Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rejderstvo og den todelte staten

Ph.d., professor i russisk og europeisk politikk, University of Kent, R.Sakwa@kent.ac.uk

  • Side: 219-244
  • Publisert på Idunn: 2013-08-26
  • Publisert: 2013-08-26

Abstract: Reiderstvo and The Dual State

The dualism of contemporary Russian politics, in which the formal institutions of the constitutional state are challenged by the arbitrariness of the administrative regime, generates a complex pattern of interactions exposed by the widespread practice of «raiding» (reiderstvo). Two cases are examined: the well-known assault on Mikhail Khodorkovsky from 2003, which saw his Yukos oil company transferred into state hands, and the attack shortly afterwards on Togliattiazot. In the first case, the raiders, including some top state officials, were successful and went on to remodel the Russian political economy as a whole, notably through the creation of state corporations at the heart of a «redevelopmental» state. In the second case, the courts and popular forces were mobilized to fight off the raiders. The latter case demonstrates that in the contemporary Russian polity spaces remain for counter-mobilization, although only in certain conditions. The Medvedev presidency (2008–12) sought, albeit half-heartedly, to utilize the potential of the constitutional state to reduce the arbitrariness of the administrative regime, above all by reducing legal nihilism, limiting criminal sanctions in business cases and pushing back against the state corporations. All this demonstrates that rather than describing Russia as suffering from «bureaucratic stagnation», the more dynamic dual state model suggests that it would be more accurate to talk in terms of «systemic stalemate».

Keywords: Russia, dual state, factions, raiding, Yukos, Toaz

I Russland har det utviklet seg et todelt statssystem der den konstitusjonelle statens formelle prosedyrer, sammen med de politiske mekanismene for offentlig konkurranse mellom politiske partier og andre samfunnsrepresentanter, motvirkes av et uoversiktlig og ugjennomtrengelig forvaltningsregime, befolket av ulike fraksjoner og styrt etter hoffpolitikkens og mafiaens prinsipper (Sakwa 2011). Etter Yukos-affæren i 2003 oppsto det en slags likevekt mellom de to statssystemene, og i dag er den politiske situasjonen i Russland fastlåst. Spenningen mellom de to systemene er et fremtredende trekk ved russisk politikk, og det pågår en kontinuerlig tautrekking dem imellom om retten til å forme landets fremtid. Skrevne og uskrevne regler opererer side om side og reproduserer dualismen på alle samfunnsnivåer. Situasjonen åpner muligheter for aktører som vet å benytte seg av elementer fra begge systemer, men som derigjennom undergraver begge systemenes innebygde logikk (Ledeneva 2013). Det er dette forholdet som har utløst den fastlåste tilstanden Russland nå befinner seg i.

Denne situasjonen fører for eksempel til at landets domstoler får beholde en viss grad av autoritet, samtidig som uavhengigheten deres blir undergravd av en rekke uformelle mekanismer, ofte bare i form av små signaler om hvilket utfall myndighetene ønsker seg. Dette var tilfellet med raidet mot oljeselskapet Yukos i 2003, der en liksomrettslig prosess ble brukt til å ekspropriere selskapet og føre det over i hendene på det statseide oljeselskapet Rosneft.

Samtidig gir dualiteten rom for motstand og motreaksjoner, som i tilfellet med angrepet mot nitrogenfabrikken Togliatti (Togliattiazot, på folkemunne kalt Toaz). Fabrikken ble påbegynt i november 1974 ved hjelp av amerikansk ekspertise og investeringer, og sto i 1979 ferdig som et toppmoderne anlegg for sin tid. Rundt midten av 2000-tallet hadde selskapet rundt 11 000 ansatte og var Russlands desidert største ammoniakkprodusent. Det var selskapets enestående suksess og en kapitalverdi som mot slutten av 2000-årene var vurdert til å ligge på rundt 600 millioner dollar, som tiltrakk seg raiderne. Toaz var den siste uavhengige kjemibedriften i Russland, hvilket også bidro til å gjøre den til et fristende mål for plyndring. Det faktum at angrepet likevel lot seg avverge, viser at dualismen i det russiske systemet også skaper rom for motstand og motmobilisering. Dette er ikke kompiskapitalisme av det klassiske slaget, der staten konsekvent inngår hemmelige avtaler med mektige forretningspartnere, men et system der lederne forsøker å megle mellom de ulike fraksjonene og finne en balansegang mellom den konstitusjonelle staten og forvaltningsregimet. Parallelt utnytter forvaltningssystemet det konstitusjonelle rammeverket til å oppnå sine anti-konstitusjonelle ambisjoner, og bidrar med det til å undergrave legitimiteten til systemet som helhet.

Denne konflikten mellom en administrativ og en konstitusjonell statsmakt er selve nøkkelen for å forstå utviklingen av det postkommunistiske Russland. I Russland henter regimet sin viktigste legitimitet fra å påberope seg en konstitusjonell orden som det stadig hevder sin lojalitet til. I enkelte saker, som raidene mot Yukos og Togliattiazot (de to eksemplene som vil bli belyst i denne artikkelen), er det likevel kommet til syne elementer av en autoritær stat. Med det er interaksjonen mellom den konstitusjonelle staten og forvaltningsstaten blitt det russiske statsstyrets definerende trekk. Den dynamiske spenningen gjør det umulig å plassere Russland bare i leiren for autoritære stater på noen essensialistisk måte, men innebærer også at Russland heller ikke kan defineres som et demokrati (som først og fremst kjennetegnes ved en rettstat og at den politiske konkurransen får utspille seg på en jevn og rettferdig arena). Den russiske rettsstaten er fortsatt skjør og, som Yukos-affæren i rikt monn demonstrerte, sårbar for manipulering fra de politiske autoritetene, men noen fullt ut autoritær stat har ennå ikke utviklet seg. Russland er med andre ord fanget i gråsonen mellom administrasjonsstaten og en genuint konstitusjonell stat.

Følgene av dette er at to politiske systemer er i sving parallelt. På den ene siden finnes det et system av åpne politiske prosesser med alle de nødvendige institusjoner som kreves etter grunnloven og som forvaltes med pedantisk korrekthet og i formelle former. På dette nivået danner man politiske partier, fører valgkamper og bedriver parlamentspolitisk arbeid. Men på et annet nivå finnes det en tilstøtende og overlappende «para-politisk» verden basert på uformelle grupperinger og fraksjoner, og som styres fra apparatet rundt presidentembetets indre krets. Dette litt udefinerbare nivået utfordrer aldri lederen i åpent lende, men jobber med å påvirke beslutningene hans. Ved å tillate dette andre «para-politiske» systemet sørget Putin for at den formelle politikken aldri kunne bli annet enn «skuebrødpolitikk», en teaterforestilling for å tilfredsstille det formelle systemets og det internasjonale samfunnets krav, men som mangler den handlekraften som, samme hvor begrenset, er et av kjennetegnene ved moderne demokratier.1

I sitt forsøk på å føre de uunngåelige motsetningene som kjennetegner den offentlige politikken inn i en teknokratisk tilstand, forverret Putin motsetningene mellom grupperinger innad i selve regimet. Putin satte sivil stabilitet høyt på prioriteringslisten og unngikk med det en reprise av det høye konfliktnivået som var så karakteristisk for den russiske politikken på 1990-tallet, men gjeninnførte i samme vending den formen for pseudopolitikk som kjennetegner hoffkulturer. Kvelningen av den offentlige politikken førte til økt fraksjonering innad i regimet og til mer korrupsjon i samfunnet som helhet. Forvaltningsregimets viktigste styrke lå i muligheten til å benytte den konstitusjonelle statens ressurser (først og fremst domstolene) til å motvirke de rettighetene, deriblant eiendomsretten og et uavhengig rettssystem, som ligger nedfelt i selve grunnloven.

Denne situasjonen oppsto fordi Putins administrasjon mente seg å være hevet over de historiske skillelinjene i moderne tid, og virkelig også forsøkte å forsone de kreftene som hadde splittet Russland på 1900-tallet. Demokratiseringsprosessen ble styrt av krefter som befant seg utenfor selve demokratiet og som inkluderte de medlemmene av det politiske samfunnet som var villige til å inngå kompromisser, men marginaliserte resten. Dette var den formen for «passiv revolusjon» som for Antonio Gramsci representerte en «mislykket og ufullstendig samfunnsendring». Slike passive revolusjoner kan skyldes mange ulike forhold, som at ytre krefter provoserer frem endringer, men mangler tilstrekkelig sterk intern støtte og blir stanset av motkrefter med sterke egeninteresser. Når de motstridende kreftene er like sterke, oppstår en fastlåst situasjon som kan gi grobunn for «revolusjon eller gjenoppretting» (Gramsci 1971; Cox 1999: 16).

Vi har nå en situasjon der klassekreftene (særlig et fastlåst byråkrati som motsetter seg utfordringen fra et selvstendig borgerskap) er likt balansert, og der regimet derfor har et autonomt handlingsrom. Russiske myndigheter videreførte revolusjonen innen eiendomsrett og maktfordeling som ble påbegynt i de siste årene av Gorbatsjovs styre, men gjeninnførte samtidig elementer fra det tidligere regimet, spesielt den hardhendte byråkratiske forvaltningen i sosiale saker og et dominerende sikkerhetsapparat. Til tross for at ideologien blir presentert som en forsoningsprosess, fører systemets uavklarte natur til en todelt stat, med alt det innebærer av selvmotsigelser og tilhørende handlingslammelse.

Selv om Putins regime isolerte seg relativt effektivt mot politiske bevegelser og sivile organisasjoner, ble det likevel offer for to prosesser: Den første var en fraksjonering av regimet gjennom en politisk pluralisme som ble undertrykt ellers i samfunnet; den andre en «økonomisering» av dets transaksjoner. Økonomiseringen kom i sin enkleste form til uttrykk gjennom en bestikkelseskultur som uthulte forvaltningssystemet, men viste seg også gjennom en «metakorrupsjon» som lot markedslogikken undergrave politikkens autonomi. Som i andre kapitalistiske demokratier ble medborgerskapet kommersialisert og arbeidskraften omgjort til en handelsvare. Dette var en bivirkning av avpolitiseringsstrategien, men gjenspeilte samtidig en mer omfattende prosess som pågikk samtidig i mange (mer modne) kapitalistiske demokratier. Nyliberalismens verdensdominans i de første årene etter kommunismens fall sammenfalt med at staten trappet ned den tidligere så omfattende graden av sosial omsorg og offentlige tjenester, som igjen førte til det Cox betegnet som tap av «tillit til den politiske klasses integritet og kompetanse»: «Politisk korrupsjon er en fast følgesvenn når offentlige goder skal omgjøres til salgsvarer» (Cox 1999: 12).

Et av de viktigste tegnene på denne formen for korrupsjon er politiseringen av loven og juridiske prosesser. Yukos-saken inneholder rikelig med eksempler på hvilken mulighet regimet hadde til å benytte seg av «telefonjus», dvs. sørge for at utfallet av en rettssak blir slik regimet ønsker (Ledeneva 2008). Yukos-saken er et klassisk eksempel på en «forhåndsbestilt sak» (zakazannoe delo) og på den uskikken som har fått navnet «Basmannyj-jus» (Basmannoe pravosudie 2003). Disse metodene ble da også ettertrykkelig definert som dårlig skikk i den russiske offentligheten. Samme hvor ufullkommen grunnloven av 1993 ellers måtte være, utgjør den et rammeverk for å utvikle et politisk pluralistisk samfunn og åpen offentlighet, og så lenge systemet forblir todelt, vil det alltid finnes en mulighet for fornyelse der. I Putins første presidenttid (2000–2008) ble det, særlig i de første årene, lagt inn en betydelig innsats for å styrke rettsvesenet som institusjon og det juridiske systemet generelt. Tiltakene omfattet innføringen av en ny straffeprosesslov, overføring av makt fra påtalemyndigheten til domstolene, betydelige oppjustering av dommernes lønninger for å gjøre dem mindre mottakelige for bestikkelser, en økning av antall dommere med 25 prosent og et omfattende program for bygging og oppgradering av rettslokaler.

Samtidig som den juridisk-konstitusjonelle søylen ble forsterket i institusjonell forstand, ble domstolenes uavhengighet undergravd av den vedvarende praktiseringen av Basmannyj-jus (metakorrupsjon) og et stort spekter av former for bestikkelse og korrupsjon, deriblant bruken av «mellommenn» for å styre domsavgjørelser. En rekke uformelle praksiser som undergraver de formelle institusjonene gjennom et sett av egne halvformelle regler, utgjør etter hvert nye «institusjoner» (North 1990). De to søylene i den todelte staten tilhører dermed ikke bare den formelle eller den uformelle sfæren. Selv om de to rent analytisk sett er adskilte sfærer, er de i realiteten gjensidig med på å forme hverandre.

I saker som har betydning for regimet, åpner den todelte staten for rom der formelle konstitusjonelle prinsipper og juridiske normer kan settes til side. Når vi kritiserer mangler ved det russiske rettssystemet, bør vi derfor være klar over at vi har med et diffust og selvmotsigende system å gjøre. Når rettsstaten kommer i konflikt med politiske interesser, er det som regel førstnevnte som må vike. Systemet lar med andre ord høytstående fraksjoner forfølge sine individuelle og kollektive interesser på en måte som overstyrer institusjonelle beskyttelsestiltak og allment aksepterte prinsipper om rettssikkerhet ved å bestikke domstolene til å underkaste seg deres ønsker.

Konsekvensene er åpenbare, blant annet i form av et elendig investeringsklima og omfattende korrupsjon. Allerede i 2008 plasserte Transparency International Russland på en delt 147. plass i sin korrupsjonsindeks sammen med Bangladesh, Kenya og Syria – Russlands verste plassering på åtte år.2 Ikke overraskende advarte Medvedev i juni 2008 om at «Den [korrupsjonen] er et svært smertefullt og alvorlig problem for vårt land [...] Korrupsjon er en strukturell utfordring, en trussel mot rikets sikkerhet, et problem som frarøver innbyggerne tilliten til at myndighetene kan skape orden og beskytte dem» (Buribayev 2008). Et statsoverhode kunne knapt ha kommet med en mer knusende vurdering, og den ble gjentatt ved utallige senere anledninger. De mange tilfellene av rejderstvo (raiding) understreker problemet han beskrev.

Rejderstvo (raiding)

«Raiding» kjennetegnes ved at et selskap utfører et fiendtlig angrep på et annet, ofte ledsaget av fysiske «razziaer» utført av væpnede statlige organer. En rapport om emnet utført av Centre for Political Technologies (CPT), definerer raiding som følger:

Ulovlig (...) beslagleggelse av eiendom (...) Når et selskap overtar kontrollen av et annet i videre forstand ved hjelp av både lovlige og ulovlige metoder, tilegner seg aksjer ved å provosere frem forretningskonflikter; (...) en måte å omfordele eiendom på som i hovedsak er kriminell, men som formelt oppfyller en slags juridisk prosedyre (CPT 2008).

I dagens Russland blir ulike typer raid ordnet etter en egen fargeskala: «Svart raiding» foregår ved hovedsaklig ulovlige metoder, «grå raiding» involverer en blanding av lovlige og ulovlige metoder, mens i «hvite raid» benyttes en hovedvekt av til dels lovlige metoder (CPT 2008: 13–14). Forfatterne av rapporten kategoriserer angrepet på Toaz’ ledelse som et eksempel på en kombinasjon av ulike metoder benyttet av kommersielle konkurrenter. Felles for raid av alle sjatteringer er at straffeforfølgelse blir benyttet til å tvinge en konkurrent til å overføre sine verdier til raideren, vanligvis med en betydelig rabatt eller helt vederlagsfritt. Statlige etater og offentlige tjenestemenn er ofte innblandet i slike forretningsraid, og domstolenes integritet undergraves.

Da visepresidenten i CPT, Aleksej Makarkin, offentliggjorde rapporten, omtalte han raidet mot Toaz som «et av de grelleste eksemplene på et forretningsraid i moderne tid, ved siden av Yukos, Arbat-Prestige, Eldorado og East Line» (Samarskie izvestija 21. mai 2008). Av disse var det bare Yukos-saken som fikk bred internasjonal dekning, mens russisk presse er full av historier om overgrep fra tilsvarende saker. Rapporten gjengir en interessant prisliste: En lovstridig rettsavgjørelse kostet på den tiden etter sigende rundt 50–200 000 USD i hovedstaden Moskva, mens i regionene lå prisen på kun 10–20 000 USD. En rapport utført i denne perioden av INDEM-stiftelsen, eksperter på temaet korrupsjon, estimerte at offentlige tjenestemenn og statsansatte, inkludert politifolk, årlig tjente rundt 240 milliarder USD på bestikkelser (Moscow Times 8. november 2006). Ifølge Kirill Kabanov, leder for NGO-en Den nasjonale anti-korrupsjonskomiteen, er det russiske statstjenestemenn som er de største raiderne i næringslivet, ikke konkurrerende selskaper: «Statstjenestemenn henter ut privat godtgjørelse fra alle typer selskaper. Det avhenger av bedriftens størrelse. Jo større bedriften er, jo høyere på strå er den offentlige tjenestemannen involvert». Han påpekte at dette gjør det vanskelig å studere problemet og etterforske sakene.3

Fraksjonering og rejderstvo

Den todelte staten, slik den utviklet seg i Putin-perioden, la stor vekt på begrepet «lojalitet», en av de sentrale søylene i det halvinstitusjonaliserte forvaltningsregimet. Dette temmelig amorfe begrepet spiller en viktig rolle i fraksjonsdannelser og utformingen av russisk politikk generelt. Verken Vladimir Makhlaj eller Aleksandr Makarov i Toaz’ ledelse følte noen lojalitet overfor Putin-regimet, og denne uavhengigheten provoserte maktsystemet og gjorde bedriftslederne sårbare for angrep fra forretningsfolk som sto regimet nær. Det var nettopp slik aktivitet Oleg Sjvartsman avslørte i innspurten av dumavalget i desember 2007. Sjvartsman, direktør i Finansgroup, hevdet at hans fondsforvaltningsselskap (med en portefølje på 3,2 milliarder USD) forvaltet finansene for «visse politiske skikkelser» ved hjelp av en rekke virkemidler, bl.a. offshoreselskaper, og hadde nære forbindelser med folk i presidentadministrasjonen samt i etterretningstjenesten både innenriks og utenriks (FSB og SVR). Han hevdet at selskapet hans hadde statens samtykke til å gjennomføre raid mot private selskaper for å tvinge dem tilbake i statlig eie. Metodene som ble brukt, var det Sjvartsman kalte «frivillig tvang», anvendt med støtte fra avdelinger i Innenriksdepartementet (MVD) som bekjemper organisert og økonomisk kriminalitet (Kommersant 30. november 2007).

Det ville være misvisende å beskrive dette som maktkamper mellom ulike «klaner», siden det ville antyde at det var en fast sammensetning og varighet i de ulike gruppene involvert. «Fraksjonisme» er mer dekkende. Thomas Graham hevdet på midten av 1990-tallet at fraksjonsaktige strukturer hadde utviklet seg til å bli en formende kraft i russisk politikk, gjennom et system der ulike økonomiske interesser kjempet for tilgang til presidenten og derigjennom til statlige ressurser for «å underbygge en politisk stabilitet som skulle sikre deres eget grep om makten og om landets økonomiske ressurser» (Nezavisimaja gazeta 23. november 1995).

Graham bemerket at den viktigste drivkraften i den postkommunistiske russiske politikken ikke var politiske partier, interesseorganisasjoner eller formelle politiske institusjoner, men personbaserte interessegrupper som knivet om å få påvirke presidenten. Blant disse fant man de tradisjonelle industriherrene representert ved statsminister Viktor Tsjernomyrdin, regionale ledere, og særlig «Moskvagruppen» ledet av byens ordfører Jurij Luzjkov, «krigspartiet» som inkluderte Jeltsins fortrolige livvakt Aleksandr Korzjakov, som i sin tid oppmuntret Jeltsin til å gå til full krig i Tsjetsjenia, og de ulike «vestliggjørerne» som utformet Russlands liberale økonomiske program. Dominansen til «familien», en gruppering av oligarker, pårørende og administrasjonsansatte i Jeltsins siste år, var alltid ustabil og representerte knapt mer enn en løs sammensetning basert på flyktige interessefellesskap, selv om de i store trekk delte de samme politiske preferansene (som hovedsakelig gikk ut på å holde kommunistene og deres allierte fra makten).

Fraksjoner er langt mindre bestandige og slitesterke enn klaner. Først og fremst fordi de mangler nok reelle ressurser til selvstendig politisk handling. Fraksjoner orienterer seg mot maktapparatet, og konflikter mellom de tre tradisjonelle fraksjonstypene – silovikene (folk som er tilknyttet sikkerhetsapparatet på en eller annen måte), de demokratiske etatistene4 samt liberalerne – blir derfor overtrumfet av lojaliteten til forvaltningsregimet. Det eksisterer klare grenser for deres handlingsrom, og alle fraksjoner er nødt til å inngå kompromisser for å beholde sin innflytelse på de politiske prosessene. Av den grunn fant liberalerne seg i forfølgelsen av Mikhail Khodorkovskij og hans allierte, mot at de fikk beholde en viss innflytelse på den økonomiske politikken. Tilsvarende måtte hard-linerne finne seg i «tilbakestillingen» (reset) og det oppmyknede forholdet til USA; til gjengjeld fikk de forhindre en effektiv pluralisering av det politiske system.

Det var få avhoppere, og, som tidligere statsminister Mikhail Kasianov fikk erfare, fører brudd på «putinismens» regler til tunge represalier (selv om maktbalansen i den todelte staten skåner dem fra strafferettslige sanksjoner eller tyngre former for undertrykkelse). Hevnen er rask og nådeløs. Avhoppere blir forvist til den politiske ødemarken, der opposisjonspolitikken må klare seg som best den kan i et forblåst og karrig klima. Selv lojalitet er ikke tilstrekkelig i krisetider, spesielt ikke i et system med presidentvalg hvert fjerde år (derav forlengelsen av presidentperioden til seks år fra og med 2012). To tidlige offer i valgrundene i 2011–12 var Jurij Luzjkov, Moskvas ordfører frem til en hastig avskjed i september 2010, og Sergej Mironov, tidligere leder av forbundsrådet og leder av partiet Det rettferdige Russland. Til tross for mange års tro tjeneste, ble de gjort overflødige ut fra det overordnede hensynet til regimets stabilitet og den herskende elitens reproduksjon, og begge ble raskt og brutalt dumpet. Selv om partiet Det rettferdige Russland fikk flere seter i den sjette Statsdumaen etter å ha oppnådd 13,25 prosent av stemmene ved valget i desember 2011, ble de mest opposisjonelle representantene senere utvist fra parlamentet.

Både under Putin og senere under Medvedev var presidentadministrasjonen påpasselig med å beholde sin dominans ved å stå hevet over fraksjonene, og deler av dens makt lå nettopp i evnen til å forhandle med regimets mange ulike bestanddeler. Motstridende grupper må appellere til den øverste dommer for støtte. Dette er en bonapartistisk modell, men det grunnleggende spørsmålet er hva slags grupper presidentadministrasjonen har under seg. Det finnes ingen enighet om hva de ulike gruppene egentlig representerer. Den herskende eliten er delt inn i grupperinger som ligger i permanent «krig» om å ha tilgang til ressursene og det enorme utbyttet fra dem. De som har lykkes i å få grep om «makt»-ressursene står i en særlig sterk posisjon, tradisjonelt kanalisert via Riksadvokatens kontor. Samtlige av grupperingene deltok i etableringen av supermonopoler i Putins presidentperiode – energi, skipsfart, telekommunikasjon og så videre – som var sårbare for fraksjonert kontroll. Staten er deltaker i dette spillet og går seirende ut av enhver kamp. Men når staten selv er fragmentert, blir utfallet mer uforutsigbart. Det fragmenterte politiske landskapet som det fastlåste, todelte politiske systemet skapte, åpnet opp for «næringslivs»-raid (der næringslivet besto av en god miks av statstjenestemenn og private interesser) mot blant annet Yukos og Toaz.

Raidet mot Yukos

Yukos-«affæren» fra 2003–2005 markerte for mange et vendepunkt i Putins presidentperiode. Konflikten med Khodorkovskij og hans allierte i presidentperiodens midtre del avdekket Putins politiske stil, hvilke grupper som hadde makt til å sette den politiske dagsordenen og spenningene som lå innebygd i det putinske styresettet. Dette skjedde på et tidspunkt da råvareprisene var høye, da Kreml ble overrislet av den medfølgende bonanzaen og konkurransen om fordelingen og bruken av ressursene hardnet til. Silovik-fraksjonen utnyttet situasjonen maksimalt til å presse frem sitt angrep på en av landets mest uavhengige næringslivsledere. Disse to faktorene – kampen mot en «overmektig» oligark og konkurranse om kontroll over råvareinntekter – bidro til å forverre den splittelsen som alltid har eksistert i Russlands politiske system, og førte til at konfliktnivået i den todelte statens kjerne ble ytterligere skjerpet.

Det rådende paradigmet i energipolitikken frem til Yukos-saken var av det liberale slaget, selv om det var omstridt og politikken på energifeltet ble styrt av kampen mellom rivaliserende grupper som kjempet om innflytelse (Rutland 1999). Russlands energipolitikk mangler fortsatt detaljerte strategiske perspektiver og består, ifølge Tompson (2006), av en forvirrende mengde taktiske hensyn som gjenspeiler kampen om økonomisk og politisk makt mellom restene av Jeltsins gamle fraksjon (skapt gjennom finanssektoren) og den nye Putin-eliten, som hovedsakelig henter sin makt fra forvaltningssystemet. Denne brede splittelsen var på ferde i Yukos-saken, sammen med den strukturelle faktoren som av Tompson (2006: 208) blir beskrevet som en «stat preget av en svekket evne til å regulere og håndheve lovene, men med en overutviklet kapasitet for maktbruk...». I møte med institusjonelle svakheter falt myndighetene lett tilbake på «hevdvunne metoder for tvang og direkte inngripen», eller med andre ord, et raid. Standardtolkningen antyder en spenning mellom økonomiske liberalere og de såkalte silovikene, og det er ingen tvil om at begge disse to fraksjonene var blant de involverte, men som diskusjonen ovenfor viser, ville ingen presse på med sin rett til det punkt at selve regimet ble destabilisert. Yukos-saken er den tydeligste manifestasjonen av en fraksjon som var i stand til å forfølge sin politiske agenda på sitt felt, men utfallet av Yukos-saken innledet ikke et systematisk statlig angrep på big business. Andre fraksjoner hadde påvirkningskraft nok til å dempe silovik-angrepet på de såkalte oligarkene, men klarte ikke å forhindre slaktingen av Yukos.

Seieren over de «kriminelle oligarkene» Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij i 2000 gjorde at resten av næringslivet lå utsatt til for ytterligere sanksjoner, til tross for et «konkordat» mellom presidenten og ledende oligarker fra juli 2000 om at de sistnevnte skulle få holde uforstyrret på med sitt hvis de til gjengjeldt holdt seg unna politikken. Khodorkovskij var misfornøyd med vilkårene i avtalen og støtt over den brutale måten flere ledende forretningsmenn var blitt drevet i eksil på (Khodorkovskij & Gevorkjan 2012). Gleb Pavlovskij (2007: 63) hevder at i 2003 «ble myndighetene konfrontert med en ny form for motstand i eget apparat; et forsøk på å endre presidentens kurs innenfra i samarbeid med deler av statens etterretningstjeneste under påskudd av å støtte og styrke en ‘svak’ president». Målet for den interne motstanden var, ifølge Pavlovskij, å oppnå en omfordeling av verdiene og utskifting av ledere på nasjonalt og regionalt nivå, ledsaget av en ny statsideologi som skulle gjøre det mulig for det «nye oligarkiet» å befeste sin makt.

En ny type Kreml-«oligarker» var allerede blitt nedgradert til representanter for statlige og halvstatlige selskaper, og nå var de ute etter å disiplinere de uavhengige oligarkene. Hvis de nye Kreml-oligarkene fikk viljen sin, kommenterte Pavlovskij, ville Putin bli deres gissel. Yukos-saken ble presentert som et inngrep mot rovkapitalisme og oppnådde med det en viss grad av støtte i befolkningen, men raidet var hovedsakelig satt i scene for å avverge et forsøk på å forrykke balansen i den passive revolusjonen, som ved å bryte den fastlåste situasjonen mellom revolusjon/gjenoppretting ville ha truet privilegiene til eliten som tjente på tvetydigheten. Yukos-saken førte til at det fremvoksende borgerskapet mistet muligheten til et selvstendig politisk handlingsrom, og ble i stedet en underordnet klasse. Big business ble politisk underlagt staten. Oligarkene ble temmet mens de økonomiske magnatene («statsoligarkene») fikk lov til å utvide sine forretningsimperier og sin rikdom, og fungerte dermed som en motvekt til silovikene (Shlapentokh 2004). Putin var en altfor durkdreven politiker til å la seg bli gissel for noen enkelt gruppe.

Angrepet på Khodorkovskij var mindre motivert av ideologiske faktorer enn av ønsket om makt, og omfordelingen av eiendom var mer en konsekvens enn et motiv (Sakwa 2009). Belkovskij (2008: 15) hevder at sammenslåingen mellom Yukos og Sibneft (i praksis at Sibneft inkorporerte Yukos) «ville ha blitt begynnelsen på slutten for den russiske føderasjonen». Yukos-saken bidro til å sette i gang en mektig fordelingskoalisjon som forble avhengig av staten. Den fikk fråtse i ruinene etter Yukos, men bare så lenge de underordnet seg presidenten. Den «uavhengige oligarken» ble utradert som aktør i russisk politikk. I stedet oppsto det dynamiske koalisjoner mellom næringslivsledere (først og fremst den nå dominerende klassen av «statsoligarker») og statstjenestemenn som sammen utnyttet mulighetene og åpnet opp en helt ny arena for rejderstvo. Forutsetningen for begge gruppenes suksess var en formell politisk lojalitet. Økt demokratisering var ikke i noen av disse avhengige koalisjonenes umiddelbare interesse, selv om mer demokrati på sikt ville ha gjort det mulig for dem å utvikle seg til selvstendige aktører og befeste verdiene de hadde tilegnet seg. Reell konstitusjonalisme, med dertil hørende frie valg og et uavhengig rettsvesen, ville legge begrensninger på den utøvende makt og åpne et friere spillerom for politiske institusjoner og sosiale krefter. Institusjonelle regler ville få sitt eget liv og undergrave regimets «manuelle» handlingsrom. Men det ville uansett høre fremtiden til.

Halvveis i Putins presidentperiode kjørte mye av agendaen hans seg fast i stridigheter rundt eierskapsforhold og i en oppfatning om at «oligarkene» truet målene hans og at det derfor var behov for å gjeninnføre statens dominans innenfor den politiske økonomien (Tompson 2005a, 2005b). Dette behovet manifesterte seg i Yukos-saken, som ledet oppmerksomheten bort fra Putins reformagenda og økte splittelsene innad i forvaltningen. Putins første prioritering midtveis i presidenttiden later til å ha vært å forhindre oligarkenes innflytelse på økonomien, i politikk og media – et hensyn som fremstår som bagatellmessig mot de virkelig store problemene landet sto overfor. Etter en langvarig rettsprosess ble Khodorkovskij fengslet og Yukos partert; reformagendaen ble forpurret og fraksjonsstridene i Kreml ytterligere tilspisset. I den nye modellen for politisk økonomi som ble lagt frem, fremsto staten som besatt av å forsvare sin autoritet overfor næringslivseliten. Dette håndterte staten ved å plassere sine egne representanter i styrene til de viktigste selskapene.

Khodorkovskij var overbevist om at angrepet på Yukos var et resultat av fraksjonskonflikter. I et intervju tre måneder før han ble arrestert, hevdet han at angrepet på ham var et utslag av maktkampen mellom ulike Kreml-fraksjoner i forkant av presidentvalget i mars 2004 (United Financial Group, Morning Comment 7. juli 2003, sitert i Hanson 2007a). Han hadde sannsynligvis rett, og Igor Setsjin er mannen som vanligvis identifiseres som den ivrigste talsmann for en maktbasert løsning på «problemet» Khodorkovskij, tett etterfulgt av FSBs direktør Nikolai Patrusjev. Putins presidenttid var preget av gnisninger mellom silovikene og liberalerne, selv om begge disse fraksjonene støttet regimet politisk og var dets trofaste tjenere.

Etter alt å dømme var det nettopp Setsjin som orkestrerte angrepet på Yukos. En av hovedetterforskerne i Yukos-saken, Salavat Karimov, skal ha oppdatert Setsjin på utviklingen i saken to ganger i uken. Setsjins silovik–tilknytning er derimot blitt trukket i tvil (Renz 2006: 909), og det er fortsatt uenighet om nøyaktig hva det var fraksjonen hans håpet å få ut av rettsforfølgelsen av Khodorkovskij. Motivene deres overlapper med de demokratiske aktørenes i ønsket om et sterkere statlig engasjement i økonomien og at den russiske kapitalen skal spille en mer aggressiv rolle internasjonalt, en sak de samarbeidet med næringslivslobbyen om. Silovik-oligarkene lot, som Jeltsins oligarker før dem, makt og eierskap smelte sammen, bare nå ved hjelp av «næringslivsfangster» mot tidligere tiders «statsfangster» (Frye 2002).

Det var silovikenes preferanse for en dirigistisk økonomisk modell som dannet grunnlaget for den gradvise avprivatiseringen av den russiske oljeindustrien. Fra og med 2001 gikk rundt 45 prosent av oljesektoren tilbake på statlige hender, hvorav det mest beryktede tilfellet var eksproprieringen av Yukos’ verdier. Den som kom best ut av denne prosessen var Rosneft, som ble Russlands største oljeselskap verdt 78 milliarder USD i 2007 og med en årlig produksjon på 100 millioner tonn. Ødeleggelsen av Mikhail Gutserievs Russneft-selskap, som var den syvende største russiske oljeprodusenten, markerte i 2007 nok en milepæl i konsolideringen av oljesektoren. Kampen om Russnefts levninger, som utspant seg mellom Oleg Deripaskas Basic Element og Setsjins Rosneft, ble en prøvestein for styrkeforholdet til de to involverte fraksjonene, silovikene og de lojale industriherrene (Novaja gazeta 10. september 2007).

Det ville være feil å tolke Yukos-saken kun som et utslag av en monolittisk statlig maktutøvelse for å oppnå visse klare mål. Dertil er det politiske systemet i Russland altfor flytende og løst definert. Det er, som vi har sett, splittet mellom ambisjonen om en fullverdig konstitusjonell orden og krefter i forvaltningsregimet. Denne splittelsen skapte grobunn for den omfattende fraksjoneringen som tydelig kom til uttrykk gjennom forfølgelsen av enkeltpersoner med tilknytning til oljeselskapet Yukos fra 2003. Yukos-saken åpnet opp et nytt rom for liknende saker, særlig mot lederne av Sovkomflot, Novoship, Volgatanker, Euroset og mange andre. Det førte imidlertid ikke til at beslutningsprosessene ble noe mer transparente eller forutsigbare, hvilket de uttværede og uryddige diskusjonene rundt den lenge etterlengtede loven om underjordiske naturressurser viser. Det Fortescue (2009: 160) peker på i sin studie, er at det finnes nok av eksempler på klare og ryddige beslutningsprosesser i Putins presidentperiode, men at dette ikke var en av dem. Prosessen var tvert imot preget av «interne byråkratiske stridigheter, forsinkelser, ustabile politiske preferanser og hissig debatt)».5 Det hele viste tydelig at det ikke fantes noen konsensus rundt hvilken rolle staten skulle spille i økonomien, og at selv om det var et element av ideologisk dirigisme til stede i Yukos-saken, var dette langt fra den viktigste drivkraften. Hvis dette hadde vært den dominerende faktoren i Putins koalisjon, ville den økonomiske krisen fra midten av 2008 budt på en gyllen anledning for staten til å utvide sin kontroll over økonomien, men så skjedde ikke.

Det Yukos-saken derimot gjorde, var å legge til rette for at Putin kunne sentralisere innkrevingen av energiinntektene, sikre et stabilt sett av prioriteringer for fordelingen og la forvaltningen beholde kontrollen over distribusjonen av disse midlene. Den sistnevnte oppgaven skulle vise seg å bli den vanskeligst, siden det var mange som ønsket å ha kontroll over energiinntektene. Som Gaddy bemerker:

En etterfølger må forstå Putins konsept om et «Russland AS», støtte konseptet og være i stand til å omsette det i praksis. Han kan ikke tillate at fordelingen av råvareinntektene går til personlig berikelse på bekostning av statlige interesser. Intern rivalisering blant eliten vil kunne forhindre at pengestrømmene blir brukt til statlige formål (Gaddy 2007).

Putin var svært klar over at en fritt frem-situasjon i fordelingen av ressursene kunne åpne opp for at korrupsjonen fikk smyge seg ut fra skyggene og overta hele systemet: Bestikkelseskorrupsjonen ville utvikle seg til metakorrupsjon og bli systemdannende. Putins oppskrytte stabilitet ville da raskt forvitre, og kvaliteten på styret hans bli ytterligere forverret.

Dette er en av de viktigste årsakene til at han pekte ut Medvedev som sin etterfølger. Til tross for Medvedevs liberale rykte (som stemte, innenfor rammene av den eksisterende putinske politikken) var det åpenbart at han ikke ville true fordelingskoalisjonen (det vil si den karakteristiske miksen av næringsliv og byråkrati som utgjorde forvaltningsregimets sosiale grunnlag) som hadde utviklet seg under Putin. Han representerte likevel, som vi skal se, en mulig løsning på den fastlåste maktfordelingssituasjon. Medvedev fikk raskt erfare at kreftene for maktkonsolidering og systemfornyelse dro like sterkt i hver sin retning, og situasjonen ble enda mer fastlåst i løpet av hans presidentperiode.

Togliattiazot (Toaz)

Det er blitt nevnt at angrepet på Toaz blir regnet som et kroneksempel på raiding. Toaz-gruppen står for rundt 7,6 prosent av verdens ammoniakkproduksjon og fremstiller også en rekke andre produkter. Som Russlands siste uavhengige kjemiske bedrift ble den gjenstand for et fiendtlig angrep av en «organisert gruppe [...] med representanter fra både næringslivet og myndighetene», som Valerij Draganov, leder av næringskomiteen i dumaen, bemerket (Samarskie izvestija 25. april 2006).

Som i Yukos-saken, var angrepet rettet mot enkelte ledere, i dette tilfellet mot de to topplederne Vladimir Makhlaj, fra 1985 direktør for det som senere skulle bli Toaz og selskapets president fra 2000, og Aleksandr Makarov, som begynte i Toaz i 1993 og ble administrerende direktør i 2000. Makhlaj hadde som mange ledere på den tiden, greid å bygge seg opp en betydelig aksjemajoritet (71 prosent). I privatiseringsprosessen hadde selskapet valgt det såkalte «alternativ 2», som ga de ansatte rett til å kjøpe 51 prosent av de stemmeberettigede aksjene, hvorav det meste over tid havnet i hendene på lederne. Om lag 20 prosent av aksjene tilhører arbeiderne, mens ytterligere ni prosent tilhører Synttech Group, som er alliert med Viktor Vekselbergs Access Industries/Renova Group. Toaz ble utsatt for en rekke søksmål som er blitt tolket som deler av et større «raid» fra Vekselbergs side for å få kontroll over majoritetsandelen av aksjene i kjemibedriften.

Den 29. juni 2005 ble det framsatt siktelse mot Makhlaj og Makarov. Etterforskningen ble ledet av Sergej Sjamin i MVDs etterforskningskomité. Saken dreide seg om påstander om skatteunndragelse i Toaz gjennom utenlandssalg av produkter til under markedspris (en typisk anklage i raidingsaker). Den 31. oktober 2005 ble Makhlaj og Makarov tiltalt for skatteunndragelse og svindel i forbindelse med salg av en eierandel i selskapet. Påfølgende kjennelse av 1. februar 2006 fant dem skyldige i skatteunndragelse, bedrageri og hvitvasking av penger. Den 7. februar 2008 sendte de føderale myndighetene ut utleveringsforespørsler for Makhlaj og Makarov, som på dette tidspunktet hadde rømt landet.

Togliattiazots ledelse ble utsatt for en klassisk form for raiding, etter et kjent mønster fra andre angrep mot viktige bedrifter i dagens Russland. Fra slutten av 2005 ble selskapet utsatt for en rekke «inspeksjoner», som ofte var dekkoperasjoner for fiendtlige angrep, der selskapet ble gjenstand for hyppige revisjoner fra ulike statlige etater og juridiske instanser. Etter et raid som ble gjennomført den 26. august 2005 av agenter fra MVDs avdeling for økonomisk sikkerhet, kulminerte situasjonen den 7. september med en omfattende razzia mot selskapets kontorer, utført av bevæpnede menn i kamuflasjeuniformer. De kom i følge med Sjamin, som ofte skal ha blitt sett i selskap med Vekselberg (som angivelig var hjernen bak første fase av «raidet» mot Togliattiazot). Ledelsen i Togliattiazot, særlig Makhlaj og Makarov, ble forbløffet over å oppdage at de sto oppført på en internasjonal ettersøktliste, blant annet for å ha solgt ammoniakk til underpris for å unndra skatt.

Også i Togliattiazot-saken fulgte det med elementer som kjennetegnet Yukos-saken og andre raid, nemlig direkte angrep på domstolenes integritet. I dette tilfellet skjedde det i mars 2006, da Nadezjda Kostutsjenko, en dommer i Samara-regionens voldgiftsdomstol, ble avskjediget av tilsettingsrådet før åremålet hennes var ute. Hun klaget saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg, og hevdet at hun fikk sparken som følge av hennes avgjørelse i Togliattiazot-saken, særlig for å underkjenne saksgangen rundt en omstridt andel på 6,1 prosent av aksjene i 1996-avtalen. Denne saken, samt saken mot dommer Elena Valjavina, som også ble utsatt for press etter avgjørelser i Togliattiazot-saken (se under), ble av Igor Bunin, leder for tankesmien Centre for Political Technologies, beskrevet som «en av de største skandalene i nyere tid».

Yukos-saken satte mot i andre fiendtlige plyndrere: Hvis staten kunne gjennomføre det som i virkeligheten var et omfattende raid mot et av verdens største oljeselskaper, hvorfor skulle ikke de også kunne prøve seg? Dette førte med seg det som ble fryktet å være en ny bølge av «omfordeling av eiendom». Slik betraktet man i hvert fall angrepet på Togliattiazot. Olga Sevostjanova, lederen for selskapets fagforening, bemerket at «[D]et er ingen hemmelighet for noen av Togliattiazots ansatte at vellykkede bedrifter som fabrikken vår er en fristende lekkerbisken for oligarker av alle slag. De prøver å ødelegge og rense fabrikken for verdier og stikker fortjenesten i egen lomme». Reportasjen gikk videre til å identifisere Vekselberg som den skyldige part i saken (Parlamentskaja gazeta 18. november 2005). Fabrikkens arbeidere samlet seg på torget i Samara for å forsvare arbeidsplassen sin (Nezavisimaja gazeta 18. november 2005). Denne solidaritet mellom arbeidere og ledelse i møte med eksterne angripere skulle vise seg også i andre saker, særlig under angrepet på MAIR-konsernet i Sør-Russland, ledet av Viktor Makusjin. Det var nettopp mangelen på den typen solidaritet som til syvende og sist gjorde Yukos så lett å plukke fra hverandre.

Vekselberg er leder for Renova-gruppen og Russlands fjerde rikeste mann med en anslått formue på rundt ti milliarder USD (Kitasjov 2007; Parlamentskaja gazeta 3. juli 2007). Han var en av hovedmennene bak angrepet på den britiske ledelsen i TNK-BP i 2008, gjennom et press som til slutt tvang BP til å selge sin andel av partnerskapet i 2012. Vekselberg har ry på seg for å drive med fiendtlig overtakelser (World Business 27. april 2007). Det rytes at i Toaz-saken sto Vekselberg i ledetog med Nikolai Levitskij, leder for Synttech-gruppen, et selskap som er tilknyttet Renova-konsernet. I 2005 skaffet Synttech seg en 9,14 prosents eierandel i Toaz, og med det startet Makhlaj og Makarovs problemer. Myndighetene hadde lenge vært positivt innstilt til Vekselberg, og Kreml fryktet derfor å «bli svertet av det negative bildet av ‘raideren Vekselberg’» (Khronograf 26. februar 2007). Akkurat som det later til at det ble gitt et politisk klarsignal for angrepet på TNK-BP tidlig i 2008, ser det ut til at også angrepet på Toaz var blitt velsignet fra høyeste politiske hold. Vekselberg er en av de få russiske magnatene som regnes som en «statsoligark», en person med svært tette bånd til forvaltningen. Det er nærmest utenkelig at et så omfattende offentlig angrep på en stor og viktig bedrift kunne ha pågått så lenge uten politisk støtte både på regionalt og nasjonalt nivå.6

Kort oppsummert så ble det fiendtlige angrepet forsøkt gjennomført ved hjelp av de klassiske våpnene i raiding-arsenalet: oppkjøp av en liten aksjeandel som deretter benyttes til å forstyrre arbeidet til den sittende ledelsen, sivile søksmål mot selskapet i kombinasjon med straffesaker mot toppledelsen (med den klassiske skuren av beslektede anklager mot utallige assosierte bedrifter og enkeltpersoner, som minner i form – om på ingen måte i innhold – om de store «affærene» under Stalins utrenskninger på 1930-tallet), i dette tilfellet Makhlaj og Makarov, samt ulike kommersielle tilnærmingsmetoder fra grupper med en eller annen form for tilknytning til raideren. En av partene i denne saken er Tringal, en minoritetsaksjonær med 2,06 prosent eierandel i Toaz, som gikk til sivilt søksmål for å få erstatning for et påstått utbyttetap på grunn av underprising av ammoniakksalg i 2005.7 I tillegg engasjeres mediebedrifter til å sverte personligheten til ofrene for angrepet. Dette ble i stor grad brukt mot Makhlaj og Makarov gjennom kritikk av måten de hadde drevet selskapet på, herunder påstanden fra NTV, som ble kringkastet 5. mai 2007 like før Russland–EU-toppmøtet i Samara, om at Toaz skulle ha latt Transammiak-rørledningen forfalle, hvilket slett ikke stemte.8 Hensikten med påstanden later til å ha vært å true toppmøtet ved å antyde at Samara var utrygt, potensielt «et nytt Tsjernobyl», noe som virkelig ville ha diskreditert fabrikkens ledere (Khronograf 21. mai 2007). TV-bildene av rustne rør var i realiteten nokså absurde all den tid linjen lå under bakken hele strekningen, utenom ved start- og sluttpunktet.

En annen vinkling er planen om at Toaz skulle overtas av det statsvennlige selskapet Sibur, et St. Petersburg-registrert holdingselskap som er 51 prosent eid av Gazprom og kontrollerer 29 petrokjemiske bedrifter. I desember 2006 etablerte Sibur mineralgjødselselskapet Sibur-MU (Sibur-Mineralnye Udobrenija, MU), der hovedaksjonær var Gazprom og tre av de syv setene i styret gikk til Gazprom (gjennom sitt heleide datterselskap Mezjregiongaz) (Kommersant 13. februar 2007). Mezjregiongaz ble ledet av Kiril Seleznev (sønn av Gennadij Seleznev, tidligere kommunistisk formann i Statsdumaen), som også satt i Gazproms styre. Det er blitt hevdet at han var nøkkelpersonen i Gazproms forsøk på å få tak i Toaz, selv om han ikke var medlem av Sibur-MUs styre. Siden gass er den viktigste råvaren for anlegget og utgjør 80 prosent av produksjonskostnadene, var de tette båndene til Gazprom forretningsmessig fornuftig, særlig siden det hadde vært gjentatte konflikter mellom Toaz og Gazprom om leveransestørrelser og priser (Kommersant [Samara] 9. februar 2007). På 2000-tallet ble Gazprom et av de viktigste virkemidlene i Kremls politikk, og Siburs fremgang på Gazproms vegne viser at selskapet må ha hatt en plass innenfor Kremls hovedstrategi i Putin-perioden, om å peke ut statsdominerte «nasjonale flaggskip», nøkkelselskaper ment å drive økonomien fremover i nasjonens interesse.

Hadde Makhlaj valgt å legge Toaz inn under vingene på et statskontrollert selskap, kunne han ha løst sitt personlige problem, selv om det ikke er sikkert at det ville ha vært det beste for Toaz som helhet, siden det økonomiske overskuddet da utvilsomt ville ha blitt omdirigert til andre steder og ikke blitt brukt til å videreutvikle bedriften. Selv om Makhlaj gikk med på å gi en blokkerende andel (49 prosent) til Sibur, var han ikke villig til å si fra seg en kontrollerende andel, og alle diskusjoner endte uten avklaring. Dette beredte grunnen for nye angrep fra andre plyndrere. Senere i 2007 bekreftet Seleznev at Gazprom fortsatt var interessert i å kjøpe Toaz – ikke lenger gjennom Sibur Holdings, men gjennom et annen stort kjemikalieselskap kalt Evrokhim. Gazprom hadde lenge ønsket seg direkte tilgang til markedet for kunstgjødsel, og dette så ut til å være en måte å oppnå målet på (Kommersant 20. juni 2007).

Gazproms forsøk på å overta Toaz gjennom sine samarbeidspartnere tok, ifølge en kommentator, form av et «bakholdsangrep». Frontalangrepet som Renova og deres allierte hadde drevet siden 2005, hadde mislyktes, hovedsakelig på grunn av den uvanlig sterke solidariteten mellom ledelsen og arbeidsstokken. Toaz hadde utvist en høy grad av «sosialt ansvar» av den typen som president Putin oppmuntret til. Men «stabiliteten og selvstendigheten i OAO Togliattiazot var til stadig irritasjon for de moskvabaserte næringslivshaiene», og derfor ble selskapet mål for flere angrepsbølger (Khronograf 26. februar 2007). Gazprom var en ideell kandidat, siden selskapet i offentligheten ble regnet som et samvittighetsfullt selskap som forvaltet fellesskapet interesser (Zygar & Panjusjkin 2008). Det ville bli langt vanskeligere for Toaz å opprettholde en samlet front mot Gazprom enn mot «oligarken Vekselberg» (Khronograpf 26. februar 2007).

Det finnes ytterligere et element i Toaz-saken som gir den en stødig plassering i kategorien for politisk motiverte angrep der en kommersiell enhet kommer under angrep fra en annen, vanligvis alliert med statstjenestemenn – nemlig rettsforfølgelse av ansatte. Sakene til Svetlana Bakhmina og Vasilij Aleksanjan viser hvordan personer som har tilknytning til et selskap som er under angrep (Yukos) kan bli truet, gjennom forsøk på å skremme dem til å komme med tvungne tilståelser og lignende.

I Toaz’ tilfelle var det informasjonssekretær Igor Basjunov som ble angrepet. Toaz’ informasjonsavdeling hadde tilbakevist de ulike anklagene mot selskapets ledelse, og hadde i særlig grad bestridt uttalelser fra MVDs etterforskningskommisjon. Den 19. juli 2006 ble Basjunov uventet innkalt som vitne, selv om han bare hadde vært ansatt i selskapet siden desember 2005 og derfor ikke kunne knyttes til de påståtte forbrytelsene, som hadde funnet sted før han ble ansatt. Til tross for dette, åpnet Sjamin sak mot Basjunov den 11. september 2006, med den begrunnelse at han hadde nektet å vitne. Basjunov ble forhørt om omstendighetene rundt salg og kjøp av Toaz-aksjer i 1996–97, ulike kontrakter for eksport av ammoniakk mellom 2002 og 2004, og om hvor Makhlaj og Makarov befant seg. Basjunov nektet å vitne med henvisning til paragraf 51 i den russiske føderasjonens grunnlov, som gir et vitne rett til å nekte å vitne mot seg selv, men etterforskeren insisterte på at spørsmålene kun dreide seg om Makhlaj og Makarov. Likevel tydet både tonen og innholdet på at Basjunov fra første stund ble avhørt mer som mistenkt enn som vitne, spesielt siden tiltalen var blitt tatt ut mot en gruppe uidentifiserte personer med rom for å inkludere flere. Basjunov klaget inn tiltalen mot ham til ulike instanser og hevdet at ingen av hans handlinger hadde skadet statens interesser og heller ikke på noen måte hadde hindret påtalemyndighetenes arbeid.

Som i så mange andre saker, ble også oppførselen til Basjunovs advokat, Zamosjkin, gjenstand for påtalemyndighetenes kritikk. Zamosjkins handlinger som Basjunovs forsvarer fikk støtte fra advokatforeningen i Moskva, der han var medlem. Saken mot Basjunov ble utsatt i det lengste fordi ingen dommere var villige til å ta saken, siden det var allment kjent at den var sanksjonert av en representant fra riksadvokatens kontor (Grin) og at det dermed var klart at staten var involvert. Den 26. september 2008 avgjorde en første instans-dommer i Presnenskij-distriktet (A. P. Dobroselskaja) at saken var foreldet og henla den. I det store og hele kom Toaz seg nokså helskinnet ut av de mange angrepene, og mens Makhlaj nå er pensjonert, forble Makarov en aktiv leder i selskapet.

Rejderstvo og den nye «fornyelsesstaten»

Ovenfor har vi kort beskrevet to tilfeller av rejderstvo, mot Yukos og Toaz, men det finnes mange flere. Yukos-saken ble brukt som et redskap til å utforme en ny modell for den politiske økonomien i Russland. Det er ikke åpenbart hva man skal kalle denne modellen – ulike begreper brukes for å beskrive styrkingen av statlige og halvstatlige selskapers rolle i økonomien. Den grunnleggende drivkraften var mot opprettelsen av et statlig korporativt system der staten ikke renasjonaliserer økonomien, men oppnår en grad av avprivatisering ved å utplassere sine representanter i styrerommene i ledende bedrifter, først og fremst i energisektoren. Toaz-saken, derimot, gjenspeiler systemets fraksjonerte natur, som fører til at en rovgrisk gruppering ikke automatisk får støtte fra staten og at angrep enkelte ganger lar seg slå tilbake. Den todelte statens indre dynamikk har noen svært komplekse utslag, hvorav noen skal nevnes her.

Kombinasjonen av dirigisme og markedskrefter førte til en politikk basert på avprivatisering; man unngikk en storstilt nasjonalisering, men fikk presset viktige sektorer av økonomien til å oppfylle regjeringens strategiske mål. Dette frembrakte en rekke parastatlige økonomiske enheter ment å fremme regjeringens mål. Det skapte også en farlig sammenblanding av politisk og økonomisk makt, og det er i denne gråsonen «statsoligarkene» har fått utfolde seg. Siden egenrådige skikkelser som Khodorkovskij er blitt kuet (og i hans tilfelle, fengslet), er de som fortsatt opererer påpasselige med å samordne sine handlinger med staten i et gjensidig fordelaktig, men svært korrumperende forhold. Alle oligarker er nå muligens like når det gjelder politisk utestengning, men noen er helt klart mer like enn andre, og som TNK-BP-konflikten viste, er det nye oligarksystemet på mange måter en større trussel mot utenlandske selskaper (og innenlandske, som Toaz-saken viser) enn korrupsjonen.

Den tydeligste manifestasjonen på avprivatiseringen er måten høyere embetsmenn fra presidentadministrasjonen ble utnevnt til oppgaver i viktige styrer på etter hvert som Kreml innførte direkte overoppsyn med Russlands strategiske selskaper. Den todelte staten satte på denne tiden konkret spor etter seg i form av et todelt kontrollsystem over statskontrollerte bedrifter. Ikke bare var de profesjonelle direktørene utpekt av administrasjonen, men regjeringen utnevnte i tillegg politiske tjenestemenn til styrene i disse selskapene for å sikre at dens politiske preferanser ble fulgt, hvilket antyder en viss mangel på tillit til topplederne i selskapene (Sim 2008: 118). Høyere tjenestemenn fra presidentadministrasjonen ble utnevnt til styreverv, i tillegg til sine offisielle stillinger. Ved utgangen av 2004 overvåket syv utnevnte styremedlemmer ni statlige selskaper med verdier på til sammen 222 milliarder USD, eller 40 prosent av Russlands BNP.

Statlige selskaper fremsto som et alternativ til reell privatisering eller full nasjonalisering. Uklarheter rundt opprettelsen av statlige selskaper, samt spenninger mellom ulike fraksjoner, forsinket godkjenning av Sergej Tsjemezovs plan i 2005, den første i sitt slag, om å opprette et statlig aksjeselskap (Russian Technologies) med utgangspunkt i det statlige foretaket Rosvooruzjenie. Planen om å danne et nanoteknologiselskap (Rosnanotekh), sponset av Sergej Ivanov og lederen for Kurtsjatov-instituttet, Mikhail Kovaltsjuk, fikk også mye motbør. Statlige selskaper innebar opprettelsen av en ny type paraøkonomisk virksomhet (motstykket til Putins øvrige eksperimenter med parakonstitusjonalisme og parapolitikk) unndratt regjeringens kontroll, og det institusjonelle rammeverket som staten skulle regulere disse løsrevne verdiene med, var slett ikke tydelig. Statlige selskaper er opprettet for å oppfylle de målene som er fastsatt i vedtektene deres, og hvert selskap har et tilsynsråd som hovedsakelig er bemannet av presidentutnevnte representanter. Det endte med at det ble opprettet syv statlige selskaper samt en rekke halvstatlige «kvasiselskaper». Omfanget av den nye utviklingen var uventet stort, og mot slutten av 2007 alene ble det overført rundt 20 milliarder USD til de statlige selskapene i ren startkapital.

Ifølge Philip Hanson (2007b: 884–887) førte statens økte rolle i disse sektorene til etableringen av en «todelt økonomi», med ulike regler for de ulike sektorene. Markedskreftene fikk virke fritt i den private sektoren, mens i den statskontrollerte (men ikke nødvendigvis statseide) strategisk utviklingsorienterte delen av økonomien gjaldt mer dirigistiske regler. En så intens byråkratisk innblanding ville ikke medføre noen fare for den russiske økonomien, men trolig hemme den økonomiske veksten. Med sine store reserver av oljedollar befestet staten grepet om de lønnsomme delene av økonomien, mens de økonomiske konsekvensene neppe kunne bli positive all den tid statseide selskaper i Russland aldri har vært kjent for effektivitet. Kort tid etter at han forlot sin stilling som leder av presidentadministrasjonen for å forvalte de «nasjonale prosjektene», insisterte Dmitrij Medvedev på at statlig eierskap og ledelse hadde «langt fra uttømt sitt potensial» (Ekspert 4. april 2005). Senere, som presidentkandidat, advarte han mot den overdrevne utviklingen av statlige selskaper, og i 2011 var han endelig i en posisjon der han kunne trappe ned utnevnelsen av statlige embetsmenn til styrene i statlige selskaper.

Konklusjon

Yukos og Toaz er eksempler på hvor stort spillerom det finnes på den russiske politiske arenaen og hvilke muligheter entreprenører har til å manipulere loven med myndighetenes samtykke til å fremme sine interesser. Rovgriske raidere utnytter den russiske statens dualitet, samtidig som den samme dualitet gjør det mulig for et selskap som Toaz å overleve slike raid. Statens dualitet kommer til syne når det juridiske miljøet og lovgiverne forsøker å begrense og dempe forretningsraid. Den typen forsøk ble tydelig i perioden da makten ble overført fra Putin til Medvedev i 2008.

I Medvedevs presidenttid ble den todelte statens motsetninger blottstilt, og det ble også tydelig at den fastlåste situasjonen Russland befant seg i – hvor to politiske systemer sto mot hverandre – var til hinder for utvikling. Situasjonen ble forverret av at Medvedev var Putins håndplukkede etterfølger og derfor hadde begrenset mulighet for selvstendige initiativer. Hensikten med utnevnelsen var å sikre kontinuiteten, samt å finne noen som ville fortsette å implementere «Putins plan». Medvedev var ikke noen marionett for Putin, og hadde helt klart sitt eget syn på tingene, men håp om en liberal «opptining» var ubegrunnede. Valget av Medvedev representerte ikke noe revolusjonerende brudd med Putins Russland, men det åpnet for en beskjeden forskyvning av maktbalansen bort fra en autoritær stat og mer i retning av en konstitusjonell stat, i tillegg til i noen grad å holde igjen kampen mellom fordelingskoalisjoner som hadde benyttet raid for å oppnå omfordeling av verdiene. Det ble med andre ord gjort forsøk på å begrense den muligheten grupper innen det administrative systemet hadde til å undergrave den konstitusjonelle staten for å oppnå sine mål.

I mai 2008 ga Medvedev klare instrukser om å utarbeide en pakke med tiltak mot raid, deriblant lovendringer og analyser av de regionale myndighetene og rettsvesenets prosedyrer i slike saker (Parlamentskaja gazeta 22. mai 2008; Nezavisimaja gazeta 23. mai 2008). Kampen mot «hjemsøkingen» av næringslivet ble en av kjernesakene i hans presidentperiode, men som den andre Yukos-saken, Hermitage Capital-saken og mange flere illustrerte, fantes det ingen overbevisende tegn på at situasjonen hadde bedret seg. Forvaltningsregimets vilkårlighet var blitt avdekket, men systemet befant seg fortsatt i en fastlåst situasjon der utfallet fremdeles er uvisst.

Oversatt fra engelsk av Anne Arneberg

Litteratur

Adachi, Yuko (2009) Subsoil Law Reform in Russia under the Putin Administration. Europe-Asia Studies 61 (8): 1393–1414.

Basmannoe pravosudie (2003) Basmannoe pravosudie. Uroki samooborony. Posobie dlja advokatov. Moskva: Publitsjnaja reputatsija. Tilgjengelig på www.ip-centre.ru/books/Basmannoe.pdf. Lesedato 30. mai 2013.

Belkovskij, Stanislav (2008) «Odinotsjestvo Putina» i Stanislav Belkovskij Imperija Vladimira Putina. Moskva: Algoritm (15–22).

Buribayev, Aydar (2008) Russian Corruption at 8-Year Peak. Moscow Times, 23. september.

CPT (Centre of Political Technologies) (2008) Rejderstvo kak sotsialno-ekonomitsjeskij i polititsjeskij fenomenon sovremennoj Rossii: Ottsjet o katsjestvennom sotsiologitsjeskom issledovanii. Moskva: Tsentr polititsjeskikh tekhnologij.

Cox, Robert W. (1999) Civil Society at the Turn of the Millennium: Prospects for an Alternative World Order. Review of International Studies 25 (1): 3–28.

D'Arcais, Paolo Flores (2011) Anatomy of Berlusconismo. New Left Review 68: 121–40.

Fortescue, Stephen (2009) The Russian Law on Subsurface Resources: A Policy Marathon. Post-Soviet Affairs 25 (2): 160–184.

Frye, Timothy (2002) Capture or Exchange? Business Lobbying in Russia. Europe-Asia Studies 54 (7): 1017–1036.

Gaddy, Clifford (2007) Issues in the U.S.-Russia Economic Relationship. Tilgjengelig på www.brookings.edu/research/testimony/2007/10/17russia. Lesedato 30. mai 2013.

Gramsci, Antonio (1971) «Notes on Italian History» i Quintin Hoare & Geoffrey Nowell Smith (red.) Selections From the Prison Notebooks of Antonio Gramsci. London: Lawrence & Wishart (104–20).

Hanson, Philip (2007a) The Turn to Statism in Russian Economic Policy. The International Spectator 42 (1): 29–42.

Hanson, Philip (2007b) The Russian Economic Puzzle: Going Forwards, Backwards or Sideways? International Affairs 83 (5): 869–889.

Khodorkovskij, Mikhail & Natalija Gevorkjan (2012) Tjurma i volja. Moskva: Howard Roark.

Kitasjov, Eduard (2007) «Byt li russkomu Bkhopalu?» i Anton Samoilenkov (red.) Tsjelovek i zakon. Moskva: Tsjelovek i zakon (42–53).

Ledeneva, Alena (2008) Telephone Justice in Russia. Post-Soviet Affairs, 24 (4): 324–350.

Ledeneva, Alena (2013) Can Russia Modernise? Sistema, Power Networks and Informal Governance. Cambridge: Cambridge University Press.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance.  Cambridge: Cambridge University Press.

Pavlovskij, Gleb (2007) Brat – 3. Ekspert nr. 32, 2003 i Ekspert: Lutsjsjie materialy 2: 63–67.

Renz, Bettina (2006) Putin’s Militocracy? An Alternative Interpretation of Siloviki in Contemporary Russian Politics. Europe-Asia Studies 58 (6): 903–924.

Rutland, Peter (1999) «Oil, Politics and Foreign Policy» i David Lane (red.) The Political Economy of Russian Oil. Lanham, MD: Rowman & Littlefield (163–188).

Sakwa, Richard (2009) The Quality of Freedom: Putin, Khodorkovsky and the Yukos Affair. Oxford: Oxford University Press.

Sakwa, Richard (2011) The Crisis of Russian Democracy: The Dual State, Factionalism and the Medvedev Succession. Cambridge: Cambridge University Press.

Shlapentokh, Vladimir (2004) Wealth Versus Political Power: The Russian Case. Communist and Post-Communist Studies 37 (2): 135–160.

Sim, Li-Chen (2008) The Rise and Fall of Privatization in the Russian Oil Industry. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Tompson, William (2005a) «Putin and the «Oligarchs»: A Two-sided Commitment Problem» i Alex Pravda (red.) Leading Russia: Putin in Perspective. Oxford: Oxford University Press (179–202).

Tompson, William (2005b) Putting Yukos in Perspective. Post-Soviet Affairs 21 (2): 159–182.

Tompson, William (2006) «A Frozen Venezuela? The Resource Curse and Russian Politics» i Michael Ellman (red.) Russia's Oil and Natural Gas: Bonanza or Curse? London & New York: Anthem Press (189–212).

Zygar, Mikhail & Valerij Panjusjkin (2008) Gazprom: Novoe russkoe oruzjie. Moskva: Zakharov.

1Russland er ikke det eneste landet som lider under dette syndromet, men er likevel et relativt ekstremt eksempel. For en god illustrasjon av situasjonen, der sammenligningen trekkes opp ved hjelp av begrepet «putinisme for vesten», se D’Arcais (2011: 137–139).
2Se http://archive.transparency.org/news_room/in_focus/2008/cpi2008/cpi_2008_table (lesedato 30. mai 2013)
3Se www.old.khodorkovsky.info/authority/136638.html (lesedato 30. mai 2013)
4«Etatister» brukes i denne artikkelen som oversettelse av det engelske «statists».
5Se også Adachi 2009, som identifiserer en tresidig konflikt mellom Kremls vekslende politiske prioriteringer, interne byråkratiske konflikter og de statskontrollerte gruveselskapenes interesser.
6Dette er i hvert fall det synet som hersker blant mediakommentatorene.
7Saker som gikk for Samaras regionale voldgiftsdomstol 14.mai 2007 og 16.mai 2007.
8Programmet «Osobo opasen» ble presentert av Sergej Avdienko og sendt klokken 13.25 den 5. mai 2007.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon