1. Tabellen viser at den rådende tenkningen rundt næringspolitikk avviker ganske markant fra tidligere tiders næringspolitiske tilnærminger. New Industry Policy kan oppsummeres som følger:

For det første rettes politikken mot mesonivå, med fokus på å skape vellykkede forbindelser og insentivmekanismer mellom politisk mikro- og makronivå. For det andre blir utfordringene ved forsøk på å ta igjen teknologisk ledende land betraktet som steds- og tidsspesifikke. Av den grunn må politikken vinkles mot å kartlegge hva som fungerer i et gitt lands tilfelle og deretter opp-skalere enkeltsuksesser og kopiere dem.

For det tredje bør næringspolitikken ha som utgangspunkt at ingen har en fullstendig forståelse av hva som hemmer utviklingen, og at politikken av den grunn bør rettes mot å identifisere de aktuelle flaskehalsene og finne måter å fjerne dem på. Dette betyr at politikkens hovedmål bør være å finne den beste framgangsmåten for å lokalisere problemene. For det fjerde må politikken ta hensyn til de potensielt nyttige bidragene både myndigheter og næringsliv kan komme med, og konsentrere seg om å fremme økt samarbeid mellom de to, slik at både markeds- og styringssvikt kan unngås. Dette bør skje gjennom nettverksbygging. For det femte bør næringspolitikken legge til rette for en kobling mellom utenlandske og innenlandske aktører på en måte som gir gunstige

Side: 261


utslag for begge, men som i særlig grad fører til teknologisk oppgradering for de innenlandske aktørene.
Tabell 1. Næringspolitiske dimensjoner innenfor ulike former for næringspolitikk (Kilde: tilpasset fra Radosevic 2009: 43)

En vurdering av den russiske næringspolitikken

En kartlegging av typen næringspolitikk den russiske regjeringen benytter i sitt forsøk på å utvikle en nanoteknologiindustri i verdensklasse, kan gi en pekepinn om hvor effektiv den valgte politikken kan ventes å være. Denne delen av artikkelen vil plassere den russiske næringspolitikken innen nanoteknologisektoren inn i det rammeverket som er blitt skissert ovenfor. Deretter blir det gjort en vurdering av enkelte andre strukturelle problemer som mest sannsynlig vil være med på å forme nærings- og innovasjonspolitikken i Russland.

Hvilken type næringspolitikk er det som anvendes?

Politikk-nivå: Russisk nanoteknologipolitikk har hatt en tendens til å fokusere på mikronivå. Nanoteknologibedriftenes behov er blitt viet spesiell oppmerksomhet gjennom byggingen av en landsdekkende infrastruktur for å støtte næringens framtidig utvikling. Samtidig har relativt store økonomiske ressurser blitt gitt, via Rusnano, til enkeltbedrifter som regnes for å ha potensial for suksess. Men selv om det makroøkonomiske miljøet ikke har blitt spesifikt oppgitt som nøkkelen til regjeringens innsats for denne næringen, tyder det faktum at inflasjonsnivået for tiden ligger på sitt laveste siden sovjettiden, valutakursenes svingninger historisk

Side: 262


sett er svært moderate og statsgjelden er forholdsvis lav, på at politikerne har oppnådd en relativt høy grad av makroøkonomisk stabilitet, i hvert fall sammenliknet med erfaringer fra de foregående tjue år.

Videre har den russiske sentralbankens aktive tilstedeværelse på utenlandske valutamarkeder styrket konkurranseevnen til innenlandske produsenter av omsettelige varer (Tabata 2012). Utviklingen av rubelens kurs mot den amerikanske dollaren viser at med unntak av den perioden da den globale finanskrisen nådde sitt høydepunkt rundt årsskiftet 2008/2009, er rubelen nå på sitt mest konkurransedyktige nivå på ti år (se Central Bank of Russia 2012). I så måte later det til å være en erkjennelse hos beslutningstakerne om at et samspill mellom mikro- og makropolitiske nivåer er viktig.

Utfordringenes natur: Næringspolitikken for nanoteknologiindustrien synes snarere å være utformet for å overvinne sektorspesifikke flaskehalser enn å skulle nå bredere mål for teknologisk utvikling. Som beskrevet i forrige kapittel, er nesten alle aktivitetene til Rusnano og Fondet for infrastruktur og utdanningsprogrammer rettet mot stønadsmottakere som nesten utelukkende hører til innenfor nanoteknologisektoren, mens svært få ressurser «drypper» videre på andre sektorer. I så måte ligner den russiske nanoteknologipolitikken mest av alt på tidligere tiders importerstattende variant. Dessuten anvendes ikke New Industry Policys metode med å lete opp eksempler på suksess på hjemmebane, for så å kopiere disse («oppskalering»). Intervjuer med flere små og mellomstore private nanoteknologibedrifter viser at den russiske regjeringen ikke ved et eneste tilfelle har rådført seg med dem om hvordan man kan bygge opp en vellykket nanoteknologibedrift.

