Moderniseringstanken har dype historiske røtter i Russland – fra Peter den stores drøm om et europeisert Russland til Sovjetunionens forsøk på å ta spranget fra fattig jordbrukssamfunn til urbant industrisamfunn. I Dmitrij Medvedevs presidentperiode (2008–2012) fikk moderniseringstanken fornyet aktualitet i russisk politikk. I stor grad erstattet begrepet «modernisering» andre moteord som beskrev Russlands generelle utvikling og spesifikke veivalg: transisjon, vestliggjøring, privatisering, rettsstat, demokratisering eller suverent demokrati.

Høsten 2009 publiserte Medvedev et liberalt manifest, «Fremad, Russland!». Dets hovedtema var at Russland hadde sakket stadig mer akterut innenfor forskning, teknologi og økonomi på grunn av korrupsjon og for sterk avhengighet av naturressurser. Målet med moderniseringen av økonomien var å få til en dreining bort fra en råvarebasert over mot en mer innovasjonsbasert økonomi.

Den lange listen over de utfordringene moderniseringsløftet var ment å hanskes med, besto blant annet av: juridiske og byråkratiske hindringer for import og eksport, et ugunstig skattesystem, en lav grad av investeringer innen forskning og utvikling (FoU), dårlig utviklede eiendoms- og åndsverksrettigheter, laber innenlandsk etterspørsel etter innovasjonsprodukter, manglende koordinering mellom statlige organer, dårlig infrastruktur og lav tilgang på finansiering. I hvilken grad politisk og sosial modernisering var inkludert i denne moderniseringskampanjen, var mindre klart. Det ble også heftig diskutert innad i Russland hvorvidt den økonomiske moderniseringen krevde – eller ville føre til – politisk modernisering.

At den tvetydige moderniseringsretorikken har avtatt etter Vladimir Putins tilbakekomst i den russiske presidentstolen våren 2012, betyr ikke at de problemene som utgjorde bakteppet for moderniseringsprosjektet har blitt løst. Ulike løsninger blir fortsatt prøvd ut innenfor en rekke politikkområder – med vekslende grad av politisk og budsjettmessig støtte. Det er disse politikkområdene og politiske og økonomiske utfordringene MODNORTH-prosjektet (Modernizing the Russian North: Politics and Practice) har valgt som sitt analytiske nedslagsfelt. Prosjektet er blitt finansiert av Norges forskningsråds NORUSS-program og er ledet av Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) med partnere fra MGIMO, Det europeiske universitetet i St. Petersburg, Universitetet i Nordland, Høgskolen i Lillehammer, University of Kent og University of Birmingham.

Prosjektteamet har hatt en åpen tilnærming til moderniseringsproblematikken. Vi har vært interessert i hva begrepet modernisering har betydd i den russiske konteksten og hvilke typer politiske endringer en har søkt å oppnå under denne fanen, heller enn å måle den russiske innsatsen opp mot en ideell moderniseringsstandard. Vi har systematisk undersøkt de retoriske og politiske endringene som moderniseringsprosjektet har ført til – i en rekke ulike sammenhenger og innenfor forskjellige politikkområder. Noen eksempler på forskning utført under MODNORTH-prosjektet er analyser av energieffektivitet, forvaltningsreformen, Skolkovo innovasjonssenter, Samfunnskammeret, nanoteknologisatsningen og relasjonen mellom stat og næringsliv.

I denne spesialutgaven av Nordisk Østforum vil det bli presentert et lite utvalg av disse MODNORTH-analysene. Richard Sakwa ser på en bredere tendens innen Russlands politiske utvikling, nemlig fremveksten av et «forvaltningsregime» som er basert på uformell makt og praksiser og eksisterer side om side med Russlands konstitusjonelle struktur. Han hevder at Russland verken er et autoritært regime eller et demokrati, og ber oss om å forstå Russland som en dual state – en todelt stat. For å illustrere denne todelte statens natur ser han nærmere på praksisen med å raide bedrifter, deriblant gjennom en nærstudie av Yukos/Khodorkovskij-saken. Han konkluderer med at Medvedevs moderniseringsretorikk kan ha åpnet for en mindre ombalansering av systemet til fordel for den konstitusjonelle staten, men at Russlands politiske system fortsatt befinner seg i en fastlåst posisjon mellom formell og uformell politikk og motstridende interesser.

Richard Connolly ser nærmere på satsningen for å fremme innovativ økonomisk vekst innen nanoteknologisektoren. Han setter satsningen inn i en bredere næringspolitisk kontekst og ser på de konkrete tiltakene som har blitt iverksatt for å fremme nanoteknologiinitiativene i Russland, deriblant opprettelsen av det statlige selskapet Rusnano. Han påpeker at Russland ikke er alene om å bruke statlige ressurser på å utvikle en ny økonomisk sektor. Russland har likevel ikke hatt den uttellingen man kunne forvente fra så omfattende investeringer. Connolly argumenterer for at for å oppnå bedre resultater må Russland tenke institusjonell innovasjon – ikke bare økonomisk innovasjon – i tillegg til at statsapparatet må bli mer fleksibelt, dynamisk og lydhørt.

Jakub Godzimirskis artikkel tar for seg «moderniseringsdiskursen» i Moskva. Han analyserer sammensetningen av Medvedevs moderniseringskommisjon og hvilke temaer som ble tatt opp til diskusjon i kommisjonen. Deretter ser han på hvordan det gikk med denne kommisjonen da Putin overtok presidentstolen i 2012. Godzimirski konkluderer med at det har skjedd en merkbar svekkelse av moderniseringsdiskursen så langt i Putins tredje presidentperiode. Som denne og andre studier i MODNORTH-prosjektet har vist, er moderniseringsretorikken nå svekket, uten at problemene som Medvedevs moderniseringsprosjekt identifiserte som hindre for Russlands utvikling, er borte. Disse problemene, og de ulike politiske forsøkene på å løse dem, er fortsatt høyst relevante for å forstå Russlands nåværende situasjon og fremtidige utvikling.

Elena Wilson Rowe (prosjektleder for MODNORTH), Kristian Lundby Gjerde og Natalia Moen-Larsen (fungerende redaktører)