Jussi Lassila

The Quest for an Ideal Youth in Putin’s Russia II: The Search for Distinctive Conformism in the Political Communication of Nashi 2005–2009

Stuttgart: Ibidem forlag 2012 226 sider. ISBN: 9783838204154

En viktig del av Putins «styrte demokrati» («managed democracy») har vært å opprette regimetro massebevegelser; siste utspill i så henseende er «Den allrussiske folkefronten» som ble stablet på beina våren 2011. Noe eldre og foreløpig mer kjent er ungdomsbevegelsen Nasji, som ble stiftet i 2005. Nasji har gjort seg bemerket ved en del spektakulære og kontroversielle utspill og stunts, så som å barrikadere den estiske ambassaden i Moskva i 2007 i protest mot at esterne ville fjerne et minnesmerke i Tallinn over de sovjetiske soldatene som under den annen verdenskrig frigjorde/okkuperte Estland (stryk det som ikke passer).

På grunn av sin voldsomme begeistring for Putin og alt han står for er Nasji av onde tunger av og til blitt omtalt som «Putin-Jugend» og medlemmene som «nasjisty». Det kan samtidig virke som om Kreml av og til føler at Nasji går for langt i sine aggressive utspill og derfor gjerne skulle hatt bevegelsen mer under kontroll. Nasji-ledelsen må imidlertid foreta en delikat balansegang mellom regimetroskap og uavhengighet: Dersom den blir oppfattet som en lydig nikkedukke for Kreml, vil den ikke lenger kunne fungere som en selvstendig, støttegenerende gruppe. De snublet i denne balansegangen da den anti-estiske propagandaen åpenbart gikk for langt og gav Putin «bad press» i utlandet: Våren 2008 ble Nasjis virksomhet omorganisert og lagt under strengere sentral kontroll for å hindre lignende arbeidsuhell i fremtiden.

Jussi Lassilas bok The Search for Distinctive Conformism er en studie av de kommunikasjonsstrategier Nasji benytter seg av for å nå frem med sitt budskap. Boken er en bearbeidet versjon av hans ph.d.-avhandling og bygger på en analyse av bevegelsens nettsted og de artiklene som er lagt ut der, samt intervjuer med en del Nasji-aktivister. Lassilas metodiske grep er å skille mellom det han kaller «didactics» og «stimulation». Dette skillet, som han utleder av Pierre Bourdieus sosiologi, er ikke alltid like klart, men grovt sett går det didaktiske aspekt ut på å formidle regimets signaler «nedover» i samfunnet, mens stimulering er å inspirere ungdommene til aktivt støtte til regimet «oppover». Det siste forutsetter at Nasji kan snakke ungdommens språk og bruke metoder, symboler og andre virkemidler som de unge kan relatere til.

Nasji er ikke Putin-regimets første forsøk på å mobilisere unge velgere. Den er en slags etterfølger etter Idusjtsjie vmeste eller «Vi som går sammen» som i dag stort sett er glemt. Denne bevegelsen ble startet bare ett år etter Putins maktovertakelse, og ble avviklet igjen etter fire år. Hvorfor feilet den? Svaret er åpenbart at den ble for didaktisk og konformistisk. Dens programdokument, Moralkodeksen, formante de unge om å «respektere sine foreldre og de eldre; avstå fra fyll, stoff og banning», og å «strebe etter å bli bedre i alt og i alle ting» (Lassila, 57). Gjesp.

Kontinuiteten mellom Idusjtsjie vmeste og Nasji er åpenbar ved at det er samme person, Vasilij Jakemenko, som er leder for begge. Derimot er både stil og innhold klart forskjellig: Mens de unge som ville «gå sammen» ble oppfordret til å ta avstand fra «nasjonalistisk og sjåvinistisk ideologi», vil mange mene at nettopp statsnasjonalisme og krampepatriotisme er noe av det som kjennetegner Nasji. Stiftelsen av Nasji var ett av flere tiltak som tok sikte på å forhindre en såkalt fargerevolusjon i Russland tilsvarende det man hadde sett i Georgia og Ukraina, og kampen mot «vestlig-pådyttet» demokrati ble et sentralt anliggende. Samtidig måtte ikke det stimulerende element forsømmes, og Nasji tok i bruk tagging (snill tagging med hjerter og smilefjes som dekket over «slem» tagging heller enn å male over den), gateopptrinn osv. Medlemmer opptrådte med dristige hårfrisyrer som hanekam, de arrangerte ungdomsleire med røff musikk, og ikke minst prøvde de å utnytte internett, ungdommens foretrukne medium. Likevel mener Lassila at Nasji er (nesten) like mye av en fiasko som Idusjtsjie vmeste. Nasji har et «miserable image» (s. 105), mener han. Russisk ungdom lar seg ikke engasjere, den forblir apolitisk uansett hva Nasji kan lokke med og hvor mye penger regimet sprøyter inn i dette prosjektet.

Lassila har mange fine og interessante nærlesninger av internettdokumenter, og hans intervjuer med Nasji-aktivister gir også viktig dokumentasjon. Samtidig, siden dette bygger på en doktorgrad, er det viktig for ham å bake analysen inn i et teoretisk begrepsapparat. Det fungerer av og til bra, men ikke alltid. I tillegg til Bourdieu bygger Lassila blant annet på en annen franskmann, Louis Althusser, til tross for at Althussers totaliserende ideologiteori ifølge Lassila «is hardly suitable for analyzing the language of a political movement… it describes everything and thus explains nothing» (s. 63). Hvorfor referanser til Althusser likevel dukker opp i analysen, er derfor et uoppklart mysterium.

The Search for Distinctive Conformism er altså ikke et forsøk på å skrive en bred innføring i Nasjis historie, men fokuserer kun på ett aspekt, nemlig bevegelsens kommunikasjons-strategier. I noen grad kan Lassilas analyser sies å ha overføringsverdi til studiet av kommunikasjons-strategier i andre regimer som forsøker å «være på nett» med den oppvoksende generasjon.

Boken ville ikke tatt skade av en språkvask av en engelsktalende copy editor.