Politisk fokus: Det er når det gjelder det politiske fokus den russiske næringspolitikken framstår som mest utdatert. Det finnes, som tidligere beskrevet, en rekke konkrete mål for produksjon, eksport og globale markedsandeler som nanoteknologipolitikken er ment å nå.21 På dette feltet er nanoteknologipolitikken ikke enestående. De fleste statlige politiske programmene i Russland er fylt av detaljerte og ofte overdrevent ambisiøse mål. Slike mål ville ikke i seg selv representert noe problem hvis tilnærmingen til de politiske prosessene hadde vært mer fleksible. Dessverre ser ikke dette ut til å være tilfelle.

Side: 263


Moderne næringspolitisk tenkning peker mot at stat og privat sektor sammen bør komme fram til en diagnose for hvilke problemer som hindrer nye aktiviteter, og komme med forslag til løsninger. Rusnano-ansatte er involvert i arbeidet med å vurdere og godkjenne søknader om medfinansiering. Etter at et prosjekt er godkjent, skal de likevel – i alle fall offisielt – ikke lenger være involvert i fortløpende evalueringer sammen med de finansierte bedriftene om hvilke flaskehalser som behøves å fjernes.22 Dette bidrar sterkt til å redusere fleksibiliteten i nanoteknologipolitikken, ettersom det eliminerer muligheten for en evolusjonær tilnærming til å løse problemer etter hvert som de dukker opp. Her vises også myndighetenes manglende forståelse for at informasjon som kan være avgjørende for et prosjekts suksess, først blir tilgjengelig når prosjektet er i gang.

Institusjonell kontekst: Prosessorientert næringspolitikk legger stor vekt på «nettverksbygging». En fornuftig utformet politikk bør ta hensyn til hvilke potensielt nyttige bidrag både myndigheter og næringsliv kan komme med, og legge vekt på å fremme samarbeid mellom de to sfærene for at både markeds- og styringssvikt skal unngås. Den russiske nanoteknologipolitikken ser ikke ut til å fylle denne funksjonen, selv om man tar høyde for at et institusjonelt system basert på samarbeid mellom stat og næringsliv antakelig vil trenge litt tid på å vokse fram. Rusnanos tilsynelatende manglende interesse for å innhente informasjon hos private selskaper, eller systematisk følge opp samfinansierte prosjekter etter hvert som de utvikler seg, tyder på at regjeringen har lave forventninger til hva den kan oppnå med nettverksbygging. Til gjengjeld har regjeringen en desto større tillit til at den administrative kompetansen i de statlige organisasjonene er god nok til å sikre suksess, 23 hvilket er et typisk trekk ved en importerstattende næringspolitikk.

De utenlandske aktørenes rolle: Det er i sin tilnærming til utenlandske aktører den russiske næringspolitikken, i det minste innen nanoteknologisektoren, ligger nærmest opp mot moderne

Side: 264


tenkning. Utenlandske partnere blir aktivt oppfordret til å investere i Russland for å legge til rette for teknologioverføring og åpne kanaler inn i de utenlandske markedene. Utenlandske selskaper har tilgang på samfinansiering og selskaper fra Kina (Thunder Sky Group), Tyskland (VI Systems GmbH), Italia (Galileo Vacuum Systems), Israel (Micro Components AS) og USA (IPG Photonics Corporation) er allerede aktivt involvert i samfinansierte prosjekter over hele Russland. I tillegg investerer venturefondet EuroTech Transfer i europeiske høyteknologibedrifter for å gjøre dem i stand til å gå inn i den russiske økonomien.

I tillegg til å oppmuntre til utenlandsk investering i Russland, har Rusnano også vært aktiv med å investere i utenlandske nanoteknologibedrifter, blant annet i Finland (Beneq), Frankrike (Magnisense), USA (for eksempel CODA Therapeutics) og Storbritannia (Plastic Logic). Rusnano har også etablert datterselskaper i Israel (Rusnano Israel Ltd.) og USA (Rusnano USA, Inc.) i den hensikt å investere i prosjekter som kan bidra med teknologioverføring til Russland.

Samlet sett er den russiske næringspolitikken innenfor nanoteknologisektoren en miks av gamle importerstattende tiltak og nyere, mer åpne og fleksible virkemidler man gjerne forbinder med New Industrial Policy. Det at den russiske regjeringen viser seg stadig mer åpen for nye ideer for å skape økonomisk modernisering, er positivt, spesielt fordi institusjonell innovasjon er en forutsetning for teknologisk innovasjon (se for eksempel Nelson 1998; Nelson & Pack 1998). Tar man i betraktning hvilke enorme økonomiske og organisatoriske investeringer den russiske regjeringen har gått inn med, er det også sannsynlig at næringspolitikken på dette området vil føre til i det minste noen suksesser, deriblant utviklingen av en langt bedre infrastruktur for nanoteknologien samt enkelte lønnsomme nanoteknologibedrifter.

Om dette er nok til å rettferdiggjøre de store økonomiske investeringene, er en annen sak. Man bør imidlertid huske på at en rent økonomisk tilnærming for å beregne den russiske næringspolitikkens innvirkning på dette området, ville være feilslått.24 Den russiske innsatsen på området handler vel så mye om nasjonal prestisje og å vise at Russland er i stand til å konkurrere i det minste på noen høyteknologiske områder, som det handler om å oppnå økonomisk effektivitet. Det finnes likevel flere struktu

Side: 265


relle faktorer som ser ut til å kunne bli til hinder for et virkelig gjennombrudd for Russland på den internasjonale nanoteknologiscenen.

Strukturelle hensyn som reduserer den russiske næringspolitikkens effektivitet

Svakhet i det nasjonale innovasjonssystemet. For det første er det ikke klart om Russland har noe nasjonalt innovasjonssystem (NIS), det vil si «et sammenhengende sett av samarbeidende institusjoner som fremmer innovasjon som et naturlig resultat av deres daglige virke» (Cooper 2010: 367). Følgen er at enhver innovativ aktivitet i Russland står i stor fare for å støte på alvorlige hindringer, deriblant et statsdominert FoU-system med sterke sovjetiske trekk (Dezhina & Saltykov 2005). Andre hindringer er få høyere utdanningsinstitusjoner med FoU-aktivitet, tilårskomne forskere med utilstrekkelig kompetanse, en svak administrasjon som ikke er rustet til å forhindre overlapping og toppstyrte implementeringsstrategier fra ulike offentlige instanser (OECD 2011: 16).

Videre påvirkes innovasjonen av dårlig kontakt mellom ulike sektorer, regioner og innad i forsknings- og teknologimiljøene (Gokhberg & Roud 2012) samt et generelt lavt investeringsnivå i hele den russiske økonomien (Connolly 2011). Under slike forhold framstår den russiske regjeringens tilsynelatende høyteknologiske «nærsynthet» (Gokhberg & Roud 2012: 126) som ekstra uheldig.

Svak etterspørsel etter nanoteknologi. Den kanskje største utfordringen vil være å lykkes med bred kommersialisering og masseproduksjon av nanoteknologiprodukter. For eksempel uttalte det russiske Industri- og energidepartementet i 2007 at produksjonskapasiteten for mikroelektroniske komponenter i Russland hadde nådd et kritisk lavt nivå. Det fantes knapt noen produksjonsanlegg som kunne produsere store volumer av mikrokomponenter av høy kvalitet. Som i mikroelektronikkindustrien, som overlapper med nanoteknologi på enkelte områder, er masseproduksjonen av nanoteknologikomponenter svært krevende, og utsiktene til en rask utvikling ser dårlige ut. Det finnes kun en svak etterspørsel etter nanoteknologiprodukter i den russiske økonomien. Den lave etterspørselen knyttes vanligvis til et bredere høyteknologisk produksjonsnivå (Cooper 2006; Connolly 2008; OECD 2011). I Russland utgjør høyteknologiprodukter en liten andel av produksjon og eksport, så det burde ikke være noen overraskelse at etterspørselen etter nanoteknologiske og

Side: 266


andre høyteknologiske produkter er tilsvarende lav. Uten en høy og vedvarende etterspørsel etter denne typen produkter er det svært lite som taler for at tilbudet, i form av produksjonsanlegg med en høy grad av serieproduksjon av høykvalitets mikrokomponenter, vil utvides. Vedvarer denne situasjonen, er det lite sannsynlig at de ambisiøse målene som ble skissert i 2007-strategien, vil bli nådd.

