Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Institusjonaliseringen av Russlands moderniseringsprosess – fra Medvedevs kommisjon til Putins råd

Ph.d., professor, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), jmg@nupi.no

  • Side: 269-291
  • Publisert på Idunn: 2013-08-26
  • Publisert: 2013-08-26

Abstract: Institutionalisation of the Modernisation Process in Russia: From Medvedev's Commission to Putin's Council

The power shift in Russia in 2008 coincided with a deep economic crisis that had revealed some of the vulnerabilities of the political and economic system that had been put in place by Putin during his two terms as the country’s president. Partly in response to the crisis, but also probably to differentiate himself from Putin, President Dmitri Medvedev decided in 2009 to launch an ambitious programme aimed at modernising the Russian economy. An important element of the process was setting up an institutional framework for implementation of a policy of modernisation. The main goal of this article is to explore Medvedev’s main motivations for launching his modernisation project, which institutional framework he managed to put in place to promote this policy and what the future may be of the modernisation drive under a new president who has clearly shifted the focus of his policy, decided to change the institutional frame-work and, in addition, has been playing down the modernisation rhetoric in the public space. The article looks at the sociology of power in Russia by exploring who has played a major part in the implementation of Medvedev’s modernisation plan, and examining what has happened to this plan during the first year of Putin’s third term.

Keywords: Putin, Medvedev, institutions, modernisation, rankings

Den økonomiske krisen som rammet Russland i andre halvdel av 2008, fikk landets politiske elite til å innse at den utviklingslinjen de hadde valgt for Russland hadde feilet og at en ny tilnærming til landets mange utfordringer var påkrevd. Stemningen i landet endret seg dramatisk, og Medvedevs artikkel Fremad, Russland! fra september 2009 blir av mange regnet som det offisielle startskuddet for Medvedevs moderniseringsprogram. Da Medvedev ble valgt til landets nye president i mars 2008, var det høye forventninger om at han skulle legge om kursen og satse på en mer liberal tilnærming. Den nye presidenten selv lovet å fokusere på de fire i-ene: institusjoner, innovasjon, infrastruktur og investeringer. Det ble satt opp flere delmål for presidentperioden, som å overvinne «den juridiske nihilismen», bygge ned de byråkratiske barrierene, lette skattetrykket, bygge opp et sterkt og uavhengig finanssystem, modernisere transport- og energisektoren, skape en ny infrastruktur for telekommunikasjon, legge til rette for et nasjonalt innovasjonssystem og implementere et sosialt utviklingsprogram.

En slik generell modernisering av russisk økonomi, og trolig også av det politiske systemet, skulle være Medvedevs svar på de globale utfordringene. Ifølge en interessant studie av moderniseringsdiskursen og -politikken utført av Olga Malinova, skulle en vellykket modernisering gjøre Russland bedre rustet til å møte utfordringene i dagens verden, sørge for at Russland beholdt sin internasjonale posisjon samt at landet skulle greie å gjenvinne stormaktstatus på et kvalitativt nytt fundament (Malinova 2012).

Den 24. september 2011 kunngjorde Dmitrij Medvedev og Vladimir Putin at de ville bytte plass – førstnevnte skulle bli landets nye statsminister mens sistnevnte på ny skulle bli landets president. Nyheten satte en stopper for diskusjonene rundt Putins og Medvedevs framtid. Mange tolket den også som en sluttstrek for Medvedevs moderniseringsplaner for Russland. Til tross for at Medvedev i mai 2012 ble utnevnt til Russlands nye statsminister og dermed dannet regjering, råder det en bred oppfatning om at maktens egentlige sentrum befinner seg i Kreml og ikke i Russlands hvite hus, der regjeringen holder til. Omrokkeringen av makten har også resultert i langt mindre oppmerksomhet rundt spørsmålet om modernisering i den offentlige debatten i Russland. Betyr det at moderniseringsinitiativet Medvedev startet i 2009 er i ferd med renne ut i sanden? En inngang til dette spørsmålet er å se på hvordan moderniseringspolitikken ble formulert, institusjonalisert og koordinert i Medvedevs presidenttid, hvordan den er blitt endret under Putin, og hva disse endringene sier oss om moderniseringsprosjektets plass på Putins politiske agenda.

Fordi moderniseringen av Russland var et av de viktigste slagordene i Medvedevs presidentperiode – og fordi mange russlandsobservatører hevder at uten en reell og gjennomgripende modernisering vil ikke Russland være rustet til å håndtere utfordringene landet står overfor, fortjener moderniseringsløftets framtid vår oppmerksomhet. I denne artikkelen vil vi se på moderniseringsdebatten i Medvedevs presidentperiode og vurdere hva som kan bli en mulig framtid for moderniseringen under Putin. Artikkelen har som mål å besvare tre sentrale spørsmål:

  1. Hva var den viktigste motivasjonen for Medvedevs moderniseringsplan, og hvordan ble moderniseringsmålene forsøkt nådd i hans presidentperiode?

  2. Hvordan ble Medvedevs moderniseringspolitikk institusjonalisert på det høyeste politiske plan?

  3. Hvordan kan man tolke de forandringene som har funnet sted i det institusjonelle moderniseringslandskapet som følge av Putins tilbakekomst som landets president?

Analysen vil gå som følger: I artikkelens første del vil vi raskt drøfte den russiske moderniseringsagendaens semantikk, med en kartlegging av de ulike aspektene av moderniseringen slik den blir forstått i dagens debatt. I artikkelens andre del ser vi på Medvedevs beveggrunner for å introdusere et nytt moderniseringsprogram, og plasserer det i den lange rekken av moderniseringsforsøk som har funnet sted i Russlands nyere historie. Artikkelens tredje del tar for seg det institusjonelle rammeverket Medvedev opprettet for å fremme modernisering. I artikkelens fjerde del plasseres Medvedevs moderniseringsprogram i en utenrikspolitisk sammenheng. Deretter ser vi på modernisering i Putins tredje presidentperiode, før vi til slutt oppsummerer moderniseringsprogrammets framtidsutsikter i Russland under Vladimir Putin.

Modernisering i Russland – et oversiktsbilde

Den russiske moderniseringsdebatten må forstås og fortolkes i en større begrepssammenheng.1 Debatten Medvedev dro i gang kan betraktes som en forlengelse av mange tidligere russiske debatter rundt overgang, omforming, forandring, modifisering av det politiske systemet, diversifisering av økonomien og mer teknologisk innovasjon (Zaostrovtsev 2010; Malinova 2012).

En fellesnevner for alle disse diskusjonene ser ut til å være at den politiske og intellektuelle eliten i Russland vurderer det som en kjensgjerning at Russland sakker akterut internasjonalt og at visse tiltak må til for å hente inn de andre statenes forsprang. Hovedtanken er at for å beholde sin relevans og innflytelse, må Russland foreta visse endringer. Men uenighetene rundt hvilken retning og hvilket omfang slike endringer bør få, har trolig vært noen av de mest splittende i nyere russisk historie. Russlands historie er preget av en stadig søken etter å hevde seg internasjonalt og flere forsøk på å bli mer konkurransedyktig i en globalisert verden.

En nyttig bakgrunn for å forstå Medvedevs moderniseringsprogram er tidligere tiders moderniseringstiltak. Et raskt blikk på Russlands moderne historie avdekker at flere sykluser av reformer og motreformer har vært med på å forme både Russlands politiske liv og landets internasjonale relasjoner. Peter den stores (1682–1725) reformer regnes som et «arketypisk» moderniseringsforsøk i russisk historie. Reformene hans hadde som mål å endre militærvesenet, administrasjonsstrukturen, økonomien og sist, men ikke minst, hele det russiske samfunnet. Peter den stores Russland måtte moderniseres for å overleve, men det hersker dyp uenighet om hvorvidt Peter den stores reformer var en følge av omfattende og radikalt nye og godt samkjørte programmer eller om de tvert imot besto av en rekke ad hoc-tiltak som måtte innføres fortløpende som nødløsninger (Riazanovsky 1993).

Peter den stores forsøk på å tvinge Russland til å tilpasse seg nye internasjonale betingelser for å øke landets innflytelse og sikre dets overlevelse ble etterfulgt av flere runder med reformer og motreformer. Dette sykliske mønsteret anses som et av russisk histories mest karakteristiske trekk – og dens forbannelse (Rozov 2006). For å forstå hvordan Medvedevs moderniseringspolitikk passer inn i denne historiske «rytmen» og vurdere dens overlevelsesmuligheter i dagens Russland, må vi se nærmere på hvordan Medvedev har forstått modernisering, hvilke institusjonelle og personlige nettverk han opprettet for å muliggjøre en modernisering og hva som faktisk kom ut av Medvedevs tiltak. Diskusjonen videre vil være knyttet til disse temaene.

Bakgrunnen for Medvedevs modernisering

Dette underkapitlet søker å svare på to sentrale spørsmål: hvordan den russiske makteliten forstår modernisering og hvorfor Medvedev har valgt å sette modernisering på den politiske dagsorden.

Både Medvedevs og Putins moderniseringsdiskurser er blitt studert nokså inngående av Olga Malinova (2012). Hennes hovedkonklusjon er at moderniseringsdiskursene oppsto som et resultat av at den politiske eliten fikk øynene opp for et problem, og at denne samfunnsgruppen hadde sterk egeninteresse av å få dette problemet løst. Underveis i studiet begynte for øvrig Malinova å legge merke til at Putin foretrakk å bruke begrepet «innovasjon» for å beskrive de endringene som måtte finne sted, mens Medvedev var mer opptatt av «modernisering», og da særlig i økonomisk forstand. Hun noterte seg også at verken Putin eller Medvedev viste noen som helst interesse for politisk modernisering, og at det etter omrokkeringsnyheten den 24. september 2011 har gått en merkbar inflasjon i bruken av begrepet, som dermed gradvis er gått over til å romme alt og ingenting. Hun oppsummerte funnene sine med at Medvedevs moderniseringsprogram best kan beskrives som en konservativ modernisering hvis formål var å oppnå en kvalitativ endring som ville gjøre Russland i stand til å ta igjen andre nasjoners forsprang i den globale økonomien og støtte Russlands ambisjon om selv å bli en av de globale lederne. Etter Malinovas oppfatning var hovedproblemet med Medvedevs moderniseringsplan at den var for opptatt av å identifisere problemene samtidig som den manglet strategier for å skape vellykkede løsninger (Malinova 2012).

Dette henger trolig sammen med den bakenforliggende årsaken til lanseringen av Medvedevs ambisiøse moderniseringsplan i 2009. Det kan se ut til at Medvedevs viktigste motivasjon for å innføre et moderniseringsprogram var den russiske økonomiens slette prestasjoner under finanskrisene i 2008 og 2009. Dette kan kanskje også forklare hvorfor han fokuserte veldig mye på den økonomiske moderniseringen av Russland og valgte å overse behovet for politiske reformer. Medvedev og hans krets innså åpenbart at den eksisterende økonomiske utviklingsmodellen, basert på inntekter fra landets råvaresektor, ikke var i stand til å sikre en bærekraftig utvikling og skape den økonomiske veksten som måtte til for å tette gapet mellom Russland og landets økonomiske partnere og konkurrenter.

Marat Uziakov, som også var medlem av Strategi 2020-utvalget som skulle utarbeide en ny versjon av Russlands utviklingsstrategi fram til 2020, ga følgende temmelig dystre vurdering av situasjonen: Selv om Russlands økonomi i perioden 1999–2008 viste relativt god vekst – rundt sju prosent årlig i gjennomsnitt – var det først i 2007 at landets bruttonasjonalprodukt (BNP) nådde opp på 1990-nivå. I 2008 økte Russlands BNP ytterligere, før den globale finanskrisen i 2008–2009 kastet økonomien tilbake på samme nivå som i 1990 (Uziakov 2011).

Da Russland gikk i gang med moderniseringsprosjektet sitt, sto landet overfor flere utfordringer som kunne bli til hinder for den ønskede utviklingen og som derfor måtte håndteres før politikken kunne lykkes. Den kanskje aller grundigste listen over utfordringer finnes i en kollektiv studie av modernisering og politikk som ble publisert i 2011 av en gruppe russiske eksperter (Oganisian 2011). De delte utfordringene inn i flere kategorier: kvalifisert arbeidskraft, den russiske økonomiens struktur, elitens holdninger, investeringsklimaet i Russland, juridiske spørsmål, korrupsjon, institusjoner, Russlands internasjonale omdømme og konkurransen med andre land. Det var også en rekke faktorer som kunne hemme gjennomføringen av Medvedevs plan. De viktigste var mangelen på tilstrekkelig risikovillige entreprenører, mangelen på suksesshistorier, den demografiske krisen, lav grad av sosial mobilitet i Russland og medfølgende hjerneflukt til utlandet, det høye økonomiske risikonivået i innovasjonssektoren sammenliknet med råvaresektoren, gapet mellom utdanning, forskning og produksjon, fraværet av risikovillige selskaper med tilstrekkelige ressurser, et skattesystem som gir fordeler til produksjon med lav foredlingsgrad samt manglen på etterspørsel etter nyvinninger (Oganisian 2011: 80–81).

Gapet mellom Russland og resten av verden ble vurdert som et problem ikke bare på makroøkonomisk nivå, men også på bedriftsnivå. En studie utført av Sberbank i 2011 avdekket for eksempel at ifølge russiske næringslivsledere trengte utstyret i deres bedrifter modernisering og oppgradering (Ivanova et al. 2011). Bare 5,6 prosent av de spurte svarte at kvaliteten på utstyret i deres bedrift var på høyde med de internasjonale konkurrentenes. 22,6 prosent svarte at utstyret deres var av «god kvalitet», men likevel under internasjonal standard, 34,7 prosent beskrev kvaliteten på utstyret som «middels» mens 28,1 prosent beskrev utstyret som «dårlig».

De samme næringslivslederne ble spurt om hva som skulle være høyeste prioritet i deres bedrifter i de neste tre årene, og de mente at de fire viktigste oppgavene bedriftene deres sto overfor, var behovet for oppgradering av utstyret (59,5 prosent), forbedre energieffektiviteten (43,3 prosent), forbedre effektiviteten i bruken av materialer og utstyr i produksjonsprosessen (35,2 prosent), og sist, men ikke minst, oppgradere personalets nøkkelkvalifikasjoner (35,2 prosent). Alle disse fire oppgavene kan relateres direkte til modernisering, og hovedmålet var å gjøre russiske bedrifter – og dermed russisk økonomi – bedre i stand til å møte utfordringer både på hjemmebanen og i den globale økonomien. Da de ble spurt om de viktigste strategiske prioriteringene for sine bedrifter, definerte de intervjuede næringslivslederne at å forbedre kvaliteten på produksjonen var den viktigste strategiske oppgaven (72,8 prosent). Lederne ble også spurt om hvilke ytre faktorer som påvirket deres bedrift i størst grad (Ivanova et al. 2011). Tabell 1 gir en oversikt over svarene deres.

Tabell 1. Næringslivslederes vurdering av hvilke utfordringer Russland står overfor

Utfordringer

Prosent

Økte avgifter i statsmonopolene

79,0

Skattenivået og -forvaltningen

56,4

Mangel på kvalifisert arbeidskraft

39,9

Inflasjon

38,8

Økning i arbeidsgiverutgifter og sosiale utgifter

36,1

Krav og inngrep fra statlige kontrollorganer

26,0

Kvaliteten på det statlige byråkratiet

25,5

Kvaliteten på infrastrukturen i Russland

21,5

Tilgang på investeringskapital

21,3

Korrupsjon

20,2

Kvaliteten på byråkratiet på regionalt nivå

14,8

Tollpolitikken

11,4

Kvaliteten på lovverket

7,1

Eiendomsrelaterte saker, byggetillatelser

6,9

Raiding

4,5

Statlige arbeidslivsreguleringer

2,2

De fleste utfordringene gjengitt i tabellen kan relateres direkte til problemer med landets styresett som ble skapt av den sittende politiske makteliten. Medvedevs moderniseringsprogram kan derfor tolkes som et tiltak som skulle rette på noen feil begått under Putin. Hovedmålet med dette var ikke nødvendigvis å forandre hele systemet, men å foreta seg noe som kunne styrke Russlands stilling i det stadig mer krevende internasjonale miljøet.

President Medvedev oppga selv at finanskrisen var en viktig grunn til å iverksette det han ønsket skulle bli et koordinert moderniseringsløft, men han hadde identifisert flere av problemene i den russiske økonomien allerede før krisen, gjennom programmet som omhandlet de fire i-ene: institusjoner, innovasjon, infrastruktur og investeringer.2 Erfaringene fra krisen som rammet Russland med full styrke i annen halvdel av 2008 kan derfor anses som en utløsende faktor som motiverte de russiske lederne til å iverksette en bedre organisert moderniseringspolitikk, noe Medvedev selv bekreftet da han sa: «Vi påbegynte vårt moderniseringsarbeid i den perioden da finanskrisen var i full gang, og for å unngå de negative virkningene av en eventuell etterbølge av krisen, måtte vi styrke våre responsmodeller for liknende situasjoner» (Kremlin.ru 2011a).

En vellykket gjennomføring av dette moderniseringsprogrammet skulle styrke Russlands internasjonale posisjon og gjøre Russland til den femte største økonomien både på kjøpekraftparitet (PPP) og generelt innen 2020 (Strategija 2020 u.d.). Det som var Russlands viktigste konkurransefortrinn i gjennomføringen av en slik plan, var muligheten for både kvantitativ og kvalitativ vekst (Uziakov 2011). Man kunne håpe på at den tradisjonelle økonomiske politikken ville sørge for den kvantitative veksten, mens moderniseringen av Russland skulle sikre det kvalitative spranget opp i klassen for verdens aller mest teknologisk avanserte økonomier. Slik var i det minste planen som ble lagt fram av president Medvedev selv, som sa «vi [Russland] må bygge opp en høyteknologisk produksjon for å bli mer konkurransedyktige» (Kremlin.ru 2010).

Medvedev mente at for å lykkes med denne politikken, trenger Russland en omfattende investeringsøkning, teknologi, kapital, tillit og interesse fra russiske og utenlandske investorer. Han innså også at «denne tilliten ikke er til stede» (Kremlin.ru 2011b). Man kan med andre ord si at modernisering under Medvedev i hovedsak handlet om å forbedre Russlands internasjonale konkurranseevne gjennom å modernisere den russiske økonomien, men uten en mer omfattende oppdatering av landets politiske system.

Da Medvedev satset på sitt ambisiøse moderniseringsprogram midt i den pågående krisen med den dalende oljeprisen og russisk økonomi i dype vansker, virket det som om regjeringen hadde klart å stille både den riktige diagnosen og foreskrive riktig medisin. Presidenten hadde identifisert viktige strukturelle problemer i russisk økonomi og bestemt seg for at omfattende økonomisk modernisering var en riktig vei å gå. I tillegg introduserte han en ny institusjonell ramme som skulle sikre gjennomføringen av moderniseringspolitikken.

Medvedevs modernisering: Den institusjonelle -rammen

Vel vitende om utfordringene Russland sto overfor under finanskrisen og i perioden etterpå, besluttet Medvedev å institusjonalisere moderniseringsarbeidet ved å opprette Kommisjonen for økonomisk modernisering og teknologisk utvikling.3 Tabell 2 viser en oversikt over kommisjonens medlemmer.

Tabell 2. Medvedevs Moderniseringskommisjon

Navn

Født

Kjønn

Antall plasseringer på topp 100-listene 2000–2012

Høyeste plassering på topp 100-listene2000–2012

Plass i Rådet i 2012

Tilknytning

Agamirzian, I.

1957

M

0

0

Nei

NLS

Auzan, A.

1954

M

0

0

Nei

NGO

Belousov, A.

1959

M

1

36 (juni 2012)

Ja

SR

Budargin, O.

1960

M

0

0

Nei

NLS

Dvorkovitsj, A.

1972

M

6

10 (juni 2012)

Ja

SR

Fursenko, A.

1949

M

8

37 (2005)

Nei

SR

Gref, G.

1964

M

13

2 (2005)

Nei

NLS

Ivanov, S.

1953

M

13

4 (2001, 2007, 2012)

Nei

SR

Kasperskaja. N.

1966

K

0

0

Nei

NLP

Khristenko, V.

1957

M

12

19 (2001)

Nei

SR

Kirienko, S.

1962

M

13

47 (2001)

Ja

NLP

Kovaltsjuk, M.

1946

M

2

57 (2012)

Nei

NLS

Kudrin, A.

1960

M

13

3 (2010, 2009, 2005)

Nei

SR

Medvedev, D.

1965

M

13

Nr. 2 siden 2007

Ja

SPA

Milner, J.

1961

M

0

0

Nei

NLP

Nabiullina, E.

1963

K

6

15 (2011)

Ja

SR

Sjtsjegolev, I.

1965

M

0

0

Nei

SR

Sobjanin, S.

1958

M

8

6 (2010)

Nei

SR/RL

Surkov, V.

1964

M

13

2 (2004)

Ja

SPA

Tsjubajs, A.

1955

M

13

4 (2002 og 2003 )

Ja

NLS

Tsjuitsjenko, K.

1965

M

5

22 (2011)

Nei

SPA

Urlitsjitsj, J.

1962

M

0

0

Nei

NLS

Vekselberg, V.

1957

M

4

33 (2006)

Ja

NLP

Volodin, V.

1964

M

10

5 (2012)

Nei

SR

Motivasjonen for å nedsette en slik kommisjon ble første gang formulert på et møte om moderniseringsspørsmålet 15. mai 2009, og bare en måned senere, den 18. juni, hadde kommisjonen sitt første møte.

Kommisjonen hadde 24 medlemmer hvorav 13 representerte ulike statlige etater og organer (SR og SPA), sju representerte ulike kommersielle organisasjoner der den russiske stat var hovedeier (NLS), bare tre representerte privateide russiske selskaper (NLP) mens ett medlem representerte den russiske NGO-sektoren (Aleksandr Auzan).

Det yngste kommisjonsmedlemmet var Arkadij Dvorkovitsj, som var født i 1972, mens den eldste, Mikhail Kovaltsjuk, var født i 1946. Gjennomsnittsalderen i kommisjonen var ca. 49 år under oppstarten i 2009. Kommisjonen hadde også kun to kvinner blant sine medlemmer.

En annen ting som er verdt å merke seg, er at mange av kommisjonens medlemmer tilhørte toppsjiktet i den russiske politiske eliten, i hvert fall om man skal tro rangeringene over antatt politisk makt som publiseres regelmessig i Nezavisimaja gazeta.4 Sju av kommisjonsmedlemmene figurerte hele 13 ganger på disse rangeringene i perioden 2000–2012 (til og med junilisten 2012), ett medlem (Viktor Khristenko) var å finne på listene tolv ganger, mens Vjatsjeslav Volodin figurerte ti ganger på listen over sentrale politiske aktører. Sju av medlemmene i kommisjonen klarte i ulike faser av sin politiske karriere å klatre til minst femteplass på listen, og ett av dem, Medvedev, har lagt beslag på annenplassen helt siden 2007. I den andre enden av skalaen for politisk innflytelse kan man finne sju kommisjonsmedlemmer som aldri klarte å komme seg inn på rangeringslisten.

Listen over kommisjonsmedlemmer forble mer eller mindre uendret inntil det siste møtet i mars 2012. De eneste tre endringene var at den daværende finansministeren Aleksej Kudrin ble erstattet av den nye finansministeren Anton Siluanov i september 2011 (etter konflikten mellom Kudrin og Medvedev og førstnevntes påfølgende tvungne avgang fra finansministerposten); den daværende visestatsministeren Sergej Ivanov forlot kommisjonen i desember 2011 etter at han ble utnevnt til leder for presidentadministrasjonen; og Denis Manturov, den nye næringsministeren som kom inn etter av Viktor Khristenko gikk av som næringsminister i februar 2012.

Det viktigste vi noterer oss ved moderniseringskommisjonens sammensetning, er at den besto av den politiske toppeliten i Russland. Førte det relativt høye nivået av politisk makt til at man valgte en ambisiøs agenda og til at denne agenaden ble implementert? For å få svar på det spørsmålet må vi se nærmere på hvilke saker kommisjonen valgte å konsentrere seg om og hvorvidt dens beslutninger har bidratt til policyendringer i Russland.

Det ser ut til at kommisjonen, i hvert fall innledningsvis, var ivrig etter å forme landets politikk på moderniseringsfeltet. Ifølge opplysninger på den russiske presidentens hjemmeside hadde kommisjonen 29 møter. Hjemmesiden gir for øvrig bare detaljert informasjon om 28 av disse møtene.5

For å kunne si noe vektig om moderniseringens muligheter i Russland er det nødvendig å kartlegge de viktigste utfordringene som forelå – noe som ble gjort tidligere i teksten – og så se hvilke oppgaver som ble vektlagt av Moderniseringskommisjonen, som var det viktigste av de statlige organene som skulle utforme og implementere Medvedevs moderniseringplan.

Hvis vi ønsker å forstå hvilken innvirkning Moderniseringskommisjonen har hatt på situasjonen i Russland, må vi undersøke om kommisjonen kunne og ville identifisere og diskutere de spørsmålene som både russiske næringslivsledere og eksperter har utpekt til landets alvorligste utfordringer. Tabell 3 gir et generelt sammendrag av temaene som ble diskutert på kommisjonens ulike møter.6

Tabell 3. Temaer diskutert av Moderniseringskommisjonen (2009–2012)

Dato

Hovedtemaer diskutert på møtet

18.06.2009

Å sette i gang prosessen med å modernisere den nasjonale økonomien så raskt som mulig.

22.07.2009

Prioritert mål er å forbli ledende innen kjernekraftsektoren.

31.08.2009

Utvikle sektorene for legemidler og medisinsk utstyr samt strategisk datateknologi og programvare.

30.09.2009

Øke energieffektiviteten og redusere energiintensiteten.

28.10.2009

Prosjekter innen telekommunikasjons- og romforskningssektoren.

25.11.2009

Mer effektiv implementering av prosjekter innen de fem prioriterte moderniserings- og teknologiutviklingsområdene.

25.12.2009

Måter de store, delvis statlig eide selskapene kan bidra i den økonomiske moderniseringsprosessen på.

20.01.2010

Tekniske reguleringer.

11.02.2010

Store private selskaper må gjøre en innsats for moderniseringen av Russlands økonomi og hjelpe til å styrke den økonomiske veksten.

23.03.2010

Forbedring av energieffektiviteten i den nasjonale økonomien.

29.04.2010

Utvikling av nukleærmedisin og opprettelse av innovasjonssenter i Skolkovo.

13.05.2010

Framskritt som er oppnådd med å implementere prosjekter innen telekommunikasjon og informasjonsteknologi.

19.06.2010

Økonomisk utenrikspolitikk og dennes rolle i landets teknologiske modernisering.

27.07.2010

Utviklingen et finansmarked for ventureinvesteringer i Russland.

22.09.2010

Innovativ utvikling i forsvarsindustrien.

26.10.2010

Implementering av energieffektive tiltak.

29.11.2010

Juridisk regulering av innovasjonsaktiviteten i Russland.

14.12.2010

Oppstartskapital i innovasjonsnæringen, tilrettelegge for adgang til økonomiske ressurser for nye høyteknologiselskaper og beskyttelse av immaterielle rettigheter.

31.01.2011

Trappe opp forskning og utviklingsarbeid i selskaper med statlig deltakelse.

28.02.2011

Innføring av universelt elektronisk kort (UEC).

30.03.2011

Styrking av ingeniørfaget og tekniske utdannelser.

25.04.2011

Videre utvikling av Skolkovo innovasjonssenter.

24.05.2011

Innovative teknologier for barnehelse.

27.06.2011

Økologiske aspekter ved implementering av de viktigste moderniseringstiltak.

26.09.2011

Opplæring og ansettelse av høyt kvalifiserte ingeniører.

26.10.2011

Skape etterspørsel etter nyutviklede produkter.

24.01.2012

Forbedre investeringsklimaet i Russland, opprette rimelige og rettferdige vilkår for næringslivet og legge til rette for gründervirksomhet.

21.03.2012

Effektivisere systemene for forsknings- og utviklingsstøtte for lettere å oppnå modernisering og innovativ utvikling.

Det later til at kommisjonen diskuterte høyst relevante temaer av både organisatorisk og praktisk karakter, men det er vanskelig å måle hvilken innvirkning disse diskusjonene har hatt på rammevilkårene for å få gjennomført Medvedevs moderniseringsstrategi. Noen temaer ble diskutert oftere enn andre – energieffektiviteten, implementeringen av foreslåtte moderniseringstiltak, statens rolle i økonomi og forholdet mellom private og statlige aktører, forbedring av rammevilkår for russisk økonomi og det som skjedde med Medvedevs yndlingsprosjekt, Skolkovo-senteret for innovasjon, var blant de viktigste gjengangere.

Et av de mest betydningsfulle møtene i Kommisjonen fant sted 30. mars 2011, da Medvedev la fram en nipunktsplan som berørte noen av de mest sentrale spørsmålene. Han ga Putins regjering i oppdrag å skissere et forslag for å få senket de obligatoriske forsikringspremiene innen 1. juni 2011 og å utforme et samordnet forslag for å senke kostnadene for planlagte innkjøp med 15 prosent. Deretter beordret han riksadvokaten til å innføre en egen prosedyre for å granske anklager om statlige organers innblanding i tilfeller av påstått korrupsjon. Departementet for økonomisk utvikling skulle kontakte justisdepartementet og be dem gripe inn og oppheve statlige regulering som på unødig vis hemmet nærings- og investeringsaktivitet. Han sendte også ut ordre om å opprette en ny stilling for en egen investeringsombudsmann i hvert føderale distrikt. Denne nye instansen skulle hjelpe selskaper med å få gjennomført private investeringsprosjekter og bistå dem i forhandlinger med utøvende myndigheter (Kremlin.ru 2011b).

På det samme kommisjonsmøtet talte også Medvedev om å forberede og offentliggjøre en framdriftsplan for å selge store statlige eierandeler i de neste tre årene samt avvikle praksisen med at statsråder som har ansvar for reguleringen av visse sektorer kunne sitte i styret for selskaper som opererte innen konkurrerende miljøer. Småaksjonærenes posisjon i offentlige selskaper skulle styrkes ved å gi dem innsyn i selskapenes driftsresultater. Et annet foreslått strategisk tiltak var at det innen midtsommeren 2011 skulle opprettes et organ som skulle arbeide med å tiltrekke utenlandske direkteinvesteringer til Russland. Den daværende presidenten oppfordret også regjeringen til å legge inn et lovforslag for parlamentet om å spisse kompetanseområdet til kommisjonen som overvåker transaksjoner i såkalte strategiske sektorer i den russiske økonomien. Avslutningsvis oppfordret han alle statlige organer til å gjøre drastiske forbedringer på den typen tjenester som brukes mest av investormiljøene, som toll, service på flyplassene, registreringsprosedyrer, posttjenester og prosedyrer for utskriving av visum og arbeidstillatelser (Kremlin.ru 2011b ).

Medvedevs modernisering: Den eksterne dimensjonen

Etter Medvedevs syn var ikke en vellykket modernisering bare avhengig av hva som kunne la seg utrette internt i Russland. Utenlandske samarbeidspartnere ville også kunne bidra til å håndtere utfordringer knyttet til moderniseringen i Russland. På kommisjonens møte i St. Petersburg 19. juni 2010 ble spørsmålet om mulig ekstern støtte til Russlands moderniseringsløft grundig diskutert. I møtets åpningstale snakket Medvedev om den viktige rollen landets økonomiske utenrikspolitikk spilte i moderniseringsprosessen. Han minnet om det nylig avholdte EU–Russland-toppmøtet som lanserte initiativet Partnership for Modernization.7 Målet med dette initiativet var å fremme samarbeid i høyteknologisektoren, og Medvedev beskrev tiltaket som «et utmerket eksempel på hvordan våre moderniseringsmål kan smelte sammen med den økonomiske utenrikspolitikken» (Kremlin.ru 2010).

I talen i St. Petersburg nevnte Medvedev samarbeidet med Tyskland, Frankrike og Danmark som gode eksempler på hvordan innenrikspolitiske mål kunne styrkes av utenrikspolitikken. Han uttrykte også håp om at et kommende besøk til USA kunne bli et skritt mot å oppnå dette målet, og la til at Russland skulle utvikle et partnerskap med USA.

På det samme møtet skisserte han også opp målene og sa at Russland sto overfor en dobbel utfordring. På den ene siden måtte man skape et gunstig investeringsklima og utvikle høyteknologisektoren, samtidig som man måtte gå fram på en målrettet og resultatorientert måte. Han fikk satt opp en liste over land som skulle være Russlands nøkkelpartnere på teknologifeltet og inviterte dem til å komme og arbeide i Russland (Kremlin.ru 2010).

Det var for øvrig ikke bare den russiske presidenten som mente at internasjonalt samarbeid spilte en avgjørende rolle for å sikre en vellykket moderniseringspolitikk. Også andre politiske ledere og det russiske ekspertmiljøet støttet dette synet. I en artikkel fra 2009 skrev Dmitrij Trenin at det ville kreve et gigantløft å styrke Russlands økonomiske slagkraft, teknologiske ekspertise og kulturelle appell før landet kunne påberope seg statusen som en verdensmakt. Han understreket også at «det er absolutt påkrevd for Russland å benytte utenrikspolitikken som et virkemiddel for å nå dette overordnede nasjonale målet» (Trenin 2009).

Denne tanken ble delt av den russiske utenrikspolitiske makteliten. I et dokument som lekket ut til den russiske pressen sommeren 2012 – kjent som 2010-utkastet til det nye økonomiske utenrikspolitiske strategien – blir ordet «modernisering» brukt 36 ganger, og det foreslås noen utenrikspolitiske tiltak for å bøte på Russlands moderniseringsproblemer. Russland skulle utøve en utenrikspolitikk som skulle tone ned maktfaktorens rolle i internasjonale relasjoner og samtidig styrke den strategiske og regionale sikkerheten. Målet med en slik politikk var å unngå kostbare konfrontasjoner og et nytt våpenkappløp som ville legge beslag på ressurser som heller kunne brukes til å modernisere den russiske økonomien med. Som en videreutvikling av EU–Russland-samarbeidet skulle Russland i tillegg forsøke å etablere et institusjonelt rammeverk for modernisering sammen med andre lovende regioner, grupper av nasjoner og enkeltland (deriblant Kina, India, Brasil, Korea, Sørøst-Asia).8

I februar 2012 ble det lagt fram en evaluering av den utenrikspolitiske delen av moderniseringsstrategien i et UD-dokument som lekket ut i russiske medier. Ifølge denne evalueringen oppnådde den russiske utenrikspolitikken resultater som ville gjøre det mulig å gjennomføre moderniseringsprogrammet og diversifisere den russiske økonomien. Det viktigste resultatet var at man har klart å senke konfliktnivået i Russlands naboland gjennom vellykkede tiltak for å sikre strategisk stabilitet og internasjonal sikkerhet. Dette bidro igjen til at man kunne omdisponere ressurser og bruke dem til å støtte utviklingen innad i Russland (Tsjernenko 2012).

Dokumentet om utenrikspolitikkens rolle i moderniseringsløftet ble offentliggjort i Kommersant den 28. februar 2012 – mindre enn en uke før presidentvalget Putin var antatt å vinne allerede i første runde, noe han også gjorde. Bare tre uker senere, 21. mars 2012, holdt Moderniseringskommisjonen det som skulle vise seg å bli dens siste møte. I løpet av dette møtet kommenterte Medvedev at kommisjonen hadde møttes regelmessig de siste par årene og at alle medlemmene hadde tatt aktivt del i arbeidet. Han nevnte at han planla å omstrukturere kommisjonens arbeid og uttrykte håp om at alle medlemmene ville fortsette å delta aktivt (Kremlin.ru 2012b).

Man kunne kanskje forvente at et offentlig organ bestående av så mange innflytelsesrike politikere ikke bare skulle kunne diskutere moderniseringspolitikk, men også ha nok påvirkningskraft til å få andre statlige organer til å implementere denne politikken på en effektiv måte.

En kunne vanskelig forvente at kommisjonens arbeid ville forandre Russlands økonomi i løpet av den korte perioden den eksisterte. Man kan imidlertid se på effekten av Medvedevs politikk ved å sammenlikne situasjonen i Russland i 2008 og i 2011, da beslutningen om hans avgang ble tatt. Russlands konkurranseevne ble svekket heller enn styrket under Medvedevs presidentperiode. Dette er hovedkonklusjonen vi kan trekke fra en sammenlikning av omtalen av Russlands konkurranseevne i to rapporter utarbeidet av World Economic Forum (2008–2009, 2011–2012).9

Ifølge rapportene ble Russlands relative posisjon i verden svekket i 8 av 12 mer spesifikke kategorier. I enkelte kategorier, som helse og utdanning, ble situasjonen noe forverret. I andre kategorier, som makroøkonomisk stabilitet, var forverringen mer dramatisk, men dette kunne også skyldes påvirkning av ytre faktorer. Det som imidlertid burde ha bekymret russiske politikere var at Russland oppnådde svakere resultater i områder som hadde å gjøre med økonomiens effektivitet, noe som medførte at den russiske økonomien ble mindre konkurransedyktig i Medvedevs presidentperiode – stikk i strid med Medvedevs målsetning. Også svekkelsen av Russlands posisjon på områder som innovasjon kan tolkes som et uttrykk for at implementeringen av Medvedevs moderniseringsstrategi ikke var helt vellykket.

Modernisering i Putins tredje presidentperiode

Til tross for at Medvedev utrykte ønske om at alle medlemmer i hans kommisjon skulle fortsette sitt engasjement, overlevde verken medlemssammensetningen eller kommisjonen det påfølgende maktskiftet. Den 18. juni 2012 sendte den nyvalgte president Vladimir Putin ut en ordre om opprettelsen av Rådet for økonomisk modernisering og innovativ utvikling, og oppløste med det Medvedvevs Kommisjon for økonomisk modernisering og teknologisk utvikling (Kremlin.ru 2012a). Det nyopprettede rådet skulle ta opp spørsmål knyttet til utviklingen av en statlig politikk for modernisering og teknologisk utvikling av Russlands økonomi, samordne arbeidet til de øverste føderale myndigheter, de øverste regionale myndigheter, organer for lokalt selvstyre og næringslivs- og ekspertmiljøer i saker som angår moderniseringen og den teknologiske utviklingen av Russlands økonomi, og definere prioriteringer, former og metoder for statlige reguleringer rettet mot modernisering og teknologisk utvikling av Russlands økonomi (Kremlin.ru 2012d).

Det nye rådet skulle, kort sagt, videreføre kommisjonens arbeid, men bare ti av de gamle medlemmene ble invitert med videre inn i det nye organet. Putin ville muligens distansere seg fra Medvedev, fokusere på andre temaer og arbeide med et annet team enn den forrige presidenten. Etter hvert ble det likevel tydelig at Putins råd er en videreføring av Medvedevs kommisjon, og informasjon om de to institusjonenes arbeid er til og med tilgjengelig på samme nettside, www.i-russia.ru.

Det nye rådet er ørlite mer ungdommelig enn Medvedevs kommisjon – gjennomsnittsalderen var 48 år på det tidspunktet da medlemmene ble med i rådet. Nikolaj Nikiforov (født i 1982) er rådets yngste medlem, mens Putin selv og Sergej Tsjemezov er de eldste. I likhet med Medvedevs kommisjon er organet svært mannsdominert – kun to av rådets medlemmer (Elvira Nabiullina og Veronika Skvortsova) er kvinner.

Sju medlemmer av rådet representerer privateide selskaper (NLP), åtte representerer selskaper og kommersielle organer der den russiske staten er den største eieren (NLS), 13 medlemmer er samtidig ministre i den russiske regjeringen (SR – deriblant statsministeren), to representerer presidentadministrasjonen (SPA – president Putin selv og Nabiullina), ett medlem representerer Russlands regionale elite (SRL – Rustam Minikhanov fra Tatarstan) og ett medlem er representant for landets lovgivende forsamling, statsdumaen (Igor Rudenskij).

Tabell 4. 33 medlemmer av Putins moderniseringsråd

Putins Moderni-seringsråd

Født

Kjønn

Antall plasseringer på topp 100-listen 2000–juni 2012

Høyeste plassering på topp 100-listen 2000–2012

Gamle/nye medlemmer

Tilknytning

Abramov, A.

1959

M

0

0

N

NLP

Abyzov, M.

1972

M

1

39 (juni 2012)

N

SR

Belousov, A.

1959

M

1

36 (juni 2012)

GNf

SR

Dmitriev, V.

1953

M

5

33/34 (2010)

N

NSS

Dvorkovitsj, A.

1972

M

6

10 (juni 2012)

GNf

SR

Gurko, A.

1969

M

0

0

N

NLP

Jan, D.

1968

M

0

0

N

NLP

Khlunov, A.

1958

M

0

0

N

SR

Kirienko, S.

1962

M

13

47 (2001)

G

NLS

Livanov, D.

1967

M

1

70 (juni 2012)

N

SR

Magomedov, Z.

1968

M

0

0

N

NLP

Manturov, D.

1969

M

0

0

G

SR

Medvedev, D.

1965

M

13

Nr. 2 siden 2007

GNf

SR

Minikhanov, R.

1957

M

2

91 (juni 2012)

N

SRL

Nabiullina, E.

1963

K

6

15 (2011)

GNf

SPA

Nikiforov, N.

1982

M

0

0

N

SR

Nikitin, A.

1979

M

0

0

N

SR

Novak, A.

1971

M

0

0

N

SR

Pogosian, M.

1956

M

0

0

N

NLS

Predtetsjenskij, M.

1957

M

0

0

N

NLP

Provotorov, A.

1974

M

0

0

N

NLS

Putin, V.

1952

M

13

Nr. 1 siden 2000

N

SPA

Rudenskij, I.

1962

M

0

0

N

SSD

Rudskoj, A.

1957

M

0

0

N

SAk

Siluanov, A.

1963

M

1

13 (juni 2012)

G

SR

Skvortsova, V.

1960

K

1

55 (juni 2012)

N

SR

Stresjinskij, I.

1969

M

0

0

N

NLP

Surkov, V.

1964

M

13

2 (2004)

GNf

SR

Trotsenko,R.

1970

M

0

0

N

NLP

Tsjemezov, S.

1952

M

6

14 (2008)

N

NLS

Tsjubajs, A.

1955

M

13

4 (2002 og 2003)

G

NLS

Vardanjan R.

1968

M

0

0

N

NLP

Vekselberg, V.

1957

M

4

33 (2006)

G

NLP

Det som skiller Putins råd fra Medvedevs kommisjon, er at deltakerne vurderes å ha mindre politiske innflytelse, ifølge rangeringene som offentliggjøres av Nezavisimaja Gazeta. Mens det i Medvedevs kommisjon kun var sju av de opprinnelige medlemmene som aldri var på listen over de hundre mest innflytelsesrike politiske personene i landet, er det hele 17 av medlemmene i Putins råd som tilsynelatende mangler slik politisk slagkraft. Videre har åtte av medlemmene vært inne på rangeringslisten mer enn én, men færre enn seks ganger, tre medlemmer har seks plasseringer hver, mens fem medlemmer tilhører den kategorien politiske tungvektere som har plasseringer i alle rangeringer helt tilbake til 2000. Fire av dem har i tillegg greid å klatre til minst en fjerdeplass (Surkov, Medvedev, Putin og Tsjubajs), med Putin som nummer én i hele perioden siden 2000 og Medvedev som nummer to siden 2007.

Det er for tidlig å si noe om hvordan det nye rådet vil påvirke implementeringen av den russiske moderniseringspolitikken eller hva slags saker det vil ta opp til behandling fordi rådet siden «innvielsen» i juni 2012 og fram til slutten av april 2013 bare har trådt sammen én gang, 24 oktober 2012, for å diskutere tiltak som skulle bidra til å bedre situasjonen i den russiske økonomien generelt og utviklingen av komposittindustrien spesielt (Kremlin.ru 2012c). I tillegg har rådets presidium holdt tre møter. Det første, med åtte presidiumsmedlemmer og representanter fra statlige organer og næringslivet fant sted 20. november 2012 for å diskutere innovasjon i kjernekraftsektoren, etableringen av interdepartementale moderniseringskommisjoner og situasjonen rundt Skolkovo (Rådet for …2012a). Det andre møtet fant sted 24. desember 2012 og fokuserte på utviklingen av russisk informasjonsteknologi og russisk IKT-sektor (Rådet for…2012b). Det foreløpig siste møtet fant sted 17. mai 2013.

Moderniseringens framtid

Det faktum at Putins moderniseringsråd har klart å samles kun en gang i perioden mellom juni 2012 og slutten av mai 2013 og at dets presidium kun har hatt tre møter, er tegn på at Putin ikke betrakter dette organet som et viktig diskusjonsforum. Det ser heller ikke ut til at organet benyttes til å implementere resten av Medvedevs moderniseringsplan. I tillegg er det mye som tyder på at Medvedevs politiske posisjon er i ferd med å endres. For eksempel har hans visestatsminister Vladislav Surkov nylig mistet stillingen sin. Surkov var blant annet ansvarlig for innovasjonspolitikken i Russland og spilte en nøkkelrolle i Skolkovo-prosjektet (Lenta.ru 2013a). Surkovs avgang tolkes som en svekkelse av den liberale fløyen i Medvedevs og Putins krets, og mange betrakter det som en mulig opptakt til et angrep på Medvedev selv. Medvedevs mulige avgang vil sannsynligvis bety slutten ikke bare for moderniseringspolitikken som uansett aldri har tatt helt av, men også for den offisielle moderniseringsdiskursen Medvedev har vært den fremste pådriveren av.

Til og med med Medvedev i statsministerstolen er moderniseringsdiskursen i ferd med å forsvinne fra den politiske dagsorden. Da den russiske regjeringen nylig presenterte sin plan for å styrke veksten i russisk økonomi, foreslo de fire tiltak: korrigering av Russlands monetære politikk, forbedring av investeringsklima, realisering av en rekke planlagte infrastrukturprosjekter og støtte til forskjelige deler av russisk økonomi etter Russlands intreden i WTO (Lenta.ru 2013b). Modernisering ble ikke nevnt med ett ord, noe som kan tolkes som en symbolsk markering av slutten på Medvedevs moderniseringsplan. De foreslåtte tiltakene kombinert med svak økonomisk vekst kan i fremtiden tvinge russiske styresmakter til å åpne for politisk liberalisering i tillegg til økonomisk modernisering som hittil ikke har klart å bringe de forventede positive resultatene.

Denne artikkelen har søkt å svare på tre sentrale spørsmål. Det første spørsmålet omhandlet Medvedevs motivasjon bak hans omfattende moderniseringsplan, og hvordan moderniseringsmålene ble forsøkt nådd i hans presidentperiode. Det andre spørsmålet dreide seg om hvordan Medvedevs moderniseringspolitikk ble institusjonalisert på det høyeste politiske plan. Det siste spørsmålet var hvordan man kunne tolke de forandringene som har funnet sted i dette institusjonelle moderniseringslandskapet som følge av Putins tilbakekomst som Russlands president.

Hovedmotivasjon bak Medvedevs moderniseringsplan var etter alt å dømme ønsket om å forbedre Russlands internasjonale stilling og gjøre Russlands økonomi mer konkurransedyktig. For å oppnå dette målet valgte Medvedev å institusjonalisere moderniseringspolitikken gjennom å opprette en Moderniseringskommisjon med mange mektige politiske aktører som medlemmer. Kommisjonen har klart å identifisere de viktigste utfordringene den russiske økonomien står ovenfor. Likevel har ikke kommisjonen maktet å oppnå sine ambisiøse modersniseringsmål.

Da Putin valgte å stille som presidentkandidat i 2011, var det blant annet et utrykk for hans misnøye med måten landet hadde vært styrt på av hans etterfølger. I tillegg ble Putins maktmonopol utfordret av store demonstrasjoner i etterkant av Statsdumavalget i 2011, og han har derfor satset på å konsolidere sin politiske makt snarere enn å videreutvikle Russlands økonomiske modernisering. Som Olga Malinova har påpekt i sin analyse av Medvedevs og Putins moderniseringsdiskurs, har Putin aldri vært en stor tilhenger av den liberale moderniseringspolitikken (Malinova 2012). Det var derfor enkelt for ham å distansere seg fra den, særlig når moderniseringspolitikken har vist seg å være mislykket.

I mange latinamerikanske land, deriblant Russlands BRIC-partner Brasil, har man sett at politisk liberalisering som regel er en forutsetning for en vellykket økonomisk modernisering (Krasiltsjikov 2012). Siden både Medvedevs og Putins moderniseringsprosjekt har hatt mest fokus på økonomiske og teknologiske aspekter, er det en reell risiko for at Russlands moderniseringsprogram vil stå i stampe inntil den herskende eliten bestemmer seg for å gå inn for en politikk som ikke bare vektlegger teknologisk, men også politisk modernisering. Men siden en slik politikk vil kunne innebære større politisk risiko samt potensielt sette en stopper for Putins politiske hegemoni, gjenstår det å se om de har tilstrekkelig mot til å innføre de nødvendige reformene og gjøre Russland bedre rustet til å gå sin usikre framtid i møte.

Både Putin og Medvedev bør ha full oversikt over hvilke utfordringer Russland står overfor etter å ha lest den sluttrapporten de selv bestilte fra Strategi 2020-utvalget og som ble lagt fram for dem i 2012. Rapporten oppfordret ikke bare til økonomiske, men også til politiske reformer som viktige grep for å styrke Russlands posisjon og evne til å takle nye utfordringer (Strategija 2020 2012). Putins gjenkomst i presidentstolen, ledsaget av det som anses som en svekkelse av den liberale fløyen, kan tvert imot komme til å føre til at Russland bare får se mye mer av det samme. Putins maktovertakelse i perioden etter Jeltsin kunne potensielt ha ført til en positiv utvikling for Russland, men allerede etter noen år ble han sett på som et av de største hindrene på Russlands vei mot en reell modernisering (McFaul & Stoner-Weiss 2008). Hans politiske valg i det første året av hans tredje presidentperiode ser ut til å bekrefte denne dystre spådommen, og Medvedevs moderniseringsprograms skjebne virker derfor å være beseglet.

 

Oversatt fra engelsk av Anne Arneberg

Litteratur

Devjatkov, Andrej & Andrej Makarytsjev (2012) Modernizatsija kak problema rossijsko-evropeiskikh otnosjenij. Politicheskaya nauka (2): 73–87.

Hanouz, Margareta Drzeniek & Alexey Prazdnichnykh (2011) The Russia Competitiveness Report 2011. Laying the Foundation for Sustainable Prosperity. Geneva: World Economic Forum WEF in collaboration with Sberbank and Strategy Partners Group.

Ivanova, Nadezjda, Marina Kamenskikh & Sberbank (2011) Modernizatsija rossijskikh predpriyatij seredina natsjala puti. Tilgjengelig på www.sbrf.ru/common/img/uploaded/files/pdf/analytics/upgrade_buss_27-06-2011.pdf. Lesedato 30. mai 2013.

Krasiltsjikov, Viktor (2012) Brazilskie uroki dlja Rossii. Bez demokratii uspesjnaja modernizatsija strany nevozmozjna. Nezavisimaja gazeta 8. august. Tilgjengelig på www.ng.ru/ideas/2012-08-08/5_brazil.html. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2010) Opening Remarks at Meeting of Presidential Commission for Modernisation and Technological Development of Russia’s Economy. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/commission/20/news/462. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2011a) Meeting of Commission for Modernisation and Technological Development of Russia’s Economy. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/commission/20/news/2857. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2011b) Meeting of the Commission for Modernisation and Technological Development of Russia’s Economy. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/commission/20/news/1981. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2012a) Executive Order on Council for Economic Modernisation and Innovative Development. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/council/30/news/4043. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2012b) Meeting of Commission for Modernisation and Technological Development of Russia’s Economy. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/commission/20/news/3569. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2012c) Meeting of the Council for Economic Modernisation and Innovative Development. Tilgjengelig på http://eng.state.kremlin.ru/council/30/news/4556. Lesedato 30. mai 2013.

Kremlin.ru (2012d) Ukaz o Sovete po modernizatsii ekonomiki i innovatsionnomu razvitiju Rossii. Tilgjengelig på http://state.kremlin.ru/council/30/news/15690. Lesedato 31. mai 2013.

Lenta.ru (2013a) Forbes rasskazal o polititsjeskoj versii otstavki Surkova. Tilgjengelig på: http://lenta.ru/news/2013/05/08/surkov2/. Lesedato 19. mai 2013.

Lenta.ru (2013b) Minekonomrazvitija razrabotalo plan ozjivlenija rossijskoj ekonomiki. Tilgjengelig på http://lenta.ru/news/2013/05/08/mert/. Lesedato 19. mai 2013.

McFaul, Michael & Kathryn Stoner-Weiss (2008) The Myth of the Authoritarian Model: How Putin's Crackdown Holds Russia Back. Foreign Affairs 87 (1): 68–84.

Malinova, Olga (2012) Esjtsje odin «ryvok»? Obrazy kollektivnogo prosjlogo, nastojasjtsjego i budusjtsjego v sovremennykh diskussijakh o modernizatii. Polititsjeskaja nauka 2: 49–72.

Oganisian, Julij S. (red.) (2011) Modernizatsija i politika v XXI veke. Moscow: ROSSPEN.

Oxenstierna, Susanne (2012) Rysslands ekonomiska modernisering. Nordisk Østforum 26 (1): 7–30.

Riazanovsky, Nicholas (1993) A History of Russia. 5th ed. Oxford: Oxford University Press.

Rozov, Nikolai S. (2006) Tsiklitsjnost rossijskoj polititsjeskoj istorii kak bolezn: vozmozjno li vyzdorovlenie? Polis 3. Tilgjengelig på www.politstudies.ru/fulltext/2006/3/2.htm. Lesedato 30. mai 2013.

Rådet for økonomisk modernisering og innovativ utvikling (2012a) Tilgjengelig på http://www.i-russia.ru/sessions/31.html. Lesedato 19. mai 2012.

Rådet for økonomisk modernisering og innovativ utvikling (2012b) Tilgjengelig på http://www.i-russia.ru/sessions/32.html. Lesedato 19. mai 2012.

Strategija 2020 (2012) Strategija-2020: Novaja model rosta – novaja sotsialnaja politika. Itogovyj raport. Tilgjengelig på http://2020strategy.ru/data/2012/03/14/1214585998/1itog.pdf. Lesedato 30. mai 2013.

Strategija 2020 (u.d.) Ukreplenie mezjdunarodnykh pozitsii Rossii. Tilgjengelig på http://strategy2020.rian.ru/load/366096116. Lesedato 30. mai 2013.

Trenin, Dmitri (2009) Russia Reborn. Reimagining Moscow's Foreign Policy. Foreign Affairs 88 (6): 6–78.

Tsjernenko, Elena (2012) Modernizatsiju snimajut s ottsjeta. Kommersant. 28. februar. Tilgjengelig på http://www.kommersant.ru/doc/1881959. Lesedato 30. mai 2013.

Uziakov, Marat (2011) O perspektivakh rossijskoj ekonomiki. Tilgjengelig på http://strategy2020.rian.ru/load/366063925. Lesedato 30. mai 2013.

World Economic Forum (2008–2009) Global Competitiveness Report 2008–2009. Tilgjengelig på: www3.weforum.org/docs/WEF_GlobalCompetitivenessReport_2008-09.pdf. Lesedato 30. mai 2013.

World Economic Forum (2011–2012) Global Competitiveness Report 2011–2012. Tilgjengelig på: www3.weforum.org/docs/WEF_GCR_Report_2011-12.pdf. Leserdato 30. mai 2013.

Zaostrovtsev, Andrey (2010) «Modernizatsija i instituty: kolitsjestvennye izmerenija» i Vladimir Gelman & Otar Marganija (red.) Puti modernizatsii. Traektorii, razvilki, tupiki. St Petersburg: European University at St Petersburg Publishing House (151–183).

1Denne studien er basert på analyser av innholdet på de offisielle nettsidene til institusjoner som har ansvar for å utforme og implementere politiske vedtak og på analyser av sentrale russiske strategers uttalelser om modernisering. Den viktigste kilden er www.kremlin.ru og dens omtale av møter i Medvedevs moderniseringskommisjon på siden http://state.kremlin.ru/commission/20/news (lesedato 30. mai 2013). Den viktigste datakilden for analyser av moderniseringsinstitusjoner etter Putins tilbakekomst som president er websiden til «Rådet for økonomisk modernisering og innovativ utvikling», http://state.kremlin.ru/council/30/news (lesedato 30.mai 2013).
2For mer om dette, se for eksempel Oxenstierna (2012).
3For mer om kommisjonens oppgaver og mandat se http://state.kremlin.ru/commission/20/statute (lesedato 30. mai 2013).
4I forbindelse med studien av den politiske eliten i Russland sammenlignet jeg plasseringene til medlemmene i Medvedevs moderniseringskommisjon versus Putins moderniseringsråd i Nezavisimaja gazetas årlige topp 100-lister fra perioden 2000–2012 samt rangeringen fra juni 2012. Rangeringen gir et godt bilde av hvordan den antatte makten til enkeltaktørene i den politiske eliten blir vurdert av det russiske ekspertmiljøet. Fordelen med å bruke denne kilden er at man får god innsikt i dynamikken i det russiske politiske landskapet sett fra de russiske ekspertmiljøers ståsted. Listene i Nezavisimaja gazeta kan betraktes som en oversikt over politisk innflytelse hos enkeltpersoner i russisk politikk.
5For mer informasjon om møtene se: http://state.kremlin.ru/commission/20/news (lesedato 30. mai 2013).
6Tabellen er basert på informasjon hentet fra www.kremlin.ru.
7Mer om dette her: Devjatkov & Makarytsjev (2012).
8Dokumentet Programma effektivnogo ispolzovanija na sistemnoj osnove vnesjnepolititsjeskikh faktorov v tseljakh dolgosrotsjnogo razvitija Rossijskoj Federatsii var i 2010 tilgjengelig på www.runewsweek.ru/country/34184.
9For en mer detaljert omtale av Russlands konkurranseevne under Medvedev, se Hanouz & Prazdnichnykh (2011).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon