Mats Johansson

Kalla kriget 2.0 – Ryssland rustar

Stockholm: Timbro 2012 124 sider. ISBN 9789175669267

Den svenske politikeren og tankesmeden Mats Johansson skremmer med sine dystre beskrivelser av et aggressivt og ekspansivt Russland. Spørsmålet er om hans forslag til løsning på problemet er mindre skremmende.

For enkelte forfattere er objektivitet et mål å streve etter. For andre er det viktigste å underbygge sine egne påstander, og da er det et privilegium å kunne velge kildemateriellet selv. For Mats Johansson, profilert Moderaterna-politiker og grunnlegger av tankesmien Frivärld, er denne boken et ledd i en kampanje for å øke det svenske forsvarsbudsjettet. Boken består delvis av tekster som tidligere er blitt utgitt i form av kronikker og foredrag, men alle har samme mål: Å skremme leseren til å forstå at Russland er en farlig nabo som krever en mer offensiv forsvarspolitikk.

I beskrivelsen av forverringen av forholdet mellom Russland og Vesten de siste årene har mange analytikere henfalt til fraser om at vi er på vei mot en ny kald krig. Johansson mer enn antyder dette i sin tittel, og selv om han senere presiserer at de geopolitiske og ideologiske premissene er endret i vår tid, er nok ikke skremselseffekten i denne tittelen utilsiktet. Det samme gjelder omslaget som er prydet med et særegent bombemønster. Flere ganger gir forfatteren uttrykk for ønsket om å vekke sine lesere, og ofte kritiserer han «ønsketenkningen» og «solskinnspolitikken» til analytikere og politikere som ønsker å finne en diplomatisk tilnærming til den «økende trusselen» Russland representerer. De evige utfallene mot Sveriges påstått naive forsvarspolitikk gjør at mye av faktapresentasjonen oppleves som lite troverdig og at boken blir for tendensiøs til å kunne leses som dokumentar.

Etter at han i forordet tar på seg å «tette kunnskapsluker hos yngre lesere» som grunnet mangelfull historieundervisning ikke har fått med seg hvor grusomt det var i Øst-Europa før murens fall, gir Johansson seg i kast med kapitlet «Hvordan vi vant den første kalde krigen». Om det er svensk utdanningspolitikk som er skyld i denne påståtte historieløsheten, går han ikke nærmere inn på. Det som imidlertid er mer enn tydelig, er forfatterens sympatier i sin tolkning av historien: I Johanssons versjon av Den kalde krigen var det kun vestlige lederes urokkelige vilje som hindret Sovjetunionen i å ekspandere verden over. Ronald Reagan og Margaret Thatcher berømmes, mens Russland – før, under og etter Sovjetunionen – presenteres som et land med en iboende trang til å «dominere andre folk og naboland». Sovjetiske initiativ til nedrustning og dialog nevnes ikke, og i en fotnote får vi vite at Mikhail Gorbatsjovs to eneste bidrag til verdenshistorien var å oppløse Sovjetunionen og «å ha gitt navn til en pirog».

Med bitter ironi minnes Johansson hvordan Jimmy Carter lot seg kysse av Leonid Brezjnev i 1979, bare måneder før Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Denne hendelsen bruker han som parallell til Obama-administrasjonens reset-strategi i 2009. Han er tydelig på at de amerikanske presidentene som har søkt en normalisering av forholdet til Russland, har vært skamløst naive. Den samme karakteristikken gir han Sveriges sosialdemokrater, som han mener bevisst unngår å se den trusselen Russland representerer.

På bakgrunn av denne historiefortolkningen begynner Mats Johansson sin argumentasjon, som altså sier oss følgende: Russland har alltid hatt supermaktsambisjoner, og den korte perioden rundt 1990-tallet der det ble åpnet for dialog, var et blaff. Vi må innse at en ny kald krig nå pågår, og at denne tilstanden kan gli over i en reell krig om Vesten ikke opptrer tøffere i å møte Russlands stadige geopolitiske krav.

Budskapet er dermed at Vesten kun ved å opptre enhetlig, konfronterende og aggressivt, kan forhindre Russland i å fortsette sin opprustning og følge sine iboende imperialistiske målsetninger. For Sveriges del betyr dette opprustning og en tøffere tone overfor Russland i spørsmål som angår Østersjøen og Baltikum.

Johansson benytter seg flittig av sitat fra analytikere, politikere og journalister for å understreke poeng eller illustrere problemstillinger. Enkelte ganger føles det som om sitatene snarere er plukket ut for å underbygge forfatterens poeng enn for å diskutere en tese. Flere ganger går han løs på de som beskylder ham og hans likesinnede for «russerskrekk», og han setter seg gjerne på linje med den britiske forfatteren Edward Lucas. Budskapet er det samme: Russland er i ferd med å vokse seg til et monster av korrupsjon, organisert kriminalitet og militarisme. Johansson går videre og hevder at landet, i kraft av sine ekspansive og aggressive egenskaper, representerer en sikkerhetsmessig trussel for et økonomisk svakt og politisk splittet Europa.

Det er all grunn til å være bekymret for den innenrikspolitiske utviklingen i Russland. Demokratiseringen går i revers, loven håndheves vilkårlig og staten styres av mennesker som ser ut til å ha en helt annen hensikt enn å slutte seg til de europeiske ideene om demokrati og rettssikkerhet. Krigen i Georgia i august 2008 viste også at den russiske stat har vilje til å forfølge sine interesser i sitt «nære utland» med militære midler. Det er ingen tvil om at Russland er en mer krevende aktør å håndtere for vestlige land i dag enn på 1990-tallet – både lokalt og globalt. Men også russisk økonomi har blitt påvirket av finanskrisen. Og landets sikkerhetspolitiske fokus er ikke kun rettet vestover – de største utfordringene ligger jo i Nord-Kaukasus. Dette nevner Johansson ingenting om. Russlands manglende vilje til å samarbeide med Vesten om menneskerettigheter og Syria er tragisk, men derfra å trekke slutningen om at Russland vil true Europa militært, er søkt.

Som helhet er Johanssons tekstsamling tankevekkende og skremmende. Ikke bare av de grunner han selv legger vekt på, men også i den forstand at det finnes rom for å forenkle en kompleks situasjon ved hjelp av forslitte kaldkrigsfraser og hardt-mot-hardt-polemikk. Utviklingen i Russland bør absolutt følges oppmerksomt i norske utenriks- og sikkerhetspolitiske kretser. Da er det nyansert analyse vi trenger, ikke skremselspropaganda med partipolitiske motiv.