Konklusjon

Da den russiske regjeringen i 2007 valgte å bevilge store ressurser til en ambisiøs næringspolitikk som skulle gjøre Russland til en stormakt innen nanoteknologiindustrien, var det russiske nanoteknologimiljøet svært lite og underutviklet. Det institusjonelle grunnlaget for nyskapende næringsvirksomhet var også generelt svært dårlig. Under slike forutsetninger var det derfor nokså lav sannsynlighet for at nanoteknologiindustrien i Russland skulle utvikle seg uten aktiv deltakelse fra statens side. Statlig engasjement i framdyrkingen av nye næringer har, historisk sett, vært en svært viktig ingrediens, selv i land som ikke vanligvis forbindes med en aktiv statlig næringspolitikk, for eksempel USA. Det er likevel fortsatt uklart hvilken rolle en aktiv stat bør ha i næringspolitikken, spesielt i land som Russland, der den administrative kompetansens svakhet er velkjent. Tidligere forsøk på å fremme utvikling av høyteknologiske sektorer i Russland – som i luftfarts- og forsvarsindustrien – har stort sett vært mislykket. I denne sammenhengen kan de økonomiske og institusjonelle tiltakene som er blitt iverksatt av de russiske myndighetene de siste årene, gi oss innblikk i perspektivene for en statsledet økonomisk modernisering av Russland. Denne artikkelen har argumentert for at det finnes en rekke alvorlige hindringer som står i veien for arbeidet med å omskape Russland til en viktig aktør i den nye globale nanoteknologiindustrien. Disse hindringene vedvarer til tross for de betydelige midlene som er bevilget til utviklingen av nanoteknologiindustrien, og til tross for noen djerve forsøk på å anvende moderne næringspolitiske virkemidler som brukes i enkelte høyinntektsland. Tatt i betraktning de enorme ressursene som brukes på nanoteknologiindustrien, samt de økonomiske begrensningene som etter all sannsynlighet vil prege Russland i mange år framover, er det langt fra gitt at liknende næringspolitiske tiltak vil kunne rettes mot andre områder av den russiske økonomien. Selv om staten vil fortsette å være sentral i den økonomiske utviklingen, vil all framtidig næringspolitikk som skal stimulere til økonomisk modernisering

Side: 267


måtte baseres på økt institusjonell nytenkning, og det forutsetter at staten må innta en mer fleksibel, dynamisk og lydhør rolle.

 

Oversatt fra engelsk av Anne Arneberg

Litteratur

Amsden, Alice H. (1989) Asia’s Next Giant: South Korea and Late Industrialization. Oxford: Oxford University Press.

Central Bank of Russia (2012) Foreign Currency Market Statistics. Moskva: Central Bank of Russia.

Chang, Ha-Joon (2002) Kicking Away the Ladder: Development Strategy in Historical Perspective. London: Anthem Press.

Cimoli, Mario, Giovanni Dosi & Joseph E. Stiglitz (red.) (2010) Industrial Policy and Development. Oxford: Oxford University Press.

Connolly, Richard (2008) The Structure of Russian Industrial Exports in Comparative Perspective. Eurasian Geography and Economics 49 (5): 586–603.

Connolly, Richard (2011) Financial Constraints on the Modernisation of the Russian Economy. Eurasian Geography and Economics 52 (3): 428–441.

Connolly, Richard (2012) Climbing the Ladder? High-Technology Industrial Exports in Emerging Europe. Eurasian Geography and Economics 53 (3): 356–379.

Cooper, Julian (2006) Can Russia Compete in the Global Economy? Eurasian Geography and Economics 47 (4):407–425.

Cooper, Julian (2010) «The National Innovation System of the Russian Federation» i Vadake Narayanan & Gina Colarelli O’Connor (red.) Encyclopaedia of Technology and Innovation Management. Hoboken, NJ: Wiley & Sons (367–373).

Den russiske føderasjonens regjering (2007a) Programma razvitija nanoindustrii v Rosssjiskoj Federatsii do 2015 goda. Tilgjengelig på http://nano.extech.ru/doc/content.php?id=3-. Lesedato 23. mai 2013.

Den russiske føderasjonens regjering (2007b) Federalnaja tselevaja programma: Razvitie infrastruktury nanoindustrii v Rosssijskoj Federatsii na 2008–2010 gody. Tilgjengelig på http://nano.extech.ru/doc/content.php?id=3. Lesedato 23. mai 2013.

Dezhina, Irina & Boris Saltykov (2005) The National Innovation System in the Making and the Development of Small Business in Russia. Studies on Russian Economic Development 16 (2): 184–190.

Evans, Peter (1995) Embedded Autonomy: States and Industrial Transformation. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Gokhberg, Leonid & Vitaliy Roud (2012) «The Russian Federation: A New Innovation Policy for Sustainable Growth» i Soumitra Dutta (red.) The Global Innovation Index 2012. Fontainebleau: INSEAD (121–130).

Side: 268


ISO (2005) ISO/TC 229 Nanotechnologies. Tilgjengelig på www.iso.org/iso/iso_technical_committee?commid=381983. Lesesdato 5. juni 2013.

Malle, Silvana (2012) The Policy Challenges of Russia’s Post-Crisis Economy. Post-Soviet Affairs 28 (1): 66–110.

MER (Ministerstvo ekonomitsjeskogo razvitija Rossijskoj Federatsii) (2008) Kontseptsija dolgosrotsjnogo sotsialno-ekonomitsjeskogo razvitija Rossijskoj Federatsii. Moskva: MER.

Narayanan, Vadake & Gina Colarelli O’Connor (red.) (2010) Encyclopedia of Technology and Innovation Management. Hoboken, NJ: Wiley & Sons.

Nelson, Richard R. (1998) The Agenda for Growth Theory: A Different Point of View. Cambridge Journal of Economics 22: 497–520.

Nelson, Richard R. & Howard Pack (1998) The Asian Miracle and Modern Growth Theory. Washington, DC: World Bank Policy Research Working Paper Series.

OECD (2009) Nanotechnology: An Overview Based on Indicators and Statistics. Science, Technology and Industry Working Paper 7. Paris: OECD.

OECD (2011) Review of Innovation Policy: Russian Federation. Paris: OECD.

Putin, Vladimir (2008) Vystuplenie Prezidenta Rossijskoj Federatsii V. V. Putina na zasedanii Gosudarstvennogo soveta «O strategii razvitija Rossii do 2020 goda». Tilgjengelig på: www.mid.ru/brp_4.nsf/sps/531C812CE37C337AC32573EA00271F54. Lesedato 23. mai 2013.

Putin, Vladimir (2012) O nasjikh ekonomitsjeskikh zadatsjakh. Vedomosti, 30. januar.

Radosevic, Slavo (2009) Policies for Promoting Technological Catch Up: Towards a Post-Washington Approach. International Journal of Institutions and Economics 1 (1): 22–51.

Rodrik, Dani (2006) Goodbye Washington Consensus, Hello Washington Confusion? A Review of the World Bank’s Economic Growth in the 1990s: Learning From a Decade of Reform. Journal of Economic Literature XLIV: 973–987.

Rodrik, Dani (2007) «Industrial Development: Some Facts and Policy Directions» i United Nations Department of Social and Economic Affairs Industrial Development for the 21st Century: Sustainable Development Perspectives. New York, NY: United Nations (7–29).

Rusnano (2008) Business strategy of «State Corporation Russian Corporation of Nanotechnologies» until the year 2020. Tilgjengelig på http://web.archive.org/web/20121009071235/http://www.rusnano.com/Document.aspx/Download/17905 . Lesedato 5.juni 2013.

Tabata, Shinichiro (2012) Observations on Russian Exposure to the Dutch Disease. Eurasian Geography and Economics 53 (2): 231–243.

Wade, Robert (1990) Governing the Market: Economic Theory and the Role of Government in East Asian Industrialisation. Princeton, NJ: Princeton University Press.

World Economic Forum (2012) Global Competitiveness Report 2011–2012. Geneva, Switzerland: World Economic Forum.
1Ifølge den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO (2005) er nanoteknologi «forståelsen av og kontrollen over materier og prosesser på nanonivå, vanligvis, men ikke bare, under 100 nanometer i en eller flere dimensjoner der nye størrelsesavhengige fenomener vanligvis åpner for nye anvendelsesmåter».
2I februar 2008 holdt daværende president Vladimir Putin en tale på et møte i det statlige rådet for Russlands utviklingsstrategi 2020 der han slo fast at nye gjennombrudd for nanoteknologien kunne føre til revolusjonerende endringer innen våpen og forsvar (Putin 2008).
3En slik modernisering regnes som nødvendig fordi den raske veksten mellom 1999 og 2008, som først og fremst skyldtes utvidelser innen Russlands råvare- og servicesektor, i svært liten grad førte med seg noen vesentlig oppgradering av Russlands teknologiske kvalifikasjoner. Se Cooper (2006) og Connolly (2008, 2012).
4Statens dominerende rolle i modernisering i Russland har vært et konstant trekk i den økonomiske politikken i de senere år. Vladimir Putins gjenkomst i presidentstolen i 2012 betyr at det er liten sannsynlighet for at dette vil endres i noen overskuelig framtid, ettersom han i valgkampen understreket at staten skal fortsette å være en spydspiss på alle områder i den økonomiske moderniseringsprosessen. Se Putin (2012).
5Se oversikten over nasjonal forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikk for nanoteknologien utarbeidet av OECDs Working Party on Nanotechnology (OECD 2009).
6Mikhail Kovaltsjuk er bror av Jurij Kovaltsjuk, en innflytelsesrik bankmann med tette bånd til Vladimir Putin.
7Disse statlige selskapene – goskorporatsii – var statlige holdingselskaper som ble opprettet under et spesielt regime i Vladimir Putins andre presidentperiode (2004–2008). Ifølge Malle (2012) er «goskorporatsii ikke kommersielle statlige selskaper i likhet med andre store selskaper i Russland (som Gazprom) ... [og] som regel ... blir de styrt av regjeringsoppnevnte folk, [og] er ikke ansvarlig for det økonomisk resultatet, kan ikke gå konkurs og har skattemessige og avgiftspolitiske fordeler».
8Dette ville for eksempel ha tilsvart 1,2 prosent av den totale russiske eksporten i 2011.
9Tilsvarende 0,024 prosent av den totale russiske eksporten i 2011.
10Også her var Ivanovs representanter på området Andrej Fursenko og Mikhail Kovaltsjuk.
11Til tross for at disse fritaksordningene hadde sammenheng med Rusnanos status som et statlig selskap, er det ikke slik at alle statlige selskaper hadde tilsvarende ordninger. Jeg vil gjerne takke Silvana Malle for å gjøre meg oppmerksom på dette forholdet.
12Se pressemelding fra Rusnano: www.rusnano.com/Post.aspx/Show/30767 (lesedato 22. mai 2013).
13I 2011 ble denne summen oppjustert til rundt 300 milliarder rubler (10 milliarder USD).
14FGUP = føderalt statseid selskap
15Begrepet «the Washington Consensus» ble første gang brukt i 1989 av økonomen John Williamson for å beskrive et sett av ti relativt spesifikke økonomiske virkemidler som han mente dannet standarden for reformpakkene presentert for utviklingsland av Washington D.C.-baserte institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet. Reformpakkene omfattet retningslinjer for områder som makroøkonomisk stabilisering, økonomisk liberalisering (av handel og investeringer) og privatisering.
16Denne delen av artikkelen er i stor grad basert på Radosevic (2009: 34–45).
17Et vidt begrep som favner om infrastruktur, institusjoner, tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, gode regelverk osv.
18Hvis for eksempel USA ble ansett å være et eksempel på beste praksis innen, la oss si, regulering av finansmarkedet, ville andre land oppfordres til å innføre en politikk som ville bringe dem nærmere denne «idealformen» for finansregulering.
19Det er denne balansen en rekke studier antyder lå til grunn for vellykkede østasiatiske moderniseringsprosesser. Se for eksempel Amsden (1989), Chang (2002), Cimoli, Dosi og Stiglitz (2010), Evans (1995) og Wade (1990).
20For eksempel regler om immaterielle rettigheter, gunstig behandling av utenlandske direkteinvesteringer, innenlandske regler for offentlige anskaffelser osv.
21Enkeltprosjekter som samfinansieres av Rusnano blir også pålagt detaljerte mål for salg, eksport og markedsandeler, både innenlands og utenlands.
22Når et prosjekt er finansiert og går inn i implementeringsfasen, er Rusnano, gjennom sin deltakelse i de styrende organer, begrenset til kun å foreta investeringsrelaterte avgjørelser. Synspunktet som presenteres her er basert på opplysninger hentet fra et intervju med en Rusnano-ansatt, samt fra offentlig tilgjengelige informasjon om Rusnanos virksomhet, deriblant den beskrivelsen av Rusnanos engasjement i samfinansierte prosjekter som er å finne på selskapets hjemmeside.
23For eksempel når det gjelder å velge ut de rette prosjektene (eller «vinnerne») på forhånd.
24Med «rent økonomisk tilnærming» menes å undersøke den økonomiske avkastningen på investeringen, eller vurdere alternativkostnader for anvendte ressurser.
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon